Dildoer? Jepp. Og hva har der med øyekremer å gjøre? Ganske mye i dette tilfellet. Nede for landing? Hell yeah, nå har a bippelene landa på Værnes, gitt, etter en kjempegøy tur til Oslo!
Jeg sitter her og prater med ei venninne på telefonen i bloggende stund. Prøver å fortelle henne noe. Men det et umulig. Hun må dra det utav meg. Som vanlig. “Var det DET du mente, Helene? Eller var det DET?”
Jeg sukker og ler litt. “Det er så typisk meg å gjøre meg misforstått…” Vi skratter litt mer, og jeg må fortelle henne litt fra turen til Oslo.
Jeg har nok et fantastisk samarbeid med den smashing butikken LUSH. Denne gang altså i Oslo. Er i gang med jobbing og forberedelse av innlegg om denne herlige butikken, og det vil komme ut her inne i løpet av de nærmeste dagene.
I den forbindelse fikk jeg i oppdrag å teste en hårkur over hotellnatta, samt en øyekrem. Som selvfølgelig funka god damned, begge deler.
Inne på Lush i dag, viste den kjekke daglige lederen meg en avlang kremboks. Det var i samme serien som øyekremen. Han spurte om jeg hadde blitt kjent med øyekremen. Jeg holdt i kremboksen og svarte: “Ja. Jeg lå med den i natt!”
Venninna mi humret og bare måååtte fortelle om sin dildotabbe. Hun hadde vært inne på Kondomeriet i Trondheim og blitt fascinert over noen heidundranes svære dildoer.
Kondomeridama spurte: “Kan jeg hjelpe deg med noe?”
“Det var da noen svære greier…”
“Ja dem er kjempebra”
“Men HVOR bruker man dem, liksom?”
“Hrmf, alle vet vel hvor dildoer brukes…”
Problemet var bare at den stakkars venninna mi virkelig faktisk lurte på dette. Siden stakene var på størrelse med svære vaser, kunne hun ikke skjønne.. var de til …pynt?
Så har jeg landa tilbake i Trønderland, og der oser røkelse fra butikken jeg alltid må innom når jeg er i Oslo. En del av meg bor i den butikken. Nemlig: SHANGRI LA ☺😊😀
Nok om vaser, røkelser, kremer og dildodingser. Nå skal jeg gjøre det jeg egentlig skulle her inne!
Coming right away 🙂
(Say whaat? Innlegget jeg egentlig skulle skrive, kommer straks…)
Hun ser seg rundt i det ensomme rommet. Det er ikke tomt for møbler, men det er tomt for venner. Like tomt som det føles inni henne. Hun sitter på benksenga som det går an å slå ut til dobbelseng, og ser seg rundt. Blikket er tomt, det også. Der er den fine reolen som hun ikke har noen å vise frem til. Bokhylla som er bygd inn i veggen, og fjernsynet som står på reolen. Året er 2008. Det brister nå, i en ung kropp med en eldgammel sjel. Ungdommen i henne har altfor mye å bære på. Hun kjenner at det virkelig brister, og hun bryter som en fortvilt og utmattet skyskraper i fallende tilstand. Alt knuses. Hun gråter og gråter. Tårene vil ikke ta slutt.
Uten at hun har registrert det, har hun gjort ting hun sliter med å stå for senere. Hun har i desperasjon kloret seg på leggen. Intens. Masse. Vil ikke dø. Hun vil bare blø. Så har hun lett fram en neglesaks som hun har skrapet seg selv med. Nå våkner hun opp. Akkurat da hun innser at det ikke kommer noe blod, innser hun hva hun er i ferd med å gjøre der nede i avgrunnen. Hun finner frem dagboka si, går ut av rommet og inn på arbeidsrommet ved siden av.
“Mamma, jeg tror du må lese dette.”
Moren leser. Stine står i døråpningen og ser på henne. Så legger mamman hennes dagboken rolig fra seg, og sier like rolig: “Dette her, det går helt fint, og vi skal finne den hjelpen du trenger.”
Mest sannsynlig var det mest moren. Moren og to lærere, samt en rektor. Ja, mest sannsynlig var det fire imponerende voksne som reddet lille Stine. Som hjalp til å holde det lille hodet med det lange vakre hår over vannet, slik at hun kan fortelle sin historie den dag i dag, og vi får bli med henne på reisen tilbake til fortiden. Da hun var fritt vilt.
Året er 2003, en jente blir født. Hun får navnet Stine, og vokser opp på et lite sted i vårt langstrakte land. Alt ser ut til å gå bra da hun begynner på skolen i 1999.
Da Stine skal begynne i 3.klasse, har sommeren gått med på flytting. De bor nå på et større sted, og en spent jente begynner i 3.klasse sammen med elever hun aldri har møtt før. Barn med en helt annen dialekt. En jente blir satt til å være en slags fadder for henne. Hun viser henne omkring på skolen, og de to jentene får en god kontakt. Noe et stort, vondt og usynlig vislelær skal viske ut i løpet av et par dager.
Stine forteller om den første gangen hun merker at de andre elevene ikke liker henne.
-“Det var i løpet av den første uka. Alle elevene i klassen stod i en stor klynge og pratet i skolegården. Jeg gikk bort og spurte hva de snakket om. Men jeg fikk beskjed i en hoven tone: “Det er hemmelig!”
Skolegårdens nye fritt vilt, har altså en annen dialekt. De andre barna later som om de ikke forstår hva hun sier. Og nå begynner den systematiske nedpsykingen, slik bare en iskald skolegård kan i nedfryste vinterdager. Hun blir jevnlig kritisert. Klærne, det lange fine håret, dialekten, alt er visst plutselig riv ruskende galt med henne. Og hun kan ikke forstå noe av dette nye og ukjente. Annet enn at det gjør ubeskrivelig vondt… Hun kryper inn i seg selv. For ikke en gang lærerene de hadde i starten fikk stoppet mobbingen.
