Hva jeg har bedrevet kvelden med… vel.. hvor ble den av, mens jeg lekte meg? Not the grown up kind of style, men rett og slett the lego kind of cars and drawing way.
Jeg ba helsesøsteren til Even om en ekstra samtale, you see. Som dere vet, leser jeg CasaKaos, Marte Frimand-Anda’s bok “Føkk lykke”, og går til samtaler med en annen dame som kan dette med barn og foreldrerollen. Altså, jeg gjør for tiden alt jeg kan for å få litt mindre dårlig samvittighet bare jeg kommer borti barna med en neggel, la dem få falle å slå seg i blant uten å gråte mammatårer, og stresse litt mindre med å være så sabla perfect mama.
Det er så inspirerende! Det er så digg! Så befriende å namme i seg så masse gode råd, fra sånne smarte mammadamer. I feel lucky.
Jeg ba helsesøster ta et hjemmebesøk.
Vi klødde oss litt i hue her i stua, over alle lekene som flommet over her og der i stua.
Helsesøster befridde Even og meg fra en for tiden ganske kjedelig leketilværelse. “Helene… han trenger ikke alt dette tilgjengelig. I stedet for 15 bøker.. vel.. la det være 3 bøker om gangen her. Og sorter legoen for seg.”
Vi gikk opp en tur til soverommet våres for å sjekke tilstanden der, og plutselig fikk jeg et bilde av hva jeg måtte gjøre for å få opp lillegull’s lyst til å leke med alle lekene sine.
Even har verdens beste helsesøster, og nok en gang har hun inspirert denne mammaen til å trikse og mikse med hverdagen omkring to småtroll.
Vips så var klokka elleve på kvelden, og jeg hadde brukt all the evening på å leke og sortere.
Hva synes dere? Nice, hva?
Gjett om lille ettåringen min kommer til å bli glad i morgen tidlig, og jeg kommer til å sprekke av stolthet!
Siden jeg jogget på meg noe legen min kalte “typisk idrettsskade” for noen år siden, må jeg holde meg unna asfalt. Dette degraderer meg til en pinglejogger, som må skifte fra jogg til gange tvert det dukker opp asfalt, og som må jogge i veikanter og slikt.
Jeg måtte altså lære meg å jogge, jeg. Og dette var før jeg ble blond tilogmed.
I tillegg har jeg freesing angst for elg. Satan altså, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre hvis det plutselig står en svær elgokse foran meg, eller hvis jeg, God forbid, skulle befinne meg midt mellom ei sinna elgku og elgbabykalven hennes… Gode råd mottas med takk.
Anyway. Vi bor rett ved markene over bergsiden bak Stjørdal. Lykketoppen. En happy mountain. Så lenge den er elgløs og jeg får gå i fred. Det er ei slags vidde bak her. Med deilige joggestier. Og masse elg.
Så pingla meg, må holde meg til grusveien bak her, som fører hoftene mine trygt ned til bunnen av byen. Derfra kan jeg pushe meg selv oppover til digg musikk. Oppover bakkene, hevet over det meste av mitt ADHDpregede bipolarhode. For noen dager. Til det begynner å rocke villt der oppe igjen, og jeg må ut og løpe.
Jeg satte igang småjoggingen min. Svingte uti landeveien og så grendahuset med alle fotballbanene omkring, der borte.
En gutt på omtront 7 år står alene ved målet på gressbanen og leker med fotballen alene. Jeg tenker mitt, og ser for meg at jeg hopper over gjerdet og spiller litt fotball til oppvarming.
Av to grunner lar jeg det være, og veikantjogger videre.
Grunn nr en: Jeg er ikke et barn. Det tar seg ikke ut at den fremmede gamla her spør en guttunge om å leke med fotballer. Tror jeg ikke. Tvilen fikk vinne.
Grunn nr to: Jeg husket smertelig min forrige joggetur, for noen dager siden. Samme gressbane. To jenter i tiårsalderen spilte fotball der, og hun ene sparket ballen over gjerdet. Og… …mot MEG! YES! Mot ei gammal tøtte som selv spilte fotball for Remyra IL som tiåring. Rigtignok som verdens lateste back, men jeg kunne da treffe en ball for fader, for rullan, for deg og for meg!
