Dette innlegget skal handle om penger. Cuz money could be funny, right?

Jeg skal være totalt åpen og ærlig nå, omkring hva det er jeg tjener på bloggingen min, i det jeg nå entrer min 5. måned som blogger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Aller først vil jeg be deg ta den der gamle kammen din, og enten bytte den ut i en moderne og mindre dømmende børste, eller: slutte å dra alle under den. Kammen din…

Så vil jeg fortelle deg some fun facts:

For jeg kunne tjent litt gryn, jeg. Hvis jeg ville. Kunne skaffet meg fordeler også. Men sannheten er at mitt utgangspunkt da jeg startet å blogge, kun var skrivingen. Jeg er født skribent. Oppvokst som lesehest, poet og freelancer i lokalavisa, og er i mitt ess når jeg kan utføre min nerdete hobby: ord og det å sette dem sammen til interessant lesing.

Jeg kunne satt meg inn i dette med avtaler og reklame. Tjent meg noen kroner. Kunne sikkert også stått på mer for å havne oppe på toppen av de 20 øverste på blogg.no, og fått lønn fra blogg.no. Og for all del, kanskje senere, det e jo alltid en reell del av livet å tjene penger til livets opphold.

Akkurat nå har jeg så det holder til livets opphold for mine barn og meg. Og når det kommer til penger, er jeg kanskje litt rar. Jeg har ikke behov for å kjøpe pyntegjenstander. Veldig sjeldent. Handler mye på salg hva angår klær og hudpleie. Drikker ikke alkohol og røyker ikke. Altså handler mine utgifter om mat til barna og meg, og utstyr til barna. 

Jeg er lykkelig. Er helt ute av meg av takknemlighet over de to herlige barna mine, venner og familie, rent vann i springen, myk dyne, deilig pute, TV, møbler, rekkehusleilighet og masse god mat i kjøleskap og hyller; jeg er jo styrtrik! Megarik! Så lykkeligere enn dette, kan jeg nok ikke bli. 

Dette gjør at jeg ikke har hatt det så travelt med å begynne å tjene penger på bloggen. Alle innleggene mine hva angår god service, er ekte og ærlig. Jeg har hverken bedt om, eller fått noe som helst for å skrive om god service. Jeg er bare glad i god service (og var luta lei av dårlig service!) Jeg har altså ikke tjent en eneste krone på blogging. Og ikke tenkt på det heller.

Enkelte ønsker å samarbeide med meg. Jeg er ikke særlig god på data, så det kunne vært både nyttig og gøy det. At noen andre tar seg av all jobbingen med data bak en .com-side. Og pengene kunne rullet inn de. Men jeg har det ikke travelt. Alt til sin tid. Og akkurat nå er lønna mi følgende:

-barna mine får en bedre, mer lykkelig og konsentrert mamma, fordi hun får tilfredsstilt skrivetrangen sin. 

-Jeg får gjøre akkurat det jeg vil, i fred og ro, og akkurat slik jeg ønsker selv: å skrive.

-Jeg er ikke lenger rastløs og ukonsentrert, slik jeg var før jeg begynte å skrive denne bloggen.

-Jeg har en annen ro over meg nå som jeg skriver bloggen. For jeg vet at jeg ikke kommer til å ta med meg alle de sanne historiene mine med meg i graven, når den ukjente dagen kommer.

-Alt dette gjør at alle i livet mitt har en bedre relasjon til meg.

-Jeg får hjulpet og nådd fram til folk som sliter psykisk. Siden jeg ikke selv lenger sliter med noe slikt, men lever med bipolar symptomfritt i remisjon, har jeg innsikt nok til å hjelpe. Flere har gitt tilbakemelding om at det hjelper å lese mine livsnyt-råd.

-Gjennom skrivingen har jeg fått bearbeidet veldig veldig mye. 

Dette har vært, og er min LØNN som blogger. 

Jeg har faktisk heller betalt penger hva angår bloggen. Og det med glede. Jeg som ikke har de store dyre utskeielsene her i livet, unnet meg i sommer bloggshouts som promotering av mine innlegg, for å se hvor mange som ville lese mine skriblerier. Jeg var fornøyd med å nå opp til nesten 2000 lesere i døgnet, og dette var en motivasjon for å klappe meg selv på skuldra.

Dersom det en dag kommer penger inn i bildet, skal det ikke gå utover skrivingen min. Dette lover jeg dere. For de leserene som har stoppet meg på gata, er originale, spesielle. Lesere som normalt ikke leser blogger, men som liker min ærlighet og ektehet, og måte å blogge på. Med tiden skal bloggstilen min kun forandres naturlig. Sammen med tidevann, frost og vårsol. Mine lesere er for verdifulle til å skuffes med glitrende juggel. 

Så! Muligens er dere bittelitt skuffa. Ingen penger, ingen snuskete fordeler. Intet bedrittent divastuff å kritisere hviskete tiskete… 

Jeg skal etter hvert prøve å bli litt mer spennende innen dette temaet. For de planene jeg har omkring bloggervjuer og bloggertasjer rundt omkring på moder jord, kan godt finansieres av blogging. Jeg og mine hjelpere vil ut i verden og lage BLOGG med stor B. Så jeg er altså åpen for å med tiden tjene penger for å lage bedre blogg. 