Han så henne den dagen. De timene etter hun ble erklært fritt vilt i skolegården med en hånlig beskjed om at hun ikke var inkludert. At det var hemmelig. Han visste at hun elsket matematikk, og nå var det mattetime. Men den nye jenta satt og tegnet krusseduller. Hun så trist og ukonsentrert ut.
En beskjed til klassen. En dråpe i havet. Sånn kunne det ikke fortsette. En mattelærer som banket i et usynlig bord. Men slike bord hjelper det ikke å banke i en gang. Man må skifte ut hele bordet. Bruke kreativiteten. Finne opp et nytt bord, og dundre i det så det runger i klasserommet.
Skjelven etter et lite kakk i kateterpulten, gikk raskt over. Mobbingen fortsatte, og Stine rakk liksom aldri å slikke sårene før nye ferske sår dukket opp.
I fjerde klasse får de en ny lærer. Han skal vise seg å være på lik nivå med de aller verste mobberene, og det betyr katastrofe for ei ensom jente med en fremmed dialekt.” Dette må hun da tåle. Hun må jo ta seg sammen, ærlig talt…”
En jente i klassen var en slags pådriver. Hun var ille, og Stine fikk gjennomgå hver bidige dag. Nå var de kommet til 5.klasse, og hun så tilbake på et parallelt hinderløp for å greie å overleve.
I tillegg til skolehelvete, fikk hun nemlig i tillegg gjennomgå på en annen arena. Mamma og pappa var skilt siden hun var 4, så det var hun vant til. Men hun skulle også takle alle disse nye damene til pappa. Og da hun var 8 år flyttet en ny dame inn i samværshjemmet der hun var slave annenhver helg.
Hun passer søsknene sine på 3 og 5 år yngre, der, og må lage alle måltidene til seg selv og søsknene, stelle dem og ellers ta seg av dem som om de var hennes egne barn.
Pappa forlanger også at hun lager kaffe til han og hans nye flamme, når som helst han ber henne om det. Hun vasker, hun rydder, og når søndag kommer, er hun utslitt.
Hun har barn, den nye stemoren. Så nå løper to gutter på hennes egen alder omkring i huset. Nakne. Nesten alltid nakne. De ser på henne når hun dusjer og når hun går på do. Som to hyener er de etter henne og sikler som to gamle menn hver gang de får et glimt av henne naken. Stine er dypt fortvilt over at pappa’s baderomsdør ikke går an å låse, og fryser til i redsel, hver gang de to guttene står og glor på henne. De viker ikke med blikket, men gjør henne til fritt vilt der også, et sted hun skulle vært trygg. Heldigvis rører de henne ikke, men Stine får dype sår, også av denne behandlingen.
Det er ikke normal smerte, det som nå bygger seg opp i et lite barn. Den lille jenta opplever kamper hun aldri hadde trodd hun måtte fighte, og det skal bli verre. Fritt vilt får ikke “bare” gjennomgå psykisk. Fritt vilt er dyrisk. Det er skummelt. Og det skal bli fysisk.
Hun går i 5. klasse. Året er 3003, og nok en kald høst griper tak i en hverdag som aldri er trygg. Skolen hun går på er, ironisk nok, prisbelønnet som “beste skole i distriktet”. Nå har skolen vunnet nok en slik latterlig pris, og den skumle skolegården blitt fylt opp med nye refleksvestet på lærerne som patruljerer i friminuttene. Pengene de vant er nemlig brukt på disse vestene, og på dem står det klart og tydelig: “Vi bryr oss”.
Stine synes slettes aldeles ikke at den grusomme læreren hennes kler den nye refleksvesten. Hun koker inni seg. Et sinne som er bygd opp over år, tipper en dag over.
Hun har begynt å skulke timene. Oppholder seg heller i skolegården, og demonstrerer mot mobbing, dustelærere og stygge refleksvester. Ukledelige, falske refleksvester. Ei jente i klassen blir regelmessig sendt ut for å hente henne inn, men Stine nekter. Hun klarer ikke å se den fordømte læreren.
Men vinteren er i anmarsj. Stine fryser. Så til slutt går hun inn i gangen.
“Ingen på hele skolen hadde noensinne sett meg sint” Forteller hun.
“Jeg åpnet klasseromsdøra. Læreren sa avmålt: “Det var på tide!” Så kom han gående. Akkurat da han nådde døra, slengte jeg den forbanna døra hardt rett i ansiktet hans. Jeg husker jeg hørte at hele klassen sa: “Ååååhhh!” Han må ha blitt flau, for han nevnte det aldri til mamma på kontaktmøter!”
Stine ler gjennom tårene. Og jeg ler gjennom tårene. Vi griner og flirer, og ler gråtende. Med tårer i øynene og smil om munnen, sier hun: “Endelig fikk jeg utløp, det føltes godt!”
Jeg er ikke for voldelige handlinger, men jeg mener at denne jenta måtte få lov til å sette den grensa der, rett i ansiktet på en arrogant lærer som var skremmende like mye med på mobbingen, som mobberene selv. Jeg tror han lever fint med den nesa si. Det var nok verre for den desperat fortvilte jenta han hadde til elev. Som han var ansvarlig for å hjelpe.” Lærer”, du liksom, jeg ville gitt deg sparken på dagen! På flekken! På timen!
Livet har bølger. Livet har daler. Kontraster. Og nå skulle lille Stine få oppleve en annen slags lærer.
Hun begynte i 6.klasse, og med på lasset en ny lærer. Stine’s vakre øyne fylles med nye tårer. Andre slags tårer. Hun forteller at denne nye læreren, skulle bli en av de som reddet henne.
“Jeg husker ikke når det var på året, men det var ganske tidlig. Akkurat hendelsen, den husker jeg godt. Det var friminutt, og alle var ute og lekte.”
