Babytøfler, flaskeforkle, skåler, duker, skjerf, armbånd og broderibilder, er bare en brøkdel av hva hun får til.
Silje tar gjerne på seg oppdrag.
Send henne melding på facebook: Brustad Silje , så blir du tatt godt imot. Eller send henne melding på facebooksiden “Håndarbeid/broderier”. Ønsker av moderne urban style er også velkomne.
Lykke til videre med de tøffe tingene du lager, søs. (Måtte bare skryte litt av deg.)
Det var ikke meningen denne bloggen skulle helt opp til 4.plass på blogg.no-lista. Da jeg begynte å blogge, var det fordi jeg ville skrive. Jeg er ikke blant de rikeste her til lands, men jeg var og er fornøyd med det jeg har. Også det jeg har å tilby barna mine. Fornøyd med den flytende håndsåpa til 7 kr, shampooen til 8 kr, billige klær, parfyme til 39 kr, det rimelige avholdslivet og pulverkaffen til 19 kr.
Jeg er ingen glamorøs diva, og sminkepungen oppdateres kun når noe mangler. Både pappan til barna mine, og jeg ofrer bort mye annet til oss selv, hver gang barna trenger nytt utstyr. Det kan gjerne være brukt.
Miljøvennlig, brukt og billig, er helt ok i vår verden.
Vi er lykkelige folk med helt andre verdier enn det som kan telles i penger.
Dette er nok også mye av grunnene til at jeg ikke har skaffet meg en eneste sponsor, og hittil ikke har tjent ei krone på bloggen.
Ved et engangstilfelle havnet altså forbipolene på 4.plass, pgr av et innlegg. En sann historie om mobbing. Jeg skrev den for å nå ut til folk, og han fortalte den for å nå ut til folk. Jeg aner lite om blogg.no og lønn, men blir det litt lønn for det døgnet den lå innafor topp 20, så skal pengene selvfølgelig deles likt med han jeg skrev om.
Skrive, skrive, atter skrive… Det er hva jeg er født til sett bort fra det å være mamma, og det å være sosial med alle de herlige folka jeg kjenner. Ord renner i blant som en foss utav tastetomlene mine her inne på bloggen, både i rim, tekster og sanne historier. Og etterpå er det rolig i hue for en stund. Inntil nye ideer dukker opp.
…så er jeg altså bare en freak fra fortiden som er tilfredsstilt dersom jeg får skrevet. Det var derfor jeg tenkte at en blogg var riktig arena for meg.
Ja. En blogg er riktig arena for denne dama. Men jeg tror neppe en topp-plassering passer for meg.
For det siste døgnet har vist meg at jeg takler dårlig slike kommentarer som egentlig ikke er ment ille, men som kan virke slik når jeg leser dem. Jeg misforstod, og svarte uhøflig tilbake. Å bli gjort oppmerksom på det, var nødvendig. Jeg fikk snakket med henne, og beklaget på det dypeste. Heldigvis vil hun møte meg, så vi får snakket ut skikkelig, og forhåpentligvis skrive om møtet. For hun var ikke et nett-troll. Det var jeg som ble til et bloggtroll. Og jeg er ikke her for å såre noen.
At jeg svarte henne slik i kommentarfeltet, ga meg vondt i magen min, og skamfølelse.
Jeg fikk tårer i øynene ved tanke på alle kommentarene som ville kommet ved en evt topp-plassering over tid. Kommentarer som virkelig ville vært kjipe.
Her i bloggverdenen er jeg jo bare en amatør av en hippie, som egentlig hører hjemme på en batikkmønstret strand, med egendyrket mat. Jeg har ingenting glamorøst ved meg. Jeg dummet meg ytterligere ut ved å ta kontakt med hun ene som kommenterte konstruktiv og vennlig kritisk, for å takke. Og skjønte ikke før etterpå at dette blir i overkant hippie. Så det kommer jeg heller ikke til å gjøre igjen. Sorry.
Ja det er latterlig, og det er lov å le.
For i utgangspunktet er det meg revnende likegyldig hva folk mener om meg. Men når jeg har slengt et svar tilbake som mest minner om frekkhet, sliter jeg altså med samvittigheten og skamfølelsen. Helt siden tidlig barmdom har jeg bært på voldsomt stor samvittighet, og det skal ikke mye til før jeg preges av den.
Dette er som ei slags bok for meg. Vil bare skrive. Skrivingen er lønna. Jeg trenger ingen topp-plassering, penger eller status.
Så jeg legger meg til rette her nede. Jeg vil bare sitte her på bunnen og skrive, og fortsette å kjøpe billigkaffe og rimelige klær. Det var jo ikke å komme høyt opp på en liste som noensinne drev meg uansett.
En kompis sa til meg i dag: “Det er det blinde speilet dette. Vi ser ikke selv at vi virker frekk, før noen roper jorden kaller… Og vi hører og ser ikke selv det alle de andre ser og hører.”
Men jeg greier ikke å skylde på hverken speil eller diagnose når jeg tråkker i salater og sånnt. Jeg er min egen nådeløse dommer, og kanskje er det litt bra også det. Så man ikke tråkker i en salat neste gang, men går videre til å tråkke i middagen. Eller desserten. Og etter det, i skoene, på veiene og i skauen. For å trampe opp nye stier.
Så. Beklager. Jeg skal ikke gjenta salattråkking neste gang. Men så klomsete som jeg kjenner meg selv, kan det altså hende jeg tråkker i både middagen og desserten før jeg tramper videre.
