Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

De ville anklaget meg. Fanget min sterke personlighet. De ville tenkt at denne iskalde heksa burde varmes litt på et hett bål. Ikke litt heller, forresten. Hun burde straffes med døden, denne svømmende, gannende kroppen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis året var 1616. 

Det er bare det at året er 2016, og alle som kjenner meg vet at jeg ville luktet svidd forlengst hvis jeg levde for 400 år siden.

Vi trenger ikke gå så langt tilbake som 400 år. Ok så er det forbudt i Norge å drepe “hekser” nå. Ok så er det slik at de fleste av oss vet at ordet “heks” i seg selv dreide seg om fantasifull overtro.

Men har så mye utover dette egentlig endret seg?

Jeg vet hvordan det er å brennes på det moderne heksebålet. Jeg vet, men jeg plages ikke lenger av det.

For dette er iskalde bål. Baksnakkende, kaklende, ryktespredende bål. 

Og jeg. Jeg er en iskald og kalkulerende heks. Hvis du brenner meg på dette fancy bålet anno 2016. Hvis man gjør det, har man føkka litt til for seg selv, uten at jeg trenger å trylle. 

All slags info strømmer til meg, og jeg får alltid vite i tide, alt jeg behøver å være klar over. Hvem jeg kan stole på. Høns er noen …vel, la oss være ærlige, høns er ikke videre intellegente. Høns vet som regel ikke at du vet hva de tror de vet. Høns greier ikke engang fyre en fyrstikk.

Det finnes mennesker som aldri hører mer fra meg. Det er bare jeg som gir blaffen. Det er bare jeg som vet for mye innen situasjoner fortiden innebar. Bare jeg som lar universets lover gjøre jobben sin, og da kan jeg ikke blande meg.

Er det å aldri mer la høre fra seg, å være iskald? Vel, så er jeg en iskald og overlegen heks. Men kun til de som har sviktet meg. Kun der det trengs å brenne alle broer. 

Jeg glemmer. Rett og slett glemmer alle minner. Lar hverdagen og nuet ta over, og går ikke rundt og husker unødige minner fra fortiden.

Er det å velge å glemme, å være iskald og slem?

Ok. Greit. Da er jeg en iskald heks. 

Men jeg er ikke slem. Langt derifra. Jeg ganner ikke engang.

Jeg er en slik iskald og avbalansert moderne heks som vet å sende engler i tankene, til mine fiender, fordi de gode energiene kommer trippelt tilbake til meg.

Jeg er en heksemamma med full kontroll. Sammenlikne det gjerne med en løvemamma med klør. Hun vil vokte over de barna hun bar frem, og sørge for at dem har det godt.

Her i mitt liv, er det jeg som bestemmer. Så danser jeg ikke etter andres pipe. Jeg danser når ingen ser meg, og er en skyggedanser av en mindcraft-heks.

Og du. Du liker meg ikke. Du er medlem av den familien fra en annen kant, over jordene og gjennom skogene, som dømmer meg til bålet. Du leser dette og alt annet jeg skriver her inne for å lete etter feil. 

Du er en av dem som har behandlet denne heksa meget feil.

Skal jeg hjelpe deg å tenne den fyrstikka? Så brenner vi alle broer, mellom dere og meg, til evig tid.. 

Ikke det? Å… da må du desverre watch me. Jeg er sterk, og i stand til så mye mer enn ditt hue greier å forestille seg. Alt jeg kan oppnå med dette heksehue her, kommer bare til å plage deg hvis du må se på hvor bra jeg og mine har det. 

Har du tenkt på at ordet kvinne. Ordet kvinne likner på kriger. Ikke tenkt på det? 

Vi krigere, beklager, kvinner, er undervurderte fortsatt, selv om vi ikke fysisk brennes på bål, lenger. 

Så siden høns ikke greier å fyre opp disse fyrstikkene, må du desverre forholde deg til min iskalde, kalkulerende stillhet. Du fantes ikke i 1616, og du finnes ikke i mitt øyeskue i 2016. 

Men slem? Du kan ikke kalle en iskald, smart, kontrollert, sterk, kalkulerende heks, slem.. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er så enkelt å være takknemlig. Når du har barn som krever hele din oppmerksomhet dagen lang. Og når de hviler eller leker litt alene, er det oppvaskmaskina, klesvasken, matlaging eller gulvvasken som krever den oppmerksomheten.

Så enkelt å være takknemlig når barna sover trygt i små senger, og det er bare å fjerne all make up, legge seg ned i sofaen og koble av.

Takknemlig for litt tid alene, i en stille stue på toppen av byen. Oppi granskauen.

