… det var sånn en møkkadag. Altså, den var lovely som fy, men den endte med feber og kvalme for oss begge. Og så sånn derre kvalme fra en slik negativ tassibassi vettu, oppi det hele. …enkelte bare eier ikke manerer.
Jeg skulle lage ostesnitzler og amerikansk blanding til lille Even og meg. Men han ville ikke leke for seg selv mens mamman fiksa varmlunsjen på kjøkkenet. Løsningen ble, som så mange ganger før: den digge bæresela!
Even koste seg i bæresela mens en trynefaktorisert usminket mum is home …making food..
Hvordan gjør en alenemamma single in the house, følgende: Muttra skal dusjes, Ettåringen skal bades, og mamman skal sminkes..
Slik:
Barnet oppi reisesenga fra gjesterommet og inn i badet, mamma i dusjen. Så:
Party på badet med sang og dans mens barnet bader…
…og barnet bare:
…mens mamman bare: make up!
Så: sjamponering av den lille, babysåpevask, hånduk og qtipsstell. Og så:
Mens mamma sminker seg ferdig:
Dagens outfit: T-shirt fra New Yorker: 15 kr på salg (intet sponset innlegg), ei joggebukse dere ikke ser, også fra New Yorker: 69 kr. Og noen sabla kule sebrasokker som altså ikke vises her.
Så kom feberen. Og kvalmen. Så kom et besøk jeg ikke ville ha. Aldri kult med besøk av negative sursneiper når du er syk, så min venninne og jeg ble enige om å møtes på en bedre dag. Vet du leser dette snuppa: sura sura rattata 😜😝😛
..neida. Kremt. Det var ikke helt sånn. Ganske dramaløst egentlig.
Noen andre mødre eller fedre der ute som har knallbra badestelltips? Mottas med kreativ takk 🙂
Med fare for negativ vinkling, skal jeg nå belyse temaet “Negative pessimister” fra en “sabla forbipolent vinkel”.
“Nemmes assa skjerpings her da..!” Tenker jeg noen ganger. Men det blir med tanken. For du kan ikke oppdra en gammel hingst eller ei skral hoppe. Du bør la de være i fred med sin pessimistiske, deilig passiviserende gjørme, for der slipper de å gjøre noe som helst. Der kan de gni seg inn i all verdens negative pessimistgrunner.
“Not my problem”, hva? Nei, men jeg skal innrømme at de dytter meg i skuldra innimellom, med sine surmaga geip. Som den ene dama i kassa på Ica her jeg bor (der jeg sjeldent handler). Jeg stråler som ei sol, og sier “Heeey!” (Rett før jeg nesten riktig gliser til med: “WHHHHASSUUUUP???”).
Hun gløtter hånete opp, og tier i en surminete taushet only devils know. Hver gang. Hver eneste gang, tror denne dama at hennes negative holdning fanger meg som kunde forever. Jeg går bare innom hvis jeg virkelig ikke har tid til å gå til en annen butikk, fordi butikken har dagligvaremonopol på kjøpesenteret.
Du vet du har funnet en person som er det motsatte av din drømmepartner, venninne eller kompis, når du begynner å merke denne seige, negative fjertelukta. Ikke sånn ordentlig “lukt”, men et eller annet som får deg til å rynke på den livsglade snuten din.
For du vil reise verden rundt. Oppleve livet og være completely impulsiv og gæren.
“Let’s GO! let’s go crazy …and just GO, YEEEAH!??”
Og det gjørmete pissesvaret, sammen med et bekymret ansiktsuttrykk, er:
“…vel. Nei altså det kan jeg ikke.” Hvorpå det hagler med all verdens “unnskyldninger”, alt som kan gå gærent og som stopper. Alt som gjør at vedkommende trygt kan legge seg til rette i den digge sørpegjørma si, og slippe å planlegge. Slippe å være sosial. Slippe å LEVE. Slippe å trollsprekke i lyset av syden’s avslørende sol. Penger, tid, altsomkangågalt, bekymringer og bla bla bla.
Jeg er enig i at man ikke bør gå rundt som en annen urealistisk Polyanna, med en usunnt naiv tilnærming til livet.
Men en positiv holdning skader ingen.
Jeg var en sånn gjørmegris selv en gang i tiden. Hadde “sosial angst”, “dårlig råd” og “var skeptisk”… Slik slapp jeg å gjøre noe som helst. Ikke at jeg trodde jeg “hadde det gjørmekjipt” “for å slippe noe”. Dette var jo rent underbevisstisk.
