En stund har jeg rettet bloggblikket mitt mest utover, og kost meg med givende intervjuer og gode samtaler. Nå skal jeg igjen peile bloggblikket innover. Som mine lesere vet, er det at det er etter at barna har sovnet om kvelden, eller når de begge er hos pappan sin, at jeg lar tankene mine lande på et dypere nivå.
Min barndom var trygg, ærlig, god, og bestod av edrue voksne og snille kloke eldre mennesker, her vi bodde på Stjørdal. Og overalt hvor vi var med to stødige foreldre vi alltid kunne stole på.
Jeg var mange verdifulle ganger med mormor på Ytterøya i fjøsen med kuene, som søsken og søskenbarn også gjorde, og etterpå spiste vi frokost i mormorkjøkkenet. Nøkkelost på hjemmebakt brød med bremykt på. Blant mye annet godt. Og melk fra tanken. Jeg drakk den, ville ikke skuffe mormor. Snille gode mormor, og kloke farmor og farfar som sendte brev fra bygda Sigerfjord i vakre nord.
Det var kvalitet, ærlighet og godhet fra alle kanter. Ingen var slemme med meg, og min samvittighet stakk dypt og vondt dersom jeg gjorde noe jeg trodde var galt. Kontrasten mot det trygge varme ble straks tydelig.
På øya hos mormor gikk jeg en gang og gledet meg til måseeggene skulle klekkes ut i et reir ved ene åkeren. Tittet dag ut og dag inn. En dag klarte jeg ikke vente mer. Det var noen sprekker på måseegget, så jeg skulle “sette igang måseungefødselen” og hjelpe den lille ut. Men ut rant bare slim og klumper.
Jeg var sikkert rundt 5 år, sønderknust av dårlig samvittighet, og trodde jeg hadde drept den lille måseungen. Jeg gråt fortvilt til tårene stoppet der nede ved åkeren, og ruslet tilbake til gården. Jeg fortalte det ikke til noen før jeg var ca 19 år. Da pratet jeg med mormor om det. Som lo hjertelig og forklarte meg at det var nok ikke min skyld. At den var død fra før..
Dette er nok bakgrunnen for min snillisme og min dype intuisjon. Inni meg er jeg som en eldre dame på 90 år, trygt plassert i godstolen sin, i ei fredelig stue med en gammeldags tikkende klokke. Alt jeg vil ha er trygghet, fred og ro inne i hjertet mitt. Forestill deg at noen kommer inn i den stua og lager drama. Jeg kvekker til og jager dem ut. Jeg vil ha fred, ro og god gammeldags trivsel.
Jeg kan lukte falskhet. Aner ikke hvor mange løgner og falske tunger jeg har avslørt opp gjennom årene. Jeg kvekker irritert til, og kvitter meg med det. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke så dem tvers gjennom. Skulle ønske jeg ikke drømte så tydelig om dem om natta. Skulle nesten ønske de bare lurte meg. For det er utfordrende å være så intuitiv, og samtidig sky falskhet og drama som pesten.
Noen øyne ser jeg klarere enn andre. At de er ikke til å stole på. Det er egentlig bare å holde seg unna. Men jeg er altfor snill, og gir alle en sjanse. En psykolog sa til meg en gang: “Helene! Du må bare forstå at noen bare ER onde. Og BARE onde!” Men jeg nektet. Alle må ha noe godt i seg vel.. iallefall potensiale.
Brente meg noen ganger. Hørte: “La oss snakke ut om det Helene, vil ikke miste deg som venn.”, noen ganger, og har ikke telling på hvor mange ganger det har kommet meg for øre at de tok den praten med noen andre.
Da får hun vondt i magen, dama på 90 år i godstolen sin. Skuffet blir hun litt irritert, og litt trist noen timer. Så reiser hun seg opp og går videre. Men ikke inn på kjøkkenet for å koke suppe på det. Ut til søpla for å pælme det. Kaste det der. Eller hive det medi fjæra og la måsene dele herremåltid med kråkene… Og dramamakerne hører aldri mer fra en gammel sjel som ikke har tid til sånnt uekte tull.
Dette å gjennomskue noen. Dette å velge å holde seg unna alt som ikke minner om en ekte mormorklem, melk rett fra jurene nede i fjøset, eller bruset fra bølgene og summelydene fra fluer om sommeren. Alt som ikke kjennes like trygt som hagen til en god gammel sjel som elsker deg akkurat som du er, og som aldri ville sagt et vondt ord for å prøve å såre deg. Alt dette som handler om å alltid søke til sannhet og ærlighet, er noe av det viktigste jeg kan skrive om. ….dette med å være oppdratt til å skilne mellom kontrastene. Ikke la seg lure av plastikk, når du har tilgang til treverk og smijern.
Jeg har venner som alle passer godt inn i mormorstua mi. Heldigvis har jeg solide, ekte venner med kvalitet inne i øynene sine. De er havbrus og jordnært landskap. De er summelyden av evige vennskap. De er som gode gammeldagse brev, og de har heller ikke tid til falskt tull på sine eldre dager der oppe i godstolene sine inne i nabostuene..
Hver gang jeg lukter fremmed falskheten på lang avstand, kjenner jeg det i hele kroppen. Ufint besøk av harme ved navn drama, der hensikten med stuetitten ikke er annet enn kritikk og sladdermøkk for fjerne åkre. Jeg vet de tror jeg er blind. Merker det bedre enn de noen gang kommer til å forstå. Kjenner det på lufta og ser det på det “snille” blikkspråket.
Jepp, slik skal det bli framover her i gammelstuggu:
Hver gang de uærlige hensiktene kommer tassende, slenger jeg bare de gamle bena mine på krakken og slapper av. La dem gå, la dem gå… Jeg har stappfull ryggsekk, trenger ikke deres råd, må forstå… Skjønner mer enn de noen gang kan fatte, ja til og med matte.
Så la dem bare vandre, og la dem gjerne klandre, en gammel sjel med ene foten oppå krakken, og den andre trygt plantet nede på bakken. Det er på tide med ren sjøluft, og ekte gardsduft 😉
Jeg vet dere er med meg, nabostuefolk. Inn i år 2016, med gammelmodig kvalitet, og friske vinder å puste inn.
Vi lar dem gå, lar dem gå, de falske stormene. De unge sjelende. For vi har kun tid til ekte natur og tradisjonell grammatikk.
La rakettene hyle høyere enn all verdens sladder i morgen. La himmelen legge lys på alle mørke kroker. La det nye året smile til oss fra morgendagens skumring. La oss være stolte over våre røtter laget av gamle dager’s kvaliteter. La oss for faen kalle det GAMLE DAGER om vi vil. La oss se dem inn i øynene og vise dem det speilet de trenger for å flykte fra seg selv. Langt unna oss og vår ekte verden.
Det er kvelden før nyttårsaften 2015/1016, og jeg har akkurat benyttet meg av gjenbruk. Sommerens tekst ble nå til vinterens rakettbrev. Fordi jeg bestemmer det, her jeg sitter i stua mi og ønsker gode venner velkommen til feiring i morgen. Fordi jeg gjør akkurat, på prikken, nøyaktig, som jeg vil 😉
Og måsene? Kråkene? Vi lar dem gå, lar dem fly..
