Du skal ikke spekulere så altfor mye. Har jeg hørt. Så iblant synder jeg. Jeg tenker og spekulere til jeg ler så jeg rister. Så rister jeg det av meg, og ramler videre.

Nå skal jeg skrivespekulere i noe her inne på bloggen. Variere litt. For her inne har jeg ikke særlig ofte satt meg ned med tomlene (tidligere tiders betydning: “penna”), og latt tankene fare. Det har blant annet vært mest hendelser, bloggertasjer, bloggervjuer og sanne historier å finne her inne i det siste.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Here we go. 

Undrer på om lille babyEven har arva av meg dette sosiale vesenet sitt. Han kan falle for en togkonduktør, og gråte i forferdelse i det vi må av toget minutter senere. Noen ganger føler jeg sånn med han altså, alle disse triste avskjedene lille baby må gjennom, etter alle disse strålende babysmilene i det han nettopp har møtt folkene han med en gang digger vilt…

Anyway..

Sånn har jeg også alltid vært. Waay too social.. Nye venner rundt hver en sving. Det sier seg selv at i Helene’s verden må det av og til dukke opp en Svarteper. Eller en Svartepetra. Som er opptatt med å spille kortene sine så riktig at det uriktige på et eller annet tidspunkt vil skinne gjennom. For en som ikke spiller.

Noen ganger har jeg kuttet kontakt med folk. Sånne falskiser vet du. Sånne som du forlengst har avslørt, og begynt å vike unna. Som en snikende huk under fruktdisken, luskende i skjul for å unngå grønnsakene. Til slutt må man bare reise seg og kremte. Rense halsen før man sier: “Du er en grønnsak. Jeg er en ærlig frukt. C u never. Good luck. Or not. Don’t care. Bye.”

Man kaster ikke bort tid på grønnsaker. Man spiser dem, ferdig med det. Men dem er en del av næringskjeden de også, og før eller senere må du støte på en av dem. I jobbsammenheng, i vennegjengen, eller blant naboer.

Jeg bodde i nærheten av en navnløs tassi en gang. Kanskje var det hue, kanskje var det hanne. Det teller ikke. Poenget ligger i atferd her, ikke i kjønn eller navn. Men vi må vel kalle vedkommende noe. For ordens skyld. Blue, that is. For vedkommende var ganske blue. Litt sånn offer. Syntes synd på seg selv og fortalte mye trist alle andre hadde gjort mot det. 

Blue var misfornøyd med det meste. Misfornøyd med venner og misfornøyd med søsken. Jeg gir alle en sjanse, men kommer til kort ved selvmedlidende klaging. Så jeg begynte å luske under fruktdisken. Vi mistet kontakt. Et helt år gikk, og Blue var tydeligvis misfornøyd med meg nå. Hilste ikke, hvilket var helt ok, jeg kunne prioritere tid på alle mine frukter i livet.

Så en dag stod blue på plena utenfor mitt hjem og skravlet flittig og vennlig. Jeg tilbydde kaffe, og der var vi igang. Jeg var igjen bra nok. 

Et vennskap for meg består ikke i lange samtaler der baksnakking av nære venner legges på bordet og studeres. Jeg studerer ikke andre’s feil og mangler slik. Men Blue gjorde det. Alle feilene til nære venner og søsken ble lagt på bordet og studert i vei. Jeg holdt mine venner til hjertet og prøvde å hinte ved å snakke positivt om dem. Vise unge Blue hvordan man kan finne positive sider ved sine venner. Man blir ukomfortabel i slike usanne situasjoner. Hva sa Blue om meg til dem? Huff dette var jeg for gammel til…

Blue var sliten og trist. Så jeg tenkte noen gaver kunne muntre opp. Ikke store, men små hverdagslige gaver, som en kopp og diverse småtteri. Pakket dem inn, ga, og så at det gledet. Så at Blue ble litt Pink for en liten stund. 

