Nei vet du, hør nå her! DU skal ikke tro du er noe i mitt liv. Med all din dømmende kritikk, og iver etter å tråkke ned slike altfor tydelige måner som meg!
DU skal ikke tro du duger til noe i mitt liv. For din langt fra konstruktive, baktalende kritikk er ikke engang tøff nok til annet enn å hviskes stille for så å hvesefnises av.. Noensinne hørt ekte trillende latter?
DU skal ikke tro at du kan komme her og tro at falske lille DU kan lære meg å slutte å stikke meg ut. Like lite som en gammeldags nittitallslærer med forstyrrelser i topplokket, kan du det.
Dette er MIN himmel, finn din egen. Dersom du prøver å være klok måne her på MIN himmel, er du en falsk måne. Kun mine egne lover og regler gjelder her, og jeg lyser opp over mitt eget landskap akkurat slike det passer meg selv.
Du tror du er morsom. Tror du er smart, der du sitter på bakenden din og vokser. Større og større over alle oss som “tror vi er noe”. Som et feigt og klissete nett-troll, super du i deg sterkvinglass etter ølkrus, og prater og prater om alle dem som har vistes alt for tydelige i terrenget i det siste. Alle månene. “Kæm trur dæm at dæm EEH?!?!?” fniser du, mens du prøver å holde deg til du har reist deg fra den velbrukte kafe-stolen, i det du prøver å nå dassen… Men det går ikke alltid like bra, gjør det? Hender seg at du “driter deg litt ut”, eller hur?
Faktum er at du selv aldri i livet ville turt. Ja, sannheten er at du er slettes ingen lysende måne. Du er en sjøstjerne, gjemt og fanget langt nede i havet rett ved byen Jante, under tang, og under tare. Der du nesten ikke engang behøver å eksistere. For gudene må vite hva skummelt som hadde hendt dersom du hadde sluttet å synes synd på deg selv, og lært deg å holde hue over vannet…
Du hadde ikke holdt ut din egen kritikk. Du tåler det ikke nå heller. Så du gjemmer deg bak dine dømmende baktalende ord, og hveser ut lover, fordommer og regler, som om det gjaldt alle oss andre.
Trodde du jeg ville bli kjent med deg? Tenkte du at dine kvasse ord der bak skulle funke til annen enn å kysse min visse plass? Var det det du hadde planlagt, siden du brukte tid på all den sladrete hankingen?
Du behøver ikke å slutte å være så smålig og dømmende for min del, lille Trolle. Jeg skades aldeles ikke av alle bygdedyrene du føder mens du roper ut eder og galle mot alle de profilerte månene.
Jeg vil bare fortelle deg at jeg ser deg der nede. Vil bare minne deg på at det er jeg som styrer tidevannet omkring deg. Vil bare hviske deg at jeg alltid kommer til å møte deg høflig og vennlig. Og du kommer aldri helt til å sjøstjernefatte og begripe hvor tydelig og klart JEG SER DEG. Jeg ser deg litt for klart. Og du… Du har desverre dr**i deg ut, ser jeg 💩😫🙊
…
hyggelig hilsen fra månen. Hu derre forbipolena 👀🌕🌊
Vi har verdens roligste morgen, og tar livet helt med ro. Even ramper og tar borti ting han ikke får lov til, ser på meg og gliser. Den store babyen er så gulli at jeg får lyst til å gumle han i meg. Koseklompen som er så forkjøla at han minner om et lite snufsende barnehagebarn..
Rolig ja. Innimellom lekinga. Da går det faktisk for seg. Vi bråker og herjer. Men ikke lenge, for målet er en helt rolig og behagelig morgen for bitte lille..
Tv-stund etter frokost er koselig for oss begge to. Den varer heller ikke lenge, for Even vil helst leke. Ta på ting og kjenne på verden. Snart skal han sove. Vokse litt mer der fra starten i livet.
Men aller føst må det skiftes bleie. Og det er det aller viktigste i hele verden for den lille krabbaten nå. Tørr bleie, kos og klem, og så en dupp…
Tårene har innimellom trillet fritt i dag. Jeg har snakket lenge med en person fra min fortid. I hvilken anledning, er noen dager for tidlig å røpe. Men det var det beste som kunne hendt meg i dag.
Når man aldri snakker om det. Aldri forkuserer på det vanskelige, men alltid tenker på det å holde hodet over vannet. Det å surfe og ha det gøy der oppe, heller enn å lære seg å dykke…
I dag lærte jeg meg å dykke.
Og selv om jeg for lengst har lært å fly over Janteloven, lærte jeg i dag å lande i meg selv. Og det var skikkelig skikkelig godt for sjelen.
Jeg sitter her og ser ut på folkene som går oppover, nedover og bortover gågata i stjørdal. Er de lykkelige? Ensomme? Sinte? Glade? Fortvilte? Eller rett og slett likegyldig?
Ville jeg vært klar for å se det, alt hva de bærer på?
Jeg ønsker og har planlagt fremover til å ta en titt i et par ryggsekker. Lytte og skrive. Skrive historier fortalt av overlevende helter. I mine øyne: helter.
