En baby vokser til…

 

Jeg hadde kjøpt bitte små tynnullbodyer, og bittesmå ullstrømpebukser. Bagen hadde jeg pakket for lenge siden, og nå stod jeg der og skulle ta på deg din første ullbody. Livredd, overlykkelig og supertakknemlig over å få være frisk nok til å ta vare på lille fantastiske deg, vurderte jeg å tilkalle en sykepleier skråstrek jordmor. For tenk om du datt ned på gulvet eller noe? Tenk om du gråt og fikk vondt i den lille babykroppen din i det jeg tredde bodyen over hodet ditt. Tenk om tenk om. Og tenk, tenk om…

Da bestemte jeg meg. Vi skulle jo bo alene sammen, du og jeg. Nå måtte jeg være sterk og klare dette uten bistand. 

Jeg tok på deg ullbodyen og resten av det bittelille antrekket ditt, etter å ha tatt på deg den første bleien jeg tok på deg. Så la jeg deg inntil meg. Der festet du deg fast for ever and ever. Jeg var lost. Du eide mitt hjerte.

Dagene som fulgte var fantastiske. Du og storebror. Jeg og dere. Dere var som fancy, uoppnåelige, smashing news kind of modern fantastics. Som splitter nye farger. Som SPA. Som all verdens meganatur samlet i ett. Og JEG fikk æren av å være mamman deres. Jeg! 

Jeg skrøt til sykepleierne om at jeg ikke hadde fått disse barseltårene alle vennene mine snakket om. Helt til dag 5.

Nå hadde jeg fått for meg at jeg ville snakke med en sykepleier eller ei jordmor om det jeg bekymret meg for. Så jeg gikk ut i gangen med deg i den lille trillen. Der ble jeg stående og prate med en dame. Sikkert en sykepleier. Kanskje en jordmor. 

Jeg hadde nok stålsatt meg for morsoppgaven. Helt alene i hele verden i leiligheten min, skulle jeg jo ta vare på deg, lille venn. Måtte være stealwoman nå.

Jeg sa til sykepleierjordmordamen: “Jo altså. Jeg drar jo snart hjem. Og så …og så er jeg så redd. Fordi. Hva om det skjer meg noe. Hva om jeg dør. Da blir ham liggende der mutters alene, babyen min.. “

Innen jeg nådde “og så”, stortutet jeg. Tårene trillet ikke, de sprutet ut av øynene mine og jeg barseltåregråt for harde livet. Vi gikk inn på rommet vårt og pratet videre der. 

På en eller annen måte gikk det bra, lille venn, og nå er du ingen baby lenger. All den deilige kjærligheten jeg fikk øse over deg. All den tryggheten jeg fikk gi deg. Alle nettene jeg fikk holde omkring deg. Alle tåteflaskene. Alle kosene. Smilene. Tårene. Badene. Nussene. De første skrittene. Det første ordet. Jeg fikk være med deg på alt det der. 

Og nå skal vi videre. 

Nå er du en liten komiker på to år som løper rundt her og klyper meg i kinnet før du springer og gjemmer deg. En liten gutt som hermer etter meg og ler så du rister. Du har et godt forhold til pappan din, og er rett og slett en sjarmis som smelter de fleste hjerter 

Det er på tide at du får begynne i barnehage.

Strengt tatt har DU vært klar for det lenge.

Det er nok JEG som ikke har vært klar.

Om en måned er det to år siden jeg så inn i øynene dine for første gang og tenkte: “Er det DEG? Jeg kjenner deg … ååååh..” mens gledestårene rant nedover kinnene mine. To år siden jeg tredde på deg din første ullbody. To år siden jeg lærte at jeg også fikk barseltårer etter sønn nr to. To år siden livet fikk ny mening.

I morgen skal du og jeg, lille venn, gå til den barnehagen som vi har vært på besøk hos flere ganger. Du skal videre i livet, og jeg må gi litt mer slipp på deg.

Vet du hva?

Det er så spennende. Så gøy. Så vanskelig.

For jeg elsker deg og storebror så innmari høyt. Har gitt slipp før. Mer enn jeg ville. Det var storebror som kom til verden den gang jeg var for syk til å ta vare på en baby.

Denne historien ble annerledes. Jeg lærte hvordan jeg holdt meg frisk, og jeg lærte hvordan er barn godt kan være avhengig av meg. 

Du har så godt av det, lille hjerte, å leke med de andre barna. Å knytte deg til enda flere voksne, og å utvide din horisont. 

Men jeg står klar hver eneste ettermiddag, og kommer og henter deg. Kanskje løper du og gjemmer deg i barnslig fryd. Kanskje løper du mot meg og vil klemme. Ingen dager kommer til å være like. Jeg skal være her for deg like mye som før, bare på en litt annen måte enn du er vant til. Gjennom andre voksne og litt mindre tid av dagen. 

Parkdressene, vinterdressene, regnklærne, tynnulla, fleecedraktene, buksene og jumprene er i str 92/98, vinterskoene, støvlene, joggeskoene og dockbootsene er i str 24/25,

og

luene 

er så

store

at de ville

dekt halve kroppen din de dagene i oktober 2014.

Nå er du ikke bitte lille babyen til mamma lenger, men en stor barnehagegutt som har blitt skikkelig lang i det siste. 

Og jeg er veldig, veldig stolt av deg. Du aner ikke. Jeg er sprekkeferdig. For du er et lite menneske som i mine øyne er så stort, skjønner du.

Det snedige er at storebror Mathias også bærer på denne kjærligheten for deg, Even.

Pappa, storebror og jeg, vi heier på deg nå lille vennen våres. Måtte du fortsette å få alle rundt deg til å le om dagene, og måtte du fortsette å være sånn en snill og kos gutt. Jeg håper de som jobber i barnehagen din får mange gode varne klemmer av deg utover vinteren. Til våren er du nok en vant barnehagegutt med mange venner i avdelingen.

Vi digger deg.

Hilsen dine fans, your family 😉😉😉

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg