Det roper langt der inne i mitt digitaliserte hue: “He e e eelene du tre ee eeenger en joggis, tvert!!!”
Har hørt denne stemmen noen dager nå, og i dag var det på tide å høre etter. Laste ned noe nytt digg fra Spotify, suse i vei, og la guta boys få slippe.
Slippe rabalderbabbel fra digitalhuet mitt som en lærer en gang mente trengte ikke bare lithium men ritalin også.
Apropos det babbelet: Noen ganger undrer jeg på om jeg kjapt bør si til kjentfolk jeg møter i sentrum av denne lille byen: “Heppsainn! Travelt! Heydå!” For når jeg er sliten etter en lang dag, blir jeg ikke s l i t e n. Jeg blir hyperaktiv og greier bare ikke å snakke sakte nok til å gjøre meg forstått.
“Hææ.. ka du sa?” Sier folk. Jeg gjentar den samme kjappe rapperegla, og de klør seg i hue. Dette er det bare jevnlig trening som forebygger for min del. Trening og medisin, eller å framstå som en spirevipp på altfor mange spirevippredbulls.
Nå har jeg gjort det. Sust fort omkring på stiene mine med påtvungne dype innpust og trang til å bokse med hendene, danse noen steg og vrikkevri meg til deilige rytmer, techno og heavy metal. Neeesten uten å danset, mest bare jogget..
Jeg kjenner at jeg er tilbake. At hjernen min har fått oksygendosen sin. Kjenner roen senker seg oppi toppen.
I morgen kommer verdens beste “babba” tilbake og henter guttene. Hva i alle dager skal jeg finne på, bortsett fra å blogge om klima? Vi får se, i Helene’s verden går alt an..
….jeg tar en ekstra sterk kopp kaffe. For å gjenfortelle intervjuet av denne mannen, må jeg ha et skjerpet sinn. For selv om jeg har kjent han i snart ti år, skal vi nå inn på et område jeg har ekstra respekt for. Et område der jeg tror ingen kjenner han…
Kunstverk som dette lages innen dette området, og jeg bøyer meg i støvet. Ok. Here we go:
21.mars 1973 ble det født en gutt ved navn Tore Kirkeby. Han var den nest sistefødte i en søskenflokk som skulle bestå av 5 brødre, og de vokste opp i Hommelvik, Trøndelag. Livet skulle etterhvert bli tøft for Tore. Han skulle måtte trosse fordommer og han kom til å måtte trave oppoverbakker. Den livserfarne mannen befant seg en peridode inne i selvmedisineringens grep. Rusen tok overhånd over livet, og han akter å ta makten tilbake. Det var for 10 år siden at han reiste seg opp og børstet støvet av seg. Han skulle bli nykter!
“Æ mått ha nå å finne på i stedet for rusen” sier Tore. “Mått ha nå å heng fingran i, va så rastløs”
Så han fant på noe. Han satte seg ned og skapte sine egen verden innen tresløyd. Nå, 10 år etter, kan han fortelle om søvnløse netter og rastløse dager, der han sammen med treverk, skinn og redskaper kjempet mot rusens klør. Det ble til kniver. Mesterverk av kniver og kopper. Lite ante han da han startet, at dette skulle bli noe å være stolt av.
Mange må prøve å finne ut hvem de er, når de trer ut av en selvdestruktiv verden. Jeg, Helene, tør påstå at rusmisbrukere, spiseforstyrrede, scizofrene og de som har ADHD, sliter med TO ting: De er for intellegente. Og de mangler egenkjærligheten som skal til for å få frem mesterverkene sine.
Tore sier at han ikke tenker på annet enn det treverket han er i ferd med å lage når han er i gang med kunstverkene sine. Han tenker på den minste detalj og konsentrerer seg på et nivå vi andre bare kan drømme om. Det har med tiden blitt til omtrent 30 kniver, og stor interesse for hans kunst fra lokalsamfunnet.
Denne kniven laget Tore til meg. Jeg blir stum når jeg skal beskrive den. Jeg, skribenten Helene, finner ikke ord. Pappan til barna mine, min beste kompis, er et geni av en multikunstner.
Her er mesterverket Tore laget til vår sønn Mathias. Den er symbolskt nok laget av risknuter hentet fra øya Ytterøy utenfor Levanger i Trøndelag. Mathias har slektninger fra min side på Ytterøya, og hans mormor har hytte på hjemgården sin der. Du skal lete lenge etter en far som gjør noe så fantastisk for sin sønn..
På denne sliren har Tore preget inn en Trondheimsrose på rårandslær.
