Det krevde en god del gidd av meg selv å skrive dem alle. Å dykke ned i en fortid jeg helst aldri tenker særlig på. Flere timer med minner og tårer som trillet. Men jeg ville det. Og det var jo derfor jeg opprettet bloggen. For å skriv, og ikke en vakker dag gå i graven med en fortid bare jeg visste om ned til minste detalj. Det var for mye jeg ønsket å belyse. Mange av mine lesere har fortalt meg at de setter seg ned med en kopp med te eller kakao, i en myk sofa med pledd på seg, og leser i timesvis. Dette er jo kjempekult. Og det er verdt en mer oversiktlig samlet oversikt over rekkefølgen i historien. Hilsen Helene.
Jeg suser over himmelen. Hopper fra sky til sky. Setter meg i ballongkurven min igjen, og lager nye, friske avtaler, kombinert med skyhøye og positive forventninger til framtiden. Så bøyer jeg meg smilende over kanten og skuer utover landskapet.
Der nede skimter jeg dramatiske bevegelser og høye sinte lyder. Skjærende sympatisøkende gråt, beskyldninger og alt annet som minner om to ord. Drama. Falskhet.
Før i tiden stod jeg der nede, midt oppe i det. Manipulative skuespillere fikk tre inn i mitt liv og dramatisere det dithen at lykken min forsvant, og mitt landskap ble grått og trist.
Jeg var både for snill og for uerfaren. Men så lot jeg årene gro omkring meg, og dekket landskapet med ny, vakker mose.
Med tid og stunder skaffet jeg meg også en luftballong der inne i mitt indre landskap. Jeg flyr rolig, harmonisk og trygt over og forbi alt bråk som måtte dukke opp der nede. Ja det er ikke engang alltid jeg fanger opp alle intrigene og folkene som ønsker å styre mine følelser hit og dit.
Ballongen min er praktisk. Mye mer praktisk enn å bli berørt av andre’s sutrende drama i tide og utide 😉
Skaff deg en du også da vel. Der oppe i det private hodet ditt. Husk hvem som er sjefen i livet ditt. Det er du. Ingen andre bestemmer når du skal være glad eller trist.
Hopp opp i kurven under ballongen, og start ferden hjem til deg selv. Der DU regjerer, og ingen ingen andre. Så deilig å vite, ikke sant?
….at du faktisk ikke behøver å bli trist inni deg selv om andre forsøker å såre deg. Såre deg og sverte deg med stillhet og iskald regjering.
Hopp oppi, smil, og dra. Dra på tur, dra på date, dra på kino, dra på opprydning i hjemmet ditt, dra på skravlekveld med venner, og dra akkurat dit det passer DEG.
Bare ikke gå inn for landing der det koker nede på bakken. Du er for god til det vettu 😉
Kos deg der oppe, og lytt til fugler, fly, vær og vind, mens du gjør lydene fra bakken om til de tøffe trommelydene du trenger for å …danse litt up in the sky 😉
Kjære lesere. Det er på tide å samle alle de 14 tekstene jeg har skrevet de 4 månedene jeg har hatt denne bloggen, i et innlegg.
Når en som elsker å danse, danser, når en som elsker å male bilder, maler, eller når jeg som elsker å skrive, skriver… Whatever, en interesse er en interesse, og den kjennes mer tydelig enn det meste annet å foreta seg i livet.
Skrevet av Helene Merethe Dalland, Forbipolene, sommer og høst 2015
“…neimen Eeeven, mamma måå på do innimellom hu å vettuuuuu…!” Jeg tar meg selv i å smårope så vennlig jeg bare kan, fra dassen ute i gangen, så sjefen min oppi lekegrinda kan høre det. Han er snart et år, og kjefter og smeller.
Jeg prøver å ikke kjappe meg. Fader heller, man må vel få være menneske også? Men nei, det går som vanlig ikke an: jeg kjapper meg. Går ut på stua. Der sitter sjefen med et stort søtt smil i et lite babyansikt. Og pludrer. Leker seg i grinda si.
