Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi triller inn på gårspassen ute her rett før middagstid. Tripper opp trappa, lillevennen på 2 år, og jeg. Jeg tar ham med inn, men det viser seg straks å være upopulært. Han vil og skal ut. 

Multitaskeradaren min starter søkemodus. Kan jeg greie å følge med minsten her ute vekselvis med å løpe inn på kjøkkenet og røre i kjøttdeig og to sauser? 

Like bra som jeg greier å bære minsten ned trappa på mårran uten å tisse meg ut, og samtidig rekke toan, der jeg finner peace, mens den lille moroklompen leker titten tei bak dodøra?

Like bra som jeg klarer å naile bæsjebleie, matlaging og Mathias sitt behov for svar på 10 spørsmål på samme tid?

Tja…

Lasagnen lager seg ikke selv, og toåringen passer seg ikke selv. 

Men en alenemamma som er vant til å jogge fra vett, sans og samling mot bipolar og adhd, kan! Og det begge deler! 

Jeg har full oversikt over gårdsplassen og veien fra kjøkkenvinduet, men plena og lekene må jeg løpe ut for å se. Even vet han må holde seg på plena, hvis ikke er det rett inn. Og mamma, hu kødder ikke nei, det vet han. Her hersker konsekvens. Du kødder iallefall ikke med HENNE, for hun holder ord: da bærer det ikn samme hvor mye sutring og hvor høylydt hvining. Mamma er sta. Hun MÅ være sta.

Det funka. Ut og inn av den ytterdøra, steke kjøttdeig og koke sauser, passe på minstemann, som forøvrig var imponerende dyktig til å leke på grusen og plenen, og sette seg ned på trappen innimellom rundene. Rope ut av vinduet mellom røring og steking: “Gååår det braaa Even?” -“…jaaaAaa!”

Nei jeg slipper ham ikke ut der alene enda. Til det er jeg nok altfor hønemamma. Men denne ordingen her funka for dagen. Man må ta dag for dag. Innrette seg. Utvikle seg. 

I butikken står en halvstressa alenemamma med minsten sin i handlevogna. Varene har passert, det skal betales, og hun vet at det er nå jobben starter. Dette med å få lillegull over i vogna uten alfor mye sutring går, bank i bordet, som regel greit. Men så var det alle varene. For hun hakke bil, og skal rekke den fordømte bussen om 10 minutter. 

En og en vare under vogna. Noen varer i nettet og papirrullene i poser som hun knytter kjapt på styret. Folk glor. Hun vet de gjør det, så hun løfter blikket for å glo tilbake. Bare for å finne ut at hun har tatt feil; ingen glor på den tungvindte metoden hennes. Alle er opptatte med sitt. Så bra!  ….I wish, men det ville være løgn; en og annen snurt munn med to dømmende øyne; glor innimellom. De kan kanskje ikke holde ut det faktum at en ung kvinne bruker ekstra tid på pakking av matvarer på dette viset.

…lette ting i nettet, tunge ting under vognbagen, (i den lille greiea som Emaljunga mener er en perfekt underdel for handling, og som derfor i tillegg er utstyrt med esker!), gjøre-Even-glad ting i koppeholderene, det være seg smoothie eller grøtpose…

Etter 7 minutter med nøysom pakking, er det bare å rekke bussen. Kjentfolk kommenterer at hun går så fort. De skulle bare visst hvor raskt hun KAN gå, når hun har 1 minutt på seg og ikke 3. Dessuten har hun varmet opp. For hun gikk 2 kilometer ned til de butikkene før hun begynte å handle strategist etter ei god gammeldags liste. 

Kan du ditt? Blir du med på datt? Nei jeg kan ikke. Nope, det går ikke. Neh, hakke barnevakt. Jeg kan 2 helger i måneden, og utover det kan jeg bare på dagtid når pojken er i barnehagen, som regel. For neste uke starter han for fullt der. Men hverdagskvelder? Nope; ukekvelder bye bye.

Annenhver helg er det action. Legohelg. Da er det begge gutta som gjelder, og det bades, leses, lekes, matlages, ryddes, vaskes, organiseres og koses. 7åringen trenger oppmerksomhet av mamma disse dagene, og det er bare å fordele godene rettferdig. 2åringen må pent dele mamma i to.