Smarte folk omringer meg. Og de er gira som fy på å vandre forbi polene på den friske måten. Gira på at vi kan leve av dette. Gjøre det sammen. Jeg er gira på å skrive, blogge, bloggervjue, forfatte og poetisere tekster. 

Sorry å måtte skuffe deres fordommer omkring oss bloggere. Sorry å måtte ødelegge det glitrende glamourbildet dere har fått malt av media om blogging og penger..

Det er bare jeg som somler.

Er bare jeg som ikke koster så mye i drift, 

….fordi jeg er så forbanna sabla LYKKELIG!

Denne teksten skrev jeg på under en time nå i kveld. Er du glad i å skrive så er du glad i å skrive. Da fosser tekstene ut noen ganger. Dette er den første teksten jeg skriver her inne på bloggen som handler om kjærlighet. Tolk den som du vil. Bare jeg og han vet dens egentlige betydning. 

Ærligere enn dette kan det ikke bli. Sminken er washa av for kvelden og erstattet med deilige kremer. Ikke sånne dyre. Nei, rimelig ansiktskrem best i test og øyekrem på salg. Normalt skal jeg som kvinnelig blogger nå gjemme meg langt under skjønnhetssøvndyna, unna kamera og skamme seg på plassen sin.

Men jeg er Helene bak forbipolene, og bestemmer selv at jeg skal slettes ikke gå i dekning.  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er glad i meg selv. Også når jeg er sminkefri, forkjøla og sliten på kvelden. Jeg er glad i meg selv når jeg er lite lekker også, med andre ord. 

Å være kvinne er ikke ensbetydende med å skape en slags prydplanteversjon av seg selv all the time. Vi er ikke til som eyecandys. Men som tøffe, kloke, sterke, intuitive mødre, døtre og søstre.

Vi pønter og doller oss når VI vil. Ikke når resten av verden vil.

Hvis jeg griner ansiktet mitt til sånn, kan jeg se velkomne tegn på kloke år vise seg. Rynker. Fine linjer. Fine, fine, nydelige linjer. Som mormor. Som farmor i himmelen.. Og jeg liker dem. De er naturlige. Ikke framskyndet av alkohol eller nikotin, men rene og naturlige. Velkommen, linjer av år og dager.

Den kvinnelige syklusen rider meg og mitt ytre. Innimellom kan jeg se ungdommen titte frem med sine hormonelle pubertale utbrudd. For så å forsvinne og la alderen vinne.

Glamour er ikke min greie. Jeg sminker meg nesten hver dag av gammel vane. For eget velvære. Pynter meg for livet. Men hyller meg selv som nærmeste venn, også når kvelden banker på døra og ber meg rense maska og smøre huden med næring 

Å elske sine mangler og godta sine såkalte feil, og aldri aldri kalle dem “feil” så hjernen hører det. Det er en nødvendig del av en jobb å gjøre hvis man vil oppleve komplett lykke. Å klappe seg på skuldra og anerkjenne seg selv, men la være å søke anerkjennelse hos andre, er den bensinen du som bil behøver for å kunne starte.

Å smile sminkeløs og sliten til speilet, og si: “Jeg elsker meg selv, akkurat som jeg er” 

….er billetten over det dype vannet til stedet der du finner fred, harmoni og lykkelig velvære.

Husk det, og aldri glem det: Elsk deg selv akkurat som du er nå

Har du noen gang spurt deg selv om du tror det kan finnes mennesker som er tvers gjennom gode? Good kind all the way. Rett og slett bare ærlige, snille og oppriktig empatiske?

Jeg har aldri spurt meg selv dette dype spørsmålet. Aldri spekulert på det. Rett og slett fordi jeg vet svaret.

De er sjeldne. Men de finnes. Og fra den dagen jeg gråt min vei inn her i livet, har jeg kjent en. I 31 år ruslet jeg rundt her på jordkloden uten å ane noenting om at jeg skulle miste han akkurat denne dagen, 31 år senere. Jeg kjente han fra 14.april 1980 til 14.april 2011.

Han het pappa for meg og mine to søsken. Hans Ernst for alle de andre. 

Så er det altså mulig. Å være så tvers gjennom snill og god, at du aldri engang dømmer andre for deres valg og atferd. For alt stammer fra tanker og følelser. Det går an å finne naturlig forklaring på det meste. Ikke sant? Jeg beklaget meg til pappa om min kjæreste den gang, som var så sjalu. Og fikk til svar: “..det gjør vondt å være sjalu.”  

Fikk en alkoholiker til nabo da jeg var 21 år. Hva gjorde min far. Jo, han ble meget godt kjent med min nabo. Kjørte han hit og dit, hjalp ham, og stilte opp. Pappa vurderte å bli støttekontakt for han. Jeg fant også en god venn i naboen min, som var på samme alder som pappa. Nå sitter de to kompisene sammen der oppe og drikker himmelsk kaffe. Jeg kunne skrevet at jeg savner dem. Og ja, helt tårevått ja, jeg savner dem, savner savner savner dem. Mine livslærere. Mine nære. …samtidig; jeg kjenner jo at de er her fortsatt..