Dette blogginnlegget er et meget spontant og gøyalt samarbeid mellom superfotograf og frilanser Odd-Rune Wang, og skribent av denne bloggen forbipolene.blogg.no, Helene Dalland.
John Brungoth ser seg ut i rommet og tar seg til skjegget. Armene halvt i kors. -“Hvem som er aller best å jobbe med av komikerene? …hmmm.. de er jo alle gode å jobbe med, men om jeg skal velge EN, ja hmmm, vel, så må det nok bli Morten Ramm. Ja for han er som en blekksprut.” Brungoth etterlikner ivrig en blekksprut med armene sine, og fortsetter: “Altså, Morten har full kontroll. Det kan være kaos, men den mannen catcher alt med de blekksprutarmene sine, skjønner du?”
Ja, jeg skjønner. Skjønner veldig godt dette. Hmkremt. Det var jo Morten Ramm som overtalte meg til å endelig få fingern utav en whereveritmightbe, og huke meg ivei til frisøren.
Jeg forteller John Brungoth om hvordan Ramm og Tørnquist tok seg tid til et sabla morsomt bloggervju høsten i fjord, og at han må hilse dem.
Om hvordan vi lo av undertegnede da Ramm sa: “Dø. Du kan’ke GÅÅ SÅNN!?! Hva ære du bruker? Ære wella?? Ja det er wella hva? Du må til frisøren”
John, du må huske å hilse han takk for tipset.
John, som dere så på Senkveld i kveld, ikke fikk kjørt seg, men flydd seg; møtte jeg onstage fra backstage etter kameraene ble skrudd av.
Vi skal nå skru tiden tilbake noen timer.
Jeg må presisere at jeg ikke er sponset. Eller på noe som helst måte fått oppdrag av TV2. Men jeg mååå bare skryte dem høyt høyt opp i sky igjen.
For denne uka er jeg nok en gang blitt behandla som den prinsessa denne hippiefreaken i bimboforkledning ikke er. Av kamerateam, produksjonsleder, klipper, og av dem alle sammen. Ikke minst av Thomas og Harald, som så hjertelig tar seg tid til så mange som mulig. Stjørdalinger: de skrøt av dere da lysene var slukket og kameraene avslått. Jeg kommer tilbake til det.
Tv2 skal jeg en av de kommende dagene skrive om i er eget innlegg. På tide folk får vite mer om hvordan de dyktige folka i plan B og i lokalene i Oslo, jobber.
Produksjonsleder Annemartha Leidland sørger for at det tikker inn ei melding tidlig ettermiddag på min telefon. Det er noen timer til Senkveld skal spilles inn. Jeg får beskjed om at hun har lagt av billett til meg, og at det bare er å hente den omkring 18.30.
Jeg skal snart entre en verden der folkene som jobber der er like naturlig halvgal som meg selv. Der det er lov å være i topphumør, og litt ekstra hyperaktivitet og impulsivitet definitivt er tillat.
Inne på Kimen Kulturhus kommer travelt opptatt, men likevel så hyggelige Leidland og trer denne over hodet mitt:
I can sure you: denne dama har alt på G, og innehaver en egen ro midt i et travelt yrke med mye å holde styr på. Kanskje har superkule hun blekksprutarmer også. Helt Ramm, liksom.
Cool og balansert fikser hun alt, iallefall. Dersom du har ærlige hensikter selvfølgelig.
Bak kiosken i Kimen står disse happy hurraguttene og tar med glede i mot en ivrig blogger. Magnus, til venstre, er klipper i produksjonsteamet. Til høyre står Henrik Faltin og sier han selger merge for kvelden.
Knall stemning allerede ute i gangene altså.
Jeg har tilogmed fått eget blogg-navn på presse-setet mitt. Snakk om detaljert og grundig opplegg.
Spent gjeng venter på favorittkara sine.
Folkens! Hils på selveste frilanser og fotograf Odd-Rune Wang. Dette er en fantastisk dyktig fotograf, og heldige jeg fikk sitte ved siden av han. Vi pratet en god del, og han hadde tydeligvis er friskt, åpent sinn, der det ikke var nei å få på spørsmål om jeg kunne publisere noen av hans bilder her inne.
Jeg er mer inne på skrivingen, og han mest på foto. Så jeg håper på fremtidige frilans-samarbeid. Virkelig, Odd-Rune, du kan dette.
Klipper Magnus ble sittende ved siden av oss pressefolk, med et humør av en annen dimensjon. Det var smil, smil og atter latter! Ikke rart kveldene blir “sene” for denne gjengen.
Ingrid Nordheim (bildet over), er en glad og munter dame som jobber som journalist for plan B, teamet bak Senkveld.
Javisst. Yeah! Dette er altså sprettalopp klapper oppvarmer Henrik Årdal (bildet over). Dere ser ham ikke på skjermen, men ååååh hva dere går GLIPP AV! For en DUDE! For en FYR! WHAT A MOOD, DA MANN!
Jeg begynner her: Tom scene ⤴
Vips. Hva var det? Vi så ham ikke GÅ inn på scenen. Vi så ei fartsstripe.. nærmest..
“BRRRØØØØL EEEY HEEYU YEAH! ER DERE KLAREE?” Tror jeg han sa.. SA? Han ropte høl i Kimen’s hue, og det var deiilig å høre på en slik cirkusartistisk sprettfigur.
På et tidlig tidspunkt forsikrer han oss om at han ikke har noen diagnose.
-“Jeg bare er sånn.”
