Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Jeg har bipolar. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sliter ikke psykisk.

Jeg lever med diagnosen bipolar.

Og har det helt fint.

…hvorfor er a så GLAD? Så og si hele tiden!! Lykkepillen da sikkert! Nei aldeles ikke.

Hvis en person med diagnose bipolar 1 får antidepressiv medisiner, kan vedkommende bli alvorlig syk i form av mani. Så det kan jeg aldri røre. Faktisk. Beroligende da? Nei sånnt driver jeg ikke å stapper i meg. Jeg holder meg til lithiumsalt og litt seroquell. That’s it.

Jeg har bipolar 1. Jeg sliter aldri psykisk. Jeg har tidligere hatt syke perioder, men det er 6 år siden den forrige episoden. Jeg sliter ikke psykisk. Ikke på noen måte. Det er heller tvert imot.

Livet er fantastisk. Det er mulig det på mange måter ikke er det, sett utenfra. Men sett med mine øyne, er livet så deilig at jeg snart spiser opp det. Diagnosen min er en kraftig ekstramotor, og jeg kjører i det tempoet som passer meg best der og da. Nei, jeg sliter slettes ikke psykisk. Men jeg senser mange som gjør det. Og tenker at hvis de ville, kunne jeg hjulpet dem. Men de måtte villet det selv.

Avflatet? No not at all. Jeg gråter for flyktninger mens jeg skuler bort på ei tom lita vugge og en gjesteseng i stua mi. Jeg føler med. Empatisk og levende. Og ellers kjenner jeg på ekstatisk glede og ler høyt og intenst. Jeg lever med hele meg.

Du kunne ikke tatt mer feil av meg, dersom du ikke lever frisk og velfungerende med denne diagnosen selv. Dersom du bare har hørt om oss. Du tror jeg ikke kan ha det helt bra. At jeg sliter med en voldsomt tøff fortid som hemmer meg. 

Du tar feil. Jeg har det bra, har det superdupert. Jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av min fortid. For alt den lærte meg, og alt den viste meg av livet. 

Jeg elsker å være mamma, liker å være sosial, digger å være alene, og jeg har aldri angst eller depresjoner. 

Gleden min krever ikke annet enn en joggetur. En prat med en venn. En babykos. En klem av en glad 6åring. Ei fin melding. En kopp kakao. Men krem. 

Jeg søker ikke lykke. Jeg opplever den hver dag. Mine tanker har jeg brukt 10 år på å forme inn i mitt geniale og nøye planlagte lykkemønster. Å leve frisk med bipolar 1 gir meg bare ekstra humør og krefter til å opprettholde denne positive måten å tenke på. Jeg er veldig sterk, og bestemmer og tar ansvar i mitt eget liv.

De kaller det at vi har psykiske lidelser. Jeg har ingen lidelse ved å leve med bipolar. Jeg har en annen og mer spennende slags måte å bruke min intelligens på. Jeg er kreativ på en mer grenseløs måte. Jeg trenger ikke falsk stimuli som alkohol eller annen rus for å oppleve ekstatisk lykkefølelse eller ro og avslapning. Det holder med et varmt bad, så er jeg der. Det holder med å våkne om mårran så er jeg takknemlig. 

Legg bort fordommene er du snill. Jeg er ikke sensitiv, jeg tåler mer enn du tror. Jeg er tøffere og råere enn du tror ei med en “psykisk lidelse” er… Jeg hadde tatt deg i mental håndbak så grunnen under deg hadde rista. Jeg er i stand til å tåle alt min fortid har testa ut om jeg holdt ut. Jeg holdt ut. Jeg reiste meg gang på gang, og nå er støvet børstet av, i det jeg ruver høyere over bakken i mitt liv enn noensinne.

Ikke ta hensyn til meg. Jeg er ikke svakelig. Jeg overlevde helt alene i Stockholm allerede som 18åring. Ikke tro jeg ikke vil jobbe. Jeg elsker å jobbe. Liker å være aktiv. Ikke tro jeg er dum. Jeg oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag i slutten av 20årene ved å bruke affirmasjoner, fordi jeg  v i l l e,  og jeg kan nesten lese dine tanker på ditt kroppsspråk. Sånne som meg lever med en klokhet som du kun kan se manifestert på kunsten vår. Du kan ikke se den på fordommene dine.

