Aller først vil jeg si til deg som inspirerte meg til å skrive og publisere dette innlegget: relax az, jeg vet du mente det hyggelig. 

….men SEXY? Som i objektet “SEXY”?? Var det det beste komplimentet du kunne finne på da du skulle kommentere et av mine siste innlegg? Sexy? 

Fres! Så du forstod ikke intellegensen som lå bak innlegget, du? Du kunne ikke foreksempel skrevet “Sabla SMART at du fant på alt dette assa, Helene, du er go du!”

Jeg finner meg selv nok en gang nedgradert til en liten ting. Fra en mann. Gutt. Whatever. Det ække mye MANN i en dude som ikke ser alt jeg er. Og du, mens vi er inne på det objektiviserende ordet “sexy”, som jo er nært beslektet med det latterlig fantasiløse “Foxy”, skal jeg fortelle deg ei greie:

I det siste har jeg også selvfølgelig opplevd å blitt klaska på ræva. Big booty’n min, som jeg ikke skal nevne, men som vi alle vet, siden alle har en, hva jeg bruker til. Jeg snudde meg, og der stod en slektning av meg. Han ble til en liten fargeklatt, og utbrøt: “Oiii! Æ vesst itj at det va en slæktning ass! Hadd æ visst det så..”  Jeg kunne jo ikke ta forbipolenegrepet mitt da (realt og altfor stramt ballegrep foran, utenpå buksa hans, skviiis til, mens du sier høyt og tydelig: “hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di??” ), siden det var slektningen min. Men slektning, jeg vet du leser dette: Slektning eller ei, DU ANTASTER IKKE DAMER! Du ser dem i øynene og viser respekt! RESPEKT!

Jeg vet da vel at hvis jeg vil, kan jeg finne plenty ved meg som slettes ikke er i kategorien “sexy”. Disse puppene, de kryper seg nedover i takt med tyngdekraftloven med årene. Som de skal. Helt naturlig. Og hva gjør vel det? Jeg er da for svarte huteste heiteste ikke HER FOR Å VÆRE HEIT! Jeg er her på jorda for å bruke hodet mitt riktig, være lykkelig og oppleve mest mulig positive greier sammen med de jeg er glad i, og prøve å hjelpe flest mulig folk som trenger det.

Ikke søren om du skal få degradere meg til et lite objekt. For jeg ER MYE BEDRE ENN “SEXY”. Jeg har ikke tenkt å skjule celluliter, hengepupper, arr og naturlige former for å behage deg og dine øyne, mann. Jeg har det alt for travelt med å leve mitt meningsfylte liv til å prøve å være ditt lille objekt. Og jeg skal love deg at hvis jeg ville, skulle jeg såvisst kunne utdannet meg til sjefen din. Og jeg kan også love deg at dersom du kalte meg “sexy”, hadde du fått sparken. Jeg skulle tatt tak i den søte lille mannerumpa di og sparka deg rett ut av arbeidsplassen min.

Menn av 2015, her er hva vi moderne og oppegående kvinner av noen sabla bra damer, vil høre for noen komplimenter: Fortell oss at vi er kreative, at vi ville blitt en god sjef på en arbeidsplass, og at vi har god sans for logikk. Se oss i ØYNENE og si at vi er SMARTE, at vi er snille og gode inni oss og at dere liker stilene vi setter sammen. Gjerne også si til oss at dere liker måten vi kommuniserer på. Klær er også noe vi godt kan snakke om.

Spar det “sexy” lille “komplimentet” ditt til soverommet da. Please. Med den dama du vil være intim med. Ikke dum deg ut ved å demonstrere at vi damer er jenter av år 1915, ergo bare objekter som hører til ved kjøkkenbenken. Noen av oss VIL være der. Men det er av fri vilje. Vi er intellegente vesener som bestemmer selv.

Og ganske mange av oss bestemmer oss for at hvis “sexy” er det første du kaller oss, ønsker vi aldri mer å se dere igjen. Og DET bestemmer altså VI SELV. 

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva du synes om meg og kroppen min. Men jeg kan love deg en ting. At den er HELT GENIAL, og at den to ganger som ved et mirakel har båret fram og skapt TO LIV! Hele to guttekropper har den lagd. 