Hva tror dere all denne godheten lærte meg? Jeg fikk i tillegg god påfyll av den samme klokheten fra farmor og farfar, der oppe fra Vesterålen, til langt ut i ungdomsårene. Denne varmen. Omsorgen. I kombi med styrken fra min mor og hennes slekt, fant jeg verdier i åker og skog, langs saltvann og svaberg. 

Å søke sannhet. Å lytte til sine egne tanker nede i ei fjære, mens havet sørger for naturens musikk. Å ha med seg ei blokk, og skrive. Manifestere tanker. Skrive og tegne.

Kjære pappan min. Det er allehelgens, og de sier vi skal minnes dere døde. Men du er jo ikke død. For meg er du for evig og alltid lys levende. Det er sånn power i alle de tydelige og klare barndomsminnene, at for min del sitter du i stua inne hos mamma og venter på at jeg skal komme så vi kan dekke på og spise aftens ved kjøkkenbordet.

Vet du at du avgjorde hvordan livet mitt skulle utarte seg, for hver eneste ting du lærte meg? Pappa, kjære kloke snille pappa, da du lærte meg å ta ansvar for mitt eget liv, reddet du meg og mine framtidige barn, vet du det?

Du var en spesiell lærer for meg som datter. Du sa aldri med ord: “Slutt å synes synd på deg selv, jente, reis deg opp. Alt i ditt liv er DITT valg. Snakk positivt til deg selv. Alltid..”  Du viste meg det heller med egne handlinger og bøker. 

“Kor trur du alle tankan og følelsan blir av?” Spurte du meg da farfar døde. Og du oppmuntret meg til å heve meg over sladder og vås, og heller reise meg åpen og ærlig. 

Jeg ser deg i mine søsken. Jeg ser deg i våre barn. Jeg minnes deg hele tiden. Ja, jeg ser deg også i mamma. Hun som ble din nærmeste venn, kone og samtalepartner. Så mye dere greide å utrette med kjærlighet. En eneste gang har jeg hørt deg irritert. Det var da jeg i min pur unge ungdomstid hadde et pubertalt utbrudd rettet mot min mor. Du sa strengt: “Sånn snakka du’kje tel mor di!” 

Hvordan ble du født snill som en engel, pappa? Du fortalte om en gang da du var ca 8 år. Hjemme i den gode varme stua til dine foreldre der oppe i nord, hadde dere besøk. Hun ene av besøket var ei sladderkjerring som satt der og kritiserte og baksnakket noen av bygdafolket. Du hadde blitt så sint inni deg. En 8åring helt fra seg over urettferdighetene som ble servert under kaffebesøket.

Svaret mitt, pappa, er at jeg tror ikke tankene og følelsene dør. Og jeg tror ikke du er borte for alltid. Jeg tror på en parallell verden, og jeg tror vi har kontakt uten at jeg helt enda begriper hvordan..

Håper, iallefall. For en så skinnende klar og ekte stjerne som du, kan ikke bare slutte å lyse selv om pusten går fra ånde til vind. Fra føtter til vinger. Fra øyne til englesyn.

Du gikk fra slag til slag, for så å reise deg fra rullestolen. Du smilte og malte vakre malerier. Du så mestere i samfunnets mørkeste stuer, og håp i din egen datter da hun stod på det laveste trinnet. Jeg tror du kan greie det meste, pappa. Også å overvinne døden. Jeg tror dine tanker og følelser finnes der ute et sted, og nærmere enn vi aner. 

Jeg er din datter. Og på grunn av alt du lærte meg, er jeg superlykkelig, avholds, nikotinfri og mamma. En mamma du kan være stolt av at din datter er. Jeg gjør som du ba meg om i 1997, og skriver åpent. Jeg har enda en vei å gå før jeg blir så bra som du alltid var, pappa, men jeg gir meg aldri. Du var og er mitt eneste idol. At du alltid vil være en del av mitt pumpende hjerte og tykkeste røtter, er noe jeg er skyhøyt stolt av.

Allehelgens, 2015, til minne om deg: Snille, gode pappan min, Hans Ernst Dalland. Jeg skylder deg ikke bare en takk. Jeg skylder deg alt. Tusen innmari inderlig takk for dette deilige livet, og for at du viste meg hvordan jeg lever det til det fulle.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle dette. 

Men det må til. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Morten Ramm hadde rett da han under bloggervjuet sa: “Hårkrise ja! Du kanke GÅ sånn! Hva bruker du? ER DET WELLA?” 

Jeg visste det så godt fra før. Hårkrisa har lenge vært et faktum, og jeg har ledd av den like lenge. Altså. Jeg er jenta som var med mormora mi i fjøset, måkte kuskit, strødde strøssel, ga for og strigla kyrne med metallstrigler. Da stod jeg på bøtte for å nå opp, for jeg var jo bare 5 år. Og 6, og 7 og 8…  Og mormor bor på ei øy. Landet er digg. Frokost etter fjøsstell er like digg. Rusle tur nedi fjæra og samle skjell. Ekte. Digg.

