Det brenner. Det brenner. Du er ung, og en illusjon overtar ditt indre, fordi du lar det bli en selvoppfyllende profeti: Du smelter ned til en skjelvende klump til skue for sosieteten, og dine eldgamle hekseklær smelter inn mot huden din. De sårer deg og du lar dem brenne deg. Du er ung, og de vinner fordi du mangler erfaring.
Du innser at alle bålene var fake, mens du var ekte, og alle tankene dine …var kun tanker..
Stål. Nå rimer du på bål, men du kan ikke brennes. For du kommer deg unna lenge før det går ille. Du er stål. De kan brenne så mange bål de bare vil. Dem kan ikke såre deg mer. Du er stålsatt.
En vakker dag. Den dagen var vakker. Du minnes den dagen. Den var vakker…
….en slik vakker dag innser du at du er fri. Du har ikke smeltet til en klump på ordentlig. Du kan løpe. Bruke flammene til å brenne broer. Komme deg unna. Kutte kontakt.
At de ikke liker deg, er ikke verdens ende likevel. Sky’s the limit, og kloden er rund; du lærer med årene at der ikke finnes en verdens ende i ditt runde hode.
De kan ikke drepe deg med hatefulle tanker og imaginære gapestokker. Årene viser dem karma, og de må innta sine egne stokker med gapende overraskelse.
Slik er livet, lille venn. La dem ikke få deg til å tro at det er best du bryter deg selv ned. De kan hverken brenne eller lobotomere deg lenger.
Og du. Du kan løpe.
Hvis ikke kan du la være å tenke på dem.
Eller du kan brenne en bro eller ti, og pleie deg selv i ro og fred.
De er dramasøkende, surrende fluer, og hører hjemme omkring skiten. Du, du er god og ekte. Du er ikke dirt, men ren kvalitet.
I det du tar kontroll på ekte vis, over flammer og ild i tørt gress, kjenner du at det er nå du skal begynne å leve. Det er nå du skal se dem inn i øynene med brennende iris, og være stolt av hver eneste lille bit av din fortid.
Det brenner. Det brenner, på noen broer i sør, og i et par bridges i nord. Det fyres i vest og det brenner i øst. Men denne gangen var det DU som satte fyr på treverket. Med stål i hodet og varmt, hett, levende hjerte.
I det støvet legger seg, blir det deilig å puste. Som etter tårnet i den store Arkana har falt, kan du tørke støv av det som holdt ut i stormen. Det du nå sitter igjen med, min venn, er kloke sjelevenner og ekte folk som aldri ville brent deg til kull i tankene med kreftene sine.
Jeg vrrrrenger opp harman/cardon og lar Alanis Morisette rope inn i ørene mine: “…ENOUGH ABOUT ME, LET’S TALK ABOUT YOOOOU FOR A MINUTE! ENOUGH ABOUT YOU, LET’S TALK ABOUT LIFE FOR A WHILE…!”
…hvilket er nøyaktig hva dette innlegget skal handle om, her oppe i lykketopp-stuggu, mens ertene og potetene koker, kjøttkakene stekes og oppvaskmaskina putrer. Jeg har nøyaktig en halv time på meg før samvittigheten min stille kveler meg dersom jeg ikke henter toåringen i barnehagen. Ja for han er ikke ett år når han fyller to om under en måned..
Jeg svitcher over inne på spotify, og lar Kurt nynne til meg fra Nirvana: “Come as you are, as I want you to be..”
På bildene ser dere Linn Alice og meg. Vi kommer fra et sted som kalles 80tallet’s nittitall. Vi kom til verden på en tid da internett var et uoppfunnet ord, og telefonen hang fast i veggen mens vi var fri som fuglene. Bortsett fra at vi ikke kunne fly for real.
Jeg tok meg en prat med Linn i dag, mens kaffen koffeiniserte oss på en kafé her i den lille landlige pregede byen vår. En by med ei gate. Kremt host. Jeg skal ta denne praten med dere lesere også, her og nå. For jeg har en issue.
Som blogger anbefales du å vise leserene bilder fra hverdagen din. “Leserene vil se deg nå. Her og nå. Fra nåtiden!” Er råd som gis oss bloggere. Dette er vel og bra, bortsett fra at livet mitt og hverdagen min langt fra er glamorøs. Det er denne bildetakingen som plager meg. Jeg blir rett og slett flau av å ta bilder. Kanskje er det fordi det er meg ukjent. Noe fremmed. Samt at man får oppmerksomhet i det tiden plutselig stanser fordi et bilde skal knipses. Jeg er ikke så begeistret for oppmerksomhet, og er innerst inne sjenert.
Jeg kommer fra en tid der vi mye sjeldnere tok bilder, og jeg har nok en liten jantelov skrevet på skuldra mi som ofte stanser meg i å ta bilder. Dessuten vil jeg liksom ikke “plage” de rundt meg med å spørre om jeg får lov til å eksponere dem for alle og enhver inne i bloggland.
