Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Den andre siden. Himmelen. Bak perleporten. Du vet, det stedet som du innimellom tenker på. Ja, du vet ikke engang om det er et “sted”, eller om det er et slags imaginært landskap som sjelen din tar med seg når den drar. Etter siste åndedrag er dratt inn, og du suser i vei. Kanskje er det her. Akkurat her, bare i en annen dimensjon. 

Vi er laget slik at vi ikke har stort peiling. Vi husker ikke. Kan sjeldent komme på hvor vi kom fra. Hva vi reiste fra før vi ankom moder jord.

Du ser dem reise forut. En etter en. 

Kirkeklokkene gir klang til sorgene, gang på gang. Tårene triller, og noen ganger gjør de ikke det. Noen ganger er du rett og slett for sjokkert.

For selv om vi vet

at døden

er like naturlig 

som fødselen

….kan det være så skremmende, det at vi ikke vet. At vi ikke har noen garanti for gjensyn, i det våre kjære slutter å puste den samme lufta som oss. Finnes det noen annen slags type luft å puste i etterpå? Det er så vanskelig å forstå, og tro på, at vi kan eksistere etterpå, uten oksygen…

Så. Er det et siste, aller aller, siste, farvel?

Jeg har er brennende ønske. Legg religion og alt annet informerende verktøy til side for en stund. Ikke slutt å tro, det handler ikke om det. Men akkurat dette svaret, kan du kun finne i dine drømmer når du sover. Ditt eldorado, med din fasit.

Dine drømmemønster

vil gi deg svarene du behøver.

Stopp opp, og mediter. Bruk denne pusten din som er verktøy. Og etter nattesøvn; Skriv opp drømmene dine om natten dersom du vil huske bedre. 

Jeg vet jeg har møtt mine kjære på den andre siden, i drømmeland. Det jeg ikke kan vite, er om det var min egen fantasi som fargela en svart sorg, eller om det var dem. Men jeg kan tro. Prøve å tro. For det føltes som om jeg møtte dem.

Etterpå har jeg begynt å forstå så mye mer ved livet. Jeg kan stå og hakke grønnsaker, og havne i et slags veikryss. De kaller det deja vou. Jeg kaller det altså veikryss med hundre retninger og tusen valg. I min verden har vi levd situasjonen ut flere ganger, enten kun i drømme, eller også i flere liv. Det er noe magisk og klart i det å forsøke å se inn i sin egen visdom og erfaring, og si til seg selv: denne gangen! Denne gangen skal jeg ta det rette valget!  Nøkkelen skal passe, and I shall pass!

Jeg kan sitte på en kafé, og kjenne at dette slags ensfargede hullet oppsluker meg for en kort stund. Jeg vet hvem jeg skal møte etterpå. Har jo repetert denne scenen om og om igjen. Aner hva som nå skal skje, og jeg følger årvåkent med.

Buddhismen inspirerer meg til å ta de rette valgene der og da. Jeg vet ikke mer om denne religionen enn folk flest, men det er basisen jeg behøver for å ta valg ut fra takknemlighet, kjærlighet, omtenksomhet og alt med måte. 

Vi mennesker er rare. Vi skal liksom ikke snakke om døden. Nei, vi krysser heller hele den fordømte gaten, enn å snakke om denne ukjente men velkjente døden. Det skremmer vettet av de fleste, dette emnet. Meg også. 

Men jeg vil snakke om mine kjære på den andre siden, som jeg innimellom føler prøver å nå meg på forskjellig vis. Vil fortelle om pappan min, og hvordan han og jeg deler bursdagen min og dødsdagen hans. Vil snakke om den dagen. Om drømmene etterpå. Om minnene. Om ham som person. 

Og hva med vennene mine og besteforeldrene mine? Skal jeg late som om de aldri har eksistert?

Jeg vil ikke at mine kjære skal slutte å snakke om meg den dagen jeg dør. Vil ikke glemmes på den forferdelige måten der. Bare fordi kroppen min er brent på et bål, og min sjel er der Gudene vet…

Det er på tide å sove igjen snart. Jeg gleder meg. En ny kveld nærmer seg, og jeg setter meg på skolebenken i drømmeland atter en gang. Studerer videre, og fastsetter at jeg ikke tilhører noen reoigion. Jeg er avdelingssjefen i mitt sinn. Selve sjefen over det hele, kan være fragmentert og fordelt over dimensjoner. 

Har to dype psykoser gjort meg klokere? Mer åpen for den dype type info?  Klarere i drømmene enn før? Ja. Jeg mener det. 7 år etter den siste psykosen, ser jeg det tydelig. Jeg er både klokere og mer åpen for svar nå enn før. Men jeg deler det sjeldent med noen. Jeg er ingen predikant. Selv om jeg har mye å fortelle om, fra hva jeg har opplevd, og funnet ut av sinnet’s underfulle fordypede verden.

Universet og jeg. Det er jeg og universet, når natta bretter det mørke teppet over meg, og jeg går i dvale mer eller mindre i omkring hele 8 timer. Jeg svømmer inn i meg selv og finner det jeg ubevisst søker, mens jeg bader i himmelens idylliske Selbuvann. Jeg flyter ut av Stjørdalselva på en stor badering. Der bader jeg omkring Langøra en stund. Hvorfor? Fordi underbevisstheten min tar i bruk både visuelle bilder, arketyper og tegn for å guide og forberede menneskesinnet på fremtiden. Survival of the you. Redskapet “skrudrøm” gir deg utstyr til å takle hendelser og ta riktige valg tiden som kommer.

Mange ganger drømmer jeg at jeg flyter med mot, og ned en slags foss. Vann. Det er mye vann. Vann er kjærlighet og følelser i tarotstokken. For min del symboliserer vann de store hendelsene i livet, fordi jeg har erfart det hittil når jeg setter sammen de sanne drømmene.

Dette er framtidsdrømmene mine.