Ikke tro du har det bedre enn meg fordi jeg lever med en diagnose; jeg har det amazing. Jeg er naturlig high up der du selv higer etter å være, stort sett hver dag. Jeg føler med deg dersom du har en så primitiv tankegang at du dømmer meg som “lidende”, fordi jeg har et ekstra øye i panna ved navn bipolar 1. Jeg led før. Før jeg knekte mine bipolare koder. Og jeg har mye å lære deg, dersom du hadde villet det. Men vil du ikke, er det flott det også. For jeg har egentlig ikke tid, jeg heller serru. 

Travelt opptatt med å leve et pulserende liv som pumper spenningens adrenalin gjennom et åpent sinn. Travelt opptatt med å sove deilig søvn med fargerike drømmer. 

Er du med? Blir du med og legger bort sånne steike dumme fordommer, og se oss med andre øyne? Jeg har møtt flere scitzofrene opp gjennom tida også, de er fantastisk smarte, blir du med og bli kjent med dem også? Noensinne pratet med folk med ADHD? Damned, for en iq! Try it out, de er kjempecoole! Prøvd å sette deg ned med en person med rusproblematikk inn i bildet, og pratet om vær og vind? Du ville lært mer på en time enn du har gjort på et tiår. Dette LOVER jeg deg!

Visste du at i nærheten av en av oss, kan du betrakte det som at du sitter i et Bigbrother-hus der foran oss? At vi ser deg med så mange slags øyne at du skulle bare visst… Og at de fleste av oss har en humor som gjør at vi kan gjøre all denne informasjonen om til noe komisk, for å ikke ta det helt innover oss, fordi våre hoder allerede er stappfulle fra før? 

Dette er simpelthen ikke noen plage for oss som har levd lenge nok til å ta styringen over slike diagnoser. Men ikke glem at det finnes en sårbar gruppe i samfunnet også. De som lider og sliter, og ikke helt har lært seg å leve med diagnoser enda, fordi ingen enda har lært dem det. Ingen av oss trenger fordommene deres. Noen av oss ler av dømmende tankegang, og noen gråter av det.

Jeg ler. Men gråter for dem som gråter enda.

Min avdøde far sa: “Vær åpen”. Jeg sier det videre: Vær åpne. I den grad at dere er åpne for at ikke alt er som dere tror 😉

…..jeg fant ut noe som burde vært scary i kveld!  LOL!

Jeg er av typen som synes det er hysterisk morsomt å se på sånne You tube klipp av folk med ekstremt rar latter. Da ler jeg så jeg hikster. Og det har aldri, inntil i kveld, falt meg inn at de jeg ser disse klippene sammen med, skuler humrende bort på meg der jeg ler høyere og høyere av de derre rare latterene.

En gang så jeg et program på TV med skjult kamera der de lurte folk på blind date med at blind daten hadde en hysterisk snål latter som den uvitende andre delen av daten skulle deale med. Jeg holdt på å ramle ned av sofaen. I sånne tilfeller ler jeg så intenst at jeg får kramper i magen. Det heter så vakkert “latterkrampe”. Men ved nærmere ettertanke det ikke noe særlig videre “vakkert” over de krampene mine.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vakkert og nydelig er det at jeg enda, i en alder av 35 år, ikke har tisset på meg eller laget andre lyder enn orale kneggelyder under laughing take off. Men selv om det føles ekstatisk fint inni meg, når jeg ler, er eller høres jeg hverken fin, vakker eller nydelig ut der jeg krøker meg sammen i ekstasen min. Dag ut og dag inn. For jeg er jo blitt så sabla lykkelig av de tanketeknikk-metodene jeg har brukt for å holde mitt nå leende hode over vannet, at jeg ler høyt flere ganger daglig.

I kveld satt jeg alene i sofaen og så TV. Som vanlig var det noe som ikke var komisk ment, men som jeg greide å fantasere meg frem til, som satte i gang latteren. Med ett var det Ravi og jeg: Ut av meg sjæl kunne jeg tydelig høre lyder mer merkelige og snåle enn alle de rare latterene jeg hadde hørt og sett på TV.. Lydene “HA HA” ble snudd på hodet til noe slags kneggende “AH! ÆH! ÆH! Æ! Æ! A!” …og slik fortsatte det. 