Linn hadde et klart svar på det hele: “Dette må du bare venne deg til, Helene! Tenk på alle som snapper da..”
Jeg skal herved skjerpe meg, og bli mer moderne hva angår det faktum at foto er en viktig formidlende part av selve bloggingen.
Vær tålmodig med en gammal nittitallsfreak, however… for det å vise dere hverdagen min per nåtid var aldri grunnen til at jeg begynte å blogge. Det var to alternativer for å unngå å risikere å ta med meg mine hemmeligheter i graven:
1: Leie en bankboks, skrive mine historier per hånd, og lagre dem i bankboksen. Det var imidlertidig mer risikofylt. Papir kan ta fyr, den dagen den bankboksen åpnes.
2. Opprette en blogg og skrive i vei.
“Ingen kom jo til å lese denne blogg-greia uansett”, så etter et års nøye vurdering, ble trønderine forbipolene opprettet.
….så ble jeg, mot alle odds, glad i å blogge. Fordi der kunne jeg skrive. Jeg er svært takknemlig for å ha et sted der jeg får utløp for skrivetrangen min.
I dag vet jeg at jeg har mange lesere. Innimellom flere enn dagligdags. Og noen ganger når jeg lesertalltopper. Dette er alle forfattere’s store glede. Når noen gidder å lese det du forsøker å formidle.
For å være helt ekte ærlig med dere, tør jeg påstå at den noe rufsete, komiske og uglamorøse hverdagen min, neppe er til annen nytte enn hverdastrøst for deg som føler for å se at andre heller ikke er perfekte.
Jeg lover å skjerpe meg as soon as possible hva angår hverdagsblogging innen bildetaking. Jeg skal ydmyke meg selv knallrød og spørre mine venner og familie om det er lov å leke plagsom fotograf. Og jeg skal prøve å sørge for at dere får mer innblikk i en bipolar mamma’s skrullete tilværelse.
Samtidig gir jeg meg ikke med det jeg lenge har brent for, nemlig: Enough about me, lets talk about YOU for a minute. Come as you are.
Jeg vil skrive om DEG.
Jeg vil lytte til DEG.
Derfor har jeg flere prosjekter på gang som handler om alt annet enn meg. Noen er kjente fjes og navn fra media, noen ikke. Noen har muntre innslag å komme med, for å balansere de triste og dype innslagene. Det er alvor pakket inn i humor. Alltid har jeg et halvt år fram i tid planlagt. De historiene som nå står på vent, er meg breathtaking, og jeg begynner å bli klar for å skrive dem. Men det innebærer reising og planlegging for å få skrevet dem. Det å få sette ord på dem, kommer til å bli som å hoppe i fallskjerm for min del.
Noen lever, noen ga opp. De fortjener alle mer av min skrive-energi enn det å fikse på fasaden min for å vise den fram.
Så dersom dere vil se mer hverdag her inne, kan det ikke bli annet enn rufsete og glam-fritt. For jeg er ikke her for å late som om jeg er noe annet enn det jeg er: en nittitallsfreak fra åttitallet. Sånn er det bare, og jeg har ikke tenkt å lakkere neglene mine for å jukse, når dem i virkelighetem ser ut som terningkast under null…
Hva mener DU? Er du komfortabel med nåtidens fotoknipsetidsalder?
Velkommen til en butikk som vil gi deg det du trenger for å føle seg enda mer sexy. I dag vil vi vise deg et glimt av flere tusen slags varer i et spennende og moderne sortement.
Disse deilige støvlettene, samt mange flere one kind of long boots, får du kjøpt inne på Erotikk 1 i Dronningens gt 40 i Trondheim. De er exclusive å få kjøpt der.
Har du lagt merke til den nye banneren inne på forbipolene.blogg.no? Trykk på “meny”, og der vil du finne denne, der det alltid er salg. Du trenger ikke lenger oppsøke en erotisk butikk, med mindre du er i nærheten av Dronningens gt 40 i Trondheim da. Nei, du trenger ikke ta på deg skoene and leave the buildning for å lete etter en tilfredsstillende butikk. Du kan sitte i ro og mak i sofaen og handle alt det andre du trenger rimeligere gjennom å trykke deg inn på denne banneren, og det vil bli sendt til deg diskrét.
Mannen i 50årene skulle teste analkuler, så han dro til en amorøs butikk og kjøpte seg slike på rad og rekke på tråd, for han hadde lest på nett at det kunne oppstå vakum der bak hvis han puttet oppi en gjenstand. Det kunne jo gå riktig ille.
Glad, fornøyd og spent, dro han hjem for å teste herligheten.
Det tok ikke lange tiden før butikken ble ringt opp, og den samme mannen prøvde forgjeves å beherske seg på andre enden, bokstavelig talt.
-“Jeg var nettopp innom dere og kjøpte slike analkuler, og så røk tråden. Den siste kula sitter fast i rektum!”
Mannen ble rådet til å prøve klyster, og dessuten til å oppsøke kyndig legehjelp dersom han følte enden var nær, for å si det slik.