Når du står rett foran en diger elefant, ser du ikke mye av den. Etter du har brukt tid på å bevege deg unna elefanten, ser du den bedre. Tid og space skaper både mer oversikt og lærdom til å se ting på en annen måte.
Min tilnærming til livet er totalendret på de ti årene jeg har jobbet med meg selv. Jeg kan fortsatt være sjenert. Men det stopper ikke meg. Har fortsatt et visst budsjett å hole meg til. Så jeg stumpet røyken for 9 år siden, bruker ikke penger på annet enn kaffe ute på livet, kjøper billigprodukter, handler ikke på internett og skriver lister. Har det bra likevel.
Jeg viker unna negative pessimister. Vil de ikke være med meg ut på eventyr, ja så er det nok det beste at de holder seg i bingen sin. For de ville vært en eneste stor brems, og det trenger jeg rett og slett ikke.
Vi mennesker har behov. Vi har behov for næring, intimitet, sosial stimuli og hygiene.
Men det er en viktig ting til vi mennesker også behøver. Vi trenger å tilfredsstille spenningstrangen til å finne ut hvor nye stier leder oss. Eventyrsansen. Helt siden tidenes soloppgang har vi hatt behov for å UTFORSKE, og la spenningssansen lede oss frem mot eksotiske mål. Eksotiske, fordi de er nye og ukjente steder.
Vi kan ikke la oss bremse av seige og negative mennesker. Disse folka behøver for mye trygghet. Denne sansen som går ut på å utforske nye steder her i livet, trenger det motsatte av trygghet: spenningstrang.
Vi er trygge inni oss. Og der behøves ingenting annet enn troen på oss selv, positiv tilnærming til livet, og sans for eventyrlig spenning.
I det vi selv har kommet oss ut av bingen, over beitet, inn i flyet, ut av flyet, inn på togkupeen og ut av den, gjennom skogen på spennende stier, og ut i det deilige nye vannet…
….trenger vi strengt tatt ikke å drasse på et annet menneske’s sure gjørmebinge i kofferten…
Nå føler jeg meg som om jeg nesten bor i Villa villakålla …eller hva det var det het, the pink house of Pippi. Kåken fylles opp med lyslenker i alle slags farger og fasonger, fra Indiska og TGR.
Jeg må bare vis dere hvordan den nyeste lyslenka, og smijerns smykkeholderen jeg kjøpte fredag, funker på mitt favorittrom i hele kåken; upstairs.
Innlegget er på ingen måte sponset, men inneholder produktplasseringer.
“Iskaffen” er klar, ser dere. Foran praktisk smykkeholder, og funkbart settekassehus. Nattbordskrotet mitt trenger system og orden, hvis ikke blir det rørete i mitt bipolare hue. Og kaffen, den er også funkbar tidlig om morgenen, når lille Even roper på den nye dagen fra beibisenga si..
Som dere vet, er jeg dypt og hellig forelska i stilen min. Den er svært personlig, og veldig inkluderende. Der er plass til alt fra Fretex og loppemarked, til Indiska og TGR.
Skjønnhet for meg, kommer innenfra, der tanker og følelser regjerer. Jeg kjenner igjen stilen min tvert jeg ser en del av den i en butikk.
Soverommet er veldig viktig, fordi vi mennesker behøver et stille fristed der vi kjenner balanse og harmoni i skjønn forening. Søvn, that is. REM-reisen din bør suppleres av ting du synes er vakre. Ikke hva som gir status, men hva DU synes er vakkert.
Jeg har ant det en stund. Hevet det ene øyenbrynet innimellom i ren forundring, og tenkt at de sikkert vokser det av seg…
Det hender seg vi som nærmer oss den deilige 40årskrisa får for oss at ungdommen inside burde få bli kjent med et ungdommelig sinn. Kanskje tar vi opp fag og havner i samme klasse som pur unge og uerfarne sjeler, eller vi møter dem der ute et sted på veien mot midtlivet.
De har gjerne passert 20, fylt tjueen, og bekket over 22. Disse er ofte av det slaget som liker å tro de er både voksne, modne og erfarne av seg, samtidig som de prøver å virke råest mulig. Tøffest. Skarpest i skuffa.
De bobler over av betroelser, vrenger sitt hjerte til du kjenner lommene i de hullete buksene deres ut og inn. De er sentimentale, og tror på “bestevenner og slikt”.