Jålete hårkrise? Pøh, hva gjør vel det for ei guttejente  fjøstøtte som jeg? Hår vokser ut vel..  

Og jeg har frisørangst! Sånn. Nå innrømmet jeg det. Etter utallige mislykkede besøk hos frisører, har jeg noia for frisørsaks og vaskedass. Det ser ut som en dass, der frisøren vasker håret på kunden. Og vannet renner kilende og irriterende nedover panna. Åh.

Hun ene frisøren tok permanent på mitt engang så korte hår. Med stor og sur mine satte hun i gang. “Ble bra dette?” Spurte-sa hun mens hun desperat dro gjennom puddelørehåret mitt. Jeg dro til meg håret og sa høyt og skremt: “Nei! Æ har jo flatt hår oppå… og KRØLLA I TUPPAN!”  

En annen gang fikk jeg overført tilbake de 750 kronene jeg hadde betalt for å få ødelagt håret. Jeg gikk ut derfra med laksefaret og totalødelagt hår. Etter masse dårlig kundebehandling i tillegg, fikk jeg tibakeført den fra før av nedpressede prisen. Det var ikke puddelørehåret, men en annen krise.

Jeg har blitt misforstått også. Da jeg sa: “Kort baki. Langt frammi.”  -“….mener du det?”  -“Jepp”  ….og det ble slik. Kort lugg baki, hvoretter det ikke skrådde nedover mot sidene på hodet,  men gikk ned i en lang hale på hver side. 

And it goes on and on…

Mellom rasta, rødt, svart og blondt, har jeg altså opp gjennom årene blitt herdet på hårkriser. 

Nå har jeg ca 20 lengder på håret mitt, og jeg bør trosse frisørangsten min. 

Jeg har en dyktig søster som er frisør, og hun er helt rå på å klippe Mathias. Men vi er søstre og ulike, så vi holder det til gutteklippene, selv om hun er flink.

Jeg har funnet to stk damer på Malvik som driver en salong. Inne i deres salong skal jeg om noen dager sette meg i stolen.

Disse to damene er de eneste frisørene jeg stoler på som har rørt borti mitt hår. De kan sakene sine, og de jobber under null stress og egenlagde timelister. Farger er funnet fram ved egne formler, og dette med hår, det kan de. DIT skal jeg, iiihaa..

Så. Morten Ramm. Ser du det. Jeg hører etter for en gangs skyld. You win. And I win too!

This has been a hellofa halloween!  

Tore og Mathias fiksa gresskar som vanlig, og vi ville ha mye små coole kids og småtroll på besøk, så vi lighta lykta og venta spent…

Fant ut at vi holdt oss hjemme med de betente bihulene våre, laga tacofest og kledde oss ut heller.

Vi fikk plenty underholdning på døra. Sjekk hu her da.. Tøffeste heksa ever..

Mr monkey kom også innom.

Og vi rulla rundt inne i varmen, i utkledd stemning.

Disse to var det mange av. For å si det sånn. Skrik er poppis han. Tydeligvis.

 
Mmmmohahamamma..

Skummel han her eller?

Grøss

Even tok helt av og kosa seg masse

Steike gøy vi hadde det i kveld da dere. We love Halloween forever!

Onsdag 28.oktober 2015: Den spanske radiokanalen “40 prinsipales” gjennomfører et kronglete intervju med Justin Bieber, på Spansk, med tolk. Det hele ender med at han irritert forlater studio i det de skal ha han med på å spille inn you tube-video.

Torsdag 29.oktober 2015: Den 21 år gamle kanadiske pop/RNB-artisten som for ikke lenge siden slo gjennom som 15 åring, har sliten og ganske søvnløs landet i Oslo for å være gjest i Senkveld. Innspillingen er over, og det er tid for konsert på chateau Neuf. Kvelden velkommer 950 ville fans av hysteriske ungjenter foran ungdommen Justin.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Igjen mister han besinnelsen. Han har sunget en låt og fått beskjed om at han må synge låten om igjen pgr av en feil. Så gir han en vannflaske til ei jente på 15 år i publikum. Hun søler vann på scenen. Jentene på fremste rad river og sliter i skjorta til gutten, i det han prøver å tørke opp vannet fra scenegulvet. Han forsøker å si fra at de må slutte. At de må slippe han. Det hele ender med at han må ta av seg skjorta si for å slippe unna de små ville fansjentene. 

Verden reagerer. Må finne en part å skylde på for “skandalen”. 

“Fyyy Justin din diva”  /   “Fyyy unge småjentefans!”

Har folk glemt at det er barn og ungdommer vi uttaler oss om? Gutter befinner seg i pubertetens vanskelige verden noen år senere enn jenter. Der vil si at i denne situasjonen befinner det seg en halveis søvnløs ungdom i senpuberteten på scenen, foran nesten 1000 pubertale, ville, grenseløse jenter! Sikkert litt søvnløse de også, før møtet med sitt store idol?