For å få tak i klyster måtte han ut blant folk for å kjøpe det. Forgjeves. For et visst vakum måtte den kula ha laget; den kom bare ikke ut, og mannen måtte ringe legevakten.
Legevakten, som langtfra var ukjent med slik type problemstilling, sendte ham rett til sykehuset. Det var de heller ikke uvant med gjenstand i baken; ja den er jo som baken den smaken, så de forsøkte å vise respekt likevel.
Det er en alvorlig tilstand dersom en gjenstand man har puttet i endetarmen skaper vakum og suges innover. Mannen måtte opereres, og denne gangen gikk det bra…
Annonse:
Dersom du ønsker å få profesjonell kunnskap før du kjøper sexleketøy, gå innom butikken Erotikk 1, Dronningens gt 40 i Trondheim, eller les om produktene før du handler på nettbutikken deres http://erotikk1.no/shop/
BRUK PROMOKODE polene, OG DU FÅR 10% rabatt på alle varer du kjøper i denne nettbutikken. Del gjerne dette innlegget i sosiale medier, slik at dine venner også blir oppmerksom på dette fantastiske tilbudet ☺👍
Denne topp moderne erotiske butikken er per nåtid lavest på pris og best på utvalg, fra før, og handler du gjennom denne bloggen får du altså ytterligere 10% rabatt.
Ps: Man kan kjøpe sammensatte analkuler med håndtak inne på nettbutikken… safe stuff 😉
Verden er dekorert med edderkoppnett og høstfarger, og et bipolart sinn har akkurat våknet. Ingen forstår, kun et knippe mennesker som har tråkket de samme stiene.
Få skjønner den enorme lykken i å få vekke sin egen unge med en klem, lirke på ham ny bleie og klær, se ham smile, og mestre det å sette ham i ei barnevogn og trille ham til barnehagen…
Dem ser ikke verden slik som jeg gjør. De kjenner ikke gleden over alt som jeg har måttet kjempe for å oppnå. Dem har ikke stått på bunnen av havet, holdt pusten, og lengtet etter synet av en sensommer-rose.
De møter hverdagsvansker, men ikke så enorme som dype daler og høye fjell. Da kan dem skylde på at de kjenner en med bipolar, adhd, asperger eller scizofreni. Det er så slitsomt å være den friske, for de forholder seg til noe ukjent som de ikke kan forstå. De “har det så tøft, fordi de må stille opp for et sinnsykt menneske.”
Men å ha en relasjon til et diagnotisert menneske, er valgfritt.
Å leve med en diagnose, er derimot ikke valgfritt.
Og MÅ man stille opp? Kan man ikke bare være glad i, og legge martyrrollen til side? Er en bekjent syk til sinns, er det ingenting venner og familie kan gjøre. Har man ikke kunnskaper og erfaring nok, bør man være ytterst forsiktig i nærvær av en deprimert, manisk eller/og psykotisk person. Vi har institusjoner til den slags her til lands.
Man har aldri vært på mars. Da kan man ikke klage på at man ikke dealer med et landskap man aldri har vært i.
Det finnes de som tar ansvar for sitt eget liv, og det finnes de med behov for å skylde på andre. Vi med mentale diagnoser har et skarpt sinn, og vi gjennomskuer slike behov lett.
Jeg luker nøye i min hage. Med en medfødt sensitivitet, kan jeg kun ha kontakt med den første gruppen: de som tar ansvar for sitt eget liv, de som ikke har behov for å skylde på meg fordi jeg har bipolar. De som ikke gidder å forsøke å ta ansvar for eget liv, provoserer meg. Irriterer meg. For selv har jeg tatt ansvar for mitt eget liv og velvære i over 6 år. Jeg har ikke tenkt å bære på mine skuldre dine sorger som du ikke vil deale med.
Det er ikke min skyld, bare fordi jeg har en diagnose!
Tynn edderkopptråd fester alt i naturen sammen. We are connected. Men i løpet av dagen vil føtter tråkke på bakken, og kutte bånd.
Naturen hvisker stille, med en søken etter å forstå. Men et grantre kan aldri forstå alt ved en rose. Og en rose vil stikke deg hvis du prøver å såre den. En hviskende natur må bøye seg i morgensløret; grantreet har også pigger..
Du kan løpe fra alle bipolare i hele verden. Men jeg kan aldri løpe fra min diagnose. Jeg må deale med den hver bidige dag, og det krever alt jeg har av teknikker, tankemåter, medisinsk presisjon og aksept av det faktum at jeg aldri kan forstå de tidene jeg var syk.
Snart har jeg vært frisk i 7 år. Men jeg bærer et slør. Jeg husker hver eneste detalj fra en psykose jeg ikke kan forklare. Og det gjør ikke vondt. Jeg kan bare ikke dele de minnene med deg. For du ville ikke forstått hvorfor jeg jaget en øyenstikker ut av dusjen på instistusjonen, fremfor å bli livredd slik jeg hadde blitt i dag. Du ville aldri forstått hvorfor jeg hadde issues med maten og hvordan alle typer tvangstanker plutselig tok bolig i meg for noen uker. Eller hvordan det var å faktisk tro at alle som jobber på institusjonen var skuespillere utkledd som sykepleiere og psykologer.
