Den andre siden. Himmelen. Bak perleporten. Du vet, det stedet som du innimellom tenker på. Ja, du vet ikke engang om det er et “sted”, eller om det er et slags imaginært landskap som sjelen din tar med seg når den drar. Etter siste åndedrag er dratt inn, og du suser i vei. Kanskje er det her. Akkurat her, bare i en annen dimensjon. 

Vi er laget slik at vi ikke har stort peiling. Vi husker ikke. Kan sjeldent komme på hvor vi kom fra. Hva vi reiste fra før vi ankom moder jord.

Du ser dem reise forut. En etter en. 

Kirkeklokkene gir klang til sorgene, gang på gang. Tårene triller, og noen ganger gjør de ikke det. Noen ganger er du rett og slett for sjokkert.

For selv om vi vet

at døden

er like naturlig 

som fødselen

….kan det være så skremmende, det at vi ikke vet. At vi ikke har noen garanti for gjensyn, i det våre kjære slutter å puste den samme lufta som oss. Finnes det noen annen slags type luft å puste i etterpå? Det er så vanskelig å forstå, og tro på, at vi kan eksistere etterpå, uten oksygen…

Så. Er det et siste, aller aller, siste, farvel?

Jeg har er brennende ønske. Legg religion og alt annet informerende verktøy til side for en stund. Ikke slutt å tro, det handler ikke om det. Men akkurat dette svaret, kan du kun finne i dine drømmer når du sover. Ditt eldorado, med din fasit.

Dine drømmemønster

vil gi deg svarene du behøver.

Stopp opp, og mediter. Bruk denne pusten din som er verktøy. Og etter nattesøvn; Skriv opp drømmene dine om natten dersom du vil huske bedre. 

Jeg vet jeg har møtt mine kjære på den andre siden, i drømmeland. Det jeg ikke kan vite, er om det var min egen fantasi som fargela en svart sorg, eller om det var dem. Men jeg kan tro. Prøve å tro. For det føltes som om jeg møtte dem.

Etterpå har jeg begynt å forstå så mye mer ved livet. Jeg kan stå og hakke grønnsaker, og havne i et slags veikryss. De kaller det deja vou. Jeg kaller det altså veikryss med hundre retninger og tusen valg. I min verden har vi levd situasjonen ut flere ganger, enten kun i drømme, eller også i flere liv. Det er noe magisk og klart i det å forsøke å se inn i sin egen visdom og erfaring, og si til seg selv: denne gangen! Denne gangen skal jeg ta det rette valget!  Nøkkelen skal passe, and I shall pass!

Jeg kan sitte på en kafé, og kjenne at dette slags ensfargede hullet oppsluker meg for en kort stund. Jeg vet hvem jeg skal møte etterpå. Har jo repetert denne scenen om og om igjen. Aner hva som nå skal skje, og jeg følger årvåkent med.

Buddhismen inspirerer meg til å ta de rette valgene der og da. Jeg vet ikke mer om denne religionen enn folk flest, men det er basisen jeg behøver for å ta valg ut fra takknemlighet, kjærlighet, omtenksomhet og alt med måte. 

Vi mennesker er rare. Vi skal liksom ikke snakke om døden. Nei, vi krysser heller hele den fordømte gaten, enn å snakke om denne ukjente men velkjente døden. Det skremmer vettet av de fleste, dette emnet. Meg også. 

Men jeg vil snakke om mine kjære på den andre siden, som jeg innimellom føler prøver å nå meg på forskjellig vis. Vil fortelle om pappan min, og hvordan han og jeg deler bursdagen min og dødsdagen hans. Vil snakke om den dagen. Om drømmene etterpå. Om minnene. Om ham som person. 

Og hva med vennene mine og besteforeldrene mine? Skal jeg late som om de aldri har eksistert?

Jeg vil ikke at mine kjære skal slutte å snakke om meg den dagen jeg dør. Vil ikke glemmes på den forferdelige måten der. Bare fordi kroppen min er brent på et bål, og min sjel er der Gudene vet…

Det er på tide å sove igjen snart. Jeg gleder meg. En ny kveld nærmer seg, og jeg setter meg på skolebenken i drømmeland atter en gang. Studerer videre, og fastsetter at jeg ikke tilhører noen reoigion. Jeg er avdelingssjefen i mitt sinn. Selve sjefen over det hele, kan være fragmentert og fordelt over dimensjoner. 

Har to dype psykoser gjort meg klokere? Mer åpen for den dype type info?  Klarere i drømmene enn før? Ja. Jeg mener det. 7 år etter den siste psykosen, ser jeg det tydelig. Jeg er både klokere og mer åpen for svar nå enn før. Men jeg deler det sjeldent med noen. Jeg er ingen predikant. Selv om jeg har mye å fortelle om, fra hva jeg har opplevd, og funnet ut av sinnet’s underfulle fordypede verden.