 Nå begynte jeg å le av meg selv, og den høye C tredte inn mitt ristende latterlandskap. Jeg innså at latteren min har mange forskjellige skalaer. Mange personlighetstrekk. Men ei greie gikk igjen. Nemlig VOLUMET! Volumet, mann! Det tok jo helt av! Og satt sammen med gjespeoppdagelsen jeg gjorde for noen måneder siden (Er du from the 80’s? Gap til speilet og tell amalgamfyllinger…) blir jo dette en vandrende katastrofe. Jeg prøver å huske hånda foran munnen ved gjesping, men har aldeles ikke tenkt på dette ved kneggende gapende latterkramper… shit! 

I kveld forstod jeg at jeg er en av disse snåle latterkrampene jeg har sett på skjerm. Og jeg har ikke tenkt å holde kjeft for det. Nå nei, nå har jeg sååå mye mer å le av nemlig. Min egen deilige skjult kameratiserte nerdelatter.. Bye bye You Tube og skjult kamera; I’ve got my own private LOLshow 👅

Howdy! Er bare innom her for å si god natt fra lia, her det har handlet litt om bygdadyr ala Troll i kveld. Picture outfit er min singlett kjøpt i København i 2008. Den kan gjøre med puppeøynene sine akkurat som jeg kan gjøre med topplokk-øynene mine: Watch it cross eyeballs! 

Senga roper: tid for mammasøvn, nuh! Og jeg hører gjerne etter. For når du nærmer deg førti, er det å legge seg for kvelden en eneste stor fest. Ikke misforstå. Her er hverken oppblåstbare rabarbraer (¿) (?) …eller noe som ligner annet enn Søl i b a  …t. 

I’m talking HVILE… aaah: h v i l e…  Myk dyne… Puuute! Stillhet! Sovebaby! Søvn!

Det er en større fest dess tidligere det er, at kåken er shina og man takknemlig kan ligge horisontalt i senga på deilig lading. 

Så her har jeg liggi siden kl 21.30. Faktisk. Jeg og boka mi. Vi har skålt i sitronvann, lest, relaxet og bare ….tenkt. Sett på babyen der nede i babysenga si, noen ganger, og kjent mammakjærligheten strømme på..

Jeg er lykkelig. Rikdommen jeg kjenner på, går det ikke an å betale med. Jeg takker for to søte små vidunder, og ber ydmykt om mange trygge år med dem. Hver kveld er en slik fest som denne, i hjertet mitt. 

Go natta, fra oppe i lia, midt i bya!

Dette er eventyret om kusinen til Nett-trollet: bygdatrollet Amøbine. 

Det var en gang et søtt lite bygdatroll ved navn Amøbine. Hun hadde bestemt seg for å flytte til byen, der hennes bestevenninne Jantemartha, bodde. Bygda Amøbine bodde i, var rimelig oppspist, så hun la på vei sin ferd nedover dalene, og innover markene mot byen. Da hun kom frem, banket hun på døra til sin venninne, slapp inn, og fikk bo der. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det eneste Jantemartha ville ha i husleie, var sladder. Slesk, ondsinnet, deilig, velsmakende sladder om folkene i den lille byen.

Allerede samme kveld startet bygdatrollet Amøbine i sin ny jobb som sladderhank. Hun banket seg inn, dør etter dør, og satte seg ned på sofaer og stoler, ved bord i stuer, hos byfolket. Et søtt lite troll fra bygda var slettes ikke å forakte som venn, så de åpnet seg og fortalte, og serverte kaker og boller.

 Men hver kveld da Amøbine kom hjem med sladderet sitt, var ikke Jantemartha fornøyd med det hun hørte. Det var for kjedelig. For vennlig. Så Amøbine bygdatroll begynte å finne på ting. Hun løy. Fant opp overraskende, spennende og fæle greier om folk, slik at Jantemartha kunne ligge å vri seg og godte seg i heslig latter, kveld etter kveld. 

Det ble en vane for bygdatrollet dette med å finne opp sladder og fortelle videre. Hun begynte å servere sladder og løgn hos byfolket også, ikke bare hos JanteMartha.

Dundrende på dør etter dør, trengte hun seg inn i varme stuer, jafset i seg kaker og boller, og drakk så mye kaffe at hun pratet altfor mye. Hun var ikke lenger lita og søt. Men hadde spist seg stor, svær og løgnaktig stygg.

