Nå føler jeg meg som om jeg nesten bor i Villa villakålla …eller hva det var det het, the pink house of Pippi. Kåken fylles opp med lyslenker i alle slags farger og fasonger, fra Indiska og TGR.
Jeg må bare vis dere hvordan den nyeste lyslenka, og smijerns smykkeholderen jeg kjøpte fredag, funker på mitt favorittrom i hele kåken; upstairs.
Innlegget er på ingen måte sponset, men inneholder produktplasseringer.
“Iskaffen” er klar, ser dere. Foran praktisk smykkeholder, og funkbart settekassehus. Nattbordskrotet mitt trenger system og orden, hvis ikke blir det rørete i mitt bipolare hue. Og kaffen, den er også funkbar tidlig om morgenen, når lille Even roper på den nye dagen fra beibisenga si..
Som dere vet, er jeg dypt og hellig forelska i stilen min. Den er svært personlig, og veldig inkluderende. Der er plass til alt fra Fretex og loppemarked, til Indiska og TGR.
Skjønnhet for meg, kommer innenfra, der tanker og følelser regjerer. Jeg kjenner igjen stilen min tvert jeg ser en del av den i en butikk.
Soverommet er veldig viktig, fordi vi mennesker behøver et stille fristed der vi kjenner balanse og harmoni i skjønn forening. Søvn, that is. REM-reisen din bør suppleres av ting du synes er vakre. Ikke hva som gir status, men hva DU synes er vakkert.
Jeg har ant det en stund. Hevet det ene øyenbrynet innimellom i ren forundring, og tenkt at de sikkert vokser det av seg…
Det hender seg vi som nærmer oss den deilige 40årskrisa får for oss at ungdommen inside burde få bli kjent med et ungdommelig sinn. Kanskje tar vi opp fag og havner i samme klasse som pur unge og uerfarne sjeler, eller vi møter dem der ute et sted på veien mot midtlivet.
De har gjerne passert 20, fylt tjueen, og bekket over 22. Disse er ofte av det slaget som liker å tro de er både voksne, modne og erfarne av seg, samtidig som de prøver å virke råest mulig. Tøffest. Skarpest i skuffa.
De bobler over av betroelser, vrenger sitt hjerte til du kjenner lommene i de hullete buksene deres ut og inn. De er sentimentale, og tror på “bestevenner og slikt”.
Så kommer dagen da du begynner å få nok av hormonell paranoia. Du prøver å ta avstand. Forsiktig. Vil jo ikke såre noen her. Det er bare det at du har forstått det slik at disse ungdomsreglene ikke gjelder i ditt voksne liv.
Vips, det kommer de desperate truslene. Over telefon får du høre at hun er “svært farlig” og “ond” for “fiendene sine”. Oh yeah, she’s bitcher than the biggest bitch du kan forestille deg. Mellom linjene ligger den fortvilte unge gråten hennes og dirrer. Stakkar, hun har jo betrodd seg til deg om både typen, familien og de merkeligste greier. Nå tror hun at hun må true deg til stillhet.
Ja, det viser seg tilogmed midt oppi alle paranoide hormonene, at hun har fått det for seg at du også er “farlig” å være “uvenn med”.
Du klarer ikke å dy deg. Nei fy deg. Latteren trenger på. “Farlig?” Du forklarer henne at du er da ikke farlig. Du bare tenker å holde deg til folk på din egen ufarlige alder.
Mer enn en gang har jeg ristet på mitt internettløse åttitallshue, og ledd av det på ekte nittitallsvis. For hva er det mine ører hører, og mine øyne skuer?
En ustabil trend der unge jenter føler at de må true folk til vennskap? Skremme dem med at de aldri bør “bli uvenn eller fiende”, for da altså, da..? Da hva? Det kan virke som de tror de kan skremme en gammel rev. True med å finne opp “onde rykter” og gjøre livet ubehagelig for “uvennene sine” dersom de “ikke vil være venn med dem”..
De skriver om det på internett. Hinter. I deres egne øyne; skremmer. Men i virkeligheten; setter seg selv og sine “vennskap” i et svært lite flatterende lys.
Jeg fyller 36 i år, og nyter det å bli eldre. Så mange avslappede og ekte vennskap jeg er så heldig å få ha med meg i sekken. Det er aldri et tema hva som “vil skje dersom vi blir uvenner”, rent enkelt fordi vi ikke har planer om å “bli uvenner”. Nei, vi har planer om å havne på samme gamlehjem, der vi skal slå ut håret som bare det.
