Etter 20 år har jeg for første gang skrevet en reportasje. Noe jeg ikke har gjort siden 1996. Og tenk, verdens cooleste redaksjon ville trykke mine skriblerier.

Jeg har skrevet om dem før. Redakjsonen som jeg trykker inntil hjertet mitt, i evig takknemlighet for at de gjorde den jobben en lærer burdte gjort for ei ung jente på 90tallet. Stjørdalens Blad må være den lokalavisa her til lands som har de mest profesjonelle ansatte. Redaktører og journalister i en årrekke, som alltid har vært i stand til å se glimtene i havet, og dyrke frem perler.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De veiledet og redigerte. Tok meg i mot og inspirerte meg til å fortsette å skrive. 

20 år etter har de ikke gitt meg opp. Line, den fantastiske journalisten som alltid har minnet meg på at jeg burde skrive, viser meg sider ved livet som jeg trodde jeg måtte glemme. Åpner dører for meg, og sørger for å stille seg foran, så dørene ikke lukker seg.

Heidi, som jeg skriver om i reportasjen omhandlende Stjørdal’s nye fritidsklubb Carbon.. Hun jobbet i den fritidsklubben vennene mine og jeg tilbringte store deler av fritiden vår på. Nittitallet’s ungdomsgråtte. Gråtta fritidsklubb. Heidi nevnte for meg at det jo er litt symbolsk at jeg tar opp tråden der jeg slapp. Jeg brukte å skrive om andre ungdommer på den tiden; Ungdommens hus, lokale band og Gråtta fritidsklubb.

Vi må ta godt vare på disse herlige ungdommene som jeg skrier om i denne lørdagens lokalavis. Holde dem fast i hjertene våre,og fortelle dem at de ER BRA NOK som de er. Se glimtene deres og vise dem hvilke skinnende perler de er. Det dem trenger av oss, er aksept og kjærlighet. For akkurat hva de er. Ikke hva vi ønsker at de skal være. 

Det betyr veldig mye for meg å få nye sjanser i 2015, så lenge etter der jeg begynte i 1995. Ja, det betyr så mye mer enn hva verdens mest inkluderende redaksjon noen gang kan forestille seg. Det gjør da ingenting at jeg aldri var god nok for en gammeldags lærer way back there, når det finnes dyktige journalister som ser potensiale i det jeg liker best: nemlig å skrive.

Jeg trykker deg også til brystet, jente. Du som rømte til nabolandet som 18åring. Du som aldri siden følte deg bra nok i samfunnet’s gyldne saler, gjemt bort bak institusjonenes låste dører. For du gikk i ett med tapeter og mer horisentale periferier. Holdt deg unna alt du trodde du ikke dugde til. Ungdommen inni meg, jeg er så glad i deg. Synes du var god nok hele tiden jeg, Hege sin Helene. Synes du skal fortsette med å være akkurat den du er.

Hvem vet, kanskje du kan skrive og mekke flere reportasjer. Some damned good ones too.. Freelanse som før i tiden, da sola så ut til å skinne hele tiden. I en papirduftende og smilende redaksjon, der en 15åring kunne føle seg hjemme på en cool og mye gøyere skolebenk enn læreren kunne tilby. Foran gammeldagse datamaskiner, blant kloke hoder og åpne sinn… Tusen takk, verdens aller beste redaksjon.

Det var sånn en fin dag for en joggetur sammen med vakre kong vinter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tore hadde samvær med Even hjemme hos meg, og jeg varmet opp på strødde veier.

Bare isete, strødde veier, og jeg.

Jeg kom meg helberget hjem, tross kong vinter’s kvasse is og glatte veier.

Så hvorfor har jeg da et sånnt stort svartmerke en eller annen plass på kroppen?

Og denne hovne nesa.. Som om ikke den var ufin nok fra før.. Why? Whyy..??

Vel. Det er ikke så lang story. Det er egentlig en forbanna kort historie! Vi hadde både et viktig møte og Mathias sitt skolejuleball i Hommelvik, å rekke. Så etter joggeturen ble styrketreningen kjapt unnagjort, før jeg gikk i gang med å dusje meg før det halvlange deilige badet jeg aktet å endelig få gjennomført før timeplanen ble pløyd for ettermiddagen.

