Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Dette er hvorfor jeg skal være forsiktig med å dømme folk som tar plastiske operasjoner. Jeg som nesten hver dag redigerer hele ansiktet inn i et pyntet preg. Slik har det vært siden jeg var lita jente og så storesøster bli sminket nydelig av pappa før klassefest. Jeg tror det endte med at han måtte sminke meg også. For jeg glemmer aldri de grønne fine kajalstrekene i min søster’s plutselig så eksotiske ansikt. Jeg var stum av beundring. For ei dukke! Nesten finere enn den mørkhudetfargede dukka mi. Skal jo ikke skrive her hva jeg kalte den dukka, men den var iallefall den fineste jeg hadde. Yndlingsdukka mi. Og nå var søstra mi like fin som henne. 

Vi hadde sånne sminkepyntedukker, og samme hvor tøff guttejente jeg skulle være i fjortistida mi, så var det noe med sminke som tiltrakk meg. Jeg kunne gjemme meg og bli ei anna jente på ungdomsskolen. Bak pudder, kajal, øyenskygge og mascara. Spurte og grov damene på parfymeriene, og ble etterhvert ganske flink til å redigere meg selv. Lage en annen meg og gjemme meg der. Jeg med alle de bipolare tårene. Jeg som kunne sitte og lytte til Metallica’s rockeballader og gråte mens jeg skrev dikt og sanger. Da kjente jeg meg naken og sårbar. Ville ikke vise alt dette følsomme til andre på dagtid. Og det er ikke til å legge under en stol at jeg slet med enorme komplekser.

Så er det blitt en vane da. Pynte seg hver morgen. Gjemme seg litt. Men ikke alltid. Det er rom for å være usminket theese days. Jeg har jo jobbet i 10 år med forskjellige tanketeknikker for å bli mest mulig glad i meg selv akkurat som jeg er. I kompleksene mine også. 

Noen sminkevideo kommer jeg nok aldri til å legge ut her. Jeg kan teste ren økologisk makeup, men å vise folk de to eneste måtene denne dama kan å sminke seg på, tror jeg neppe er så interessant å se på. Og bikinibilder kommer aldri til å bli redigert i den forstand at kroppen min endres på. For i en alder av 35 år og mamma til to, gir jeg blanke i hva folk mener om cellulitlår, keisersnittmage og sunnhetshake. Alt jeg gjør med meg selv, gjør jeg kun for å være fornøyd selv, og for å være for barna mine den mamman jeg mener egner seg best som morsemne. Og jeg støtter ikke samfunnets kroppshysteri. Alt av halvnakenhet i denne bloggen kommer alltid kun til å være stille protester mot det radmagre idealbildet. Jeg heier på Monroe!

…en gang for noen måneder siden lå baby Even i stuevugga si og sov. Jeg sminket meg. Da han våknet og fikk se meg, hylskrek han og vrælte helt til han lettet forstod at det var mamma sin bak de svarte linjene og strekene… Han kjente meg rett og slett ikke igjen. Stakkar liten, det vred seg litt i mammahjertet mitt, og fra da av pynta jeg meg litt mindre en periode, så min søte lille skulle få kjenne igjen mamman sin, ekte og uredigert, som han best kjenner meg… 

Ja jeg er glad i sminke. Og jeg liker god kvalitet på sminken. Jeg trives best med Art Deco’s eyelinere, kajaler, pudder og øyenskygger, Gosh xreme liquid gel eyeliner, Hypnose mascaraene fra Lancome, Loreal’s produkter og Max factor sine lipfinity. Og jeg er nøye med  å rense ansiktet hver morgen og kveld. Jeg er av typen som ikke bare kjøper ivei masse sminke. Jeg vet hva jeg vil ha, og kjøper kun nytt når jeg går tom. Og jeg er kresen. 