Så kommer dagen da du begynner å få nok av hormonell paranoia. Du prøver å ta avstand. Forsiktig. Vil jo ikke såre noen her. Det er bare det at du har forstått det slik at disse ungdomsreglene ikke gjelder i ditt voksne liv.
Vips, det kommer de desperate truslene. Over telefon får du høre at hun er “svært farlig” og “ond” for “fiendene sine”. Oh yeah, she’s bitcher than the biggest bitch du kan forestille deg. Mellom linjene ligger den fortvilte unge gråten hennes og dirrer. Stakkar, hun har jo betrodd seg til deg om både typen, familien og de merkeligste greier. Nå tror hun at hun må true deg til stillhet.
Ja, det viser seg tilogmed midt oppi alle paranoide hormonene, at hun har fått det for seg at du også er “farlig” å være “uvenn med”.
Du klarer ikke å dy deg. Nei fy deg. Latteren trenger på. “Farlig?” Du forklarer henne at du er da ikke farlig. Du bare tenker å holde deg til folk på din egen ufarlige alder.
Mer enn en gang har jeg ristet på mitt internettløse åttitallshue, og ledd av det på ekte nittitallsvis. For hva er det mine ører hører, og mine øyne skuer?
En ustabil trend der unge jenter føler at de må true folk til vennskap? Skremme dem med at de aldri bør “bli uvenn eller fiende”, for da altså, da..? Da hva? Det kan virke som de tror de kan skremme en gammel rev. True med å finne opp “onde rykter” og gjøre livet ubehagelig for “uvennene sine” dersom de “ikke vil være venn med dem”..
De skriver om det på internett. Hinter. I deres egne øyne; skremmer. Men i virkeligheten; setter seg selv og sine “vennskap” i et svært lite flatterende lys.
Jeg fyller 36 i år, og nyter det å bli eldre. Så mange avslappede og ekte vennskap jeg er så heldig å få ha med meg i sekken. Det er aldri et tema hva som “vil skje dersom vi blir uvenner”, rent enkelt fordi vi ikke har planer om å “bli uvenner”. Nei, vi har planer om å havne på samme gamlehjem, der vi skal slå ut håret som bare det.
Vi har ikke store krav til hverandre. Vi møtes når hverdagen tillater det, og vi henger oss ikke opp i bagateller. Det er EN ting vi vet: vi er svært glade i hverandre, og kommer aldri til å svikte vennskapet med trusler om tull og tøys. Vi er nok litt av noen guttejenter fra en tid langt der tilbake, og er lett preget av mannfolk’s mer avslappede forhold til slike vennskap.
Kjære unge sjel. Skjerpings nå, hva? Ingen blir redd av truslene dine, og det er ikke slik du beholder venner. Alt du oppnår med å være kjip, er karma tre ganger tilbake. Det er jo derfor vi andre ikke gidder å være kjipe mot deg. Livet har lært oss om karma og buddhisme. Hvis vi vil at livet skal være coolt mot oss, sender vi englesnille tanker mot deg, og visualiserer at du har det bra. Da får vi dette tre ganger tilbake. Slikt er klokskap du kommer til å lære deg mer av med årene.
Nei takk til denne skuespill-trenden. Vi er for gamle, og har ikke tid til slikt. Du kan skuespille i evigheter at du er slik en fantastisk cool bad bitch mohahah raw witch monster kind of scary berry. Men du lurer ikke disse gamle fjellrevene.
Når du først prøver å være en lur heks, gjør det ordentlig: gann en positiv godteripose, så får du 3 godteriposer tilbake 😉
Ahhhh vennene mine, dere avslappede vennene mine… jeg digger dere, Grete, Liz, Janne, Raya, Christina, Solfrid, Morten, Tommy, Monica, Tore W, Tore K, Lasse, Marie, Cecilie, Elisabeth, Rita, Astrid og alle dere andre som jeg vet ikke blir sure som potter hvis jeg ikke nevner dere her… Og ingen av dere er “best”, dere er helt rå alle sammen. Takk og pris for, og hyllest til; hyggelig vennskap ☺
Jeg er så god damned fri. Knasker m på natta og spiser rømmegrøt når som helst på døgnet jeg vil. Jeg er så himla fri.
Min egen aller beste venn, det er jeg. Skaper så mye trivsel for meg selv at jeg aldri i livet ville vært noen annen. Tilogmed joggeturene er koselig sammen med meg.