Vi har ikke store krav til hverandre. Vi møtes når hverdagen tillater det, og vi henger oss ikke opp i bagateller. Det er EN ting vi vet: vi er svært glade i hverandre, og kommer aldri til å svikte vennskapet med trusler om tull og tøys. Vi er nok litt av noen guttejenter fra en tid langt der tilbake, og er lett preget av mannfolk’s mer avslappede forhold til slike vennskap.
Kjære unge sjel. Skjerpings nå, hva? Ingen blir redd av truslene dine, og det er ikke slik du beholder venner. Alt du oppnår med å være kjip, er karma tre ganger tilbake. Det er jo derfor vi andre ikke gidder å være kjipe mot deg. Livet har lært oss om karma og buddhisme. Hvis vi vil at livet skal være coolt mot oss, sender vi englesnille tanker mot deg, og visualiserer at du har det bra. Da får vi dette tre ganger tilbake. Slikt er klokskap du kommer til å lære deg mer av med årene.
Nei takk til denne skuespill-trenden. Vi er for gamle, og har ikke tid til slikt. Du kan skuespille i evigheter at du er slik en fantastisk cool bad bitch mohahah raw witch monster kind of scary berry. Men du lurer ikke disse gamle fjellrevene.
Når du først prøver å være en lur heks, gjør det ordentlig: gann en positiv godteripose, så får du 3 godteriposer tilbake 😉
Ahhhh vennene mine, dere avslappede vennene mine… jeg digger dere, Grete, Liz, Janne, Raya, Christina, Solfrid, Morten, Tommy, Monica, Tore W, Tore K, Lasse, Marie, Cecilie, Elisabeth, Rita, Astrid og alle dere andre som jeg vet ikke blir sure som potter hvis jeg ikke nevner dere her… Og ingen av dere er “best”, dere er helt rå alle sammen. Takk og pris for, og hyllest til; hyggelig vennskap ☺
Jeg er så god damned fri. Knasker m på natta og spiser rømmegrøt når som helst på døgnet jeg vil. Jeg er så himla fri.
Min egen aller beste venn, det er jeg. Skaper så mye trivsel for meg selv at jeg aldri i livet ville vært noen annen. Tilogmed joggeturene er koselig sammen med meg.
Jo takk. Jeg observerer og registrerer at verden er på sjekkern. Hele verden “leter etter lykken”, mens resten har “funnet den”.
Inte vet jag om de fant den gjemt inne i gifteringen, den der lykken. Eller om de fant den inne i biffen de spiste på date nr 3.
Jeg vet bare at jeg selv fant den i m-posen, oppi fjordland sin rømmegrøt, blant solstrålene fra soloppgangen jeg nøt sammen med barna mine her for noen uker siden, og oppi kaffekoppen jeg supte i meg mens jeg skravlet om kapp med ei venninne her om dagen.
Completely singel..
Ikke “singel og på søken”, men “singel og lykkelig!”
Det er så digg at folk gifter seg. For da kan sånne som jeg komme i bryllup og nyte digg middag og kake. Gråte en skvett for kjærleken, og kjenne på gledesrushet.
Men selv kommer jeg aldri til å gifte meg.
Til og med June Carter ga opp og svarte ja til slutt, etter at Johnny Cash hadde fridd så mange ganger at hun maybe baby ikke gadd å høre på mer.
Men selv vil jeg aldri bruke tid og penger på en slik dag. Tenk så mange m-poser og rømmegrøter jeg får for de penga..
Kanskje er det fordi jeg hørte for mye på Anouk’s “Nobody’s wife” på nittitallet. Eller fordi jeg simpelthen ikke gidder bryllupsnerver, tjas og mas. Men jeg vet at jeg ikke vil gifte meg.
June Carter Cash og alle dere andre som svarte et høyt og rungende JA, som jeg respekterer dere… å gå gjennom all denne planleggingen og alt dette stresset; god damned så flinke dere er.
Men verden må nok for evig og alltid si seg enig i at slaget om Helenebryllup er tapt til evig tid. Jeg har det alt for travelt med å nyte livets goder. Og jeg kunne aldri forrådt meg selv for å svikte min egen tro.
Og min tro handler ikke om å si ja i ei kirke, på ei strand eller i kommunelokaler. Jeg er et jamenneske, og sier mer enn nok “ja” som det er fra før. I min tro behøver ikke fingrene mine flere ringer å somle bort. Det jeg tror på handler om å finne kjærligheten og lykken i seg selv før man velger å dele alt dette med noen andre.