Jeg tenker, aaah, da får jeg tid til å fikse hårkrisa og klæsje på litt maskara mens babymiddagen kjøler seg etter oppvarminga. Straks jeg begynner å jåle meg (på stua seff, så sjefen slipper alenetid), starter det. Han kjefter og smeller, og har såvisst ikke tenkt at jeg skal få lov til det!
Vel oppe i stolen banker han i det lille babybordet sitt, foran ikeastolen. Han skal ha mat nåå, mamma, nåh! Nuh! Tvert! Men etter noen skjeer med den hjemmelagde maten, ser han på meg og rister med hodet..
Det er som om han sier: “Jeg vil heller spise denne boka enn den mislykka kjøttkakegreia di, mamma!” Jeg husker vi må ha mer poteter, og skriver det på lista midt oppi det hele. Så lager jeg maisgrøt, den eneste grøten bossen vil ha, mens lille søte griper tak i en stol og dæljer den mot bordet for å oppnå ønskede dunkelyder.
Vi skal være klare om en halvtime. Alle 3 etg er vasket og ordnet, mens jeg har småropt til sjefen: “…neimen Even, mamma mååå jo få rydde og vaske litt vettuuuu”
…og så har jeg falt for hjertet og tatt små lekepauser mens jeg har nusset opp den søte lille elskverdige tassebassen. Kjøpt meg mer tid til husarbeid. Sunget rare sanger, skiftet bleier, danset rare danser og fått han til å le. Damned I’m good!
Vi skal hente storebror på skolen. Høstferie. Hente søskenbarn Hilde Marie og babyen hennes Krister. Masse gøyale overnattingsgjester, og hemmat med selveste stirebror! Vi skal handle digg til helga og vi skal ha det koselig.
….er jeg sliten nå? Nope! Ekke det. Det er sant. Er vel med morsrollen som all annen idrett: litt tussi i oppstarten, barseltida, men så blir man vant til å putte alt oppi den derre multitaska, og sterkere, mer tålmodig, drevet av kjærlighetskraft og instinkt 💙 I love my 2 boss boys 💙
Tittei ! Her kommer aller første blogginnlegg fra vårt nye hjem: Lykketoppen 8c! Adressa er noe annet, men ingenting heter vel egentlig “forbipolene” heller. Så vi kan si det slik at Helene bor i en eller annen vei, mens Forbipolene bor på lykketoppen 😄
Her er 3 etg vi kan boltre oss på, og høydeskrekken flytta inn sammen med meg første døgnet. Den har ikke heeeelt flytta ut igjen..
Her i lykketoppen har jeg sovet 2 netter under dette deilige skråtaket med det fredelige vinduet. Når jeg våkner om mårran, er det stille. Så mye bilbråk og roping jeg er vant til, er revet bort, og takk og pris for det.
Den siste uken har bestått av pakking, sortering, kasting, vasking, bæring og omstilling. Tunga har vært plassert bent i munnen, for 2 barn har i tillegg trengt mamman sin. Heldigvis har jeg fått skikkelig god hjelp av broren min Hans Even, og pappan til barna mine, Tore, og flere andre. Det har virkelig vært verdt det, for sjekk denne utsikten vi kan sitte og nyte på verandaen…
Nå er jeg ganske tappet for krefter, og behøver noen uker på å komme meg til hektene, kjenner jeg. Hun er straks tilbake i bloggmodus, hun derre forbipolena, kjenner jeg. Skal bare pakke ut 15 pappesker og noen kofferter, vaske ned den gamle tomme kåken, og hvile litt. Så er jeg sakte men sikkert back on track soon, folkens 😉
….prøve å finne bursdagsgaven til hun jeg skal på bursdag til i kveld, blant alle pappeskene, her nå da… Kremt, sorry Hilde Mari, men jeg tror den bursdagsnisseposen på lasset gjemte seg her i går..
Her er ikke mye glamour om dagene skal jeg si dere… Sånn ser jeg ut, sminkeløs og mye mer stressa enn det smilet der. Pakker og sorterer, kaster og hiver, gir bort og selger…
Midt oppi alle pappeskene over alt, har jeg faktisk orden. Orden og full kontroll. Hue mitt funker sånn. Det må være ryddig og rent, så kan det godt være litt rot i ryddet, orden i rotet …eller hva med denne: ryddrot i ordenet. Ord i rydd-rot. Jaja.. jaggu bør det være ordentlig rotete i ryddet værtfall, slik at jeg kan kose meg med å sortere rotet i ordenrydd-esker!
Du har rett. Helene bør få flytta alt dette rotryddet sitt snart nå, før det blonde hodet hennes galopperer viddelangt unna orden og ryddig logikk. For det er Rotete men ryddig KAOOOS her! Pappesker, Ikeabokser, poser, tomme hyller, nakne vegger og gjenklang når vi sNaAaAkKeEr…
3 kvelder til skal vi legge oss her i denne kåken. 4 morgener skal jeg kle på meg klær fra ei hylle på badet. Resten er A: pakket ned, B: Kastet og C: Gitt bort. Med et snev av hoarder-tankegang har jeg stått foran Monica og prøvd å kaste både dårlige unnskyldninger og slitte trange klær never2beused …like ever more… i den blå svære ikeaposen for avskjed. I morgen byttes Monica ut med min kompis Morten, og jeg skal fortsette å pakke. Morten er en humørspreder uten like, så det blir gøy.
I fjord på denne tida bar jeg han søte lille her i magen og ventet på den store dagen. 20 oktober kom han til verden… Dette bildet er fra sykehuset. Jeg var så lykkelig forelska in løv at jeg har ikke ord. Jeg supersvevde..
Nå i dag, 20.november, var han altså akkurat 11 måneder. Storebrors lille hjerte og stolthet. Mammas golle bolle klompen stompen, pappas gogutt sjarmis gullklomp.
Kjære Even våres: Du er stort sett alltid glad du… Du stråler om kapp med sola. Hver morgen står du der i senga og smelter meg med verdens søteste lille babyansikt i flomflys av et stort smil. Etter en lang natts søvn. For du sover om natta du. Stille og rolig. Og jeg sjekker deg flere ganger om kvelden før jeg legger meg. Pusten din og storebror sin, er verdt alt for oss vet du. De siste 11 månedene har vært helt ubeskrivelig fantastisk. Du er så god du. Du er bare så herlig. Alle kommenterer at de synes du er så glad en gutt. Og jeg er så stolt av deg at jeg snart sprekker litt ☺ Om en måned skal vi feire deg lille venn. Da blir det kake og is, ….og kanskje tripper du rundt der oppe i rekkehuset vårt med det fine smiler ditt og pludrer noen ord.. Jeg er altså så innmari himla glad i deg (Og i deg også selvfølgelig, verdens beste storebror, gode snille Mathias) 💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙 Gratulerer med 11månedersdagen, søte snille Even, kos fra mamma 💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖
Ja jeg har blogga mindre i det siste. Ja det har sine årsaker. Nei, bipolare Forbipolene har slettes ingen nedtur. Det bruker hun sjeldent å ha. ….JA, vi driver og fløtter!
Jeg tar nå med meg gutta mine og fløtter inn i et rekkehus med 3 etg 🙂 Og jeg lover dere at jeg kommer til å blogge så det suser der oppe fra vårt nye hjem 😉
Da leiemarkedet var tregt for 6 år siden, etter å ha forsøkt å finne noe å leie i et halvår uten hell, fikk jeg leie av kommunen. Siden den leiligheten ikke var egnet for barn likevel, fikk jeg leie denne. I vår søkte jeg startlån, og denne prosessen pågår fremdeles.