Det er ikke slik at det er enkelt for meg å vise meg frem slik uten sminke. Jeg er vant til å være spaklet med make up siden jeg var 14 år. Er ei jåle uten like.  Kjenner nesten ikke igjen meg selv uten, og har nok et bilde i hue av at kompleksene under sminken, er reelle. Selv om jeg har lært meg å være glad i mine dårlige sider også, og er rimelig avslappet hva angår emnet.

Jeg mener det er å ta ansvar. Å vise sannheten  bak sminket fasade, når man blogger en blogg som også leses av mindreårige. Det er å ta ansvar.

Å vise frem det som er ekte, synes jeg er viktig å gjøre innimellom.

For når det gjelder sminke: vi våkner ikke opp til glamour, noen av oss, annet enn alt det naturlige vi ble født med, såfremt vi ikke har tatovert på noen bryn eller fått satt på vippeextentions. 

Jeg har ikke kommet så langt enda. Er så mange små klær, brød, pålegg, såper, kaffe og sånnt som skal shoppes aller først. Det er høyere i prioritet.

Rett og slett kommer denne bloggen alltid til å være litt naken, den. Her er ikke mye glitter og glam. Her er ærlig og rett fra hjertet. 

Ikke bare mitt hjerte, vet dere… 

Og nå er det snart tid for en ny og åpenhjertig historie. Han er er en voksen mann. Vokste opp på barnehjem, og har mye å fortelle oss. 

Mer vet jeg ikke, og jeg får tårer i øynene ved tanken på at jeg skal få lov til å bli med på enda en heavy reise, 

…og få sette ord på det.

Mer nakent ansikt enn det, finnes vel ikke. Disse heltene våre her inne på forbipolene, som lar oss få vite dypt begravde hemmeligheter, og inviterer oss med bak all fasade. River ned murer og viser frem ukjente landskap. 

Jeg gir ham tid. Han sier han ikke trenger tid, og for min del kan vi hoppe ut i det snarest mulig.

Det er stua og meg. Jeg hviler og legger meg selv på lading. Mitt hjerte er helbredet etter forrige historie. Det var en ufattelig vond fortelling å sette ord på, forferdelig tragisk. En gutt på 11 år makter ikke mer, og etter alt var publisert her inne, var jeg et åpent sår i flere dager. Vanskelig å beskrive. 

Men nå forholder jeg meg til historien om den herlige lille gutten som ble mobbet, på en ny måte. For første gang aksepterer jeg det. Det hendte. Det skjedde. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å sette ord på det.

RIP lille fine Johnnis.

Min medlidenhet er stor. Empatien skyller over meg hver bidige dag. Det er en av grunnene som driver meg til å sette ord på og videreformidle disse hendelsene på den mest respektfulle og æresbevarende måten jeg klarer.

Nakent ansikt. 

Å tørre å vise frem sitt nakne ansikt iblant, er åpenhet. 

Åpenhet.

Åpenhet bidrar.

Bidrar til at troll sprekker i lys.

Men først, noen minutter til alene i denne koselige stua her. Så skal jeg til deilige drømmeland.

God natt fra Lykketoppen, over og ut 😉

Ding dåååÅNng. Det ringer på døra. Bråkelyden gjør ikke noe, for jeg vet at minsten er våken der oppe senga si i 3.etg likevel. Han bare er oppi den senga fordi… Vel, fordi.. Ja. Altså..

Jeg peser inn salmiakkstanken og suser opp trappa til midtetagen. Åpner ytterdøra. Der står ei lita jente på trappa og forklarer at hun har et prosjekt på skolen, og at hun lurer på om jeg kan svare på et par spørsmål om brannsikkerhet.

Jeg puster. Peser. Vet jeg er rød i toppen og blank i øynene. Sier kjapt: “Minsten på 1 år har bæsja i badevannet sitt, jeg har plassert han i senga si og… Jeg må.. Altså.. Kunne du kommet tilbake siden? I kveld eller. I mårra eller… ja..?” 

Jenta så rart på meg. Forståelsesfull og greier. But I don’t think she’s ever coming back..

Det var ikke bare noe jeg fant på for å slippe unna disse spørsmålene. Han HADDE faktisk bæsja sine største guttebæsjer ever, i badevannet sitt. Svært som denne dagen skulle handle så mye om avføring for en stakkars fisefine (Sjekk forrige innlegg. Grøss.)

Jeg tenkte jeg skulle stæsje meg litt der nede på badet mens Even badet. Han elsker å bade, og prøver som regel å nekte å hentes opp fra badekaret. Nå stod han med armene strakt opp mot meg, bare et par minutter etter hårvasken.

-“Nemmen vil du opp så tidlig a lille? Ja ja du må få det da. Nemmen.. Hva ER det der? Og det DER. .? Har du…. du har ikke? Du har BÆSJA i badevannet ditt, vennen! Iiik!” 