Men så kom dagen da Blue ble knallrød. Sint som en furie. Over hva jeg annså som ingenting. Det var i grunn helt i orden for min del, for jeg innså at jeg ikke hadde behov for å lytte til personlige avsløringer hva angikk Blue’s omgangskets. Selv hadde jeg kun betrodd meg om en ting til vår blå “venn”, hvilket var en sykdom jeg hadde. Dette begynte jeg å få høre igjen på bygda. Jeg som hadde tenkt å vente med å være åpen om denne sykdommen til den er kurert. Og nå er jeg altså frisk. Jeg begynte å undre på om Blue’s selvmedlidende offerholdning kunne være et skalkeskjul for ondskap og egoisme. Blue ville stikke kjepper i usynlige hjul. Men hva med karma? Ganning går hånd i hånd med karma. Og takknemlighet…

Og her kommer vi til poenget. 

Jeg begynte å finne ting ved døra mi. En dag jeg kom hjem så jeg at det stod noe der nede. Skulte ned på bakken ved døra, og bøyde meg for å se nærmere etter hva i alle dager dette kunne være. 

Jøss. Jeg fikk meg en god latter. For rent så dramatisk og meget usjarmerende barnslig, så jeg gavene Blue hadde fått av meg. Der stod koppen og jaggu meg noe annet også. Var det bare meg, eller var dette latterlig.. Så sinna Blue måtte være. Ååå så sinna..

Jeg er ikke laget for drama. Så jeg lot det være. Lot Blue både prate på bygda og demonstrere ved å sette ting ved døra mi ute i gangen. Blues er ikke min smak. Jeg er mer en rocker. 

Jeg undrer på om det bare er meg, eller er det frekt å levere tilbake gaver andre har brukt energi, tid og penger på å handle og overrekke? 

Uansett kom jeg fram til noe litt mer muntert. Jeg oppsøkte Blue hjemme hos vedkommende, og sa at det skulle nå slippe å drive å bruke energi  og tid på å legge gaver utenfor døra mi. At jeg skulle hjelpe Blue ved å hente resten. Boka og tarotstokkene Blue fikk av meg i fjor. Jeg fikk noen sure miner og boka.

Siden har jeg ikke sett flere gamle gaver utenfor døra mi. Nesten så det var litt spennende hver dag dette. Jeg humret litt for meg selv hver gang jeg fant noe der ute i gangen, ved ytterdøra. Hvis målet var å såre en knallfarget frukt på vei hjem oppi fruktdisken sin, må jeg nok innrømme at Blue aldri greide å oppnå det.

For mens Blue var opptatt med å klage og prate sinte triste ting om seg selv og andre, glemte denne skapningen å bli kjent med meg. Jeg bryr meg ikke særlig om hva folk sier om meg på bygda. Og jeg ler av oppførsel som minner om prippen atferd blottet for selvironi og humor. Som demonstrative handlinger uten annen mening enn negativ forstand.

Og jeg flyter. Jeg synker ikke. Synker ikke så lavt som å fare med sladder og gamle gaver. Så blue er jeg ikke. 

Hilsen hu derre forbipolena i Helene’s verden 😉

….så var endelig skolen starta for full guffe, og vi har ikke lenger en barnehageMathias, men en førsteklasseMathias. Tore har Mathias sin base i Hommelvik, og gogutten kommer til å være mest der siden jeg ble syk under det første svangerskapet, og vi vil la gutten vår få ha sin vante hverdag videre. Men det hindrer ikke oss i å samarbeide tett og naturlig, og følge opp Mathias som førsteklassing på en grei måte. 

Vi hadde forberedt oss på en ny tilværelse. Var inneforstått med blyant og viskelær-hverdag til fordel for ha med-dager i barnehagen. Vi hadde gjort oss mange tanker om dette med å følge vårt barn til en skole. Aldri mer til en barnehage.. Jeg var nok nesten like redd og sjenert som gutten vår den første dagen. Var forberedt på noe annet nå i august enn fjordårets august.

Men EN ting var jeg ikke forberedt på. …alle disse hyggelige, trivelige foreldrene til de andre barna. Kaffeprat med herlige folk som sitter der og er bare alt for koselig å prate med til å ikke legge dem nedi veska og ta dem med hjem..

Disse smilene og imøtekommende foreldrene, med humor og inkluderende holdning. Nei dette var jeg slettes ikke forberedt på..