Han tripper. Nærmest moonwalker naturlig med en rastløs kropp og er sprengende stappfullt godt humør som bare mmMmMMMÅÅÅÅHH uuuuUUUUT! Skyter t-skjorter på publikum med en, av alle ting; t-skjorteskyter, og VARMER OPP OSS. Det er som en komifilmfigur. Jeg faller for han. Altså, ikke sånn. Men jeg sliter skikkelig med at jeg nesten faller ned av stolen. Vrir meg i LAHAHATTER..
Jeg må snakke med han. Han tripper og moonwalker, og vi “står” på venstre side av scenen, nedom pressesetene. Henrik Årdal forteller at han har jobbet for Senkveld i 4 år. Men dette er ikke det eneste programmet han varmer opp for. Når vi sitter og ser Dritseint med Edel, Norske talenter, The voice, Beat for beat, underholdningsavdelingen og Tett på med Else, er det denne humorbomba som har fått liv i publikum. Det er han som viser dem når de skal klappe, og får dem med på THE GOOD WIBE, hell yeah.. Han drar frem THE CRAZY i alle, han Henrik.
Herlig gjeng dette, onstage: Odin Langbakk, Jørn Hoel, Wenche Myhre, Nummis, Rønnis og John Brungoth.
Vinneren av dialektkonkurransen ble Harald, som fikk synge med DDE.
…og spille duell mot selveste Odin Langbakk.
Men i alle forbipolente dager, jeg glemte å sjekke navnet på kameramannen som sørger for at fbvennene mine desverre påstår at de så topplokket mitt på live televisjon! Plan B, kan dere sende meg navnet, så skal jeg oppdatere her?
Crew camera, taken from behind. Hva? Sa jeg noe galt? Jeg TOK bildet bakfra…!
Stjørdalingen Erlend og kompisen tar selfies med Thomas og Harald etter liveshow.
Jeg spurte Thomas og Harald om de hadde lest denne bloggen, og Harald sa: “Ja, vet du, DET har jeg! Jeg fikk det innlegget tilsendt.”
Vi får høre at Thomas og Harald synes vi Trøndere er knakanses trivelige. De er nesten blitt invitert hjem til folk. Men det var visst kun en spøk, fra Harald.
Han musikkgeniet her sparer jeg helt til sist. Vinner av Norske talenter, Odin Langbakk, var gjest i Senkveld. Han kom sammen med pappan sin, Dag inge Langbakk. Odin var kledelig sjenert, og framstod som den rolige typen han som regel gjør. Jeg tror det var tussig for gitartalentet å følge med den rapp-liknende praten til denne slags Alfa fra Sesam stasjon typ blogger forbipolene. Sorry, Odin, jeg kan bli både intens og hyper, og jeg skjønner godt at du sikkert ville tilbake backstage og snakke med Bjarne.
Det ville jeg også, Bjarne. Så hvis du ser dette, Brønbo, så ring : 45274651, snarest.
Du er knallkul, Odin. Gleder meg til å høre deg spille mer i framtida!
Kjære lesere, dere leser innimellom trofast og tålmodig, veldig tungt og trist lesestoff her inne på forbipolene.blogg.no. Det er derfor dere fortjener muntre input av litt gal karakter. HumorNorge hjelper meg å pakk inn denne seriøse bloggen i humoristisk gladpapir.
Takk, kjære komikere! Takk, kjære herlige halvgale kreative, muntre, glade folk, som bidrar til disse viktige pausene, men sunn galskap.
Takk toppfotograf Odd-Erik Wang, det var garantert en mening farget av samarbeid, med at vi møtter på pressesetene i Kimen Kulturhus i kveld. Håper vi kan samarbeide sammen litt frilans, det hadde vært gøy!
Drea Kay ga meg bladet Det Nye. I går var det på tide å lese reportasjen om deg. Det gjorde meg både trist og forbanna, og jeg kjenner at jeg støtter deg fullt ut.
For det finnes vel ingen andre her til lands som har blitt så misforstått og nettmobbet som du, gjør det vel?
Jeg leser, at til og med enkelte i slekten din ikke greide å stå opp for deg. Du vet, mangfold er det riktige å lære våre barn. Men, nei, feigheten lenge råde..
Ja og så viser det seg at det ikke er lov til å interessere seg for flere ting heller. Du kan ikke like å pynte deg, samtidig som du kjemper for miljøvern, hva?
Folkens! Skjerpings! Hva slags headpain er det dere lider av?? Så dere kan ikke interessere dere for både golf, jakt og fiske samtidig? Liker du å spille golf, er du da for fisefin for jakt og fiske?
Du ler, og så piper du: “Neiiii, seff!”
Men for søren, det er da DET SAMME DET VEL!
Dere mobbere der ute, har dere ikke lagt merke til Sophie Elise’s gode hjerte? Uegoismen hennes? Og den genuine og originalt velutviklede måten hun skriver på??
Vet du hva, Sophie Elise? Jeg tror ikke de greier å se dine kvaliteter. Rett og slett fordi de ikke er velutviklet nok, hverken sosialt, mentalt eller empatisk sett.
De evner ikke å se at bloggen din ikke er en rosablogg, men en journalistisk sett genial og informasjonsrik blogg.
De sitter på ei berghylle der nede og greier ikke å SE DEG der oppe på toppen.
Tenk at du er så sterk at du greide å stå i slikt ondskapsfullt og sjalu haggel, dag ut og dag inn, år ut og år inn..
At du ikke ga opp. Der er jeg så glad for.