Jo takk. Jeg observerer og registrerer at verden er på sjekkern. Hele verden “leter etter lykken”, mens resten har “funnet den”.
Inte vet jag om de fant den gjemt inne i gifteringen, den der lykken. Eller om de fant den inne i biffen de spiste på date nr 3.
Jeg vet bare at jeg selv fant den i m-posen, oppi fjordland sin rømmegrøt, blant solstrålene fra soloppgangen jeg nøt sammen med barna mine her for noen uker siden, og oppi kaffekoppen jeg supte i meg mens jeg skravlet om kapp med ei venninne her om dagen.
Completely singel..
Ikke “singel og på søken”, men “singel og lykkelig!”
Det er så digg at folk gifter seg. For da kan sånne som jeg komme i bryllup og nyte digg middag og kake. Gråte en skvett for kjærleken, og kjenne på gledesrushet.
Men selv kommer jeg aldri til å gifte meg.
Til og med June Carter ga opp og svarte ja til slutt, etter at Johnny Cash hadde fridd så mange ganger at hun maybe baby ikke gadd å høre på mer.
Men selv vil jeg aldri bruke tid og penger på en slik dag. Tenk så mange m-poser og rømmegrøter jeg får for de penga..
Kanskje er det fordi jeg hørte for mye på Anouk’s “Nobody’s wife” på nittitallet. Eller fordi jeg simpelthen ikke gidder bryllupsnerver, tjas og mas. Men jeg vet at jeg ikke vil gifte meg.
June Carter Cash og alle dere andre som svarte et høyt og rungende JA, som jeg respekterer dere… å gå gjennom all denne planleggingen og alt dette stresset; god damned så flinke dere er.
Men verden må nok for evig og alltid si seg enig i at slaget om Helenebryllup er tapt til evig tid. Jeg har det alt for travelt med å nyte livets goder. Og jeg kunne aldri forrådt meg selv for å svikte min egen tro.
Og min tro handler ikke om å si ja i ei kirke, på ei strand eller i kommunelokaler. Jeg er et jamenneske, og sier mer enn nok “ja” som det er fra før. I min tro behøver ikke fingrene mine flere ringer å somle bort. Det jeg tror på handler om å finne kjærligheten og lykken i seg selv før man velger å dele alt dette med noen andre.
Det er m-posen og jeg midt i svarte natta. Lykkelig som f. Det er morgendagen som nærmer seg, i naturlig spenning. For hva venter rundt neste sving? Det er ingen vits i å planlegge alt for mye. Livet liker et åpent sinn.
Det er lykken, m-posen, jeg og meg selv. Og det er hva jeg har å by på. Ingen beringet finger, og ingen nervøse, giftige løfter.
I går var det en spesiell fredag for meg. Dere kan lese om dette i gårdagens innlegg her . Innlegget inneholder produktplasseringer, men er på ingen måte sponset.
Jeg følte for å klappe meg selv på skuldra, etter disse to årene. Like I am a great mama! For real! Paper real..
Så jeg suste innover til Trondheim for å være alene noen timer, og skjemme bort meg selv. Nå var det min tur. Jeg skulle bare tenke på meg selv. Puste ut og kose meg. Da jeg var ferdig shoppet, satte jeg meg leeenge på sushirestauranten på Trondheim torg, og bare nøt nuet.
Men hva shopper ei rar dame som meg? Chech it out ☺
Bildet over: en bitteliten minihandlevogn fra TGR, til 50 kr. Nabodama har en, og jeg har lenge ønsket meg en slik. Hva er det ikke TGR bringer, hva?
Bildet under: Lyktekjede ala Pippi Langstrømpe til 100 kr på TGR.
Under: Dørhengekroker fra TGR til 70 kr
Under: En skribent må ha penner tilgjengelig konstant, and TGR has it! 15 kr for trepenna, husker ikke hva de andre to kostet, men de var rimelige.
Under: Batikkjumper fra Indiska på salg, til 115 kr.
Under: Briketter fra Indiska på salg, 10 kr stk. Jeg har en ettåring.. Duk? Nei. Brikett? Hellyeah, say no more!
Under: Smykkeoppheng perfekt på nattbordet, fra TGR, 40 kr.