Andre ganger møter jeg altså mine kjære i himmelen, og prater med de. Jeg som de fleste, vet for lite til å påstå at det faktisk ér dem. Det har jeg intet bevis for. Men det har funket fint for meg. Jeg skjønner i ettertid hva pappa forsøkte å vise meg da jeg drømte om ham for 4 år siden. I ene drømmen stod han foran meg på sykehuset, da jeg gikk mot døren på et sykehusrom som var så intenst opplyst av hvitt lys, at jeg senset noen var der med meg. Jeg aner ikke hvem, den dag i dag. Min bror kom gående fra høyre gang. I armene holdt jeg en baby. Så tittet jeg opp og fikk øye på pappa. Det synet var enormt mektig. Det var kun pappa, smilet hans, og masse lys. Jeg spurte: “Pappa!? Er DU her? Er ikke du død?”

Jeg var svært lykkelig i drømmen.

I ettertid forstår jeg hva drømmepappa ville si meg: “Her kjære datter, jeg kommer til å gi deg et barn. Ser du bror din? Han skal kalles opp etter ham.”

Det tredje året etter pappa døde på min bursdag, kom gledessjokk etter gledessjokk i vår familie. Først ble jeg gravid. Så min svigerinne. Så min søster. Vi er tre i søskenflokken; Min bror, min søster og jeg. 

Så de tre siste månedene innen det tredje året etter vår far døde, ble vi alle tre foreldre. Disse datoene stod for oss som eventyrlige milepæler det året: 20.10 , 22.11 og 22.12 2014 , ble henholdsvis Even, Johannes og Maria Louise født.

Det var ikke i våken sammenheng med drømmen at jeg kalte min andrefødte sønn for Even. Det er først nå flere år etter at jeg forstår den delen. Navnet kom jeg på da jeg så dokumentaren om Petter Northug, som gravid. Da hadde jeg tenkt å kalle ham Adrian. Men jeg la merke til at Petter har en lillebror ved navn Even Northug. Og da tenkte jeg på at det ville være genialt å kalle babyen i magen min Even, siden min bror heter Hans Even. Pappa må ha strevd fælt med å hinte til meg, for jeg hadde enda ikke bestemt meg for navnet da jeg dro til sykehuset. Men vel framme på sykehuset, var det akkurat som om noe eller noen tok avgjørelsen for meg; det var klart han skulle hete Even. Noe annet var nå utenkelig. Faktisk.

Om disse tre svangerskapene var planlagt, ja så var det ikke vi selv som planla dem.

Dette fikk jeg et glimt av i en klardrøm.

Jeg mener at vi alle er sanndrømte, og at dimensjoner kalt “andre sider” strekker ut til oss i drømmeland.

Jeg tilhører ingen religion, men ber til det noe som jeg er ydmyk nok til å innrømme at jeg ikke aner hva er eller heter, hver eneste dag. 

Vi må ikke stanse vår utvikling og søken etter geniale svar, ved religion. Mener jeg. Hjernen vår er født fri, og vi burde bruke den dag som natt, til å finne nye svar. Gå på nye vann. Lage nytt lys. Skape nye viner av nåtidens vann og kreere såkalte mirakler. Ikke stopp ved religionen din, men gå på eventyr i sinnet ditt og søk svar. 

Lytt gjerne til Bad Religion’s låt “Answer”. “The answer is perfect for you..” 

Jeg er fri til å skape min egen slags religion i mitt eget hode, (selv om jeg ikke kan kalle det religion.) Studere livet og finne svarene jeg behøver for å tro på det jeg tror på. Religiøse bøker kan påstå hva som helst. 

Og jeg kan mene og synse hva som helst. Hva jeg vil.

Takk og pris for spennende drømmer og frihet. 

Jeg mener det er sannsynlig at vi kan møte våre kjære fra den andre siden i drømmeland. Og jeg synes drømmer får for lite oppmerksomhet i samfunnets hverdag. Hvis drømmene ikke var viktige, ville de ikke finnes. Kall det gjerne fantasi, men forklar da i samme slengen hvorfor vi er utstyrt med noe vi kaller “fantasi”.

Rikere enn dette blir jeg faktisk ikke. Kontoene er smekkfulle, og det sprenger i brystet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det sprenger i brystet på den deilige, gode måten. Du vet, når du er trygg. 

Når rikdommen din gjør deg trygg.

Og hvilke kontoer er det jeg snakker om? 

Den ene har kontonummer priceless, and goes like this: ALLE de tre soverommene i huset er stappfulle, og i stua brenner 12 levende lys. Oppe på loftet sover lille Even på snart 2 oppi mammasenga. A single mama don’t mind. Love it! Nede i kjelleren driver min gogutt Mathias på 7 og min gulle tanteungdom Aron på 13 inntatt Mathias sitt rom. På gjesterommet ved siden av skal søstra mi og min tante minipie Maria på 1 sove.

Mathias elsker overnattingsparty. Vi gjør det alle her. Er vel en gjeng oversosiale antennevesen alle sammen. I kveld spiste vi taco, og selv om søs og jeg ikke fikk med oss noe som helst av Tingeling og vennene hennes, var det visst en bra film i følge Mathias og Aron. Maria og Even lekte hunder på gulvet, og innimellom fikk tante Silje babymassasje av Even. 

Jeg sitter i midten. Det bobler inni meg, og jeg elsker denne stua akkurat nå. Elsker hele livet mitt, og alle som er i det. Dem er gods, gull, diamanter og krystaller. Tenk at man kan være så heldig?

De andre kontoene er stappa, de også. 

En av disse har kontonummer uncredible. Det er den følelsen man får, når man er så heldig å få ha med seg en av disse allrighte venninnene sine på lennsmannskontoret i det man skal ta en prat om et nett-troll som ønsker deg død. Den tryggheten man kjenner inni seg når en fantastisk ung dame du kjenner allerede har søkt opp ip-adressen kvelden før, og politibetjenten viser seg å være en hyggelig kar som tar deg på alvor. 

Etterpå tar du en kaffe med trivelige folk som har både vett og erfaring nok i bagasjen til å le med deg av deg selv og dine rare fakter når du faller ut av setningen og tror det er Jørn Hoel “som sitter der borte” …men så var det ikke det han Jørn. Søren.

Så drar du og handler julegaver i september, og overalt møter du digge kjentfolk som beriker dagen med nok en klem, nok et smil og nok en: “…æ følge med dæ på blogginj din chu.” 

Så er det tid for overlevering av barn. Barna kommer, og du gleder deg til to bløte klemmer. Og hva gjør barnefar? Jo han har glemt å stikke innom butikken for å ta med seg noen poser som ble for store å bære for hu mor, så han nøler ikke, men suser ned til sentrum de ekstra 20 minuttene for å holde det han lovte. Håper han koser seg i helga. En viktig konto er et godt foreldresamarbeid.  

Du vet. Den sosiale delen. Den kan være så viktig for et menneske. Jeg kjenner folk som ikke har særlig mye av den delen. Den kontoen er tom. De sliter med ensomhet, og er i mine øyne noen amazing folks som kunne hatt mange gode venner. Hvis de bare greide å tro på seg selv. Og så kjenner jeg de som er som meg; nærmest oversosiale.

Så jeg laget en gruppe på facebook ved navn network weekend. Bor du i Trøndelag, eller er du der innimellom? Da kan det hende det er ei gruppe for nettopp DEG, og da er du hjertelig velkommen. Det er et sted for alle som vil hive seg med og være sosial, eller invitere til sosiale sammenkomster. Kriteriene er at du må respektere de forskjellige legningene og nasjonene der inne, og også akseptere at enkelte er med på festen som avholds og kaffedrikkende. Det er altså ei out shout gruppe der du kan spørre: “Hvor er det vors?” “Hvem er med på festen?” “Noen som hiver seg med ut en tur?” 

Jeg for min del har det veldig gøy hvis jeg føler for å tenke praktisk en helg ala pose og sekk.

Hvis jeg både vil ut på byen og danse fredag, rydde og shine kåken lørdag, og ha besøk og trene søndag, drikker jeg bare kaffe, vann og brus ut på fredag. Jeg har det definitivt like morsomt, pluss at resten av helgen topper det hele med superform. Er du avholds? Da er du også velkommen til å joine gruppa! Er du gay? Supert! Fra et annet land? Kjempebra, vi er ofte multikulturelle på party 🙂

Network weekend er stedet for deg som vil bygge nettverk på en morsom måte. Og for all del, ikke bare i helgene. Kaffe smaker like godt hjemme hos folk som på kafé, ikke sant? 

Ekte rikdom er til for å deles. 

Flere damer jeg kjenner har fikset på puppene sine. De er nydelige, og jeg respekterer de for valgene sine. Jeg kjenner også mange som fyller på her og der, som kommer til å gjøre det, og som her tidenes mest hotte lepper fordi dem har sprøytet inn noe sprøyt i munnen sin. Dette innlegget handler ikke om å kritisere disse valgene. Alle bør få respekt som man er. Og ingen er like. Selv om jeg noen ganger vrenger med i magen min når jeg ser på programmet “kirurgiske katastrofer” i grøss, gru og skrekkslagen sofaklatt.

Men hva er det jeg senser. Er jeg ikke normal lenger? Er jeg for outsider å regne, siden jeg ikke har fikset på noen ting? Siden sminkepungen min er en original eske fra Søstrene Grene, som jeg oppbevarer på kjøkkenet, der jeg har et sminkespeil klart. For der er det som regel dagslys. Sånn at jeg ikke pøser på for mye. 

Er jeg en raring, siden jeg kun kjøper sminke når eyelineren begynner å gå tom, når det er tid for mascarautbytte, og når den brune og den hvite refill øyenskyggen en sjelden gang går tom? 

For jordkloden har en svær, hot, sexy mama, restylanepreget munn. Denne munnen roper til meg som kvinne. Hver bidige dag. Gjennom internett. I bladene i dagligvaren. På TV. På kino. Jeg hører det godt, serru: “OPERER DEG! KJØP TI AV HVER SMINKETING! FJERN FINE LINJER FØR DE FORVANDLER SEG TIL RYNKER OG SPISER OPP DEG! BRUK DYRERE KREMMER! ENDRE PÅ HELE DEG! NÅÅÅ!”

Jeg hører. Men jeg nekter å svare.

Javisst har jeg et keisersnittarr som skal opereres. Men dette får jeg dekt av staten, og er av helsemessige årsaker. Og hadde det vært av kosmetiske årsaker, hadde det også vært ok. Det er ikke det. 

Det er dette forbanna maset! 

Se her! På de øverste to bildene er jeg uten sminke. Men siden jeg er født jente, skjønte jeg allerede i tidlig tenårene hva min mission som kvinne på kloden var. Det var ikke vanskelig å forstå, for jeg så det i bladene og på TV’n. Og jeg hørte jordklodemunnen allerede da. Bortsett fra at da var den ikke fylt opp med noe, den var mer klissete og rant over av gammeldags og duftende lebestift. Den ropte: “Smink deg og gå i dekning, jente! Ikke vær som du er! Dekk deg til, ingenting er bra nok her.”

Når du daglig begynner å sminke bort komplekser som 14åring, og fortsetter med det, kan det 22 år senere være utfordrende å kjenne igjen seg selv uten sminke. 

Dette fascinerer meg nok til at jeg setter på mine egne personlige breaks! Bremsene på kvinne! Det er ille nok at jeg ikke kjenner igjen meg selv uten sminke, om jeg ikke skal fjerne alle de søte kompleksene mine for alltid i tillegg.

Nei, jeg har ikke mer make up enn nødvendig i den eska mi. Nei, jeg legger ikke av penger til operasjoner og fillinger. Hvis rynkene mine plager folk i framtiden, er det ikke mitt problem. De kommer ikke til å spise opp meg, de rynkene, og jeg er ikke ute etter kjærest, så jeg trenger ikke glatte meg til for noen med et strykejern laget av botox og restylane.  Nei, jeg kjøper ikke de dyreste kremmene. Sorry, men jeg vet hva som fønker. Og jeg biter ikke på alle agnene som glinser på havbunnen.