Byfolket ble klokere, etterhvert som de lærte å kjenne det store stygge trollet. De sluttet å servere henne kaker, kaffe og boller, men ga henne spinat og vann. For, å stoppe henne ved døra, det gikk ikke, hadde de erfart.

De satt stillet og lyttet, og fulgte henne vennlig til døra. Feige Jantemartha fikk bare løgn å fare med, og ingen trodde på henne heller lenger. De to sladderhankene ville være interessante, men interessen dabbet av, fra slitne byfolk.

Bygdatrollet krympet, og ble ikke bare lita og nett, men bittelita og stakkarslig. Jantemartha ble gammel svak, sengeliggende og ensom, mens Amøbine løp fra dør til dør og spiste bare spinat og drakk vann. 

En dag glemte hun seg, bygdatrollet. Hun gikk ut i dagslys. Midt på torget slo hun sprekker. Sannheten tøt ut gjennom alle de grønngule sprekkene, og hun sprakk. Alle byfolkene til stede fikk grønn trollgugge på seg, som de straks renvasket av seg. Ingen ville vedkjenne seg skapningen som hadde sprukket i sollyset, og de vandret videre mens de ventet på neste bygdatroll. For noen måtte jo ta seg av stakkars syke gamle Jantemartha…

Og Amøbine’s fetter Nett-trollet, dukket liksom aldri opp det. Det var feigere enn feigest, og turde aldri vise seg. Fantes det i det hele tatt?

Byfolket tvilte, mens de tok av seg renvaskede grønn troll-gugge-klær, og gjemte dem bort oppe på sine loft, der Nissen på lasset kunne gnage litt på dem.

Snipp, Snapp, Pluto og Donald, vips var eventyret om bygdatrollet aldri slutt, men varte evig. Gnagende evig. 

Skrevet av Helene Dalland, 2015.

Jeg sitter på toget, som akkurat har startet tutende ferden mot Stjørdal, og ser Verdal fade. Fade. Og fade… Uæh! Jeg skvetter, og ler Helenehøyt da jeg ser det er en morsom konduktør som står der og fryder seg etter å ha sagt:”Bøh!”

Tenker tilbake noen timer. Vi ankom studio halv elleve i måres. Ned ei trapp og inn ei grønn stor jerndør. Et svært studio, innredet overraskende stilig, omfavner oss med rom etter rom. Produsent Tony Waade tar imot oss med en deilig kaffekopp, og stemningen er veldig bra. 

De nøler ikke. Kaffesupene inntas mellom trommeslag, opptak og samarbeidende vurdering. Jeg lytter, ser og sanser, mens jeg tenker på hva min jordnære bror nettopp har sagt. Han sa at dette er den store drømmen. Jeg må finne ut hvor lenge det har vært hans store drøm. Uten at jeg har visst det. Men først vil jeg lytte. Flue på veggen-sanse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle vi som kjenner brodern så godt det lar seg gjøre, vet godt hvor ydmyk og snill han er. Jordnær altså. Men tøff og med klar tydelig tale, når det er noe viktig han vil formidle. Han er også så realistisk at han stort sett har tiet om sangene han satt å utviklet alene. Disse låtene som han mente var for bra til å holde for seg selv. Ville gi dem bort. Men fikk til svar at han godt kunne synge dem selv.

Et tilbud han ikke forventet. Fra den dyktigste produsenten jeg tror man kan tenke seg i mils omkrets. Tony Waade, som har drevet Lydhagen studio i 25 år. Nå er det kun Tony som styrer skuta. Lydhagen studio har en eier nå, og det er han. “Jeg benytter anledningen til å hilse Stjørdalingene” sier Tony, og forteller at han har jobbet med en del greie Stjørdalinger opp gjennom årene.

Det finpusses. Kreativitet og stemmekraft stiger frem, og jeg kan høre tidlig nittitallsinspirerte toner. 

Han er av type “keep it small. Keep it low”. Vil se an dette. Ikke selg skinnet før bjørnen er skutt, er det noe som heter. Det minner meg om hvilken down to earth holdning Hans Even har. Han vil bare lage musikk. Hverken penger eller storhet driver han. Det er kreativiteten i å lage musikk, og det å gjøre noe annet enn hva han er vant til å gjøre, som lokker han nå. Variasjon. Ekte glede. Jeg kan like en slik holdning, og jeg er ikke overrasket; han er sånn og har alltid vært det.