Hva forventer vi oss? Moden atferd? 

Jeg kan si litt om hva jeg forventer meg. Jeg forventer at vi oppdrar våre barn til å respektere andre, og la andre’s intimsone være i fred. At vi lærer dem at det ikke er greit å rive i noen som helst sin skjorte, eller ta på dem uten at de vil det. Samme hvem de er, selvfølgelig. Jeg forventer også at ungdommene våre her til lands har lært seg at når noen sier “Stopp! Slipp meg!”, slipper de. Tvert. I utgangspunktet var det jo ikke engang ok at de begynte å tafse og holde fast noen som helst. Læren om naturlig høflighet og respekt.

Verden har opplevd det før. Elvis og Beatles ville sett slik ut hvis de løp jorda rundt: milevis av gale fans, en hale av hylende villdyr, på evig jakt etter noen de kunne gråte, skrike og rope til. 

Som ulveflokken som hakker på alfahunnen. Som slutter når hun blør. Men ikke av empati. For at alfahunnen skal overleve så flokken skal få ha en å hakke på. 

Trangen til å ha et idol-syndromet. Justin Bieber-syndromet. Beatles-syndromet. Elvis-syndromet. Når oppstod dette?

Se for deg år 1715: en gjeng gale bygdajenter med svære lange kjoler i vill trav langs åkeren etter bygda’s mest populære felespiller. Ca 15 stk hysteriske jenter, andpusten av korsett i kombi med trim, ropende, hylende, besvimende… Felespilleren overfalles nede ved grisebingen, og holdes fast i bunadsskjorta av gråtende bondetuppesnupper.  Nei jeg tror ikke de var helt sånn altså. Er rimelig overbevist om at tipp tipp oldemortuppa mi aldeles ikke oppførte seg på dette viset..

Dette idol-fenomenet oppstod i takt med media. I samtråd med hvor mange det var mulig som visste om en og samme kjent person/gruppe, på samme tid. Fenomenet “kjendis”. Den unaturlige tilstanden av bivirkningene som kom av at hele verden plutselig kunne gå sammen om å vite om og like det samme mennesket av kjøtt, blod, tanker og ord. Samhold. Men også beundringen av at så mange andre også visste om “kjendisene”. 

Verden så Marilyn, Kurt, Diana, Michael, Whitney og Whitney’s datter gå under. Vi kunne se det ble for mye. Vi stod og så på at bildene av dem i media florerte fortere og fortere. Og de så tristere og tristere ut der de lyste opp som uoppnåelige men virkelige stjerner fra blader og aviser. Med villere og villere overskrifter. Men vi lærer aldri…

Kritikken hagler mot Justin. Han viser stadig tegn til at nå er det for mye. Han hvisker: “Stopp. Tål at jeg setter personlige og intime grenser. Nå.” Så begynner han å rope det ut:”STOOPP!” …ville vi hørt bedre etter dersom det var en kvinnelig artist som ble klådd på og holdt fast? Jepp! Åh, selvfølgelig hadde vi jo det…

…er han fritt villt, han ungdommen Justin? Fordi han har valgt den karrieren, er det lov å beføle ham og holde han fast til han må dra av seg skjorta for å komme seg løs?

For hvis det er lov hva angår alle som velger en profilert karriere, da må det være likestilt her. Da, rørleggermamman eller snekkerpappan til de unge ville fansene som drar Bieber i skjorta så han ikke kommer løs, serviceyrkemor og lærerfar til alle andre hysteriske unge fans her i verden: vit at her gjelder følgende:

Rørlegger! Jeg kan tafse på deg! Så mye jeg vil. Snekker! Jeg kan holde deg fast i arbeidsklærne dine, og jeg slipper ikke engang når du sier “Stopp!”. Etter du har vrengt av deg klærne for å komme deg løs, og dratt din vei i sinne, ringer jeg media og sier at jeg står gråtende igjen etter å ha brukt tusener på en snekker som forsvant fra jobben og aldri kom tilbake. 

Dette gjelder dere alle; lærere, serviceytere, sykepleiere, ingeniører, selvstendig næringsdrivende: alle, i absolutt alle yrker. Er det lov at barna deres får antaste og holde fast en artist, er det lov å gjøre det mot alle i verdens forskjellige yrkesgrupper. 

Vi har altså tilogmed lov å klage og sutre offentlig over at dere velger å forsvinne i en fart fra jobben dere er innleid til å gjøre.

Personlig er jeg ikke fan av noen andre enn mine barn og min avdøde far, som reiste seg beundrelsesverdig opp etter tre slag før han levde med afasi de siste åtte årene før han døde. 

Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å sette en artist eller skuespiller så høyt over seg selv at man gråter og hyler hysterisk dersom man blir eksponert for deres nærvær. Jeg likte også musikere i min ungdom, men den eneste gangen jeg tok til tårer var da Kurt Cobain døde. Ville jo høre mer av grungemusikken hans.