Ja, for man må jo dusje og vaske seg før et bad, synes jeg. Kjapt som fy, ikke sant? Yeah.. Jeg tente på masse lys i alle mulige slags glasslysholdere, slukket lyset, satte på badespotifylista, og riktig hev meg oppi badekaret for å dusje. Ting er glatt, og jeg mista ansiktsvasken på gulvet. Ja, ting er virkelig glatt, og jeg datt. Datt på en sånn måte at jeg ikke aner hvordan det hadde sett ut, dersom jeg, som jeg så gjerne skulle, hadde sett meg selv falle.

Med nesa slengende mot kanten, føtter og hender hit og dit, for til slutt å ende opp som noe slags knøvla greier. Ååå så sinna! Nordleningen i meg freste og bantes. Tore kom løpende, Tore lo, jeg lo, og jeg bantes. Der jeg satt fast på gulvet, blødende mellom glassbråt. SKULLE jeg GJENNOMFØRE det forbanna BADET!

Vi ble uansett forsinka, selv om det ikke var pgr av badekaret mitt. Jeg løp inn i butikken og handlet det vi skulle ha med til skolen av mat, drikke, pappfat og sånnt, mens Tore og gutta hentet finklær til Mathias. Streeeess, men hipp hurra: vi rakk det! Mathias fikk akkurat joina køa med 1.klassebarna, og vi rakk akkurat å skynde oss bort til de andre foreldrene i Amfiet på skolen. Vi rakk å se og høre nydelig sang og polognese. Fra våre fine og stolte skolebarn.

Even er jo sosial som alltid han da. Får seg venner overalt. Som regel bittelitt skeptisk også først. Hvilket jo normalt er. Men i kveld slo han til altså, og skrudde på babysjarmen sin…

Guttene mine, som er så innmari flinke begge to. Til huteste h… med blåmerker og sprukket nese; for til syvende og sist gjør jeg ALT for to gullige små tasser som trenger meg både med og uten knall og fall. Jeg tåler det. Er jo vant til å kløne.

Mathias elsker at jeg er så klomsete. For da har han jo noe å hikste av. Ikke gråte nei. Han LER til han hikster, av klomsemamman sin. Og da har jo jeg forlenget min sønns liv, siden en god latter forlenger livet. De kommer til å leve evig, guttene mine 🙂

Denne hovne, svartflekkede klønemamman, som skulle komme seg på date til helga. Gjøre som resten av verden, og teste dette datelivet for alvor. …hadde vært digg det, med hevet hue. Men med hevet, halv nese, blir det litt annerledes. For ikke å snakke om hvorvidt jeg greier å ikke falle. Falle som; ikke pladask, men snublefalle…

Jeg trodde den pubertale fnisedelen av livet mitt var bye bye long gone. Trodde jeg var blitt for gammel til omvendte latter-reaksjoner, enorme, og ikke dess mindre, upassende flirekuler. Faktor flau eller ei; nå nei, tjo hei kjøttdeig: upassende latterutbrudd er her for å bli.

Du vet det folkeslaget i samfunnet som sliter i begravelser. Ikke bare med selve sorgen, som om ikke det var mer enn nok. Respekt. Men også faren for den omvendte reaksonen i kirka. Den buldrende påtrengende forferdelige latterkrampa. På verdens verste tid og sted, så uvelkomment som overhodet mulig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Humor har lite med saken å gjøre. Ja, det kan være så ille som ei fjær i en rar hatt. Der borte på rad 10 i den triste kirka. Utløsende faktor for den fæle latterkula har iallefall intet med bra humor å gjøre. Å trenge den tilbake kan virke umulig. Å ta seg sammen er noen fremmede ord fra en verden du ikke greier helt å lande på. For lander du litt, tar det av igjen om et minutt, ikke sant?

Joda, Gud vet at du ikke sitter der og rister av gråt. Hele himmelen vet, at det er like før alt avsløres, i det kirka ristes av høy, rungende, sørgelig …latter! Latter, faktisk. Huff så trist. Et ansikt vrengt i total smerte, med latterkrampe skrevet i en pinet panne. 

Dette er skrekken min. Jeg har aldri opplevd å få så voldsom omvendt reaksjon at det skjer i kirka. Men det brukte å hende titt og ofte i hverdagens små “kirker”. Nå er det visst tilbake..

I dag hadde det vært en litt hektisk dag. Jeg tok med min sjabre lille Even til legen nede i sentrum, fikk påvist virusinfeksjon på den lille, handlet, dro hjem, og pynta til jul. Riktignok etter at Even hadde spydd over hele seg og badet.

Det er rett før leggetid, og både Even og jeg er overtrøtte som fy. Det ringer på døra, og jeg åpner. Der står en hyggelig mann som gjerne vil inn for å snakke om Sector alarm. Ja dette vil han selge meg. Jeg kan jo først som sist fortelle dere at han fikk solgt meg dette. Men det er ikke poenget.