Stine beskriver en slags lek der man skal presse hverandre, men ikke lov å bruke skuldrene. En av jentene bruker skuldrene sine mot Stine, som gir beskjed om at hun jukser. Jenta hermer etter henne på Stine’s dialekt.
“Kanskje noen synes dette er en bagatell. Men alt i alt var det blitt så mye å bære for meg. Tårene presset på intenst, så jeg gikk bort til et hjørne og lot dem så strømme fritt nedover kinnene mine. Jeg var så lei meg. Så uendelig lei meg.”
En jente går bort til henne og spør hva det er. Hun må spørre 3 ganger, før Stine greier å svare.
Jenta går sin vei, og Stine skjønner ikke hvorfor hun i det hele tatt spurte. Irriterer seg over at hun svarte.
Men så kommer jenta tilbake med den nye læreren, som også må spørre 3 ganger før han får svar. Så går han også sin vei.
-“Av en eller annen grunn skjønte jeg at jeg måtte følge etter læreren og jenta. Så skjedde det utrolige. Over hele skolegården kunne vi høre hvordan han skjelte ut jenta som brukte skuldrene og hermet etter meg…”
Stine gisper og kan ikke skjule et hulk. Det er stort for henne dette. Jeg gråter med henne av glede. Jeg gråter mens jeg skriver det også. Ser gjennom tårene en fantastisk lærer som skapte et minne lille Stine aldri skulle glemme. Som tok henne i hånda og gikk litt unna kanten på stupet.
-“Det var første gang på to år at en lærer brydde seg, og tok tak i mobbingen. Jeg husker at det var så godt, og jeg klarte ikke å røre meg. Bare stod der og måpte..”
Læreren hadde med barna sine på jobb iblant. De var omkring 3 og 4 år, og det ble Stine som lekte med dem i friminuttene. Stine kunne dette med barn som var yngre enn henne.
Desverre gjorde ingenting av dette noe med mobbingen. Nei, det var nå det skulle bli verre. For nå begynte hun i 7.klasse. De hadde flyttet til en ny plass. Nok en ny skole.
Stine blir stille. Jeg kan nesten ta og føle på lufta. Hun har nok en vond klump i halsen nå.
-“…du vet .. vel .. 7.klassejenter. ungdomsskoleelever. Man er ny. Man har ingen. Man er et lett bytte. Og jeg brukte briller…”
Først forteller Stine om lyspunktene ved 7.klasseåret. Det er som om hun vil bagatellisere mobbingen. Hun finner til og med det positive i det hun nå skal begi seg utpå. Det er “jenta som stod opp for henne” Stine fokuserer på nå, i det hun forteller:
-“Alle gjengene, du vet. Den kule gjengen, idrettsgjengen, osv. Alt var oppdelt allerede. Og jeg var fritt vilt. I den kule gjengen var det ei jente som var leder. Hun var spesiell. Ond. Ekkel. Og er i dag veldig kriminell. En dag, helt uten forsvarsel, tok hun tak i meg og slengte meg i veggen i garderoben utenfor klasserommene så det smalt, og jeg fikk den ene knaggen hardt i nakken..”
Stine forteller om hvordan den sinte ungdommen freser mot henne at det er fordi hun “ikke tåler trynet hennes”, før hun plasserer albuen rett over halsen til Stine, slik at hun ikke får puste.
Det er ikke bare et impulsivt kvelertak. Som om ikke det hadde vært ille nok. Dette er strategisk terror. Mobbing på høyt nivå.
Tiden står stille. Hun kveles og det sprenger i hodet. Den slemme jenta har onde øyne, og holder tak med underarmen over Stine’s hals. Helt til klasseromsdøra ved siden av åpner seg og klassen til den “kule” jenta kommer ut. Da slipper hun taket.
-“Når du ikke har fått pustet på en stund.. Vel, i takt med kjappe og dype inpust, kommer tårene. Jeg gråt.”
Det var ” Den kule gjengen.” til jenta som nettopp nesten drepte henne som kom ut av klasserommet. Hun ene jenta i gjengen hveste mot Stine at: “Det var vel ikke sååå vondt at du trenger å grine!?”
Stine fikk stotret frem mellom gispene: “Det vet vel ikke du noe om!”
Akkurat da er det ei jente som står opp for Stine. Jenta brøler mot den “kule” gjengen, og spesielt til lederjenta med albuetaket, mens hun gråter. Roper et eller annet med at hun må skjerpe seg. Stine er så glad for at noen faktisk bryr seg så mye om henne at de griner tårer og brøler, at hun ikke husker alt som ble sagt. Men hun husker gutten som etterpå tilbød seg å banke den slemme jenta for henne. Selv om det ikke ble noe juling til hevn, varmet det også. At de så henne. Brydde seg.
-“Det folk som ikke har opplevd mobbing, ikke forstår, er at vi aldri glemmer. At vi bare må lære oss å leve med det. Man bør tilgi, for sin egen del. Jeg har tilgitt, men det er altså for min egen del.”
Tatoverte hjerter. Tatoverte små barnehjerter. Som aldri, aldri glemmer…
Hun forteller om hvordan det er å bli siktet på med sprettert i skoleområdet når det er helg. Om hvordan mamman hennes troppet opp på rektors kontor for å si strengt fra om dette mandagen etter.
-“Den rektoren… med den bitte lille infoen han hadde, ga han seg ikke før han fant gutten med spretterten. En gutt som tvert etterpå satt på rektor’s kontor og gråt, mens han var tvunget til å si unnskyld til meg..”
En fantastisk mor, en bror som stilte opp, en rektor, og en lærer hun aldri glemmer. Vi kan bare tenke oss hvordan denne historien hadde endt dersom det ikke hadde vært for disse reddende englene.
Det var populært å lage seg hjemmesider på internett på denne tiden. Stine gjorde det hun også, men våknet em morgen opp med noen knusende beskjeder, midt på den offentlige siden hennes så alle kunne lese: “Du bør henge deg. Hele familien din bør henge seg…!” “Verden hadde vært bedre uten deg!”