For vet du hva, mann. Du kan så et frø. Du kan kun så et frø. Men JEG. Jeg er jorda, vannet, vinden og hele resten av den MODER JORD, som BÆRER FRAM LIVET!

Nå har jeg blogga snart et halvår, dere. Og selvfølgelig snappa opp noen bloggtips som jeg bare må dele med dere.

Nr 1: Du må videoblogge en spørsmålsrunde. Be leserene sende deg spørsmål. Og i det du innser at du kun har fått et og et halvt spørsmål, finner du på noen selv. Eller be mamma og pappa, vettu, finne på noen morsomme.

Og siden leserene dine nok ikke vet at du ikke kan motta meldinger fra andre lesere på bloggen din, kan du la dem tro det. Ja, eller skyld på miss mail og frøken sms, samt fru face 😉 Vips har du ca 30 spørsmål, som DU styrer. …yeah!  

Her er et bilde fra min fake up videoblogg. Den …kremt.. ble sletta.. host…

 2: Vær original og try not to be wannabe  …wannabe, wannabe… I stedet for velbrukte “Dagens Outfit”, Hva med “Dagen’s try to fit” ¿

Når barna sover, danser du i vei, åkei? Er du med? Nei, for ung til det ordtaket? Ok: “Når katten er borte, danser musene på bordet i et forsøk på å wannabe dansemus. See? C?  Lån klærne til 6åringen og prøv å få dem til å passe. Da får du samtidig sjekka om alle de 10 forskjellige ukebladkurene og diettene funker. Du har ingen 6åring? Dukkeklær da?

Som dere ser, gjelder ikke den slanke-delen for meg. Nei, forbipolene kurer ikke dietter og sånn. Hun bare jogger for å finne tilbake til tankene når det blir messy upstairs.

3: Sur selfie! Du må ha en tynn, sur, lavt blodsukra selfie, så alle ser at du riktig blogger deg på slankern. All the time. Alle er tynne ovenfra. Ta bildet fra oven, og se dønn seriøs ut. Riktig. Det heter “seriøst”, ikke “serr”. (Min Mathias på 6 år nekter på at serr betyr seriøs. Serr!)

4: Aldri post dobbelthakeselfiene som du tar på gøy nedenfra. Det er forbeholdt oss omkring førti som no longer care bout that, u c. 

 5. Hvis du skal gi 5 tips i innlegget, skriv 5. Ikke “3” feks.. 

God lørdagskveld 🙂 Her sitter jeg med pappan til barna mine, og jeg innser at fyren jo nok sikkert er en skapkomiker. 

Vi er to bestekompiser som prater om og evaluerer det meste. Som foreldre til to snille rakkerunger, har vi forlengst innsett at vi må bruke det beste fra mannehjernen, og det allrighte fra damehodet. Og sette det sammen til bra foreldresamarbeid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foreldresamarbeid trenger forøvrig ikke å være kjedelig. I kveld har vi for eksempel øvd oss på og gransket oss frem til de beste grimasene å få småtrollene til å le av. Ikke verst, hva?

Vi har begge bred bagasje. Mye å ta tak i og prate om. Blant annet mine gærne ideer. Som noen ganger kan være litt i det meste laget for en rolig fisker fra Vika rett bortom her. Og når vi bipolare får slike store ideer, og vi er friske og symptomfrie, ja da kan det tilogmed være i det kreativeste og største laget selv for den bipolare selv. 

Men her om dagen, da jeg satt foran TV’n og så på nyheter, fant jeg meg selv med trillende tårer og vondt i magen. Jeg tenkte: “Kan jeg ikke GJØRE noe for noen da?” Jeg grep etter fjernkontrollen og slo over på noe muntert. For det kan bli for voldsomt. En pine å ikke kunne gå inn i TV’n og plukke ut barna fra krig og hat, gi dem mat og putte dem i en god og varm seng. Trygge. Her hos meg. Trøste dem, for svarte, trøste dem. Det skulle bare mangle. Vi har vel ingen rett til å glo på slik urett mot barn.

Jeg ville melde meg som besøkshjem for invandrere.

Men. Som friskmeldt dame med diagnose bipolar, og ganske så mye erfaring med det, dukker motstridende tanker opp med en gang en følelsesladet ide danser sving der oppe i topplokket: “Hva er dette nå da?? En hypoman ide fra space?”

