Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Joa, hver dag er en slags fest… Joa, jeg digger villt å være mamma… Og jaddavisstsann er det alltid like gøy med kaffeskravling med venner. Vi kan tilogmed drikke så mye kaffe og spise så mange kaker at vi skravlet og ler oss trill rundt. Joa, livet er både digg, kjempedigg og megadigg som alenemamma, det…

Men sånn der innimellom, ca sånn derre iblant, kan det være like digg å lure seg ut når sola har gått ned, og vi kjempetroll ikke lenger står i fare for å sprekke midt i alt belyste hverdagsstresset. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skaffe seg barnevakt. Pynte seg aaalt for mye. Så mye at alt spakkelet i ansiktet ville sprukket i sola. Så mye at man bør komme seg ut og hjem med begge skoene i behold før utestedene skrur på de avslørende lysene i de tidligere så mørklagte takene…

Drikke respektabelt mye. Så mye at skravla rabler og føttene løper mer enn løpsk kan..  Altså, kaffe. Drikke mer enn respektabelt mye kaffe. Coffein, my dude, coffein u r my sun in the dark! 

Jepp! I kveld skal det rable kaffebable ute på byen for Forbipolene. Byen og byen fru blom… sist jeg sjekka var det ei eneste lang gate. Ei gate uten H&M, Burgerking, Gina T, New Yorker, Chantal, Mc Donalds, Hjørnet og Søstrene Grene..  Med tidenes minste utvalg i utesteder. 4 stk that is, gitt. 

I kveld skal jeg på bursdagsinnflytningsfest, og etterpå skal vi bøndene rusle en tur i den derre gata og late som om vi bor i en by.

Jeg har tidligere skildret fylla sett med edru øyne. Fortalt om fragler, gorger og Astrid Lindgren’s småfolk, i full fart på utelivsmølla. Det slår aldri feil. Alltid gøyere å være avholds ute på byn, i forhold til hvordan det var før, da jeg også liknet mer på en krysning mellom Sesam stasjon’s Alfa og ei fragle, der ute i trollmørket.

Jeg kommer til å sprette opp tidlig i morgen med to gutter som er kulere enn tøffest, og gøyere enn alle festene på hele kloden, uansett. Hell yeah, detta blir pose og sekk, for mammeti mor!

Og forspillet? Det er fårikål hos barnevakten, min mor altså, sammen med barna mine, mine tantebarn og min søster. …Kommer etterpå veldig snart, Christina 😄💪👍

Det krevde en god del gidd av meg selv å skrive dem alle. Å dykke ned i en fortid jeg helst aldri tenker særlig på. Flere timer med minner og tårer som trillet. Men jeg ville det. Og det var jo derfor jeg opprettet bloggen. For å skriv, og ikke en vakker dag gå i graven med en fortid bare jeg visste om ned til minste detalj. Det var for mye jeg ønsket å belyse. Mange av mine lesere har fortalt meg at de setter seg ned med en kopp med te eller kakao, i en myk sofa med pledd på seg, og leser i timesvis. Dette er jo kjempekult. Og det er verdt en mer oversiktlig samlet oversikt over rekkefølgen i historien. Hilsen Helene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vår funday sunday fortsatte, og vi holder fremdeles på i en halvtime til før vi alle skal legge oss samtidig. Lese Donald skal vi. Riktig kose oss inn i drømmeland. Skal vi. 

Even tok en dupp før middag, og mens Mathias lekte nede på rommet sitt, fikk han oppfylt middagsønsket sitt. Jeg laget Kyllinggryte til oss to, og babykyllinggryte til lille Even. Og så ville Mathias ha polarbrød med sjokopålegg til dessert. Heey, det er jo sunday funday, whynot?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der vi satt salige og spiste oss stappe ved kjøkkenbordet, drømte jeg meg litt bort. Av en eller annen grunn begynte jeg å undre på navnet til Pippa Middleton. Jeg satt plutselig og smakte halvhøyt på navnet: “Pippa Middleton”. “Hva sa du, mamma?” Hvisket Mathias. 

“Jeg sa Pippa Middleton…”

Mathias brølte. Han lo så han ristet. Jeg fikk latterkrampe, for jeg skjønte at navnet hørtes ut som et rart ord for et barn. Så begynte Even å le høyt han også, og ingen av oss greide å stoppe. Særlig ikke jeg, da Mathias satte i gang:

“Æææhææ! PUPPA Middeltånn!”