Nok en gang tar mor grep. Hun anmelder, men politiet dysser det ned. For mobbingen hadde avtatt litt nå.
Etter en liten stund var det på’n igjen. Stine har så mye mer å fortelle om, sier hun.
-“Men det er bare småpirk.”
Jeg påpeker at psykisk terror og fysisk tortur slettes ikke kan bagatelliseres ned til “småpirk”, at hun tvert imot er helt rå som overlevde det hele.
Til slutt maktet ikke Stine å spise. Mat. Hun ble kvalm av mat. Kroppen dirret nervøst, og hun greide ikke annet enn å la være å spise til slutt. Heldigvis hadde hun et par venner i 8.klasse. en venninne sa fra om anorexiaen til Stine’s mamma, og sykdommen ble avverget i tide.
Men de få vennene forsvinner i det Stine begynner i 9.klasse, og en dag brister det altså for den unge tapre jenta. Nå holder hun ikke ut lenger.
Kloremerket og oppskrapet, fikk de ta det herfra. Hun og mamma. Det var 9.klasse, og det var på tide å snu.
På videregående var det en sterkt nedpsyket jente som kjempet seg gjennom dagene. Hun var blid og hyggelig mot medelevene, men på rommet med den fine reolen, fjernsynet, bokhylla og senga, satt hun alene.
Hun har nok en lærer å berette om. En lærerinne denne gang, som burde hatt en premie for måten hun tok ansvar på.
-“Vi var en familie som aldri hadde spesielt mye penger. Gjennom det det andre skoleåret, altså jeg tok det første året fordelt på to år, så sparte klassen penger i en kasse til klassetur. Lærerinna så meg. Hun skjønte at jeg ikke ville være med på turen fordi jeg ikke hadde lommepenger som alle de andre hadde. Og vet du hva hun gjorde??”
Øynene til Stine glinser i det hun forteller om et av sine største øyeblikk:
-“Den lærerinna.. hun lirket ut et par hundringser av sparekassa, åhå hehe, og så ga hun dem til meg, og sa: “Dette sier vi ikke noe om, hva?”
Vi gråter noen gledestårer sammen, Stine og jeg. Og hun viser meg bilder fra turen hun aldri glemmer. Hun sitter i en eng sammen med to andre jenter. Hun er lykkelig. Smiler blant venner og høye gresstrå under sol og blå himmel. På det neste bildet har alle tre jentene latterkrampe. De gapskratter. Stine forteller hvorfor de ler på bildet.
Det var ekte latter. De lo med ei jente som kom løpende mot dem bak fotografen. Plutselig var hun borte i gresset. Jenta som datt i gresset, lo hun også. De lo alle sammen.
Og vakre fine Stine, satt der i enga sammen med to jenter som likte henne akkurat som hun var.
Stine’s råd er å finne tilgivelse. Man ønsker ikke å bære på bitterhet mot andre, for denne bitterheten er det kun en selv som kjenner.
Ja tenk det, Stine. At du greier å tilgi. En 23åring med så mange sjelesår, som allerede har lært seg klokheten i det å tilgi. Du velger å være anonym av hensyn til din far og enkelte andre i denne historien. Du kunne stått frem selv, sier du, uten problem.
Hadde du gjort det, hadde du fått positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer.
Jeg ber deg som leser dette, tenke litt over nettopp det. At denne jenta ikke får støttemeldinger på telefon og sosiale medier. Det eneste stedet hun kan se tilbakemeldinger, er på kommentarfeltet under her.
Så legg gjerne igjen en hyggelig kommentar til Stine, for jeg synes dette fantastiske mennesket fortjener all den støtten hun kan få.
Den dag i dag har Stine det mye bedre. Hun, mannen, sønnen, moren og broren med familie har flyttet langt, og Stine har giftet seg med pappan til sitt høyt elskede barn, en gutt på to år. Jeg har møtt gutten, og er imponert over hvor trygg og god han er.
-“Jeg vil nok være en bedre mamma enn min far var pappa. Og streber etter å være en like god mor som min mamma er mamma…”
Lærere. Streb etter å være like gode lærere som han som sa fra så det runget i skolegården, og som hun som lirket ut et par smarte lapper og så verdien i lille Stine heller.
Tusen takk, Stine. Jeg griner for deg. Du er så tøff. Og du er så fantastisk herlig et menneske!
“Action for en bipolar alenemamma, hva er det? Jo det skal jeg fortelle dere! Det er når minsten endelig legger seg til for å sove i sin egen seng, uten å peke på mammasenga, legge hodet på skakke og smile sitt søteste, mest bedårende lille bittelillesmil med verdens nydeligste tiny face… ntåååå…”.
Jeg skulle skrive om at NÅ SKJER DET! Skulle skryte av hvordan minstemann sovnet av seg sjøl i går kveld med en gang, i SIN seng, og jaggu ta: at han sovnet der i kveld også. Jeg hadde slengt føttene oppi sofaen, og prøvde å fortrenge savnet etter å holde omkring barnet mitt til han sovnet..
Skulle banke i bordet og triumfere med at jeg hadde rett i min teori om at barnet mitt slettes ikke trenger å grine seg i søvn mutters alene der oppe. At det å trygge ham kveld etter kveld, til slutt ville funke. Til slutt ville gjøre at han selv ønsket å sovne alene i den gode seng si.
Ivrig listet jeg meg opp lydløst, for å ta bilde av vidunderet… …og ble møtt av en stillhet, samt dette synet her. Kremt:
Der satt han gitt. Og i det han reiste seg opp, strakte armer mot verdens heldigste meg, og sa: “
…da jublet jeg inni meg! Skulle jeg virkelig få vise den lille krabbaten at jeg bryr meg om ham, enda en kveld? For noe hadde manglet..