Men denne gangen banket jeg i mitt indre bord! Jeg kunne da ikke slutte å være meg selv pgr av en diagnose jeg lever synptomfritt med! Og alle de andre som vil hjelpe andre da, er de syke de også? 

Og her sitter vi og er sabla glade for at jeg banket i bordet mitt denne gangen, og fulgte drømmen. For i dag har vi hatt en helt magisk dag, dere! 

Hils på Tatiana og datteren Elaine, våre nye medlemmer av Lukketoppen 🙂 Det eneste jeg visste om dem var at Tatiana var veldig ensom. At hun ikke kjente noen her. 

 Nå gjør hun det. Hun kjenner mange.

Frivillighetssentralens snille Hanne, kom kjørende med dem hit i dag. Og alt klaffet. Vi fant tonen med en gang.

Jeg ble rett og slett kjempeglad i disse to, og nå skal jeg fortelle dere om drømmedagen våres:

Zumbanabo Dianelys kom over og fant likesågodt tonen med Tatiana hun også. De skravlet ivei på Spansk og norsk, og trivdes godt i hverandres selskap.

Monica og Michelle var her, og de knyttet bånd, de også. Michelle og Elaine ble gode venninner. Jaggu bor de nesten i samme gate også. Det ble utvekslet telefonnummer flere ganger i dag.

Lille Mina Madelen, Even’s prinsesse, koset seg sammen med prinsen sin. Og jeg fikk meg også noen klemmer.

Og Even fikk nabokos.

Tore og Mathias kom, og da tok vi med Tatiana og barna til mamma Eva. Hun hadde besøk av min bror Hans Even med familie, og min søster Silje med Maria Louise. 3 babyer og to glade 6åringer.

…Mathias og Elaine ble rett og slett bestevenner, og jenta gråt da hun måtte dra hjem. De to kan nesten ikke vente til neste helg, da Elaine flytter inn sammen med mamman sin på gjesterommet vårt for helga.

Søs Silje inviterte våre nye familiemedlemmer til Åsen, der hun bor. 

En lykkelig storebror og en glad lillebror. Full av glede over sine nye venner. Trygge og tilfredse. Jeg føler at jeg gjorde det rette som mor i dag.

Jeg kommer aldri mer til å sitte bare og se på hvordan mennesker fortvilt sliter alvorlig. De er ikke langt unna. Dem befinner seg her. På samme klode. Vi har mange muligheter til å hjelpe folk. Norske, eller invandrere, mange behøver DEG og din OMSORG.

Hvis du vil hjelpe, støtte og være der for noen som trenger deg; ring kommunen der du bor. Har dere frivillighetssentral, ta kontakt med dem. For selv om du ikke ser dem, og vegger og avstand skiller oss fra å se dem, der de sitter på gulvet med foldede hender og gråter, finnes de. 

Ville du oversett dem dersom noen satt rett ved siden av deg og gråt av ren ensomhet? 

Tenke lokalt globalt. Er det så vanskelig? Krympe planeten til hva dem er; en grenseløs klode der vi alle hører til..

Dere ANER ikke hvor mye jeg gleder meg til neste helg! Jeg føler at jeg skal på tidenes party. Jeg skal pynte gjesterommet til et hotellrom, og kjøpe inn digg mat. Når ungene har sovna, skal Tatiana og jeg se action eller grøsser-film. Og vi får besøk av venner og familie som er gira på å bli bedre kjent med de to nydelige. 

Hun er ikke lenger ensom. Hun sa det i dag. Kjenner ikke lenger på ensomhet. Tårene presser på av glede når jeg tenker på det. Da jeg viste lille Elaine soverommet og fortalte at de skulle bo der neste helg, hoppet hun av glede og ga låret mitt en klem. Dette føles helt komplett riktig.

Og jeg lover mitt bipolare hode å ta de store ideene mer seriøst heretter.

Når den eneste journalisten du stoler på i hele universet, spør: “Du har itj tenkt på å la dæ intervju du da, Helene?” 

Ja ok, du må tenke deg om litt, for det er jo du som bruker å skrive. Tenke litt omvendt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg spurte: “Er det noe å skrive om da?” 

Line smilte og nikket. 