Hvis jeg hadde møtt Justin Bieber eller noen som helst andre profilerte artister eller skuespillere, ville det føltes for meg som å ta en prat med en venn, med brodern eller med mormora mi. De er like stilte de, som alle andre.

Det er på tide vi husker hvem vi er. Vi er ikke her som ulveflokker. Vi skal respektere hverandre, ikke hakke hverandre ihjel. Og vi skal lære barna våre folkeskikk.

Og LIKESTILLING da dere! Likhet mellom kvinnelige og mannlige artister! Tafsing og fastholding av damer? Ikke greit hva angår menn heller! Ikke ok å tråkke over en butikkansatt sine intimgrenser? Ikke greit for Bieber heller!

La nå denne guttungen Justin få være i fred med sine utfordrende søvnvansker. Det blir ikke mer søvn på han av skandaløse pompøse og latterlig barnslige overskrifter. Han er jo bare kiden! Han er i senpuberteten og har lov å ha pubertale utbrudd han som andre ungdommer!

Og han finnes. Han er ekte, og like dødelig som deg og meg. Vi aner ikke hva slags demoner han fighter mot i det daglige, og som plager vettet av han når nattemørket inntrer og vi andre sover. Søvn er livsviktig. 

Til dere som driver og river i andre’s klær, og holder dem fast. Slutt med det. Det finnes lovverk mot slikt. Det er ikke lov å holde andre fast mot deres vilje, og det er ikke lov å beføle andre. Samme hvem de er.

Jeg brukte å blogge midt på natta.

Det var juni og jeg hadde akkurat starta bloggen. Lille baby sov, og jeg var, som nå, verdens lykkeligste mamma. Jeg hadde ikke denne utsikten, og jeg hadde Donald Duck’s naboer, men jeg var happy som fy.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

 Det var hverken konkurranse eller penger som drev meg til å begynne å blogge. Det var rett og slett det faktum at den dagen det skulle bli min tur til å dø, ville jeg ikke gå i grava med alle historiene mine fra fortiden. Og det faktum at jeg var en ivrig skribent som begynte å se seg lei av 50 notisbøker og ditto skrivebøker. Ville samle alt på en plass.

Jeg trodde ikke at jeg hadde lesere. Ante ikke hvordan man sjekket dette. Jeg brukte tid på å bli kjent med bloggen. Det som drev meg var å skrive. Å fortelle.

Jeg skulle bli journalist. Det var det eneste jeg ville bli da jeg var ung. Før jeg ble syk og fikk min første debut innen bipolar som 17åring. Jeg fikk skrive for lokalavisa og storkoste meg med dette. Ja, journalist var det eneste jeg ville bli. Før jeg ble syk.

Bare jeg får skrevet. Bare jeg får brukt ordvariasjon og grammatikk i et vidunderlig mønster av setninger, er jeg fornøyd.

I løpet av sommeren har jeg lært meg mer om oppsettet inne på bloggen. Og jeg har fått erfare at veldig mange vil lese det jeg skriver. Mange rørende personlige samtaler har det blitt, og jeg er like takknemlig for hver eneste tilbakemelding jeg får.

Dette er jo en skikkelig hyggelig bonus. Og mange ganger blir jeg overrasket. Altså jeg skriver innlegg som jeg tenker er viktig for meg å putte inn på bloggen. Men som nok ikke er så interessant å lese. Da har det vist seg at nettopp det har topp lesestoff for mange. Akkurat da jeg trodde mine skriblerier var kjedelig. Dere overrasker stadig vekk.

Høsten har satt sitt grep omkring meg og mine, som om deg og dine. Noen dager er det kun den varme dusjen som kan tine opp den knirkende stivnede skrotten, og rimet ligger der på takene og advarer oss. Her kommer vinter’n, Jokke, her kommer den..

Og jeg går inn i den, ny og fresh, etter en sommer med intens skriving. Ingen psykologer i hele verden kunne reparert meg slik jeg selv har gjort med alle ordene og setningene som jeg har skrevet denne småkalde sommeren. 

Og jeg venter spent på dere andre. Alle dere som har betrodd meg at dere vil starte å blogge. Jeg kan garantere akkurat dere, dette: friskere sinn og strålende kinn! For jeg vet nok om dere til å vite at dere har meget mye på hjertet. For hvert ord bearbeides en bit av et såret hjerte og blir helt igjen. Pumper blodet kraftigere, og gir rødlette kinn..

Og dere er i toppklasse hva angår journalistikk, historikk, fotografering, erfaring og skrivekunst, så dette blir bra! Minst tre av dere hører Stjørdal til, så kom igjen nå. Dere vet hvem dere er. Og angre, det kommer dere ikke til å gjøre. 

Bloggverden TRENGER DERE, så hiv dere ut i det.

God natt fra lykketoppen 🌄

Sånn helt og holdent usminket og uredigert skal jeg nå gå litt i dybden.

Aller først; dere: jeg er ikke videre imponert over dagens…

…..”menn”, assa… mange av dem iallefall. 