Slik har vi vært vant til å se Hans Even siden han var guttungen. Men omgivelsene er nye. Faktisk viser det seg at han har båret på dette siden han var liten gutt, får jeg vite da jeg endelig spør, og nysgjerrig undrer på tidsperspektivet omkring denne musikkdrømmen.

Kjemien mellom produsent og musiker er der, og det produseres, konsentreres og finstilles. I timesvis.

Om ca 14 dager iverksettes moderne utgivelse. Da kommer de to låtene “Bitter, kald og langvarig” og “Morgengry”  ut som phonofile på Spotify, Wimp og itunes. 

Waade er selv musiker, og har en bred fortid inne i musikkverdenen. Nevnes kan musikalen Witch Witch, Waade project på itunes med “Hidden wishes” og Nilsen eventband. Her i Lydhagen studio har blant annet Skei og PT, Sie Gubba, Babylon brothers, William Olson og 2 Far Gone fått hjelp til å produsere sin musikk. 

3, 5 km unna studioet her midt i sentrum, ligger det en stor låve og venter på alt av Waade’s utstyr. Studioet skal nemlig flyttes, og på det nye stedet åpner mulighetene seg for mer enn produsering av musikk. Mye skal skje der, og det planlegges konserter og andre arrangementer.

(Warning! Side track: Undertegnede er så heldig å få være med å hjelpe til under Waade’s arrangementer ved studiolåven, når den tid kommer. Det skal jobbes, og det skal blogges derfra. Og fra nå av er jeg på jakt etter kreative, muntre, flittige, pålitelige og utadvendte bekjente og venner som også vil jobbe der. Nysgjerrig på type arbeidsoppgaver og hva dette ellers går ut på? Ta kontakt med meg her ikke på forbipolene.blogg.no, eller Helene Dalland på facebook. Da møtes vi for en prat om dette i løpet av denne høsten.)

Tony beskriver sin jobb som at han graver etter gull. Han forteller at det han så og hørte hos Hans Even første gang de møttes, var originalitet. “Stjørdal’s svar på Cornelis Vreeswijk” sier han, og ler. Videre forteller han at Hans Even er takknemlig og lærenem å jobbe med, og at han er en uslepen diamant.

Jeg får vite at første gang folk er i studio, er det fortsatt plass til mer i sekken. Altså at de har mye å lære. Syndene kommer frem, og det første som avsløres, er vanligvis tempo. De fleste, også Hans Even, har hatt en bratt læringskurve. 

Brodern nikker bekreftende: “Jeg har lært mye av de timene jeg har tilbringt her, og lært mest av de tingene jeg vil lære mer av.”

Tony fortsetter: “Mange får seg en real AHA-opplevelse her i studio. Som i: åh, er det SÅNN det gjøres.. Det å lage låter er en lang vei å gå. Musikk tar tid. Det arrangeres, prøves og feiles, og er ikke en enkel vei å gå. Men vi er her for å hjelpe folk, vi som jobber med det. Musikken er viktigere enn noe annet.”

Vi får lytte til deilige pianotoner, i det Tony setter seg ned på en tydelig velkjent pianobenk og øver seg til forestillingen “Vinsjan på kaia”, som har urpremiere 4.juledag. Verdal teaterlag i samarbeid med innspæll forbereder i disse dager denne roadmovie-musikalen, med musikk fra DDE.

På ettermiddagen kommer bassist Kay Jonny Rangul Kristiansen ned trappen og entrer studioet med sitt hyggelige vesen. 

Kay Jonny har vært medlem i Lassie and the Lads, og spiller for tiden i bandet Stork. Ellers jobber den stødige bassisten som sykepleier. Han kommer for å sette prikken over i’en på Hans Even’s to låter, og det ser og høres ut til at han vet hva han driver med.

Jeg har ikke i det hele tatt lyst til å reise meg fra denne digge sofaen og gå herfra. De humørfylte gutta har fått meg til å føle meg hjemme. Men jeg har allerede utsatt ferden hjemover en time, om må nok dra. 