Jeg lå to plasser under deg her om dagen. Og jeg vet ikke om jeg har så lyst til å noensinne ligge på 1.plass.
For der, helt på toppen, der står ei tøff ung jente oppreist, så innmari velfortjent. Og jeg fryder meg stort ovenfor nett-trollene dine; at den fine alven du ruler der oppe.
Jeg unner deg suksess. Og vi er mange, mange som gjør det, skal du vite.
For noen år siden ble jeg skikkelig trist på dine vegne. Jeg leste et innlegg der du skrev om hvordan du mislikte deg selv, og hvor lei deg du var.
Jeg bare måtte skrive til deg. Vet ikke om det nådde fram, men jeg tryglet deg om at du måtte være så snill å bli glad i deg selv, og ikke bry deg om de slemme.
Det gleder meg enormt å se at du sakte men sikkert reiser deg. Og du, du er så flinke til å synge..
Jeg skal nok hilse fra blogger Drea Karlsen. Hun også snakker varmt om deg. Veldig mange gjør det. Og hører vi annet, forsvarer vi deg og den nydelige, fargerike bloggen din.
You rock, rock, rock!
Stå stødig. Hold fokus.
Du er en nydelig alv, og alver kan fly.
De er bare troll, og troll sitter fast i skauen.
…dessuten sprekker de i det lyset som skinner av deg.
💜💛💚💙😇 Alle hjerter til DEG, fra meg, og mange med meg 😇💙💚💛💜
Jeg river meg ørlitegrann i håret, og bestemmer meg her og nå: Det er oppgjørets time! Det betyr at akkurat nå, tar jeg et oppgjør med DEG!
Det du driver med, er i min verden aldeles ikke akseptabelt, og nå begynner det å likne på uthegning. Jeg har snakket med blogg.no om det, og følger med deg. Du er en annen blogger her inne, som til stadighet funker som både copycat og kritiker på 80 % av alt jeg legger ut. Det er ok å la seg inspirere, men ærlig talt, du har holdt på i over 7 mnd nå…
Jeg begynte å blogge i juni 2015. En ærlig blogg, fri for kroppsfiksering. Jeg ville bare skrive. Ikke tjene penger. Men skrive. Det gikk ikke lang tid før du kalte meg “gal”. Dette var på et tidspunkt der jeg fikk god og behagelig støtte av venner og bekjente, fordi jeg nettopp hadde lagt ut historien om da jeg rømte fra psykiatrisk avdeling til Stockholm, og en sensitiv historie om meg som ung jente og elektrosjokkene jeg fikk.
Du kalte meg altså “gal”. Men galskap, frøken, er det ikke jeg som driver med.
Og du; ikke tro jeg et eneste sekund ble lei meg av å bli kalt “gal” av en person som holder på slik du gjør.
Det skulle ikke stoppe der. Samme hva jeg la ut, ble du litt i overkant inspirert, og la ut omtrent det samme noen timer etterpå. Skulle jeg vise frem “my redhead days”, gjorde du det samme. Fortalte jeg mine sanne historier, gjorde du det også. Skrev jeg sanne historier om tragiske dødsfall i form av selvmord, ja så skulle du pirke borti det også.
Mine innlegg om mobbing, blir ivrig fulgt opp av deg i en kritisk tone. Veldig mange i mitt nettverk har reagert på det du gjør, og omtaler det som barnslig latterlig.
Du er her for å komme deg til dit du kan tjene penger ved å hakke på oss andre bloggere, hva?
Og hvor mange ganger har jeg ikke sett mine tips og råd gjentas i andre formuleringer inne på din blogg?
Her om dagen skrev jeg historien om en tøff mann som ble mobbet på forferdelige måter. Innlegget ble tatt så godt imot at bloggen min havner på 4.plass. Dette var både hans og min sin jobb, og jeg er stolt av han.
Og hva gjør du? Jo du håner selvfølgelig innlegget og latterliggjør det.
Og hvordan gjør du det? Jo, du legger ut en “sann mobbehistorie”, med andre karakterer enn han jeg skrev om, men som i likhet med han en gang i tiden er “en spent og forventningsfull 7åring”, og som selvfølgelig “også opplevde gymgarderoben som verst”… Synes du ikke at det er litt grovt å etterlikne en så sart historie? Vel. Jeg kjenner en som er dyktig på å undersøke kopiering og plagiat på nett, med et bra program. Du kan forvente deg at vi sjekker din blogg nøye.
….Og hva gjør du deretter? Yeah, ofcourse; du skriver et innlegg der du gjør narr av alle som ligger på bloggtoppen, fremstiller dem som dukker, og påstår at det er det eneste som skal til for å nå den toppen!
Fy, copycat!
Nå har jeg tatt imot nok dritt fra deg! Nå er det faktisk nok! Du skal blokkeres fra mitt hue, for nå begynner det du driver med å ligne på alt annet enn blogging.
Du bør lese bloggene til de som ligger på toppen av blogg.no, siden du tydeligvis ikke har gjort det. For de aller fleste av dem, er forfattere, poeter og intellegente bloggere. Se og les. Lær av dem. Måten de skriver på er trillende interessant. Og du burde la være å henge deg opp i alle andre sine “feil”, og fokusere på deg selv, dine ideer og hvorfor i alle dager du blogger. Slik som du bare svømmer etter alle oss andre som ei bitter gjedde, er jeg redd det skader et visst omdømme.
For man beholder ikke en toppbloggplass så lenge som de der oppe, bare ved å ha et friskt utseende vet du. ….slutt å heng ut folk for utseendet anyway..