Vi skal altså åpne noen ryggsekker, samme hvor tett knytt sammen de er. Samme hvor tunge de er. Vi skal åpne dem og se hva folk har opplevd. Bidra til et litt åpnere samfunn..
1. Ja, det er sant at jeg hittil har blogget alt mobilt. Ble bare til en vane.
2. Jeg har mista høyre stortåneggel. Fordi jeg jogget med trange joggesko og for lang stortåneggel (!) Fikk blåneggel, og etter noen måneder datt n jaggu meg av. Hrmf. Ikke videre vakker den som vokser etter. Ser den blir fryst ut av resten av tottene der nede.
3. Jeg har ikke evnen eller skamvettet til å bli “starstrucked” når jeg møter kjendiser. Aner ikke hvorfor. Føler bare det er akkurat det samme som å møte dama bak kassa på Narvesen. Synes kjendisbegrepet er noe gøy som aldri kunne gått an for 500 år siden. Så å bloggervjue dem, det er fun.
3.Jeg spiser gjerne hvis jeg våkner på natta. Namm.. Skikkelig koser meg i det stille mørket.
4. Trening er noe av det diggeste jeg vet. Zumba, aerobic, jogging, younameit aah.. nå for tiden går det i jogging. (“Går det i jogging”. Løper det iallefall i jogging..)
5. Jeg ler høyt. Som en mann. Og jeg ler mye. Myyye.
6.Begge barna mine skvatt av latteren min da de var babyer. Med store redde øyne. Nå er de tilvendt den spontane hese mørke mammalatteren…
7. Jeg er i ferd med å inngå en spennende bloggavtale.
8. Jeg fatter ikke hva alle andre synes er så vakkert med den orange høsten. Men lufta. Høstlufta er berusende.
9. Barna mine bæres på gullstol. Akkurat DEM blir jeg faktisk starstrucked av hver gang jeg ser dem.
10. Jeg dater ikke lenger. Fordi datene mine alltid endte opp i svære flauser hva angår det faktum at jeg fant så og si alle av dem hysterisk morsomme. Og de syntes sikkert jeg lo altfor mye.
11. Mange omkring meg har fantastisk deilig humor. Og jeg elsker det. Både blant venner og familie finnes uvurderlige gullkorn. Og vi liker å lure hverandre.
12. Når jeg leser gjennom mine tidligere alvorlig triste historier, er det på mange måter som å lese om ei anna jente. (Jeg var jo ung, så ja, jente. Ikke dame.) Dette fordi jeg har en helt annen tankegang den dag i dag. Det finnes ikke noe i meg som kan minne om et offer. Jeg er en tøffing nå, og kommer ikke til å la noen tråkke på meg igjen.
13. …men når jeg leser gjennom mine verk om de som har dødd, lukker jeg øynene og er der igjen. Den tiden da de levde. Svever over minnene der langt tilbake og håper inderlig at jeg får møte dem igjen. Akkurat det er en slags starstruckedhet som kjennes uoppnåelig.
14. Mange tar kontakt og sier at de leser bloggen min. Dette er alltid folk som til vanlig ikke leser blogger. Jeg kan aldri bli høy på pæra eller innbilsk av alle de nydelige komplimentene dere gir meg om min måte å skrive på. Jeg blir ydmykt takknemlig, og veldig veldig glad i dere.
15. Jeg er egentlig en filmnerd. Elsker filmer. Men etter lille Even kom til verden, ble det stopp. Det kommer nok tilbake. Når Even er 18 år…
16. Jeg ler mye av meg selv. Er jo rimelig ute og rusler noen ganger da.. det vet alle som kjenner meg. Jeg bruker å skylde på at jeg er blond, men tror det stikker dypere enn noen hårrøtter.
17. Jeg søler mye mer enn barna mine. Ergo kan jeg aldri være streng til dem dersom de bekker ut og søles klissklass..
18. Som mamma er jeg grensesettende. Også ute blant folk. Barna mine har best av trygge grenser å forholde seg til. Jeg gir tydelige beskjeder, og masse masse ros, klem og kos. Jeg leter alltid etter noe Mathias kan være med å bestemme. Som hvilken middag av tre alternativer, om vi skal kjøpe 5 epler eller 6, eller hvilken Donaldfortelling jeg skal lese for han. Barna mine er mitt alt, og deres selvtillit er viktig her i huset.
19. Jeg har aldri sett et spøkelse. For min del kunne Åndenes makt like greit hett “Rosa bamsemonsteret’s makt”, da jeg hverken har sett ånder eller rosa bamsemonster. Men hva om de har rett, alle som sier de har sett spøkelser? Hjelpes og grøss altså. Inntil da; for å overbevise meg om at noe jeg selv aldri har sett, finnes: bruk ånder eller rosa bamsemonster, whatever…
20. Jeg går aldri tom for ting å skrive om. Små pauser er naturlig. Men de varer ikke lenge. Livet mitt har dreid seg om papir og penn siden jeg lærte meg å skrive, og det handler om en medfødt interesse. Jeg kan ikke finne annen forklaring på interesse for noe så tregt som grammatikk og kjedelig som ord. For jeg lever mest når jeg er med mine barn, og når jeg skriver.