Jeg har mottatt bilder av skrumper, tissemanner, hode nr to, you name it. Mest på facebook. Jeg, som de fleste andre moderne damer. “Bare åh sjekk her, jeg er så deilig” – bilder. Wannabefotomodeller i kvalme positurer, og altså dette verste: tisseredskapet deres, hvilket befinner seg farlig nær et visst annet slags høl;  bilde rett i trynet mitt! En gang mens jeg spiste. …kanskje var det fiskeboller også!

Hva ER dette for slags atferd da dere?

Han ene fjompen hadde dame også. Begynte å klage til fremmede meg om hvordan hun ikke hadde lyst til å hoppe i høyet like ofte som han der oppe i bygda. 

…ja. Rart det du. Kjenperart. Jeg bare …skjønner meg ikke på henne assa dude..  

For du er så DEILIG HVA? Oppførselen din er virkelig til å digge helt vilt, der du sender nakenbilder av deg selv til villt fremmede damer, mens dama di er på jobb og tjener penger så du kan spise proteiner og riktig fise deg prompete og stinkende verre enn fjøset du så ofte sikkert trekker ned til. …for å “trene”.  

NEI! Vi damer LIKER IKKE DETTE! Føsj fysj og atter fisj!

Og det latterlige er at jeg aldri kommer til å bite på agnet uansett. 

Nei vi har ikke et offenlig forhold, jeg og han. Ja vi er dønn forelska, og det er nesten ingen som vet om han. Han ville aldri behandlet meg som et objekt på denne måten. Han er for god til det. 

Den eneste som vet om han, er pappan til mine barn. Og vi greier fint å samarbeide likevel. Hippietime, peeps, time for hippie heads thinking 😉

Til og med mine barn vet ikke om oss. 

Hvorfor må forhold være offentlig vedtatt for at det skal være allright? Nei takk, vi har tenkt å tenke sjæl vi. Og vi har hverken tenkt å gifte oss eller å rope ut til verden at vi er darlings. Har vel ingen meldeplikt vi. Nei vi har tenkt å være bare oss to innimellom i flere år til. Vår relasjon er ikke til for å behage noen andre.

Eller er det slik at vi damer må ha en ring på langefingeren å vise frem oppe mot topplokket ditt, “mann”, for at du endelig skal slutte å sende tissefanter til oss ukjente damer på inter out there net? (Som for øvrig sender dem videre til venninner og ler så de revner!) 

Sammen ler vi mye, vi også. Han og jeg. Og vi ler en del av disse uanstendige meldingene fra “menn”/guttetassene på facebook. Vi drømmer oss bort litt og får lyst til å ta bilde av keisersnittarret på magen min og sende tilbake. 

Neste gang kommer jeg ikke til å være så høflig som det her. For dette er så langt unna et kompliment som man kan få. Dette er: “Du er et objekt, intet annet!”

Verden av “menn”, dere er herved advart: jeg kommer til å være GROV tilbake, og rett frem både frekk og ærlig.

Jeg skal dessuten love dere at jeg ikke kommer til å være frekk på den måten dere vil! 

Og etterpå skal vi sitte å le av dere, jeg og mannen jeg elsker. Han elsker meg sånn. Sånn som dette. Sminkeløs og ekte. Og han liker å SNAKKE MED MEG, for han synes jeg intellegent, morsom og grei. Og han er den eneste i verden jeg synes er fin, vakker, sexy, smart og morsom på en gang. 

Kanskje dere burde lære litt av slike ekte menn, små usikre dudes som sextrakasserer fremmede kvinner på nett med skrukketasser? Ja nei altså, det er ikke engang et spørsmål: lær av modne menn, og: skjerpings! 

Til mannen over alle menn, jeg elsker deg, på min egen frie, sanne måte 😍

….og ingen behøver å vite om oss før det blir aktuelt at vi må flytte sammen på gamlehjemmet 😉

Vi lever og prøver å innrette oss i og etter en travel verden. Jordkloden er så svett og stressa av global oppvarming at vi nærmest kan høre den stønne mens det blåser opp til naturkatastrofer.

Vår art var for bare 3 generasjoner siden totalt ukjent med denne hurtige tog og fly- rytmen. Dette faktum at vi kan bruke to timer oppe i lufta, vips så er vi i et annet land. Plutselig har vi også dette voldsomme fenomenet “kjendiser” i diverse kategorier.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Joda. Det kunne forekomme at jungeltelegrafen sørget for at mange på denne jord visste hvem enkelte var av forskjellige årsaker i 1615 også. I 2015 har dette interessant nok tatt helt av. Vi skal fra vidt forskjellige vinkler forholde oss til all denne påtvungne forandringen. Uten at biologien henger helt med. Vi er ikke laget for så store og kjapt bevegelige folkemengder. Eller er vi det? 

Vi takler det. Såvidt.. Et lite tegn til slow motio-halebeinet sitter fortsatt i. Men vi takler det assa. Vi voksne. Vi tåler et halebein fra svunne tider. Bare ikke å falle på det.

Men hva med de søte små der nede ved de stressa buksebeina våre?