“Mamma, mamma, hehe: Vaske Middelltånn!!! Vrææææl! Pappa, pøppa, PIPPI PUPPA PIPPA MIDDELTÅNN! For et RAAAART ORD MAMMMAA”

 Da jeg kom til meg selv etter middagslatterkrampa, med vondt i magen og bare littegrann taleevne, forklarte jeg Mathias at Pippa er ei ordentlig dame. Men jeg måtte google for å bevise at det var et navn vi lo av. Og da han skjønte at det rare ordet faktisk var navnet til ei dame, nådde skolegutten vår nye høyder på latterskalaen. 

Barn er gøy. Barn er lattis. Og sånn som det hørtes ut her i gården i ettermiddag, tenker jeg meg til hvordan det høres ut i fremtiden hjemme hos Pippa og familien : “Mum! Mummy! Your name is PIPPA???

Hei hå Vaskemiddeltånn fra oss oppi Lykketoppen nummer en! 

Jeg suser over himmelen. Hopper fra sky til sky. Setter meg i ballongkurven min igjen, og lager nye, friske avtaler, kombinert med skyhøye og positive forventninger til framtiden. Så bøyer jeg meg smilende over kanten og skuer utover landskapet. 

Der nede skimter jeg dramatiske bevegelser og høye sinte lyder. Skjærende sympatisøkende gråt, beskyldninger og alt annet som minner om to ord. Drama. Falskhet. 

Før i tiden stod jeg der nede, midt oppe i det. Manipulative skuespillere fikk tre inn i mitt liv og dramatisere det dithen at lykken min forsvant, og mitt landskap ble grått og trist. 

Jeg var både for snill og for uerfaren. Men så lot jeg årene gro omkring meg, og dekket landskapet med ny, vakker mose. 

Med tid og stunder skaffet jeg meg også en luftballong der inne i mitt indre landskap. Jeg flyr rolig, harmonisk og trygt over og forbi alt bråk som måtte dukke opp der nede. Ja det er ikke engang alltid jeg fanger opp alle intrigene og folkene som ønsker å styre mine følelser hit og dit.

Ballongen min er praktisk. Mye mer praktisk enn å bli berørt av andre’s sutrende drama i tide og utide 😉

Skaff deg en du også da vel. Der oppe i det private hodet ditt. Husk hvem som er sjefen i livet ditt. Det er du. Ingen andre bestemmer når du skal være glad eller trist.

Hopp opp i kurven under ballongen, og start ferden hjem til deg selv. Der DU regjerer, og ingen ingen andre. Så deilig å vite, ikke sant? 

….at du faktisk ikke behøver å bli trist inni deg selv om andre forsøker å såre deg. Såre deg og sverte deg med stillhet og iskald regjering. 

Hopp oppi, smil, og dra. Dra på tur, dra på date, dra på kino, dra på opprydning i hjemmet ditt, dra på skravlekveld med venner, og dra akkurat dit det passer DEG. 

Bare ikke gå inn for landing der det koker nede på bakken. Du er for god til det vettu 😉

Kos deg der oppe, og lytt til fugler, fly, vær og vind, mens du gjør lydene fra bakken om til de tøffe trommelydene du trenger for å …danse litt up in the sky  😉 

Kjære lesere. Det er på tide å samle alle de 14 tekstene jeg har skrevet de 4 månedene jeg har hatt denne bloggen, i et innlegg.

Når en som elsker å danse, danser, når en som elsker å male bilder, maler, eller når jeg som elsker å skrive, skriver… Whatever, en interesse er en interesse, og den kjennes mer tydelig enn det meste annet å foreta seg i livet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skrevet av Helene Merethe Dalland, Forbipolene, sommer og høst 2015

“…neimen Eeeven, mamma måå på do innimellom hu å vettuuuuu…!”  Jeg tar meg selv i å smårope så vennlig jeg bare kan, fra dassen ute i gangen, så sjefen min oppi lekegrinda kan høre det. Han er snart et år, og kjefter og smeller.

Jeg prøver å ikke kjappe meg. Fader heller, man må vel få være menneske også? Men nei, det går som vanlig ikke an: jeg kjapper meg. Går ut på stua. Der sitter sjefen med et stort søtt smil i et lite babyansikt. Og pludrer. Leker seg i grinda si.