Ja, jeg mener at trening fønker utseendemessig. Ja, jeg sverger til muskelavslappende meditasjon og masse god søvn. Ja, jeg elsker meg selv akkurat som jeg er, kompleksene mine også. Kan hende er puppene mine for store og tunge å bære på med tiden, men da går det sikkert an å fjerne deler av den bagasjen by sixty. For ryggen min sin del.

Sånn har JEG det. Bremsene på, og grenser i et kvinnesinn. For ja, jeg liker å pynte meg. Men jeg har ikke tenkt å fjerne hele meg selv for å være bra nok for jordklodekjeften! Det er ikke så nøye med å se ut som jeg er 40 den dagen jeg fyller 70. Den dagen er jeg glad jeg overlevde 50 og 60 nemlig. Den dagen skal ikke de vakre rynkene mine plage meg. Nå nei, det er ikke den slags tøv jeg den dagen skal lære mine barnebarn på 13 år!

Man kan se oss smile og prate rolig med barna våre i butikker. Vi ler og gir to søte sønner koser og klemmer. Så smyger vi oss raskt ut straks en av våre mini’s piper litt for høyt. Du vet, sånn rett før det går over til tidenes vrælekrise. Fasaden kan mange ganger være hesblesende strålende, siden vi legger all vår sjel i den stressende foreldrerollen. Ingen har vel mer misslykket bakgrunn enn oss. Får har hatt mer å kjempe for enn vi to.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sannheten bak, ser litt annerledes ut. Ja, vi kan jo ikke ligge i ei mørje inne på kjøpesenteret og leke monstermamma og prompepappa. Jeg vet ikke hvilken instans vitnene ville ringt da. Kremt. Noen ganger tar det litt av når disse fire hobbitene møtes i hente og leverings-situasjoner. Heftig, er ordet. Det er heftig. 

I dag hadde Even vært hos pappa og bobbo (bobbo er storebror Mathias) (update new readers: Mathias har fast base hos pappan sin, mens Even har fast base hos mamman sin. Grunnen til det kan du lese her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, mine egne historier, reisen forbi polene del 1, 2 og 3)

Dette med at lillebror Even ikke er til stede alltid, passer Mathias fint. Han elsker all den tiden han får alene med pappa, og er møkka lei av sin store fan lillebror, innimellom. Ja, tiden med pappa er viktig. Det er jo en superpappa det er snakk om, tross alt. Mens lille Even, han er en liten mammadalt. 

Pappa Tore og jeg kan prate og le, og kjenne på verdien i det å være samstemte i oppdragelsen. Noe som ikke alltid er populært hos Mathias. Han kan ikke lure oss. Vi er enige om svaret. I dag satte han seg ute ved trappa i demonstrasjon. 

Sannheten bak vår blide glade hobbitfamilie-fasade i butikker og andre steder i samfunnet, er altså, når ingen ser oss: lekeslosskamp med hvinelyder og latebrøl. Dessuten får Tore pappa og jeg, streng oppdragelse av vår eldste sønn, som mener vi begge er noen skrytepave-foreldre bare vi nevner noe positivt som har skjedd. Vi er dessuten enige, denne mamman og pappan, og det er dødskjedelig. Ikke har vi mye peil på data heller. Blæææ. Det er mye mye mer, altså, med disse trege foreldrene i følge Mathias, men jeg vet ikke om jeg tør skrive det her.

Det kan lett hende fasaden slår sprekker snart. Vi skal alle fire innta Leo’s Lekeland i Trondheim om noen dager/uker. Der kan det jaggu hende vi får utfordringer, for det er ikke sikkert vi greier å la være å leke der. Neida, det er ikke fasadesprekkgrunnen. Å leke liksom.. Det er nok mer grensesettingen som kommer til å slå sprekker der.

Eller skal vi bare slippe dem løs og ta oss en coffee, Tore? Anyway, takk for suverent samarbeid, som vanlig, you rock, dad. 

Nå har det skjedd noe annet bak fasaden her. Jeg har vekket til live igjen selveste filmnerden i meg, faktisk! Gammeldags og uten stasjonær internet som jeg er, kan jeg ikke som andre leie filmer på nett. Og jeg rotet bort fjernkontrollen til Blue ray spilleren for lenge siden. Nå har jeg kjøpt ny fjernkontroll, finally, og er rett ut på filmkjøret igjen. Aaah, I Love it! 

Kos deg bak DIN fasade 😉
 

Lørdag kveld skjedde noe ytterst sjeldent i Trøndelag, nærmere bestemt i Stjørdal by. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I det de siste flyene hadde landet og de aller siste flyene tatt av på Værnes flyplass, kunne noe ræl høres oppe fra lia.

En av disse damene hadde nylig fylt førti (gjett hvilken. Nei ikke gjett…) og hadde bestemt seg for å dra med lillesøstra si, som ikke er så liten lenger, ut på byen. 

Der lærte ganstersøster førti at det er en dårlig idé å ikke bare fyke til Trondheim, siden Stjørdal lå rimelig stille og øde (folkens kom dere ut. Er det krise så drikk kaffe! Og brus! Vær sosiale!) Men litt folk fant vi da. 

At jeg ga ut søs sitt nummer til en fyr, var imidlertidig en tabbe jeg, og iallefall hun, ikke kommer til å gjenta, da telefonen hennes ringte natta lang. 

Nei du ekke mye gangsta, søs Silje. I voksen alder begynner vi å bli bedre kjent. Og jeg må innrømme at jeg synes du er coolere enn en gangsta, whatever a gangsta really is 😉

Takk for en gøyal kveld ☺

Jeg kan gråte litt ekstra sippete av rørende scener på skjermen. Er det funny, kan jeg le med den virkelig styggeste latteren jeg har. Jeg kan bruke første trinn i kjellertrappa som skittentøysdunk når jeg har det travelt, og jeg kan både rape og gi lyd fra meg på andre måter. Når jeg har jogget langt, kan jeg svett som fy danse rart i stua. I den samme stua har jeg mye besøk, og det akkurat når det passer meg  Jeg er single, og danser kun etter min egen pipe.

Jeg skviser dette innlegget inn mellom filmene Birkebeinerne og How to be single, hvorav jeg nettopp har sett sistnevnte. I kveld skjemmer jeg bort meg selv grundig med filmer og egenkomponert brus. Smashing. 