Farvel guttaboys, jeg misunner dere de siste timene i studio i kveld. Selv om jeg har forstått at det er hard jobbing. Tøff vei å gå…  Likevel innbiller jeg meg at det er tøffere å gå opp trappa og reise herfra. Lykke til, Hans Even, Tony og Kay, og aldri aldri slutt å lag slik fantastisk musikk for våre ører…

Gled dere folkens (såpass må jeg få lov til å påstå at jeg mener at jeg synser …altså 😉😉😉)

Skrevet av Helene Dalland, 2.september 2015. (Det var andre, ikke sant, Tony ?) (…sett at vi sier det sånn)  

Her kommer aller siste oppdatering fra studio Lydhagen i Verdal, før jeg rusler til togstasjonen, setter meg på toget, og skriver en oppsummering fra denne dagen. 

Bassist Kay Jonny Rangul Kristiansen, fra bandet Stork, har ankommet studio, og siste finpuss av låtene er i gang. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Spennende, rått, tøft!  ..all I can say for now 😉

 Hans Even og produsent Tony Waade har nå flittig brukt formiddagen til å legge til siste instrumenter på låten “Morgengry”. Nå mangler kun bass. Jeg tar bilder, redigerer, og nyter det jeg hører. Inntrykket er en veldig dyktig produsent og en engasjert og ivrig Hans Even. 

Her kunne jeg tilbring dagesvis. Stemningen her nede i Lydhagen studio er deilig og avslappet, til kontrast mot hurtig og intens jobbing. Nå gjenstår vokal, etter en øvingsstund. 

Brorsan står her og synger om og om igjen. Det er rart jeg ikke blir lei av sangen.. Men når jeg tenker meg om tar det lang tid før jeg blir lei av meningsfylt og oppfylt god musikk. For ja jeg vet, det er broren min, men jeg kunne sagt det om hvem som helst bak disse låtene: i mine ører låter det meget bra.

…..for ganske nesten så nøyaktig et år siden, kjørte brodern og jeg denne lille snurten av E6, den ikke så strakeste vei. Da skulle vi til sykehuset.med min urolige store kul på magen. Jeg skulle ikke røre på meg da jeg ble undersøkt med sånn derre bånd på magen, for tidlige jevne rier. Men selvfølgelig fikk Hans Even meg til å le så det så ut som jeg hadde masse sterke rier. Husker  vi måtte forklare at dette ikke var barnefaren, men onkeln.

Nå sitter vi her igjen. På jul bortover svingete veier. Men denne gangen suser vi forbi Levanger. Og nå handler det hverken om meg eller babymagen. I dag skal jeg være flue på veggen i Lydhagen studio, Verdal, mens brorsan ferdigstiller sine låter.

Vi gikk fra åttitallet gjennom nittitallet med meningsfylte trommeslag og nydelige gitarsoloer, tøffe band og musikk med vakker dimensjon. Her jeg sitter i bilen lytter jeg til demolåter og gleder meg til å høre han i studio. For det jeg hører minner meg om tider jeg aldri får igjen.

Jeg har ønsket meg gjennomført egenlagde låter tilbake. Og aldri trodde jeg at min egen musikalske bror skulle gi oss det… Følg oss her på bloggen gjennom dagen i studio. Små oppdateringer fra studio Lydhagen vil komme her inne i det timene går, og i kveld kommer jeg til å lage en bloggertasje om Hans Even’s prøveprosjekt innen musikk. 

I dag var det duket for babykino. Altså kino for oss mødre, det det er tillat å ta med baby på inntill fylte 1 år. Et nytt konsept på Stjørdal’s nye kulturhus, Kimen. Astrid, min svigerinnevenninne, kom til meg med sin Johannes 9 mnd. Vi skulle trille ned til sentrum. Jeg superstressa, men fant ut nedi bakken her at vi hadde gooood tid. Tida går fortere i hue mitt visstnok. 

Vi var spente som fy. Skulle møte Christina med lille Iver ved Kimen. Hvordan ville dette bli da tro? I min ideelle verden var der lekegrinder, mikrobølgeovn og små babysenger. Selvfølgelig ikke. Men det er lov å fantasere vel.. 