Jeg kjente smilet bre seg, i det jeg gallopperte som ei villhoppe mot fotballen. Jeg skulle schmokke til den med innersiden av høyrefoten min, og suse den over gjerdet, så den skulle sprette langt innover kunstgresset. Og barna skulle måpe, og beundre ballsparket mitt.
Jeg var nesten borte ved ballen nå. Dette skulle bli så bra! Yeah! Jeg tok sats og ….nei, ingen vits i å sparke med innersiden av foten på en ball som plutselig traff en stein, og endret retningen bare biiittelitt… Jeg sparket veigt og svakt til den forbanna ballen med ytre ankelside, så den trillet noen meter i retning gjerdet. Ikke over det engang.
Derfor.
Joggeturen gikk som vanlig, men da jeg nærmet meg toppen av landeveien, som er en streknig rett ved skogen, kom elgefobien over meg som grøssete gru. Jeg suste opp den siste bakken, mens jeg så meg tilbake innimellom. Alt liknet på elger. Trær, postkassestativ, alt.
Da jeg rundet svingene innover byggeområdet her, så jeg en liten gutt på omkring 5 år som gikk alene langs en sidevei over myrene, bort mot et av husene i utkanten av strøket.
Toppers, Helene! Fantastisk! Her løper du livredd og stressa, som ei ku, mens en liten guttunge rusler alene i et område der elgen like så godt kan dukke opp…
Disse fobiene. Bla tilbake til forrige sommer, og dere kan lese om noen andre redsler jeg hadde da. Om noen dager kommer jeg til å skrive om hva jeg har gjort med insektfobien min.
Det gikk bra i dag også. Ingen elg stanget en livredd Helene over ende, og jeg overlevde joggeturen med glans. Jeg er ytterst takknemlig dersom noen kan kommentere i feltet under her, egne erfaringer i møte med elg, samt tips og råd.
Han abonnerte på Donald Duck et helt år og ga bladene til en gutt på 6 år. Vel, i virkeligheten skulle han, min kompis på over førti, abonnere på Donald for å få lekene som fulgte med. Altså bruke dem selv. In fact Men så viste det seg at det, til hans store frustrasjon, ikke er med leker når bladene abonneres. Uansett fikk sønnen min bladene, og var strålende fornøyd med det.
Dette innlegget handler om kompisene mine. Hvor fantastic de er. Og med den humoren dem har, kan jeg ikke bruke en kjedelig overskrift som: “Stjernene som lyser i mørket” eller “Mannfolka i livet mitt”.
Donaldkompisen min skjemte meg bort under mitt siste svangerskap, og var for meg uktraviktig for velvære. Min venn. Han har sett mine tårer, og jeg har sett hans i øyekroken. Min venn.
Min kompis fra Afganistan digger barna mine. Han og Even har det kjempegøy sammen, og hvis Even ikke er våken, eller ikke er her når han kommer innom, blir han nærmest litt lei seg. Han inviterer oss på middager og turer, og vi planlegger gøyale turer på byen når minsten skal begynne å overnatte hos pappan sin.
Jeg er vokst opp med flere kompiser enn venninner. Hadde garasjetak-humor og guttete væremåte i min barnogungdomstid. Mine kompiser er den del av livet mitt som minner meg om hvem jeg er. En av de har opplevd psykoser, som meg. Jeg føler han er den som virkelig forstår meg på dette punktet. Og han er et hverdagsglimt, i det han sender meg meldinger innimellom med et “Glad i deg” og hyggelige påminnelser om at jeg er verdt noe for flere enn barn og familie.
En annen har sosial angst. Det varmer brystkassa mi at han faktisk føler seg trygg i nærheten av meg.
Alle de tre meldingene på bildet over, er fra kompiser jeg er så heldig å ha.
Tenk så bortskjemt er jeg, faktisk.
En av kompisene mine døde da han var 60 år. Jeg lærte så mye av han. Han var alkoholiker, og hadde alltid tid til en prat. Rolig og myndig forklarte han meg om lys man kan tenne i mørket, og om dette med å bedømme, men aldri fordømme…
Jeg skrev et dikt til ham, og leste det i kirken under begravelsen. Det var min måte å vise han, den aller største ære, på.
Jeg savner deg, Arild Frode.