Nå skal jeg inn i en helt ny verden innen make up. Den besvisste verden som jeg enda ikke har peiling på. En verden av ren, økologisk sminke som ikke er testet på dyr. Jeg skal utfordret meg selv og la yndlingsproduktene ligge. Ikke helt enda, men snart. Det inngår i at jeg bytter ut alt av hudpleie, hårpleie og vaskeartikler med rene økologiske miljøvennlige produkter. Jeg har alt å lære, og gleder meg. Alt jeg lærer skal jeg dele her.

Shortypoem for the young one:

Make up, make down, wear that safety crown. Make here, make there, make it anywhere. But love your naked skin, and don’t try to be too thin. Cuz you aint got time for anyting else girl, than make up, smile and a lovely pearl…

Endelig kom det litt sommer innom Trøndelag, og vi jubler og ler, ruller rundt og kosemoser, alle tre ☺😊😀  Babykos og mosedos; det er alltid morsomt med en hoppende glad kosestund sammen med barna mine. Nå skal vi ta en liten siesta, før det braker løs med bassenglivet utenfor her: augustsola, du er bedre sen enn aldri! 🌞🍉🌻🌼🌳🌺🌸🍇🌞

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg dummer meg ut, så  d u m m e r  jeg meg ut. Men jeg var verre før. Jeg var mere fjolsete, kan man si. Jeg som i dag er komplett avholds, kunne være glad i en fest og i det å leke hippie da jeg var omkring 20 år. For 15 år siden.

Vi skal til år 2003. Jeg var 23 år og bodde sammen med en snedig tassi av en fyr. Glad i partylivet han også, og den dagen jeg skal fortelle om, var vi på heisanntur i Oslo. Vi hadde vært i Østfold til en venninne av meg, og nå ruslet vi rundt i Oslo’s solfylte Karl Johan, ikke så rent lite brisne på livet’s goder. Han måtte se slottet, min x. La oss kalle han Ola.

Dette var tabbenes dag for min del, og opp langs Karl Johan så jeg en fyr med langt hår som holdt i et pappbeger. Jeg skjøt hånda frem med en femkrone klar, full av sympati. Langhårmannen skvatt til og rev begeret til seg mens han fnøs: “Jeg tigger ikke!!!”  Mulig han skiftet både stil og plass å drikke kaffe på etter den teite trønderjenta med femkronen. Inte vet jag. Vi ruslet videre i retning slottet. Formen var på topp og Ola gledet seg til å få sett slottet i virkeligheten, han også. 

Kunne tulle, denne Ola serru. Tullet og tøyset og vimset bort mot ene slottsvakten. Jeg prøvde å si at vakten ikke kunne svare han likevel. Han ropte:”Æ veit det. Ska bærre toill litte…” Han stilte seg foran vakten i giv akt, og tullet: “Kain få komma inn hahahaaa”  Vakten pekte mot slottet’s høyre side og sa: “Ja. Det er åpent slott nå. Billetter selges på posten, kanskje de har noen dere kan kjøpe bak der..” 

Jeg aner ikke hvorfor det var så viktig for akkurat freaken Ola å komme inn på slottet. Han hørte vel mer hjemme nede i Christiania han. Men han insisterte. Vi kjøpte billetter og ventet. Og ventet. 

Vi var 2 av 25 stk som skulle på omvisning på slottet. Inn og ut av svære rom med masse megamalerier som omvisningsdamen i stramme klær fortalte lenge om. Vi var ikke kledd så fint vi da. Og jeg var ung, og visste alt.. Neida. Jeg mener, jeg var ung,og visste ingenting om kunst. Det var kjedelig for ei pie på 23 dette. Så meg rundt og kjente at her hørte jeg ikke hjemme, jeg som bodde i ei slags rønne og ikke liknet på de resterende interesserte 23 folka. 

Guidedama stod pittelita under et svært maleri og fortalte. Og pratet. Pekte og pratet, morsk og seriøs. Jeg så ut av vinduet og snudde meg tilbake da følget begynte å gå ut døra. Vi skulle inn i neste rom og lytte mer. Akkurat DA bøyer Ola seg over meg og hvisker hvesende inn i mitt høyre øre:”Æ FEIS! E DET DERFOR FOLK VIKE UNNA??” 

