Her kommer aller siste oppdatering fra studio Lydhagen i Verdal, før jeg rusler til togstasjonen, setter meg på toget, og skriver en oppsummering fra denne dagen.
Bassist Kay Jonny Rangul Kristiansen, fra bandet Stork, har ankommet studio, og siste finpuss av låtene er i gang.
Spennende, rått, tøft! ..all I can say for now 😉
Hans Even og produsent Tony Waade har nå flittig brukt formiddagen til å legge til siste instrumenter på låten “Morgengry”. Nå mangler kun bass. Jeg tar bilder, redigerer, og nyter det jeg hører. Inntrykket er en veldig dyktig produsent og en engasjert og ivrig Hans Even.
Her kunne jeg tilbring dagesvis. Stemningen her nede i Lydhagen studio er deilig og avslappet, til kontrast mot hurtig og intens jobbing. Nå gjenstår vokal, etter en øvingsstund.
Brorsan står her og synger om og om igjen. Det er rart jeg ikke blir lei av sangen.. Men når jeg tenker meg om tar det lang tid før jeg blir lei av meningsfylt og oppfylt god musikk. For ja jeg vet, det er broren min, men jeg kunne sagt det om hvem som helst bak disse låtene: i mine ører låter det meget bra.
…..for ganske nesten så nøyaktig et år siden, kjørte brodern og jeg denne lille snurten av E6, den ikke så strakeste vei. Da skulle vi til sykehuset.med min urolige store kul på magen. Jeg skulle ikke røre på meg da jeg ble undersøkt med sånn derre bånd på magen, for tidlige jevne rier. Men selvfølgelig fikk Hans Even meg til å le så det så ut som jeg hadde masse sterke rier. Husker vi måtte forklare at dette ikke var barnefaren, men onkeln.
Nå sitter vi her igjen. På jul bortover svingete veier. Men denne gangen suser vi forbi Levanger. Og nå handler det hverken om meg eller babymagen. I dag skal jeg være flue på veggen i Lydhagen studio, Verdal, mens brorsan ferdigstiller sine låter.
Vi gikk fra åttitallet gjennom nittitallet med meningsfylte trommeslag og nydelige gitarsoloer, tøffe band og musikk med vakker dimensjon. Her jeg sitter i bilen lytter jeg til demolåter og gleder meg til å høre han i studio. For det jeg hører minner meg om tider jeg aldri får igjen.
Jeg har ønsket meg gjennomført egenlagde låter tilbake. Og aldri trodde jeg at min egen musikalske bror skulle gi oss det… Følg oss her på bloggen gjennom dagen i studio. Små oppdateringer fra studio Lydhagen vil komme her inne i det timene går, og i kveld kommer jeg til å lage en bloggertasje om Hans Even’s prøveprosjekt innen musikk.
I dag var det duket for babykino. Altså kino for oss mødre, det det er tillat å ta med baby på inntill fylte 1 år. Et nytt konsept på Stjørdal’s nye kulturhus, Kimen. Astrid, min svigerinnevenninne, kom til meg med sin Johannes 9 mnd. Vi skulle trille ned til sentrum. Jeg superstressa, men fant ut nedi bakken her at vi hadde gooood tid. Tida går fortere i hue mitt visstnok.
Vi var spente som fy. Skulle møte Christina med lille Iver ved Kimen. Hvordan ville dette bli da tro? I min ideelle verden var der lekegrinder, mikrobølgeovn og små babysenger. Selvfølgelig ikke. Men det er lov å fantasere vel..
Vi havnet her vi. På Egon. Hvorfor? Joa, vi fikk ikke ha med vognene våre inn i kinosalen gitt. Johannes sov i sittedelen sin, og Even lå i sin sittedel og kosa med ørene sine. Hvilket betyr at han er trøtt. Vi har ikke stilleliggende bitte små lenger. Vi visste at våre ville kreve en vogn å bo i, en vi også kunne skjerme dem fra filmen med. Så kultursjef Jarle… jeg vet du har lest bloggen min før. Dersom du leser dette.. ja kremt, du skjønner.. hva med ei lekegrind eller to og noen små babysenger der inne? Plass til det? Siden det visstnok er vanskelig å sette fra oss vognene, ta med barna og rømme ut rømningsveiene by emergency? Ja du og jeg skulle jo ta oss et sånn derre bloggervju, så, jeg har noe å snakke med deg om 😉😉😡
Prosjektlederne for Bjørnis. Brannbamsen. Dere kan jo google det, men husk å spørre… ok, jeg skal forklare:
Jeg skal være ærlig med dere. Følgende skjedde på Egon. Vi satt altså ute der med hver vår baby i vognene og en i magan til Astrid. Spiste pizza og koset oss. Jeg vet ikke om det er blekemidlet som iblant gjør meg til den dummeste blondina ever. Might be. Anyway, dette skjedde: En trivelig Rikard Heimen kom gående forbi, og sa som om han også snakket til barna:.”Heisann. Vil dåkk sjå på brannbiln som kjem snart kanskje?”