Jeg sa: “Gla i dæ”
Han sa: “Gagli gæ”
Jeg sa: “Love you”
Han sa: “Glåglu”
Jeg fikk så mange klemmer; å bli så verdsatt av en sånn liten tassi, åååå jeg kan ikke forklare.
Meeen, serru, jeg fikk rett lell! Han KAN sovne i senga si, pjokken.
Han vet at han må rett oppi senga si hvis han sparker eller slår på sitt ettårsvis. Så da han ble lei av mamman sin i kveld, sparka han til meg i øynene og lo. Jeg aua meg, og la en fornøyd liten gogutt oppi senga si. Og der sovna han sikkert en stund etter jeg gikk ned. Ikke en lyd.
Han trenger tid alene. Vokser til, og snakker med sitt eget språk. “Ta nå og gå din vei, mamma, jeg sparker deg litt her nå, så jeg får en stund for meg selv!”
Come join us! Det har vært en sabla bra dag, og nå vil jeg vise dere den.
Lille bitte, bitte lille Even, og jeg, koste oss med frokost ute på vår tiny veranda. En helt aldeles nydelig start på en flommende sommerdag.
Even badet, og som vanlig bæsja han i badebleien sin. Noen liker å føde i vann. Even liker å drite i vann. På tide å trille ned til sentrum og handle nye badebleier da, med andre ord. …og dessert! Og salat! Vi skulle jo ha middagsgjester!
Jeg må bare innrømme at det kribla i magan min. I mammamagan min. For da vi trillet ned til sentrum, og sola strøk over oss med en deilig sommerbris, kjente jeg tårene presse på. For det var ikke hvilken som helst liten pjokk jeg gikk der og så på. Det var barnet mitt. Ungen min, som jeg fikk ha med meg hjem fra sykehuset for et og et halvt år siden.
Noen ganger blir jeg grepet av fortiden. Og dette var en sånn dag. Vidunderlig takknemlighet skyller over meg slike stunder, og jeg kjenner hvor heldig en mamma jeg er. Tenk at alt gikk bra til slutt. At jeg holdt meg frisk, og at jeg får alle disse herlige stundene med barna mine… TENK DET! 😢😂😅😍
Verdens aller aller heldigste mamma. Det er meg det.
Lille venn. Mamma skal holde seg frisk for deg og storebror, alltid. Jeg lover. Og jeg skal aldri glemme takknemligheten som griper meg på slike dager som dette. Aldri.
Sorry, men jeg kan ikke fortelle om noen umulig fanterakkarunge i dag. Han var en engel i butikkene, og grinte bare til da han ikke fikk holde grøtposen før jeg hadde betalt. Goklompen min.
Sorry. Jeg kan heller ikke skrive at lasagnen var toro sin. For den var min. Made by me. Og jeg kan ikke fortelle om full form i gølvet. For det gikk bra å balansere lasagnen til bordet. Even sov tilogmed en ekstra dupp mens jeg fikset middagen, og dekket bordet.
Diva, Amir, Tom Alex og Anthony fylte hjemmet vårt med deilig liv og fantastisk røre.
Sånne dager vil vi ha flere av her oppe på Lykketoppen.
Vitaminpilledagen solsprøytet inn energi i en alenemamma som ikke lenger er sliten. Og en liten gutt var lykkelig som fytti rakkarn i hele dag.
Nå sover han i den lille senga si, og gjestene har forlengst funnet roen hjemme hos seg selv. Venner er stjernene. Du ser dem ikke alltid, men du vet de er der.
Så finn tak i en stjernekikkert og sørg for å se dem oftere. Grip tak i ei posematgreie om du ikke gidder hjemmelaga, og inviter i vei.
Sitat fra den svenske komifilmen “Tilsammans”:
“Det er bettre at eta grøt tilsammans, enn biff ensam!”
Meeen, som Tom Alex sa:
“Det e no aller bæst å eta biff sammen da..”
I say: “Taste my lasagne, og du glemmer både grøt og biff tilsammans 😜”
Igjen har hu derre forbipolena lekt fotograf. Noe jeg ikke kan. Men jeg kan redigere som bare fy, og jeg fanger skjønnhet jeg ser, over alt hvor jeg ferdes.
Sommeren er vakker for en alenemamma uten bil. Den er pulserende vakker, og den glitrer. Jeg er enormt takknemlig for den, og her er et snev av den slik jeh ser den.
Jeg vrenger opp lyden. Dj Tiesto roper inn i ørene mine: Give me peace.. Freeeee ….in this silence I am freeee! Sarah Mc Lachlan har litt rett. Men ikke helt. Ikke for min del.
For jeg trenger ikke lenger stillhet fra fortidens sinte stemme for å få fred. Peace, man, I have peace. All the time. In silence and in noise. Og jeg vet at du også kan få fred ….dersom du hadde tatt meg i hånda og oppriktig beklaget.
Jeg vrenger enda mer opp. Føttene mine tar rytmer og jeg danser så intenst inni meg at det sikkert vises utapå meg. Aftrikaneren og damen med en stor flue på veska si ved siden av meg i et av Trondheim’s buss-skur, senser nok sikkert energien min. Men jeg bryr meg ikke om det, skjønner du.
I det vi tråkker inn i bussen, tar Shakira over. Hun synger om å prøve alt. Om å tørre å feile. Det er Zootropolis-sangen, og jeg og gutta mine digger den sangen. Jeg småtripper, og nikker takten med hodet litt sånn “dere ser det ikke, for detta er usynligtaktenikking” og litt “selvfølgelig ser dere at jeg nikker takten, men jeg har headset-lov til det-taktenikking”. Slikt som jeg for Gud’s skyld aldri turde å gjøre for 11 år siden, da jeg lot deg stjele sjela mi dag inn og dag ut.
Vet du hva. Jeg ser deg. Jeg ser deg virkelig, hver eneste gang jeg ser deg.
