-“Mamma! Even FEIS! Iiiihii! Og mamma, æ å FEIS!!!” Det rulles og prompes på gulvet, og latteren fyller kåken og sikkert nabokåkene også. Love is in the air, for å si det sånn..

Mathias er 6 år og propell. Lillebror Even krøker seg sammen i latterkrampe. Han er 5 år mindre, bare 1 år, men ikke mindre glad og blid.

“-Mammaaa, ska vi bak? Ska vi bak krokodillehalekake med robotspy te fyll???”  -“…mammaaa.. æ tøllaaaa hahaaaaa!”

Han kan si hva han vil. Lillebror ler likevel. Og vips har mamman verdens verste robotspy og promp-humor, hun også.

Lillebror hviler. Vi sniker oss til litt godis og Donald Duck. Er litt “gæærn” og skikkelig “sprø”..

Gullskattene mine. Rikdommen min. Jeg vil behandle dem med respekt, slik at jeg beholder god kontakt med dem i framtiden. Vil le med den og skape gode minner. Åååå jeg er helt på tuppa etter dere, skolegutten og beibin våres. 

…han står i senga og babler beibispråk. Men mamma skjønner. Han trenger å ligge på mammabrystet og høre den hjertebanken han ble så vant til. Trenger kos før han greier å legge seg til ro for kvelden. Jeg er ikke vanskelig å be. Legger armene omkring en bitte liten kropp på brystkassa og magen min. Stryker ham på ryggen og gjør han helt, helt trygg.

For dette får jeg aldri tilbake. Disse guttevitsene og denne beibikosen, får jeg aldri oppleve igjen. Disse gutta skal vokse og bli store. 

Mammatankene mine. Det er så mange av dem. Vil så gjerne beskytte de to søte små guttene mine for alltid. Men slike overbeskyttende helikopterforeldre, det er jo ikke bra det heller..

Sånn en innmari inderlig grundig gjennomført KJÆRLIGHET. Det er risikabelt å elske noen så høyt som jeg elsker barna mine. Hva om noe skjer dem? Hva om noe skjer pappan dems eller meg? Prøver å skyve disse tankene bort. Hver dag er det en viktig jobb å gjøre: å skyve bekymratankene til side. 

Ingen sier “Kjør forsiktig! Under 80!!”, så mye som jeg. For jeg kjenner godt til det sjokket man opplever den dagen noe skjer. Når man uungåelig må ta et vanskelig farvel. 

De er ingen selvfølge. Jeg gir dem heller den ekstra nattakosen. Det iskalde vannglasset Mathias ønsker seg på sengekanten. Den lesestunden med Even’s lille babybok, eller den leketimen. For hvem vet hvor lang tid vi får sammen. Hvem vet hvor lenge denne deilie latterkula varer. Hvor mange koser og klemmer vi får.

Så kom igjen, guttene mine! Lag digg bråk i stua! Promp i vei! Le høyt! Fis ivei! Be om vann på senga! For jeg elsker hvert minutt jeg får med dere, GULLSKATTER. Jeg gjør ALT for dere, og pappan deres gjør ALT for dere. 

 … så får vi bare ønske og håpe på en vakker framtid. Ønske at slik enorm kjærlighet helbreder det meste, og håpe at det er sant at det også styrker to små barn for framtida.

Sånn. Puh. Det var en brøkdel av mammatankene mine. De fleste mammaer og pappaer kjenner seg nok igjen. Dette er jo den største festen; det å få lov å være foreldre, stappfulle av kjærlighet, og lykkelige for hver eneste kos vi får…