Oi, tenkte jeg, kanskje jeg skal blogge det. Spørre da. Sikkert. Så jeg nærmest ropte ut på min hyggeligste måte “Oi, ja takk. KAN Æ GOOGLE DET?”
Han så på meg som en giraff med undrende øyne. Astrid også. Hun sa:”Mene du DET? Google mersom…?”
Jeg nikket så blondinehodet mitt ristet:”Mm ja, KAN Æ GOOGLE DET?”
Han sa ingenting, begynte å gå..
Astrid så sjokkert ut. Tenkte sikkert: Herregud e a så dum at a trur hu må SPØR om å google??? Men som vanlig beholdt hun roen som jo er en av grunnene til at nettopp hun var genial å ha med på keisersnitt da Even kom til verden for 10 mnd siden. Hun spurte igjen: “Mene du at du ska G O O G L E DET? Du kødde med mæ NO?”
Jeg smilte lykkelig og sa: “Mmm! Ja! …nei, google? Sa æ det??”
Å fader, der hadde mannen gått han. I den tro at verdens d…este blondine satt der i sin egen verden og virkelig trodde man måtte spørre for hvert google-søk. Steike ta.
I say no more…
Hils på brannbamsen Bjørnis folkens 🙂 En koselig tassi.
I det bamsen tasset ut av brannbilen, satt jeg å kriblet etter å fortelle Rikard Heimen at jeg mente BLOGGE. Ikke GOOGLE. Vi fikk pratet med han etterpå, slik at han ikke resten av livet gikk og undrer på dette..
Even koste seg i Bjørnis sine deilige armer inne på Egon.
…ja dere vet jo Even, han forelsker seg i de aller fleste han. Og hvis noen vil holde han, er det jo bare trilliantafantastisk gøy 🙂 Husker dere Kristina Jensen fra godtebutikken Fristeriet i Torgkvartelet, som jeg skrev om tidligere i sommer. Vi besøkte Fristeriet i dag, og Kristina kunne fortelle at det går veldig bra der inne i godteland. Jeg spurte henne om de kan oppdrive de deilige lakriskjærlighetene fra åttitallet, og nå er jeg spent på dette. Savner dere forsvunnet godis fra en svunnen fortid, spør de hyggelige folka på Fristeriet.
…så tusla vi hjem, og Astrid henta Tuva i barnehagen. Vi spiste middag sammen her hos oss. Spente på hvordan det hadde gått med min broder Hans Even i studio i dag… Som dere kan lese om på min lille plakat her nedenom, er han i disse dager i studio Lydhagen i Verdal og produserer og ferdigstiller to egenlagde låter.
..og i morgen er dagen jeg har gleda meg til 🙂 Jeg blir med Hans Even i studio og blogger derfra. Det aller meste vil nok komme på kvelden, men vi må jo oppdatere litt underveis, eller hva? Yeah, let’s rock, Norges neste Trønder-rocker er i gang!
Og jeg kan avsløre EN ting for dere fra barndommen hans: han var en gutt som, dersom han fikk latterkrampe, hadde store vansker med å stoppe den. Til min store fornøyelse under bryllupsmiddager og sånn hehe 🙂 …og han er verdens snilleste.
Gleder meg, Hans Even, dette blir GØY ☺
I dag ble Even og jeg invitert på saltkjøtt hos pia til Even, Mina the girlfriend, mamma Monica, og girlfriend’s søsken Michelle og Marcus, og takket selvfølgelig ja takk 😙 Vi kledde på oss og trillet glade ned til Stjørdal sentrum, der de bor ☺
Kjæresteparet var overlykkelige for denne middagsdaten.