I dag skulle det være bli kjent-kurvfest i Malvik. Igjen dette folket, bestående av naturlige og vennlige mennesker. Barna lekte omkring oss, og vi satt på plena og spiste spleiselagmat og pratet avslappet. Så lett hadde jeg ikke trodd at det var. Hadde rett og slett ikke tenkt over den sosiale delen av det å være mamma til en skolegutt. Følt litt på ja, og gruet meg litt. Men jeg var slettes ikke forberedt på samhold, prat, latter og smil.

Nå er jeg bare glad for at gutten min skal gå sammen med disse søte barna med de smilende foreldrene sine, i flere koselige år.

Som mamma gleder jeg meg til alle treff, turer og sammenkomster. Jeg skal kose meg skikkelig, med kaffe og prat, og nyte det faktum at guttungen min er omgitt av barn med foreldre vi kjenner til, i ei lita bygd her i Trøndelag.

Jeg forstår hvor trygt det føles for barna våre med det sosiale samholdet i lag med foreldrene til de andre barna. Hvor viktig dette er for den trygge skolegrunnen under et lite skolebarn. Derfor vil jeg sende et stille takk til flere av foreldrene ved Hommelvik barneskole, bare fordi dere er dem dere er. 

Så var det lærerne… hvis foreldrene er til å spise opp, hva med disse lavtpratende, snille og rolige lærerne som tok imot vår sjenerte førsteklassing forrige uke? Jeg måtte holde tilbake gledestårer da vi lyttet til lærerinnens forsiktige stemme. En fleksibel rektor toppet det hele med en betryggende tale, og mammahjertet mitt danset roligdans med hvilepuls: barnet vårt er ivaretatt. Trygt. Sosialt. Godt. Rett og slett en perfekt start for vennen våres, dette kunne ikke gått bedre.

Jeg liker det. Nei, jeg LIKER det. Digger det 😉 

Etter at jeg ble mamma, har jeg mange ganger klødd meg i hue og lurt på åssen i alle dager det skal gå i fremtiden med dette manglende kjøkkenhusmoremnet, der jeg lusket rundt Torohyllene med ferdigmathalen mellom beina og poseskammen rødlett i kinnene. For faktum er at jeg ikke har peiling på annet enn desilitermål og kasseroller der inne i de ukjente kjøkkenlandskapene. Det er desverre ikke tull, men sant som fy. Noen oppskrifter satte seg, som Oreokake, boller, babymat og lasagne, men ellers er mitt hode’s oppskriftbok rimelig blanke sider. I motsetning til pappan til barna mine sitt kokkehue. Så da de ringte fra Adam’s matkasse, var det ikke nei i min munn. Dette kunne jeg lære noe av..

Dette er ikke Adam, men selveste serviceinnstilte Bjørnar, som leverte ei spennende kasse til meg på stranda i dag. Vi var midt i feiringen av Mathias sin aller første mandag i første klasse, i grei kombi med Even”s pappasamvær, så hva passet vel bedre enn at alle 4 dro hjem til mamma og humret av at modern prøvde seg litt på kjøkkenet? 

At jeg ikke hadde kjennskap til halvparten av matvarene, passet meg bra. Desto mer å lære.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde bestilt 5 middager til to, og Mathias bestemte skeptisk at jeg skulle lage indisk kyllinglår med ris og hummus. Hummus?? Jeg hadde hørt det ordet på film. Som i “hømmøss”..  

Bare å sette i gang og lære da vel. Jalfrezisaus over Ytterøykyllingen, mikse sammen hummus av kikerter, hvitløk, salt, pepper, olivenolje og lime, og koke ris. Jøss. Dette var faktisk GØY! Og “hømmøss” er digg!!

Indian welcome ☺

Jeg kjøpte 5 middager av Adam’s matkasse, og dagens middag holdt til Mathias, Tore og meg. Vi er alle veldig fornøyde, og jeg gleder meg til å teste ut resten av menyen. Nå som Tore og Mathias er reist hjem for flere timer siden, har jeg enda rester å kose meg med. Dette ga mersmak!

Resten av uka’s meny er:

Svinekoteletter med hvitløkssmør, røstipoteter og pastinakk

fiskepakke med sommerkål og ris

kjøttboller i tomatsaus med pasta og ris

laks med eplekrem, potetskiver og grønnkål. 

Alt dette er verdt å lære seg for ei bortkommen kjøkkenblondine 😉

 Say hello to Nora and Simon. If you ever go to Oslo, please go meet them. They will give you good servise, peace and harmony.