Minsten smilte og lo. Jeg bet tenna sammen maksimalt og tenkte at jeg aldri hadde vært i denne situasjonen før. Null erfaring.

Ok logisk, få gutten ut av skitvannet og såp ham inn på gulvet ved siden av karet. Dusje ham. DET syntes gromgutten var kjempegøy. Han lo så han ristet. Så fikk han sette seg på babynesten jeg bruker å tørke ham på.

Hvordan få opp bæsjen før den smuldret opp og ble litt for god venn med badevannet? Jeg tok sånne søppelposer og brukte dem som hansker. Iiik. Bare sånn… ..ik altså! Og sånn.. Isj! Grin. Gråt. Uff. Neida jeg gråt ikke, jeg holdt på å begynne å le så jeg falt om, men det var til å grine av.

Jeg stelte Even etter beste evne. På med bleie og en heldrakt. For første gang hoppet vi over den grundigste øretørken og tåfisene. Det fikk vente. Opp alle trappene, ned i senga med ham. Løpe ned til kjellerens grøssevann og gruevask, og sette igang..

Jeg tror ingen bør bade i det karet på en stund, ikke fordi en liten pojk har bæsja oppi vannet der, men fordi det er brukt så mange forskjellige kjemikalier der nå.

Midt oppi all salmiakken og sprayene, ringte det altså på døra.

Vi sier her oppe i Trøndelag: “Sånn går no dagan.” That’s damned right. Slik går dagene..

Dere skal være glade dere ikke ser oss på Blogger’ne eller noe sånnt. For akkurat dette hadde dere ikke villet se…

Krrremt…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vel, det begynte så hyggelig. Minsten, meg og den nye dressen som er kjøpt inn til høsten’s barnehageoppstart. Str 98 vel og merke. Men det går fint an å teste den litt allerede.
 

Vi gikk ned trappa her og bort til lekeplassen nedenom oss. Even storkoste seg i frisklufta, mens varmlunsjen fant sin plass i den lille magen før dagens dupp.
 

Så skulle vi gå videre. Opp bakken fra lekeplassen og en runde forbi hjemmet vårt. Men da begynte det å bli direkte ekkelt. Vi kunne ikke benytte fortauskanten pgr av alle hundebæsjene. Noen helt ferske, og noen snøskvisede avslørende ruser etter vinteren. Fader assa det var ikke gøy å se, i det jeg balanserte med min lille gogutt mellom heslighetene. Er det ikke påbudt å plukke dem opp i de søte små posene deres, hundeeiere, og ta de nuskete små avføringsklattene med dere til en eller annen egnet søppelbøtte å kaste dem i?

Gidder du ikke? Men du gidder å gå tur med hunden din?
 

Da vi gikk inn til oss selv, skulle jeg ta av lillevennen skoene hans. Vips, å nei! Åjoda! Vist søren stod jeg der med en real hundebæsjdært mellom fingrene mine. I stedet for å gjøre avkledningsituasjonen hyggelig for gogutten min, måtte jeg heller kjappe meg ut med de skoene, vaske hendene 5 ganger, og løpe opp etter håndspriten. Alt mens jeg samtidig måtte sørge for at gutten min ikke fikk skiten fra hunden din på seg.

Føsj, dette er ikke coolt alså. Skjønner det er gøy å ha hund, men må vi småbarnsforeldre og barna våre lide for at du skal få gå turer med hunden din på den enkleste og mest behageligste måten for deg selv?

Som om det var ok dersom jeg la fra meg skiten min i hagen din, der hunden din leker med ballen sin, for så å tasse inn i gangen din med min skit på potene.

Det, hadde du helt sikkert slettes aldeles ikke likt, hva…

Hunden din er nydelig, rett og slett herlig. Dette er ikke hunden din sin skyld. Helt uskyldig er den rett og slett bare en hund. Som i blant må bæsje, som de fleste av oss skapninger her på planeten.

Det er ditt, og bare ditt, ansvar, hundeeier. 

Gjør som alle de flinke hundeeierene jeg ser, de som drar fram den lille sorte hver gang det tyter ut ei ruse, og tar ansvar for herligheten, tar den med seg og kastet den dit barna våre aldri når.

Kanskje kan du varme hendene dine på den lille stappfulle posen også, vet du. 

Lykke til med å holde boligstrøkene og turterreng hundebæsjfrie. Jeg stopper herved alle jeg ser gå fra bæsjeklattene. Har jeg tid, tar jeg opp den klatten i min egen pose, følger etter og legger shiten i postkassa di. 

Tulla. Det var en spøk. Hvis jeg skal tåle bæsjen fra hunden din på hendene mine, er det minste du får tåle, en bjeffende spøk!