Slik er livet som alenemamma uten bil, AND I LOVE IT! Ville ikke bytta det mot noe som helst. Dette er de tungvindte dagene som er så lett til sinns. Fordi jeg er vant til det, og fordi jeg er hodestups forelska i gutta mine. 

Pust pes? Ja det pustes og peses. Det er kjempeheavy, og skikkelig tussi: but Love’s got everything to do with it!

Morgenen er altså et kapittel for seg selv. Da trer multitaskemamma virkelig frem, og suser hit og dit mens minsten får seg en etterlengtet TVstund i ro og fred. Etter maratonet ned trappa for å rekke do, altså.

Det skal liksom være så himla “synd på” oss alenemødre. Men please da. Jeg er jo det motsatte av et offer, der jeg tøffer hit og dit med muskelkraft og bein i nesa. For ikke å snakke om rå besluttsomhet og enorm viljestyrke. Og konsekvent stahet, sistmenikkeminst. Nesten størst, faktisk!

Størst av alt er kjærligheten, og så kommer den konsekvente staheten på en solid og elegant 2.plass. På tredje: Velge sine kamper. Det er det du ser av oss foreldre in public, i det vi gir en smart kjærlighet på pinne til en liten søting for å overleve handlerunden. Relax. Slapp av. Vi har ca 5 tannkoster og 4 tannkremtuber fordelt på noen etager hjemme. Det ordner seg. Og barnet tåler en blodsukkertopp en sjelden gang; vi handler ikke såå ofte, vi “knallrike” aleneforeldre.

Dessuten slipper jeg hverdagskrangling, sjalusi og sure sokker i veien. Ja, man kan undre seg hvem som er ofrene i settingen mor, far og barn kontra mor/far og barn. 

Det hersker fordommer hva angår aleneforeldre. Den stakkarslige båsen vi får tredd ned over hodet, har feil størrelse. Vi passer ikke inn der, og vi kler den såvisst ikke. 

Nei, vi er noen forbanna tøffinger! Verstinger! Råinger! 

Vi gjør alt det to stykker gjør sammen, alene, dagen lang. Og det med glede og kjærlighet.

Jepp, det går på hue og ræva, og det er en god del baller å sjonglere, samt mye å takle. Alene. Men denne dama her, det er jeg det, og en ting har jeg erfart: selv om det er mye å deale med som alenemor, er det nettopp dette som er greia for meg.

Ikke ti ville dinosaurer (ok… kanskje…) ….iallefall: ikke ti ville mus, ikke hester heller (jo kanskje…)  …ikke ti ville fugler ville fått overtalt meg (…de kan jo ikke snakke, så.) til å flytte sammen med et annet voksent vesen nå. Ikke et menneske, ikke en ape og ikke en hest (Sorry Pippi, but that’s how it’s got to be!)

Gøy er det, å bo alene med barna. Kjærlighet er det, true love, det jeg føler for barna mine. Og slik takler jeg en relativt utfordrende alenemortilværelse uten bil: De små store gledene er enorme, og jeg kan ikke forklare hvor glad jeg er for å få oppleve dem i fred og ro, uten hverdagskrangling med en partner, mer snorking enn min egen, rot og sure sokker. Sofaen er så digg å ha alene om kveldene, at fjernkontrollen nærmest danser mot meg uten at jeg trenger å løfte en eneste finger, hvilket var den eneste løgnen her. Hvit, som den deilige fjernkontrollen. 

Når det gjelder sofaen, kvelden, den hvite, deilige fjernkontrollen, og den svarte, fine blueraykontrollen, sier jeg som toåringen min ofte sier for tida: “Min! Miiiin!”

…… “Min! Miiin! Kvelden, sofaen og fjernkontrollen er miiin!”

Du er inne på forbipolene.blogg.no , for mer lesestoff, trykk på meny, kategorier 😉👍 følg meg på facebook; forbipolene.

(Jepp, det er meg på bildet. Før jeg ble redhead, før jeg ble blond.)