Vi sitter på lekeplassen i stua. Ingredienser til babymiddag og fruktmos småkoker på ovnen, og nå er sikkert storebror og pappa kommet fram til gutteturhytta.
Baby har akkurat sovet duppen sin, og kommer kypende mot meg. Sakte legger han det lille kinnet sitt på mammalåret. Så reiser han seg og prøver å sette bleiestompen sin i fanget mitt. Han klarer det ikke. Er for liten og må ha hjelp av store mammahender.
Jeg får lange varme babykoser, som varer og varer. Han kan hverken snakke eller gå enda, men dette språket kan han. Han kan vise kjærlighet, og han kan det til gangs. Varme smil og intense koser. Kloke babyøyne med himmelsk forståelse.
Jeg, som får babymamma-samvittighet bare en litt for lang neggel kommer borti babyhuden, kjenner at han elsker meg. Han forguder meg og er fornøyd med meg.Han har tilgitt neglene mine han. Sist jeg så min eldstegutt, fikk jeg en kos av han også. Det er alt jeg behøver. Sannheten om at barna mine er glade i meg. At jeg er en god nok mamma for dem.
Det skal koses mer nå, med latter, smil og myk babyhud. Så skal det moses grønnsaker, koteletter og frukt.
Holy heaven, vi har det steike bra… Rikdommen er komplett, og det kan vel ikke bli bedre nå?
Hvis dette digitale brevet noengang skulle nå deg, vennligst ta kontakt med meg. Du møtte meg på tbanestasjonen i Gamla Stan i 1998. Du hadde langt mørkt hår og kan ha vært rundt 25 år eller oppover. Du var vegetarianer og studerte.Det kan være Larsson som var ditt etternavn i stedet for Larson.
Du hadde en kjæreste. Velbegrunnede hukommelsestap gjør at jeg ikke husker adressen din. Jeg har foretatt et navnebytte siden den gang, og jeg het Hege, var 18 år gammel og på rømmen fra Norges lukkede dører. Jeg trenger å få takket deg for at du tok vare på meg.
Tenker ofte på deg, Anna, og fylles med tårer i øynene hver gang. Det er dypt takknemlige og ydmyke tårer, for jeg vet ikke hvordan jeg skulle kunne overlevd alene i Stockholm den gangen uten deg og den lille hybelleiligheten din i Gamla Stan.
Vit at det å få møte deg igjen ville vært stort for meg. Som en av mine aller største drømmer. Jeg har mange ganger tenkt på å reise tilbake til Gamla Stan for å se om det vekker minner og jeg kanskje husker adressen din. Du bor nok en annen plass nå, men det skulle nok gitt meg noen ledetråder.
Snille Anna, finn meg og ta kontakt. Jeg vet at mange sprer mine blogginnlegg omkring Stockholm, så dersom noen som kan kjenne igjen beskrivelsen av Anna leser dette, blir jeg glad om dere kan vise henne min blogg.
Stor klem til Anna fra den unge jenta du tok vare på i 1998. Som het Hege den gang, men kaller seg i folkeregisteret Norge for Helene Dalland nå.
(Dette innlegget inneholder reklame og produktplasseringer)
…da vår babyEven skulle tilbake til meg i dag, mens Tore og Mathias skulle forberede seg til hyttetur, møttes vi alle 4 på Rema 1000 Evja for litt shopping.
Vi hadde etterhvert 2 grunner til å gå mot bladhylla der det stod to ansatte og ryddet blader; Mathias skulle få seg et hytteturblad av meg, og jeg skulle spørre om noe. Jeg spurte: “Unnskyld..”, og der snudde det seg det koseligste smil med de snilleste øynene, og et hyggelig: “Heii!”
Jeg spurte om det jeg skulle spørre om. Vi fikk imøtekommende svar, og Even fikk høre at han var en blid gutt. Mens Mathias lette etter et blad, sa jeg litt ut i lufta “…jaja dem har enda ikke fått inn bladet til mamma da Mathias..”
Birgitte Rønning, som den 23 år gamle trivelige ekspeditøren het, snudde seg igjen og spurte med en gang: “Hvilket blad e det?” Jeg fortalte at det var bladet Stella, the one and only. Jeg er bare litt utro med Kamille, og innimellom noen andre flyktige bladaffærer uten hell..