Dypt inne i kunsneren’s hjerte, bor en klok, snill og nydelig hund ved navn Grace. Hun fikk leve i 14 år med Tore, som var kjent for å være spesielt dyktig og snill med sin flotte Pitbull. Tore han henne på urne hjemme, og savnet er stort.
Det kan se ut til at alt Tore rører blir til gull. Familiehytta i Meråker blir flittig brukt av kunstneren, der han finner hvile og samler seg. Dette bordet er laget hjemme hos Tore for å bruke oppe på hytta. “Æ kjeda mæ” sier Tore, da han forteller om bordet som han laget på null komma niks sommeren 2013. Som vanlig hadde han ingen plan. Det har han aldri. Kunstverkene tar form idet han lager dem. Bordet er 240×90 cm, og er laget av impregnerte bord. Han brukte skrumaskin og gjerdesag for å lage det.
Men det stopper ikke ved tresløyd. Dette er mannen som kan lage mat. Kaker, varme retter, sylte, is og salater, alt han tar i, blir vakkert og velsmakende. Kaken nederst til høyre er sjolade med smell i munnen… Tore forteller at soppen på bildet ble plukket i en periode som var tøff og utfordrende. Han fant litt ro i skogen, der han kunne plukke kantareller. Eller “skogens gull”, som han kaller kantarellene.
…det må jo bo et stort pappahjerte inne i en slik kreativ mann. Og der gjør det virkelig. Her er han på en av sine mange turer ut i naturen med vår eldste sønn Mathias. Det er et av mitt livs store gaver dette: at pappan til barna mine er en superpappa som elsker dem og kan lære dem mer fra sitt liv enn om han var utdannet skolelærd..
Mer enn nok plass til begge guttene i dette pappahjertet. På bilder blir en lykkelig Even løftet av pappan sin som han allerede er trygg på og glad i..
Onkel Atle er den yngste i søskenflokken på 5 brødre, og han er forbildet til Mathias. Her er Tore og Mathias på besøk og hilser på valpene til onkel Atle.
Et kunstnerhjerte med plass til både barn og firbente…
Her har Tore tatt en ørret på 860 g ved “Hemmeligtjønna”, stolt og …tilfreds? Nei etter hver fisk skal det fiskes større og mere!
Fiskeren, multikunstneren, kokken og superpappaen Tore finner roen ved ferskvannsbredder og saltvannsbølger. Under åpen himmel kjenner han at finner roen i sinnet som han trenger.
Når jeg spør han hva han tenker på når han tråkker omkring der oppe på vidder ved vann og nede ved havet, får jeg kjapt til svar: “Den store fisken! Æ tenke på den store fisken!”
Jeg våkner skammelig sent og ser at klokka er over 12!! Hvor er barna? Hvorfor er jeg her alene?? Så ser jeg ei melding fra Tore med dette bildet. Aahaa, stemmer det, verdens beste pappa hentet Even og Mathias tidlig i mårest som avtalt, og så kunne jeg bare sove videre.
I must admit, jeg er et sovetroll om jeg får muligheten. Og de siste 9 månedene har det slettes ikke vært særlig mulig å snorke i vei i drømmelandets dimensjoner. I stedet har jeg kost med med tidlige morgener og glade barnefjes.
Nå ble det syndig sent her! Jeg skal hive i meg frokost og gleder meg til å hive meg over et blogginnlegg om en multikunstner jeg kjenner som jeg har intervjuet.. Tøffe bilder av han og kunsten hans som jeg skal få æren av å publisere senere i dag! Iiik!
Så skal jeg få pressa inn den etterlengtede joggeturen, for nå er det himla mye bra musikk å finne på spotify som jeg kan spurte i vei til, og forfriske hue med påtvungne dype innpust 🏃
Da jeg var rødhåret, inntil for et år siden, var det annerledes å være til enn nå. Jeg ble vant til at folk skvatt til da de så meg, antakelig fordi fargen var såpass tydelig og knall.
Det var en kurfarge jeg brukte, så håret var sunnt og friskt. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde en tydelig knallfarge i håret, og kunne ta meg selv i å spekulere på hvorfor folk glodde lenge med rynkede panner i butikken. Hadde jeg matsøl rundt munnen eller hadde jeg klær på vranga?
Som regel husket jeg knallfargen på topplokket på vei ut av butikken, og da ble det litt humring inni meg (og litt humring høyt noen ganger)
Jeg ble lei av å bli sett på som så sabla overoriginal, og det å bli glodd på over alt.
Selv om jeg synes rødt hår er fint som fy, selv om jeg er en skapliker av klorede dongeribukser, stripete Cobainjumprer og grønne strikkajakker til hullete jeans, og såvisst er en nittitallsfreak fra 80tallet, savner jeg ikke det røde håret enda heller.