Jeg er så glad for at foreldrene mine oppdro meg i den tro at jeg kunne få ha både guttevenner og jentevenner. Dette har ført til en kvalitet over min tilværelse den dag i dag, som jeg ikke ville vært foruten.
Kompisene mine er som stjernene. Jeg ser dem ikke alltid, men jeg vet at de er der. Og når det er som mørkest, og bakkene er heavy å gå opp alene, vises de aller best. Da er de der og lyser vei. Slike som dem, svikter ikke. Til og med når de du stolte på skulle være der ved siden av deg, svikter. Ja, så kan du stole på at disse vennene lyser vei.
Jeg trenger ikke et svært party med plenty venner en sen og sliten fredagskveld, etter en utfordrende uke som alenemamma. Jeg trenger noen hyggelige meldinger fra Lasse, en kopp te og en prat med Amir, en middag med Morten og mamman hans dagen etter, og vissheten om at en dag, en dag når begge barna er hos pappan sin, skal Tore W og jeg ta oss en utepils. Og vi skal le aaaaaaltfor høyt, og skravle vettet av hverandre. Og så skal vi ut på sjekkern sammen og ha a lot of fun.
Jeg vet dere leser dette. Dere er klokere enn høyt utdannede, og har bedre humor enn Bundy og kona. Jeg mener, like bra humor som Hangoverfilmene. Jeg setter pris på dere, og ikke bare det. Jeg er skikkelig skikkelig glad i dere. Ærlighet og humor lenge leve 😉 Og nå blir det sommer, så vi skal innta sommerkarusellen. Iiiha 😄
En pupp! To pupper! En rumpe! Iiiik en TÅ! I 2016 later vi som om vi tåler vi relativt lite før vi forskrekket plopper ut med et søtt lite iik og et uskyldig “hærreguuud!”. Nei vi kan knapt titte i speilet etter dusjen. Langt mindre bade på et badeland og dusje sosialt.
Det florerer porno på nettet. Vi objektiviseres. Bladene i hyllene er nakne som bare fy. Dette finner vi oss i, går forbi; legger varene på båndet, betaler i kassa og rusler videre.
Men nå! Nå altså! Nå har a Anna Rasmussen bak bloggen Mamma til Michelle faktisk posta et innlegg på denne bloggen, der du forøvrig ikke blir pepra med det, som i butikken, men må klikke deg inn for å lese og se: Et bilde med to sensurerte gravidpupper! Sammen med typen!!!
Makan!
Tenk å gjøre det, tisker det norske folk hviskenede til naboen! TENKE seg til makan til frekkhet!
Anna får reaksjoner. Stygge mail og meldinger.
Jeg skulle nesten bare såvidt respektert disse reaksjonene dersom den samme ligaen hurpetupper og fjasetasser hadde reagert likens hver gang de går forbi pornoen i dagligvarebutikken. Dersom de OGSÅ DA sende inn de samme stygge mailene og kommentarene til redaktørene bak ethvert pornoblad. Forutsatt at disse mailene var ENDA strengere, siden disse bladene er både frekkere enn Anna Rasmussen, usensurerte og vises uten at man må velge selv å se det.
Noen har bestemt seg for hva som er sexy. Hvilke sprekker her og der på kroppen som skal ha med den intime sammenhenhen mellom menneskene å gjøre.
Opprinnelig skal en rumpe bæsje. Sørge for at kroppen kvitter seg med avføring. Men noen har bestemt at ei rumpe skal ha med sex å gjøre. Personlig mener jeg at armen min, som dere ser på bildene her, rent visuelt er like vakker som ræva mi.
Opprinnelig skal pupper være matfat. De skal gi liv. Surnet melk har i utgangspunktet lite med sex å gjøre. Men så har menn altså bestemt at puppene er deres greie. Foran babyene. Foran kvinners rett til å la pupper være matfat, for så å la dem henge fritt for skue. Pupper er mannens greie. I mannens hode. Paranoide vrangforestilninger, detimot, er visst noe annet.
Anna Rasmussen har skjønt det. Puppene er barna hennes, og hennes greie. Dersom samboer Jan, hadde vist sine reservematfat i form av noen uidentifiserbare mannebrystvorter, hadde han nok ikke fått en eneste kritisk kommentar.
Men ingen. Ingen kan kritisere meg for å vise den fine arma mi.