Nå skal jeg prøve å for en gangs skyld være en tilnærmet normal blogger og oppdatere hvordan det ting går i livet mitt for tiden.

Jeg er kjent for å skrive om både andre’s og min egen fortid, og dette er noe jeg kommer til å fortsette med. Jeg gjør såkalte bloggervjuer (Morten Ramm lo litt av det ordet), for å pakke alvor inn inn i humor, og jeg skriver om mine feministiske syn på ting, et par sinnainnlegg, samt sangtekster.

Nå skal jeg fortelle. Oppdatere.

Vi begynner virkelig endelig å komme i orden her oppe på Lykketoppen, etter vi flytta hit i oktober. Even har foreløpig rom i en del av mitt store soverom på loftet. Der vil også Mathias sove når han er her, så de to soverommene i kjelleretagen blir foreløpig brukt til gjesterom med plass til både babyer og grownups, og et lekerom der Mathias gjerne lager liv og røre med masse besøk av sine venner fra barneskolen i Hommelvik. Hittil har tilsammen 7 venner vært på besøk her hos oss, og jeg er blitt bedre kjent med flere av de hyggelige foreldrene. Ja, jeg er en veldig engasjert og snill mamma, og en konsekvent og grensesettende en også. 

Even tok sine første skritt etter vi flytta hit. Nå løpet han rundt her som et lite lykketroll. Han er ivrig på det meste. Når vi handler, og han sitter i vogna, kan jeg bare vise han en eller annen morsom vare i en butikk, så gjør han trutmunn med store øyne, og sier: “Ååooååjjj!!!”

Dette er et hjem der mat, hygiene og klær prioriteres. Vi har kjøleskap og hyller stappfulle, og vi har alltid tilgjengelig hygieneprodukter og klær i riktig størrelser, for jeg er nok veldig opptatt av å være en god mor, etter alt jeg var gjennom i min fortid. Jeg slapper av når alle tre etagene er ryddet og vasket, det er da jeg kjenner at vi er hjemme.

Lunsjene er gjerne varme, og middagene variert. En dag jeg hadde begge gutta her hos meg, og vasket og ryddet som fy mens de lekte seg, løp klokka fra meg, og middagen ble litt senere enn planlagt 

Jeg er en sånn type mamma som blir skikkelig trist inni meg av det. Får så dårlig samvittighet, at når vi en halvtime etter sitter og koser oss med taco og TV ved stuebordet, er det nesten fortsatt katastrofe inni meg fordi gutta måtte vente lenger enn vanlig på middagen.

Mange er innom her og tar seg en kaffeprat. Naboen vegg i vegg er dessuten en venninne meg, og vi venter spent på en familie med 7 barn som skal flytte hit til toppen snart. Skal bli gøy å bli kjent med dem.

Nå som vi går mot lysere dager, kjenner jeg at livet starter litt på nytt.

Og det har det også gjort, på mange måter.

De siste årene har jeg hatt en person inn i livet mitt som har gjort livet så surt for meg, at jeg virkelig har måttet stått på for å holde meg glad og lykkelig. Stått på og tatt mer enn vanlig ansvar for min egen mentale helse. I tillegg skulle jeg ta meg av barna. Sent på kveldene kunne dette mennesket sende meg stygge meldinger i alkoholpåvirket tilstand, og skremme meg. Gjøre meg urolig. 

Det endte med at jeg fikk eksperthjelp. Vedkommende kommer nok aldri til å tørre å plage meg igjen, og jeg kan senke skuldre og late som om h*n ikke eksisterer. De siste ukene har jeg kjent på denne intense friheten og lykkefølelsen. Jeg greide å holde meg rimelig sterk da også, med trening og affirmasjoner. Men nå som jeg er fri, tar det helt av. Nå er jeg lykkelig hele tiden.

Alt jeg har jobbet for, kan jeg høste inn nå. I fred og ro. Alle affirmasjonene jeg hver kveld sa til meg selv i speilet, funker nå mye bedre enn før.

En annen rikdom flommer over meg samtidig, og det er alle de gode tilbakemeldingene på skrivingene min.

Jeg vet det er mye jeg har holdt skjult for dere.  Jeg ville ikke dele dette i dybden med for mange. Det ble anonymiserte og korte innlegg om det. Og jeg kommer til å fortsette å anonymisere og skjule, der jeg ser det er riktig. For selv om enkelte har vært kjipe mot meg, gidder jeg ikke å synke så lavt som å henge dem ut her. Jeg sier ikke at jeg mener dem ikke fortjener det, sier ikke at jeg ønsker å skåne shitbags, men det handler om det faktum at jeg slettes ikke vil være en person som synker lavere en gjørma nederst i bakken. Jeg vil være en tilgiver. Å tilgi trenger ikke å bety at man behøver å gidde å henge med vedkommende. Trenger ikke engang å huske på at dem er til.