Han skal ikke i barnehage enda. Jeg har muligheten til å vente til han er 2 år. Pgr av babyboom omkring oss, får han allerede mer enn nok sosialisering og lek med andre barn.

Jeg tvinger hans tilværelse midt i denne stressa verden, ned på det naturlige. Minst 1, men helst 2 dager i uken, er det bare han og jeg. Her hjemme. Ettåringen min og jeg. 

Minst mulig støy, og mest mulig tilstedeværelse i vårt stille hjem, opplever vi sammen da. Vi kan sitte og se i bøker og han hermer etter meg i ord og lyder. Vi leker, og jeg lar han styre leken. Henger meg på og gir han all den oppmerksomheten en liten gutt på 1 år behøver fra mamman sin. Måltidene er ekstra rolige disse dagene. Øver seg på å spise selv med det lille pinsettgrepet sitt. Flinkis. Han søker kos og klem, og får massevis. Bøtter og lekespann… Og vi ler og smiler innimellom med intens øyenkontakt. tillegg har pappan også slike dager med han.

Jeg er ikke i tvil: Små barn trenger dette på lik linje med næring og søvn.  Denne trygge, stille, rolige kontakten med foreldre som elsker det over alt på denne jord.

Kan ikke politikerene se det? At barn bør vente til de er 2 år med en hektisk hverdag borte fra sine kjente og så veldig veldig kjære..  Jeg er sikker på det er så mange foreldre i dette land som så gjerne skulle ønsket å kunne få gitt barnet sitt denne trygge grunnen. 

Even liker å øve på å gå i fred og komplett ro sammen med mamman eller pappan sin. Her øver han på kjøkkengulvet i dag. Han har min fulle og hele oppmerksomhet. Og siden han har lært seg å klappe også, klapper vi begge i vill begeistring etterpå.

“Kjære barn, du e framtida for mæ, alt æ trur på ska væks i lag med dæ. Du e sannhet og sang, sjølve livet..” Åge har helt rett. Barna er våre gullskatter. De er framtida vår. Dersom det kniper økonomisk i en kommune, er det ikke barna det skal gå utover.. 

Jeg har aldri vært særlig glad for at de uføretrygdet meg da jeg var pur ung. Ikke før akkurat nå. Dette året her, er jeg veldig lettet for at jeg kan holde guttungen min trygt inn til hjertet mitt nesten hver dag. Foruten 2 dager, da er han hos pappan sin som elsker han like høyt som jeg gjør. Der er han også supertrygg, og denne mesterpappan lærer ham massevis. 

Han sier uten ord: “Sjekk denne a! Leke??”

…og vi leker. For jeg skjønner alt han “sier”. Både pappan og jeg kjenner han godt nok til å skjønne språket hans. 

Det er det. Han kan ikke snakke. Kan ikke gjøre rede for seg enda. Han kan ikke gå eller løpe dersom han blir redd heller. Han kan bare klamre seg fast til mamma eller pappa’s buksebein langt der nede han.

Even er så forkjøla at snørra renner. Han er slapp. I morgen er det samværsdag der pappan bruker å hente han og ta han med til seg noen timer. Nå er han altså ikke helt i form, gullskatten. Så vi innretter oss etter  …hvem? Oss voksne? Nei så langt ifra. I morgen kommer pappa hjem til Even her, på baby sine premisser. 

Han skulle sove. Duppe. Men begynte bare å gråte. Det han ville var å ligge og sove i armkroken min i mammasenga. Så her ligger vi. Han sover trygt og godt mot mammapuppen på min høyre arm. Det går tregere å skrive. Javisst, kjempetregt. Men det er ikke viktig. Det er ikke viktig for pappan til barna mine at ting ikke går som planlagt i morgen heller. Bare Even har det bra mens storebror Mathias har det gøy på skolen. 

Vi må innrette oss etter de små forsvarsløse. Norge, det bør du også gjøre. I form av å gi småbarnsforeldre friere tøyler bare et ekstra år; til barnet er to år. Invester kjærlighet i framtiden. 

Takk og pris for at jeg slipper å sende lillegull i barnehagen helt enda.  ….stopp!

Helt feil formulert. Beklager. La meg prøve på ny: 

Takk og pris for at lillegull slipper at jeg må sende han i barnehagen helt enda. 

I kveld kommer to damer på besøk, og det skal skravles og le. (Jeg mister ikke mitt sosiale liv av å være hjemme med Even) Etter det skal jeg ta meg en dusj. Og kanskje et spabad etterpå. For jeg må stelle godt med meg selv så barna har en glad mamma. Glade foreldre, glade barn. 

Ettåringen våres er altså hjemme fra barnehagen i et år til, han. Og lærer alt andre ettåringer snapper opp i barnehagen. Og leker med flere andre barn og babyer som nå begynner å bli kjent for han, da de er barn av slekt og venner.

Og mamman, hun mener det er helt naturlig at en baby vil være mest sammen med de h*n er mest knyttet til.

Hva mener DU ville vært best for ettåringene våre, dersom politikerene prioriterte barna først? Dersom økonomi og alt var inntettet på ettåringene’s premisser..   ?