Nå skal jeg skrive noe jeg mange ganger har tenkt på. For jeg har nemlig selv aldri sett snurten av et eneste gjenferd. Som det kalles. Spøkelse. Ghost. You name it. 

Men rundt meg rekker hender opp, i sin iver etter å fortelle hva de har både sett og følt. På TV. I film. Blant folk jeg møter. Ja, de har virkelig sett og hørt mye rart, og jeg  tror dem. Tror de har opplevd noe. Men hvis jeg skulle trodd på at det er gjenferd, er det nettopp hva det ville vært: tro. Tro, og intet annet. Men kan jeg tro på noe uten bevis? 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Hvis jeg og ti andre, sier til deg: Vi har alle sett et rosa bamsemonster eller to, dette må du bare tro på. Rosa bamsemonstre finnes! Ville du trodd oss? 

Jeg har en del individuelle tanker og meninger omkring fenomenet gjenferd. Våre energier er sterke, som vår fantasi og iboende evne til å hallusinere, og vår medfødte telepatiske kommunikaskonsnivå. 

Jeg er tilbøyelig til å tro på reinkarnasjon. Innen moderne regresjonshypnose er man kommet fram til at det kan se ut til at vi lever flere liv parallelt. Mye kan tyde på at dette foregår her og nå. At tiden ikke er lineær. Dette er lettere for meg å tro på. 

Altså. Kan et sensitivt menneske egentlig påstå at det er gjenferd det opplever å sense? Eller er det etterlatte energier. Telepati på høygir med manifesterte bilder som resultat. 

Jeg liker ikke helt dette med ideen om at et menneske skal ha stått stille innen samme område etter sin død, i flere hundre år. Tiden er jo ikke lineær i det store univers. Og dette strider mot gjenfødelsens gang i naturen. Hva gjelder dyrearter, trær og planter. Skulle ikke dette gjelde oss mennesker også? 

Hva vet vi. Kan hende foregår det mye i den usynlige delen av vår verden. Men må vi absolutt kalle dette “gjenferd”. Og jeg som aldri har sett, hørt eller opplevd noe som helst, påberoper meg retten til å tenke sjæl.

Ja. Jeg er absolutt med på at de jeg kjenner som er døde, har forbindelse med meg på et eller annet vis. Men jeg tror ikke på at de står i ro på et sted og “spøker/går igjen”.

Jeg hører de påstår at de hjelper dem over til den andre siden. Hvordan kan jeg vite at dette stemmer. Ingen har noensinne bevist dette for meg. Ok, så sier du at det stemmer i din verden. Du har sett det. Da må du respektere at jeg like lite har sett det som du har sett et rosa bamsemonster. Har du det? Har du sett et rosa bamsemonster?

Media kan lure med triks. Du kan hende du har hallisunert, hva vet du selv om det? Hva skal vi kalle det? Og har du så stort behov for at jeg må tro på den tittelen du velger å kalle det, egentlig?

Hvis jeg skal tro på deg, må du også tro på meg. Og jeg tror på parallelle univers. Jeg tror på en høyere kraft som vi alle er en del av. Jeg har selv filosofert meg fram til min tro, og ville hverken passet inn i sekter eller TVprogram som Åndenes makt. 

Jeg tror ikke vi er alene. Siden tiden ikke er lineær, er vi selvfølgelig ikke det. Jeg tror på at veldig mye til enhver tid foregår akkurat her, og akkurat nå. Rundt oss og i oss. Men de heter ikke gjenferd. 

Jeg tror på liv der ute også. Og jeg tror på reinkarnasjon i den forstand at vi ikke står stille på et sted. Som energi, forvandles vi bare videre. Og videre. 

Min energi er sterk. Kanskje setter den seg litt fast. Manifesterer seg litt vel stødig. Og om 100 år, når kroppen min er gått i ett med jorda, og min sjel har gått videre, ja da er jeg åpen for å tro følgende:

Akkurat på dette sted jeg er nå, befinner seg kanskje ei ømfintlig dame som senser mine energier fra år 2015. Så sterkt at hjernen gir henne bildet av meg tydelig for noen sekunder. Pgr av mine energier. 

 Jeg er et høysensitivt menneske. Jeg senser ofte noe omkring meg. Ikke så rart det vel, dersom vi er omgitt av flere paralelle tidssoner som pågår på et og samme sted. 

Men jeg kan ikke tro på trollgull. Kan ikke la andre bestemme hva jeg skal kalle det. Spennende er det ja. Men hva er sant, og hva er humbug, blant et hav av påstander, for ei som aldri har sett det selv…