Så møtte jeg guttaboyz Even, Mathias og Tore. Inne på TGR brukte Mathias noe av ukelønna si på denne “koseslangen” fra TGR til 80 kr…
Og så fikk Mathias en liten bygave av meg til skole og hobbybruk, en bitteliten lommeteip, på str med ei halv fyrstikkeske. Husker ikke hva den kosta. 7 kr eller noe.
Jeg er ikke kravstor. Og jeg elsker salg. Er dessuten altfor streng med meg selv rent handlelistemessig og når det kommer til utskeielser. Barna først, mat og hygiene, og da er jeg stort sett fornøyd.
Men innimellom bør jeg sette av noen helt private timer i Trondheim by, og bare rusle rundt i mitt eget hue. Det behøver ikke koste så mye.
Nå gleder jeg meg til sommeren, med Pippi Langstrømpe-lykter på den lave takrenna langs terrassen, indiske briketter og penner i minivogn på terrassebordet…
Hver gang jeg havner i prat med mennesker som praktiserer den, i mine øyne, deilige Buddhismen, dukker det opp et godt råd eller tre.
Denne teksten handler om et møte med en datter av en Buddhistmamma. Hun var fra Kina, og velvillig til å dele av sin mor’s tro. Jeg håper hun velger å gå i sin mamma’s fotspor.
Buddhister ser innover. De søker balanse. Litt av alt. Men ikke for meget. De tror på tilgivelsen’s kraft, og noe sier meg at denne verden hadde vært en himmel på jord dersom alle tok til vett og praktiserte buddhisme framfor tilbedelse av “høyere makter”.
…og jeg håper jeg møter mange mange flere buddhister på min krokete, lærerrike vei.
Som jeg skrev om for 14 dager siden ( her ) , tester jeg for tiden supermat, helt komplett uten sponsorer eller andre goder. Dere skal få det rett fra hjertet, hva jeg mener og synes. Jeg er vant med perioder hvor jeg inntar grønn te, hvetegress, spirulina/chlorella og chiafrø. På slutten av desember 2015 begynte jeg med Spirulina, hvetegress og chiafrø. Spirulina kun i en uke, som rens. Ikke overraskende har denne supermaten gjort at huden gløder, og gitt meg mer bærekraftig energi.
For 3 uker siden begynte jeg å tilsette udo’s choice olje i tillegg. For to uker siden, den 19.januar, tilsatte jeg også startsdagsdose første måned med 6 kapsler per dag, Eye q (omega 3, nattlysolje og omega 6 fettsyrer.)
Optimal funk av eye q vil jeg nok først kjenne i mars måned. Men etter snart en måneds tilførsel av Udo’s choice, og to uker høydose eye q, kan jeg kjenne en viss merkbar forandring.
Jeg vurderer også utfra psyken, av to grunner:
helsepersonell bl a ved Østmarka psykiatrisk sykehus, har spekulert i om jeg har en grad av ADHD i tillegg til bipolar. Jeg er jo klar over at ADHD-medisin som ritalin og conserta, funker på meg, da jeg har prøvd det i mine yngre dager. Likevel lar jeg være å be om utredning. Jeg er vant til rastløs overaktivitet og “tusen tanker i minuttet”. Skravler i vei nonstop innimellom, og er fæl til å avbryte, fordi jeg rett og slett ikke hører hva den andre sier. Tankene “bråket for mye”. Den andre psykiske grunnen til min vurdering er den forbanna pms’en.. Det å bli forvandlet til en blanding av Snehvit’s heksestemor og Cruella De Vil en gang i måneden, vel …kremt. Do I need to say no more to make u sure?
Det jeg kjenner per dags dato hva angår helheten av oljer, chiafrø og hvetegress, pluss grønn te og daglig inntak av blåbær, eple, gulrøtter og mango (alt i morgensmoothie unntatt eyeq-kapslene), er følgende:
-jeg løper i trappene, og blir faktisk ikke anpusten. …der jeg tidligere nærmest lot det være fordi jeg gruet meg til å bli anpusten.
-Jeg HØRER hva andre sier. Lytter. Venter. Turtakinga funker bedre. Ikke helt. Men bedre.
-Når jeg utfører noe, f eks setter inn kopper i oppvaskmaskinen, er jeg til stede der og da og gjør det jeg skal, fremfor å fyke hit og dit i tankeverdenen.
