Ååå disse gokosegutta mine altså. Even nektet å legge seg i går kveld hvis ikke han fikk en lang kosestund med storebror først. Han holdt omkring Mathias og strøk og koset kinnet sitt mot storebrorhodet.
Hvordan er det blitt sånn? Åssen ble barna mine så innmari kosete, gode og snille? Jeg er så heldig en mamma, og kjenner det rører meg langt inni mammahjerterota at dem to småtrollene mine lyser opp verden med en godhet av en annen verden.
Nå skal vi shoppe. De skal skjemmes bort etter noter nå, for det har d fortjent!
Et halvt år etter at jeg begynte å fortelle min gjøkeredete fortid, har jeg senket skuldrene. De viktigste historiene er nedskrevet, lagret, og sikret. Skulle noe hende meg, slipper jeg å ta alt med meg i graven.
Jeg hoppet over noen hendelser. Hadde ikke tid og plass til å fortelle disse delene. Den siste kvelden min i Stockholm i 1998, senvirkningene og flere detaljer av elektrosjokkene, samt flere andre sider av mangekanten.
Jeg støter stadig vekk på dere lesere. Kjente og ukjente, på nett eller på gata. Dere er så allrighte med meg. Gir meg fine komplimenter. Ord som betyr så mye for ei som brenner for å skrive.
Jeg er snart klar for å reise tilbake. Sette meg ned en kveld og tette et hull i Stockholmshistorien. Den fulle og hele fortellingen om Diana, meg og Stockholm by night.
Ellers har vi forsinkninger hva angår en tøff dame som tok kontakt med meg for noen dager siden. Hun vil jeg skal skrive hennes historie her inne på bloggen. Akkurat nå i kveld er det ekstremværet Tor som stanser oss.
Det blåser kraftig ute, og verre skal det bli. Men det er småtteri for alle oss som har opplevd motgang i livet. Vi tåler en orkan. Det er bedre det, enn slike tøffe tider.
Jeg er så innmari glad jeg overlevde de virkelige stormene. Hele tiden bar jeg med meg min skriveglede. Men jeg hadde aldri trodd at folk virkelig skulle ville lese det jeg skriver, og i tillegg gi meg komplimenter for måten jeg skriver på. Ja, de sier jeg har god karma. For oppi det hele var jeg alltid snill. Jeg ble tråkket på av flere, men jeg var iallefall snill og grei. Det er jeg stolt av. Kanskje er det derfor livet pakker meg inn i et godt og varmt ullteppe nå. Karma, heter dette pleddet.
Å få skrive med frie tøyler, er drømmen for meg. Jeg kan ikke beskrive hvor deilig det er å være der jeg befinner meg nå. Barna mine får ha en konsentrert mamma som får utløp for trangen til å berette med skrevne ord. Jeg forstår at her er penger å tjene. Flere har snakket om det. Men det er ikke det som driver meg. Har enda ikke forsøkt å tjene så mye som ei halv krone på bloggingen, men jeg kan fortelle om lønn i form av en vill skriveglede som har ligget og ulmet helt siden 1997.
Vi har det vi behøver vi nå. Har mat, klær, utstyr, hygieneartikler og et godt varmt hjem. Samfunnet gir meg uføretrygd. Jeg kan vel gi noe tilbake.
Først vil jeg bare skrive. Skrive for andre, og skrive for meg selv. Åpne nye kister og studere gjemte skatter. Bloggervjue komikere, så vi får en viss balanse i det seriøst alvorlige. Skrive dikt og sangtekster, og tette hull i historiene mine.
Jeg måtte la det ligge. Alle som har opplevd 90tallet’s utprøvende psykiatri, forstår at man må pause the mind fra slike sanne historier. Ei ung jente ble flere ganger så vettskremt, at hun nok på mange måter er litt preget av det fortsatt.
Og den jenta, det var jo meg. Trollgull var det også, for jeg trodde jeg var stor. Nærmest voksen. Men nå ser jeg det: jeg var jo bare ei ung jente på rømmen. Et redd pikehjerte under legefrakker som festet elektroder på hodet hennes. Ei feilmedisinert og dessuten overmedisinert pie som ikke kunne oppført seg annerledes enn å dumme seg ut ved å leke apekatt i gatene.
