Du vet den feelingen. Særlig etter at…. du finner et langt hår i maten. Og du finner det med tunga di… Verst er det etterpå, da du liksom kjenner håret stramme på tunga enda..
Jepp. Dette innlegget inneholder reklame. Og dem jeg kommer til å skryte av, aner ikke engang at jeg skriver dette.
Jeg sitter på restauranten Salt og Pepper på Stjørdal. Trenger ei stund sammen med meg selv. Bestiller Kebab i pitabrød mens jeg tar noen telefoner, selvtrengt oppe i et enslig hjørne. Går på do. Tripper tilbake. Venter på maten. Er så sulten..
Det strammer. Å nei, det strammer på tunga!!! Jeg vet hva det er, og tar tak i det. Men håret vil ingen ende ta. Åneii, nå må jeg gå ned trappa og si fra. Klage. Som en Prima Donna Diva..
Jeg klager på den minst klagete måten, og beklager sterkt at jeg klager. Forsikrer om at mine hår også havner i min mat hjemme. Aaaall the time. Kremt. Høflig. Snill..
De to ved disken der nede bærer meg plutselig på restaurantgullstol. “Hvilken rett vil du ha i stedet? Vi lager biff til deg!” De klapper meg på skuldre og sier at alt skal ordne seg.
Minnene fra det stramme lange håret minsker, i det jeg innser at lunsjen har blitt til en spesialbiffrett med 4 sauser, servert med stort bredt smil og “Beklager, beklager!” For 8.gang.
For en service! Jeg sa det til dem: dette var service altså! Må bare skryte av hverdagsheltene mine på Salt og Pepper. Uten at de vet det.
For jeg har måttet klage før, i andre restauranter. Kommet tilbake grønn i ansiktet og fortalt om matforgiftning. Blitt nærmest irettesatt og jaget ut.. Nærmest rullet ut døra med sur grimase og rumlemaga Det er ikke alle som gidder å sette plaster på gjestenes sår.
Så takk, Salt og Pepper: saken er biff. Og biffen var god!