Jeg er ferdig med deg, copycat. Og fra og med i kveld er du også ferdig i mitt farvann, du skal heretter blogge ut fra ditt eget hode. Jeg er opptatt, og likeså alle andre bloggere.
Jeg holder min lille babyskatt hjemme fra barnehage til han er nesten to år. Dette fordi jeg heldigvis har muligheten til det, og fordi jeg mener at han iallefall ikke tar skade av det.
Men jeg må følge han opp. Har selv jobbet i barnehage, og vet hva han går glipp av dette året i forhold til stimuli av finmotorikk og grovmotorikk, dersom jeg ikke tar tak i dette og hjelper han. Jeg forbereder ettåringen min før høstens barnehagestart.
Hva angår finmotorikk, trener vi for tiden på tegning og matspising. Det å holde i blyant, og det å håndtere skje og gaffel.
I en barnehage kommer Even minstemann til å lære seg en verden med babyregler omkring leker. Jeg prøver å lære han om individuelle behov. Stort sett leker vi fritt, og helst tonet inn etter hva han styrer. Jeg prøver å ikke styre leken for mye.
Men innimellom driver jeg med små input. De andre barna i barnehagen kommer om noen måneder til å gjøre opprør, slå eller bite dersom Even tar fra dem lekene, slik han liker så godt å gjøre. Så jeg demonstrere for han at det er jeg som holder på med denne legoen dere ser på bildene her, at han ikke får ta de fra meg. På denne måten blir han bedre vant til å vente på tur, og vil forstå bedre disse uskrevne barnereglene i barnehagen til høsten.
I begynnelsen funker det ikke helt etter planen ….
Det testes…
Og det triumferes.
Men etter en ny runde med lek og moro, setter jeg denne grisen på parkeringshuset. Jeg forklarer han at den grisen skal stå der.
Even står en stund og respekterere det. Så blir fristelsen for stor. Han tar opp grisen og holder dem litt mens han ser på meg. Jeg sier: “Men jeg satte den der fordi jeg ville den skulle stå der..”
Da setter han den på plass igjen. Jeg klapper med hendene og gir han masse ros for det.
Nå som jeg holder barnet mitt hjemme det første åren han kunne gått i barnehage, sørger jeg for mange trilleturer. Friskluft skader ikke en liten tassi.
Jeg lytter til musikk og henter inspirasjon under åpen himmel.
Så er vi i gang igjen. Lille vennen vil gjerne ha mamma helt nede på gulvet. Og han får tilfredsstilt spenningsfølelsen sin ved å leke spøkelse, borte bø og kom og fang meg.
Skal man være hjemme med barn på denne måten, må man være aktiv voksen, og stimulere barnet på en måte som er gunstig for det. Det er en form for balanse mellom kos, aktivisering, stimuli og random lek.
Det kan gå hektisk for seg.
Min lille venn er en luring. Dette, og det at han er glad i å danse, er noe jeg følger opp. Humor og dans anser jeg som to positive egenskaper hos han, derfor lar jeg han danse til variert musikk, og lure meg trill rundt så han har noe å le av.
Han liker å late som om jeg skal å få noe, for så å trekke det tilbake før jeg får tak i det. Dette er visst revnende gøy.
“Versegod mammaaa..”
“Køddaaa”
Han skal også lære seg å dele oppmerksomhet, så jeg trekker meg tilbake noen ganger. Det er helt ok å sette i gang en aktivitet, for så å liste seg litt unna en stund. Han skal lære seg å leke alene også.
Tidlig trenger de grenser, de søte små. Even lærer seg mye om hvordan ham ikke får lov til å slå eller bite. Og han har en storebror som vi nylig har veiledet litt innen dette. For de hadde det jo så gøy der satt i sofaen og Mathias smådyttet Even på tull. Nå har han sluttet med det, for vi forklarte han at Even kopierer atferd.
Det er en familiebarnehage jeg kommer til å søke Even inn i. De sier de blir like glad i dem som om barna er sine egne, i den barnehagen, og jeg kjenner at jeg gleder meg. For det er noe spesielt med det å sende søte lille goklompen sin rett i andre voksne sine hender. Media belyser mer og mer hvorfor det heller lkke bør være enkelt, og som mor er jeg en løve. Ingen rører mine skatter, og jeg vokter dem som om denne løvemamman var dragen i den store hulen.
Derfor var det lettende å høre om ekstra strenge politkattester, små forhold og grundig oppfølging i denne barnehagen.
Utpå våren skal vi mye ut å leke. Jeg innrømmer det, lek er ikke akkurat det beste jeg vet, men jeg har et ansvar for å bringe barnet mitt velstimulert og trygt fram mot barnehagestarten til høsten.
Flere har etterlyst bok. Dette er kjempehyggelig, tusen takk. Det gjør meg rørt og glad at så mange har uttrykt at de liker måten jeg skriver på gjennom det halve året jeg har blogget. Takk for reisen. Jeg er klar for mye mer, og det vet jeg dere også er.
Så definitivt håper jeg at jeg en vakker dag får gleden av å skrive bøker. For i meg bor det både en forfatter, skribent, frilanser, poet og en blogger. Jeg greier ikke la være. Klarer ikke å slutte. Jeg består av ord og grammatikk, og fungerer best når jeg har skrevet lange blogginnlegg.
Disse 9 sanne fortellingene skrev jeg i fjor sommer, og utover høsten. De er å finne i arkivet fra juni 2015. Det gjør også hodet mitt ryddigere å skrive en tekst, det være seg et dikt eller ei låt.