Jeg skjemmes ikke lenger nå. Ikke i det hele tatt. Forstår meg selv til punkt og prikke, og har kommet i mål når det kommer til forståelse av selvet. Jeg var rastløs, stresset og slet med voldsomt lavt selvbilde. Fram til i fjor. For nå forstår jeg henne i perpektivet’s detaljer, den unge jenta jeg bærer på. Jeg har sluttet å kjefte på henne. Og jeg har endret skam til stolthet. Jeg er stolt av henne nå.
Kanskje ble hun så skadet av volden, så vettskremt av elektrosjokkene og så trist av at så mange omkring henne ga opp for alltid, at hun ble preget for livet. Kanskje kan hun aldri stole på noen igjen, jenta inni meg. Kanskje kan hun aldri fungere i et normalt forhold igjen, eller sove helt 100 % trygg om natten. Kanskje er det bare henne og meg. Men hva gjør vel det, når hun tross alt var så sterk at hun overlevde. Ja, jeg er meget stolt av henne nå..
Så, snart, skal jeg reise noen turer tilbake og besøke henne, til et fjernt sted kalt fortid. Hun skal få gråte, og hun skal få fortelle om Stockholm’s siste kveld, og flere detaljer omkring elektrosjokkene.
Etterpå skal jeg holde rundt henne, klemme henne og klappe henne varsomt på skuldra. Jenta mi. Tøffe, tapre ungjenta mi!
Endelig kom altså storebror, og det er duket for Legohelg. Even har sjarmert pikene uka lang, og det var på tide Big brother kom og holdt lillebror litt i tøylene nå.
På bildet under ser dere Mr Even i vill flirt med Mina (t.v.) , og Maria.
I morgen kommer både Maria, Aron og tante Silje på overnatting pysjpart, og kanskje dukker Mina og michelle opp også.
Ingen helg uten plenty kids. Duket for ekte happyparty med kaffe og saft helga lang! Nå kribler det i mammamagen, for kidsa er BEST, ingen protest, nå er det FEST!
Jeg tar en kaffe hjemme hos Monica, før jeg setter i gang en liten shoppingrunde. Vi lager tapasparty oppe på lykketoppen i kveld. Søs, Monemik, jeg og tre små sjarmtroll.
Even får Mina og Maria for seg selv han, og det blir nok stas.
I tillegg kommer en mystisk gjest for å fortelle meg sin historie. Jeg skal få være med på den reisen, og skrive den for henne.
Ha en sabla bra dag, godtfolk. Det skal vi iallefall. Hilsen hu derre forbipolena og resten av Fragleberget. Og dessuten alle de inne på Lin, Chia, Solsikke og Sesam stasjon!
En vind av vennlig positiv energi velter inn døra. Lykketoppen har fått besøk. Min søster smiler bredt og ber oss gjøre oss klar; vi skal på kafe. Hun vil spandere noe digg! Jeg kan ikke forklare hvor deilig det er for en alenemamma å høre noe sånnt.
Barna fikk vafler og jeg fikk glutenfrisnickerskake. Så koselig er det lenge siden jeg har hatt det på kafe.
Jeg koser meg med å ordne klart gjesterommet til Maria Louise og Silje. I det jeg ankommer midtetagen, er min søster i full sving med å lage blomkål og skinkegrateng. Barna får seg en forsmak, før vi alle setter oss ned og hygger oss med deilig grateng.
Så kommer kvelden, og barna har sovnet. Jeg ser hun er på vei til å legge seg, søstra mi. Likevel insisterer hun på å ta ut de rene koppene av oppvaskmaskinen. Noe av det verste jeg vet å gjøre av husarbeid er dette.
Jeg kjenner tankene trenger på. Alltid er det sånn, at når min søster er på besøk, så flyter alt i et behagelig tempo.
Og jeg vet hun er oppriktig glad i meg og barna. Hvis der er dager hvor jeg føler at andre ikke respekterer meg, vet jeg at hun gjør det.
Ofte må man bli voksen før man skjønner at man har en søster. Vi var ikke særlig close i ungdomsårene. Så har vi gradvis blitt bedre og bedre kjent. Og jeg ser ei storesøster med mange følelser. Og så altfor lav selvtillit i forhold til hennes standard. Hun ville aldri trodd at jeg skriver et helt innlegg om henne på denne måten, f eks. Forventer ikke slikt.
Noen mennesker er vant til å bli misforstått. Ingen ser tårene og de nøye gjennomtenke stegene, bak ei maske der år med beskyttelse har grodd fast. Få forstår bakgrunnen for irritasjon og grensesetting.