(Selv om en eller annen anonym luring nok mener jeg ikke fortjener å skjemme bort meg selv, siden h*n har kommentert “du burde dø” under et av mine innlegg. Ja vi skal jo alle dø her på kloden, så det er ikke bare sånn at jeg “burde”. Jeg -skal- dø, jeg også. Sorry mac, men dette såret ikke meg. Døden er jo naturlig den. Du får ikke stoppet tastaturet på denne dama, bare ved å slenge ut eder og galle. Beklager dette på det dypeste. Kanskje. Muligens. 😉)

Back to basic.

Etter jeg har sett denne morsomme filmen om singellivet i New York, slår det meg at jeg ikke er som de fleste andre. “Alle” de andre single, som er på vei mot et forhold. Jeg for min del, er i mål. Fy skam meg. I mål, som single?

Eksperter, religiøse og forskere strides. Noen mener det var apene. Noen mener vi kom fra havet. Krabbende opp som pattedyr. Eller var de forfedrene til apene? Andre mener aliens er opphavet til human beings, og så er det de som tror det er Gudene’s verk, dette menneskelige livet.

Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv hva angår nuet. Uansett hvor vi kom fra, er jeg høyst usikker på om meningen med det hele var å dele hule/rede/hus/kåk/leilighet med et eneste annet voksent menneske for resten av livet.

Jeg respekterer andre og deres behov for nettopp dette med å dele bosted. For all del, hvis dere kan holde ut med hverandre’s lyder, lukter, uvaner og bølgende sinnsstemninger for resten av livet, så er jo det genialt i mine øyne. Særlig hvis det gjør dere lykkelige.

Men det gjorde ikke meg lykkelig.

Jeg er ikke laga sånn at jeg blir glad og lykkelig av en mann. Heller ikke dyre lamper, malerier, ting og tang. Et bryllup der jeg ville vært den selvlysende bruden med alles øyne på meg, ville ikke passet for min sjenerte natur. Og et samboerskap kunne jeg ikke villet garantere til evig livstid etterpå. 

Så hva om meningen med livet mitt er annerledes enn med ditt? Hva hvis jeg står sterkere alene? Jeg har så enormt dype følelser, at jeg som regel mister meg selv i et forhold. Gir alt. Skrur på kraner i ørkenen og lar mine egne behov tørke ut. Glemmer meg selv.

Som singel og fri, kjenner jeg at dette er det riktige for meg. Det er nå jeg har energi til barna mine og alle vennene mine. Her i mitt rede kan jeg trekke meg tilbake, og jeg trenger aldri å gå på tå hev for å ta hensyn til noen som helst annen voksen uten lyddemper. 

Jeg sier ikke at jeg for alltid kommer til å være single. Men det er meget mulig at jeg aldri kommer til å flytte sammen med et voksent menneske. 

Jeg var ikke gift da jeg var en alien heller. Var singel som pattedyr da jeg kravlet opp av havet også. Og som apekatt var jeg litt av en tøs. Gudene vet hvorfor.

Jeg har hatt dårlige venner. Og jeg har hatt, og har, gode, ekte venner. Du var en sånn dårlig venn. En fake tassebass som likte å henge med meg da jeg var ung, feilmedisinert, angstpreget og deprimert. Da var jeg bra nok for deg. Da slapp du å stå på det synkende skipet alene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå må jeg bare takke deg. For etter at jeg for ca 10 år siden brøt kontakt med deg, har du kommet med to klinkende klare tilbakemeldinger.

De går slik:

Nr 1: Jeg har forandret meg, og det er visst helt krise. Ikke bra. Nei fy søren altså.

Nr 2: Jeg har visst blitt “overfladisk”. Jepp. Nei altså, dette ekke bra! Føsj. Nå må jeg ta meg sammen.

Tusen takk, gamle “gode” “venn”, som jo tross alt kjente, og kjenner meg myyye bedre enn meg selv, til tross for at jeg aldri delte mine innerste tanker og idéer med deg, for at du forteller meg HVEM jeg er. 

Dette setter jeg altså SÅ umåtelig stor pris på, særlig fordi jeg ikke ante no shit om at jeg er slik; overfladisk. 

Nå skal jeg takke deg enda grundigere. I detalj. Ja nei, for man er ikke menneske for å drive å “forandre seg”, hva? Nei fydda. Dette ser vi jo allerede på oss humans som spedbarn. Vi endrer oss ikke, hverken psykisk eller fysisk. Nei det er ikke naturlig å holde på å forandre seg. På 18årsdagen våres kryper vi fortsatt rundt på ei matte på gulvet med sutt og bamse, mens vi gogo og gaga med de jevnaldrende vennene våre. For ikke å snakke om foreldrene våre, som jo heller ikke har forandret seg det spøtt siden sin fødsel.

Litt av en verden dette, ja. Knis. Gaga. Gogo. Wræl.

Ja nei nå tok jeg litt i. Sånn ER det jo ikke. Men ellers må vi påpeke at lite endrer seg her i verden hva? Man lærer aldri noe nytt, eller? Ordet “utvikle”, det betyr ingenting. Neh. Vi er stillestående og skifter aldri aldri hamm. Vi forelsket oss aldri. Flytter aldri sammen med noen. Rusmisbrukere slutter aldri med rus, og endrer aldri livsstil. Unge blir aldri eldre med annerledes klær og hårstil. Ingen utdanner seg. Alt står stille på stedet.

Takk for at du minte meg på at jeg må skjerpe meg. Slutte å drive og holde på med å “forandre” meg sånn. Nei jeg skulle virkelig holdt meg til de derre angstanfallene, den lille hybelen og de medisinene jeg fikk som gjorde meg mer crazy enn jeg er! Takk. Du var en “god” venn du. Og nå er jeg desverre ikke bra nok for deg lenger. Huff å lell. Du som var så “ekte” en venn, i følge deg selv 

Selv om jeg aldri så deg da jeg behøvde deg som mest. Selv om jeg satt på bunnen og gråt på psykiatrisk institusjon etter en traumatisk psykose som gjorde at de måtte ta fra meg barnet mitt. Selv om jeg tok livets mektige utfordringer på strak arm gang på gang, mens livet ga meg juling, uten at jeg så snurten til deg. Jeg så deg heller ikke da jeg mistet pappan min på bursdagen min. Det var tøft, men heldigvis har jeg så mange gode venner som alltid har vært der for meg fordi de kjenner meg. De er på mange måter mine fjerne slektninger. 