Hun er en del av mine røtter. Langt der tilbake, da jeg i ungdomstiden fikk skrive litt for Stjørdalens Blad etter ei arbeidsuke. Nydelig, mild, behagelig og snill, fremsto hun meget klok for unge meg. Jeg lærte veldig mye av dem alle der oppe i den gamle bygningen bortenfor kommunehuset.

Redaksjonen i Stjørdalens blad. Trappa opp. Kontorer. Gamle datamaskiner. Fotoappatat til utlåns. Deilig papirlukt blandet med kopimaskinduft. Imøtekommende, vennlige og oppvakte journalister. Lærerene mine. Lærer’ne jeg ikke hadde på skolen..  Oppi i den redaksjonen lærte jeg nesten alt jeg kan innen forfattende skrivekunnskaper. Resten fikk jeg servert på en gammeldags men hyggelig måte av frøken Gunvor på Halsen barneskole.

Hadde det ikke vært for Line, Jan Erik, Ivar, Thorbjørn og alle de andre der oppe i den spennende redaksjonen, hadde jeg ikke sittet her og skrevet med den selvtilliten jeg har nå. For mye gikk dundas underveis. Men jeg kan iallefall skrive. Line har opp gjennom årene sørget for å minne meg på det. Tenk så viktig at du gadd å si det til meg, Line, da ingen lærere tok seg bryet med å fortelle meg at det jeg skrev var bra nok. 

1995. Åttitallet med sine snedige hårfrisyrer har gått i hvile for alltid. Nye, snåle hårfrisyrer har tatt over. Opp den trappa. I full fart. For det skal skrives på datamaskin, reportasjen om Gråtta friridsklubb. Det skal leveres etterpå. I en alder av 15 år tok jeg det seriøst. Jeg hadde godt av ansvar. Jobben var både spennende og bra for meg. Og jeg ble akseptert som den freaken jeg var. 

Løpe ned trappa, ut døra og rett i 90talls-sola’s deilige favn. Fotoapparatet rundt halsen og kribling i magen. Jeg skulle spørre folk “5 på gata”, og tilogmed finne på spørsmålet selv. Det var gøy. Noe jeg danset meg gjennom. Det eneste ene for meg å utdanne meg til.

Det fløt over med ideer. Jeg var i paradis. Alt jeg ville var å fortsette å skrive.. 

1996. Læreren min nevner aldri en eneste gang at jeg får skrive reportasjer for lokalavisa. Jeg er ikke bra nok for han. I sterk kontrast til den fantastiske gjengen med journalister oppe i den behagelige 2.etagen. Dagene ble seigere. Tyngre. Jeg kjempet mot noe jeg ikke skulle forstå før 20 år senere.

 Så skulle jeg altså ut på en reise som ville ta meg langt unna utdannelsen jeg ønsket meg for å kunne bli journalist. 

Jeg har skrevet om det her på bloggen, og har siden ikke angret på å velge å være åpen om tabubelagte emner. Det er det eneste riktige for meg. Jeg vil bidra til å fjerne skammen rundt alle som fortsatt sitter i kroken alene og skjemmes.

Vi tok en lunsj, Line og jeg, for en stund siden. Årene har bare gjort henne yngre, tenkte jeg der jeg satt og drakk latte. 

Spørsmålet om intervju kom uventet. Jeg svarte ja. Line var sprek og til turen hjem til meg for et intervju.

Jeg vil bare si deg, Line, at måten du jobber på er så behagelig og smart. Du kan så mye om det du gjør, og for en amatørskribent som meg, er det alltid lærerikt å snakke med deg. Du psyker opp det læreren trykket ned. Og hva den læreren prøvde å innbille meg at jeg ikke var, har ikke lenger en sjans mot det du enkelt og elegant, med få ord, har prentet inn i hue mitt at JEG KAN. 

Den 15årige jenta med kamera rundt halsen, penn og papir tilgjengelig og ivrige nysgjerrige spørsmål, mistet flere ganger alt hun hadde av selvtillit.

Men kanskje ga dere meg alt jeg behøvde for å vinne over kampene, der oppe på loftet for 20 år siden. Den følelsen av at en hel redaksjon hadde trua på en. Et sunt ansvar ga nok den vitamininnsprøytningen som trengtes for at den unge jenta skulle finne tilbake til skribenten i seg selv, så lenge etterpå.

