Alle ekte interesser kommer naturlig. Er du interessert i noe med hele din sjel, er det nærmest for ekstase å regne, hva du føler når du gjør det. Når en fotballspiller med genuin interesse for ballsporten, spiller fotball, gjør hun/han det med glede. Jeg vil tro at da Tutta lærte seg golfreglene, satt de som et skudd fordi hun digget det. Interesserte seg for det. Følte seg hel da hun spilte golf. De som elsker matlaging, storkoser seg idet de utdanner seg til kokker og konditører, og lager mat med en flyt og glød andre bare kan drømme om.
Slik er det også med interessen for å skrive. De beste tekstene kommer ramlende ned raskest. Noen ganger på 15 minutter, andre ganger en halv time. Hver tekst kommer strømmende som en splitter ny elv som graver seg sin nye vei i gammel sand, og det er bare å flyte med og notere i full fart. Det er deilig deilig, og føles som store puslespillbrikker som faller ned i hodet i raskt tempo. Helbredende.
Å skrive hver dag ville for meg vært som en jobb der jeg følte at jeg ikke arbeidet. Noe jeg hadde koset meg med og følt meg hjemme med. For skrivekunsten er intet hardarbeid for den som er oppriktig, ærlig og tilstedeværende interessert. Da er elven med ord fullsatt med rettskriving, gramatikk og variasjon, og landskapet omkring elven er vakkert og med skarpe himmelske farger.
En skribent husker norsktimer, brevskriving, mailskriving, diktbøker, blader og bøker meget godt, fra en verdifull fortid med interessens stimuli. Lærere’s gode råd, og tips fra besteforeldre og foreldre, som tidlig la merke til et barn’s tilfredse smil da hun/han fikk sitte å skrive og lese i evigheter.
Slik var det ikke med fotball for min del. Da slet jeg. Koset meg ikke, og var lettet da jeg kunne slutte. Vi har våre områder alle sammen. Og disse orådene bør man ta godt vare på, og stimulere.
Man har lov å være enestående. Det må man aldri glemme som skribent, for måten å skrive tekster på er høyst personlig. Det er helt ok å lage nye landskap innen skrivekunsten’s verden. Å mikse språk og å lage sine helt nye måter å forklare ting på. Det er viktig å være selvstendig og original, og tørre å lande på sin egen måte å berette, forklare, dikte og rime på.
Inspirasjon er et fint ord, men det å etterlikne og kopiere andre skribenter, er ikke ekte rett og slett. Hvis man må presse ordene frem og kopierer andre, bør man spørre seg selv om interessen faktisk er der. Om den var der i norsktimene i 3.klasse også..
Bare man beholder et snev av respekt for grammatikken og rettskrivingens gode gamle grå hoder. Bare man ikke prakker på seg dette som en slags jobb man behøver treg tid på. Bare man lar det flyte naturlig, og ikke stopper seg selv meg selvpålagte regler.
I flere år respekterte jeg ikke den delen av meg som inneholder en poet’s forfatterdrømmer og skriveglede. Jeg trodde mine evner til å forfatte var borte. Tok fram penn og papir kun i dypeste sorger, og leste dem høyt i begravelser.
Da jeg begynte å blogge, hadde det gått år siden jeg jevnlig skrev. Og jeg vil takke alle dere som har gitt meg tilbakemeldinger om at dere virkelig liker å lese både det jeg skriver om og hvordan jeg skriver det. Jeg fant mitt første trinn i resten av trappen min da jeg tok et steg og stilte meg her i bloggen. Og jeg kommer ikke til å slutte. Jeg kommer til å skrive, illustrere, bloggervjue, særoppgavetisere, bloggertasjere, dikte, rime, sangtekstere og filosofere til den dagen fingrene ikke lenger funker.
Jeg gleder meg til å utforske bloggverden mer med årene, og finne gull blant dere andre bloggere. Jeg har allerede funnet noen ordtryllekunstnere, som fanger min interesse dønn og ærlig. Denne bloggverdenen er et perfekt sted for meg og min forkjærlighet for skrivekunsten og lesergleden. Så med respekt for selvstendig originalitet innen ordkunst; I’ve only just begun 😉
Klem fra Helene, hu derre Forbipolena vettu..