Universet og jeg. Det er jeg og universet, når natta bretter det mørke teppet over meg, og jeg går i dvale mer eller mindre i omkring hele 8 timer. Jeg svømmer inn i meg selv og finner det jeg ubevisst søker, mens jeg bader i himmelens idylliske Selbuvann. Jeg flyter ut av Stjørdalselva på en stor badering. Der bader jeg omkring Langøra en stund. Hvorfor? Fordi underbevisstheten min tar i bruk både visuelle bilder, arketyper og tegn for å guide og forberede menneskesinnet på fremtiden. Survival of the you. Redskapet “skrudrøm” gir deg utstyr til å takle hendelser og ta riktige valg tiden som kommer.

Mange ganger drømmer jeg at jeg flyter med mot, og ned en slags foss. Vann. Det er mye vann. Vann er kjærlighet og følelser i tarotstokken. For min del symboliserer vann de store hendelsene i livet, fordi jeg har erfart det hittil når jeg setter sammen de sanne drømmene.

Dette er framtidsdrømmene mine.

Andre ganger møter jeg altså mine kjære i himmelen, og prater med de. Jeg som de fleste, vet for lite til å påstå at det faktisk ér dem. Det har jeg intet bevis for. Men det har funket fint for meg. Jeg skjønner i ettertid hva pappa forsøkte å vise meg da jeg drømte om ham for 4 år siden. I ene drømmen stod han foran meg på sykehuset, da jeg gikk mot døren på et sykehusrom som var så intenst opplyst av hvitt lys, at jeg senset noen var der med meg. Jeg aner ikke hvem, den dag i dag. Min bror kom gående fra høyre gang. I armene holdt jeg en baby. Så tittet jeg opp og fikk øye på pappa. Det synet var enormt mektig. Det var kun pappa, smilet hans, og masse lys. Jeg spurte: “Pappa!? Er DU her? Er ikke du død?”

Jeg var svært lykkelig i drømmen.

I ettertid forstår jeg hva drømmepappa ville si meg: “Her kjære datter, jeg kommer til å gi deg et barn. Ser du bror din? Han skal kalles opp etter ham.”

Det tredje året etter pappa døde på min bursdag, kom gledessjokk etter gledessjokk i vår familie. Først ble jeg gravid. Så min svigerinne. Så min søster. Vi er tre i søskenflokken; Min bror, min søster og jeg. 

Så de tre siste månedene innen det tredje året etter vår far døde, ble vi alle tre foreldre. Disse datoene stod for oss som eventyrlige milepæler det året: 20.10 , 22.11 og 22.12 2014 , ble henholdsvis Even, Johannes og Maria Louise født.

Det var ikke i våken sammenheng med drømmen at jeg kalte min andrefødte sønn for Even. Det er først nå flere år etter at jeg forstår den delen. Navnet kom jeg på da jeg så dokumentaren om Petter Northug, som gravid. Da hadde jeg tenkt å kalle ham Adrian. Men jeg la merke til at Petter har en lillebror ved navn Even Northug. Og da tenkte jeg på at det ville være genialt å kalle babyen i magen min Even, siden min bror heter Hans Even. Pappa må ha strevd fælt med å hinte til meg, for jeg hadde enda ikke bestemt meg for navnet da jeg dro til sykehuset. Men vel framme på sykehuset, var det akkurat som om noe eller noen tok avgjørelsen for meg; det var klart han skulle hete Even. Noe annet var nå utenkelig. Faktisk.

Om disse tre svangerskapene var planlagt, ja så var det ikke vi selv som planla dem.

Dette fikk jeg et glimt av i en klardrøm.

Jeg mener at vi alle er sanndrømte, og at dimensjoner kalt “andre sider” strekker ut til oss i drømmeland.

Jeg tilhører ingen religion, men ber til det noe som jeg er ydmyk nok til å innrømme at jeg ikke aner hva er eller heter, hver eneste dag. 

Vi må ikke stanse vår utvikling og søken etter geniale svar, ved religion. Mener jeg. Hjernen vår er født fri, og vi burde bruke den dag som natt, til å finne nye svar. Gå på nye vann. Lage nytt lys. Skape nye viner av nåtidens vann og kreere såkalte mirakler. Ikke stopp ved religionen din, men gå på eventyr i sinnet ditt og søk svar. 

Lytt gjerne til Bad Religion’s låt “Answer”. “The answer is perfect for you..” 

Jeg er fri til å skape min egen slags religion i mitt eget hode, (selv om jeg ikke kan kalle det religion.) Studere livet og finne svarene jeg behøver for å tro på det jeg tror på. Religiøse bøker kan påstå hva som helst. 

Og jeg kan mene og synse hva som helst. Hva jeg vil.

Takk og pris for spennende drømmer og frihet. 

Jeg mener det er sannsynlig at vi kan møte våre kjære fra den andre siden i drømmeland. Og jeg synes drømmer får for lite oppmerksomhet i samfunnets hverdag. Hvis drømmene ikke var viktige, ville de ikke finnes. Kall det gjerne fantasi, men forklar da i samme slengen hvorfor vi er utstyrt med noe vi kaller “fantasi”.