Skikkelig koselig å få besøkt dama si..
Kosesøndag
Takk for deilig deilig middag, Monica. Og takk for morsom underholdning Mina, Michelle og Marcus 😉☺😄
Hun graver dypt og enda dypere i seg selv for å finne selvrespekt og selvironi nok til å skrive dette. Google har diagnotisert henne: Hun har visst “enkel fobi” for Møll og Mygghank.
Forbipolene klør seg hårløs i hue; mulig dette da?
Here we go. Lik last summer-go:
Jeg som aldri har hatt fobi for noe annet enn sosial angst i mine yngre dager, er nå blitt til en skrekkslagen ispinne tvert nattas surresatan dukker opp i soverommet. Denne gang i forkledning av en Møll. Tror jeg da. Her er hva som hendte i natt her oppe i lia, med fare for å finne dette meget pinligere enn bloggstuff er:
Jeg var i topphumør da jeg nydusjet og tilfeds la meg i senga mi, ved siden av babysenga der Even sov søt som en liten engel. Deilig frisk soveromsluft fra åpent vindu. Leste litt og lot klokka passere midnatt. Vips! Der så jeg et hårtroll! Ånei, tenkte jeg, ikke nå! Ikke nåååå igjen! Jeg føk opp og løp utpå kjøkkenet for å hente hårtollvåpen; ei flaske Jifspray og en sammenrullet gammel avis. Vel vitende om at slaget var tapt allerede.
Fordi jeg nemlig ikke kom til å tørre å hverken spraye kreket, eller avisklaske til det, pgr av skrekkslagen frystilstand. I følge google: fobi. I følge meg: latterlig unødvendig divafakter og pinglete redsel. Det står også ved googling at innehaveren av fobien som regel vil være den første til å fortelle at edderkoppen/mygghanken/og nå: møllen, slettes ikke er farlig.
Stemmer det. Jeg lister meg som en åttitalls tegnefilmfigur gjennom gangen. Hodet mitt er blitt til en stilk med to svære aktive tallerkenøyne. Searching BUG! Searching bug bigtime… Tvinnet hode med øyestilkene på søken, siktende oppe ved listverk, tak, skap ….ja så var det alle disse skillegardinene da …og vindusgardinene. Etter to minutter frys var det såvidt jeg turde.. ok la gå, sjekke vinduskarmene også.
På dette stadiet trodde jeg det var en mygghank jeg hadde sett fraglende ved vinduet. Forventet lange fæle kilende ben. Med i det jeg lukket vinduet, hadde jeg så vidt slått meg til ro med at hårtollet hadde forsvunnet ut i sensommernatten ala høstmørket.
Jeg la meg i senga, og fikk omtrent 1 minutts hvile, før surresatan hårtroll igjen vimset rundt der oppe. Jeg ble til en klump. En sten. En ispinne. Hadde kommet meg til døra og stod der krøket mens jeg tenkte over hvor latterlig dette var. Dyret var ikke en mygghank. Det krøp på tvers opp ned over oppe i taket med en avlang pinneliknende kropp, mens det ga fra seg skumle klukkende dunkelyder, som en gresshoppe i very slow motion.
På et blunk hadde jeg kommet meg til kjøkkenet, og anpusten så jeg minitrollet danse som en gal møll rundt lampa i gangen, utenfor soverommet. Var det en møll? Jeg kjente meg helt sammensunken, og visste at jeg ikke kom til å tørre å nærme meg dyret. Ikke kunne jeg ringe noen heller, midt på natta. Ja jeg var faktisk inne på tanken om å tilkalle hjelp fra et gamlehjem ved siden av her og skylde på et uidentifisert insekt. Hadde jeg ikke hatt lille baby her, kunne det …kremt.. nok tenkes..
Plutselig hørte jeg den ene naboen ute i fellesgangen. Jeg åpnet døra, og i treningstøyet jeg haddet dratt på meg i frykt for å få hårtoll på meg, forklarte jeg naboen hva som stod på. Han drev å pakket i bilen, for de skulle kjøre tidlig og reise bort. Men da jeg skulle vise han den lille insektrampen, var den borte! Borte, med lukket vindu. Gjemt seg, luringen.
