Flere damer jeg kjenner har fikset på puppene sine. De er nydelige, og jeg respekterer de for valgene sine. Jeg kjenner også mange som fyller på her og der, som kommer til å gjøre det, og som her tidenes mest hotte lepper fordi dem har sprøytet inn noe sprøyt i munnen sin. Dette innlegget handler ikke om å kritisere disse valgene. Alle bør få respekt som man er. Og ingen er like. Selv om jeg noen ganger vrenger med i magen min når jeg ser på programmet “kirurgiske katastrofer” i grøss, gru og skrekkslagen sofaklatt.
Men hva er det jeg senser. Er jeg ikke normal lenger? Er jeg for outsider å regne, siden jeg ikke har fikset på noen ting? Siden sminkepungen min er en original eske fra Søstrene Grene, som jeg oppbevarer på kjøkkenet, der jeg har et sminkespeil klart. For der er det som regel dagslys. Sånn at jeg ikke pøser på for mye.
Er jeg en raring, siden jeg kun kjøper sminke når eyelineren begynner å gå tom, når det er tid for mascarautbytte, og når den brune og den hvite refill øyenskyggen en sjelden gang går tom?
For jordkloden har en svær, hot, sexy mama, restylanepreget munn. Denne munnen roper til meg som kvinne. Hver bidige dag. Gjennom internett. I bladene i dagligvaren. På TV. På kino. Jeg hører det godt, serru: “OPERER DEG! KJØP TI AV HVER SMINKETING! FJERN FINE LINJER FØR DE FORVANDLER SEG TIL RYNKER OG SPISER OPP DEG! BRUK DYRERE KREMMER! ENDRE PÅ HELE DEG! NÅÅÅ!”
Jeg hører. Men jeg nekter å svare.
Javisst har jeg et keisersnittarr som skal opereres. Men dette får jeg dekt av staten, og er av helsemessige årsaker. Og hadde det vært av kosmetiske årsaker, hadde det også vært ok. Det er ikke det.
Det er dette forbanna maset!
Se her! På de øverste to bildene er jeg uten sminke. Men siden jeg er født jente, skjønte jeg allerede i tidlig tenårene hva min mission som kvinne på kloden var. Det var ikke vanskelig å forstå, for jeg så det i bladene og på TV’n. Og jeg hørte jordklodemunnen allerede da. Bortsett fra at da var den ikke fylt opp med noe, den var mer klissete og rant over av gammeldags og duftende lebestift. Den ropte: “Smink deg og gå i dekning, jente! Ikke vær som du er! Dekk deg til, ingenting er bra nok her.”
Når du daglig begynner å sminke bort komplekser som 14åring, og fortsetter med det, kan det 22 år senere være utfordrende å kjenne igjen seg selv uten sminke.
Dette fascinerer meg nok til at jeg setter på mine egne personlige breaks! Bremsene på kvinne! Det er ille nok at jeg ikke kjenner igjen meg selv uten sminke, om jeg ikke skal fjerne alle de søte kompleksene mine for alltid i tillegg.
Nei, jeg har ikke mer make up enn nødvendig i den eska mi. Nei, jeg legger ikke av penger til operasjoner og fillinger. Hvis rynkene mine plager folk i framtiden, er det ikke mitt problem. De kommer ikke til å spise opp meg, de rynkene, og jeg er ikke ute etter kjærest, så jeg trenger ikke glatte meg til for noen med et strykejern laget av botox og restylane. Nei, jeg kjøper ikke de dyreste kremmene. Sorry, men jeg vet hva som fønker. Og jeg biter ikke på alle agnene som glinser på havbunnen.
Ja, jeg mener at trening fønker utseendemessig. Ja, jeg sverger til muskelavslappende meditasjon og masse god søvn. Ja, jeg elsker meg selv akkurat som jeg er, kompleksene mine også. Kan hende er puppene mine for store og tunge å bære på med tiden, men da går det sikkert an å fjerne deler av den bagasjen by sixty. For ryggen min sin del.
Sånn har JEG det. Bremsene på, og grenser i et kvinnesinn. For ja, jeg liker å pynte meg. Men jeg har ikke tenkt å fjerne hele meg selv for å være bra nok for jordklodekjeften! Det er ikke så nøye med å se ut som jeg er 40 den dagen jeg fyller 70. Den dagen er jeg glad jeg overlevde 50 og 60 nemlig. Den dagen skal ikke de vakre rynkene mine plage meg. Nå nei, det er ikke den slags tøv jeg den dagen skal lære mine barnebarn på 13 år!