…..21! Jeg jukser! Her er en ekstra fun fact: Da jeg var ca 6 mnd på vei med Mathias i magen, dro jeg på alternativmessen i Trondheim. Dette var på den tiden Snåsakailln fikk mye blest. Så inne i alternativmessen kunne man se buer der det stod “Hitrakailln”, “Frostakailln” osv. Jeg har mine egne tarotkort, og behøver ikke kjøpe healing for 400 kr, jeg var der for krystaller, malerier, drømmefangere og foredrag. Men jeg ville legge bort jakka mi og noen poser, så jeg slapp å drasse på det gjennom Nidarøhallen. Det var bråkete. Så da jeg spurte en av disse kaillene hørte han ikke hva jeg sa, der jeg stod med hånden på magen og prøvde å forklare at jeg var gravid og behøvde noen til å ta vare på tingene mine. Kaillen svarte kjapt: “Jah! Æ ser og føle at du har problem med lever eller nyran eller nåkka…” Irritert stilte jeg meg i profil. “Ser du den nå? Det er en guttemage, jeg er gravid, og sliter ikke med noe! Kan du passe ei jakke og noen poser?” Han var så frekk at han lurte på om jeg ikke ville bli med inn likevel. Heales litt, liksom.. Jeg kjenner seriøse healere, og har respekt for det dem gjør. Men denne kaillen? Hmm ikke helt bra å bomme på en svær gravidmage kontra kroppens rensesystem…
Hvorfor “forbipolene”? Jeg snakket med min fremtids samarbeidspartner hva angår blogg, i går. Flere detaljer om han kommer i slutten av denne uken. Vi har store planer, og det vil bli gøy.
Da jeg hørte han uttale bloggnavnet mitt, ble jeg helt stille. For han sa: “forbi polene dått blogg dått ænno”. Han, som sikkert mange andre, uttalte “forbiiipolene”; “forbi polene.” Bortom polene, liksom..
Grunnene til bloggnavnet er følgende: den diagnosen som har preget store deler av mitt liv, og som jeg også innimellom blogger om, heter Bipolar. Bipolar betyr forbi polene. Tenk psyke. La meg tegne litt.
😭⬅ POL deppa⬅⬅⬅☺➡➡➡glad POL ➡😂
Dette er “polene i hodet ditt”. Til venstre ser du at pilene går forbi pol deppa. Da kalles det en alvorlig depresjon. Innen bipolar nr 1 kan dette gå over i depressiv psykose, med paranoide scizofrene trekk i syk tilstand. Til høyre ser du at pilene går forbi motsatt pol, den glade polen. Går man forbi denne polen blir man som bipolar manisk. Dette kan også ved bipolar type 1 gå over i psykose. Men ikke ved bipolar 2.
Uten den riktige medisinen Lithium, vil jeg som bipolar 1 svinge forbi enten venstre eller høyre pol. Og jeg har vært i tilstander forbi polene noen ganger opp gjennom livet. Derfor inntar jeg denne lithiumsaltmedisinen morgen og kveld.
Jeg lever nå med diagnosen i remisjon, altså symptomfri og friskmeldt. Jeg har dessuten utviklet mine egne metoder, hvilket gjør at jeg fungerer på topp, uten å bevege meg mot høyre pol. Jeg som person er naturlig utadvendt, sosial, og litt høylydt. Dette har ingenting med diagnosen å gjøre. Men jeg kan merke en slags “motor”. Merker at dem “maniske drivkraften”, gir en slags reservetank av humør.
Bloggnavnet uttales ikke som en tur forbi nordpolen. Men som f o r B I pol e ne med trøkk på “bi” oppover, og nedover med” ene”. En slags videreførelse av hvordan bipolar uttales.
Navnet betyr heller ikke at jeg driver og svinger og har lært meg å leve med det. Jeg svinger ikke unaturlig og har ikke gjort det på flere år. Jeg er frisk, litt gal, men frisk 😉
Den friske galskapen skal vi bruke på å kreere en sabla bra blogg framover. Jeg skriver vi, for vi kommer til å være to om dette. Og jeg gleder meg villt! Jeg kan avsløre at bloggen fortsatt kommer til å hete “forbipolene”, og at vedkommende som jeg skal inngå et skribentsamarbeid med, (hvor han tar seg av alt innen data, mens jeg skriver) er minst like grenseløs og gal som jeg hva angår bloggjobbing. Vi tar ikke et nei for et nei. Nehei. Dersom vi har bestemt oss for noe, gjør vi det!
Jeg kaller det “bloggertasjer”, og “bloggervju”, noe av hva jeg fyller bloggen med. Dette er enda på utviklingsstadiet, blant annet, og vi skal vise dere en verden der frisk galskap er nødvendig.
Hu derre forbipolena kommer til å være kvass nå. Du er herved advart.
Hvem i alle dager var det som gikk sammen om å i moderne tid, akseptere all denne objektiviseringen av oss damer?