Ikke for det, ta det ikke ille opp. For jeg FORSTÅR jo deg. Hvorfo skulle DU, selveste DU, ville henge med ei som har blitt så overfladisk som MEG?

For det vet jeg jo nå. Du ropte det til meg i går på en fest i den lille byen vår, at jeg har blitt overfladisk. 

Men ja, du har jo rett. Takk for innsikten du gir meg i meg selv. For jeg må jo være utrolig overfladisk, siden jeg ikke var enig med deg i dine negative ytringer om Syriske flyktninger. Siden jeg ikke hater Kim Cardashian, og siden jeg ikke lenger dykker ned i crazy selvmedlidenhet og innbilte sorger.

Du kjenner ikke igjen meg. Og det er jo helt grusomt. Jeg lover deg å gjøre noe med dette, slik at jeg kan være bra nok for deg igjen, min “venn”. Jeg vet jo at du “kommer til å være der” for meg når livet stormer og jeg trenger en stødig hånd å holde i. En slik stødig hånd har du jo “alltid vært” for meg i fortiden.

For når du sier det… jeg lever et skikkelig overfladisk liv. Hver gang jeg får en suss og en kos av sønnene mine, og hjertet mitt smelter mens lykketårene presser på. Ja da er jeg jo litt overfladisk. Grunnen til at jeg har så mange gode venner, er jo også fordi jeg er overfladisk. 

Jeg handler inn klær og mat til barna mine, gjør husarbeid, sørger for en trygg tilværelse for to coole barn, (som du aldri har møtt da men…), kjøper klær til meg selv på salg og er aktiv på bruktmarkedet. Dette er jo aldeles usmakelig. Dette må jeg slutte med. Makan til materiell overfladiskhet.

Nei jeg burde heller bruke de pengene på sånnt som du gjør. For det du gjør i ditt liv, er jo helt riktig for meg og barna mine, i vårt liv. Vi er jo klonet, du og jeg, “kompis”.

Gleder meg til å henge med deg igjen. Tror jeg må begynne å røyke, som før, for å være sikker på at jeg er cool nok. Må nok endre på så og si alt ved meg, slik at jeg passer inn i ditt liv igjen.

Og jeg må nok slutte med å lytte til andre sine betroelser. Må nok slutte å drive å være sånn til å stole på. Nei Gud så kjedelig for en sånn spennende fyr som deg. Oh lord, du som har rett i alt. Jeg takker deg, priser deg, og bukker og neier, for viktige og informative påstander om HVEM JEG ER! You really rock, dude 😙😉☺

…men du.  Jeg har tenkt litt på det. Det er så mange endringer du krever av meg for at du skal like meg. Jeg tror ikke jeg gidder. Tenker jeg vil være akkurat som jeg er jeg.

What’s up? Tør du spørre?

Fire crazy damer (ja, crazy, I promise you that) har samla seg i et eneste stort zumbavrikkende lattervræl nede i Stjørdal sentrum. 

Linn Alice og jeg er fanget her sammen med to zumbainstruktører ved navn Ankie og Divanelys, og jeg for min del er home alone hele helga.

Og hva babler vi om, før flere ankommer bygningen? Overskriften. Vi snakker om overskriften. 

…og vi drikker litt overskrift.

…og jeg mottar warnings fra damene i Trondheim by (klem til dem)

We might be back 2morrow.

Nå skal det flires, skåles for livet, zumbadanses og …og …og flireskåledanses!

God helg god helg og atter god helg 😇💃👀💪

Du lister deg stille inn på badet. Kan ikke låse. Har holdt deg lenge nå. Det har blitt en vane, og tilnærmet lite plagsomt, dette med å fortrenge sine behov. Så prøver du så godt du kan å gå på do. Det ser ut til å gå bra. Krabbaten ser ut til å være opptatt med lekene du satte fram. Og musikken. Og smokken. Og bøkene. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men han har lært seg å gå nå, og kommer seg fortere frem.

Damtidam, boo, der står han plutselig. Som et barn i en grøsserfilm. The orphan eller noe. Vips. Ut av intet. Akkurat nå som du endelig skulle få ut møkka. Han tar tak i mammaknærne, og du husker at det er neggelkippedag i dag. Så strekker han armene opp mot deg og vil i fanget.

Noensinne gjort gått på do med en liten tassi i fanget? Det er det ultimate av det oversosialeste du kan gjøre. Spaaace.. Time alooone.. Men jaja, hyggelig med selskap. Not allways. But. Yeah.

Dette er minner som strømmer gjennom hodet mitt i det jeg snoker i bøkene på Stjørdal’s bokhandel, og finner Malin Meekatt Birgersson’s bok “La mamma bæsje i fred!” 

Jeg fåååår så lyst til å unne meg den, men må nok prioritere bleier, mat og annet nødvendig stuff. 

Neste gang jeg ser boka, er jeg på en hektisk handlerunde i Trondheim sammen med ettåringen min som ikke er ettåring siden det er en måned igjen til han fyller to. Som småbarnsmamma og samværshjem for min 7åring har jeg blitt for nærliggende dement å regne. Ting blåses ut av hue mitt støtt og stadig, og jeg aner behovet for en aktivitetskalender (spm forøvrig henger ubrukt i stua. Jeg bruker tid på å studere den. Venne meg til den.) 

Igjen ble jeg stående å bla i “La mamma bæsje i fred”. Jeg elsker slike ekte bøker, skrevet av kloke og ærlige foreldre som nekter å sannhetspynte. Det letter forhøyede mammaskuldre enormt å lære at det er helt vanlig å innom alle de positive OG negative sidene ved foreldrerollen. (les: Også Henriette Steenstrup og bloggerene CasaKaos og Pappahjerte har gitt ut bøker i samme sjanger.) 