Og når det er sagt: skjerpings! La Sophie Elise få blotte puppen i fred, og la Anna få poste et høyst uskyldig og morsomt bilde inne på sin egen blogg, in peace. Begynn først og fremst å gjøre noe med all pornoen du utsettes for daglig, uten særlig valg. Hvis det plager deg. Og du har tid til det. Og du mener det er viktig nok til å sette av tid til og prioritere.
Det klinger som lyden av iskaldt bekkevann som sildrer tørsteslukkende på toppen av fjellet du har besteget med pust, pes, brask og bram. Jeg vet ikke hva brask betyr. Ikke bram heller. Vet ikke engang om det finnes et uttrykk som heter “med brask og bram”, men jeg vet godt hva det betyr å bestige et fjell, for så å finne deilig drikkevann.. Vel, i sekken stort sett. I ei flaske. Kremt. Men la oss heller se for oss en deilig, sildrende bekk.
Først og fremst for lille Even, som har besteget det toppfjellet det er å være sammen med den crazy maman sin twentyfour minus noen timer i uka sammen med pappan sin, i snart TO ÅR! Han har rullet, krøpet, stablet seg, gått og løpt (omkring den disserumpemamman her) seg bit for bit opp dette fjellet med bare minus TO overnattinger hos mormora si. Og en av de to overnattingene var det jaggu den mamman her som la han ned for kvelden, da også.
Han er så KLAR for action, den gutten. Er så dønn lei av den muttra si, at han kunne snublet kråkfot på henne så hun trillet nedi kjelleren slik at han fikk en stund uten den derre gamla gaulende på I will allways love you og Think twice, mellom husarbeid og matlaging.
Han enser meg nesten ikke når jeg henter han hos mormoren sin etter en overnatting, og kunne godt vært lenger. Mormoren kan dessuten fortelle at gutten min har sagt “mamma” en eneste gang under oppholdet.
Jepp. Så sant så visst, den deilige, iskalde bekken som sildrer så vakkert der oppe på det bestegne fjellet, heter “Barnehage”.
Den dagen gutten min begynner i barnehage til høsten, kan han endelig begynne å slukke tørsten. Tørsten etter å leke med modelleire med andre barn, synge klappesanger og alle barna hopper, mens han fryder seg over et fysisk miljø som stimulerer sansene hans.
Så i går ruslet vi en tur og besøkte barnehagen han skal begynne i, for andre gang. Jeg har inntrykk av en profesjonell barnehage, og ser at Evengutten min trives på avdelingen han skal begynne i.
Selv har jeg også en bekk som venter sildrende på meg til høsten. Nemlig all denne tiden hvor jeg kan senke skuldrene og med god samvittighet fylle dagene mine med akkurat det jeg ønsker selv. Jeg kan skrive mer, intervjue og jobbe. Tiden kommer til å være bare min fra mandag til fredag, noe jeg ikke husker hvordan var. Min bekk heter “utvidede horisonter”, og er for meg veldig spennende å se frem til personal business-days.
Sildrende bekker på fjelltopper, har sin egen sang. Bare du hører lyden av gevinsten som venter der. Ingen andre hverken ser eller hører bekken der nede fra. Du som har tråkket, pustet, pest og presset deg opp mot din egen topp, kjenner smaken av premie og hører lyden av tørsteslukk.
Min lille venn, vi er snart fremme ved en ny milepæl. Minsten min, du vokser deg fra det lille babyansiktet ditt og inn i et nydelig guttefjes. Fremtiden vil vise deg veien videre, og disse tidene vil snart være nådeløst ugjenkallelige. Vi skal nyte det. Vi skal kose oss der oppe på toppen, mens vi drikker av fjellvann og soler oss i glansen av nye tider. Det er på en måte litt trist at dagene der du og jeg har masse tid sammen, snart er over.
Men vi trenger dette drikkevannet, både du og jeg. Fersk næring. Fresh temperatur. It’s cool, baby. It’s cool, boy. Så kom la oss stupe uti det, vennen. Det er snart tid for to sildrende bekker og nye landskap.