Her kommer to enkle oppskrifter på babymaten lille søte elsker. Hørt om mammaene som ikke får vent til babyen sin butikkbabymiddager? Jeg er en av dem. Det bare ble sånn etter koking, skrelling og mosing. Plutselig hadde Even aldri smakt butikkmiddag, kun hjemmelaget. Omtrent slik var det også med Mathias, bare at da var det pappan som laget middagene siden jeg var syk på den tiden.
Her kommer en mammaoppskrift og en pappaoppskrift til baby fra 8 måneder:
Du trenger: 2 ts chiafrø, oregano, basilikum, 3 store nypoteter, 2 søtpoteter, 2 store gulrøtter, 1/2 kokt kyllingfilet og en 2 ss smør uten salt.
Legg 2 ts chiafrø i en 2 ss vann. La dem svelle mens du gjør følgende: sett på kokevann i 2 kaseroller. Skrell grønsakene og skjær i biter. Legg dem oppi ene kaserollen og kok dem til de blir passe kokt. Legg kyllingkjøttet i andre kaserollen og kok den mør.
Mos kjøttet, grønnsakene, 1/2 ts av krydderene, chiafrøene og smøret i hva du har å mose med. Jeg bruker faktisk smoothieblenderen du ser på bildet her. Fordel middagen i små frysebokser. Baby will loveit!
Her er Tore sin oppskrift:
Pappa’s hjemmelagede kottismos:
Du trenger: 3 store poteter, 2 nakkekoteletter, 3 gulrøtter, stor klatt usaltet smør, 1/2 brokkoli, 1 tomat og 1/2 paprika, 1 klype basilikum og 1/2 fedd hvitløk.
Kok nakkekotelettene lenge. Kok grønnsakene i biter etter skrelling. Bruk feita i kotelettene og mos med grønnsaker, smør ferskt hvitløksfedd og krydder i hva du har å mose med, spe ut med litt grønnsakskraft. Fordel i små frysebokser. Baby will likeitalot!
Hvis du har en populær babymatoppskrift, skriv gjerne i kommentarfeltet, we will love to test it!
…..ingen andre skal bære disse formene. Bare jeg. Ingen andre skal svømme med denne formfulle kroppen. Bare jeg. Og jeg kan pynte den med rødt, svart eller blondt hår, alt etter som jeg bestemmer meg for…
Jeg nekter å delta i kroppshysteri. Jeg har faktisk ikke peilig på hvor mye disse formene veier. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Eier ikke badevekt heller…
Jeg elsker kroppen min. Den er i stand til å bære fram barn. Gi liv til små spirer med de brede hoftene sine.. som jeg aldri har tenkt å slanke bort…
Jeg kan løfte dere høyt, mine barn. Jeg kan leke sisten, løpe og krabbe om kapp med dere fordi jeg er en sterk og sunn mamma…
Jeg nyter livet akkurat som jeg selv vil med denne kroppen. Ikke som resten av den slankende diettverden vil. Jeg er selvstendig med alle mine kiloer, og jeg står på egne sterke ben…
Kun en gang har jeg gått på diett. I 2 måneder. Det var de siste 2 månedene av mitt siste svangerskap, og fordi jeg hadde svangerskapsdiabetes. Og da alle diettene på en gang. Kroppen min bar barnet mitt og meg gjennom det også..
Det henger litt her og litt der, det er payback time: kroppen min har båret meg og barna mine over lang tid, nå er der på tide at jeg skal bære den med alt hva årene bringer av heng og sleng…
Barna mine elsker mammakroppen min. For den har gitt dem liv, og den leker og bader og tuller og tøyser med dem….
Jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er. Er tilogmed glad i kompleksene mine, og alt hva jeg enda har igjen å lære. Jeg gir meg selv sunn drikke og mat, jeg spiser junkfood iblant, jeg trener fordi det gjør godt for kropp og sinn, og jeg later meg også når jeg setter av tid til det.
Jeg røyker ikke og jeg drikker ikke, og det får holde: jeg er ikke med på noe kroppspress.
Regnbuebarna våre burde få slippe å vokse opp i en verden med sykelig kroppshysteri. De burde heller få lære seg at de kan få være glad i seg selv akkurat som de er.
De bør absolutt lære det. For de kan løpe fra alle de andre kroppene, men sin egen kropp kan de aldri aldri løpe fra. Like greit å bli kompis med den først som sist…
I Vestre gravlund ligger begravd et geni av en klok forfatter. En mann som satte ord på hva han mente var “menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned”, som han mente preget menneskene fra deres første samhandling.