Du ville aldri skjønt hvordan det var å være et åpent sår som fikk vondt bare noen strøk på huden min.
Og det er helt ok at du ikke forstår meg.
Bare ikke forvent at jeg skal forstå at du har slitt like mye på grunn av meg og min diagnose.
For jeg ser tvers gjennom deg, og du biter ikke på ugressmiddel. Du må ut av mitt blomsterbed, så du ikke sluker meg.
For jeg kan stå oppreist alene i tåke. Da jeg ikke ante hvor ferden bar, holdt jeg ut likevel, full av skjelv og redsel. Jeg takler både tåke og storm. Og jeg takler sol og blå himmel.
Du så meg ikke. Du var ikke der. Du greide ikke å forstå. Derfor ble jeg til en gjenstand for din usikkerhet og dine fordommer. Du “fikk det ille pgr av meg” kunne du konstantere. Nei det er jammen ikke lett å ha en relasjon til et mennenske med bipolar. Selv om du ikke aner hvordan det er å ha bipolar.
Jeg så deg tydelig. Det var dette du ikke tålte. Det at jeg så deg og satte klare, tydelige grenser. Du tråkket feil i min hage, og laget spor der du ikke skulle. På meg. Du tråkket på meg, slik at jeg gang på gang måtte reise meg. Men jeg skylder ikke på deg. For jeg har det strålende nå, og du ante jo ikke at du i det hele tatt tråkket feil i din søken etter å forstå.
Så ble jeg frisk. Sterk, lykkelig og frisk, noe som forvirret deg ytterligere. For nå kunne du hverken styre eller kontrollere meg slik som før. Før kjeftet jeg tilbake eller falt sammen i angst og gråt. Nå overser jeg deg. Nå betyr det ikke noe lenger for meg, denne selvmedlidenheten din. Dette behovet ditt for å påvirke min samvittighet.
Her og nå letter morgensløret, og jeg er åpen om en diagnose som har gitt meg både fantastiske gleder og minner, energi, erfaringer og traumer. Det er null problem. Jeg har ingenting å skjemmes over.
Og du. Du kan ikke nå meg ut hit. For jeg, jeg er frisk og fri som ny morgendugg!
Kjære søte lille nett-troll. Du som sitter ved en pc eid av en skole i Bergen. Anonym og liten, tror du at du har gjemt deg ved et skogholdt, bak et par busker, slik at vi ikke ser deg her oppe fra Trøndelagen. Du tror tilogmed du går i ett med tapeten, hva?
Men du burde vite, at når nett-troll som deg fiser, så stinker det ikke bare helt til Svalbard. Nei. Når et troll lager slik ufin lyd, da lukter det trollete langs hele linja. Fra pol til pol.
En fis ved navn “du burde dø!” …stinker enda mer, skjønner du, enn du sikkert skjønte da du skrev det til meg under et innlegg jeg postet om trening i sommer. Jeg heier på endorfiner og dopaminer. Jeg liker å jogge og trene aerobic. Derfor synes du at jeg burde dø. Flere uker etter at jeg postet innlegget.
Ikke misforstå. Det var ikke det at jeg ble redd. Heller ikke lei meg.
Du har jo på en måte rett.
Innen jeg fyller 380 år, ja så BØR jeg dø, liksom.. Jeg BURDE dø, jeg som alle andre, før jeg fyller 200 år også.
Men vi lever NÅ. Og jeg er en mamma. Jeg bør faen ikke dø enda, skjønner du, din lille luring. Alle rundt meg vil helst ha meg her levende. Desverre for deg.
Nei. Det var ikke det at det såret. Ikke det fnugg. Men jeg bestemte meg for å ikke la deg gå fri. Du er jo et lite troll. Og desverre kan det se ut til at du er et ungt et også.
Hvor mange fler prøver du å plage? Hvor unge og svake er de andre du forsøker å psyke ned med dine pinglete kommentarer? Mobber du de omkring deg? Fysisk? Psykisk? Da har jeg tenkt å STOPPE det…
Innen nå har kanskje politiet kontaktet deg. Jeg har iallefall kontaktet politiet. Javisst. Jeg og en venninne hadde en munter prat med en trivelig politibetjent ved Stjørdal Lennsmannskontor forrige uke. Han tok dette på imponerende alvor, og på forhånd hadde allerede en blogg-medhjelper av meg sporet opp din ip adresse. Jeg visste at du befant deg ved en pc i Bergen da du skrev din smarte kommentar. Jeg hadde mange til å hjelpe meg omkring din lille illeluktende fis.
Vi tviler på at du “virkelig ønsker meg død.” Derfor avventer vi en eventuell anmeldelse. Men hvis du tør (tvilsomt. Du er jo et lite troll), har jeg definitivt tenkt å ta en prat både med deg, og eventuelt dine foreldre.