Vi havnet her vi. På Egon. Hvorfor? Joa, vi fikk ikke ha med vognene våre inn i kinosalen gitt. Johannes sov i sittedelen sin, og Even lå i sin sittedel og kosa med ørene sine. Hvilket betyr at han er trøtt. Vi har ikke stilleliggende bitte små lenger. Vi visste at våre ville kreve en vogn å bo i, en vi også kunne skjerme dem fra filmen med. Så kultursjef Jarle…  jeg vet du har lest bloggen min før. Dersom du leser dette..  ja kremt, du skjønner.. hva med ei lekegrind eller to og noen små babysenger der inne? Plass til det? Siden det visstnok er vanskelig å sette fra oss vognene, ta med barna og rømme ut rømningsveiene by emergency? Ja du og jeg skulle jo ta oss et sånn derre bloggervju, så, jeg har noe å snakke med deg om 😉😉😡

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Prosjektlederne for Bjørnis. Brannbamsen. Dere kan jo google det, men husk å spørre…  ok, jeg skal forklare: 

 Jeg skal være ærlig med dere. Følgende skjedde på Egon. Vi satt altså ute der med hver vår baby i vognene og en i magan til Astrid. Spiste pizza og koset oss. Jeg vet ikke om det er blekemidlet som iblant gjør meg til den dummeste blondina ever. Might be. Anyway, dette skjedde: En trivelig Rikard Heimen kom gående forbi, og sa som om han også snakket til barna:.”Heisann. Vil dåkk sjå på brannbiln som kjem snart kanskje?”

Oi, tenkte jeg, kanskje jeg skal blogge det. Spørre da. Sikkert. Så jeg nærmest ropte ut på min hyggeligste måte “Oi, ja takk. KAN Æ GOOGLE DET?” 

Han så på meg som en giraff med undrende øyne. Astrid også. Hun sa:”Mene du DET? Google mersom…?” 

Jeg nikket så blondinehodet mitt ristet:”Mm ja, KAN Æ GOOGLE DET?”

Han sa ingenting, begynte å gå..

Astrid så sjokkert ut. Tenkte sikkert: Herregud e a så dum at a trur hu må SPØR om å google???  Men som vanlig beholdt hun roen som jo er en av grunnene til at nettopp hun var genial å ha med på keisersnitt da Even kom til verden for 10 mnd siden. Hun spurte igjen: “Mene du at du ska G O O G L E DET? Du kødde med mæ NO?”

Jeg smilte lykkelig og sa: “Mmm! Ja! …nei, google? Sa æ det??” 

Å fader, der hadde mannen gått han. I den tro at verdens d…este blondine satt der i sin egen verden og virkelig trodde man måtte spørre for hvert google-søk. Steike ta.  

I say no more…

Hils på brannbamsen Bjørnis folkens 🙂 En koselig tassi. 
I det bamsen tasset ut av brannbilen, satt jeg å kriblet etter å fortelle Rikard Heimen at jeg mente BLOGGE. Ikke GOOGLE.  Vi fikk pratet med han etterpå, slik at han ikke resten av livet gikk og undrer på dette.. 

Even koste seg i Bjørnis sine deilige armer inne på Egon.

…ja dere vet jo Even, han forelsker seg i de aller fleste han. Og hvis noen vil holde han, er det jo bare trilliantafantastisk gøy 🙂 Husker dere Kristina Jensen fra godtebutikken Fristeriet i Torgkvartelet, som jeg skrev om tidligere i sommer. Vi besøkte Fristeriet i dag, og Kristina kunne fortelle at det går veldig bra der inne i godteland. Jeg spurte henne om de kan oppdrive de deilige lakriskjærlighetene fra åttitallet, og nå er jeg spent på dette. Savner dere forsvunnet godis fra en svunnen fortid, spør de hyggelige folka på Fristeriet.

…så tusla vi hjem, og Astrid henta Tuva i barnehagen. Vi spiste middag sammen her hos oss. Spente på hvordan det hadde gått med min broder Hans Even i studio i dag… Som dere kan lese om på min lille plakat her nedenom, er han i disse dager i studio Lydhagen i Verdal og produserer og ferdigstiller to egenlagde låter.

..og i morgen er dagen jeg har gleda meg til 🙂 Jeg blir med Hans Even i studio og blogger derfra. Det aller meste vil nok komme på kvelden, men vi må jo oppdatere litt underveis, eller hva? Yeah, let’s rock, Norges neste Trønder-rocker er i gang! 

Og jeg kan avsløre EN ting for dere fra barndommen hans: han var en gutt som, dersom han fikk latterkrampe, hadde store vansker med å stoppe den. Til min store fornøyelse under bryllupsmiddager og sånn hehe 🙂 …og han er verdens snilleste.

Gleder meg, Hans Even, dette blir GØY ☺