Overalt hvor jeg snur meg, er verden på diett. Er verden på slankern. Er den naive verden på evig forbanna jakt etter å bli papirtynne, slanke som strå og evig lavblodsukrede ulykkelige “damer”.
Jeg som alle andre kjenner selvfølgelig også til de kvinnene som prøver å legge på seg, uten særlig hell. Jeg respekterer dette, og innlegget handler ikke om dem. Mange har også relle grunner for å slanke seg. Dette blir også en helt annen kategori enn hva jeg her sikter til.
Ei DAME, har sine medfødte, naturlige former hun, store som små! Ei ekte DAME, har for svingende både humør og fødehofter…
….det er siste del av butikken. Som vettug kvinne har jeg handlet mest mulig fornuftig, og oppi det hele tenkt økonomisk. Jeg er smart. Jeg kombinerer barneoppdragelse ala storbarn og småbarn på en gang, tenker tanker, og fyller handlevognen innen budsjettet vårt. Telefonen ringer, jeg svarer kjapt midt oppe i det hele. Når jeg kommer hjem, skal barna ha mat, stelles og legge seg. Så skal jeg skrive. Blogge. Bruke venstre og høyre hjernehalvdel i skjønn harmoni. Ja, bruke KVINNEHODET MITT!
Så kommer jeg til området ved kassa. PANG, der blir jeg påmint det, i form av bladene i bladhyllene: “KVINNE! BERTE! DAME! SE HER NÅ: Du er et lite, bittelite degradert OBJEKT! SE HER: Du må slanke DEG! NÅ! Du trenger dette husmorbladet, for her er dietten som vil forandre OBJEKTET DEG på 1 2 3 , ei uke bare, eller 14 dager, til en 5 kilo lettere BIMBO! Og BAMBUS, DAME, bambus er hva du er. Bimbobambus..
Det er jeg faen ikke! Ja jeg bannes, og det er ikke akkurat i kirka. Detta er stua mi, og jeg sier: JEG ER FAEN IKKE ET OBJEKT! Jeg er et SABLA SMART OG SUNT MENNESKE, JEG SOM ALLE MINE MEDSØSTRE!
Vi er bra nok som vi er!
…..sint og fornærmet ser jeg meg om i bladhyllene etter hva det motsatte kjønn til sammenlikning går gjennom av degraderende objektivisering…
Ingenting. Ingenting, skal jeg fortelle dere! Ikke så mye som en penis! Ikke en eneste naken kropp! Ingen oppfordring om at “nei så tjukk du er blitt a dude, get some diet ..heeere !!!”….., liksom!
Pøh! Neida! Der lyser Jakt og fiske opp ved siden av vi menn, og illustrert vitenskap rocker ved siden av. Det er iq. Det er natur. Det er jakt. Det er fiske. Det er …objektet damer å se på. Slik at de skal huske på at damer er til for å se på. Ikke for å HØRE PÅ. LYTTE TIL..
Sorry Hjemmet. Sorry Norsk Ukeblad og beklager Allers, men dere har hver eneste uke hittil sviktet meg som kvinne. Jeg kommer aldri i livet til å kjøpe diett-shiten deres!
La meg være i FRED! Gjem objekt-og-diett-bladene deres, som snus og røyk! Eller endre deres syn på hva det er reelt at en KVINNE er i år 2015!
For nå er det nemlig NOK! Jeg bærer mine former i fred, og har aldeles slettes ikke tenkt å kaste bort tid på 1-2-3 og 14 dager med lavt blodsukker. Jeg tenker logisk selv, kutter gluten og drikker spirulina og hvetegress i kombi med joggeturene mine akkurat som det passer MEG. Jeg trenger ikke ditt syn på min kropp, for jeg har mitt private syn på kroppen min. Jeg behøver ikke diettene dine, bladhylle, har du ikke skjønt det, etter alle disse årene hvor jeg har fnyst og gått forbi?
Men. Stopp litt der! Spol tilbake noen timer. Nærmere sagt til ca omkring kl 09.00 i mårest. Jeg ble vekket av følgende setning: “Versegod, her e kaffen. Æ laga piroger til frokost æ, fikk bærre så lyst, så come on!”
Sånn en skikkelig ultradigg start på dagen altså! Nybakte piroger! Tusen takk Tore.
Morninfaces without fakeup
Så stressa vi verre enn all verdens stresskofferter til sammen, for gjestene skulle komme kl 14.00. Kaker skulle pyntes, ballonger blåses, stua stæsjes, og vi dusjes… Plasser en stk Helene og en stk Tore midt oppi alt dette, men vennligst prøv så godt du kan å ikke se det for deg!
Meget stolt glutenmagemamma.
Det blir aldri feil med denne gjengen! Gjester: Tore’s bror Bård med sin kone Cecilie og deres datter Silje, Tore’s mor Bjørg, min mor Eva, min bror Hans Even med sin kone Astrid og deres barn Tuva, Johannes, og bittelille i magen, min søster Silje og hennes datter Maria Louise.
De minste tre babyboom søskenbarna f v: Johannes, Maria og Even. Vidunderbarna våre som ble født som jevne perler på en vakker snor i fjor..