God damned så sliten jeg var, der jeg satt og prøvde å følge med på det han snakket om mellom kaffesupene, mens Even hoppet rundt i sofaen og sjarmerte både selger og møbler i senk.

Jeg skulle fortelle han om en brann noen jeg kjenner hadde opplevd. Det var en fæl hendelse som heldigvis endte bra med tanke på at alle overlevde. Så satt jeg da der i min lille alvorlige sofakirke og skulle fortelle hvor brannen startet. 

“Brannen starta ved feisen.” Hørte jeg meg selv si. (“Feis’en?” på trøndersk = “Prompet han?”/ “Feis han?”)

“Haha  haha.. Nei haha …Æ mene: Heisen! Ja heisen va det!” 

“Hohooo, !!! Nei, æ mene PEISEN!”

Skaden hadde allerede skjedd. Ansiktet mitt gren seg sammen i en trøtt latterkrampe. Som jeg for Guds skyld forsøkte å presse tilbake. Jeg klarte det. I et minutt. To minutter. Før jeg brast sammen i lattergråt igjen. For jeg lo så tårene trillet, og han stirret rart på meg. For han var ikke trønder, og forstod sikkert ikke noe som helst hva angikk “feisen”..

Jeg løy en hvit løgn mens jeg tørket tårer: “Æ har vært våken siden kl 6 skjønne du. Og det har vært en komisk dag. Ja han her lille spydd over hele sæ og greier. Hihi!!”

Som om det var “gøy”. Nei det var slettes ikke gøy for lille vennen å kaste opp. Og det var ikke så komisk å reise ned til sentrum med buss heller. For å dra til legen.

Reinspikka løgn, for å glatte over det fæle faktum at jeg satt der i bristende latterkrampe mens han snakket om noe så alvorlig som alle dem som er blitt reddet av sikkerhetssystemet han ville selge meg.

“Æ blir så fnisat når æ e sliten skjønne du..”

Kanskje undret han litt på om jeg var stabil nok til å kunne kjøpe noe som helst som krevde underskrift. Kanskje syntes han jeg virket helt rosa og ganske så grønn.

Inte vet jag. Jeg hadde mer enn nok å deale med der jeg satt og så meg selv fra et pubertalt og hormonelt perspektiv. 

Og jeg likte ikke det jeg så. Ei voksen dame med barnslige ukontrollerte latterutbrudd. 

Sørgelig, men sant.

Beklager, Simen selger. Du skjønner. Det hadde vært en sånn innmari komisk dag. Ja også blir jeg sånn når jeg er sliten da. Våken siden 6 vet du. Sett at vi sier det sånn. Deal.

Hersketeknikker. Manipulasjon. Du vet. Sånne som aldri tar ansvar for egne handlinger. Da jeg var lita, hørte jeg et uttrykk: “Tissa i buksa og skylda på meg.” Jeg har ikke tenkt å tatt på meg den derre tissebuksa di. Skjønner du det?

Du merker det først i det du kutter ut dem. Energien er tilbake på dagen, og det er ikke måte på plutselig energiske reaksjoner. En merkelig blanding av økt matlyst og høyere sinnsstemning, skreller av et par kilo på bare noen dager. Kropp og sinn har hatt på seg en ekstra rustning, og tar den nå av seg. Trenger den ikke mer. Det er som om hjernen har vært i dvale for å beskytte seg mot noe plagsomt. Humøret våkner til liv, og alt blomstrer i din verden. Når du sier farvel til energivampyrer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er for snill. For tålmodig med folk. Jeg vet det, og jeg vet også veldig godt hva som skjer hvis jeg lar manipulative mennesker få for mye av min tid. De spiller på alt. Tårer. “Angst”. Løgner. Sinne. Trusler. Og selvfølgelig: ansvarsfraskrivelse fra sine egne handlinger.  En umoden oppførsel av en annen verden skyller over deg. Og noen ganger kan det være i en relasjon der du av en eller annen grunn må finne en måte å forholde deg til vedkommende på.

Innse det. Vedkommende kommer ikke til å endre atferd eller intensjon. Kun taktikk. Fra sinne til tårer. Fra tårer til sinne. Fra glimt i øyet til iskald stillhet.