Men jeg er lillesøsteren, og ganske lik henne på mange områder. Jeg forstår. Og jeg vet at jeg vet. At jeg har ei storesøster nå. Ei som er fantastisk trivelig å være sammen med, og som viser meg at hun er stolt av meg akkurat som jeg er.
What a day, sister! Tusen takk. Jeg er overveldet. Slik er det hver gang vi samler oss her oppe på toppen av kransekaka. Det kjennes som om vi er på ferie.
Jeg er veldig glad i deg søs. Og jeg vil du skal huske at du er mer enn bra nok, akkurat som du er. Lenge visste vi nesten ikke hvem hverandre var. Kjente ikke hverandre så godt, og hadde lite kontakt. Nå gjør vi det. Og det kjennes ut som at røttene våre har fått samme næring. Motsetninger bare er frehst og allright.
Velkommen til min nattbok. Som dere vet, er jeg for gammal til å bruke bloggen som dagbok. Men innimellom har jeg 1000 tanker i hue på natta, og da skriver jeg nattbok.
Jeg ligger her og tenker på hvor heldig jeg er. Det er så mange som ber meg skrive deres historier, så jeg har mer enn nok å skrive om fremover, både her inne på forbipolene og i avisen.
Jeg må ha en sabla bra karma, for jeg har det så godt. Er så lykkelig, og det er som om alt jeg noensinne har ønsket meg, faller ned i hendene mine.
Nå kommer snart en av mine nærmeste venner (vi er snart førti. Vi kaller det ikke “bestevenninner”) tilbake fra Finnmark, og skal bo en stund nede i kjelleretagen her hos meg. Vi skal finne på vårsprell og bare ha det digg.
Dette med vennskap er noe jeg kjenner meg heldig i. Alle mine venninner er avslappet i forhold til vennskap som meg selv ( Som jo vokste opp med bare kompiser), og vi kan snakke om alt mellom himmel og jord. Dem er ikke dramaqueens, og er for gamle til å drive å kritisere andre. Vi kan møtes eller prates på telefon etter stunder der voksenlivene våre har gjort oss for travelt opptatte til å ha så mye kontakt, og prate som om det var i går.
Ordet vennskap får ny betydning når du nærmer deg førti. Man får et modnere og mer nyansert forhold til hele ordet, og innser at man ikke har like god tid som før. Gode, kloke, modne og ekte venner halshugger deg ikke dersom du ikke har hatt så god tid eller svarer litt kort per melding.
Denne uken får jeg skrive historien til ei dame som har opplevd litt av hvert. Hun tok kontakt med meg selv, og jeg er meget stolt over å få lov til å bli med henne på den reisen som førte henne dit hun er i dag. Dette er ei grepa dame som jeg i tillegg vil holde god kontakt med etter jeg har publisert historien hennes. Ei moden, cool dame som altså vil at JEG skal få denne æren.
Det er som en drøm for skribenten i meg at folk tar kontakt med meg fordi de ønsker at jeg skal skrive for dem. Hva enten det er historiene deres, eller søknader. En familie helt oppe i Vesterålen ønsker at jeg skal skrive deres historie. Jeg er ydmykt takknemlig for dette, og vil bevare den tilliten jeg får, med verdighet.
God natt fra toppen av lykke. Og fra et takknemlig skrivehjerte.
Denne handler om det å kjenne at man er fornøyd med livet sitt, seg selv og den man er, samtidig som man ikke er av noen slags overklasse i samfunnet. Om hvordan man blir pinlig berørt av andre som hever seg over.
Og om hvordan hvilken som helst “klasse” i samfunnet inneholder alle mulige slags problemer. Også rusproblematikk.
Dessuten også hvordan jeg føler med hun som en gang sjanglet bort til meg på torget i byen der jeg bor, der jeg satt edru og klar til å dra hjem med taxi. Føler med henne, fordi det hun hadde å fortelle meg vitnet om et misforstått perspektiv på hva jeg anser som et lykkelig liv.
Hverken penger eller alkohol kan gjøre oss lykkelige. Jeg drikker kun kaffe der ute. Et lite glass vin kan jeg ta meg i sofaen når barna sover, en gang i halvåret dersom jeg føler for det. En av mine aller nærmeste venner døde av alkoholisme. En dag skal jeg publisere diktet jeg skrev og leste til han i begravelsen. Han var en av de smarteste menneskene jeg kjente. Jeg har respekt for hva alkoholen gjør med hodet ditt. Livet ditt. Hverdagen din.