Jeg blir ofte trakassert av en eldre dame som bor i nærheten her jeg bor. Hun roper de mest forferdeligste ting til meg, og jeg har prøvd å le det bort. Men for noen uker siden fikk jeg vel nok. Det hun ropte var direkte ondsinnet. Og jeg kjente at jeg hadde mottatt nok mobbing. At jeg som ikke gjør særlig utav meg her jeg bor, ikke fortjener dette. I min verden er det helt utrolig snålt at et godt voksent menneske kan få seg til å plage et annet menneske slik, uten grunn.
Jeg er ikke av type offer. Det passer ikke meg. Jeg er en tøffing, og liker ikke å motta møkk fra frustrerte fruer. Så jeg ringte utleier, fikk en god prat om trakasseringen, og det ble lovet at de skulle ta tak i dette.
Så hva gjør de, mens jeg går her og venter på lån? Jo de tilbyr meg med mine barn et rekkehus her i byen! En deilig rekkehusleilighet, der vi kan bo i fred og ro mens søknaden om lån blir behandlet! Noe så fantastisk snilt.
Før fikk jeg litt tårer i øynene mine av måten en herved anonym dame behandlet meg på. Nå får jeg gledestårer i øynene av måten denne kommunen behandler meg og barna mine på. Vi skal flytte herfra med smil og latter i den flyttebilen, og riktig kose oss i vårt trygge nye hjem uten at jeg får slengt etter meg ord jeg ikke behøver å høre. Det skal altså bli så GODT ☺
Hyllene i stua er tomme. Jeg har en uke på meg på å pakke. Og jeg pakker med glede! Vi er bortskjemt med digge folk som kommer og hjelper oss den dagen vi starter å flytte over alt sammen.
Steike, vi er heldige! Så heldige, at vi selvfølgelig skal pakke sammen flere pappesker av flyttelasset til flyktninger som behøver det mer enn oss.
Jeg bryr meg slettes ikke om hva andre synser og mener om meg. Men det er ikke sunt for noen å jevnlig få kastet avskyens eder og galle etter seg slik som dette. Når vedkommende den ene uken synes å virke trivelig, for så å neste uke rope stygge ord etter deg på ny. Plutselig. Fra intet. Da er det på tide å ta grep. Beskytte seg og sine.
Ekstra ille er det å forholde seg til når du ønsker å skjerme dine barn. Og enda mer ufortjent er det når du lever et stille, rolig, sosialt og avholds liv med to søte barn og et godt foreldresamarbeid med barnefaren. Når du aldri har gjort den voksne mobberen noe som helst. Når lokalsamfunnet får høre grusomme usannheter om deg fra et menneske som bare har bestemt seg for å ødelegge så mye som mulig for deg.
Nå er det nok. Det er endelig nok, og vi fløtter langt fra både eder og galle. Humøret er vel bevart, og jeg vet at jeg får gå i fred den siste uka jeg bor her. Det har de nemlig sørget for. De har snakket med den voksne mobberen, og fått henne til å tie stille denne siste uka.
Som vi gleder oss til et nytt, større og bedre hjem. Mere plass. Hvert vårt soverom 🙂 Og nå: pakkeuke!
Howdy! Er bare innom her for å si god natt fra lia, her det har handlet litt om bygdadyr ala Troll i kveld. Picture outfit er min singlett kjøpt i København i 2008. Den kan gjøre med puppeøynene sine akkurat som jeg kan gjøre med topplokk-øynene mine: Watch it cross eyeballs!
Senga roper: tid for mammasøvn, nuh! Og jeg hører gjerne etter. For når du nærmer deg førti, er det å legge seg for kvelden en eneste stor fest. Ikke misforstå. Her er hverken oppblåstbare rabarbraer (¿) (?) …eller noe som ligner annet enn Søl i b a …t.
I’m talking HVILE… aaah: h v i l e… Myk dyne… Puuute! Stillhet! Sovebaby! Søvn!