Takk for at du flere ganger gjennom årenes vonde kappløp, dro meg for noen minutter opp av skammens sølepytt, så meg inn i øynene og sa jeg kunne skrive, Line. Tusen millioner takk for at du alltid hadde trua på meg, der lærerne ga blaffen. 

Jeg håper du vet hvor god du er. Ikke bare som journalist, men som person; Stjørdal trenger Line.

Stjørdal lå vakker og badet i litt tåke der nede i dag. Jeg hadde Even i babyselen da jeg tok bildet. På vei til familie. Slekt. Venner… Sjelden alene. Hvis jeg ville: aldri alene. Ensomhet er er fremmedord for meg i min hverdag. 

I morgen skjer det. Tårene presser på og hjertet banker. Av ren empati. For jeg har alltid kjent så inderlig sterkt på andres smerte. Vil ikke at andre skal ha det vondt…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I morgen skjer det.

Jeg skal møte deg for aller første gang.

Eller har jeg møtt deg før? Har vi stått i samme butikk-kø? Sett hverandre i øynene i gågata? Smilt? Har du fortalt meg det før, med øynene. At du er ensom? Helt alene.

Sommerfugl i vinterland.

Jeg bryr meg om deg allerede. 

Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal sørge for at dette blir et godt besøkshjem for deg og barna dine. Og hvis du vil, skal jeg lytte til vonde minner, lage en kopp te til deg, lytte mer, lage enda en tekopp, og bare være der for deg. 

Helt siden jeg var lita jente, har jeg kjent på denne voldsomme medfølelsen. Vil trøste. Hjelpe. Støtte. 

Du aner ikke hvor mye det betyr for meg å få lov til å hjelpe deg, ensomme fugl i vårt kalde vinterland. Kom inn i mitt liv med dine farger og vær deg selv. Kanskje kjenner jeg flere som vil være din venn.

Velkommen, sommerfugl 💖

En dag fylt med hele 3 babyer ….er ikke uvanlig for oss produktive Trønderiner. Baby boom’en’s herlige ringvirkninger har gitt oss store opplevelser og fantastiske stunder. 

I dag ruslet vi rett inn i høstens kammer, lille Even i bæresæla, og jeg. Vi pludret, pratet og tullegikk bamsesteg. Stoppet og prata med barnehagebarna, og riktig høstet oss kos der vi gikk og smilte til hverandre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Målet var fiskeboller hos verdens beste mormor. Hun, vet dere, som fikk 3 barnebarn i løpet av de tre siste månedene i fjor, siden alle de tre voksne barna hennes hadde truffet megablink med tre svære mager og godt mot. Even, Johannes og Maria Louise. Og tenk, i januar blir Johannes storebror. Baby boom? Ja vi VET hva DET er…

Hos mormor fant vi Maria Louise

Og Even er alltid glad for ei lekestund med lille søta si. KusineMaria.

Tante Silje med Even og Maria Louise i fanget. En sånn tante som er mester til å brodere. Dere kan lese om henne og kunstverkene hennes litt lenger nede i arkivet her. Og snart finner dere henne på Julemessa i Værnes Museum.

Tante si lille pie….  

….Vi fikk det etter hvert travelt med å komme oss hjem, siden vi ventet middagsbesøk av Monica med sine to sjarmtroll, skolejenta Michelle og lille Mina Madelen. Mina er Even’s lille store flamme. Jeg kaller dem babykjærester. (De har nussa!) 

Yeeah! Endelig kom babydama mi på besøk @ss!!

Even tøffa seg bigtime, og holdt hender med fine Mina si. Nei nå var det bare så gøy altså!

Ingen kunst å ta selfie med en dreven 10åring. Sjekk de kule brillene da dere.. Helt mega!

Hun vet hva hun vil. Hun er ung, men har tydelige grenser, og går ikke av veien for å si meningene sine. Jeg er ei gammal kjerring i forhold, nesten ti år eldre. Men det er hun som kan bake “læms” og hæmbåkkåkak”. Hun som kan takle ei god gammeldags takke på kjøkkenet, og hun er nesten mer moden og voksen enn alle mine venninner på min egen alder.

Alle skulle hatt en Christ. Altså en Christina. 