Jeg både poengterer og presiserer at alt er ok med meg den dag i dag. At jeg lever et lykkelig og sosialt liv som mamma til mine to barn, og at alt gikk bra til slutt. Belyser også at min barndom var trygg og idyllisk, selv om jeg senere skulle oppleve utfordrende og traumatiske ting.
Jeg leter fortsatt etter Anna Larson, som tok vare på meg i Stockholm for 18 år siden, da jeg var på rømmen. Kanskje kan denne bloggen en vakker dag føre meg til henne.
Jeg har nøye tråkket stien opp blogg.no-fjellet. Skrevet og forfattet, tatt bilder, laget tekster og skrevet rim. Det er det jeg kan best, og det er det jeg vil jobbe med. Det faller meg naturlig, og jeg har vært ivrig på å skrive siden jeg lærte meg min første blyantstrek.
Nå er jeg her. Åpner matpakka mi og jafser i meg, mens jeg puster inn norsk fjell-luft her oppe på bloggtoppen. Var det opp til meg; I’d be here to stay. For det er alle skribenters drøm å nå ut til så mange med sine skriblerier.
Dere ble kjent med tøffe Tore Valstad i fredagens “Den åpne kisten: en sann historie om mobbing”. Nå bringer natta oss over fra helg til mandag, og jeg er klar for ei uke med nye historier.
I morgen blogges det fra Trondheim by, my darling town 😉 Skal opp om få timer, så god natt fjellheim, daler og byer.
Hammeren banker hardt. Dommen er tydelig og klar: Vi er TELEFONAVHENGIGE. Alle som en. Et steg inn på en Netcombutikk, og du er hekta.
(Bare et lite huebilde: Se for deg, året er 1987, og folket er telefonhekta. Køer utenfor røde telefonkiosker, og ved de grå hustelefonene… Back to now:)
Vi går skjelvende forbi bøker i bokhandelen med titler som “Digital demens”, og tør ikke kjøpe boka i frykt for den store fæle sannheten: Du er HEKTA HEkta hektaaa…. Og det er ikke bra for barna dine ☝
Men hey! Stopp en halv! Er jeg hekta?
Ok. Da vil jeg ha et ord med i laget før vi starter behandlingen. For hvis JEG er hekta på en alt i ett-duppedings i år 2016, hva var de voksne folka i stedet hekta på på åttitallet DA tro..?
Skal vi se. Ingen google. De hadde leksikon. Brukte tid på å bla opp der hvis de lurte på noe. Ånei. Feil bok. Sette på plass den store tunge boke, finne riktig bok, sette seg på stompen og prøve på nytt. De satt og skravla i noe som het “telefonrør”, mens de surret krussedulleledning og tegnet krusseduller. De var også ganske avhengige av vekkerklokker.
Jeg vil ikke egentlig påstå at pappa var “avhengig” av det store videokameraet. Men han filmet bursdager, turer og sammenkomster, og så tittet vi på det etterpå. Jeg vil ikke påstå at mamma var avhengig av fotoapparatet heller. Men hun tok bilder, for så å kjøre til sentrum for å levere inn den derre lille fotorulldingsen. Ei uke senere kunne hun spent hente bildene. Kan ikke si vi var avhengige av det, men vi brukte en del tid på å sette inn bildene i fotoalbum. Skulle vi dele, måtte vi kopiere. Back to the photo-shop.
Mamma bestilte klær på Ellos og sånnt. Hun var heller ikke avhengig av det, heldigvis, men det tok litt tid: Først bladde hun gjennom katalogen. Så skrev hun på noen linjer det hun skulle ha, med kodene hun fant i bladet. Så satte hun seg i bilen igjen. Det ble postet et brev, og noen dager senere: ut en dør, tut og kjør, hente klær i all slags vær…
Regningene skulle betales, ja gjett om det tok tid. Kjøre til banken, betale, kjøre tilbake…
De leste aviser i timesvis. Det var hverdagskost.
Når musikk skulle kjøpes, måtte man i butikken, eller bestille. Dette tok masse tid.
Apropos brev: jeg KAN påstå at jeg hadde en avhengighet: nemlig brevskriving. Hver eneste måned skrev og mottok jeg flere titalls brev med alle mine spennende brevvenner.
Ingen stod med hammer og dømmende dom den gang da. Ingen beskyldte de voksne for at de ga barna for lite oppmerksomhet fordi de tok bilder, satte dem i album, brukte tid på å kjøre til fotobutikken, banken, butikken eller postkontoret (eller Gud forby: ikke hadde bil og måtte gå…)
Barn trenger ikke oppmerksomhet kontinuerlig.
De trenger å bli sett, ja. Det trengte vi på åttitallet også, men jeg tror vi ville vokst opp til å bli noen ufyselige vesener dersom vi var tilvendt en ufravikelig form for oppmerksomhet.
Vi tålte at mamma brukte tid på alle “ærendene” hun hadde å utføre da hun satte seg i bilen. Ja vi tålte tilogmed at pappa leste avisen i dyp konsentrasjon. Ble jeg “sjalu på avisen”…? Hæh? Sjalu på pappa’s aviser? Kremt nei! Jeg lekte med vennene mine, og hadde det kjempebra. Eller vi satt og hørte fredagens topp 10 for å ta opp musikk. Vi skrev brev og var ute i friskluft og løp i skauen for å finne kongler å lage pinnedyr av.
Vi tålte at pappa filmet eller tittet i leksikonet. Vi tålte at han betalte regninger også.
