Hvis hesten var livet ditt. Hvem styrer den for tiden? Hvem er det som ruler der oppe med tøylene i hånda? Du vet, den der selve hjernen i ditt liv. Ditt hode.
Noe av det viktigste jeg måtte lære meg for å blir frisk fra diagnosen bipolar, og modnes inn i det type sinn jeg ønsket å leve med, var at jeg var den eneste som kunne ta ansvar i livet mitt. Ingen andre kunne gjøre det. Bare jeg kunne bestemme om jeg skulle stå opp med et smil om mårran, eller gjemme meg under dyna. Bare jeg kunne besteme meg for å begynne å innta det viktige og avgjørende medisinsaltet lithium. Det var vanskelig å stole på psykiatere og leger, men jeg valgte å velge det rette. Tok sjansen
Jeg grep tak i tøylene og rollen som dronning i mitt eget liv, og tok avgjørelsen; her var det JEG som bestemte. Jeg skulle ikke lenger bestemme meg for å la andre lure meg til å kjøpe villhester.
Jeg ville heller ri inn i min egen visualiserte solnedgang og tro på soloppgangen, enn å la villhester villlede meg.
Samtidig måtte jeg inngå en urpakt med meg selv: fra nå av skulle jeg skjønne at det å ta ansvar, også handlet om valg. Skulle jeg velge å ta det tungt, eller lett? Være redd, eller modig? Være passiv eller trene? Røyke eller slutte? Sutre eller smile? Ta alt for gitt eller være takknemlig? Bry meg om sladder eller stå åpent frem og rekke en elegant og vennlig finger til rykter, fjas og fantepakk? Spise junk elle sunt med krydder av junk?
Jeg valgte å ta det lett. Valgte å være modig. Begynte å trene og sluttet med nikotin. Da kom smilet og takknemligheten naturlig. Og så valgte jeg å være åpen, gi blanke i alle komplekser og rykter, og galloppere min egen vei.
Man kan ikke snu. Har man sluttet å synes synd på seg selv, men heller begynt å anse seg selv som sin egen tøffe soldat, da er veien tilbake allerede blitt for lang. Reisen har tatt av, og det er bare å holde følge. Du setter ikke lenger alle andre høyere enn deg selv, men ser dem inn i øynene og smiler trygt. Du styrer disse hestekreftene, og hva du skal bruke dem på.
Det er ikke alle som liker å se deg galoppere. Ikke alle som er komfortable med at du aldri kjøper villhester av dem mer. Det er disse som trenger å se en elegant og vennlig langefinger mot lyset av solnedgang, for å forstå at “you don’t care noe mer…” Løpet er kjørt.
Tør du det? For du må være klar over at det venter deg et magisk eventyr. Er du i stand til å takle lykke og fremgang? Det kan være lettere å ligge i gjørma og vri seg i selvmedlidenhet, enn å fatte og begripe alt hva universet egentlig har i vente for deg hvis du endrer kurs.
Join me on my ride. Hvis det var mulig for meg ….for gjørma mi hadde liksom størkna tilnærmet sement, …da er alt mulig.
Hviket er hva min morgentekst handler om. Det har nettopp vært soloppgang, og jeg har så mye å være takknemlig for. Våkna opp til verdens vakreste lille guttefjes, rusla ned til midt etg i et trivelig hus og spiste frokost. Ute skinner sola og i går lo jeg med 7 venninner etter vi gråt på kino til filmen “Et helt halvt år”. Jeg kommer tibake til dette i et annet innlegg. Havapia mi på 17 år kommer til oss i dag, og da får jeg shina kjelleren. Om to uker kommer Mathias og skal ha ferie her. Jeg får tilbakemeldinger fra dere blogglesere jeg aldri trodde jeg kunne drømme om å få et år tilbake. Livet får ny verdi når folk faktis gidder å lese skribleriene mine. Til helga får jeg besøk av en nydelig mann… Tenk det! Så mye rikdom jeg har nå. Så mye å glede seg til i lyset av en fargerik horisont.
Før jeg server deg min morgentekst, vil jeg gi deg noen linker til faktum av fortid som viser at det er mulig å gå fra å grave sin egen grav nesten ferdig, og snu om alt til vakre vidder og actionride med hvite sterke hestekrefter. Men først og fremst linker jeg deg til mine råd om livsnyt.
To enjoy the ride, må du:
-Endre ditt syn på verdi i form av fokus på takknemlighet. Dvs: Har du dyne og pute i senga? Fantastisk! For et gode! Ikke? Spør milliner av fattige folk i uland. Har du nære relasjoner til andre mennesker? Woow du er heldig. Penger kan ikke kjøpe dette. Har du telefon, og kanskje lader med ekstra lang ledning? Det er jo helt villt! Har du en frisk kropp som kan løpe og danse? Priceless…
Stopp med å handle inn alt du tror vil gjøre deg glad. Se heller på der du har. Kanskje er det å hjelpe andre mennesker som vil gi deg lykke..
Der er store sjanser for at du blir livsnyter om du leser dette: http://m.forbipolene.blogg.no/1438193190_29072015.html
Det å kjempe seg opp av gjørma, kan koste noen tårer, men kunsten er å se på det som en tunnell man må holde ut. Når du leser dette, husk at jeg har det strålende den dag i dag. Må leve med noen husketap, men jeg er superlykkelig og nyter livet. Dette var før. Nå er nå:
http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html
The soldier
Here’s a new day
It’s for you, choose your way
This part of yesterday’s future
a tomorrow so blur
You think you never know
it all might be a show
But you had a vision
In the night dimension
Dream on, you’re the soldier
Don’t you doubt, my dear
It’s your boat
you’ll make it float
They’ll try to give you pain
But they can never use your brain
You’re the boss
it’s their loss
Ride away soldier of tomorrow
sunrise before sorrow
You might have days
or years of unknown ways
I belive in you
that you will shine from blue
But if you say you don’t have faith
well, your horse can wait…
Skrevet av forbipolene, Helene Dalland 2016