Det er m-posen og jeg midt i svarte natta. Lykkelig som f. Det er morgendagen som nærmer seg, i naturlig spenning. For hva venter rundt neste sving? Det er ingen vits i å planlegge alt for mye. Livet liker et åpent sinn.
Det er lykken, m-posen, jeg og meg selv. Og det er hva jeg har å by på. Ingen beringet finger, og ingen nervøse, giftige løfter.
I går var det en spesiell fredag for meg. Dere kan lese om dette i gårdagens innlegg her . Innlegget inneholder produktplasseringer, men er på ingen måte sponset.
Jeg følte for å klappe meg selv på skuldra, etter disse to årene. Like I am a great mama! For real! Paper real..
Så jeg suste innover til Trondheim for å være alene noen timer, og skjemme bort meg selv. Nå var det min tur. Jeg skulle bare tenke på meg selv. Puste ut og kose meg. Da jeg var ferdig shoppet, satte jeg meg leeenge på sushirestauranten på Trondheim torg, og bare nøt nuet.
Men hva shopper ei rar dame som meg? Chech it out ☺
Bildet over: en bitteliten minihandlevogn fra TGR, til 50 kr. Nabodama har en, og jeg har lenge ønsket meg en slik. Hva er det ikke TGR bringer, hva?
Bildet under: Lyktekjede ala Pippi Langstrømpe til 100 kr på TGR.
Under: Dørhengekroker fra TGR til 70 kr
Under: En skribent må ha penner tilgjengelig konstant, and TGR has it! 15 kr for trepenna, husker ikke hva de andre to kostet, men de var rimelige.
Under: Batikkjumper fra Indiska på salg, til 115 kr.
Under: Briketter fra Indiska på salg, 10 kr stk. Jeg har en ettåring.. Duk? Nei. Brikett? Hellyeah, say no more!
Under: Smykkeoppheng perfekt på nattbordet, fra TGR, 40 kr.
Så møtte jeg guttaboyz Even, Mathias og Tore. Inne på TGR brukte Mathias noe av ukelønna si på denne “koseslangen” fra TGR til 80 kr…
Og så fikk Mathias en liten bygave av meg til skole og hobbybruk, en bitteliten lommeteip, på str med ei halv fyrstikkeske. Husker ikke hva den kosta. 7 kr eller noe.
Jeg er ikke kravstor. Og jeg elsker salg. Er dessuten altfor streng med meg selv rent handlelistemessig og når det kommer til utskeielser. Barna først, mat og hygiene, og da er jeg stort sett fornøyd.
Men innimellom bør jeg sette av noen helt private timer i Trondheim by, og bare rusle rundt i mitt eget hue. Det behøver ikke koste så mye.
Nå gleder jeg meg til sommeren, med Pippi Langstrømpe-lykter på den lave takrenna langs terrassen, indiske briketter og penner i minivogn på terrassebordet…
Hver gang jeg havner i prat med mennesker som praktiserer den, i mine øyne, deilige Buddhismen, dukker det opp et godt råd eller tre.
Denne teksten handler om et møte med en datter av en Buddhistmamma. Hun var fra Kina, og velvillig til å dele av sin mor’s tro. Jeg håper hun velger å gå i sin mamma’s fotspor.
Buddhister ser innover. De søker balanse. Litt av alt. Men ikke for meget. De tror på tilgivelsen’s kraft, og noe sier meg at denne verden hadde vært en himmel på jord dersom alle tok til vett og praktiserte buddhisme framfor tilbedelse av “høyere makter”.
…og jeg håper jeg møter mange mange flere buddhister på min krokete, lærerrike vei.
Hun følger meg til trappene ned mot utgangsdøra på kommunehuset. Der skal våre veier skilles. Saksbehandlerdama og jeg står ved det endelige veiskillet. -“Helene, jeg sender ut papirene på at vi henlegger saken, og så må dere ha lykke til videre..”
Hun smiler og gir meg en klem. Jeg kjenner tårene presse på og sier at hun må hilse miljøterapeutdama. Håper hun kan komme på en kaffeprat til før vi kutter kontakten. Men jeg vet det jo. Det ender her.
Barnevernet henlegger saken, og jeg har visst det lenge. Nå skjer det formelt også. Jeg burde hoppet ut av kommunedørene i glede, med et stort glis, som Snurre Sprettine herself. I stedet går jeg inn på toalettet med tårer som presser på. Tørker dem bort. Vandrer ut og setter spor i snøen. I dag tar jeg turen til Trondheim, bare for å være alene i mengden.