Jeg tenker, aaah, da får jeg tid til å fikse hårkrisa og klæsje på litt maskara mens babymiddagen kjøler seg etter oppvarminga. Straks jeg begynner å jåle meg (på stua seff, så sjefen slipper alenetid), starter det. Han kjefter og smeller, og har såvisst ikke tenkt at jeg skal få lov til det! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vel oppe i stolen banker han i det lille babybordet sitt, foran ikeastolen. Han skal ha mat nåå, mamma, nåh! Nuh! Tvert!  Men etter noen skjeer med den hjemmelagde maten, ser han på meg og rister med hodet.. 

Det er som om han sier: “Jeg vil heller spise denne boka enn den mislykka kjøttkakegreia di, mamma!”  Jeg husker vi må ha mer poteter, og skriver det på lista midt oppi det hele. Så lager jeg maisgrøt, den eneste grøten bossen vil ha, mens lille søte griper tak i en stol og dæljer den mot bordet for å oppnå ønskede dunkelyder.

Vi skal være klare om en halvtime. Alle 3 etg er vasket og ordnet, mens jeg har småropt til sjefen: “…neimen Even, mamma mååå jo få rydde og vaske litt vettuuuu”

…og så har jeg falt for hjertet og tatt små lekepauser mens jeg har nusset opp den søte lille elskverdige tassebassen. Kjøpt meg mer tid til husarbeid. Sunget rare sanger, skiftet bleier, danset rare danser og fått han til å le. Damned I’m good!

Vi skal hente storebror på skolen. Høstferie. Hente søskenbarn Hilde Marie og babyen hennes Krister. Masse gøyale overnattingsgjester, og hemmat med selveste stirebror! Vi skal handle digg til helga og vi skal ha det koselig.

….er jeg sliten nå? Nope! Ekke det. Det er sant. Er vel med morsrollen som all annen idrett: litt tussi i oppstarten, barseltida, men så blir man vant til å putte alt oppi den derre multitaska, og sterkere, mer tålmodig, drevet av kjærlighetskraft og instinkt 💙 I love my 2 boss boys 💙

😉 Ha en lovely dag, og husk multitaska 😉

I denne teksten har jeg skildret lærdommen som kommer med årene. Det å bli eldre, kontra da jeg var ungdom tidlig på nittitallet. Samtidig handler den om alt jeg har å lære nå “her i framtiden”, fra den unge jenta jeg var da. Hun som likte å trekke seg tilbake inn i en skog, og som elsket å lytte til musikk med tekster hun ikke skjønte. Det skulle ta år før jeg hadde erfaring nok til å fatte innholdet i disse tekstene ☺

Mine egne tekster kommer flytende, noen ganger på et kvarter. Å skrive en tekst er ingen jobb for en skrivent. Det er gøy. Lek. Dans. Glede. Sorg. Alt på en gang. Jeg har elsket å skrive tekster siden dengang da jeg lå på bunnen av en skog og slappet av, mens jeg lyttet til fuglesang og lot tankene danse i vei som de selv ville der oppe i mitt unge hue. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi må ikke glemme våre yngre dager. Vi har mye å lære fra dem. Å gå tilbake noen ganger, og se ting på den måten jeg gjorde i ungommen, løser mange problemstillinger for meg. Slik en uformet måte å tenke på. Uten å tynges av det ansvaret vi har så lett for å la oss presses nede av nå. Vi hadde ansvar da også, men tok det med et lettere sinn og en ryggsekk som enda ikke hadde rukket å bli så tung…

Jeg akter å kaste unødvendig skrot fra ryggsekken min. Mye er hevet på søppeldynga. Noe gjenstår. Det som ligger på dynga, er blant annet skam, lav selvtillit og behovet for aksept for andre. Da jeg kastet alt dette på dynga, ble det plass til trygghet, åpenhet og en ekstatisk glede over livet. 

Hyllest til den freshe ungdommen, er mest hva denne teksten er. Vi trenger dem for å vite hvordan vi kan ta møkka og tung murstein ut av våre gamle heavy ryggsekker, og hive på dynga 🙂 Vi trenger dem for friske innslag i et grått, voksent kontorlandskap. Ungdommer, vi TRENGER dere, virkelig. …og dere trenger bittelitt av oss også 😉

Tittei !  Her kommer aller første blogginnlegg fra vårt nye hjem: Lykketoppen 8c! Adressa er noe annet, men ingenting heter vel egentlig “forbipolene” heller. Så vi kan si det slik at Helene bor i en eller annen vei, mens Forbipolene bor på lykketoppen 😄 

Her er 3 etg vi kan boltre oss på, og høydeskrekken flytta inn sammen med meg første døgnet. Den har ikke heeeelt flytta ut igjen..