Da sa superjenta: “Men du, æ trur vi fikk inn det bladet i dag æ, ska æ gå og se etter på lageret?” Jeg takket ja til det og funderte noen sekunder på at, jøss, ganske stor butikk dette. Langt til lageret og greier… snill assa! Jeg hviskesa til Tore: “Dæh! Derre va GOD service!” Han nikket. Jeg hviskesa:”Næmmen æ mene sånn SKIKKELIG god service…”
Og slik gikk det til at jeg fikk lov til å skryte litt her på den for tiden svarte bloggen min om fantastiske Birgitte som du kan finne på Rema 1000 Evja her på Stjørdal. Er du i denne lille byen og leter etter dagligvareservice, kan jeg nå altså anbefale både Birgitte på Rema, og Siv og Hallgeir på Coop (som du kan lese om i mitt første serviceinnlegg).
Viktig det vettu. Du kan ikke risikere at din glade dag blir ødelagt av ikkehilsende surlepper. Eller at din litt tøffe tid blir trøkt enda lenger ned av ekle miner som skulle vært hyggelige og imøtekommende 😉
…snart kommer sååå store storebror og henter lillebror han! Even skal også være med på guttedagen i Hommelvika hos pappa.
Men først leke litt, spise litt og sove en blund…
Og kose mammasin 💙💙💙
…og bare være søt 💚💙💚
…og snill..
Endelig kom storebror og pappa for å hente lille sjarmtroll. Gleden var til å ta og føle på da brødrene fikk holde omkring sin kjære broder. Snakk om søskenkjærlighet, kiss my heart!
Jaggu ikke lett når to sånne søte små skal dra fra mamma for en hel dag, hverken for lekedyr, mammaer eller giraffer. Tilogmed dinosaurene må trøstes med smokke i følge Mathias.
Nå er kåken stille og tom, og det er duket for Trondheimstur med Monica! 😉
Folk som forteller om tøffe erfaringer og opplevelser, får meg til å nesten gråte. Jeg fylles med respekt for slike helter, trykker sannheten til mitt hjerte, og kaster ryktet i søpla sammen med alt annet det hører sammen med. For noen ganger har jeg hørt om folk på forhånd. Men et rykte er bare uskrevne ord. Jeg vil aldri dømme noen, jeg vil bli kjent med dem.
Monica og jeg sitter her og spiser is og drikker mamma’s plommesaft, mens hennes lille Mina blir ivaretatt av mormora si, og min lille Even sover søtt her og drømmer om Mina.
Tenk at de møttes på barsel, Mina og Even. Du kan se bilder av dem to på bloggen her ☺
Jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med mamman til min sønn’s store lille flamme ☺
Wuæ! Jeg møtte nettopp et NETT-TROLL for aller første gang inne på kommentarfeltet. Der lå det og lurte med noen frekke slibrige kommentarer. Jeg skvatt, for jeg er redd troll etter den filmen med Jespersen. Kjenner det rasler litt i topplokket enda, og det klirrer litt i magen.. For hva gjorde jeg?
Jo, mohaha, jeg sletta kommentaren og så bort. Skulle jo ikke gjort det, tenkte jeg etterpå. Burde jo ønska mitt aller første søteste lille Troll velkommen til bloggen. Vel, jeg får svare det her da:
Beklager at jeg sletta deg og dine sinte fyfy-ord, søte lille troll med altfor mye tid for deg selv. Du skjønner, den “stumpen min” som du skrev så hånlig om, den er ikke videre “snerten og tight” (Troll-siterer), etter 2 svangerskap altså. Der bak finnes både celliliter og ujevnheter, og jeg elsker dem alle. Gjør da ingenting. Alle som har lest bloggen min, vet at jeg fokuserer mye på det usminkede, levde, naturlige og sanne, og derfor gjerne viser at det er helt ok med store romper.
Men takk for at du tror den svære tingen er “snerten og tight pressa inn i et pølseskinn av en treningstight. Det er tightsen som er “tight” skjønner du. Lille troll, sånnt må du ikke la deg lure av vettu. Og lær deg selve poenget med “flashingen”, som i dette tilfellet var: Det er heeekt ok med store rumpestumper 😄
Jeg har ikke tid til å ha ei tight rumpe for tiden serru. Har en baby på 9 måneder og en gutt på 6 år. Grunnen til at jeg jogger, som innlegget handla litt ironisk om, er at jeg lever med diagnose bipolar 1 og bør trene for å “blåse ut” litt i blant.
Siden du, Troll, føler du kjenner meg og min blogg godt nok til å kommentere kritiserende på et av mine innlegg, regner jeg med at du har lest mitt innlegg der jeg går i dybden av Aksel Sandemose og hans Jantelov? Hvis ikke, vennligst les det, og kommenter der, så tar vi den diskusjonen du så åpenbart har tid til. Men ikke bli Trollsur dersom det tar ei stund mellom svarene mine da. Du vil vel ikke være på feil side av byen Jante?