Jeg vet godt hvor jeg har henne. Hun sier tydelig fra om alt. Dette bildet var det eneste jeg fikk lov å legge ut, for hun har klare tydelige regler om hvordan hun ønsker å fremstå. Selv om alle andre vet hvor vakker og fotogen hun er.

…ingen kødder med henne. Hun er elegant og selvbevisst, og meget inspirerende og jordforbindenede for en sprettalopp som meg.

På denne tida i fjor var jeg nybakt mamma, og hun gravid. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger Christina dukket opp på ettermiddagen med noe digg som “hun bare hadde baka i farta”, et bredt smil og masse god humor.

Ærlig talt, Christina, hva hadde mitt svangerskap, min barseltid og våren i år vært uten ei sabla kul venninne som DEG? 

Ja hun har tilogmed skikkelig digge venninner på min egen alder, som jeg også har blitt kjent med, og hva er vel bedre gaver å få enn nye venner?

Disse nye vennene og jeg har baksnakket deg, Christina, og nå skal du få lese her hva vi har snakka om, girl. 

Ok, here we go: Vi har snakka om hvordan du fortjener et berg med gaver på døra di. Så skulle vi sagt: “Bærre hadd med oss nåkka vi. Nå småtteri.” Vi har pratet om hvordan du skulle hatt deg ei SPAhelg, og lapper overalt omkring deg i hverdagen som minner deg på hvor god du er.

Jeg kjenner ingen på din alder som er mer voksen enn min egen mormor. Var nok fylt med litt forutintatthet og en god porsjon fordommer, i det jeg tråkka ut i vårt gryende vennskap for noen år siden. Men nå er jeg ikke i tvil. Du er ung, men du er eldre enn meg.

 Jeg kjenner deg så godt at jeg kan ha dodøra åpen, så vi ikke kaster bort de prateminuttene av skravlekvelden. Og jeg tåler å høre fra deg og bare deg (hva angår aldersforskjell): “Nei ikke gjør det Helene! Seriøst! Nei!” Du kan altså bitche meg et ungt nei, eller et svar så ærlig at det skinner i gull, og jeg hører etter. Faktisk. 

Inne på gamlehjemrommet mitt skal jeg ha ismaskin på kjøleskapet mitt. Så jeg kan servere deg iskaldt vann, med krønsja is, så det smelter fort til kaldtvann, som du liker. Og jeg skal ha doen lett tilgjengelig, slik at vi ikke kaster bort verdifull skravletid når noen må sitt fornødne. 

Og når du har gått for kvelden, skal jeg baksnakke deg så det suser i gangene. Jeg skal fortelle de andre gamle kjerringene og kallene om hun som har bakt den deilige kaka og de gode lemsene. Nemlig verdens ærligste og snilleste Superchristina ☺😊😀

Du vet den feelingen. Særlig etter at…. du finner et langt hår i maten. Og du finner det med tunga di… Verst er det etterpå, da du liksom kjenner håret stramme på tunga enda..

Jepp. Dette innlegget inneholder reklame. Og dem jeg kommer til å skryte av, aner ikke engang at jeg skriver dette. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg sitter på restauranten Salt og Pepper på Stjørdal. Trenger ei stund sammen med meg selv. Bestiller Kebab i pitabrød mens jeg tar noen telefoner, selvtrengt oppe i et enslig hjørne. Går på do. Tripper tilbake. Venter på maten. Er så sulten..

Det strammer. Å nei, det strammer på tunga!!! Jeg vet hva det er, og tar tak i det. Men håret vil ingen ende ta. Åneii, nå må jeg gå ned trappa og si fra. Klage. Som en Prima Donna Diva.. 

Jeg klager på den minst klagete måten, og beklager sterkt at jeg klager. Forsikrer om at mine hår også havner i min mat hjemme. Aaaall the time. Kremt. Høflig. Snill.. 

De to ved disken der nede bærer meg plutselig på restaurantgullstol. “Hvilken rett vil du ha i stedet? Vi lager biff til deg!” De klapper meg på skuldre og sier at alt skal ordne seg. 

Minnene fra det stramme lange håret minsker, i det jeg innser at lunsjen har blitt til en spesialbiffrett med 4 sauser, servert med stort bredt smil og “Beklager, beklager!” For 8.gang.

For en service! Jeg sa det til dem: dette var service altså! Må bare skryte av hverdagsheltene mine på Salt og Pepper. Uten at de vet det. 