Akkurat der og da, midt oppi det kjedelige, virket det bare så innmari komisk dersom Ola faktisk hadde sluppet en fjert inne på selveste slottet, og alle de folka vek unna pgr av DET. Jeg mener,  jeg visste jo at han tulla, men tanken var ikke til å holde ut.

Der i de svære slottsrommene, under megamaleriene, fikk jeg tidenes latterkrampe. Det var bare det at hverken Ola eller jeg KUNNE ha noe latterkick der og da. Ikke noe måtte høres iallefall, da ble vi vel kasta ut. Vi tviholdt begge hendene foran munnen, men det hjalp ikke, for da pep det høye pipelyder ut av ører og neser, og hulkelyder fra halsene våre gjorde at alle de andre så på oss. 

Vi slet. Vi kjempet mot latter og flir for harde livet. Gjorde alt for at den ustoppelige og voldsomme latterkrampa ikke skulle bugne utover slottshallene, med den gjenklang og kjempelyd det måtte medføre.. Det var på ingen måte mulig å unnskylde hysterisk latter der foran den morske guidedama. Som forøvrig helt tydelig så hva vi slet med. Vi var fanget i hysterisk latter og svære slottshaller som vi ikke ville bli kastet ut av eller hva som ville skje dersom slike høye lyder fikk utløp..

Vi berget såvidt å kvele tidenes lattis. Med stygge blikk og våre egne bøyde lattermilde hoder, berget vi akkurat å bli kastet skamfulle ut av slottet i pinlig scenario.. Vi berget med hyperventilering, pipelyder av alle hodet’s hull (tro meg, er det krise, PIPER det av ørene!) og fortrengte latterkuler i traumatiske intervaller.

Aldri har det vært så godt å le, som da vi gikk ned Karl Johan den ettermiddagen. Vi lo og vi lo, og vi ga blaffen i om folk hørte, glodde og ristet på hodene sine. Vi var ikke i stand til å snakke, for vi måtte le le og atter le. Få det ut. Måtte få fortrengte lyder ut i lovlig friskluft og med ikke-royalt publikum. Etter dette er jeg alltid takknemlig for en fri, god hodekastende LATTER! For, jeg hører dem sier: Det er lov å le. Men nei, det er IKKE alltid lov til å le altså, DET skal jeg love deg!

Få tema har vel skapt så sterke reaksjoner som kulturhuset man valgte å bygge på Husbyjordet i Stjørdal sentrum. Underskriftskampanjer og sterke meninger har ruvet høyere enn det ferdige kulturhuset som står der nede der det tidligere lå et teppe av gress. Mange har vært sinte som fy i det Stjørdal kommune har presset gjennom prosjektet og sakte men sikkert laget kulturhusbankelyder som har hørtes helt forbi Sandskogan. 

Så står det der da. Og jeg er en av de som har vært sinte. Ville ha park. Ønsket PARK park og atter park. Og har vært en av mange som har inntatt holdningen: ..jaja, det er nå her nå da. Dette kostbare store bygget..  Så kom filmprogrammet for de nye kinosalene. Jeg som ELSKER film.. Tenkte: hmh, må vel prøve kino’n jaffal.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Man aner parkeringskjeller i er svært hull på framsiden av kulturhuset. Jeg har ruslet forbi der mange ganger og klødd meg i hue. Dag ut og dag inn har jeg spekulert på hva som skal bygges OVER parkeringskjelleren…

Jeg er gammel freelanser for nittitallets Stjørdalens Blad, og jeg er alltid ute etter fakta fra sikre kilder. Rykter fnyser jeg av. Vil ha fakta. Så i dag har jeg tatt steget ut og snakket litt med to stk som har peiling.