For det ER IKKE LOV Å SKRIVE AT NOEN BURDE DØ.
Og DET har jeg tenkt å lære deg 😉
Dette er nok ikke den type oppmerksomhet du liker. Nei, du hadde nok kunne tenkt deg at ikke politiet ble innblandet. Det er nok en annen slags oppmerksomhet du søker, bak dine busker og skogholdt. Andre sin redsel. Lukten av frykt. Du vil ha lukten av frykt, for det er det som gir deg det lille kicket du trenger for å føle deg stor. Men. Du er, og du blir, et lite troll..
Og så er det selveste sola som skinner på deg denne gangen da, stakar. Da sprekker du og greier, troll, nei å nei..
Jeg skal fortelle deg om kick. Ekte kick, det er når du blir forelder til en liten baby. Ordentlig godfølelse, det er når du blir mamma eller pappa til to barn. Lykke, er når barna kravler inn til deg i søvne. Kraft, det er når du innser at du greier å ta vare på dem, selv om livet har gitt deg tusen utfordringer før du nådde til det punktet.
…når du merker at det er liv i deg, og at noen trenger deg! Et par sett med små føtter, som tråkker i dine spor…
Jeg går rett til politiet med alle ubehageligheter inne på denne bloggen som kan tolkes som nettmobbing eller trusler. Hva trodde du, troll, at jeg leker? Trodde du jeg lekte skribent? Aner du i det hele tatt hvor seriøs denne skrivingen er for meg? Jeg mener alvor.
Mener DU alvor?
Jeg lover deg at jeg skal dø en vakker dag. En gang FØR jeg fyller 130 år. Men å mene at noen BURDE dø, er nok ikke så humoristisk ment som det jeg ironiserer med her. Trusselen som ligger i det å informere noen om noe så tankeløst som slike ord, handler ikke om å bringe frem humor.
Og så er det ikke akkurat humor jeg har tenkt å bringe frem i deg når jeg ringer deg, heller. Da vil jeg snakke alvor.
Selv om jeg tviler på at du tør.
Jeg håper det, for jeg tror det kan bli interessant å snakke med deg. Og så skal du vite at jeg ikke biter. Jeg er en real dame, så selv om det er alvor i praten, er jeg hverken bitter eller biter 😉
Hvis du er for fegiz til å prate, kan du alltids lese dette.
Derfor. Fordi: Noen ganger kan det være smart å finne frem en gitar, kaffe/pils/vin/sprudlevann/whatever, ta fri fra alt, sende barna dit de er trygge, og legge telefonen bort for en stund. VÆRE SOSIAL☆°?○●♡
Fredag kveld var en slik aften: ingen blogging, lite facebook, og bort med hele telefonen mer enn halvveis; det var klart for vors hos meg, uteliv og nars hos en nabo på samme toppen.
Vi tok lite bilder, og siden jeg vet at noen av folket ikke trives i fokus, tok vi ingen bilder av dem. Respect.
Jeg er født med ekstra sosiale gener fra nord, og har behov for slike folksomme kvelder iblant. Hva enten vi er hjemme i stua til noen, joiner utelivet, ved et vann på fjellet i et par telt, eller på en kafé, er det noe som beriker livet mitt på en måte jeg ikke ville vært foruten.
Selv om man ser ut som noe slags klonede og sammensatte greier dagen derpå (bildet under), er det verdt det. Dårlig eksempel, for jeg er ikke akkurat kjent som noen divablogger gone pink. Utseende er ikke det verste dagen derpå. Det er derfor det er best å drikke mer vann enn alkohyler, og dessuten ta det hele på fredag og ikke lørdag. Synes nå jeg da.
Lørdag kveld kom frisørsøs og en kompis, og vi tok den sosiale delen i litt roligere tempo enn kvelden før. Jeg sovnet så tidlig lørdag kveld at søndag ble til en amokdag med alt for mye energi. Beklager, men hviledagen ble ikke holdt hellig her i gården i går, men mer holdt for narr med klesvask, gulvvask, kjøkkentjeneste og pynterydd. Sååå deilig å ta imot barna etter slike presist infallsvinklede anfall.
Takk for helgesprell Lille My, Guitar hero, long gone sommerflørt, Fredan, Kamillavenn, søs, Afgan og tre slags gode naboer!
Nå er hverdagen i gang, og det er fantastisk faktisk! For lille Even her har vært i barnehagen alene for første gang i dag. Det var 3. tilvenningsdag, og det kunne ikke gått bedre. Han hadde smilt og lekt seg gjennom dagen, han gitt.
Sorry at jeg er så happy. Men jeg kanke late som om jeg ikke er det når jeg er det heller…
Ha en alt annet enn pusurpreget mandag kveld. Helga er en dag nærmere!
Vi triller inn på gårspassen ute her rett før middagstid. Tripper opp trappa, lillevennen på 2 år, og jeg. Jeg tar ham med inn, men det viser seg straks å være upopulært. Han vil og skal ut.