Oh yeah, nå skal jeg “flashe deg” på nettavisen, som du så Jantelovisk kritiserte meg for å gjøre her i dag. Det er slik serru, at alle bloggere gjennom blogg.no kan promotere seg selv. Helt vanlig det. Og det er helt vanlig at sånne som du hissepropper seg opp over det. Vi ønsker å nå våre lesere med budskapene våre vettu, Troll trollere trollest.
Ha en Trollfin kveld, og ta nå hensyn til det lille trollhjertet ditt i det du hissigproppetroller deg gjennom kvelden over de feilene du mener alle andre gjør.
Natten senker seg med retning mot ubønnhørlig høst. Og jeg legger meg fylt med takknemlighet i kveld. For kåken er fylt opp til bredden med rikdommer, juveler, skatter og gull, og jeg kjenner meg styrtrik.
Ved siden av meg sover lille babyn min …som rett og slett ikke er så liten lenger.. På sofaen i stua har jeg laget ei seng til sola mi Solfrid. Og i stuesenga ligger hennes nydelige og snillgode datter Marte.
Hjemme hos den verdens beste pappan til barna mine, ligger skatten min Mathias trygt og sover. Pappan er også frisk og trygg. Jeg vet at i det natta inntar Norden, er venner og familie i live. De er trygge og i live. For dette døgnet.
Det er mitt livs rikdom. Det er hva jeg takker for hver kveld: at alle mine kjære lever i beste velgående, og at de har det bra. Er jeg i tillegg så heldig å få ha noen av dem nær meg, ja så flommer jeg nesten over av denne takknemligheten.
Sitat fra filmen “Tilsammans”: “Det er bettre at eta grøt tilsammans, enn biff ensam…”
God natt alle kjente og ukjente, måtte jeg få ganne dere godt, kjærlighet, grøt tilsammans og fred. God natt ☺
Sanne drømmer henger sammen. Både dem du drømmer om natta og de store drømmene du ønsker å fullføre her i våken tilstand.
Frøken Gunvor på barneskolen. Jeg glemmer henne aldri. Den lille gamle snille damen med grå krøller, som lærte meg all grunnleggende grammatikk. Det var norsk og engelsk som interesserte meg. Av alle ting.
Fra jeg lærte å lese, satt jeg med nesa dypt plantet nede i blader og bøker, og leste meg trøtt hver kveld. Og jeg skrev. Skrev lange fortellinger ved skolepulten, hjemme, og etterhvert veldig mange brev som ble sendt rundt omkring til mine allverdens brevvenner. Danmark, USA, Hviterussland, Italia, Nordnorge, Ytterøy, Oslo… Omtrent hver eneste dag ventet spennende brev på meg i postkassa, og gradvis ble rettskriving og engelsk skriving en stor del av meg.
Når en drøm er ekte, er det ikke kun tanker. Da er det en del av deg. Da er det noe du har fulgt med på og interesserer deg for. Du snakker gjernet mye om det også, fordi du ikke greier å legge det fra deg. Det læres og det finpusses.
Du snapper opp detaljer fra det viktige å lære om hva den store drømmen handler om. Selv søkte jeg på min egen måte veiledning både hos norsklærere og i lokalavisa.
Interessen for skriving var så stor da jeg som 15åring hadde spm hobby å skrive dikt på engelsk og norsk, at jeg spurte i Stjørdalens blad om jeg fikk ha arbeidsuka mi der. Og der ble jeg værende noen år, i freelance og i lære hos dyktige journalister. Jeg glemmer aldri den tiden. Det var fantastisk å få skrive, intervjue og ta bilder.
Ord og setninger detter ned i hue mitt når jeg setter meg ned for å skrive. Denne drømmen er så ekte at jeg aldri behøvde å tenke det. Eller si det høyt. Alle visste det. At jeg elsker så vanvittig høyt det å skrive, og at jeg aldri kan legge det fra meg. Alle vet at jeg har dikt og sangtekster liggende overalt, og at jeg ikke er hel dersom jeg ikke får skrevet. Og når du elsker å gjøre noe, gjør du det mye. Veldig mye.
Ord tørket tårer fra mitt unge fortvilte kinn på starten av 90tallet. Jeg skrev det av meg. Ord er mine venner, og de har bringt meg nærmere mange opp gjennom årene.