Først får jeg en prat med Kristin Kvithyll, som jobber i kafe kulissen inne i Kimen kulturhus. Jeg får vite at kafe kulissen selger mat og drikke fra lokale produsenter som Maria’s kjøkken, Mikkelhaug og Eidum gårdsbakeri.

Så snakker jeg med kultursjef Jarle Stein Førde, som kan bekrefte hva Kristin forteller meg: at det over parkeringskjelleren foran Kulturhuset skal lages en stor park… EN STOR PARK! Jeg jubler med en gang jeg får vite dette. Skal vi virkelig få i pose og sekk? Jepp, forteller kultursjef Stein, det skal vi.

1.september i fjor, 2014, tredte trompet og flygehorn-spilleren fra Langevåg på som Stjørdal’s nye kultursjef. Han har bakgrunn som bookingsjef og medlem i bandet The Brazz brothers, og er en imøtekommende mann å snakke med.

KIMEN kulturhus har en prislapp på godt omkring 740 millioner kroner, og inneholder tre kinosaler, en konsertsal, et kirkebygg, et bibliotek, en ungdomsklubb og et galleri. Og en trivelig kafe med kiosk altså. Det er nesten så jeg er blitt litt glad i kulturhuset i dag… siden det kommer med en park på kjøpet… Åpningsdagen er offisielt 21.august, men jeg har allerede begynt å åpne hjertet mitt for både kulturkus og 💖P💙A💚R💛K💜

Neste år, neste år, kan vi kose oss på benker mens barna våre leker i fine nye lekestativer, i PARKEN VÅR! Parken som står ferdig i Stjørdal sentrum sommeren 2016:  v e l k o m m e n,  grønne parken!

God morgen bloggers, her har vi spist frokost og koset oss, og nå er vi klar for FREDAG! Sorry, Kong Harald og Dronning Sonja, men jeg ville mye heller spist frokost med Even og Mathias emn dere to, sorry…  

Vi aner høstluft utenfor, vel vitende om at sommerens hetebølge er rett rundt hjørnet. Nede på lekeplassen til guttene her i stua, hører jeg Mathias skvetter til innimellom og sier anpustent: “Går det bra Even?? Går det bra???”  Storebror blir livredd for sin lille verdifulle bror bare han triller rundt litt som babyer gjør. Det er rørende for mammahjertet mitt å høre på 💜

 Vi runder over til august, og dette er tiden da våre kjente og kjære vender nesa hjem fra nord. Min kjære venninne Solfrid er snart på vei hjem fra Finnmark, og min bror med familie, min søster med familie og vår mamma, har kommet hjem fra Vesterålen. Velkommen hjem alle sammen, vi har savnet dere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Let the  day begin, and haveaniceone, we will! ☺😊😀

Ja jeg elsker dette ytringsfrigjorte landet med alle de spreke komikerne som stiger fram! Furet værbitt over vannet med de tusen komishow og komiserier som vi bare digger digger ♡ Elsker elsker det å slippe å tenke, og le til man detter av sofaen, og den latterkrampe som tar helt av og ender med tårer og pinlige lyder… jepp, vi elsker dette landet ☺

Pappa fra Sigerfjord i Vesterålen var opptatt av humor. Han likte å gjøre slikt som å fylle opp kompisen’s tannkremtube med blå aftershavegele, og vente med gniende hender og lattis på lur. Gleden bugnet nok enormt i pappa da kompisen eeénnnndelig pussa tenna… Pappa kunne slippe en promp og skylde på meg. Da jeg nektet og fniste febrilsk, sa han: “Det e jo det æ sei: bærre skyld på mæ. Vi veit jo alle at det va dæ!” 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi vokste opp med Fleksnes og sånnt. Med tiden var jeg stor fan av skjult kamera og alle Espen Eckbo’s karakterer. Det har blitt en del Senkveld og Torsdags kveld fra Nydalen. Og jeg har ledd meg hysterisk av Helt perfekt, Neste sommer og underholdningsavdelingen. 

Våre naboer fra Sweet Sweeden haler innpå med Ack Varmland og Solsidan, og jeg ler så jeg nesten revner noen ganger.