Det er altså over nå, helvetet jeg har kjempet meg ut av. Jeg hadde følelser for vedkommende, og endelig gikk de følesene over for alltid, etter et brev jeg leste. Vips, så var det over. Alle de fæle kjærlighetssorgene hver gang jeg ble sviktet, gikk over, da jeg skjønte at vedkommende var et helt annet menneske enn jeg hadde trodd. Falskere enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og slemmere en jeg ante.

Vips, så var jeg FRI! 😄 Jeg smiler, for det er bedre enn kjærlighet, det å slippe savn og sorg. Det er bedre enn burger. Bedre enn sol. Bedre enn julegaver. Å være helt helt fri.. 

Ellers har jeg flere skriveoppdrag på gang. Mange av dem er på forskjellige steder i dette langstrakte land. Jeg vil helst møte de jeg skriver for. Se dem i øynene og forstå. Så det kan bli et par reiser, både nordover og sørover.

Jeg møtte en mann i sentrum denne uken. Han ville åpne seg så jeg fikk sette ord på hans historie. Selv om jeg er klar over at historien er vond og tøff, ut fra det lille jeg aner, gleder jeg meg som et barn. Dette med å lytte til et annet menneske. Få høre hva de bærer på. Bli kjent. Det er virkelig stort. Dette med å få lov til å være med på den vanskelige reisem tilbake i tid… Det er den største ære jeg kan få..

Jeg fikk høre ofte av en som likte å hakke på meg, at jeg var en dårlig lytter. At jeg avbrøt. Men det jeg avbrøt, var sårende og stygge ord han slengte mot meg. Jeg ville ikke høre. Men jeg ér en god lytter, faktisk. Det vet jeg nå. Jeg vet mye om meg selv nå, som ikke visste før. 

Takknemlighet er sterkere enn kjærlighet, og vil sørge for at likt tiltrekker likt.

Og jeg er så takknemlig at jeg nesten sprekker, for alt og alle, og hver dag.

Jeg gleder meg til å levere dere forbipolene utover våren og sommeren. Hvem vet hva høsten så bringer oss? 

Join me along 😉

Alle har vi uvelkomne og selverklærte kritikerdommere i livet vårt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er intet unntak. 

Fordommer og fordommerinner, er hva jeg kaller dem, og jeg er stappfull av fordommer mot dem og måten dømmer hvordan vi andre lever mitt liv.

Hun ene, en fordommerinne altså, har satt den over 60 år gamle fingeren sin på meg i snart 10 år. Det var da mine veier krysset hennes, og det første hun kritiserte, bak ryggen min vel å merke, var at håret mitt var kort bak og langt fram. 

Så var det meste jeg sa og gjorde, komplett galt frem til dags dato. Bak rykken min vel og merke. Flere befant seg bak den der ryggen min, og har hørt henne. Observert henne. De har gjenfortalt hva hun har latterliggjort og klaget på ved meg. Ikke bare ved meg, forresten, men ved min omgangskrets.

Hun er bare et ubetydelig eksempel på en fordommerinne.

Men selv er jeg ikke et dugg bedre. Jeg har nemlig store sterke fordommer mot henne og hennes fordommer. I det hele tatt mot hvordan slike ser ut til å leve på kritikk og sladder. Nam nam jum jum, pisspreik smaker bedre for sånne som henne, enn både biff og sushi til sammen..

Jeg har fordommer mot folk som har fordommer mot homofile og lesbiske. Jeg har fordommer mot folk som ser ned på kvinner bare fordi vi er kvinner. Jeg har fordommer mot falske feige folk som ikke tør å ta opp ting direkte, men snoker bak stødige rygger.

Kritikere og dommere liksom. Jeg ler av dem. Fnyser av dem. Rett og slett dømmer falskheten deres nord, ned, sør og opp. Kjenner meg så innmari selvsikker, at intet kunne berørt meg lenger, av noe som helst slags dommerpanel.

For ingen av mine venner kunne sunket så lavt som å påta seg en sladreaktig kritikerrolle som noen slags dommer. 

Ingen jeg gidder å kjenne, lever så uinteressante liv at de makter å henge seg opp i om naboen vasker til fast dag en gang i uka, eller hvordan andre oppdrar barna sine. Så lenge det er innafor barnevennlige soner, så er det ikke dems business. Rett og slett. 

Jeg møter ondskap med noe langt mer elegant. Jeg kritiserer ikke tilbake. Sladrer ikke tilbake. Avslører ikke mine fordommer på det viset. Jeg setter meg på ei grein og venter. Kvitrer ikke et pip. Bare venter. Venter uten å tenke over at jeg venter, mens det pulserende liv rocker videre i pur spenning og lykke.