Ord er ikke noe man kødder for mye med, i mine øyne. Jeg er kritisk til hvordan de skrives, og elsker god skrivekunst. Ser jeg tre setninger på rad som starter med ordet “men” eller “og”, uten variasjon og ordspill, er det for meg rene frustrasjonen å lese.
Er det derimot rike og spennende setninger å lese, blir jeg fylt med fred. Her i bloggverdenen finner jeg mye sant gull. Og jeg blir så innmari glad når jeg slipper å lese juggel. Masse talentfullt gods, og lett tilgjengelige skatter. Det er hva bloggverden er for meg. Fargerikt, ikke bare rosa.
Drømmen min viser seg i drømmeland og i hverdagen, og hele mitt liv innrettes etter dens selvfølgelige stier for meg å gå på. Jeg vet det inne i mitt sanne hjerte, at boka er uunngåelig. Og jeg håper jeg lever lenge, så jeg får tid på meg til skrive. Lettet kan jeg iallefall vite, at det viktigste er skrevet og fortalt her på bloggen.
Jeg slutter aldri å gå dine spennende stier, kjære stolte drømmen min. Forfatteren i meg kommer ikke sovne. Noensinne.
Dagen i dag har vært ei stor deilig snegle. Den har sneglet seg fra en trivelig prat på frivillighetssentralen, innom junkfoodsjappa vår og spist burger, shoppa litt, og snegla seg hjem hit oppi lia. Den svære snegla er Solfrid og meg, med lille Even i vogna. ….det er en treg treg dag med pust og pes og som vanlig mye latter.
Nå har Even sovna, og vi ligger her på sofa og stueseng og bare nyter at Solfrid endelig er hjemme, etter hele 2 måneder langt oppi Finnmark. Ferden hennes har vært krokete og slitsom, så vennen min er trøtt og klar. Men jeg smiler, for det er så digg å ha noen å ta livet med ro sammen med. Latteren runger i taket innimellom, og hva vi prater om hører ikke hjemme noen steder… Men vi kan avsløre at vi synes det er fantastisk å prate på stadiet 35 år og oppover, noe alle over 34 år forstår…
Vi får heller vise dere noen bilder fra dagen i dag:
Inne på Stjørdal Grill kosa vi oss med burger og brus mens lille Even sov i vogna. Da han våknet, flirta han med en av de serviceinnstilte folkene som jobber der. Goesnille babyn våres, fikk seg et deilig bad med rolig musikk før han la seg i kveld. Han er storfornøyd med at tante Solfrid endelig er hjemme han også.
Snuppa mi er hjemme! Finnmark you loose – I win 😛😛😛
Dagens shoefit, sko som tar 5 minutter å ta på, yey°?○●☆●○?°
Nå skal denne latterbomba, og jeg, lage oss taco og bare ligge her og digge innpå. For i dag er den store late junk food dagen, og hjemmet her er omgjort til tidenes koseligste hvilehjem. Solfrid bor rett borti gata her, men i kveld erre vito og taco, og sofan og stuesenga. Livet er deilig deilig. Nei! Deiligst deiiiligst 😃😄☺😊😉
Her sitter Geir Morten til høyre, og han har nettopp kjørt helt til Finnmark og hentet Solfrid i midten. Søstra mi Silje til høyre.
For en FANTASTISK MORGEN! Tore og Mathias har hentet lille Even, og jeg inntar en sårt tiltrengt hvilemodus. Plutselig våkner jeg av at noen roper inn verandadøra og vimser inn med høy velkjent stemme: “Halloooo Helene… Heleeeeeneee, æ har prøvd å ringe dæææ!” SOLA MI! Solfrida mi er her, endelig hjemme etter 2 altfor lange måneder uten den gode snille ærlige venninna mi!!
Geir Morten har kjørt til sammen 300 mil for å hente vår solstråle, og NÅ ER HUN HER! Jeg griner nesten, for nå blir det gøy. Hun har dessuten kommet med selveste sola på himmelen, så vi hiver oss rundt og lager grillfest her hos meg om noen timer for store og små. Endelig!
Da vi drakk kaffe her for en stund siden, dukket søstra mi Silje opp som snarest hun også. Det er noe av det mest verdifulle som finnes i mitt liv; alle disse som vips popper opp ut av intet, innom for en snarvisitt eller en lengre prat. Dem er selve prikken over livet’s i. For jeg elsker besøk av gode venner og familie, og nå er der bare å fikse seg og spakle topplokk, før dem kommer tilbake ☺😊😀