Det er en større fest dess tidligere det er, at kåken er shina og man takknemlig kan ligge horisontalt i senga på deilig lading.
Så her har jeg liggi siden kl 21.30. Faktisk. Jeg og boka mi. Vi har skålt i sitronvann, lest, relaxet og bare ….tenkt. Sett på babyen der nede i babysenga si, noen ganger, og kjent mammakjærligheten strømme på..
Jeg er lykkelig. Rikdommen jeg kjenner på, går det ikke an å betale med. Jeg takker for to søte små vidunder, og ber ydmykt om mange trygge år med dem. Hver kveld er en slik fest som denne, i hjertet mitt.
Jeg sitter på toget, som akkurat har startet tutende ferden mot Stjørdal, og ser Verdal fade. Fade. Og fade… Uæh! Jeg skvetter, og ler Helenehøyt da jeg ser det er en morsom konduktør som står der og fryder seg etter å ha sagt:”Bøh!”
Tenker tilbake noen timer. Vi ankom studio halv elleve i måres. Ned ei trapp og inn ei grønn stor jerndør. Et svært studio, innredet overraskende stilig, omfavner oss med rom etter rom. Produsent Tony Waade tar imot oss med en deilig kaffekopp, og stemningen er veldig bra.
De nøler ikke. Kaffesupene inntas mellom trommeslag, opptak og samarbeidende vurdering. Jeg lytter, ser og sanser, mens jeg tenker på hva min jordnære bror nettopp har sagt. Han sa at dette er den store drømmen. Jeg må finne ut hvor lenge det har vært hans store drøm. Uten at jeg har visst det. Men først vil jeg lytte. Flue på veggen-sanse.
Alle vi som kjenner brodern så godt det lar seg gjøre, vet godt hvor ydmyk og snill han er. Jordnær altså. Men tøff og med klar tydelig tale, når det er noe viktig han vil formidle. Han er også så realistisk at han stort sett har tiet om sangene han satt å utviklet alene. Disse låtene som han mente var for bra til å holde for seg selv. Ville gi dem bort. Men fikk til svar at han godt kunne synge dem selv.
Et tilbud han ikke forventet. Fra den dyktigste produsenten jeg tror man kan tenke seg i mils omkrets. Tony Waade, som har drevet Lydhagen studio i 25 år. Nå er det kun Tony som styrer skuta. Lydhagen studio har en eier nå, og det er han. “Jeg benytter anledningen til å hilse Stjørdalingene” sier Tony, og forteller at han har jobbet med en del greie Stjørdalinger opp gjennom årene.
Det finpusses. Kreativitet og stemmekraft stiger frem, og jeg kan høre tidlig nittitallsinspirerte toner.
Han er av type “keep it small. Keep it low”. Vil se an dette. Ikke selg skinnet før bjørnen er skutt, er det noe som heter. Det minner meg om hvilken down to earth holdning Hans Even har. Han vil bare lage musikk. Hverken penger eller storhet driver han. Det er kreativiteten i å lage musikk, og det å gjøre noe annet enn hva han er vant til å gjøre, som lokker han nå. Variasjon. Ekte glede. Jeg kan like en slik holdning, og jeg er ikke overrasket; han er sånn og har alltid vært det.
Slik har vi vært vant til å se Hans Even siden han var guttungen. Men omgivelsene er nye. Faktisk viser det seg at han har båret på dette siden han var liten gutt, får jeg vite da jeg endelig spør, og nysgjerrig undrer på tidsperspektivet omkring denne musikkdrømmen.
Kjemien mellom produsent og musiker er der, og det produseres, konsentreres og finstilles. I timesvis.
Om ca 14 dager iverksettes moderne utgivelse. Da kommer de to låtene “Bitter, kald og langvarig” og “Morgengry” ut som phonofile på Spotify, Wimp og itunes.