Her i lykketoppen har jeg sovet 2 netter under dette deilige skråtaket med det fredelige vinduet. Når jeg våkner om mårran, er det stille. Så mye bilbråk og roping jeg er vant til, er revet bort, og takk og pris for det. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den siste uken har bestått av pakking, sortering, kasting, vasking, bæring og omstilling. Tunga har vært plassert bent i munnen, for 2 barn har i tillegg trengt mamman sin. Heldigvis har jeg fått skikkelig god hjelp av broren min Hans Even, og pappan til barna mine, Tore, og flere andre. Det har virkelig vært verdt det, for sjekk denne utsikten vi kan sitte og nyte på verandaen… 

Nå er jeg ganske tappet for krefter, og behøver noen uker på å komme meg til hektene, kjenner jeg. Hun er straks tilbake i bloggmodus, hun derre forbipolena, kjenner jeg. Skal bare pakke ut 15 pappesker og noen kofferter, vaske ned den gamle tomme kåken, og hvile litt. Så er jeg sakte men sikkert back on track soon, folkens 😉  

….prøve å finne bursdagsgaven til hun jeg skal på bursdag til i kveld, blant alle pappeskene, her nå da…  Kremt, sorry Hilde Mari, men jeg tror den bursdagsnisseposen på lasset gjemte seg her i går..

Her er ikke mye glamour om dagene skal jeg si dere… Sånn ser jeg ut, sminkeløs og mye mer stressa enn det smilet der. Pakker og sorterer, kaster og hiver, gir bort og selger…

Midt oppi alle pappeskene over alt, har jeg faktisk orden. Orden og full kontroll. Hue mitt funker sånn. Det må være ryddig og rent, så kan det godt være litt rot i ryddet, orden i rotet  …eller hva med denne: ryddrot i ordenet. Ord i rydd-rot. Jaja..  jaggu bør det være ordentlig rotete i ryddet værtfall, slik at jeg kan kose meg med å sortere rotet i ordenrydd-esker!

Du har rett. Helene bør få flytta alt dette rotryddet sitt snart nå, før det blonde hodet hennes galopperer viddelangt unna orden og ryddig logikk. For det er Rotete men ryddig KAOOOS her! Pappesker, Ikeabokser, poser, tomme hyller, nakne vegger og gjenklang når vi sNaAaAkKeEr… 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

3 kvelder til skal vi legge oss her i denne kåken. 4 morgener skal jeg kle på meg klær fra ei hylle på badet. Resten er A: pakket ned, B: Kastet og C: Gitt bort. Med et snev av hoarder-tankegang har jeg stått foran Monica og prøvd å kaste både dårlige unnskyldninger og slitte trange klær never2beused …like ever more… i den blå svære ikeaposen for avskjed. I morgen byttes Monica ut med min kompis Morten, og jeg skal fortsette å pakke. Morten er en humørspreder uten like, så det blir gøy.

 
I fjord på denne tida bar jeg han søte lille her i magen og ventet på den store dagen. 20 oktober kom han til verden… Dette bildet er fra sykehuset. Jeg var så lykkelig forelska in løv at jeg har ikke ord. Jeg supersvevde..

Nå i dag, 20.november, var han altså akkurat 11 måneder. Storebrors lille hjerte og stolthet. Mammas golle bolle klompen stompen, pappas gogutt sjarmis gullklomp. 

Kjære Even våres: Du er stort sett alltid glad du… Du stråler om kapp med sola. Hver morgen står du der i senga og smelter meg med verdens søteste lille babyansikt i flomflys av et stort smil. Etter en lang natts søvn. For du sover om natta du. Stille og rolig. Og jeg sjekker deg flere ganger om kvelden før jeg legger meg. Pusten din og storebror sin, er verdt alt for oss vet du. De siste 11 månedene har vært helt ubeskrivelig fantastisk. Du er så god du. Du er bare så herlig. Alle kommenterer at de synes du er så glad en gutt. Og jeg er så stolt av deg at jeg snart sprekker litt ☺ Om en måned skal vi feire deg lille venn. Da blir det kake og is, ….og kanskje tripper du rundt der oppe i rekkehuset vårt med det fine smiler ditt og pludrer noen ord..    Jeg er altså så innmari himla glad i deg (Og i deg også selvfølgelig, verdens beste storebror, gode snille Mathias) 💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙  Gratulerer med 11månedersdagen, søte snille Even, kos fra mamma 💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖💙💖