Det hele endte med at jeg tok med meg sovebabyen min og la han forsiktig i stuesenga, lukket stuedøra og sovnet der ved siden av han.. Ville ikke risikere å ikke våkne av babypludder fra soverommet, der jeg til slutt måtte innse at stuesenga var eneste alternativ.
Selvfølgelig drømte jeg at hele stuetaket var dekket med svære spindelvev, og edderkopper på størrelse med krabber… og all den kjempefangst slike megakopper måtte få der oppe i nettfellene sine.. grøss! Hørte krispelyder! Wræl!
Hvis dette er en fobi, kommer jeg aldri i livet til å godta den. Jeg kommer til å forvente at jeg blir meg selv igjen. Det skal handles inn fluesmekker med strøm, for nå er det nok, forbanna hårtroll! Neste sommer skal jeg møte dere gardert, Mygghankstanken og Bøllemøll, fit for fight, yeah u bet!
….hun ble aldri seg selv igjen. Ingen tøff fjøstøs med hårtrollsmekker i hånda og siggen i munnen. Nånei. Sommeren etter går hun fortsatt i tilstand freece. Hun går langt for å oppsøke andre mennesker dersom møll, hårtroll/mygghank (som er verst) plutselig virrer ustabilt rundt henne i soverom og andre rom i det nye huset. Fremmede blir invitert inn for å kille monster. Det må luftes ut strategisk, og hun driver og tester ut div produkter for å drepe dem.
Slik går det når man får fobi på døra. Knock knock, hello I am Fobi, want to get to know me? Know me good?
Nei takk, men hvilke valg har man? Det ser ut til at fobi er noe annet enn angst. Angst kunne jeg tenke bort. Affirmere bort. Fobi derimot, trenger seg dypere ned i REMsøvnens drømmefaser og all verdens dybdepsykologiske fakter. Ohmylord…
jeg har hårtoll-fobi!
…ik!
Hilsen FOBIpolene!
Kick it, like it, get it: Den andre av Magneten’s blideste damer heter Maria Fiske, og jobber på Kicks parfymeri. Sjekk smilet. Tenk å møte dette ansiktsutrykket i det du skal handle mascara.. Hun er en natural innen serviceverden, I promise!
Denne dama forsøker ikke å dytte på meg noe jeg ikke vil ha. Jeg skal ha hårkur og hårspray, that’s it, ikke mer. Og hun plager meg heller ikke med skitne salgstriks. Nei, Åse på Michelle frisørsalong i Levanger sentrum smiler og prater lett og enkelt om akkurat det jeg trenger hjelp til. Jeg med hårkrisa mi er takknemlig for det.
Aahh så digg at de finnes, disse snille glade ansiktene bak diskene i butikkene, i gode og onde dager. .
Da jeg sist var i Oslo, møtte jeg så mange serviceinnstilte mennesker at jeg ikke rakk å ta bilder og notere navn. Jeg plukket ut de aller beste, og dere kan lese om tre av dem i de andre innleggene fra turen. Nå skal jeg fortelle dere om to fantastiske damer som jeg som mamma aldri glemmer.
Det er siste dag i Oslo, lørdag. Jeg triller Even i den stapp-pakkede vognen hans, vi er på vei til Youngstorget, og jeg merker at gutten min er sulten. Jeg triller inn på flotte Wayne’s coffee Grensen, kun i hensikt å mate babyen min med grøt. Og vi vet jo alle at da bør man kjøpe noe også. Men snille søte Thea Kristine Fremstad sørger for at Even og jeg får varmvann og sitte ved et av bordene. Vi kan ikke ha sett særlig elegante ut med den svære vogna. En travel mamma med en sulten liten gutt. Likevel, vi trengte ikke kjøpe noe. Jeg kunne mate Even i fred og ro, og kjente at jeg ble skikkelig glad i den der koselige jenta med nydelig rødt hår og fine fregner. Hun kunne fortelle at hun hadde sin første arbeisdag dagen før, etter opplæring i juli, og flytta til Oslo onsdagen før denne lørdagen. Thea! Jeg håper sjefen din ser hvilken smilende, empatisk og serviceinnstilt jente han har ansatt…
Å reise med flytoget kan være en kjapp og litt stressende seanse. På. Vips. Framme. Av. Glemt. Men jeg kommer for alltid til å huske da Even og jeg tok flytoget denne sommeren. Litt flykribling i magan etter en stressa dag i Oslo sentrum, preget en spent mamma med en søt liten gutt. En gutt som ble dønn forelska. I togkunduktør Amanda fra Sverige. Amanda måtte gjøre jobben sin, og kunne jo ikke sitte ved siden av Even hele turen, noe babyn min tydelig ga uttrykk for at han likte dårlig. Han snudde seg og ropte “gægææ” etter den spreke dama som hadde sittet og pludret med han og fått han til å le, men fikk kun et lite treff før han måtte ta farvel vel framme ved flyplassen. Amanda, for en service, du er jo helt rå! Tusen takk. Kos fra Even og mamman sin.