Waade er selv musiker, og har en bred fortid inne i musikkverdenen. Nevnes kan musikalen Witch Witch, Waade project på itunes med “Hidden wishes” og Nilsen eventband. Her i Lydhagen studio har blant annet Skei og PT, Sie Gubba, Babylon brothers, William Olson og 2 Far Gone fått hjelp til å produsere sin musikk.
3, 5 km unna studioet her midt i sentrum, ligger det en stor låve og venter på alt av Waade’s utstyr. Studioet skal nemlig flyttes, og på det nye stedet åpner mulighetene seg for mer enn produsering av musikk. Mye skal skje der, og det planlegges konserter og andre arrangementer.
(Warning! Side track: Undertegnede er så heldig å få være med å hjelpe til under Waade’s arrangementer ved studiolåven, når den tid kommer. Det skal jobbes, og det skal blogges derfra. Og fra nå av er jeg på jakt etter kreative, muntre, flittige, pålitelige og utadvendte bekjente og venner som også vil jobbe der. Nysgjerrig på type arbeidsoppgaver og hva dette ellers går ut på? Ta kontakt med meg her ikke på forbipolene.blogg.no, eller Helene Dalland på facebook. Da møtes vi for en prat om dette i løpet av denne høsten.)
Tony beskriver sin jobb som at han graver etter gull. Han forteller at det han så og hørte hos Hans Even første gang de møttes, var originalitet. “Stjørdal’s svar på Cornelis Vreeswijk” sier han, og ler. Videre forteller han at Hans Even er takknemlig og lærenem å jobbe med, og at han er en uslepen diamant.
Jeg får vite at første gang folk er i studio, er det fortsatt plass til mer i sekken. Altså at de har mye å lære. Syndene kommer frem, og det første som avsløres, er vanligvis tempo. De fleste, også Hans Even, har hatt en bratt læringskurve.
Brodern nikker bekreftende: “Jeg har lært mye av de timene jeg har tilbringt her, og lært mest av de tingene jeg vil lære mer av.”
Tony fortsetter: “Mange får seg en real AHA-opplevelse her i studio. Som i: åh, er det SÅNN det gjøres.. Det å lage låter er en lang vei å gå. Musikk tar tid. Det arrangeres, prøves og feiles, og er ikke en enkel vei å gå. Men vi er her for å hjelpe folk, vi som jobber med det. Musikken er viktigere enn noe annet.”
Vi får lytte til deilige pianotoner, i det Tony setter seg ned på en tydelig velkjent pianobenk og øver seg til forestillingen “Vinsjan på kaia”, som har urpremiere 4.juledag. Verdal teaterlag i samarbeid med innspæll forbereder i disse dager denne roadmovie-musikalen, med musikk fra DDE.
På ettermiddagen kommer bassist Kay Jonny Rangul Kristiansen ned trappen og entrer studioet med sitt hyggelige vesen.
Kay Jonny har vært medlem i Lassie and the Lads, og spiller for tiden i bandet Stork. Ellers jobber den stødige bassisten som sykepleier. Han kommer for å sette prikken over i’en på Hans Even’s to låter, og det ser og høres ut til at han vet hva han driver med.
Jeg har ikke i det hele tatt lyst til å reise meg fra denne digge sofaen og gå herfra. De humørfylte gutta har fått meg til å føle meg hjemme. Men jeg har allerede utsatt ferden hjemover en time, om må nok dra.
Farvel guttaboys, jeg misunner dere de siste timene i studio i kveld. Selv om jeg har forstått at det er hard jobbing. Tøff vei å gå… Likevel innbiller jeg meg at det er tøffere å gå opp trappa og reise herfra. Lykke til, Hans Even, Tony og Kay, og aldri aldri slutt å lag slik fantastisk musikk for våre ører…
Gled dere folkens (såpass må jeg få lov til å påstå at jeg mener at jeg synser …altså 😉😉😉)
Skrevet av Helene Dalland, 2.september 2015. (Det var andre, ikke sant, Tony ?) (…sett at vi sier det sånn)