Jeg er for lykkelig til å tilhøre noen slags klasse. I min verden finnes ikke overklasser og underklasser. Vi går alle på samme slags underlag på våre stier, og ingen av oss får mer plass en andre inne på endestasjonen gravlunden.
Lenge har jeg trodd at en buss-sjåfør, det er slettes ikke en mann med godt humør. Nei så aldeles, definitivt ikke.
Helt til i dag!
Jeg pynta meg litt mens lille Even satt i badekaret i ivrig vannlek. Vi hørte Spotify spytte ut lille Petter edderkopp etter Julius etter Dyrevisa, jeg danset, og Even lo. Rare mamma omg! Så kledde jeg på Even og meg selv, og satte gogutten i vogna. Vi trillet hele veien fra lykketoppen og ned til Monica, Mina, Michelle og Marcus nede ved jernbanestasjonen. Monica er dama bak bloggen monemikdesign.blogg.no , og er helt suveren på å fikse middagssammenkomster.
Det sier seg selv at denne vimsemamman var litt småsliten da hun endelig kom trillende med Even i vogna, og slapsesnø oppetter leggene til bussenholdeplassen på stasjonen. Forberedt på å møte en mutt og innesluttet buss-sjåfør. Hurrahei for serviceyrket.
Men neida. Der inne i bussen sitter selveste sola! Og sola, dere, heter Ronaldo Opheim, og er buss-sjåfør, en mann med godt humør!
Slik ser han ut, buss-sjåføren som den sangen handler om:
Han kaster ikke bort tiden, men smiler snilt og spør om ikke han skal hjelpe meg inn med vogna. Jeg sier at det går bra. Ja, er jeg sikker på det? forsikrer han seg. Jeg spør om han alltid er så serviceinnstilt. -“Ja jeg må jo det, det er klart det”, ler han.
Jøss. Nei du må visst ikke det, tenker jeg, og minnes buss-sjåfører som i følge sangen ikke er buss-sjåfører. “…og har han ikke godt humør, så er han ingen buss-sjåfør!” Har alltid lurt på hva søttan de egentlig sitter der og er, disse luresjåførene. Er de brannmenn? Politi? Ingeniører? For buss-sjåfører, det har jeg fått prentet inn siden barndommen, at de ikke er…
Og i dag, i dag møtte jeg altså selveste BUSS-SJÅFØREN! Iha trallala!
Han prater med meg! Hele veien opp til lykketoppen med happybussen, snakker han, og lytter til meg. Forteller om sin smarte og coole datter som trives med de fantastiske menneskene i Zambia, som ikke eier nåla i veggen, men som virkelig har både lykken og kjærligheten i behold. Ronaldo, jeg digger den dattra di, som jeg aldri har møtt. Nei, for jeg kan heller ikke fatte og begripe gleden i ei veske til 17000 kr foran ekstasen over lyden av en foss, eller tilfredsheten i et godt verdifullt vennskap.
Jeg har ikke blitt sponset, eller på noen som helst måte fått noen goder for å skrive om Ronaldo’s gode service. Jeg betalte min bussbillett, og fikk masse god informasjon om hvordan jeg skaffer meg et eller annet elektronisk busskort som jeg kan fylle på. Innimellom skriver jeg om god service, fordi jeg digger folk i serviceyrker som faktisk gleder oss kundene med smil og herlig skravvel. Og fordi jeg liker det dårlig de gangene jeg bruker penger, tid og energi på steder der servicen uteblir.
De fortjener skryt, disse hverdagsenglene, der de står eller sitter, klare som smilende solegg. Til stede med ekte service, tilegnet OSS 🙂 Og så får vi bare håpe at sjefene deres leser disse innleggene. For dette er direkte fra en fornøyd kunde, boss; selveste sola er ansatt hos deg…
Kan jeg gjøre sånn? “Kan”, ja …jo.. KAN jo. Men tar det seg ut? Å leke løpende sammen med barna inne på et kjøpesenter?
Ååå jeg har så lyst, å løpe og klatre, jeg også. Når ingen ser meg danser jeg i Eva’s drakt foran speilet til harry musikk, og ler så jeg nesten sklir og faller på badegulvet. Ler av det jeg ser. For i midten av tredveårene er tyngdekraftloven ikke nådig. Ganske komisk det man ser i i dette speilet hvis man rocker litt..
Med altfor mye godt humør, er det vanskelig å la være å danse i under dusjen oppi badekaret også. Men jeg må skjerpe meg. Kan jo falle. Har skjedd før det..