Det er farlig. Et farlig farlig spill å røre borti. Særlig da du ikke er i stand til å spille tilbake, siden du er en ærlig statsborger i din egen verden. Det er nettopp denne verdenen vedkommende prøver å overta. Dine tanker forurenses av sladder, løgner og en evig sutring omkring denne personens negative helse. En blanding av fysisk og psykisk slagmark. Kritikk mikset med paranoia. 

Og du prøver å hjelpe. Tørket tårene til en stakkars ensom sjel. Dine egne har tårer forlengst blitt til likegyldige fisker på et tørt kinn. De rakk ikke engang å svømme bort. Men du prøver å hjelpe. Trøster og trøster. Samtidig må du hele tiden med hevede skuldre være beredt på at tårene plutselig fryser til is. Og det blir kaldt. Kaldt og stilt. Og det er bra, for du er jo så sliten. Innimellom kjenner du irritasjonen vokse. Du forsøker å si fra. Men det er som å prøve å sette grenser til en edderkopp i full gang mye lengre ut i nettet enn der du sitter fast.

Sola skinner kun når all kontakt er kuttet. Når skuldrene dine er befridd fra alt ansvaret personen over tid har prøvd å legge over på deg. 

Blodet pumper kun når den alt for enorme blodiglen har ramlet av, etter at du blindt har oversett den, og det faktum at den er for stor, altfor lenge.

Du er fri. Det er din verden. Og der finnes mange andre planeter som lar deg være akkurat den du er. Som aldri bruker sine egne handlinger mot deg. Som aldri faker tårer og ord som sårer, for så å vende om og smile og le bak ryggen din. For disse friske, de har kontroll på seg selv, og har ikke behov for å forsøke å oppnå kontroll over din verden.

Du må herved kaste ut blindpassasjerer, og suse videre. Som næring og hvile, er dette like viktig. Dette med å sette grenser omkring en barnevennlig, fredelig og rolig verden. Du må få puste liv i deg selv, og leve.

Du vet at slike vampyrer suger deg tom. Du vet at de prøver å plassere feilaktige oppfattelser omkring deg selv, både av egoisme og paranoia. Du vet at de ikke vet at du vet det. Men du kan ikke være snill mot andre, mens du sakte men sikkert utrydder hele din eksistens. Du kan ikke fortsette å la andre plage deg. Du kan være snill, og samtidig sette tydelige grenser. Er du med?

Så. Se å kom deg videre! Nå har dem kødda nok med deg! Se! Tidsuret ditt, det tikker. Tikker kun i en retning. Du har ikke tid til dette. Det er ikke sant at du behøver menneskevampyrer i din verden. De vil du skal tro du er avhengig av dem. Det er ikke sant.

Sannheten er at slike trenger deg. De er ulveflokken som trenger alfahunnen å hakke på. Hakke på til hun ligger der såret og NESTEN blør ihjel. Nesten. De stopper så hun kan overleve. Ikke av medlidenhet. Men fordi slike monster trenger noen å hakke på for å overleve. 

Du skal ikke lenger være denne alfahunnen! Du skal rømme, og det nå. Energien kommer tvert du har kastet dem av toget ditt. 

Løgner. Svik. Sladder. Sutring. Klaging. = samme hvor sunn du ellers er: Lavt energinivå.

Mat. Næring. Frihet. Hvile. Kjærlighet. Ros.  = Energi og livsgnist. 

Å legge ut på rømmen, inn i deg selv, er så absolutt helt ok. For å kjenne etter hvem du vil ha til naboer i ditt friske univers. Ditt indre, private, hellige, uforstyrrede landskap.

Ditt, og bare ditt 😉

Jeg gjør oppmerksom på at dette innlegget er skrevet på generell basis, og at det ikke omhandler en person, men felles personlighetstrekk hos enkelte mennesker man kan støte på gjennom livet. 

“We go way back-gjengen” møtes hvert år til julebordfeiring. I år var vi nesten fulltallig hos vertinne Hilde Mari, og manglet bare Tine og Monica. Vi spiste pinnekjøtt, og musikken bringet en glad gjeng back to the 90’s 🙂

Her kommer et lite bildedryss fra kvelden:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Liz til venstre Siw bak, og jeg til høyre. Vi har mange minner å fortelle hverandre, der fortelleren husker, mens lytteren sjeldent husker. Som: “Enn da du va 15 år, og vi spyla dæ i dusjen pgr av (pip. Sensur.) Og du løp rundt (pip.) etterpå hahhaaaa!” 