Jeg kan ikke føkke lykke, som Marte bak Casa kaos. Vi bor tross alt på lykketoppen, og jeg er bipolar med hell mot happyside. Jeg har mange ganger i livet vært ukritisk glad, og jobben er å ikke være så sabla lykkelig. Men jeg kan føkke fisefin så mye jeg bare vil. Snart er jeg ferdig med å lese Marte Frimand-Anda’s bok “Føkk lykke”, og den er så bra at jeg gruer meg til jeg har lest den ferdig. Tror jeg må begynne å lese bloggen hennes, Casa Kaos, for hun skriver så bra. Jeg har lovt henne oppdateringer omkring den herlige boka hennes, underveis mens jeg leser. Dette er en av dem, så denne er til deg, Marte: Inspirert av deg har jeg føkket fisefin i dag, so wath us do that:
Nå føkker jeg fisefin. Sofaen er inntatt og vi promper om kapp. Even ler så han rister hver gang det durer i baken, og det ser ikke ut til at noen av oss helt tåler alt glutenet vi har stappa i oss i dag. Boller, polarbrød og hjemmelaget hvitsaus til fiskebollene, med maaasse mel oppi. Vel. Overdrevet, sånn sett. Det var 2 spiseskjeer. Men magene våre synes “masse”. Jeg tror til og med naboene hører det. Men hey, Divanelys nabo, det var deg vi fikk boller av. Kremt.
Joggebuksemamma har jaget bort pyntamamma, og jeg brer meg utover min sofaplass. Tenk om noen så og hørte oss nå? En ting er å skrive det her. Noe helt annet er us live. Vi sang og danset til Celine Dion med …vel.. husker ikke …en eller annen ballade, og etter det, den der “oooh baby baby it’s a wild world, I’ll allways remember you like a child, girl” . Vi sang høyt. Eller, jeg sang høyt. Even skvetter ikke lenger, han er vant til at mamma forvandles til et høyt og skjærende slags skremmende instrument når hun skal synge en trall. Det er altså verre med naboene.
Mens vi danset og jeg gaulet, kom jeg til å tenke på en viss konfirmasjon om 11 år. Tenk om jeg kunne synge vakkert: “I’ll allways remember you like a child, girl” til mitt kjære fadderbarn Tuva akkurat den dagen.
Noe så latterlig. For jeg tåler ikke sånnt. Det ville blitt en blanding mellom gråt, latter og falske toner. Stakkars Tuva ville aaaaldri never ever tilgitt meg. Ever.
Siden balladedansesang og fiskeboller, har vi altså landet putrende i sofaen, både Even og jeg.
Even sjekker tåfisene sine, og det er ok. De er på plass. Ingen tær ramla av i dag heller. Og den prompen. Det var ingen fjert det, gitt. Tid for bleieskift igjen. Vent litt der mamma, bare prøv å ta meg, jeg skal bare rockedanse fiskeboll; ned på den bleierompa to tre ganger først, @@@hhh!
Jeg må stoppe den bleierompa i å danse mens jeg skifter bleien. Det er forøvrig stappfull bleie nr to i dag. Minsten er glad i mat for tiden. Og det selv om Toro og jeg er skikkelig gode venner!
Jeg prøvde å føkke lykke i dag, Marte, men jeg greide det ikke. Klarte ikke å dy meg. Mååååtte liksom være flinkismamma og ta med Even en tur i barnehagen han skal begynne i til høsten. Og jeg skal tilogmed skryte av det etterpå her på bloggen. Fysjom da.
Men når jeg titter litt nærmere på det… … sånn helt ærlig: barnehagen er rett borti høgget her, og det var lettere å bli med han en tur dit så han fikk hilse på barna der, enn å sette meg i en eller annen sandkasse og se fornøyd ut. Eller leke dissemamma på en sånn sofadag som dette. Ja SÅNN var det ja..
Så da greide jeg å senke skuldrene og dumpe lekeplassmamma til fordel for en kaffe med de hyggelige ansatte i barnehagen-mamma, mens Even lekte med store flotte barnehageleker. Flinkis mot seg selfies, Helene! Klapp klapp, heia sheriffmamma, og screw mammapolitiet bigtime.
Nå kan du vippse deg over til Casa Kaos sin wonderblogg, right here:
Jeg har noen nydelige venninner som har mistet sine mødre. Denne teksten er til dem, og kom stablende ned i hodet mitt da jeg satt i kirken i dag, da vi tok et siste farvel med nok en snill mamma, altfor tidlig. Med tårer i øynene i sympati med den godeste og vakreste familie du kan tenke deg. Englefamilie, vel oppdratt av sin mor og sin far.