Multitaskeradaren min starter søkemodus. Kan jeg greie å følge med minsten her ute vekselvis med å løpe inn på kjøkkenet og røre i kjøttdeig og to sauser?
Like bra som jeg greier å bære minsten ned trappa på mårran uten å tisse meg ut, og samtidig rekke toan, der jeg finner peace, mens den lille moroklompen leker titten tei bak dodøra?
Like bra som jeg klarer å naile bæsjebleie, matlaging og Mathias sitt behov for svar på 10 spørsmål på samme tid?
Tja…
Lasagnen lager seg ikke selv, og toåringen passer seg ikke selv.
Men en alenemamma som er vant til å jogge fra vett, sans og samling mot bipolar og adhd, kan! Og det begge deler!
Jeg har full oversikt over gårdsplassen og veien fra kjøkkenvinduet, men plena og lekene må jeg løpe ut for å se. Even vet han må holde seg på plena, hvis ikke er det rett inn. Og mamma, hu kødder ikke nei, det vet han. Her hersker konsekvens. Du kødder iallefall ikke med HENNE, for hun holder ord: da bærer det ikn samme hvor mye sutring og hvor høylydt hvining. Mamma er sta. Hun MÅ være sta.
Det funka. Ut og inn av den ytterdøra, steke kjøttdeig og koke sauser, passe på minstemann, som forøvrig var imponerende dyktig til å leke på grusen og plenen, og sette seg ned på trappen innimellom rundene. Rope ut av vinduet mellom røring og steking: “Gååår det braaa Even?” -“…jaaaAaa!”
Nei jeg slipper ham ikke ut der alene enda. Til det er jeg nok altfor hønemamma. Men denne ordingen her funka for dagen. Man må ta dag for dag. Innrette seg. Utvikle seg.
I butikken står en halvstressa alenemamma med minsten sin i handlevogna. Varene har passert, det skal betales, og hun vet at det er nå jobben starter. Dette med å få lillegull over i vogna uten alfor mye sutring går, bank i bordet, som regel greit. Men så var det alle varene. For hun hakke bil, og skal rekke den fordømte bussen om 10 minutter.
En og en vare under vogna. Noen varer i nettet og papirrullene i poser som hun knytter kjapt på styret. Folk glor. Hun vet de gjør det, så hun løfter blikket for å glo tilbake. Bare for å finne ut at hun har tatt feil; ingen glor på den tungvindte metoden hennes. Alle er opptatte med sitt. Så bra! ….I wish, men det ville være løgn; en og annen snurt munn med to dømmende øyne; glor innimellom. De kan kanskje ikke holde ut det faktum at en ung kvinne bruker ekstra tid på pakking av matvarer på dette viset.
…lette ting i nettet, tunge ting under vognbagen, (i den lille greiea som Emaljunga mener er en perfekt underdel for handling, og som derfor i tillegg er utstyrt med esker!), gjøre-Even-glad ting i koppeholderene, det være seg smoothie eller grøtpose…
Etter 7 minutter med nøysom pakking, er det bare å rekke bussen. Kjentfolk kommenterer at hun går så fort. De skulle bare visst hvor raskt hun KAN gå, når hun har 1 minutt på seg og ikke 3. Dessuten har hun varmet opp. For hun gikk 2 kilometer ned til de butikkene før hun begynte å handle strategist etter ei god gammeldags liste.
Kan du ditt? Blir du med på datt? Nei jeg kan ikke. Nope, det går ikke. Neh, hakke barnevakt. Jeg kan 2 helger i måneden, og utover det kan jeg bare på dagtid når pojken er i barnehagen, som regel. For neste uke starter han for fullt der. Men hverdagskvelder? Nope; ukekvelder bye bye.
Annenhver helg er det action. Legohelg. Da er det begge gutta som gjelder, og det bades, leses, lekes, matlages, ryddes, vaskes, organiseres og koses. 7åringen trenger oppmerksomhet av mamma disse dagene, og det er bare å fordele godene rettferdig. 2åringen må pent dele mamma i to.
Slik er livet som alenemamma uten bil, AND I LOVE IT! Ville ikke bytta det mot noe som helst. Dette er de tungvindte dagene som er så lett til sinns. Fordi jeg er vant til det, og fordi jeg er hodestups forelska i gutta mine.
Pust pes? Ja det pustes og peses. Det er kjempeheavy, og skikkelig tussi: but Love’s got everything to do with it!
Morgenen er altså et kapittel for seg selv. Da trer multitaskemamma virkelig frem, og suser hit og dit mens minsten får seg en etterlengtet TVstund i ro og fred. Etter maratonet ned trappa for å rekke do, altså.
Det skal liksom være så himla “synd på” oss alenemødre. Men please da. Jeg er jo det motsatte av et offer, der jeg tøffer hit og dit med muskelkraft og bein i nesa. For ikke å snakke om rå besluttsomhet og enorm viljestyrke. Og konsekvent stahet, sistmenikkeminst. Nesten størst, faktisk!