Selfie ….or a lot’ie!
Superpappa Tore holder kaka for våres lille Even t deilig kaotisk.
Tittei her er vi igjen. A lot of us 😉😉😉😉😉
…..og det var fra her oppe i stua. Men hva foregår nede på badet? Jeg går en tur ned for å se..
….og finner denne gjengen med storbarn:
…..I say no more 😛😛😛
Litt like.. Eller nei. Veldig like, Johannes til venstre og Even til høyre.
Johannes, Astrid og Tuva, våre flotte faste inventar. Ingenting er det samme uten disse.. Ja, min svigerinnevenninne Astrid her var jo tilogmed med meg på sykehuset og var til stede da Even kom til verden i fjor.
Vi er en familie som er innmari glad i barna våre..
Storebror fikk også blåse ut et lillebrorlys.
Johannes gogutt.
Søs Silje og jeg. Hun er singel, folkens, siiingel 😉
Deilig kaos
Tuva er mitt fadderbarn
Even fikk likens vest av farmora si som storebror fikk av henne for en stund siden. Knalltøffe altså.
Lille solstrålen våres med ull-lugger strikket av farmora si, og genser strikket av mormora si.
Takk for bursdagsbesøket, alle gjester, og takk for alle fine gavene! Beibikoser fra verdens gladeste beibi: Even.👐😃👐
Det er showstemning i Stjørdal. I kveld er det Bamses Pub som er byens navle, for ingen ringere enn Einar Tørnquist og Morten Ramm har inntatt Scandic hotell på Hell for noen dager (Ja eller hvor er det egentlig dem sover mens de er her?) Bare for gode gamle Bamse’s skyld.. Et hyggelig filmteam og de to komikerene reiser nemlig omkring i landet i disse dager for å lage en ny TVserie produsert av Monster entertainment.
De jobber for å stoppe sniksossifisering av steder de reiser til, ved å gå inn for å redde utrydningstruede butikker, puber etc. De bruker 4 dager på hvert sted og ca 2 uker mellom. TV-serien vil bli vist på TV 2 utpå våren, og har enda ikke fått tildelt tittel.
I kveld er hele 3 lokale MC-klubber invitert til puben, for å forenes der, som i gamle dager. Dørene er åpen for lokalbefolkningen; det er invitert til fest på Bamses pub!
Innspillen starter, og Monster-teamet setter i gang profesjonelt opptak. Flotte motorsykler imponerer i takt med at røykmaskina pumper ut tøff effekt.
Fyrverkeri for gode gamle Bamse.
F v Stig Ole Teigen, Morten Ramm, Einar Tørnquist og medeier Cornelia Thøtinen.
Sammen med min bror Hans Even, får jeg med meg et amazing show, utenfor Puben. Vi beveger oss etterhvert inn, der det er stappfull partystemning. Jeg har ikke sett Bamses Pub så folkerik og glad siden jeg snek meg inn der som 16åring.
F v: Marthe Cecilie Stamnes Johansen, Cornelia Thøtinen og Stig Ole Teigen, 3 stk entusiaster for puben. Marthe bak bardisken, Cornelia og Stig Ole som eiere. Jeg overhører i løpet av kvelden Cornelia snakke om Marthe. Skryte av at hun har stilt opp hele kvelden og stått på. Sånnt liker vi, ikke sant? Framsnakk er i det hele tatt coolt, men framsnakk av ansatte er enda bedre, Cornelia…
Jeg får en vennlig Morten Ramm og en imøtekommende Einar Tørnquist på tomannshånd. Snille Pubeier Stig Ole Teigen sørger for at jeg får bruke 2.etg av puben som bloggervjulokale. Vi sniker oss under gitteret, og opp i toppetagesofaen, Tørnquist, Ramm og Dalland.
Jeg spør om dem mener det er håp for puben våres, som skal rives snart. Der ligger et ønske i lufta om at puben må få plass i de nye lokakene (=lokalene. Men “lokaker” sounds great for en usossete pub) som skal bygges der puben står nå.
De svarer kjapt i kor, nærmest før jeg rekker å spørre: “Absolutt!”
En ivrig Tørnquist tar ordet: “Sett at denne fantastiske brunpuben hadde ligget på Grunerløkka i Oslo, da hadde den vært en stor suksess!”
De prater om at lokalbefolkningen kanskje må urbaniseres litt i sitt syn på puben, mens de skryter av den gode gamle Bamsepuben våres.
De forteller at det de synes må endres på, er at det må arrangeres flere konseptkvelder på Bamses pub. De har dartkvelder på puben, og det er jo bra. Nå er det ønskelig at det i tillegg plottes inn intimkonserter og egne MC-kvelder. Blant annet. Her er det rom for å være kreativ.
Morten er opptatt av noe han mener er veldig viktig: “MC-klubbene dere har her, har fått nok dritt nå. Nå er det nok.” Han snakker om at folk nå må få øynene opp for at dette er hyggelige miljø der de mekker sykkel og kommer sammen. Dette er noe han ivrer for, og ønsker å komme med som et budskap. Et budskap om å slutte å dømme MC-miljøet.