Janne (til høyre) er en god som en engel for min del. Hun er så ærlig, god og snill. Sånn ei dame altså, rett fram ærlig, og alltid verdt en laaang skravlegåtur. Noen synes det er mest behagelig med overhyggelige fakes, mens jeg finner det mest behagelig med sånne som Janne, som snakker rett fra både lever og hjerte. Der og da. Foran deg. Ikke bak deg.

Wannabe duckfaces?

Oh no, not theese 90’s yo’s!

Vertinne Hilde Mari til venstre og Liz til Høyre. To rolige behagelige damer med trivelig lynne. Vi har ødelagt Liz sin ungdomstid fant vi ut i kveld. Fordi hun alltid passet på oss under festivitetene med en hånd å holde i, spylende dusjer og beroligende sang, når nettene ble svimle og bedugne.. 

Liv i midten, er en av de i gjengen som er mest bereist. Hun er tøff, og har lagt ut på reiser vi andre bare kan drømme om. Den fine kjolen hun hadde på seg i kveld er fra India. Sorry til mine lesere at jeg ikke tok bilde av den, for den var urban som bare det.

Gode snille Siw, ei fantastisk dame med en sjelden dybde. Hun hadde et godt, varmt og klokt vesen allerede som ungdom. Ei så kul dame som henne skal man lete lenge etter. I kveld nevnte hun noe som jeg ønsker å inspirere den yngre garde av mine lesere med:

Da VI hadde vår ungdomstid, var vi så kreative i vår freakete klesstil, at det rett og slett ble billig for foreldrene våre. Vi lette. Søkte. Etter gamle hippiebukser med sleng, på loftet. Kloret dongeribuksene og tskjortene våre, og formet vår EGEN stil. Omtrent det eneste som kostet ekstra, var 555-buksene fra Levis..  de med sleng. Woow, så smashing coole vi var. Yo!

Hva vi er utstyrt med for å lage en toppers julebordfeiring? Jo det skal jeg fortelle dere! Vi er utstyrt med minner og rare husketap fra ei tid uten mobiler og data. Ei deilig og fantastisk tid med våre egne hemmeligheter å prate om. Heftig bra musikk, som setter oss tilbake 20 år. Jeg kaller det “gamle dager”, de andre kaller det definitivt ikke det enda. Vi er utstyrt med selvstendige, egne meninger. Og slik har det alltid vært med oss. Også da vi var 15 år i 1995 (Liz var da 14): Vi var såpass tøffe at vi turdte å være enige om at vi var uenige om greier og sånnt, da også. Som Torgersen sang: “…tenke sjæl!” Det er det fine. Rådende ytringsfrihet i en moderne damegjeng, med røtter som surrer seg langt tilbake på begynnelsen av 80tallet.

 Vi har girlpower rett fra 80 og 90-tallet, og vi var den siste generasjonen som opplevde barndom- og ungdoms-tida UTEN internett og mobil. De første mobilene våre var murstein-store og uten internett. Kun samtale og korte meldinger. 

SELVFØLGELIG har vi alltid mye å skravle om, le av, synge til og bli rørte av. 

Takk for en arti og fresh kveld, powerdamer, you grunge rock boom boom pow! 

God førjulstid fra gjengen som er like ungdommelige nå som da. Bare litt klokere. Og …freshere 😉

Våre barn er kjent for å ha vært fornøyde smilebabyer begge to. Minsten her på bildet, kalles Smiley. Sånnt kommer ikke av seg selv, og det er på tide å avsløre noen knep. Med forutsetning av at baby er frisk (altså ikke har smerter og behøver profesjonell hjelp)

Her er 10 steg man kan bruke fra dag 1 med sitt lille vidunder for å få en SMILEBABY 😉

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

1. Fra dag en, tenk kopimaskin og apekatt. Tenk speil. Legg grunnlaget for et babysmil ved å smile vennlig til babyen din. Se h*n dypt inn i øynene ikke bare under mating, men også ved kos, og server et stort smil. I begynnelsen kan du prøve å holde munnen lukket og smile bredt. I naturen er ikke flekkede tenner vennlig. La baby bli kjent med smilet ditt forsiktig. Fremover kommet du til å smile det smilet mye! (Husk den deprimerte damen som stod foran stellebordet og undret seg over at datteren på 3 mnd aldri smilte. Hun lurte på om noe var galt med jenta, før hun fortvilet kom på at hun i sin depresjon bare hadde hatt et mammaansikt å by på som var preget av sorg og uttrykksløshet. Babyen hennes hadde ikke hatt noen å kopiere og lære av.) Dess mer du smiler til babyen din, dess mer smilebaby får du.