Vi foreldre liker slik service som dette, damer, we like!
Good evening folkens! “Hei bloggen” er oppbrukt, oppspist og fordøyd, og jeg hilser dere: Velkommen til Helene’s høstverden!
Adam’s matkasse får gjennomgå i dag. Jeg laget Svinekoteletter med hvitløkssmør, røstipoteter og pastinakk i dag. Hadde invitert Monika som skulle komme med to av sine barn, Michelle og Mina, og vi gledet oss til Adamsmiddag. Jeg sender et stille fyyyy til Adam, for kotelettene var bittesmå, og porsjonene like så. Det positive var at vi ble kjent med pastinakk.. Så nå lager jeg en annen av kasserettene; Fiskepakke med sommerkål og ris. Det er helg, Even har forlengst sovnet, kåken er shina, og det skal spises og blogges!
Jeg har en del å ta igjen her inne på bloggen, og det skal ut innen kvelden er omme. For jeg går snart inn i en meget spennende uke, og skimter følgende: en fantastisk og ferskt samarbeidsspire med verdens morsomste og herligste Meråkermann, en bloggertasje om en foreløpig ganske så hemmelig debut på en karriere, der både dere og jeg er så heldig å få være med på en titt, og mye mye mer.
Jeg har tenkt litt på dette med ytringsfriheten. Jeg ønsker at mine lesere skal vite at jeg ikke kommer til å bruke bloggen her til å henge ut noen. Jeg som de fleste andre, følger flittig loven. Men jeg har i tillegg strammere og mer moralske grenser og regler.
Grensen min går ved å la meg inspirere av alle slags hendelser og atferder så anonymt som mulig i tekster og skriblerier. Kjent for å være litt i overkant for snill, er jeg fortsatt på det stadiet der jeg respekterer hvordan andre bloggere gjør sitt arbeide, mens jeg selv ikke er så action spennende akkurat på det punktet. Innimellom henger jeg ut meg selv litt, det er fordi jeg har godt utviklet selvironi og fordi jeg ikke bryr meg om hva resten av verden mener om meg. Parallelt med det går grensen ved hensynet til mine barn og min familie.
Jeg er så heldig. Har to nydelige barn, mange venner, en pappa for barna mine som er vidunderlig lett å samarbeide med, stor familie og muligheter innen skrive-verdenen som jeg ikke ante eksisterte. Jeg vil ikke en gang min verste fiende vondt, men ønsker meg hver dag en fredelig verden for alle.
Nå i kveld står for tur et lite innblikk i 3 små babyer sin lille verden. Denne gang er ikke de andre to babyene Even og Mathias’ sine søskenbarn, men to like søte sjarmtroll. Og vi mistenker at Even har fått seg kjæreste. Vent å se…
Så er det på tide å skryte service. Dette er service fra de siste ukene som har stått på vent, 3 herlige damer fra Levanger og 2 flotte ladies fra Oslo.
Høstlufta trenger seg inn i neseborene, og jeg elsker følelsen den gir, av klar renhet og nye muligheter. Velkommen skal du være, verdens kuleste høst. Vi vil la oss rive med denne høsten, og danse av glede med fargerike blader og ny musikk. For ny musikk, det blir det. Og det blir bra!
We all need someone to lean on, og vi trenger å værra litt impulsiv og hippie!
Alle ukjente er potensielle venner, med feil, mangler og skavanker. Venner får vi aldri nok av, og vi er som vi er da vi slettes ikke ble som vi skulle…
God høst, og joik meg videre inn i Helene’s verden 😉😉😉 (..det skulle stå “join meg”, men, joik meg var vel heller ikke så ille..) ☺☺☺