For jeg vet det kommer en dag. At livet vil lære fordommer og fordommerinner hva det ikke ser ut til at vedkommende forstår. Dette har jeg skrevet om tidligere, så jeg skal ikke fordype meg i det.

Ta på deg vingene og fly opp til greina di, menneske. Bry deg ikke et sekund om bedrevitende neserynkere. Ingen mesterverk er oppfunnet her i verden ved at oppfinnerne gadd å bry seg om fordommerinnene og deres fordommer. Hadde ikke Leonardo Da Vinci og Einstein turd å være sånn passe gal, hadde ikke verden vært den samme i dag. 

Gå mot strømmen. La dem syte. La dem klage. La dem pese på med uinteressant sladder og vås til ingen lenger gidder å sitte og puste inn peset…

Ta frem galskapen, det er snart sommer. Det er DITT liv, ikke disse sutrekjerringene sitt. Dem har sitt eget liv, og javisst er det trist for dem at de enda ikke har oppdaget friheten i galskapen de ikke tør vedkjenne seg. Gjør alt du vet de vil rynke på nesa av.

For du kan være sikker på en ting. En fordommerinne og hennes fordom, er så lite intellegente, at alt de rynker på nesa av og kritiserer, tvert imot er det riktige å gjøre eller si for din del. Dem er som ovendte fasitsvar. 

Hipp hurra for frihet, galskap, sommer, og det å gi f i hvilke terninger kritikerene kaster, nå og for alltid. 

Så:

Free your mind in power! YOUR power!

La meg gi dere småbarnsforeldre et tips som vil gjøre:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– at barnet ditt utvikler sanser, fantasi og forståelse i lek,

– at du gleder og inspirerer barnet ditt 

– at du overrasket barnet ditt,

– at morgenene blir gladere og mer lystbetont        for ungen din,

– at du selv får en mer behagelig start på dagen din, nemlig

 “Innbydende landskap!”

En gang, da Mathias var 4 år, stod han opp om morgenen og lo mens han ristet på hodet.

Han sa: “Mamma!! Har du LEIKA DÆ???”

Jeg hadde vel på en måte det, kvelden før. Hadde begynt å jobbe som vikar i barnehage, og lært meg et knep for å stimulere barna’s sanser og lekeglede til de våknet fra duppene sine og trippet inn i avdelingen mens de gnudde øynene.

Mens de sov, gjorde jeg som noen av de ansatte lærte meg; jeg bygde legoslott, satte dukker opp omkring bord som om de satt i teselskap, parkerte noen biler ved et lekehus, mens andre biler så ut som de kjørte. 

Jeg laget innbydende landskap, og noen uferdige scener (f eks er puslespill der jeg nesten hadde puslet ferdig, mens f eks 3 brikker lå innbydende og ventet på å bli satt på plass), og nøt synet av de trøtte barna som kom tuslende. Det slo aldri feil. De stoppet opp, så seg rundt, og lyste opp i ansiktene sine. 

De innbydende lekelandskapene inspirerte og gjorde barna interesserte. De kunne sitte lenge med en aktivitet og la seg fascinere, før de gikk til neste iscenesatte aktivitet.

Når Mathias og Even våkner i morgen, sitter faktisk Tigergutt sammen med Kalle kanin på Even’s stol og leser ei bok sammen. 
 

3 biler er parkert foran huset på det lille bordet..

….mens to påskekaniner sitter ved et bord og koser seg.

Tussi har tatt ballen..
 

…og jeg vet at Even kommer til å ta den fra h*n (hva søttan ER Tussi? Hue eller hanne?)

Den ene lekekroken er omgjort til kosekrok med puter og ei ekstra babydyne vi har, og der sitter Donald og Pluto og leser i Bilerboka. Et mykt boltrehjørne, why not?

Dyrene har lagt ut på vandring. Det er en uferdig scene, der bare Even og Mathias vet hva som nå skal skje. Hvor dyrene har tenkt seg, er det bare dem som vet i morgen tidlig.

Se for deg en søndag morgen: Barna er nådeløse, og han ene er for liten til å stå opp alene. Det er bare å stå opp, selv om sunday is not even seven..

Alt du vil er å sette deg ned i sofaen med en oppkvikkende kaffe for å våkne.

Se for deg at du KAN det. Imagine: små barn som blir opptatt i en hel time med forskjellige prosjekter ved navn innbydende landskap og uferdige iscenesatte lekeaktiviteter å fundere på.

Ta deg ti minutter om kvelden og lag overraskende, spennende og inspirerende aktiviteter og morsomme landskap rundt omkring i kåken. 