2. Sørg for ypperlig velvære. Bad og babymasser, kos og syng. Husk å ikke bade for ofte den første tiden. 

3. Selv om dette rådet er en selvfølge; aldri la babyen din ligge med bæsjebleie. Tvert du merker det er pakke til deg, skift! Bruk kun den beste rompesalven du finner fram til, og unngå sår og vond babystump. Ingen greier å smile fornøyd når de har vondt. Her i gården: Betapanthen og Sebamed protective diaper cream. Den siste best og rimeligst.

4. Gjør alt du kan for å hjelpe ditt nyfødte barn under barseltiden, finn ut hva som forårsaker tårer som fortsetter når du har sjekket alt av kos, hygiene og næringsbehov. Gjør konkrete tiltak. Ved amming, spis og drikk alt som er gunstig hva gjelder luftsmerter hos baby. Jeg måtte av medisinske årsaker gi flaske. Han gråt. Jeg byttet fra Nan til Hipp. Det hjalp, men han gråt fortsatt på kveldene og hadde tydeligvis luftsmerter. Tiltak som hjalp: Å kjøpe minifom-dråper på apoteket og ha i melken, å kose og trøste, og å samsove (Tryggest mulig: Babynest, ingen puter og store dyner som kan falle i veien for babyansiktet, og kun ei lita babydyne til den lille. Ikke noe for for foreldre som røyker.)

5.Barnet vokser til, og det er en vane for deg å besvare behovene til den lille kjapt, både hva angår næring, kos og hygiene. Husk å koke frukten du moser før du lager mos. Rått gir vondt i magen.

6. Jeg har lært av profesjonelle at babyer får dårlig forhold til ei seng de ligger og gråter lenge og oversette i ved leggetid. Gå inn til barnet, kos, trøst, og gi av foreldrenærheten. 

7. Hard mage eller luftvondt for baby? Masser nede på venstre del av magen, forsiktig, i mandarinstor sirkelbevegelse mot høyre og ned. Snu på magen og masser litt over halebeinet. Dette setter fart på sakene.

8.Sliten en lørdag natt klokka to, og baby har akkurat endelig sovna? Tenk på hvor slitne alle partyfolka kommer til å være i morgen. Dessuten, å være sliten er ikke farlig. Litt deilig også ikke sant? Som å være litt naturlig brisen og høy på livet. Keep smiling!

9. Fra dag en: vær god på turtaking. Svar på barnet’s lyder med en vennlig lyd tilbake. Men ikke skravle ivei. Gi barnet tid til å svare. En baby kan bruke over et minutt på et svar.

10. Det er ikke alltid barnet ditt er klar for stimuli. Det finnes skjema som kan vise deg eksempel på dette. Familieambulatoriet har. For eksempel er ikke babyen din klar for lærende stimuli når det ser bort, har trøtt ansiktsutrykk eller hikker. 

Ellers går det fint an å vise barnet ditt at det er viktig, også når det er et år og leker alene mens du vasker kjøkkenbenken. Gi et lite “titt titt baby!” , eller svar på babylydene. Dette er mer verdifullt for en liten tassi enn vi kan tenke oss. Det å bli sett. Smilt til. Betrygget og hørt. Et smil er et grunnlag for selvtillit for en så liten kropp..  

Og en ting til: Pass på tempen. Det er ikke godt å være glovarm baby med for mye ull på. Samtidig fryser de så lett de minste. Balanser og gjør det vanlige ofte; nemlig å kjenne bak i nakken.

Smil, smil og atter smil, til din bitte lille. Ved ettårsalderen kommer den lille ikke til å bruke lang tid om gangen før h*n besvarer andre’s smil kjapt. Men h*n  s k a l  være littegrann skeptisk. Det er bra. En del av dette kan oppleves som en selvfølge for mange. Men før de førstegangsfødende kan det være ok med litt tips. 

Lykke til med lille Smiley 🙂

Jokkee, der oppe… Eeer så enig altså. Dette er “den kalde fine tida!” Hårete legger og små cellulitter har gått i hi der inne bak ulla, og jeg kan gjøre noe av det beste jeg vet: trille babyen min i vogna og la han sove i frisk luft. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Null stress. Bare trille, gå og lytte til bra musikk. Se på den fine lille …og koose meg! 

Takk, dronning vinter, vennligst hold det sånn: akkurat passe temp og ukludrete snø..

 God helg fra lykketoppen og ned til by’n 🙂 

Mona Stenseth Larsen bidro i 2011 med en tydelig bloggstemme. En stemme for oss alle. Som fortalte datidens rosabloggere akkurat der vi alle ønsket å si..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men først skulle jeg prøve å fokusere å risablogging selv for en dag. Se hva jeg fikk til.