Det var en litt spesiell barnevenssak. Jeg tilkalte dem selv, da jeg var gravid. Sånn for sikkerhets skyld, siden jeg har diagnose bipolar, og satt med lav selvtillit som mor fra før. Dette kan du lese om her .
De slo ring omkring meg, og jeg ble glad i dem, rett og slett. Barseltiden min var en eneste stor idyllisk opplevelse, med 6 kloke koner i et team. De ga meg så mye god tilbakemelding og skryt som mor, at min selvfølelse vokste seg større enn den noensinne hadde vært. Optimistiske var de, hele veien lang.
To av disse kloke konene var saksbehandlerdama og miljøterapeutdama fra barnevernet. Jeg forstår og respekterer de som opplever å ikke få riktig hjelp av barnevernet. Det må være grusomt for barna.
Selv har jeg blitt båret på en gullstol så omsorgsfull og god, at det førte til en meget sunn tilværelse for barna mine.
Derfor gråt jeg litt i dag. Fordi jeg virkelig kommer til å savne disse to damene. Jeg vet vi ikke behøver den slags hjelp de har å tilby. Vet det er selve dem som fantastiske, ærlige og tydelige mennesker jeg vil savne. Leken mellom lille skatten min og miljøterapeutdama. Omsorgen de har vist for barna mine. Husker godt da saksbehandlerdama holdt babyen min i armene sine for aller første gang på sykehuset. Hun strevde med å holde tårene tilbake. Jeg glemmer aldri hvordan det varmet det stolte mammahjertet mitt.
Helt utrolig at jeg skulle gråte nå. Men jeg levde i nuet og tenkte ikke over at denne dagen ville komme. Visste ikke engang om jeg kom til å duge som alenemamma den gangen for snart to år siden. Men jeg gjorde visst det. De så noe i meg som jeg hadde vansker med å se selv..
…at jeg er EI GOD MOR!
Tusen takk, saksbehandler og miljøterapeut, for at dere fikk meg til å se selv alt jeg gjorde riktig. Takk for at dere hjalp meg å innse at jeg er ei sabla bra mamma for barna mine. Husk hvordan dere bidro til trygghet omkring vår familie sommeren 2014 og fram til i dag.
Nå skal jeg tråkke videre. Ikke helt alene, men uten to proffe, muntre ladies. Skal tørke tårene, og gå ut i Trondheim’s gater, mens jeg tar med meg så mange gode ord om meg selv som mor, at jeg akter å stå stødig.
Jeg ser ei ung mor med en liten baby i samme bæresele som jeg har, og Emaljungavogn som den jeg hele tiden har brukt til gutten min. Hun spiser en banan mens hun vugger litt på babyen i bæreselen. Ser hun er stolt. Hun koser med den lille på en måte jeg kjenner til..
Jeg ser meg selv for et år siden, her inne på Trondheim stasjon. Så reiser jeg meg og går videre. Fortiden kommer aldri tilbake, vi skal skape nye minner nå.. 💙💚💜
Som jeg skrev om for 14 dager siden ( her ) , tester jeg for tiden supermat, helt komplett uten sponsorer eller andre goder. Dere skal få det rett fra hjertet, hva jeg mener og synes. Jeg er vant med perioder hvor jeg inntar grønn te, hvetegress, spirulina/chlorella og chiafrø. På slutten av desember 2015 begynte jeg med Spirulina, hvetegress og chiafrø. Spirulina kun i en uke, som rens. Ikke overraskende har denne supermaten gjort at huden gløder, og gitt meg mer bærekraftig energi.
For 3 uker siden begynte jeg å tilsette udo’s choice olje i tillegg. For to uker siden, den 19.januar, tilsatte jeg også startsdagsdose første måned med 6 kapsler per dag, Eye q (omega 3, nattlysolje og omega 6 fettsyrer.)
Optimal funk av eye q vil jeg nok først kjenne i mars måned. Men etter snart en måneds tilførsel av Udo’s choice, og to uker høydose eye q, kan jeg kjenne en viss merkbar forandring.