Igjen var jeg streng mot meg selv. Må skulle det prioriteres klær til barna, ingen bok! Fader å…  

I dag, endelig, var det MIN tur! NÅ har jeg unnet meg boka! 

Så her ligger jeg, ved siden av en stor ettåring som la seg litt sent i kveld, som får ta badinga i morgen, som fikk både is og kjærlighet på pinne hos coole folk som vi besøkte i dag, som må ta badinga …ja det både nevnte og glemte jeg at jeg nevnte, og som sovnet med et smil om munnen i kveld, supertrøtt. For hver kveld og hver morgen tilgir han meg at jeg presset ham til tannpuss. Også i kveld. Jeg fikk kos, og han sa “Gjla i gæ” som betyr “Gla i dæ”.

Nederst nede ligger klær som skal vaskes. Det passet ikke meg i dag å vaske dem. Det er brannfarlig å sette på den maskina og gå fra kåken har jeg forstått, og vi er mye ute. Kanskje det passer i morgen? Kanskje ikke. Da skal den lille store ettåringen min reise til pappan og storebroren sin, dagen er stappfull, og denne mamman skal ta seg en fest med amazing ladies. Damer det er en gave å tilbringe tid med. Klærne kan vente, no need to hurry.

Takk oh mother earth for disse moderne bøkene om virkeligheten bak foreldrerollen. Det er snakk om formidling laaangt fra perfektivisering, og virkelig morsomt lesestoff.

Og var så dette innlegget sponset? Neida. Litt lat kanskje jeg da. Kunne sikkert for lenge siden bedt om å få denne boka gratis for å reklamere om den. Og jeg mener ikke det ville ikke vært noe galt i det altså. Jeg er bare ikke vant til det.

Så kjære Malin Birgersson, her er litt gratisreklame til deg. 

Og nå skal det LESES! Etter jeg har hentet mandelpuddingen som står i kjøleskapet. Minsten sover jo, lykkelig uvitende om mammas utskeielser. Spise på sengekanten? Nei fy og fy, det gjør aldri jeg. Ikke rent fasademessig. Bare kanskje. Happens here and stays here, tenkte jeg. Bortsett fra at jeg skrev det her nå. For en MOR! Spiser på sengekanten! 😨

  God kveld fra Lykketoppen 😉😉😉

jæcpjxohxoy

Kan man være bipolar og overlykkelig, uten at man er syk? 

Kan man kjenne oppriktig glede veldig ofte og samtidig være frisk fra bipolar?

Kan man som bipolar være deppa innimellom, uten at det betyr at det er en nedtur av et dypdykk i diagnosen….? 

Før trodde jeg ikke det. I et umodent kaos uten peiling, surret jeg rundt som en sensommerflue, på søken etter ei real ku-ruke å sette meg på. Der kunne jeg gni møkka inn i selvmedlidenhet, og ligge der og kave i uvitenhet om noe bedre. 

Nei jeg hadde ikke peiling. Hvordan, og ikke minst hvorfor, prøve å styre en bil man tror man ikke eier? 

Det fantes lite stil over min livsstil. Jeg gikk opp i hypomanier og ned i milde depresjoner. For, selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde noen diagnose, og at psykiaterene tok feil, turde jeg ikke å slutte med lithium. Ikke før jeg ble gravid.  Og alvorlig syk. 

Syk? JEG? Nånei! Høygravid og tvangsinnlagt ja? Men manisk og psykotisk? Neverrrr!

Etter jeg landa langt under kumøkken, nesten nedi Kina, for 7 år siden, har jeg lært mye om diagnosen bipolar 1. 

Det tok meg 1 år å godta at jeg hadde bipolar og akseptere riktig medisinering, og jeg har siden brukt 6 år på å bli ekspert på meg selv i kombinasjon med diagnose bipolar 1. Ikke engang de med bipolar 2 kan helt forstå. Det er med diagnose bipolar 1 at grenselandet viskes ut, og depresjoner og manier går over i psykoser. En verden du aldri kan fatte og begripe hvis du ikke har vært der. En verden du heller ikke begriper og fatter særlig av hvis du har vært der.

Jeg gikk kurs. Det varte over et halvår. Jeg lot meg medisinere, og det ga meg vettet tilbake. Lithium er ingen lykkepille. Det er den eneste medisinen som kunne gått som helsekost. Jeg kan ikke ta lykkepiller. Kun lithium og litt seroquell. For å lukke kaninhullet i bakken, så jeg ikke blir psykotisk. 

Det går sjelden en kveld uten at jeg sier positivt ladede affirmasjoner til mitt eget speilbilde. Jeg vet at jeg må ta ansvar for denne psyken min. Vet at det gjelder hver dag.

Jeg må ivrig kjempe en kamp. Hver uke. Være årvåken for små tegn. Kan dem utenat, disse tegnene.

Kjenner jeg signaler om depressiv sinnsstemning, kan jeg ikke slenge meg ned på sofaen. Da må jeg ta ansvar. Ut og jogge. Skaffe meg endorfiner. Dopaminer i hodet mitt. Trene. Danse. Ringe en venn og være åpen om de triste tankene, selv om jeg hater å klage. Jeg må omfavne det jeg minst har lyst til på en sånn dag: fysisk trening og sosialt samvær. Jeg må ta en dusj og føle meg ren og fresh. Vaske huset. Lage hygge. Ja. Jeg bør ta ansvar. Ingen andre kan jage bort de bipolare trollene, enn meg selv. 

Ta blodprøver. Måle lithiumspeil i blodet. Følge opp.

Kjenne tegnene på hypomani. Stole på at jeg er stort sett skjermet fra å blir hypomanisk så lenge jeg begrenser meg selv med antipsykotika og stemningsstabiliserende. Og hvis jeg kjenner tegnene på hypomani, må jeg: trene hardt. Dusje. La være å ringe en venn, og legge meg tidligere enn vanlig på kvelden. Skjerme meg selv fra inntrykk.