Nærvær. Farvel. Nærvær og farvel. En nådeløs endestasjon, og vi mennesker må bare godta det. Gråte oss fortvilet, og finne oss i det. Det er både grusomt vondt og et vakkert nærvær. Jeg kjenner det alltid der sittende på kirkebenken. At himmelen er her blant oss, og at tiden langtfra er lineær. Et helt rått og ærlig nærvær.
Kjære foreldre i himmelen. Leser dere dette? Ser dere oss i hverdagen? Eller venter dere ved perleporten? Sender dere oss tanker, eller snakker dere med oss i drømmeland?
Vi savner dere. Savner dere mødre, og savner dere fedre. Savner dere, savner dere.
Kjære venn i sorg. Legg merke til drømmene om natta. Men råd kan jeg ikke gi. Jeg har for stor respekt for din egen måte å klatre dine motbakker på, til å innbille meg at jeg kan gi deg råd. Jeg kan bare være her. Vi kan gå turer som før. Jeg vil så gjerne lytte, men jeg vil ikke trenge meg på midt oppi denne sårbare sorgen.
Heaven mama er av kjærlighet. Hun elsker sine barn, ikke bare til døden skiller, men til evig, evig tid.
Og hun er så stolt av dem. Det vet jeg. For det sa hun.
Jeg kjenner så mange som hadde ledd så de ikke bare hadde ristet, men shaked it all the way fra sofaen og ned på gulvet, der de hadde latterkrampet seg mot gangen og på trynet ned kjellertrappa, hvis jeg hadde sagt “jeg er en rosablogger!”
For Madonna kan ikke bli Dronning Sonja. Dronning sonja kan ikke bli Tutta. Tutta kan ikke bli Linni Meister. Og Linni Meister kan ikke bli Nils Gunnar Lie.
Du kan godt prøve. Prøve å bli noen andre enn den du er. Men før eller siden kommer alle til å gjennomskue deg som om du levde i en gjennomsiktig boble. Hvis du vil drite deg ut i den, kan du gjøre som Thomas Gjertsen gjorde i serien “Helt perfekt”. Drite i bobla. Avsløre for hele verden at du er en fake it fake it. Men det anbefales ikke å gjøre det på den måten.
Jeg visste dette med den manglende relasjonen mellom meg og rosafargen da jeg startet å blogge. Hadde visst det lenge. Jeg er en forfatter, en poet, en freak of nature, og en langtfra pen nok/deilig nok, aldrende dame, som heller ikke har lyst til å kalle seg rosablogger.
Hvem fant opp dette ordet? “Rosablogger”… Hvilken misfornøyd journalist laget en bås som alle bloggerne i fordomsøyne skulle presses nedi? Hva med oss skrivekuene? Oss hverdags-svinene? Kaklehønsene? Forfatteroksene?
Jeg er ei slags ku med jur for hengende. Ingen rosa bimbo med sprettvorter og feilfritt ansikt. Noen ganger ser det ut som en svinesti her. Ikke plettfritt med nøye dekorerte muffins og vakre duker med freshe blomster. Aldri dekorerte muffins, in fact. Når jeg skriver, er jeg er hissig okse, og kjører på for å få satt de ord på alt og ingenting. Jeg kan se rødt. Men ikke rosa.
Stemmen min er ikke sensuell, nydelig og litt kledelig rolig hes. Jeg kakler som høns gjør. Snakker med iver, og konstanterer innimellom at stemmen min må være påvirket av waaay2much testosteron.
Jeg har hårete legger akkurat når det passer meg. Ingen flat mage her. Jeg spiser altfor fort, som en altfor sulten gammel kaill. Jeg har ingen rosa pc. In fact så har jeg ikke en pc. Jeg blogger alt per mobil. Og da mener jeg også bildene. Fordi det er det jeg vant til. Fordi jeg ER mobil. En mobil kruttelutt av en hyperlevende fjøstøs.
Mens jeg nå er inne på temaet, undrer jeg… tenker jeg… at det er jo absolutt ingenting galt i dette med å være en glamorøs rosablogger. Altså. Jeg tror ingen uten 10 nannyer greier å opprettholde sin lyserosa tilværelse utover sin alker første barseltid. Men uansett, all ære til alle som klarer å holde seg fresh, sexy og groserosa på den bloggete måten.Toppers det, så alle i andre har noe å beundre og titte undrende på.