Jeg satte ettåringen min på fanget mitt, og laget tidenes fiaskosminkevideo. Tenkte jeg kunne bidra med “Hvordan legge eyeliner med barn på fang” jeg nå da, på denne knall rosa dagen der jeg wannabe rosablogger…

Det er ille dårlig. Ingen må noensinne se det. Så jeg sletter det stinkende kjedelige opptaket mens jeg håper Even ikke er en sånn en som husker fra han var et år.

-“Mammaaaaa… hvor ble det av den latterlig dårlige filmen vet du. Jeg husker du plaga meg til å sitte på fanget mens du malte deg selv i ansiktet og jeg ikke fikk male meg…”

Omkring rosablogging, ønsker jeg å snakke med en ekspert. Jeg ringer blogger Mona Stenseth Larsen, som står bak dette innlegget fra 2011:

(Resten av innlegget inne på bloggen hennes)

Du har sikkert sett det, for det har florert noen runder på sosiale medier, og selv om det ble postet i 2011, ble siste kommentar skrevet 14.05. 2015. 

Mona forteller at rosabloggere har endret seg på de 4 årene som har gått siden hun postet det berømte innlegget. Hun var da 25 år, og er nå 30 år. Hennes eget syn på rosabloggere er også radikalt endret, men hun lar seg fortsatt provosere av folk som ikke respekterer seg selv.

Jeg snakker med henne om hvordan jeg alltid føler for å forklare, i det jeg presenterer meg som “Blogger”, at “Jeg er ikke rosablogger altså..” 

Da sier Mona at hun også har måttet gått noen runder med seg selv. Følte for å forklare før, hun også.

Den dag i dag har Mona fast jobb som blogger for side2, og er grunder med store ambisjoner.

-“Det er et stort spenn innen bloggverden, og nå til dags har mange bloggere konmersiell drivkraft. Dette gjelder også rosabloggere

Hun forteller om da hun skrev innlegget om og til rosabloggere: “Det var på den tiden vanlig at jentene bak rosabloggene la ut veldig lettkledde bilder av seg selv en lørdagskveld, med spørsmål om hva folk drev med. Jeg følte for å belære dem om egenrespekt” 

…hvilket det ser ut til at hun klarte. Vi skal ikke se bort fra at innlegget hennes, som er lest av millioner på de 4 årene, nådde frem.

For innen begrepet rosabloggere i dag, finnes en ny type verdi. Mona og jeg kommer fram til at vi som ikkerosa-bloggere mener det er helt ok at det postes useriøse innlegg fra rosabloggere. At det er rom for det også. De må gjerne skrive om uviktige ting innimellom. Det gjør jo vi også. 

De rosa småjentene har blitt flinkere til å beskytte sin egen integritet, er konklusjonen

Takk for praten, Mona, og takk for digg blogg. Jeg skal heretter prøve å la være å forklare folk at “jeg ikke er rosablogger”.

Men bite my toes altså, jeg har jaggu hengt langt etter i mitt syn på rosaroser, mens de har brukt tiden på å utvikle seg innen kommersiell drivkraft.

For foreldre med barn mellom 10 mnd og 3 år. 

Kroppen kjennes slapp. Pusten er tung, du er høstforkjøla, har jobbet alt for mye og sovet alt for lite.. Ja det kan tilogmed hende det er lørdag. Eller søndag. Som foreldre kan denne akutte tilstanden av naturlig brisen intreffe anytime. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men vi vil så gjerne aktivisere lille trille likevel. Toppers at barnet har lekt litt alene nå, men iblant trenger det oppmerksomhet også, og du er aaaltfor sliten og trøtt. 

Barn elsker å klatre og utforske, så nå skal du lage et klatrefjell. Og fjellet, det er deg. Ned på gulvet med deg. Legg deg der, først på magen med hodet i håndhvil. Bytt over på ryggen etter hvert.

Sørg for å ha på deg gode myke klær, du som småttisen, og ha med deg tre små barnevennlige ting ned på gulvet. Det kan være alt fra plastarmbånd til plastleke eller duplokloss. 

La barnet klatre i vei. Kommuniser avslappet med det. Kan det ikke snakke, svar på lydene med like lyder. Klapp i hendene når det klapper, og le når det ler. Speil barnet ditt i fred og ro. 

Varier leken der du ligger og gjør to ting samtidig, (nemlig hviler og leker.) Gi en av lekene til barnet, så det kan klatre og utforske samtidig.