Akkurat nå for tiden ser jeg deg riktignok ikke, der inne i butikkene i lokalmiljøet. Nå sitter du og dingler med føttene i et eller annet fengsel. Spikrer paller. Det er mer ditt hjem enn noe annet. Du har bodd lenger i fengsel til sammen, enn noen andre steder. Hver gang du kommer ut, sukker lokalsamfunnet, og gruer seg til alle dine grusomme påfunn. I rus? Joda, men det er rusen alkohylende kong alkohol som er aller verst i ditt tilfelle. Har du hatt i deg amfetamin, eller røyket hasj, er du rolig og nervøs. Det er i fylla. I fylla tragediene rammer folk som bare såvidt overlever.
Det er i fylla du truer folk med lekepistoler, ekte økser og motorsager for real. Det er i fylla du skaper frykt. Det er i fylla du driver med terror.
Jeg rusler mot Trondheim stasjon og trekker inn duften av sjø og båtliv i det jeg går over brua. Kjøper meg sukkerfri brus, og setter meg ned i hvilestolene for å vente på toget. Men jeg må reise meg. Må gå bort og spørre. “Kan jeg få ta bilde av deg og den fine hatten din til et forbipoleneinnlegg?” Hun er et lett vesen. Et ja-menneske. Hun er nydelig. Vakker. Og jeg er fri. Fri til å mene det. Synse det.
Lola montez ruller innover øregangene mine. Volbeat og jeg. Jeg og Volbeat. Jeg er en fri sjel som digger den musikken jeg vil, og som beundrer alle fine damer og menn jeg ser, uten å få rundjuling av deg. Uten at du klikker og hopper rabiat over stoler og bord inne på utesteder for å la meg stå igjen og skjemmes. Uten å hamres inn med sykelig sjalusi som dagen etter fikk alle verdens farger til å lyse opp i ansiktet mitt. På kroppen min. Slik at jeg måtte gå i dekning. Gjemme meg i to uker, så ingen fikk øye på skammen min. Uten å lide under din smerte.
Det er Volbeat og jeg nå. Inne på stasjonen. Og jeg er fri som bare juling!
Det er over et tiår siden nå. Det var ei anna jente. Jeg er en helt annen dame.
Ville tatt en kaffe med deg. Tilgitt deg alle slagene. Fjernet din dårlige samvittighet for alle sparkene. Frelst deg fra alle kvalene for de gangene du skremte vettet av meg.
Tror du ikke jeg ser det. Tror du virkelig ikke jeg ser hvor liten og svak du er? Hvor nær du er ved å gi opp og dø?
Hva ville du helst skulle skje etterpå? Skulle lokalsamfunnet trukket et lettelsens sukk og endelig fått fred, de også, i det presten lot jord falle ned på kista di?
Hadde din livsoppgave vært fullført her på jorden da, dersom du etterlot deg bare fyll, faenskap, ondsinnede handlinger, og et lettet lokalsamfunn?
Eller ville du at alle skulle vent seg til den nye deg over noen tiår først. Et lokalsamfunn som ville husket deg som han som vendte om akkurat i tide, og begynte å jobbe med veldedig frivillighet, eller noe i den duren, i den lille byen vår? Han som hjalp andre rusmisbrukere til et bedre liv. Ved å snu i tide. Ingen skam det, vey du fengselsfugl. Å vende om, og snu i tide. Hjem til den du egentlig er.
Tror du ikke jeg vet det? Tror du virkelig ikke at jeg vet du leser dette?
Kjære fortidens spøkelse. Nå sitter du altså der igjen. Kanskje føler du at både samfunnet og du er tryggest det inne på cella di. Noen få kvadratmeter som trygger ei vill underground ensom bikkje. Alene i hele verden. For nå har du ikke særlig mange venner igjen der ute i den store verden. Hverken over, eller under, ground.
Jeg er ikke bitter på deg skjønner du. Intet offer her. Jeg er en tøffing. Superlady in my life! Og voldsalarmen? Den forsvant med sår som grodde. Jeg trenger den ikke. For hvis du prøvde deg, hadde denne dama banket deg gulere, og blåere, enn du noensinne trodde en lady kunne få seg til å gjøre. Det heter selvforsvar, og selv om jeg ikke kunne et kvekk av det dengang da, så er det andre timer og boller nå.
Har du hørt sangen “Håp” av Jo Nesbø, De derre?
Da jeg satt nederst på rangstigen og alt håp egentlig var ute, var det den sangen som holdt meg oppe. En venninne av meg brente den på en god gammeldags cd til meg, og den følger meg fortsatt.
Det er håp så lenge det er liv.
Jeg vet du lever. Ergo er det håp.
Og jeg er den som kunne besøkt deg nå, for å hjelpe deg ut av den onde sirkelen din. Jeg er den som kunne gjort samfunnet en tjeneste og iallefall prøvd. Men livet har lært meg noe viktig.
Livet har lært meg at når studenten er klar, kommer læreren.
Livet lærte meg at ingen kan hjelpe noen andre enn seg selv. Man skal ikke drive å fikse andre. Man skal la den spede spiren få stå i fred.
Fiks det nå.
Skjerp deg, og helbred deg selv. Tiden er inne, akkurat nå som du sitter der bak murer og låste dører før ørten gang.
Voks opp for faen. Du er en mann nå. Ta til vett og slutt å oppføre deg som en snørrete drittunge.
I flere år hilste jeg ikke på deg da jeg så deg i butikkene i sentrum av byen. Jeg glodde deg intenst inn i de usanne øynene dine til du så ned eller bort. Og jeg gjør det fortsatt. Du skal vite at jeg kommer til å ignorere deg til den dagen kommer da du ber om tilgivelse. Til den tiden kommer da du begynner å ta ansvar, og begynner å bidra med noe positivt, foran å skremme vettet av folk.
Har du noen gang fundert over hvor feil du tar der du går omkring i din egen skitne lille boble og innbiller deg at frykt er ensbetydende med respekt?
Respekt er noe helt annet.
Jeg reskpekterer deg ikke i det hele tatt.