Størst av alt er kjærligheten, og så kommer den konsekvente staheten på en solid og elegant 2.plass. På tredje: Velge sine kamper. Det er det du ser av oss foreldre in public, i det vi gir en smart kjærlighet på pinne til en liten søting for å overleve handlerunden. Relax. Slapp av. Vi har ca 5 tannkoster og 4 tannkremtuber fordelt på noen etager hjemme. Det ordner seg. Og barnet tåler en blodsukkertopp en sjelden gang; vi handler ikke såå ofte, vi “knallrike” aleneforeldre.
Dessuten slipper jeg hverdagskrangling, sjalusi og sure sokker i veien. Ja, man kan undre seg hvem som er ofrene i settingen mor, far og barn kontra mor/far og barn.
Det hersker fordommer hva angår aleneforeldre. Den stakkarslige båsen vi får tredd ned over hodet, har feil størrelse. Vi passer ikke inn der, og vi kler den såvisst ikke.
Nei, vi er noen forbanna tøffinger! Verstinger! Råinger!
Vi gjør alt det to stykker gjør sammen, alene, dagen lang. Og det med glede og kjærlighet.
Jepp, det går på hue og ræva, og det er en god del baller å sjonglere, samt mye å takle. Alene. Men denne dama her, det er jeg det, og en ting har jeg erfart: selv om det er mye å deale med som alenemor, er det nettopp dette som er greia for meg.
Ikke ti ville dinosaurer (ok… kanskje…) ….iallefall: ikke ti ville mus, ikke hester heller (jo kanskje…) …ikke ti ville fugler ville fått overtalt meg (…de kan jo ikke snakke, så.) til å flytte sammen med et annet voksent vesen nå. Ikke et menneske, ikke en ape og ikke en hest (Sorry Pippi, but that’s how it’s got to be!)
Gøy er det, å bo alene med barna. Kjærlighet er det, true love, det jeg føler for barna mine. Og slik takler jeg en relativt utfordrende alenemortilværelse uten bil: De små store gledene er enorme, og jeg kan ikke forklare hvor glad jeg er for å få oppleve dem i fred og ro, uten hverdagskrangling med en partner, mer snorking enn min egen, rot og sure sokker. Sofaen er så digg å ha alene om kveldene, at fjernkontrollen nærmest danser mot meg uten at jeg trenger å løfte en eneste finger, hvilket var den eneste løgnen her. Hvit, som den deilige fjernkontrollen.
Når det gjelder sofaen, kvelden, den hvite, deilige fjernkontrollen, og den svarte, fine blueraykontrollen, sier jeg som toåringen min ofte sier for tida: “Min! Miiiin!”
…… “Min! Miiin! Kvelden, sofaen og fjernkontrollen er miiin!”
Du er inne på forbipolene.blogg.no , for mer lesestoff, trykk på meny, kategorier 😉👍 følg meg på facebook; forbipolene.
(Jepp, det er meg på bildet. Før jeg ble redhead, før jeg ble blond.)
I går var du fortsatt en ettåring som brukte å være sammen med mammasin hver dag. Med venner, med slekta, eller hjemme hos pappa. På lekeplassen, i bassenget, ut i naturen, eller på bytur til Trondheim.
I dag er du en stor gutt som fyller to år om en måned, og i dag begynte du i barnehagen! Gratulerer, store gutten våres ☺
Dette gikk jo så fint, det, vennen. Du lekte og kosa deg, du.
Rett inn i gjengen, sykla du. Der, med de andre barna, innom den grinda, hører du til. Jeg så jo det. Dette har du godt av.
Og mamma, hun fikk servert noe av det beste hun vet av gutta på storbarn, nemlig mandelkjernepudding!
Dette blir gøy, Even; en helt ny hverdag for verdens snilleste lille trille. Men jeg skal være med deg enda noen dager før jeg gir slipp. (Selv om det så ut til at jeg bare kunne stikke. Du er nok lei av mamma nå, etter 2 år med altfor mange susser og altfor mye kos..)
Jeg hadde kjøpt bitte små tynnullbodyer, og bittesmå ullstrømpebukser. Bagen hadde jeg pakket for lenge siden, og nå stod jeg der og skulle ta på deg din første ullbody. Livredd, overlykkelig og supertakknemlig over å få være frisk nok til å ta vare på lille fantastiske deg, vurderte jeg å tilkalle en sykepleier skråstrek jordmor. For tenk om du datt ned på gulvet eller noe? Tenk om du gråt og fikk vondt i den lille babykroppen din i det jeg tredde bodyen over hodet ditt. Tenk om tenk om. Og tenk, tenk om…
Da bestemte jeg meg. Vi skulle jo bo alene sammen, du og jeg. Nå måtte jeg være sterk og klare dette uten bistand.