For jeg har måttet klage før, i andre restauranter. Kommet tilbake grønn i ansiktet og fortalt om matforgiftning. Blitt nærmest irettesatt og jaget ut.. Nærmest rullet ut døra med sur grimase og rumlemaga Det er ikke alle som gidder å sette plaster på gjestenes sår.

Så takk, Salt og Pepper: saken er biff. Og biffen var god!

Nå skal jeg skrive noe jeg mange ganger har tenkt på. For jeg har nemlig selv aldri sett snurten av et eneste gjenferd. Som det kalles. Spøkelse. Ghost. You name it. 

Men rundt meg rekker hender opp, i sin iver etter å fortelle hva de har både sett og følt. På TV. I film. Blant folk jeg møter. Ja, de har virkelig sett og hørt mye rart, og jeg  tror dem. Tror de har opplevd noe. Men hvis jeg skulle trodd på at det er gjenferd, er det nettopp hva det ville vært: tro. Tro, og intet annet. Men kan jeg tro på noe uten bevis? 

Hvis jeg og ti andre, sier til deg: Vi har alle sett et rosa bamsemonster eller to, dette må du bare tro på. Rosa bamsemonstre finnes! Ville du trodd oss? 

Jeg har en del individuelle tanker og meninger omkring fenomenet gjenferd. Våre energier er sterke, som vår fantasi og iboende evne til å hallusinere, og vår medfødte telepatiske kommunikaskonsnivå. 

Jeg er tilbøyelig til å tro på reinkarnasjon. Innen moderne regresjonshypnose er man kommet fram til at det kan se ut til at vi lever flere liv parallelt. Mye kan tyde på at dette foregår her og nå. At tiden ikke er lineær. Dette er lettere for meg å tro på. 

Altså. Kan et sensitivt menneske egentlig påstå at det er gjenferd det opplever å sense? Eller er det etterlatte energier. Telepati på høygir med manifesterte bilder som resultat. 

Jeg liker ikke helt dette med ideen om at et menneske skal ha stått stille innen samme område etter sin død, i flere hundre år. Tiden er jo ikke lineær i det store univers. Og dette strider mot gjenfødelsens gang i naturen. Hva gjelder dyrearter, trær og planter. Skulle ikke dette gjelde oss mennesker også? 

Hva vet vi. Kan hende foregår det mye i den usynlige delen av vår verden. Men må vi absolutt kalle dette “gjenferd”. Og jeg som aldri har sett, hørt eller opplevd noe som helst, påberoper meg retten til å tenke sjæl.

Ja. Jeg er absolutt med på at de jeg kjenner som er døde, har forbindelse med meg på et eller annet vis. Men jeg tror ikke på at de står i ro på et sted og “spøker/går igjen”.

Jeg hører de påstår at de hjelper dem over til den andre siden. Hvordan kan jeg vite at dette stemmer. Ingen har noensinne bevist dette for meg. Ok, så sier du at det stemmer i din verden. Du har sett det. Da må du respektere at jeg like lite har sett det som du har sett et rosa bamsemonster. Har du det? Har du sett et rosa bamsemonster?

Media kan lure med triks. Du kan hende du har hallisunert, hva vet du selv om det? Hva skal vi kalle det? Og har du så stort behov for at jeg må tro på den tittelen du velger å kalle det, egentlig?

Hvis jeg skal tro på deg, må du også tro på meg. Og jeg tror på parallelle univers. Jeg tror på en høyere kraft som vi alle er en del av. Jeg har selv filosofert meg fram til min tro, og ville hverken passet inn i sekter eller TVprogram som Åndenes makt. 

Jeg tror ikke vi er alene. Siden tiden ikke er lineær, er vi selvfølgelig ikke det. Jeg tror på at veldig mye til enhver tid foregår akkurat her, og akkurat nå. Rundt oss og i oss. Men de heter ikke gjenferd. 

Jeg tror på liv der ute også. Og jeg tror på reinkarnasjon i den forstand at vi ikke står stille på et sted. Som energi, forvandles vi bare videre. Og videre. 