Barnet inni meg døde ikke bare fordi kroppen vokste seg stor. Men alt jeg kan gjøre er å sitte og dagdrømme. Se for meg hvor gøy det hadde vært..
For en tullete mamma som keker vill sisten inne på et slikt kjøoesenter… …vel, gjøkeredet neste da sikkert. Det eneste som er “lov” er lego, biler og skiturer, ser det ut til.
Løsningen er nok en øde skog, akkurat som foran speilet: ingen ser meg. Håper jeg.
Denne er til dere. Alle dere som helt siden juni 2015 har gledet meg med å ville lese alle mine skriblerier.
Helt ærlig? Sånn helt, helt ærlig, så trodde jeg at kanskje 20-30 stk kom til å orke å lese mine blogginnlegg. Som jeg tidligere har skrevet om, var jeg helt uerfaren i bloggverden, og uvitende om hvordan jeg så lesertallene inne på bloggen og sånnt. Jeg ønsket bare å ha en loggblogg der jeg skrev og lagret.
Dere er så mye mer enn tall for meg. Dere er selveste leserene mine, mitt alt, hva angår den store skriveinteressen min. Og jeg lover å respektere dere like høyt i framtiden som i fortiden.
Jeg vet at dere er et spesielt publikum. Flere av dere har sagt det selv; dere leser egentlig ikke blogger, men dere leser min, fordi dere liker måten jeg skriver på, og det jeg skriver om. Dette er jeg grenseløst takknemlig for. Noen ganger er det omkring 100 av dere. Noen ganger flere tusen. Dere er like velkommen, samme om dere kommer alene eller i høye flertall.
Denne bloggen er ikke her for å utnytte dere. Dere vet det, og har tillit til meg. Mine lesere vet at jeg ikke kommer til å undervurdere deres intellegens ved å spille å sex, objektivisere mine medsøstre ved å fremstille meg selv mindre smart enn jeg er, eller lure dere til å klikke dere inn på meningsløse sjokkoverskrifter.
Dere vet at jeg fronter naturlige og runde kvinneformer. Uten at jeg behøver å bombadere dere med masse naken hud for å trille dere rundt omkring og inn på min blogg. Dere vet også at jeg i utgangspunktet ikke er her for å tjene penger på dere. At jeg hittil ikke har tjent ei eneste krone på bloggingen, og at dette ikke er noe jeg tenker på.
En vakker dag vil jeg leve av skrivingen. Det er helt ok det, å forfatte, frilanse og blogge med lønn. Men akkurat nå behøver jeg det strengt tatt ikke. Å få lov til å skrive, er min lønn.
Å få ha lesere som gidder å bruke av sin verdifulle tid på å lese mine innlegg, er min hverdagsluksus. Og det vil jeg takke dere for.
Nå er lille Even badet og lagt ned for kvelden. Men han våknet, så jeg har sjekket inn på lykketoppen top suite for å være sammen med en bitteliten en som ikke vil være alene. Mathias og Tore er på hyttetur. Jeg grubler på to reportasjer jeg gleder meg til å skrive for lokalavisa. Kjenner at jeg brenner. Det var dette jeg kom hit for, og jeg har visst det siden jeg var barneskolejente. Innen jeg gikk ut ungdomsskolen hadde jeg hatt omkring 30 brevvenner fra nord, sør, øst og vest.
Så personlig som jeg kan skrive inne på bloggen, kan jeg ikke formulere meg i reportasjer. Her inne kan jeg synse og mene. Men jeg har mine egne regler og begrensninger. Jeg skjermer flere av mine meninger, så det ikke støter noen i vill misforståelse. Jeg henger ikke ut folk med navn her inne, selv om jeg faktisk kunne with the law by my side.
Det går fint an å skrive blogg, uten å støte dere, disrespektere dere, eller lure dere til å bli en del av en tallmølle.
Jeg digger dere for at dere gidder å komme innom. Og jeg skal gi dere grunner til å klikke dere inn hit. Har jeg ikke en god grunn, en sommer eller vinterdag, så lover jeg å holde meg unna forbipolene. Skal ikke komme med svada, men med gjennomtenkte innlegg. Så får de derre lesertallene synke og stige som havet’s naturlige bølger.
Dere er bølgene mine i et hav av ord. Og sola som skinner så jeg får lys til å skrive. Om natten er dere stjernene, som sørger for inspirasjon.