Eks: Tegn halvparten av en blomst eller et hus, og legg ved fargeblyantene så det bare er å tegne videre. Legg fram leireklumper, hvorav den ene er formet til noe som er gøy å se på. Kle på dukker og bamser klærne til barnet ditt, og sett dem i et teselskap. Lag scener mellom plastikkdyrene. Bygg halvparten av et legoslott. 

Du har fantasi nok til å lage barn, så stol på deg selv. Du kan lage fantastiske verdener innen lekeland, og inspirere kiden din lykkelig.

Du kommer ikke til å angre i morgen. Og det aller beste kommer til å være gleden i ditt barn’s øyne, for ikke å snakke om den gode starten dere sammen får på dagen. Barnet kommer til å bli overrasket over at mamma/pappa har vært så crazy. For dette vil glede en liten tassi mer enn mye annet. Dette er en super gave å gi barn, og den er gratis, samt fantastisk moro både for giveren og mottakeren.

Lykke til 😉😉😉

Jeg har kun hørt oss trege trøndere si det. “Jau jau… det tar tìiiìiid å kom sæ helt inn i hus!” Ingen andre har jeg hørt pese om dette. Bare oss bartefolk.

Det er ikke engang sikkert alle dialektbrukere i det langstrakte men enn så korte land, forstår hva denne setningen betyr. Oversatt menes det at det visstnok tar tid etter flytting å innrede det nye hjemmet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lenge kunne jeg si: “ahhh det rotet ja, aill pappeskan og sånn. Det e fordi vi nettopp har flytta hit, chu.. Det tar tiiìid å kom sæ helt inn i hus ja…  så det..”

Sist jeg prøvde meg på den der unnskyldningen, måtte jeg bite det i meg. For vi har ikke lenger “nettopp flytta hit”. Strengt tatt var ikke oktober i fjor, “nettopp”. 

Vi har faktisk bodd her i 7 måneder nå. Over et halvår det gitt. 

Som mine lesere vet, har jeg brukt denne uka på å shine, rydde og vårrengjøre to etg. Loftetagen og midtetagen. 

Men. Jeg kan altså ikke lenger peke ned i kjelleren og fleipe bort pappeskerotet med at vi “nettopp flytta hit for snart 8 måneder siden.” 

Jeg har visst hatt omkring ca 240 dager på å rydde ut av pappesker og sortere.

I dag har jeg valgt bort jåleriet, og heller brukt tida fornuftig. Mens Even sov dupp, drev Mathias og ryddet på rommet sitt, mens jeg gjorde gjesterommet hyggeligere enn det lagerrommet det har sett ut som i det siste. Så rydda jeg badet, før jeg åpnet den knirkete kott-døra der nede. Jeg skulte inn…

…så skulte jeg litt mer..

..før jeg røsket med meg 3 esker. Så satte jeg meg på gulvet og sorterte. Akkurat da hadde Mathias i oppgave å gå opp og smøre brødskiver til oss, for det ville han så gjerne ha til lunsj.

Akkurat da jeg fant keramikkslottet mamma laget i sine yngre dager, og den fine engleskåla mi (bildet under), må jeg ha hvest “my precious” eller noe, for da stod Mathias oppe i trappa og lo av meg. “Haha, mamma, du altså…”

Nå er det pause. Så skal klær henges opp, kjøkkenet shines og taco lages. Deretter fortsetter jeg pappeskeskattejakten. 

Det er mye som skjer i kulissene i et alenemammahjem, det er iallefall sikkert. Man kan ikke hvile noe særlig, hverken på lauvbær eller latsider. Jeg har ingen latside. Hver eneste dag er det mye å gjøre her oppe på toppen. 

And I love it.

For jeg gjør det for to sånne herlige deilige guttunger.

So I love it bigtime!

Love you, kid. Love you, child! 😙😙💙💙🙋👶👱💙💙😙😙

“Vi tar en utvidet pause, hva, gutta? …For det tar tiiiìid å ryddutavpappeska,shinekjøkken,hengoppklæroglagtaco 😉😧😩😄!”

Mange ganger stopper jeg opp og tenker: disse bløte barnekinnene som klemmer meg nå, skal ganske snart bli skjeggete voksne mannekinn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Disse bitte små føttene som tasser rundt i stua her, skal bli til mannebein.

En gang skal denne tiden være ugjenkallelig, og jeg skal måtte tenke at det er forbi. 

Går alt etter planene er jeg da godt i gang med en tilværelse hvor reising er en stor del av året, barna er blitt voksne som er trygge på seg selv og trives i hverdagen sin, og jeg forfatter bøker som bare fy.

Høyt opp og langt framme sier du? Hah. Nåh. Vips så er vi der, og vi kan bare minnes disse “gamle dager”.

Jeg nyter denne tiden. Stjeler meg så mange bløte koser og klemmer jeg bare kan, trøster og tørker tårer, og prøver å være til stede i disse nuene, sammen med to små som vokser så altfor fort.