-Forstyrrende støy som jeg nå slipper, kan være seg en, alt annet enn, salig blanding av dette: dagdrøm om ei strand i syden, tanker om middagen i morgen, for så å hoppe til tanker om det at jeg må huske å ringe canal digital. Ja og så net com da. Søren, må notere alt dette! For ikke å glemme det, må jeg stoppe med det jeg gjør, eller både notere og sette inn kopper samtidig. Mens jeg med dårlig samvittighet husker at DEEET var FY FY det, i boka “Slow”…! Mennee.. neih! Jeg gidder ikke tvinge meg selv til å gjøre en og en ting av gangen fordi “Slow” says so! Det kjører på, og jeg må henge med.
Jeg har prøvd ADHD-medisin for lenge siden. Funken av disse oljene minner meg om slik medisin. Dessuten kan min 100% riktig utredede diagnose bipolar, litt lik ADHD i visse trekk.
– ….Men det er boring å tenke en og en tanke om gangen. Da jeg kjøpte siste boksen med Eye q, sa jeg til butikkdamen: “Jeg må si dere har det kjedelig, dere normale folk. Jeg savner mitt hektiske tankeaction..
-Mindre irritasjon. Noen oljete nye bruer i huet sørger for lengre reaksjonstid i diskusjon med andre. Det å tie og tenke rolig, heller enn å reagere emosjonelt, …er …interessant.
-Mye mer kontrollert PMS-periode, i sammenheng med forrige punkt.
-Jeg blir naturlig sliten. Litt sånn ….treg.
-Som mor er jeg kvikkere rent fysisk. Men det går altså …tregere.
-Selv om det er kjedeligere med tregere hue, er det nok mindre stressende for de omkring meg at jeg fortsetter med dette.
Jeg oppdaterer igjen om en stund. Ei uke eller to utgjør nok enda mer funk av oljene. Spennende, spennende. Og det er bare å spørre, hvis noen har spørsmål utenom mine oppdateringer. Kanskje er dette noe jeg vil velge å innta resten av livet.
Pappan til barna mine skulle jo også teste Eye q, som dere kunne lese om i første innlegg for to uker siden. Men han sliter med å huske å ta kapslene, så vi får se om kanskje han hiver seg med igjen senere, eller hva, Tore? 🙂
Her ser dere gamla og kidsen. Det er lørdagskveld og jeg undrer på hva det cooleste jeg kan la min sønn Mathias og mitt tantebarn Aron, få gjøre. Joa, tantemor gamla, det er å spille mindcraft og shadow fight, per nettbrett og phone. Yeah..
Småttisen Even er i seng. Min søster Silje har akkurat bada lille Maria, som er i ferd med å sovne på gjesterommet der nede i underegt. Jeg ser Admiral P fortelle storyn sin på Hver gang vi møtes, og tenker at nå, nå er det no return. Nå blir jeg snart gammel. Og gjett om jeg er glad for at jeg vokste opp i den siste generasjonen før inter net mind f.ck gjorde sitt inntog..
Tetris og snake, oh how I miss u miss u, nittitallets batteridrevne hjernetrimmere…
Jeg husker da vi var ferdig i fjøset på øya der mormor og onkel med familie, bor. En lang dag i potetåkeren var avsluttet med stell av kyr, kalver og okser.
Vi spilte litt Tetris og Snake på et eget batterispill som buss-sjåføren onkel hadde kjøpt i utlandet på en av bussturene sine.
Denne spillingen varte ikke lenge, før vi så barne TV, for så å løpe ned i fjæra for å leke. Der laget vi leirfigurer som vi brente på store flate steiner over egendesignede ovner. Vi tente små bål inni ovnene, og produserte ivrig alt fra skåler til figurer. Fanget rare små sjødyr og laget miniatyrhav med trebåter, oppi den største dammen på det ene svaberget.
Ved siden av meg her snakker de innimellom til hverandre. De sier: “Sjekk kor my gull det e her da!” Og: “Wæææw, det va myttji!”
Jeg skjønner tertris og snake, fjæraovner, leire, trebåter og sjødyr. Jeg har peiling på å fange sommerfugler og humler, leke grizzleybjørn, gjemsel og boksen går. Sier ikke at det er bra å fange humler og sommerfugler. Men jeg komner fra en tid der det var vanlig å bruke våre foreldre’s syltetøyglass til å forske på insekter. De var ikke utrydningstruet heller, på den tiden.
Men dataspill fatter jeg ingenting av. Og det er jeg skikkelig, skikkelig stolt av.
Straks skal vi se politiskolen sammen. Legge bort disse brettene, og reise en tur back to the 80’s !