Jeg tok på deg ullbodyen og resten av det bittelille antrekket ditt, etter å ha tatt på deg den første bleien jeg tok på deg. Så la jeg deg inntil meg. Der festet du deg fast for ever and ever. Jeg var lost. Du eide mitt hjerte.
Dagene som fulgte var fantastiske. Du og storebror. Jeg og dere. Dere var som fancy, uoppnåelige, smashing news kind of modern fantastics. Som splitter nye farger. Som SPA. Som all verdens meganatur samlet i ett. Og JEG fikk æren av å være mamman deres. Jeg!
Jeg skrøt til sykepleierne om at jeg ikke hadde fått disse barseltårene alle vennene mine snakket om. Helt til dag 5.
Nå hadde jeg fått for meg at jeg ville snakke med en sykepleier eller ei jordmor om det jeg bekymret meg for. Så jeg gikk ut i gangen med deg i den lille trillen. Der ble jeg stående og prate med en dame. Sikkert en sykepleier. Kanskje en jordmor.
Jeg hadde nok stålsatt meg for morsoppgaven. Helt alene i hele verden i leiligheten min, skulle jeg jo ta vare på deg, lille venn. Måtte være stealwoman nå.
Jeg sa til sykepleierjordmordamen: “Jo altså. Jeg drar jo snart hjem. Og så …og så er jeg så redd. Fordi. Hva om det skjer meg noe. Hva om jeg dør. Da blir ham liggende der mutters alene, babyen min.. “
Innen jeg nådde “og så”, stortutet jeg. Tårene trillet ikke, de sprutet ut av øynene mine og jeg barseltåregråt for harde livet. Vi gikk inn på rommet vårt og pratet videre der.
På en eller annen måte gikk det bra, lille venn, og nå er du ingen baby lenger. All den deilige kjærligheten jeg fikk øse over deg. All den tryggheten jeg fikk gi deg. Alle nettene jeg fikk holde omkring deg. Alle tåteflaskene. Alle kosene. Smilene. Tårene. Badene. Nussene. De første skrittene. Det første ordet. Jeg fikk være med deg på alt det der.
Og nå skal vi videre.
Nå er du en liten komiker på to år som løper rundt her og klyper meg i kinnet før du springer og gjemmer deg. En liten gutt som hermer etter meg og ler så du rister. Du har et godt forhold til pappan din, og er rett og slett en sjarmis som smelter de fleste hjerter
Det er på tide at du får begynne i barnehage.
Strengt tatt har DU vært klar for det lenge.
Det er nok JEG som ikke har vært klar.
Om en måned er det to år siden jeg så inn i øynene dine for første gang og tenkte: “Er det DEG? Jeg kjenner deg … ååååh..” mens gledestårene rant nedover kinnene mine. To år siden jeg tredde på deg din første ullbody. To år siden jeg lærte at jeg også fikk barseltårer etter sønn nr to. To år siden livet fikk ny mening.
I morgen skal du og jeg, lille venn, gå til den barnehagen som vi har vært på besøk hos flere ganger. Du skal videre i livet, og jeg må gi litt mer slipp på deg.
Vet du hva?
Det er så spennende. Så gøy. Så vanskelig.
For jeg elsker deg og storebror så innmari høyt. Har gitt slipp før. Mer enn jeg ville. Det var storebror som kom til verden den gang jeg var for syk til å ta vare på en baby.
Denne historien ble annerledes. Jeg lærte hvordan jeg holdt meg frisk, og jeg lærte hvordan er barn godt kan være avhengig av meg.
Du har så godt av det, lille hjerte, å leke med de andre barna. Å knytte deg til enda flere voksne, og å utvide din horisont.
Men jeg står klar hver eneste ettermiddag, og kommer og henter deg. Kanskje løper du og gjemmer deg i barnslig fryd. Kanskje løper du mot meg og vil klemme. Ingen dager kommer til å være like. Jeg skal være her for deg like mye som før, bare på en litt annen måte enn du er vant til. Gjennom andre voksne og litt mindre tid av dagen.
Parkdressene, vinterdressene, regnklærne, tynnulla, fleecedraktene, buksene og jumprene er i str 92/98, vinterskoene, støvlene, joggeskoene og dockbootsene er i str 24/25,
og
luene
er så
store
at de ville
dekt halve kroppen din de dagene i oktober 2014.
Nå er du ikke bitte lille babyen til mamma lenger, men en stor barnehagegutt som har blitt skikkelig lang i det siste.
Og jeg er veldig, veldig stolt av deg. Du aner ikke. Jeg er sprekkeferdig. For du er et lite menneske som i mine øyne er så stort, skjønner du.
Det snedige er at storebror Mathias også bærer på denne kjærligheten for deg, Even.
Pappa, storebror og jeg, vi heier på deg nå lille vennen våres. Måtte du fortsette å få alle rundt deg til å le om dagene, og måtte du fortsette å være sånn en snill og kos gutt. Jeg håper de som jobber i barnehagen din får mange gode varne klemmer av deg utover vinteren. Til våren er du nok en vant barnehagegutt med mange venner i avdelingen.