Men jeg kommer til å respektere deg og gi deg tilgivelse….
…den dagen du legger fra deg fortidens spøkelser og går videre inn i et nytt kapittel.
Og den dagen sitter jeg…
…enten ved en ensom grav.
….eller ved en handshake over en kaffe, der du forteller om ditt fantastiske nye liv som hjelpsom og grei medborger.
Det er det BARE DU som bestemmer.
Du har en venn i himmelen som har tilgitt, når den dagen kommer, og du har en potensiell venn i framtiden.
Jeg skrev til deg det innlegget under her. Trykk på linken. Les og lær. For. Så lenge det er liv, er det håp. Jeg så tårene dine. En narsissist er fortvilt, usikker og full av følelser. Der en psykopat ville trivdes på en øde øy, hadde en narsissist ikke greid det emosjonelt.
Så snu i tide, fengselsfugl.
Du kan ikke overleve på den øde øya di særlig mye lenger.
Året er 2014. Det er sommer. Heten bølger inn over landet og imponerer med en av tidenes heteste bølger. Hetebølge. Det kunne vært så digg det. Hvis det ikke var for at jeg er gravid og nærmer meg tilstand høygravid.
Jeg har ikke normale crawings som alle andre gravide. Har svangerskapsdiabetes og må tygge salatblader og drekka vann.
Men jeg har en syk dille som overgår alt annet jeg noen gang har hatt dilla på: bading. Bading bading og atter bading, hell yeah. Jeg kunne bodd i akvarium, og leter etter steder å bade hele tiden, med tunga ut av munnen som en overopphetet bikkje, ser jeg meg om etter bademuligheter, konstant.
Jeg kjøper et megabasseng til lille Mathias, og later som om jeg er verdens cooleste mamma, snill som bare fytti. En mega rakkarmamma som ligger og kaver i det svære bassenget dag ut og dag inn.
En dag våkner jeg til soveromsbadstu. Jeg dropper alt annet, enn å løpe gjennom kåken, gjennom den lille terassen, og hoppe uti superbassenget. Aaahhh…
Jeg husker en dag Mathias var hos pappan sin og det troperegnet. Jeg la meg og den svære magan min oppi den blå giganten på plena, og lot svære regndråper dryppe over meg. Jeg var det lykkeligst pattedyrvesen ever akkurat da. I promise!
Jeg leide Mathias og meg inn på hotellet ved siden av Pirbadet, og der bodde vi i to netter. I ca 20 timer av disse to døgnene badet vi i Pirbadet. Den ene dagen i 10 timer i strekk. Vi hadde bare pauser for å spise oppe i våtrestauranten, og vi kunne godt badet mye lenger enn 10 timer den dagen, begge to.
Langt ute på høsten var strendene i distriktet her rensket for folk. Bortsett fra en svær mage som lå og duppet i den ene strandbukta. Jeg kjente vannet var så deilig varmt, og koste vettet av meg der jeg svømte og duppet rundt. Lenge. Lenge lenge aaahh..
Året er 2016. Jeg sitter her på en kafé i byen her og nyter en milkshake mens jeg lytter til musikk. I posen min under bordet har jeg et splitter nytt og søtt lite basseng som jeg har kjøpt til gutta mine. Et normalt, lite plaskebasseng.
Det store bassenget i kottet må nok vente noen uker før vi på lykketoppen gidder å pese med å sette opp det. Badedilla forsvant med høsten og forstervannet i 2014, og, vel, jeg savner det litt. For en nytelse det var å bade den sommeren.
Men men. Ei dille er ei dille. Og den varer bare i 9 måneder. Etter det kan vi bare humre av det og klø oss på haka mens vi minnes noen svært så crazy days, der alt ble avgjort ut fra en stor og krevende mage.
Kjære lille venn. Det er på tide å klippe navlestreng, hva? Du sover hos pappan din for første gang i natt, og har sovet hos mormora di to netter siden nyttår, så vi er i gang, hva?
Du er over et og et halvt år, så det er nok på tide.
Og jeg er dreven i å savne storebroren din. Er vant til det.
Men huset, det er helt stille det. Jeg hører ingen guttepust.
Og nå er det bare noen timer igjen til du skulle våknet, for så å sette deg opp i senga, før du skulle sagt, på den måten bare du kan si det: “Måammåa?”
Det er bare en liten stund igjen, til du bruker å sitte der og be meg se deg. Se at du peker på senga mi. Se deg. Bære deg opp i senga mi og forsikre deg om at både du og smokken er helt, helt trygg.
Jeg er sikker på at du er trygg hos pappan din i kveld. Ingen annen pappa er så glad i gutta sine som pappan deres. Og det vet du godt.
Likevel kjennes det som om hjertet mitt roper på meg. Skriker ut at det bør bli dag snart. At det bør komme en ny natt etter den dagen. En natt som inkluderer både Even og Mathias.
Et hjerte som savner barna sine.
“Barnefri”… vel ok, all den søvnen og hvilen. Joggeturen. Toppers at barna er litt borte fra en akkurat da man henter seg inn.
Men jeg er ikke vant til dette. Jeg er alenemamma og vant til at minsten hører til i senga ved side av her.
Jeg savner dere, gogutta mine. Og i mårra kveld, da skal vi tre være ekstra lenge oppe. Vi skal glo på TV, og vi skal ha the time of our lifes. Jeg skal legge meg samtidig som dere, og klokka fem på mårra skal lillebror få ligge i storsenga midt mellom storebror og mamma.
Ja. Vi er vant til å savne storebror, du og jeg, minsten. Men dette er noe nytt.