En sabla god latter er en av de største gavene man kan få, synes jeg. Vi er priviligerte her til lands innen emnet, og jeg sender en lattermild takk til alle våre fantastic komikere. 

Nå vil jeg gjerne vite hva mine lesere ler av ☺😊😀 Så: hva ler DU av? Dersom du gidder å slenge inn en kommentar her og fortelle meg det, blir jeg veldig glad. På forhånd supertakk 😉

Yeah jeg liker å skrive tekster, elsker det. Storkoser meg når jeg kan trylle med ord og rim. Denne er ca ett år gammel, og jeg har fortryllet den litt og frisket opp den. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 Jeg lever i en innimellom komisk verden, der jeg er lettet over at pappa tidlig lærte meg selvironi. Nordleningen fra Vesterålen var opptatt av humor. Og dette med å ikke ta seg selv så himla høytidelig. Jeg kommer etterhvert til å bake min tidligere serie “kleine dater” inn i denne, som heter “Helene’s flauser”. Starting now:

Stupid norwegian stagediver

Det er 1996, Kurt Cobains hese stemme runger ut av svære nittitallshøytalere. Vi drar til Hviterussland, for å besøke de hviterussiske kunststudentelevene vi hadde hatt på besøk gjennom Stokkan og Halsen ungdomsskole året før. Flere av mine venninner er med, og vi får møte igjen dem vi ble så glad i i 1995.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Yekaterina heter hun jeg og søsteren min besøker den hyggelige familien til, og hele turen er preget av gjensynsfølelser og til slutt vonde avskjeder. Jeg lærte et ord, og det var Babuscha. Bestemor betyr det. Lærte noen flere, men det var det som “satte seg”.

Jeg skal fortelle om da vi skulket Sircus i Minsk til fordel for å dra på en stor lokal grunge-konsert. Vi dro i vei, og jeg spurte Yekaterina: “Sure this is okay?” Hun smilte og lo idet hun svarte: “It’s your own choise. Your own responsability. If you want to, we can go”

…..of course I wanted to! Det var grungemusikk jo! Så vi var noen norske der på konserten som hadde tatt våre klare grungevalg, og storkoste oss blant Cobain-t-skjorter og likesinnede 90tallsfreaks.  Etter hvert rettet fansen i publikum fansblikkene sine mot oss Norske. Det spredde seg raskt i konserthallen at der var Norske ungdommer til stede. Av en eller annen grunn var visst vi veldig populære plutselig, vi “Norwegia  youths”  Vi fikk lange haler bak oss der ute blant publikum.

Konserten stoppet,og vokalisten  som hadde fått med seg at der var Norske folk til stede, spurte i mikrofonen om noen av oss ville komme opp på scenen. Man er impulsiv når man har diagnose bipolar. Man er sjenert og oppmerksomhetsky, men impulsiv samtidig. Og man har ikke alltid de normale hemningene uten medisin. Straks etter stod lille 16 år gamle jeg oppe på scenen og skuet utover publikum.

Senere fortalte Rita fra B-klassen, som også hadde skulket cirkus og var til stede, at vokalisten spurte: “…can you tell us a bit about Norway?”  Men jeg syntes så tydelig at jeg  hørte: “Have you learned any Russian words?” Jeg smilte bredt og ropte inn i mikrofonen: “Babuschaaaaaaa!!!” …så tok jeg fart og stage-divet over publikum. Javisst, de tok i mot meg. Og etterpå klødde de seg sikkert i alle hviterussiske hodene sine og undret på hvorfor bestemor var den eneste den rare norske jenta ville “fortelle om” , more like: nevne. Og jeg skjønte ikke før flere måneder etterpå at jeg hadde flaua meg ut der oppe på scenen i Minsk. Rita lo og lo da hun fortalte det, og kunne fremdeles ikke forstå hvorfor jeg ropte ut om bestemora mi på Hviterussisk den gangen…