Samtalen dreier inn på hårkrisa mi. Vi ler litt av den, og jeg blir litt roastet. får streng beskjed av Morten om å ha meg til frisøren. Jeg forteller dem at det er ikke så nøye, jeg er jo ikke fisefin. Hallo, det er meg, klomsete Helene. Tåler at håret har en dårlig periode. Litt pre-hårielt akkurat nå. Jeg bare venter på at håret skal vokse ut, så sorry, Morten, det er mulig at jeg kanskje sannsynligvis dropper frisørbesøk i nærmeste framtid. . .ok kanskje da. Maybe baby.
-“Siter oss på denna a: Vi lar oss IKKE BLOGGE. Til vanlig! Du er kjempeheldig, for vi har sagt nei til mange bloggere. Få med det.” De to komikerene setter igang et lite komishow foran meg der oppi den lille sofaen oppå Bamseloftet, mens de forteller om alle bloggerene og journalistene dem har dumpa og sagt et høyt og rungende nei til. Så peker de på meg med store Ramm Tørnquist- øyne (Mer duftende ønskequist-blikk) som om vi spiller inn Torsdags kveld fra Bamses Pub, og sier høyt i kor: “…så DU, er HELDIG DU!!”
Jeg hører ironien. Ser den også. Dette er ikke noe divamenn, more like happydudes rockalike. Pæra henger ikke så høyt her i gården. Kanskje har de ikke hatt tid til noen andre bloggere enda.
-“Hvorfor vil dere la meg bloggervjue dere da?”, spør jeg humrende.
-“Jo det skal vi fortelle deg. Du har catcha oss på er særdeles dårlig og ømfintlig tidspunkt! Vi har drukket.”
Morten og Einar daa.. jeg tror nok at grunnen til at dere velvillig lot dere bloggervjue av hårkrisa herself, er fordi dere bare elsker oss Trøndere. Jeg både hørte og så jo det da dere sa til crewet at dere ville være lenger. “Bare dra!”, sa dere. “Vi vil være lenger.”
Ser du DET, “Bare Egil”: De ville være lenger! Klokka halv ett på natta ville Ramm og Tørnquist være LENGER på Bamses Pub.. Og til slutt viste det seg, at det ville Egil også.
Bamses ække så verst, hva, dere? Let’s keep it!
Redd brunpuben våres!
Hyggelige Ida Holtet jobber i produksjonsteamet for Monster entertainment, bak TVserien.
Jeg slår av en prat med mannen som i 1990 sammen med Erling Sæternes startet opp brunpuben Bamses pub, nemlig Vidar Nilsen. Det var Vidar som laget møblene, i et slags verksted i Hommelvik, med tømmer fra gamle Alvergården rett borte i gaten der Bamses pub ligger. Panelet i veggene oppe i 2.etg stammer fra et gammelt hus oppe i Elvran.
Vidar påpeker at bamsen på hans gamle jakke…
….ser triveligere ut enn den nye bamsen på up to date T-skjorter. Hehe jeg er enig som fy, Vidar.
Her sitter f v Kari Anne Krogstad, Martin Heggli og Marte Leive i møblene som Vidar Nilsen en gang i 1990 laget for hånd.. Ved en evt ny Bamsepub, håper vi på rekonstruksjon av Nilsen’s møbler inne i hele puben. Også slik det så ut oppe i 2.etg før. Å få oppleve de klassiske brunpubmøblene på ny, ville blitt historisk for alle oss som har tilbringt trøndertimer inne på Bamses opp gjennom årene. Håpe, ønske og atter håpe…
Lykke til, gode gamle Bamsefar.. Jeg kommer til å gråte bittelitt den dagen du blir revet. Det er noe med det… du er ikke bare en pub. Du er så mye mer minnerikt enn det.
Kremt, minnerikt og minnerikt fru Blom og Karse og hele sulamidten; jeg har nok mange ganger i mitt tidligere liv som vindrikker, slitt litt med å huske dem der minnene. Men: Det var TIDER DET, Bamse Brunpub …tider det …
Folkens! Lokalbefolkens! Vi må verne om brunpuben vår! Møt opp på Stjørdal torg lørdag kl 14.00, bli med Morten Ramm, Einar Tørnquist og Monster-teamet for å demonstrere mot sniksossifiseringen av Stjørdal. Bli en del av historien og kjemp for å beholde eldre deler av byen vår. Stå på for å la Bamses Pub bygges og blomstre opp igjen. Vi har jo ingen Bamse å miste! Dere vil bli belønnet med spennende konseptkvelder på puben, og et forrykende show på TV2 til våren 😉
Det var da jeg fikk et søsterlig forbipolent innfall av et såkalt utadvendt trøndersk anfall … neida. Vi spoler tilbake litt: …innfall om å gi et musikktips til bakgrunnsmusikk før jeg ruslet ut med Emaljunga og lille Even..
Servitør Silje smilte og avbrøt meg vennlig: “Ja, Hans Leven ja. Han har æ hørt om. Ei venninne fra Frosta sendt mæ link med låtan hans kl fire i natt hehe. Æ like norsk musikk chu.”