This is not advertising, but it contains commersial for a beautiful shop store in Oslo. I present this in english, so that Simon, who works in the store can read it too.

In about 10 years ago, a friend of mine said to me that if I went to Oslo, I had to check out Shangri La..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I did. And I fell in LOVE…

It sure was my style, and my kind of stuff, what I saw in Shangri La.

Their soap are made without animal fat, and they have both buddha and kamasutra shampoo.

All theese things…  I need hours, delishious hours of pure joy and peace of my open mind, every time Oslo eats me in this lovely Shangri La…

All the smells they sell, I have no words

This is a slow store. Take your time. And breathe.

The text in the picture says “tiny tiny juvels for ears”.

Stones with your right energy match. Plenty lovely stones.

This is Nora and Simon’s wiew from the shop they work in. You can easily find Shangrila, at the bottom of the main street Karl Johan, near by the train station.

One of theese, I gave to my 6 year old boy and said it is magic. So that everytime he looks at it, he remembers to behave, and to be greatful to his dad.

I wish we had Shangri La in Trondheim too, and I hope Nora and Simon can show this wish to their boss…

Bye bye for now, lovely Nora and Simon. See you next time I go to Oslo. You are the most important reason to spend time and money in town, you know 😉

Etter det trivelige intervjuet med Nils Gunnar Lie, gikk jeg ut av TV2’s lokaler og ruslet ned til yndlingsbutikken min Shangri La. Nora og Simon på Shangru La skal få sitt eget innlegg her på bloggen snart. Først må jeg fortelle hva som hendte etterpå. Jeg fikk beskjed av min mor Eva, og pappa’s fetter Terje, om å finne bussen som skulle til Snarøya straks jeg var ferdig med å handle. Jeg storkoste meg under Oslo’s sol og blå himmel en stund, før jeg satte meg på bussen. Friskmeldt og veldig veldig glad. 

Terje hentet meg med bil. Det var mange år siden jeg hadde møtt vår slektning, men jeg kjente straks igjen Terjes unike evne til å fortelle, guide og forklare. Vi hev oss i båten og fløt sakte utover i Oslofjorden, mens Terje fortalte om Røkke, Celina’s mor, Tone Damli’s svigermor, historikk, og hvor de alle hadde hytter og ferieboliger. Så suste vi ivei på glitrende sjø med brede smil. 

Jeg husker Gåsøya fra da jeg var lita jente. Husker at Terje lot familien få komme dit og overnatte. Jeg glemmer aldri frokosten som ventet oss dagen etter. Det bugnet med all slags matvarer, som et hotell. Jeg husker hvor glad han gjorde ei lita pie med den store frokosten han ville dele med oss. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gåsøya, here I am again 😉

Inne i Terje’s hobittaktige stue.

Min mor Eva og Terje i ivrig prat. Gamle dager og nåtid, alt av interesse når man deler røtter fra en svunnen tid. 

Vakkert syn en nydelig sommerdag i Oslofjorden.

Regal Princess snur ryggen til oss og flyter innover mot Oslo.

Etter en stund er det på tide å vende nesa mot Oslo igjen. En siste natt skal soves på hotellet, men først en liten guiderunde ved en av øyas nydelige sommerboliger. 

I Toscansk stil ruver dette nydelige sommerhuset vakkert i all sin prakt. En kur for synet å hvile øynene på.

Så var det bye bye for denne gang, Gåsøya. Og vi dro tilbake til hotellet for å sove. Etter deilig hotellfrokost dagen etter, var det bare å sette igang å pakke. Vi ruslet rundt i Oslo de siste timene, før i satte mellom to av SAS sine vinger. 

På flytoget ble Even forelsket i en av de kvinnelige konduktørene. Han ropte og så etter henne..

Fine fine beibin min..

Even var en fryd å ha med seg på tur, både i fly, flytog og i båt. Triveligere baby skal du lenge lete etter. Vi skulle reise alene, han og jeg. Det hadde gått helt greit i forhold til den type undersøkelse jeg hadde timet til på sykehuset.  Men min mor insisterte på å bli med. Hun hadde aldri hatt annet enn jobbdager tilbrakt i Oslo, så hun koste seg med å bli kjent med  Oslo i fred og ro, og den ene dagen sammen med et av barnebarna sine.