Selv har jeg helt siden ungdomsalderen hatt helt andre interesser. Enn hva? Ja, enn hva? Hva er egentlig interessen til en såkalt rosablogger? Kan en rosa blogger høre svart musikk? Som Metallica i gråsonen, og black heavy metal? Kan en rosablogger kjøpe klær inspirert fra grungeperioden i tidlig 90tall? Kan en rosablogger tulle og fjase selvironisk? I det hele tatt dumme seg bittelitt ut? Kan en råsa blågger jogge kun for å reparere sitt ukonsentrerte hue, uten å telle kalorier, men for å produsere endorfiner? Kan en rosablogger ha cellulitter på lårene? Uten å skjule det/gjøre noe med det?
Hva er det de rosa reglene går ut på?
Jeg skjønner at jeg har det lett når jeg slipper alt dette. Jeg kan vise fram lårene mine og gjespe: “Jamen så haaar jeg da aldri påstått at jeg er råsa!” Samtidig som jeg søler kaffekoppen min ut over halve kaféen på vei mot bordet. Der jeg skal sitte ALENE. Med vilje. Uten rosa skam.
Jeg slipper å tenke på siste mote hver gang jeg rocker meg gjennom mitt, for tiden herjede, klesrom. Slipper å prøve å være utseendemessig goddamnedperfect, og det er bra, sånn som jeg seeeer ut uten make up. Shit, det hadde vært tussi. Tussi å være rosa tassi.
I skrivende stund er jeg usikker på om noen av dagens bloggere egentlig er completely rosa. Jeg gjetter mer generell regnbue jeg, altså. Leser lite blogger, men når jeg først gjør det er det pretty damned nonstop-pose. Ganske variert, med andre ord. Og hvis du har sett regnbuen (dethardusikkert) er det ytterst lite av dem som faktisk er rent rosa.
Jeg innrømmer at jeg endret hele livet mitt ved å begynne å skrive denne bloggen min. Ganske så mye også. Dette har nok med min store skriveinteresse å gjøre, og det overraskende faktum at folk faktisk ville lese det jeg skriver. Jeg er nærmere forfatterdrømmen enn noensinne.
I den lille byen der jeg bor, florerte så mange rykter om meg, at det begynte å bli en usynlig plage. Derfor var det enda en bloggvirkning av folk faktisk leste mine sanne historier. Jeg slapp å forholde meg til gossip lenger.
Rosa kommer denne bloggen aldri til å bli. Personlig synes jeg selve rosafargen en vakker som fy. Men for alt det begynte å innebære i bloggverden, kan jeg nok aldri sette meg i ei gjennomsiktig boble, drite i den, og kalle fargen rosa. Brunt er brunt, den er grey.
Nå har jeg landa i den kull sorte sofaen min etter en sabla dag. I mårest skjønte lille Even absolutt intet da han så sin mor henge over dassen i full spymodus. Han har aldri sett mamman sin kasta opp før, stakkar liten. Så ble han hentet av pappan sin, mens jeg sov til langt på dag. Da jeg våknet, kavet jeg meg ned til sentrum for å handle. Der møtte jeg min søster Silje, som kjørte meg hjem igjen.
Jeg kjenner for å trekke meg tilbake. Gå i hi selv om det er sommer. Gjemme meg og gå og legge meg tidlig.
Det er ingen krise. Alle er vant til at mitt humør og min energi krysser grensen for hva som er naturlig. For selv om jeg er 100 % frisk og symptomfri fra bipolar 1, og lever i remisjon, bruker jeg å ha et enormt energinivå, og masse smil og latter på lur.
Og så hender det seg altså at jeg også blir normal.
Noen mener kanskje at jeg er av åpen type her inne. Disse har ikke peiling på hva jeg skjuler, og skulle virkelig bare visst om alt jeg aldri forteller. Alt jeg går gjennom med stødig rygg og hevet hode. Det som jeg vurderer dit hen at jeg bør tie om til det beste for mine barn og mine nærmeste.