Når du lever med den psykiatriske diagnosen med høyest selvmordsstatistikk, kan du velge å gi blaffen. Eller du kan velge å bli ekspert på deg selv med bipolar.

Javisst kan man være frisk som en fisk, perfectly medicated, og samtidig skikkelig skikkelig naturlig glad. En ekstra motor sådan, er hva bipolar da forvandler seg til. 

Men. For å oppnå denne tilstanden, må man ta visse forhåndsregler. Man må la søvnrytme være å anse som like viktig som næring. Ok, så kan det dukke opp sene kvelder. Bare de er unntak, og ikke regel. Man bør affirmere og meditere mindfulness, samt sørge for en positiv indre stemme. 

Det er så mye viktigere for en sårbar sjel med bipolar, å være takknemlig og finne lykke i de små tingene. De bitte små hendelsene. Solstrålene en ellers regntung dag. En liten bønn. En samtale med en venn. For å gardere seg mot den depressive delen av diagnosen, bør en lære seg å senke kravene til lykke. 

2 mennesker med bipolar kan ha svært forskjellige utgangspunkt for morgendagen. It depends on the personlity. And you can create your own personality.

Er det greit å sitte på den ku-ruka og smøre seg inn med selvmedlidenhet, ja så er det det. Både for bipolare og folk uten noen diagnose. Ingen kan ta fra en det å bruke unødig tid på å rulle seg i gjørma og synes synd på seg selv. Men det er bare så mye mer alvorlig for en med bipolar å utsette seg for den møkka. Følelsene er så mye mer forsterket. Den ku-ruka kan bli så forbanna mye større og vanskeligere å komme ut av.

Så hva om man frisk og velmedisinert kan ta i bruk de samme forsterkningene, bare i positiv retning? Hva om man kan bruke speilaffirmasjon hver eneste bidige kveld, i all sin genialitet, og manipulere sin egen friske bipolare hjerne til å innta en lykkelig holdning?

Er man da hypomanisk? (Altså, stadiet før manisk.)  Nei. Man er ikke syk fordi om man er frisk. Man er ikke hypoman selv om man er glad.

Du kan være bipolar i remisjon, symptomfri og stabil, samt lykkelig. Da har du styring på økonomien. Du kan snakke mye, men ikke ukritisk. Du takler turtakingen. Naturlig impulsiv, men langt fra over hele linja. Du kan bli sinna og glad som andre, deppa også, men det finnes en viss rød trå i det hele. Du går ikke utenom grensene for normal atferd. Alt dette takler du ikke 100 % som hypoman.

Det handler om å styrke sitt psykiske immunforsvar. Tankene trenger sin næring. Følelsene også. Du er sårbar med denne diagnosen, og ingen andre kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Du trenger å snakke vennlig til deg selv i den indre stemmen din.

I dag er jeg i byen der jeg så mange ganger var innlagt som ung. På bildene ser dere meg foran en hekk. Bak hekken ser dere psykiatrisk avdeling, Levanger. Som ung var dette mitt hjem nr to. De prøvde så godt de kunne å hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke før jeg innså at dem hadde rett. Jeg trengte de tiltak dem hadde å tilby. Inntil da var jeg ei såkalt gjøkeredejente. Institusjonert.

Det hele endte i en enorm psykose for 7 år siden. Den var dyp. Og på mange måter var deler av den fantastisk å oppleve. Den tilstanden. De sansene. Følelsene. Tankene. Den overdimensjonelle tilstedeværelsen. Med meg derfra tok jeg emosjonell visdom. En slik psykose likner veldig på en såkalt syretripp. Jeg har aldri prøvd syre. Aldri trippet på narkotika. Jeg trenger ikke drugs dor å trippe.

Jeg har dypde, og kan senke meg med i andre mennesker’s følelser bare ved å se dem inn i øynene. Jeg kan sette meg inn i andre folk’s opplevelser lett som bare det. 

Og jeg føler med. Har sånn innmari empati. Og det er ikke negativt i det hele tatt. Det er godt. 

Noen kan mene at diagnosen min er en slags skam, og at jeg ikke burde være så åpen om det. Vel. Det var nettopp det min kjære far lærte meg at jeg burde være. Åpen. Bryte tabu. Kræsje fordommene i en stor vegg, for jeg har ikke tenkt å møte den forbanna veggen, jeg. 

Pappa ville vært stolt av meg. Jeg er stolt av meg. Vennene mine er stolt av meg. Jeg kom meg gjennom fascinerende utfordrende tider, og vet at jeg sitter på kunnskaper innen min diagnose som få andre vet om. 

Jeg er takknemlig for å få oppleve det tivoli det er for meg den dag i dag, å surfe frisk og velberget på en diagnose som tidligere var min verste fiende. Men hva er det jeg senser? Jo, luper og spotlight fra bygdadyrets venner, for å følge med på hele min væremåte. “Eeeer a ikke litt VEL happy nå eller!?? Ååjoa! Hypomanisk,er a!” “Oi, hun er TRIST! Jepp! Hadde rett! Det var hypomani, og så datt a ned i depperten!” Man kan formelig se sladrehunksen knuge kaffekoppene ivrig mens de spisser alle følehorn, klare til angrep.

Men jeg humrer og ler. Er det ikke litt funny, hva? Både jeg og teamet av eksperter omkring meg vet at jeg er frisk som en fisk og har vært det i 6 år. Da er det litt søtt at små bygdadyr leker spesialister.

Samtidig preger et alvor meg hver dag. Ikke alle holdt ut. Mange reiste i forveien, med viten og vilje.

Alle dere som ikke overlevde. Jeg tenker på dere hver dag. Og da vet jeg at dere er der. Det har jeg så mange ganger fått bevist. Jeg respekterer valget dere tok. Dere var ikke her for å leve for andre. Dere følte dere som femte side av en firkant. 

Derfor må vi være åpne. Være åpne, for å gjøre verden til en femkant, så alle får plass.

Jeg er så glad i deg, gjøkeredejente fra fortiden. Uten deg, ville jeg aldri kommet dit jeg er nå. You did the work, girl. You rock, young one!