Jeg er ei bitte bitte lita spire på bare 1 år, helt ny i livet, og full av liv og røre. Akkurat nå ligger jeg og sover duppen min, i fred og ro. 

Jeg er så glad. Er så glad at jeg tripper, løper mens jeg står i ro, og bobler over. Og jeg kan bli så sint at jeg freser. Da er det viktig at mamma er konsekvent, og ikke gir seg. For jeg ønsker å ha lært meg naturlig høflighet og tydelige grenser, når jeg blir stor. En vakker dag vil det ikke ta seg ut dersom jeg flipper ut i raseri inne på sjefens kontor. Eller dytter vennene mine og biter dem i leggen.. 

Noen ganger kan jeg bli litt trist av disse grensene. For, betyr det at mamma plutselig ikke er glad i meg mer? Da går jeg bort til henne mens jeg gråter av både sinne og tristhet, og strekker armene mine opp mot henne. Det er så viktig for meg at hun tar meg i mot og gir meg en klem akkurat da. At hun forsikrer meg om at hun elsker meg og godtar meg. Jeg trenger grenser, ikke avvisning.

 

Jeg ser verden annerledes enn deg. Og fra en helt annen vinkel. Fantasien min er smartere enn din, og det kan hende at legoklossene lever, i min verden. Du kan si min “lille verden”, men egentlig er min verden ganske stor. Og den rommer grenseløse forestilninger. Bamsene bør ha snille ansiktsuttrykk, ellers vet jeg ikke helt om de er snille. Når jeg sitter i vogna mi der ute blant folk, vil jeg helst sitte vendt mot mamman min (Eller pappan min/ den personen som triller, jeg kjenner og er trygg på), for jeg vil ikke møte verden der ute først og alene.

 

Jeg er grenseløs. Og du forstår meg ikke helt. For du har glemt hvordan det var å være liten, før du ble formet av regler, synsinger og meninger. Begrenset. Nei, du forstår meg ikke. Men prøv.

 

Jeg behøver pauser. Du ser det når jeg går i fordypning. 

 

Og akkurat da vil jeg studere og konsentrere meg i ro og fred. 

 

Gå litt unna. Trekk deg tilbake. Du får ikke blikk kontakt med meg akkurat nå. Dette betyr at jeg vil være litt sammen med bare meg selv. Peace, okay?

 

Etter en stund tar jeg kontakt. Mamma og jeg kan godt ta bilder sammen mens vi leker oss. Men så forventer jeg at mamma legger bort alt annet, og viser meg sin fulle og hele oppmerksomhet. Det er kjærlighetsspråket. Jeg skjønner ikke mange ordene enda. Forstår ikke hva “jeg er glad i deg”, betyr. Men jeg kan oversetting av handlinger. Hvis mamma tar med opp på fanget når jeg kommer tassende med en bok, og vi ser og peker sammen, mens vi innimellom titter på hverandre og ler; da betyr det at hun er helt dønn glad i meg.

Hver gang hun smiler til meg, og det er ofte, vet jeg at hun er fornøyd med meg akkurat som jeg er. 

Når hun bader meg og vasker meg så forsiktig hun bare kan, og steller meg godt med kremer, bleie og rene tørre klær, betyr det at hun respekterer meg. 

Noen ganger når vi ruller rundt på gulvet og leker, koser, flirer og tøysetuller, får jeg følelsen av at hun aksepterer meg akkurat som jeg er.

Jeg oversetter alle slags språk, jeg. 

 

Please ikke avvis bitte lille meg. Kom helt ned hit, og se opp. Se så stort alt er, i forhold til meg og kroppen min. Jeg trenger at du bøyer deg helt, helt ned hit og ser meg i øynene. Vis meg at jeg er viktig i denne svære hallen som du kaller “lita stue”, mamma. 

 

Og se så lykkelig jeg blir av å bli akseptert, elsket, respektert og koset med..  kan du oversette smilene mine? Forstå latteren min? Skjønne hva jeg mener når hu jenta, eldre enn meg, som noen ganger er med hit innimellom; gjemmer hodet sitt i hendene, og jeg går bort til henne og bøyer hodet mitt mot hennes for å gi henne en kos? Dere sier hun er sjenert. Jeg tar ingen sjanser. Hva om hun er lei seg? Da må jeg trøste henne..

 

Jeg kan, og forstår, mye mer enn dere vet om. 

 

Og jeg er på mange måter smartere enn dere kjempesvære.

For jeg kan tyde kjærlighetsspråket til punkt og prikke. 

 

 

Mamman min vil bare at vi barna skal ha det bra. Hun kan bli veldig lei seg hvis vi plages med noe, og jeg vet at hun er så glad i oss at det mange ganger bobler over. Hun er litt lik oss småtroll, for hun har en bugnende fantasi som hun kaller bipolar. Jeg kaller der morsomt. Hadde vært kjedelig dersom mamma ikke hadde sånn derre forbi polene greie.

Jeg har det godt her jeg ligger i ei lita seng og sover. Det er kaldt ute, men varmt her inne.

Foreldrene mine vil sørge for at broren min og jeg pakker viktige ting oppi ryggsekkene våre. For vi kommer til å trenge det, når vi en vakker dag skal vandre inn i voksenlivet. Men det er høyt oppe, langt fremme, og fjernt fra min lille seng.

Takk for titten.

 

Sikkelsuss og bløtkos fra Even 1 år.