Jeg opplevde mye god service i Oslo, så det kommer mer. Nå skal jeg ta  tidlig kveld og nyte det faktum at jeg er en frisk ung kvinne, og at livsstilen min tydeligvis har helbredet kroppen min så godt det lot seg gjøre. Det er en gave, som jeg har tatt ydmykt imot.

Når forbipolene går kveldstur på Karl Johan en sommerkveld i august, mens hennes lille søte baby sover i vogna, kan man ikke akkurat påstå at hun går forbi.

Hun stopper ikke bare og prater heller, hun stopper og spør om å få prøve hun også, mens hun graver, spør og prater trønderfoss. Vi skal på eventyr i Oslo’s vakre sommer, kom la meg ta deg med til byen din, by by byen din 😉😉😉

(dette innlegget inneholder enkelte produktplasseringer, og et serviceskryt som kan tolkes som reklame) 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Misunnelsen. Den barnslige misunnelsen. Den brer seg i meg der jeg står ved de vakre fontenene ved Karl Johan og ser på megasåpebobler som flyter over vannet…

 Så jeg tar over. Røsker pinnene til meg og setter i gang..

Smasher til og lager superbobler..

Ler høyt over at jeg har tatt over nå. Nå er det JEG, Helene, som ruler Karl Johan med megabobler!
Watch me!

Mic Florin Daniel står skuffa tilbake og må innrømme at jeg er myyye bedre enn han til dette.

Nei. Sånn var det nok ikke helt.. Bare nesten. Nei ikke helt nesten heller. La meg starte forfra og fortelle sannheten: Jeg spurte den dyktige, spanske Mic Florin Daniel om jeg også kunne få prøve å lage superbobler.

Han forstod ikke bæra av hva jeg sa. Og jeg skjønte ikke frukta av hva han sa. Men vi fattet bittelitt av nesten ingenting, og det endte med at vi kjørte fotosession der jeg lekte såpeboblerinne.

Klarte meg bra, ikke sant eller hur? Sånn passe, så jeg etterpå da Mic satte igang med sine boblekunster. Jeg har ikke bilder av det. Kremt.

Oppe på andre siden av Grand hotell, lekte jeg mamarazzi..

….for der satt kreative Heidi Musum med gitar og mikrofon, og sang med den mest fløyelsmyke Marlinaktige stemmen jeg har hørt på lenge. Hun må betale husleie 1.september, og siden hun mangler 2000 kroner, underholder hun sommerfolket her i tillegg til de 18 prosentene hun jobber. Dette må jeg støtte… Etter en hyggelig prat med Heidi, triller jeg min sovende baby ned til Narvesen Grand hotell.

Inne på Narvesen skal jeg ta ut litt småpenger til Heidi, samt kjøpe henne en fresh smoothie. Men i det jeg skal utføre handelen, kan jeg ikke unngå å legge merke til Karl Johans desidert aller beste service i dag! Hipp hurra for NarvesenYousef!

Å prate med han er som å åpne en godt ristet brusflaske. Han sprudler over, med topphumør, smil, latter og hyggelig prat. Og det på kvelden! Jeg kommer garantert tilbake dit. Og Yousef: Tell your boss, please, at kundene digger servisen din, og er ikke DET verdt lønnspålegg, vet inte jag nei…

 (og nok en gang: jeg ber ikke om, og får heller ikke noe, for å blogge om superservice 😉, dette er ekte reklame, for folk som fortjener det pgr av naturlig evne til å yte service)

…baby sover videre i minisenga si her på hotellrommet 

Mamma og jeg er i kveld enige om at det er jeg som er gamla her. Hun kom innom, for så å dra ut med kollegaene sine på Karl johan. Og det var jeg, dattra, som var bekymret for trange smug og sidegater. Jeg, som er avholds også..  Humre..

Har hatt “festen” min tidligere i kveld jeg. Sammen med Mic, Heidi, Yousef og damene fra partiet De grønne, som jeg må lese meg opp litt om før jeg blogger om. 

Shower power, her kommer jeg. Det skal dusjes og det skal soves. For i morgen våkner en splitter ny og uthvilt spennende dag, som jeg skal danse meg gjennom.