Nei jeg kan ikke påstå at vi barna led under våre foreldre’s avhengighet av banken, Ellos, fotoapparatet, videokameraet, vekkerklokka og leksikonet.
Nå til dags er det pent lite igjen av 80tallet og hvordan de gjorde hverdagslige nødvendigheter. Likevel hersker den hersketeknikken som går ut på det dobbltsidige, hvilket betyr at samme hva du gjør av to valg, er det ikke bra nok.
Det er bare det at det ikke finnes særlig alternativer. Vi har stort sett et valg: å bruke telefonen. Likevel ser vi den svære pekefingeren ruve over oss: fyyy! Du ser på den lille tidbesparende telefonen din igjen! Du er hekta
Nei for fader ta! Jeg er såvisst ikke hekta! Og barna mine får oppmerksomhet i akkurat like store og sunne doser som jeg fikk på 80tallet!
Jeg betaler mine regninger, men jeg bruker ikke plenty tid på det som før i tiden. Jeg filmer og tar bilder, og nå til dags går det fort. Jeg googler kjapt det jeg undrer på, i stedet for å bruke unødig tid på å sitte og bla i alfabetisk leksikon.
Og hva gjør jeg med all den tiden som telefonen gir meg mulighet til å spare?
Bruker den på barna mine, og venner. Fordi internett gir foreldre av 2016 bedre muligheter til å være sosiale, på flere nivå.
Så når jeg betaler regninger, lytter til musikk, setter på vekkerklokka eller googler: screw “phone addiction”, jeg gjør alt dette med god samvittighet 😜
Dere har kommentert utelukkende støttende, og for hvert ord han leser, renner tårene i frie strømmer.
Jeg følger opp. Har fått meg en supertøff kompis for livet. Vi snakker på telefon og vi chatter.
Dette er en offentlig takk til dere, fra Tore. Han sier han kjenner seg ydmykt takknemlig og overveldet. Han er tom. “Helene, jeg er så GLAD!” Sier han, med bristende stemme.
Håper dere er klar over hva dere GJØR NÅ FOLKENS 😢😊☺ Vær stolte av dere selv. For alle de som leser og kommenterer innlegget “Den åpne kisten, en sann mobbehistorie” , er i ferd med å gi denne mannen all den støtten han fortjener.
Dere lager tidenes plaster for han, og pakker inn en sliten kropp i et ullteppe som varmer og smelter bort en vond gammel isklump.
Hverken han eller jeg trodde dere kom til å ta ham så varm og hjertelig imot. Vi gråt og vi lo, og hørte musikk mens jeg noterte på mine originale A3-ark.
Jeg kan ikke vente med å ta meg en fest med denne herlige fyren! For en gave: den COOLESTE kompis du bare kan tenke deg! Vi skal skåle i kaffe og pils, tute og le, og feire plasteret og ullteppet bigtime!
Så dere: TAKK, TAKK, INDERLIG TAKK, først og fremst fra en overveldet mann i Malvik, som egentlig bare forventet seg mer mobbing. Netthets denne gangen. Slik ble det altså ikke. Tenk at han var villig til å ta sjansen på å dele dette med oss likevel..
Men også takk fra meg, skribent av forbipolene. For jeg er sprekkeferdig av stolthet over den omsorgen og medmenneskeligheten dere viser han nå. Dere driver å reparerer et utslitt hjerte her i kalde nord.
Denne bloggen er utsiktstreet i Sheerwood woods. Her inne skrives det innimellom om samfunnets medaljebakside. For jeg mener det er av våre erfarne livslevere vi LÆRER. Og jeg har selv stått nederst på rangstigen flere ganger her i livet. Dette er jeg så glad for. For jeg er blitt klokete vis av det.
Og jeg bygger heller ei kul hytte her oppe i Sheerwood-treet mitt, enn et slott med falsk fasade.
Klumpen i halsen sitter. Og den skal få sitte. Jeg er målløs av respekt og beundring for fantastiske Tore Valstad, som i går lot meg skrive hans forferdelig vonde historie om hvordan han helt siden han var 7 år ble mobbet, trakassert og utsatt for psykisk terror.
En skulle tro det var kun barna, dette, som gjorde den lille skolestarteren’s hverdag utrygg. Men slik var det ikke. Det hadde vært ille nok, det. Likevel må man desverre meddele at læreren hans var med på mobbingen, han også. Man kan spørre seg hvorfor det skulle være så vanskelig for læreren å sette grenser for en rampete guttegjeng på 3-4 stykk. Jeg ville VALGT det, ville ikke DU?
Vi må holde fokus nå, med alle blikk i landet rettet mot mobbingen som i disse dager avsløres i media og nettkok. Vi vet jo det har pågått mobbing. Men nå får vi åpne historier. Og flere vil komme.
Jeg har andre innlegg “på tunga”, av andre karakterer og temaer, i dag som de fleste andre dager. Men nå har jeg en slags dag i stillhet. Stillhet for Tore. For den stakkars jenta som døde som følge av mobbing nylig. Tretten unge år. Lyset slukket i henne for lenge siden. Nå er hun altså, …død. Hun ble fratatt resten av livet sitt til evig tid. Det er ugjenkallelig. 😢
Respekt for den stakkars mamman, som hadde kjempet i flere år for å redde det kjæreste hun hadde, og som ble den som fikk skylden for alt av det offentlige etterpå. Tanker til Line i Malvik, som kjempet utslitt og syk, og vant mobbedommen mot Malvik kommune. Nestekjærlighet for familien hennes.