Det finnes folk i mitt liv som jeg unngår og prøver å glemme at eksisterer. Mennesker så slemme, misunnelige og egoistiske, at jeg irriterer meg grønn. Enkelte må man forholde seg til likevel, selv om man egentlig ønsker dem dit pepper’n gror. De er av minoritet. Ytterst få. Men stinkende putrende irriterende.
Ja jeg innrømmer det. Jeg gjennomgår daglig det å bli hakket på, forsøkt trampet på, kritisert og det å bli forsøkt svartmalt i form av rykter. Jeg må ofte “ta den praten” med folk som popper opp her og der. Folk jeg ikke kjenner, men som tror de kjenner meg på gangen. Du vet, den praten for å fortelle sannheten.
Dette gjør meg tidvis så fresende forbanna, at jeg presser meg selv til å jogge opp bratte oppoverbakker for å få ut alt sinnet. Etterpå tar jeg så mange situps at jeg brøler, og jeg gråter av alle pushupsene.
Her om dagen følte jeg for å gå ut på verandaen for å berolige en vettskremt snekker som driver og fikser inne i nabohuset. “Det er ikke drap altså, det er bare jeg som trener”. Vi lo av det hele.
Her inne gråter jeg av det hele.
For noen voksne mennesker er rett og slett så onde og egoistoske, at når jeg har kåken for meg selv alene, bygger jeg meg opp som en sabla bølle for å takle kampene.
Disse forbanna parasittene. Noen kan du fint ignorere. Men noen relasjoner er muret inn selve fundamentet, og du må deale med dem. Om ikke møte dem, deale med all dritten de serverer bygdadyrene til kaffen. Deale med løgnene de spytter fra seg for å fremstille seg selv som glans og pryd.
Jeg er alenemor. Jeg gjør alt for å få hverdagen til å sirkulere på best mulig vis for barna mine og meg. Jeg kan nesten ikke bli sjuk engang. Når feber og farrang herjer, er jeg stålsatt. Mens andre kan tillate seg å bli syke, kan jeg bare kjenne et snev av svimmel kvalme. Og så må jeg lage mat, bytte bleier, bysse, lalle, vaske og rydde. Dagen etter må jeg handle mat. Og jeg har ikke bil, så det må busses eller vandres. Har ikke tid til sykdom.
Dette er sånnt som dem vet om. De falske rotteltottene som ønsker meg både sjuk og sengeliggende.
Jeg kan grine av forbannelse. Jeg kan rope av situps. Jeg kan presse meg opp bakker og berg, slik jeg vet de aldri hadde klart. Se for meg i visualiserte bilder, at jeg løper fra dem.
Men dem får aldri aldri gleden av å se meg ligge nede. Kort og greit fordi det aldri kommer til å skje.
Når jeg er sliten og lei, kjenner jeg etter. Føler på hvordan det er å faktisk ha et normalt stemningsleie, inntil neste opptur. Opptur er mitt normale. Dette, dette er det som innimellom dukker opp som layedback-faser. Ja, jeg kjenner etter. Føler på negative tanker. Tar litt på smerter i kroppen og sånnt. Sliten heter det visst. Lar tårene presse litt på, og finner senga tidlig. Hvile skal visst være bra når man er sliten.
Men nedturer er det bølger som får. Jeg skal faen ikke ha nedturer, det er ikke det spøtt interessant for meg.
Det som er interessant for meg, er å studere onde parasittansikt i det de skuffet innser at jeg er altfor lykkelig i forhold til hva de bestilte.
Interessant for meg, er alle de gangene jeg bobler over av glede, og den onde minoriteten irriterer seg grønn over mine glade øyen.
Så da må jeg sove, u c, og plukke opp fargestiftene og de blanke arkene i morgen.
En kunstnerst kreative dråper drypper på det meste. Og jeg elsker å være kreativ kunstner. Jeg greier ikke å følge hverken regler eller mote, men må skape mitt eget.
Velkommen til mitt knippe forbìpoléne photo art bipolar kind of mind. Alle bildene er fotografert og redigert av meg. Jeg kan se skjønnhet i en palle, og muligheter i en stabbursdør. Ingenting stopper meg og mine sanser når jeg er i gang.
Men selve det å fotografere, er noe jeg i utgangspunktet ikke kan.. Og ting du ikke kan, er jo i tiden å nettopp gjøre 😉