Hyggelig, Levanger. Hva med dere, Verdal, Steinkjer, Snåsa og Namsos? Kommet dere inn på Spotify eller itunes og hørt “Morgengry” enda? Eller “Vintertid”? Hva med Malvik, Trondheim og Melhus? Og resten av landet? Opplevd følelsen av å nynne med til “Morgengry” i det dagen gryr med en kaffekopp i sine gryende hender?
Mange ganger kan det virke som om samfunnet vi bor i har uskrevne lover og regler. Som vi alle vet om. Jante var en by, og vi bor alle i Aksel Sandemose’s danske versjon av tettstedet innimellom. Men. Samtidig som du virkelig aldri må finne på å tro at du ER NOE, må du huske på å ivareta din stolthet som om DU ER NOE. Liksom.. På en slags måte..
Jeg lever og ånder for pappa’s råd i 1997: “Vær åpen.”
Som mange av mine lesere vet, opprettet jeg tidlig ei gruppe omkring babyen i magen under mitt 2.svangerskap. Dette pgr av min diagnose bipolar 1, og historikk ved tidligere sykdomsforløp. Jeg koblet inn alt som var av hjelpeapparat, og har altså ikke ord..
Jeg fikk sånn en rørende oppbacking som jeg nesten ikke kan forklare. Vi dro til 1års sjekkpunkt ved sykehuset Levanger i dag, inne hos familieambulatoriet. Da Even var 6 mnd, var vi på liknende, halvtårssjekk. Dette er en moderne og svært oppdaterende type grundig oppfølging av lillevennen, med flere eksperter. Jeg opplever det lærerikt, med mange geniale råd til meg som mor.
Visste du f.eks at det å stryke skjeen over leppene til barnet ditt for å stryke bort matrestene etter å først ha gitt h*n den skjeen med mat, er feil? Jeg lærte det av en fysioterapeut i dag. Det er fordi leppeberøringen setter i gang den reaksjon hos barnet at det stikker tungen ut. Det forstyrrer spisingen, blant annet. Rent psykologisk blir det som å gi barnet noe, for så å ta det tilbake.
I dag var psykolog, fysioterapeut, familieambulatoriet og barnevern til stede. Altså, jeg har hele tiden hatt barna i fokus, og tenkt “vern barna mine”, og “lær meg mest mulig”. Dem i barnevernet har sagt: “Helene! Du trenger ikke mest veiledning, men positiv tilbakemelding. Du må få høre alt du gjør bra!” På veien hit har jeg vokst som mamma. Virkelig. Vokst, og kan aldri krympe tilbake til hva jeg var før.
“Det går for bra, Helene, vi trekker oss ut nå.” Fikk jeg høre av verdens triveligste saksbehandler i dag. Barnevernet, med de to flotte damene som jeg nesten er blitt glad i, skal ikke være med lenger. Og det er lenge siden de luftet dette med å trekke seg ut, fordi alt gikk så fint med den lille guttebabyen som smilte seg hele veien hit.
Kaffeprat og masse gode råd og nyttige tips, er hva jeg kommer til å huske. Og jeg kommer aldri aldri til å glemme all den positive støtten jeg fikk som gravid, i fjor på denne tiden som nybakt mamma, og gjennom året vi nå legger bak oss.
Vi har hatt samme fokus, barnevernet og jeg: Babyen som nå snart slettes ikke kan kalles baby lenger. Mitt elskede lille barn, min dyrebare gullskatt..
Ja. De har jo rett. Jeg har selvtillit som mor nå. Og jeg er ikke redd for å spørre ekspertene om råd dersom det behøves. Jo da, de tenker riktig omkring dette med at jeg lever med diagnosen i remisjon, hvilket betyr at jeg er symptomfri og har vært det i flere år. Jeg er også skjønt enig med dem i at jeg er blitt en sterk og modig mamma som tør å tenke sjøl.
….det er bare det at jeg kommer til å savne dem.. Den kule saksbehandlerdama og den herlige miljøterapeutdama. To ladies som har vært der hele tiden. Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette. De representerer en så følsom og spennende periode i mitt liv. Og først og fremst starten i min minste sønn’s liv.
Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg tidlig i svangerskapet bestemte meg for å danne ei ansvarsgruppe med helsesøster, sykepleier, barnevern, familieambulatoriet og oppfølgingstjenesten. Jeg hadde gjort det før, men det var 5 år tidligere, og med en svært umoden holdning til medisinering og diagnose. I ettertid er jeg også fornøyd med dem fra det offentlige som fulgte oss da.
…visste bare at jeg ønsket det beste for babyen som vokste inni magen min..
Jeg ble aldri syk igjen. Ingen i gruppa var noensinne bekymret. Det gikk over all forventning. Og innimellom hadde vi disse fantastiske møtene, før og etter han kom til verden, disse 6 kloke konene og jeg. Oppmuntrende ord danset rundt ørene mine, og i tillegg fikk jeg besøk av noen av damene, i den tøffe perioden med svangerskapsdiabetes og høygravid tilstand. Jeg bare digger dem alle. Det er alt jeg kan si. Skikkelig liker den enorme støtten vi har fått i form av ord og oppmøte.