Selvfølgelig skal vi GRÅTE MED DEM. Ja, det er klart VI SKAL GJØRE OPPRØR: FOR VI SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL, DEN URETT SOM IKKE RAMMER OSS SELV! NÅ! NÅ skal vi riste vett i politikere og kommuneansatte i skoler og psykiatri: faglitteraturen SKAL SKRIVES AV MOBBEOFRENE! Det er DE som er EKSPERTENE.
Ok nå er jeg sint! Ikke en eneste lærer til i dette landet skal slippe unna med uaktsom atferd som kan føre til død.
Vi er LØVEMAMMAER OG LØVEPAPPAER,
…tror dere som styrer dette landet at vi virkelig finner oss i kommuner som anker mot våre ofre som en etter en kommer til å vinne fram i retten, som vår nydelige Line?
Tror dere faktisk at vi finner oss i at lærere ikke tør å stanse mobberene, men heller legger til rette for dødelig psykisk terror mot våre barn, slik Tore opplevde? …uten å miste lærerstillingen sin?!
Tror dere vi har glemt at vi lever i det som skal være en trygg nasjon i følge menneskerettene, og godtar et “hjelpeapparat” som svikter omkring ei, syk av mobbing, jente på 13, slik at staten indirekte er med på å myrde et barn??
Er dere virkelig så blåste, at dere tror dere kan desperat og stupid forsøke å skylde på den sørgende mamman til jenta, en mor som i årevis har kjempet for sin fortvilte lille skatt, FORAN ØYNENE PÅ OSS LØVEFORELDRE???
ALDRI!
Et eneste ord: ALDRI!
Vi kommer ALDRI til å godta det
En dag stillhet for englebarna i hinmelen. Guttene og jentene som tok selvmord før de rakk å begynne på ungdomsskolen. Barna som døde av sykdom de fikk av psykisk og fysisk tortur og terror. Jovisst kan jeg kalle det tortur og terror: Watch me! Våkn opp! Barn som dør.. voksne som blør eller dør, av en traumatisk barndom…, hva er det du som politiker SITTER OG KALLER DET SOM DREPER BARNA VÅRE?
Ingenting annet enn mine barn og nærmeste, og denne respektfulle stillheten betyr noe for meg i dag.
Vi må fortsette å holde fokus. Det må ha ulmet under overflaten. For Tore og jeg visste ikke om Line’s sak da vi i oktober startet denne ferden mot åpne hav. Flere tusen slike historier ligger fortsatt under Norge’s overflate og ulmer. Hvorfor skal vi godta at våre høyt elskede mobbeoffer i dette land stadig vekk få alle’s øyne rettet mot seg i klasserom og skolegårder, gymgarderober og på internett? Vi må bidra til at fokuset skifter nå. Blikkene på skolene skal rettes mot alle som forsøker å stjele et annet liv med mobbing. Vi lærer barna våre å ikke stjele blyantene fra hverandre. Vi må lære dem at dersom de FORSØKER Å STJELE ET LIV, er det DE som får øynene på seg. Ikke mobbeofrene.
Nå sprakk noen bobler i dette land, og et strengt nasjonalt blikk er rettet mot mobbing. Hold fokus og ikke vik med øynene.
Vi voksne har tenkt å gå foran som forbilder, ikke sant? Slutte å baksnakke andre foran barna. Slutte å dømme hverandre, slik at barna lærer bedre oppførsel.
Når du nå vet at denne trangsynte og dømmende atferden vi voksne har, føres over til mobbing som dreper barn, er ikke det nok til å begynne å ta ansvar? Slutte å rakke ned på andre så barna hører og lærer, og heller lære dem folkeskikk? ….dersom den folkeskikken kan redde liv…?
Jeg har ikke ord for hvor fortvilet jeg ble i går, av å høre hvordan Tore har hatt det. Særlig også fordi jeg ikke helt greide å nå fram med mine ord da jeg så gjerne ville forklare han at den tankegangen om han selv som mobberene prentet i ham, er feil. At HAN ER KJEMPEKUL! HELT RÅ! Inni meg raser jeg mot mobberene, særlig fordi de ikke sluttet i voksen alder heller. Tore er min kompis om han vil. Ja, jeg ville føle meg beæret dersom jeg fikk bli kjent med en slik genial musiker som han.
Dere deler innlegget i mangfold. Og dere kommenterer. Jeg er så innmari STOLT av alle dere som gjør det akkurat nå. Fordi jeg vet at han trodde ingen ville bry seg. Han ville bare bidra med åpenhet.
Det langstrakte land er tilsynelatende enige i EN ting: Alle politikere, lærere og helsefagarbeidere som ikke TAR GREP OM, OG ANSVAR FOR, Å STOPPE ALL MOBBING, DIREKTE OG INDIREKTE,
….HAR HERVED SPARKEN.
Det er nemlig vi løveforeldre som har ansatt dere for å veilede, lære opp og sikre barna våre de timene vi ikke får være til stede. Fra lærerkateteret, på helsearenaen eller fra politikerstolen: gjør du ikke jobben vi ansatte deg for å gjøre, gir vi deg sparken.
Hilsen løvemamma og resten av løveflokken, i dyp respekt og medfølelse.
Ps: Du som blir mobbet. Ikke gi opp. Og aldri aldri gi deg! Du er den som skal vinne denne triste kampen. Og du er ikke alene. Vi slår ring omkring deg. Hele landet koker i empati. For deg. …og beundring. For deg.