Jeg vurderer også utfra psyken, av to grunner:
helsepersonell bl a ved Østmarka psykiatrisk sykehus, har spekulert i om jeg har en grad av ADHD i tillegg til bipolar. Jeg er jo klar over at ADHD-medisin som ritalin og conserta, funker på meg, da jeg har prøvd det i mine yngre dager. Likevel lar jeg være å be om utredning. Jeg er vant til rastløs overaktivitet og “tusen tanker i minuttet”. Skravler i vei nonstop innimellom, og er fæl til å avbryte, fordi jeg rett og slett ikke hører hva den andre sier. Tankene “bråket for mye”. Den andre psykiske grunnen til min vurdering er den forbanna pms’en.. Det å bli forvandlet til en blanding av Snehvit’s heksestemor og Cruella De Vil en gang i måneden, vel …kremt. Do I need to say no more to make u sure?
Det jeg kjenner per dags dato hva angår helheten av oljer, chiafrø og hvetegress, pluss grønn te og daglig inntak av blåbær, eple, gulrøtter og mango (alt i morgensmoothie unntatt eyeq-kapslene), er følgende:
-jeg løper i trappene, og blir faktisk ikke anpusten. …der jeg tidligere nærmest lot det være fordi jeg gruet meg til å bli anpusten.
-Jeg HØRER hva andre sier. Lytter. Venter. Turtakinga funker bedre. Ikke helt. Men bedre.
-Når jeg utfører noe, f eks setter inn kopper i oppvaskmaskinen, er jeg til stede der og da og gjør det jeg skal, fremfor å fyke hit og dit i tankeverdenen.
-Forstyrrende støy som jeg nå slipper, kan være seg en, alt annet enn, salig blanding av dette: dagdrøm om ei strand i syden, tanker om middagen i morgen, for så å hoppe til tanker om det at jeg må huske å ringe canal digital. Ja og så net com da. Søren, må notere alt dette! For ikke å glemme det, må jeg stoppe med det jeg gjør, eller både notere og sette inn kopper samtidig. Mens jeg med dårlig samvittighet husker at DEEET var FY FY det, i boka “Slow”…! Mennee.. neih! Jeg gidder ikke tvinge meg selv til å gjøre en og en ting av gangen fordi “Slow” says so! Det kjører på, og jeg må henge med.
Jeg har prøvd ADHD-medisin for lenge siden. Funken av disse oljene minner meg om slik medisin. Dessuten kan min 100% riktig utredede diagnose bipolar, litt lik ADHD i visse trekk.
– ….Men det er boring å tenke en og en tanke om gangen. Da jeg kjøpte siste boksen med Eye q, sa jeg til butikkdamen: “Jeg må si dere har det kjedelig, dere normale folk. Jeg savner mitt hektiske tankeaction..
-Mindre irritasjon. Noen oljete nye bruer i huet sørger for lengre reaksjonstid i diskusjon med andre. Det å tie og tenke rolig, heller enn å reagere emosjonelt, …er …interessant.
-Mye mer kontrollert PMS-periode, i sammenheng med forrige punkt.
-Jeg blir naturlig sliten. Litt sånn ….treg.
-Som mor er jeg kvikkere rent fysisk. Men det går altså …tregere.
-Selv om det er kjedeligere med tregere hue, er det nok mindre stressende for de omkring meg at jeg fortsetter med dette.
Jeg oppdaterer igjen om en stund. Ei uke eller to utgjør nok enda mer funk av oljene. Spennende, spennende. Og det er bare å spørre, hvis noen har spørsmål utenom mine oppdateringer. Kanskje er dette noe jeg vil velge å innta resten av livet.
Pappan til barna mine skulle jo også teste Eye q, som dere kunne lese om i første innlegg for to uker siden. Men han sliter med å huske å ta kapslene, så vi får se om kanskje han hiver seg med igjen senere, eller hva, Tore? 🙂
Vi har entret år 2016, og det er 18 år siden jeg var 18 år. Jeg skal nå reise tilbake i tid og hilse på henne igjen. Hun som stakk av fra tvangsinnleggelse i Norge, og ble tatt vare på i Stockholm. Jeg skal være med henne på rømmen i Stockholms gater’s siste kvelder. Dere var med meg dit for et halvt år siden, og dersom du ikke var det: Les hele triologien her .
Jeg unnlot å fortelle om de to siste kveldene i Stockholm, og ga dere kun bruddstykker. Nå er tiden inne for å fortelle mer om hvordan de siste to døgnene artet seg for lille Hege på 18 år, alene i Stockholm i 1998.
Anna hadde bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av “slike som oss” som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna’s vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.
Men nå ga jeg opp.
Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm’s gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ.
Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna’s trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang. Trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.
Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan’s gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.
En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen.
En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen.
Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to.
Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. I følge henne var hun medlem av 4nonblondes “innan Linda”, som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.
Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.
Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge’s låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.
Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge?
Jeg husker ikke hvor Diana’s sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.
Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.
Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra.
Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?
Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.
Diana roper, og utbryter: “Men hva fan! Så der kan du inte gøra!” Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet.
Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. “Nu, tjejen, mår du okej om en stund.”
Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer.
Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det.
Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside. Det het amfetamin, og hadde en bakside av medaljongen natta hadde vist meg.
Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kune takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk, altså; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.
Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.
Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.
Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.
Jeg vil forresten takke deg, Stockholm’s nattedronning med det lange mørke håret, og den hvite puddersnøen. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem i noia. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.
Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.
Den hvite puddersnøen over Stockholm’s gater lærte meg om dagen derpå’s mørke slappsføre.
Jeg ble skremt som fy. Måtte lære dette et par ganger til som 20åring. Men de kongelige hadde nok mer utprøvende ungdomstid enn jeg. Jeg visste jo at hue mitt ikke kom til å tåle det. Den dag i dag rører jeg aldri dop. Jeg ruser meg på det rusfrie livet, joggeturer, aerobic og hvetegress. Er ytterst måteholden med alkohol, og drikker bare kaffe ute på byen.
Jeg velger å huske Stockholm som en lang utdanning. Unge meg lærte mye der. Blant annet er jeg troende på en unik måte. Jeg blir passet på, og jeg VET det. Jeg TROR det ikke, jeg VET det. Behøver ingen religion, for jeg er trygg i mitt hjerte og mitt sinn, på hva jeg lærte meg å vite.
Stockholm hadde flere sider. Kanskje en dag kan jeg fortelle alt. Men jeg kam forsikre om at jeg aldri opplevde noe traumatisk. Jovisst var det vondt nok for ei ung jente å oppleve denne nedturen den siste dagen i byen, men det var noe jeg tålte å leve med i ettertid.
Jeg kommer igjen, Stockholm. Denne sommeren vil jeg reise tilbake.18 år har gått, og det vil aldri igjen være 18 år siden jeg var 18 år og alene i mitt andre hjem; Stockholm…
Her ser dere gamla og kidsen. Det er lørdagskveld og jeg undrer på hva det cooleste jeg kan la min sønn Mathias og mitt tantebarn Aron, få gjøre. Joa, tantemor gamla, det er å spille mindcraft og shadow fight, per nettbrett og phone. Yeah..
Småttisen Even er i seng. Min søster Silje har akkurat bada lille Maria, som er i ferd med å sovne på gjesterommet der nede i underegt. Jeg ser Admiral P fortelle storyn sin på Hver gang vi møtes, og tenker at nå, nå er det no return. Nå blir jeg snart gammel. Og gjett om jeg er glad for at jeg vokste opp i den siste generasjonen før inter net mind f.ck gjorde sitt inntog..
Tetris og snake, oh how I miss u miss u, nittitallets batteridrevne hjernetrimmere…
Jeg husker da vi var ferdig i fjøset på øya der mormor og onkel med familie, bor. En lang dag i potetåkeren var avsluttet med stell av kyr, kalver og okser.
Vi spilte litt Tetris og Snake på et eget batterispill som buss-sjåføren onkel hadde kjøpt i utlandet på en av bussturene sine.
Denne spillingen varte ikke lenge, før vi så barne TV, for så å løpe ned i fjæra for å leke. Der laget vi leirfigurer som vi brente på store flate steiner over egendesignede ovner. Vi tente små bål inni ovnene, og produserte ivrig alt fra skåler til figurer. Fanget rare små sjødyr og laget miniatyrhav med trebåter, oppi den største dammen på det ene svaberget.
Ved siden av meg her snakker de innimellom til hverandre. De sier: “Sjekk kor my gull det e her da!” Og: “Wæææw, det va myttji!”
Jeg skjønner tertris og snake, fjæraovner, leire, trebåter og sjødyr. Jeg har peiling på å fange sommerfugler og humler, leke grizzleybjørn, gjemsel og boksen går. Sier ikke at det er bra å fange humler og sommerfugler. Men jeg komner fra en tid der det var vanlig å bruke våre foreldre’s syltetøyglass til å forske på insekter. De var ikke utrydningstruet heller, på den tiden.
Men dataspill fatter jeg ingenting av. Og det er jeg skikkelig, skikkelig stolt av.
Straks skal vi se politiskolen sammen. Legge bort disse brettene, og reise en tur back to the 80’s !