Prøv å husk at dette er noe av det morsomste og næreste barnet kan gjøre sammen med deg. Du behøver bare å være der. Være nær, og være der sammen med. 

Og de er så søte og koselige, disse sjarmtrollene, der de tripper rundt deg og sikler, ler og babler. Dette er noe av det beste jeg vet som mor; disse stundene. Jeg leker klatrefjell med barna i blant også når jeg ikke er sliten. Som en kosestund.

“Suss da mammaaa..!”

“Lyder og bevegelser. Ro og fred. Bare mamma/pappa og jeg.” Gulvlek er det beste barna vet å gjøre med foreldrene sine hjemme, og det kommer på det samme om det er vill bil-lek, lego eller helt i ro. Oppmerksomhet fra far eller mor er det essensielle i den trygge delen av utviklingen.

Å få kravle rundt i fred og ro, med mor eller far så nær, er av uvurderlig verdi i et barn’s liv.

Etter en hvilestund, sett deg opp litt der nede på gulvet. Kos litt med lille fantastiske, og kjenn på en type mindfullnes som bare dere kan skape: foreldre og barn sammen.

Se på lekene sammen. Det er nok at barnet ser at du ser. Du trenger bare å sitte der sammen med. Kose, klemme og vise rolig kjærlighet. Oppmerksomheten er stor likevel, der nede på gulvet.

Nå har barnet ditt fått hatt deg for seg selv en god stund. Du kan med god samvittighet la det få leke litt alene nå. Før sengetid, da du nok en gang kan kombinere denne trøttheten din sammen med den oppmerksomheten lille gullskatten din trenger. Hva med en stund med kos og klem i stedet for boklesing og sang i kveld? 

Du er mer enn god nok som du er, for barnet ditt. Også når du trenger hvile. 

En trend skyller over landet. Vi skal fikse oss selv. Vi skal gå til psykologer. Det er lov, men barna våre, de er våre statussymboler på at vi gjør en bra jobb. De får beskjed om å gå til skolen og være snille. Ikke plage medelevene sine. Og vi FORVENTER at de lar sine medelever være i fred. Barnevern er en skam, og vi er perfekte foreldre. Vi trenger coaching-hjelp med oss selv, men husker vi å verne barna våre? Dagene går, og vi prøver å tenke mye og enda mer på oss selv, for det har både coachen og psykologen sagt..

Så setter vi oss rundt middagsbordet og klager på innvandringen, mens vi tydelig viser barna at vi ikke hjelper til med å intergrere innvandrerne og trøste dem. I den store skolegården “verden” står vi og ser på at medmenneskene våre har det knalltøft. Vi tenner på asylmotak og gjør umodent herverk. Det er “voksenspråket” vi snakker i 2015!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Flere cm under oss står barna våre og ser på det hele. Så går de små englebarna på skolen og mobber sine medelever.

Og vi voksne klør oss i hue mens vi undrer på hvorfor.

Mine lesere vet at jeg bestemte meg for å slutte med dette. Jeg ville ikke se på, lenger. Og tenk, jeg har blitt styrtrik inni meg! Jeg er så GLAD! På bildene ser dere Tatiana og meg sammen på kafe i dag. I’ve had the time of my life! Sjelevenn, en naturlig del av mitt liv, en nær venninne. Hun er alt dette etter bare noen dager. 

Og i dag fikk jeg møte hennes venninne fra Sudan. Hun grep mitt hjerte, hun også. Ensom i landet vårt, uten sine tre barn og sin mann, og med så mildt og vennlig vesen som overhodet mulig. 

Så nå er jeg besøksfamilie for to skjønne kvinner, ei jente på 6 år og en bebi i en voksende mage.

Jeg la mine fordommer på hylla og lyttet til mitt hjerte. R u with me? Kom igjen, bli med, der er så mange som trenger DEG. Har du ikke bare noen timer i uka ledig. For en kaffeprat. En historie så sterk at du kommer til å gråte. Med både øyne og hjerte..

Kjære du der oppe i himmelen som kom hit til Norge for flere generasjoner siden. Tror du var min tippoldemor. På pappas side. Du ble funnet i en båt i Bergen som baby. Jeg tror båten kom fra Frankrike. De tok vare på deg, noen snille mennesker. Der stopper den delen av slektstreet. Vi aner ikke hvor du kom fra. Et annet land, et fremmed sted.

Så i blodet mitt er jeg også en innvandrer. Er vi ikke alle det?