Howdy howdy 😄 

Ja jeg har blogga mindre i det siste. Ja det har sine årsaker. Nei, bipolare Forbipolene har slettes ingen nedtur. Det bruker hun sjeldent å ha. ….JA, vi driver og fløtter! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tar nå med meg gutta mine og fløtter inn i et rekkehus med 3 etg 🙂 Og jeg lover dere at jeg kommer til å blogge så det suser der oppe fra vårt nye hjem 😉

Da leiemarkedet var tregt for 6 år siden, etter å ha forsøkt å finne noe å leie i et halvår uten hell, fikk jeg leie av kommunen. Siden den leiligheten ikke var egnet for barn likevel, fikk jeg leie denne. I vår søkte jeg startlån, og denne prosessen pågår fremdeles.

Jeg blir ofte trakassert av en eldre dame som bor i nærheten her jeg bor. Hun roper de mest forferdeligste ting til meg, og jeg har prøvd å le det bort. Men for noen uker siden fikk jeg vel nok. Det hun ropte var direkte ondsinnet. Og jeg kjente at jeg hadde mottatt nok mobbing. At jeg som ikke gjør særlig utav meg her jeg bor, ikke fortjener dette. I min verden er det helt utrolig snålt at et godt voksent  menneske kan få seg til å plage et annet menneske slik, uten grunn.

Jeg er ikke av type offer. Det passer ikke meg. Jeg er en tøffing, og liker ikke å motta møkk fra frustrerte fruer. Så jeg ringte utleier, fikk en god prat om trakasseringen, og det ble lovet at de skulle ta tak i dette.

Så hva gjør de, mens jeg går her og venter på lån? Jo de tilbyr meg med mine barn et rekkehus her i byen! En deilig rekkehusleilighet, der vi kan bo i fred og ro mens søknaden om lån blir behandlet! Noe så fantastisk snilt. 

Før fikk jeg litt tårer i øynene mine av måten en herved anonym dame behandlet meg på. Nå får jeg gledestårer i øynene av måten denne kommunen behandler meg og barna mine på. Vi skal flytte herfra med smil og latter i den flyttebilen, og riktig kose oss i vårt trygge nye hjem uten at jeg får slengt etter meg ord jeg ikke behøver å høre. Det skal altså bli så GODT ☺

Hyllene i stua er tomme. Jeg har en uke på meg på å pakke. Og jeg pakker med glede! Vi er bortskjemt med digge folk som kommer og hjelper oss den dagen vi starter å flytte over alt sammen. 

Steike, vi er heldige! Så heldige, at vi selvfølgelig skal pakke sammen flere pappesker av flyttelasset til flyktninger som behøver det mer enn oss.

Jeg bryr meg slettes ikke om hva andre synser og mener om meg. Men det er ikke sunt for noen å jevnlig få kastet avskyens eder og galle etter seg slik som dette. Når vedkommende den ene uken synes å virke trivelig, for så å neste uke rope stygge ord etter deg på ny. Plutselig. Fra intet. Da er det på tide å ta grep. Beskytte seg og sine.

  Ekstra ille er det å forholde seg til når du ønsker å skjerme dine barn. Og enda mer ufortjent er det når du lever et stille, rolig, sosialt og avholds liv med to søte barn og et godt foreldresamarbeid med barnefaren. Når du aldri har gjort den voksne mobberen noe som helst. Når lokalsamfunnet får høre grusomme usannheter om deg fra et menneske som bare har bestemt seg for å ødelegge så mye som mulig for deg. 

Nå er det nok. Det er endelig nok, og vi fløtter langt fra både eder og galle. Humøret er vel bevart, og jeg vet at jeg får gå i fred den siste uka jeg bor her. Det har de nemlig sørget for. De har snakket med den voksne mobberen, og fått henne til å tie stille denne siste uka.

Som vi gleder oss til et nytt, større og bedre hjem. Mere plass. Hvert vårt soverom  🙂 Og nå: pakkeuke!