Og jeg er glad det er over i morgen…
Glad vi skal få blanke ark og fargestifter, for jeg savner deg og Nias …veldig.. 😍😙😍
Oi der skjedde det igjen. I say boom.. …you just shot the room.. …again. Du har vært for ærlig. For heftig for det ytringsbefridde folket. Og du mente ikke å være skarp, men slik ærlighet krever presisjon. Nok et menneske som ikke helt takler rent vann å svelge…
Om det er dama på tråden for Telia. Om det er Canal digital du diskuterer med. Eller kanskje en venninne. Forrige måned var det en kompis. Du greier bare ikke å pakke sannhet inn i falsk sølvpapir, så dem kan speile seg i fake shit. Det må ut, og noen må si det. Det koster deg ikke en tøddel.
Du har bipolar.
Og det koster deg altså ikke så mye som en tøddel å få satt sannhetens ord på fakta. Hva en tøddel egentlig koster? Det samme som en bøddel. Rent lite. Rett og slett. Men lell.. kremt.
Når dama som jobber for Telia, har lagt på, roper hun: “Gad deeemned assa, for ei bitch med stor B lissom!” til hylekoret rundt seg. Kollegaer som jobber med salg og service. Service? Pent innpakket; men mer salg ala fake.
Canal digital har en slik svensk hurragjeng, og de kjenner igjen deg. “AAAHA, HON JA! Talade med henne 2 månader sen, fan va hok e chuk va?!”
Du vet det så godt inni deg. At alle rundt deg mener du burde go with the fake flow. Men du bare greier ikke. Du kan ikke spy opp samme gamle møkka som alle før deg har tygd ferdig. Som alle før deg har svelget og fordøyd. Du bare MÅ stille spørsmålstegn. Utvikle. Kjøre på. Forske på. Forstå til bunns. Snakke om det.
Du har bipolar, og du vil snakke om det. Kommunisere. Til bunns altså. Men den falske verden er ikke interessert. De shouter out loud: Spis det du får servert! Svelg det! Godta det! Nå!
Du er høysensitiv. Du senser og sanser. Det er en del av din visdom. Men også en del av din tunge ballast. Hersketeknikker gjennomskuer du på flekken, og du er ikke redd for å ta opp kampen. Hver eneste måned må du forklare en person i din nære omgangskrets at du ikke bærer nag. At du er totalmisforstått, og at du dessuten selv i tillegg har både misforstått og tråkket i diverse salater. At din ærlighet handler om kommunikasjon. At din kommunikasjon handler om ærlighet. Ikke bipolar? Vel, gang dette med 50, hent popcorn og gjør deg klar for forestilningen.
De opplever det som konflikt.
Du mener det som fryktløs sannhet.
De lever i en annen verden.
Du skyr fake som pesten.
De følger andre’s ideér, samt mote.
Du skaper mote. Samt nye ideér.
Jeg vet om din frustrasjon. Forstår ditt behov for fair game, og skjønner hvor du vil.
Samfunnet forventer noe av deg. At du glatter over, og godtar. Bare godtar ting som de er. Verden vil synke i fred og ro, og alle som roper ut den vonde sannheten, bør ignoreres.
Men hva skjer når du nekter å bli oversett? Når du banker i bordet så det runger, og krever å bli hørt for alt hva du er verdt?
Du lever i en verden hvor det å banke i bord og si fra, er ensbetydende med “konflikt”. Du burde kanskje innpasse deg, for enkelthetens og den falske freden’s skyld. Men det kommer aldri til å skje. Aldri. Never.
Å ha bipolar betyr ikke at du er vanskelig å ha med å gjøre. Det betyr at omverden har store vansker med å tilpasse seg høysensitiv, ærlig sannhet.
Å ha bipolar betyr ikke at du er overdådig åpen. Som en bok. Det betyr at verden enda ikke er klar for sann åpenhet.
En dag kommer frustrasjonen piplende frem av slitne porer. Tårene baner vei for nok et bord å banke i. Du sier til Telia-dama: “Jeg har bipolar. Det er ikke så lett for meg å kommunisere når det kommer til salg og service. Jeg gjennomskuer liksom hver minste lille greie…”
Teliadama har en venninne som har bipolar, og forstår deg endelig.
Vi kan være åpne om så mangt. Men vi kanskje glemmer å fortelle den dypeste sannheten. At vi har en diagnose ved navn bipolar, og at ting er sensitivt.
For javisst er vi følsomme. Javisst kan vi kjenne tårene presse på bare ved å se på et konfirmasjonskort. “Gratulerer med dagen, tantebarn konfirmant”. Vi ser ikke bare et kort. Det er ikke papir, det vi ser. Vi ser for oss hele livet til en konfirmant som er elsket og beskyttet av kjærlighet.
Javisst er vi sensitive. Empatien skyller over oss når noen sitte og gråter foran oss, og vi kan ta på oss hele sorgen.
Men vi er klokere enn det dypeste vann, og dypere enn den mest bortgjemte grunn. Sannheten er lett å kjenne igjen for et menneske som alltid har hatt sansene på vidt gap.
Du kan ikke lure en bipolar med svada. Og vi nekter å gå med de klærne der; bare fordi den jumperen og den boksa er in. Du kan ikke selge oss hva som helst.
Er det en konflikt? Når et menneske viser seg å være både ærlig og hakket for gjennomskuende i en dialog?
Nei. Det er slettes ikke ment som konfliktskaping. Vi lever i en businessverden, og i en overflod av materielle goder, samt store forskjeller hva angår standard på livskvalitet. Det skal selges, og det skal lures. Det skal trikses og mikses.
.. .det er klart det blir en del bipolare konfrontasjoner. Og nei, det er ikke sikkert det er bare for å “være tverr” heller. Det kan være at det er nødvendig; at issues tas opp i lyset til studie for ærlig observasjon. Til granskning.
Når du sitter med morgenkaffen i hånda og tenker. Tenker over hårdagens heftige diskusjon med en bipolar kunde nede på butikken du jobber i. Så skal du vite ei greie. Og det er at du kan banne på, at personen med bipolar som virket så bastant og bestemt, ikke tenker på deg tilbake.
Det er jo en naturlig del av hverdagen. Å være ærlig og sann. Å si meningen sin.