Livsnyt kan dere lese om her i arkivet mitt. Ja, for jeg skal faktisk på sykehuset i morgen og gjennomføre en undersøkelse. En helt grei en. Men det er ikke der mitt fokus er. Jeg gir mine tanker og energier til intervjuer, sol, blå himmel, impulsivitet, åpenhet og eventyr. Det er avholds kaffeparty dagen lang, det er takknemlighet, det er glede.

 ..det er tanken på mine to barn. Han ene som er så flink på skolen. Og han andre som jeg fikk tårer i øynene av, da jeg ga han kveldsmelken sin i kveld.. Det er kjærlighet og lykke som er mitt fokus. 

Jeg er begeistret over alt hva livet har å tilby. Det er eventyr samme hvor jeg ferdes. Kjennes morsomt, gøy, kjempedigg. Livet, jeg elsker deg.

Ha ei god natt, hilsen gamla i Oslo, med sovebabyen og den unge spreke mora si  😉😉😉

Hey people. This one goes out in english. So that Singapore can read it too.

I allways pray before I go onboard on an airplane. This prayer was a bit spesial, since it was the first time our baby Even was going to join the airplane trip too. 

…but I was’nt expecting two angels beside us on the plane. And when I write angels,  I MEAN ANGELS, meet Jeffrey and Jane, parents of 4, from Singapore.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

This is Asias nicest Buddhists. If Even or I lost something on the floor in the plane, Jeffrey took it up. If my baby needed what Jane called “distraction”, she helped me distract little tiny, or she held him in her lovely arms.. 

I actuqally have tears in my eyes as I write about’em, cuz I am toutched. Moved. 

But it did not stop on the plane, this pure clean Buddha Love caring behaviour. They helped us with everything, and they did’nt stop before they knew Even could rest in his stroller.

We will come to Singapore one day, thank you for the beautiful invitation.

I felt like I had two extra parents today, and that Even loves his new lovely grandparents

Jane, this one means Buddha love for me. Thank you.

Peace of mind in Norway’s sky today, I am greatful and humble.

You believe in balance: not too much, harmony, peace of mind. I believe you are right.

We remember YOU 💙

Dette innlegget inneholder produktplasseringer.

Vi suste en liten kjappis til Levanger i dag, Mina’s mamma Monika og jeg. Uten barn. Bare vi og bilen. Og skravvel med høy latterfaktor.. 

Det ble ny koffert, og en litt ekstra småtteri på meg,for i morgen drar lille Even og jeg med fly fra Værnes til Gardermoen. Utpå kvelden ankommer også min mor hotellet vi skal bo på i Oslo til lørdag kveld.

Grunnen til at vi reiser er hemmelig en god stund til, men jeg kan røpe at jeg gleder meg veldig til å intervjue en person i Oslo fredag, og at jeg forbereder meg på min egen originale måte. 

Notatboka er i boks, og den fylles opp med bloggervju-spørsmål.

Jeg skal legge meg ved siden av verdens søteste lille baby i babysenga si, og lese Stella og min nye bok “Dine mange liv” av Mira Kelley. Så skal jeg sove meg skikkelig uthvilt før morgendagens lille airtrip. 

Levanger’s beste service skal jeg blogge om senere. Promise. Nå skal denne mamman hvile. God natt fra lia med det rare i 😉

I dag ruslet jeg innom Stjørdalens Blad for å røske tak i gamle røtter. Jeg har lenge hatt lyst til å se igjen mine gamle avisinnlegg og reportasjer fra tiden jeg jobbet freelance som ungdom i 1995 og 1996.

Jeg møtte en trivelig og smilende Elisabeth Hegseth, som med glede viste meg inn til arkivskapene. Jeg følte at jeg stod foran en gruve med gammelt gull, da jeg tok med meg to svære permer fra 95 og 96, og satte meg til å titte inn i fortidens verden av kreative setninger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skjønte fort at jeg kom til å trenge mer tid på min reise tilbake til fortiden, så jeg avtalte med Elisabeth at jeg fikk komme tilbake en annen dag. I neste uke kommer jeg til å blogge om mitt innblikk i mitt 90talls unge skribentsinn. 

Jeg gleder meg, og kan nesten ikke vente med påminnelser om hvordan jeg skrev og formulerte meg for 20 år siden..