Min energi er sterk. Kanskje setter den seg litt fast. Manifesterer seg litt vel stødig. Og om 100 år, når kroppen min er gått i ett med jorda, og min sjel har gått videre, ja da er jeg åpen for å tro følgende:

Akkurat på dette sted jeg er nå, befinner seg kanskje ei ømfintlig dame som senser mine energier fra år 2015. Så sterkt at hjernen gir henne bildet av meg tydelig for noen sekunder. Pgr av mine energier. 

 Jeg er et høysensitivt menneske. Jeg senser ofte noe omkring meg. Ikke så rart det vel, dersom vi er omgitt av flere paralelle tidssoner som pågår på et og samme sted. 

Men jeg kan ikke tro på trollgull. Kan ikke la andre bestemme hva jeg skal kalle det. Spennende er det ja. Men hva er sant, og hva er humbug, blant et hav av påstander, for ei som aldri har sett det selv…

-“Mamma! Even FEIS! Iiiihii! Og mamma, æ å FEIS!!!” Det rulles og prompes på gulvet, og latteren fyller kåken og sikkert nabokåkene også. Love is in the air, for å si det sånn..

Mathias er 6 år og propell. Lillebror Even krøker seg sammen i latterkrampe. Han er 5 år mindre, bare 1 år, men ikke mindre glad og blid.

“-Mammaaa, ska vi bak? Ska vi bak krokodillehalekake med robotspy te fyll???”  -“…mammaaa.. æ tøllaaaa hahaaaaa!”

Han kan si hva han vil. Lillebror ler likevel. Og vips har mamman verdens verste robotspy og promp-humor, hun også.

Lillebror hviler. Vi sniker oss til litt godis og Donald Duck. Er litt “gæærn” og skikkelig “sprø”..

Gullskattene mine. Rikdommen min. Jeg vil behandle dem med respekt, slik at jeg beholder god kontakt med dem i framtiden. Vil le med den og skape gode minner. Åååå jeg er helt på tuppa etter dere, skolegutten og beibin våres. 

…han står i senga og babler beibispråk. Men mamma skjønner. Han trenger å ligge på mammabrystet og høre den hjertebanken han ble så vant til. Trenger kos før han greier å legge seg til ro for kvelden. Jeg er ikke vanskelig å be. Legger armene omkring en bitte liten kropp på brystkassa og magen min. Stryker ham på ryggen og gjør han helt, helt trygg.

For dette får jeg aldri tilbake. Disse guttevitsene og denne beibikosen, får jeg aldri oppleve igjen. Disse gutta skal vokse og bli store. 

Mammatankene mine. Det er så mange av dem. Vil så gjerne beskytte de to søte små guttene mine for alltid. Men slike overbeskyttende helikopterforeldre, det er jo ikke bra det heller..

Sånn en innmari inderlig grundig gjennomført KJÆRLIGHET. Det er risikabelt å elske noen så høyt som jeg elsker barna mine. Hva om noe skjer dem? Hva om noe skjer pappan dems eller meg? Prøver å skyve disse tankene bort. Hver dag er det en viktig jobb å gjøre: å skyve bekymratankene til side. 

Ingen sier “Kjør forsiktig! Under 80!!”, så mye som jeg. For jeg kjenner godt til det sjokket man opplever den dagen noe skjer. Når man uungåelig må ta et vanskelig farvel. 

De er ingen selvfølge. Jeg gir dem heller den ekstra nattakosen. Det iskalde vannglasset Mathias ønsker seg på sengekanten. Den lesestunden med Even’s lille babybok, eller den leketimen. For hvem vet hvor lang tid vi får sammen. Hvem vet hvor lenge denne deilie latterkula varer. Hvor mange koser og klemmer vi får.

Så kom igjen, guttene mine! Lag digg bråk i stua! Promp i vei! Le høyt! Fis ivei! Be om vann på senga! For jeg elsker hvert minutt jeg får med dere, GULLSKATTER. Jeg gjør ALT for dere, og pappan deres gjør ALT for dere. 

 … så får vi bare ønske og håpe på en vakker framtid. Ønske at slik enorm kjærlighet helbreder det meste, og håpe at det er sant at det også styrker to små barn for framtida.

Sånn. Puh. Det var en brøkdel av mammatankene mine. De fleste mammaer og pappaer kjenner seg nok igjen. Dette er jo den største festen; det å få lov å være foreldre, stappfulle av kjærlighet, og lykkelige for hver eneste kos vi får…