Dansk-Norsk forfatter, flittig essayist og artikkelskribent Aksel Sandemose vokste opp i Nykøbing på øya Mors ved Limfjorden i Nordgylland. Han ble døpt Axel Nielsen, men foretok et navnebytte i 1921, til Aksel Sandemose, et navn med mer tilknytning til hans norske slekt, da hans mor kom fra Skedsmo utenfor Oslo.
Sandemose følte seg tidlig som en outsider i underklassemiljøet på Nordgylland, og hans oppgjør med dette var basis for forfatterskapet. Med hans dybdepsykologiske vinkling og brudd med konvensjonell romanform, sørget han for der betydeligste oppgjøret i norsk 1900-tallsliteratur.
Janteloven
Sandemose skrev meget, og han forfattet blandt alle sine prosjekter 3 hovedverk: “Det svundne er en drøm”, “Varulven” og “En flyktning krysser sine spor”. I sistnevnte storverk skrev han om hovedpersonen Espen Arnakke, som bodde i byen Jante. Boken ble utgitt i 1933, og det mest kjente ved denne boken er Janteloven.
Forfatteren selv hevdet følgende om Janteloven: “Jante og Nykøbing er den samme by, så længe det gælder omridsene, naturen, de døde ting. Menneskene kan lige så godt henføre til Ribe eller Arendal. Der finnes en lov, og den finnes over alt!”
Senere i boken skrev Aksel Sandemose det 11.bud, som lød: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?
Om det var i Nyrealismen tidlig 1900-tallet, eller om det er i våre byer, bygder og tettsteder i 2015, loven gjelder enda: Man skal hverken tro man er noen, vet noe, duger til noe eller bla bla bla noe..
Forskjellen er bare at nok er bud er tilføyd, hvilket lyder: “Du skal høylydt late som om Janteloven ikke gjelder, fordi det er fancy og moderne å mene det, og så skal du følge loven likevel i skjul”
Jeg for min del, kunne hatt en rykende varm kopp kaffe i handa, hjemmelaget is på bordet, Aksel Sandemose på andre siden av det gammeldagse bordet og ført en lang interessant samtale i trivsel og hygge.
For dette med å kjenne seg som en outsider, og humre litt av folk sin jantelov mens man virkelig ikke tar seg nær av det, det er noe jeg kjenner meg igjen i.
Man blir sterk av å være på utsiden sammen med alle de andre kreative og kloke outsiderene. For alle som higer etter å leve et pulserende liv til det fulle, bruke evnene sine og samtidig gi blaffen i baktalernes jabbsnakk, er jo her: out side. Utenfor. Her sammen med meg, Aksel og alle de spennende kunstnerene..
Vi er mange, og vi har ikke tid til tull. Har ikke tid til å bry oss om surmaga rapete ondsinnede utsagn. Dem som tulleprater tør jo uansett aldri stille seg foran oss og fortelle tullesynsingene face2face, og henvise til Jantelovsetningen de mener er gjeldende.
Du hører det etter ti fjær, ti høns og tjue kalkuner. Etter å ha hørt noen pip opp gjennom smalltown-årene, får du en deilig latterkrampe av å høre igjen oppgulpet om deg selv, henter deg inn og husker at: dette altså, dette skvipet har vi ikke tid til.
Vi har jo outsiderkunst å lage, stories 2 tell, bøker å skrive, viktigere samtaler å føre, movies 2 make og, gud forby: blogger å skrive…
Karma is a bitch, and she might be a witch… Watch your self, if you are no elf… What goes around really comes around, so do take care of your own sound…
RIP Aksel Sandemose, og takk for viktig belysning i mørke nordiske kroker. Vi sees for en himmelsk kaffeprat 😉
En trøtt og sliten gutt med vonde føtter fortjener intet mindre enn fotmassasje av noen som er glad i han.
Med gode kremer og varme trygge hender, gjør en slik fotmassasje et lite hjerte glad, trygg og lykkelig.
Mammahjerter og pappahjerter snakker regnbuespråket. Dette er kjærlighetsspråket som et lite barnehjerte forstår bedre enn noe annet. Alt som kan bety “jeg er glad i deg, respekterer deg og elsker deg akkurat som du er”, inngår i dette språket. Å hente et glass isvann med singlende isbiter i og servere på en liten sengekant, betyr “jeg gjør alt for at du skal ha det bra lille venn”…
Å lese noe sammen på senga er noe av det koseligste vi gjør. Og vi digger å løse artioppgaver. (Jeg ser på framsiden av månedens Tom og Jerry hvor Mathias fikk ideer til rampestreker i Pirbadet i dag..)