Jeg låner denne fantastiske tiden. Av hvem, aner jeg ikke, men jeg må hver morgendag levere tilbake gårdagen.

Barna mine gogutta…

Dem skal få ha en mamma de er stolte av. Jeg skal ikke svikte dem. Skal være den beste utgaven av meg selv til enhver tid, så de to guttene med glede kan si at: “Dette. Dette er a mamma. Hu kan vi godt si er mamman våres..”

Dette er gamle dager. Om noen år er dette et orangepreget syttitallsaktig gammeldags bilde. 

Det skremmer ikke meg å bli preget av rynker. Min egenskapte trosretning i mitt liv tilsier at det er naturlig for meg å bo alene, uten partner. Jeg har dermed ingen å stresse for å holde meg ung og rynkefri for. 

Min lykke ligger ikke i et annet menneske.

Så det er ikke det som skremmer meg ved å bli gammel.

Det er det at disse priceless stundene hvor jeg leser Donald Duck for seksåringen min mens han klamrer seg til arma mi og fryder seg, i det lille Even fortsatt er bare 1 år og sover i senga si to meter unna ….vil bli til et nostalgisk minne.

Jeg vet jeg kommer til å gråte av savn, hvis jeg fortsatt lever om 30 år. 

Jeg vet jeg kommer til å være lykkelig.

Men tårene kommer til å presse på når jeg tenker på den lille gutten på 1 år som ikke enda kan å prate, og storebroren på 6 år som digger sugerør og partypynt.

Ta vare på nuet. Hva betyr det. Er det minfullness, bare? For meg betyr det å gjøre hvert nu til minneverdige scener, som jeg helst ikke vil angre på. 

Er det en sånn stankbleie på gang? Da skifter jeg den på flekken. Jeg vil huske det slik, om noen tiår, at Even ikke led pgr av unødige feil av meg som voksen. 

Er klokka Cæsartid, og jeg gjerne vil se, prioriterer jeg heller å lese på senga for Mathias. Han får ikke tilbake den stunden hvis jeg gir f. Aldri.

Sliten? Jogge likevel. Gripe nuet og kjøre på. Barna trenger en opplagt mamma.

Tider som dette kommer aldri, aldri tilbake. Hvert nu er klokka’s sekund. 

Jeg har ikke tid til å gjøre unødige feil på vegne av barna. Har ikke tid. Og har ikke lyst.

Så rynker, kom kom, hjertelig velkommen! 

Men nåtid, bli, vær her, med de søte små barna mine og alle de bløte gode klemmene..

Steiki ta jeg er så hæppi! Er så godt humør at jeg nesten blir glad for å se en hestebæsj på bakken!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er fare for at jeg snart danser noen teite steg til Spotify’s rytmer. Er ikke nok å vandre når man er lykkelig som en animert, fargerik figur vettu..  

Nå skal jeg av alle ting skrive litt om a godeste Wenche Foss. For den smarte dama uttalte en gang i tiden følgende: “Man bør sørge for å være forelska så mye som mulig. I hvem og hva som helst. Gjerne mesteparten av tiden!”

Hell YEAH, Wenche! Du rocker, og du har så RETT!

Siden jeg er stappfull av bipolare lykkemototer, har jeg en fordel jeg da, skjønner jeg.

Og nå har jeg møtt mitt livs store kjærlighet, 

…vedkommende dufter deilig, låter fantastisk og varmer..

…og kaller seg VÅR!

Denne våren skal gi meg tidenes sommer. Jeg kjenner det i magen, hue og på all min kreativitet: Jeg er så KLAR for DEG, vår!

Så jeg har tatt meg et varmt bad etter joggeturen, og rusla ut for å møte min kjære Vår. Vi går her og flirter. That’s damned right, jeg går og blogger. 

Lufta omfavner meg som myk silke, mens bakken er som bomull å gå på, og noe eksotisk er i anmarsj. 

Er dere KLARE for digg vår og himmelsk sommer, dudes and dudettes? 

Om to uker er det party oppe at my place. BURSDAGS FEST iha! Siden pappa døde på dagen min 14.april for 5 år siden, har jeg vel ikke helt hatt lyst til å feire med fest. Men 16.april er jeg READY! Jeg er hjemme alene for anledningen og skal feire som fy. Herlige Uptown gir meg for anledningen fri inngang på Oslo Ess konserte, samt bloggervju med gutta som digger Bislett stadion..

Vil du joine oss? For free på konserten? Sjekk ut konkurransen her:

http://m.forbipolene.blogg.no/1459466638_konkurranse_vinn_bill.html

…ja så kan vi rocke for våren sammen, da vettu, 16.april!