Nå trekker de seg altså ut av bildet, to av dem. Og den fantastiske sykepleieren går snart av med pensjon.
Det er ikke det at jeg ikke tror jeg greier meg sjøl. For det vet jeg at jeg gjør. Jeg kan aldri gå tilbake til den usikre unge mamman jeg engang trodde jeg ville bli..
Det er det, at når noen har stått stødig og muntre omkring ditt lille barn og deg, vært så utrolig gode å ha, da kommer det nok til å bli et savn.
“Han ligger i utvikling akkurat der han skal på skalaen. Han scorer perfekt!” Den svenske eksperten av en fysioterapeut står og smiler foran meg, mens han ivrig forklarer at ettåringen min er fullstendig frisk og normal i utvikling, at alt er bra, og at jeg må tro på at jeg har gjort en god jobb som mamma. Det er på slutten av sjekkpunkt 1års, og jeg kan bare ikke fatte det … Jeg mener. Jeg fatter det, men altså: jeg forventet ikke i fjor at alt skulle gå så BRA!
…de sier jeg er GOD NOK! Mer enn god nok.. JEG, med diagnosen som bidro til en svært variabel fortid, er GOD NOK SOM MOR! …etter alle bekymringene jeg hadde under begge svangerskene, lander vi nå altså på dette deilige: at min smilende guttunge på bare 1 år, viser seg å ikke bare score toppscore hos fysioterapeut, men helt fabelaktig også hos helsesøster, psykolog og barnevern!
For meg er det enormt! Guttene er mine store idoler, to herlige små som har min fulle respekt.
Jeg sier som fysioterapeuten sa på sykehuset i dag: Barna og deres behov er toppen av pyramiden. Alt annet skal være under. De små uskyldige kommer først, koste hva det koste vil.
Det skumle ordet barnevern.. Jeg har fått med meg at mange har opplevd negative hendelser i forhold til barnevern. Og dette med andre utfall respekterer jeg, og forstår at det må være tøft. Mye må sikkert jobbes med i denne etaten, som med det meste andre som ligger under styring av alt fra budsjett til politikk. Jeg skal ikke legge meg bort i dette, for det har jeg altså for mye medfølelse til. Det er barna våre, vi elsker dem, det kan ikke gjøres feil omkring dem.
Ja jeg var redd. Ja jeg leste over alt at man ikke burde koble inn den etaten, samme hva.
Men jeg tenkte at jeg selv ville verne barna mine. At det heter barnevern. Ikke “foreldrevern”. At vi hadde samme fokus, dem og jeg som mamma. Dessuten, hva om jeg, tross økte medisindoser, ble syk på ny under siste svangerskap? Da ville jeg at noen skulle verne barnet mitt, til jeg ble frisk. Vi voksne har andre instanser å lene oss til hvis vi behøver hjelp. Barna bør få ivaretatt sine rettigheter, de også.
For min del ble hele opplevelsen hva angår barnevern, noe veldig positivt. En fantastisk utviklende og lærerrik reise, som barna mine nyte godt av. Den dag i dag har de en frisk, stødig, sterk og meget selvsikker mamma, som gjør alt for dem. DE er i fokus, først og fremst.
Altså, lander jeg her nå. På det faktum at det å bringe inn to damer fra barnevernet tidlig i svangerskapet, ble til noe veldig bra. To damer med samme mål som jeg: barnas velvære. Jeg trodde jeg behøvde veiledning. Vi kom aldri helt dit. Men jeg mottar mer enn gjerne veilednig senere av kompetente eksperter, dersom vi får behov for det.
Hva er best for barnet… Hvordan føles det å være liten nå.. Hvordan kan gjøre det for at barna skal ha det bra? Det er setninger som klinger fint i mine ører. Det er ord jeg gjerne reflekterer over. Vi skal ikke tenke på VÅR FASADE! Vårt rykte, vi voksne! Vi skal kun ha barna’s beste i fokus. Det som er det beste for BARNA!
…jeg tenker slik. Og på det med å forsikre barnet i magen min med kyndig personell. Det ble til et slags sikkerhetsbelte, den uka tidlig i svangerskapet da jeg inviterte ombord ekspertene. Det viste seg at vi tenkte i samme retning, barnevernet, resten av gruppa, og jeg.
Det var altså MIN erfaring med blant annet barnevernet. Og jeg tar det med meg som et meget godt minne.
Jeg ville ikke nølt igjen. Dersom jeg skulle gjort dette på ny, ville jeg gjort det likens. Og jeg sender en stille takk til 6 kloke koner som jeg ikke kommer til å glemme engang på mine eldre surrete dagen. 6 damer med evner til å slipe fram en diamantmamma, akkurat da jeg fortsatt var uslepen. Og som backup: proffe psykologer, leger og fysioterapeuter ☺
🌈🌞🍃💙 For mine barn. Barna. Ikke for mitt eget rykte, anerkjennelse eller fasade. For mine skjøre, verdifulle barn. 💙🍃🌞🌈