…glade lillebror følger med på fotmassasje, bladlesing og oppgaveløsing. Etterpå er det hans tur. Tåteflaske og trollmor. Mammas mange egne trollmorvers og babykos.
Som vanlig tar der litt av når vi løser oppgavene i bladet der oppi mammasenga. Vi tegner heller på hendene. Det er også gøy. Og denne tusjen kiler sånn at vi får oss en god latter i tillegg. Mathias greier ikke at jeg fullførte et smilefjes på hånda hans, der kiler altfor mye, og vi ler alle tre. En liten beibi (liker å si det, men kremt, han er jo 9 mnd nå gitt), en liten gutt (jah, vel, skolestarter nå da..) og et kontinuerlig rørt mammahjerte i regnbuefarger.
It’s done: I’m forever in love with two rainbowhearts 💙🌈👶💙👦🌈💙
Jeg skulle skrive: Heisann hoppsann, hils på Mathias og Basse delfin. Men da jeg spurte Mathias om jeg kunne kalle den nye badedelfinen hans for Basse, var det for det første en hval. Og for det andre skulle den slettes ikke hete “Basse”, den skulle hete Mathias.
Mathias og jeg har badet mange ganger i pirbadet helt siden Mathias var 2 år. En periode hadde han en svær badekrokodille. (CharterHilde hadde digga oss). Jeg prøvde å lære 3 år gamle Mathias om dette med å skaffe seg badevenner ved å låne bort krokodilla. Men det likte han dårlig den gangen. Han ble aldeles ikke glad av å se andre barn glad for å låne badedyret hans. Krokodilla døde på Storvika badestrand i fjord sommer.
I dag så jeg skolestarteren Mathias i full sving med å låne bort delfinMathiasen sin. Han nikket og smilte kjekt til andre barn, og fikk seg en kompis ved navn Noah. Plutselig hørte jeg en mann som kremtet ved siden av meg i det Mathias og Noah lekte med delfinmathias.
Da jeg så nærmere etter, så jeg at Mathias var i ferd med en av disse rare tullegreiene sine. Han har nemlig fått for seg, sjenert eller ei, at det er bare å klipe folk i neser, rumper og ører. På tull. I dag trodde han at det var ok å prøve å dra ned ei svart badebukse av en eldre mann. “Itj gjør sånn. Nei nei.” Sa mannen. “Nei nei!” Jeg måtte be Mathias si unnskyld, og da var det heldigvis greit…
I dag har jeg vært svømmelærer, og Mathias er superflink. Men for det meste har vi lekt oss og mimret. Vi glemmer aldri da vi overnattet to netter på hotellet ved siden av i fjord sommer. For når denne mamman her går gravid, forvandles hun til en badegal meganymfe av type langtidsdukkert. Jeg kunne bodd i vann hele begge svangerskapene. Digger det å flyte, elsker det. Mathias elsker jo selvfølgelig også at mamma er badegal, og i fjord sommer tok det helt av.. 10 timer bading ene dagen. Enda hadde vi ikke fått nok, og måtte bare bade 7 timer neste dag også.
Oppe på våtrestauranten Jafs har vi tilbringt mang en deilig junkfoodstund, herfra Kardemommebalkongen har vi utsikt over hele megaspaet våres, og maten er kjempegod.
Vi mimret mens vi spiste også i dag. Ingen av oss glemmer den gangen jeg skulle gjøre en elegant entre opp i ene boblebadet. Vi kaller dette en “klæbb” i Trøndelag: Jeg trodde trinnet var nærmere vannoverflaten og tråkket trønderfoten min hardt neddi boblebadet.. Trinnet var dypere ned enn jeg trodde. Foten gled og hele jeg landet med bigbootyrompa mi pladdask midt oppi det altfor lille boblebadet. Midt mellom to leende menn, ei sjokkert søt afrikansk jente og det som så ut til å være mamman hennes. Jeg fikk latterkrampe jeg. Oppi boblene. Og noe sier meg at dette ikke gjorde situasjonen bedre for sjenerte Mathias. Det at mamma lo en boblende latter mens hun kavet oppi boblene i tillegg til å klæbbe og dumme seg ut…
Stille sone med tropisk dusj, stille ro, badstu og sånn… Deilig å innom og samle seg.
Vakker utsikt med store flotte båter å se på gjennom svære vinduer ut mot Trondheimsfjorden med Munkholmen sin.
En grønn oase der Trondheim fastland slutter, og Trondheimsfjorden begynner.
Uteboblebad og deilig atmosfære inne..
Takk for denne gang, oasen våres. Vi kommer alltid tilbake 🌴🌵🌳
