Jeg vrrrrenger opp harman/cardon og lar Alanis Morisette rope inn i ørene mine: “…ENOUGH ABOUT ME, LET’S TALK ABOUT YOOOOU FOR A MINUTE! ENOUGH ABOUT YOU, LET’S TALK ABOUT LIFE FOR A WHILE…!”
…hvilket er nøyaktig hva dette innlegget skal handle om, her oppe i lykketopp-stuggu, mens ertene og potetene koker, kjøttkakene stekes og oppvaskmaskina putrer. Jeg har nøyaktig en halv time på meg før samvittigheten min stille kveler meg dersom jeg ikke henter toåringen i barnehagen. Ja for han er ikke ett år når han fyller to om under en måned..
Jeg svitcher over inne på spotify, og lar Kurt nynne til meg fra Nirvana: “Come as you are, as I want you to be..”
På bildene ser dere Linn Alice og meg. Vi kommer fra et sted som kalles 80tallet’s nittitall. Vi kom til verden på en tid da internett var et uoppfunnet ord, og telefonen hang fast i veggen mens vi var fri som fuglene. Bortsett fra at vi ikke kunne fly for real.
Jeg tok meg en prat med Linn i dag, mens kaffen koffeiniserte oss på en kafé her i den lille landlige pregede byen vår. En by med ei gate. Kremt host. Jeg skal ta denne praten med dere lesere også, her og nå. For jeg har en issue.
Som blogger anbefales du å vise leserene bilder fra hverdagen din. “Leserene vil se deg nå. Her og nå. Fra nåtiden!” Er råd som gis oss bloggere. Dette er vel og bra, bortsett fra at livet mitt og hverdagen min langt fra er glamorøs. Det er denne bildetakingen som plager meg. Jeg blir rett og slett flau av å ta bilder. Kanskje er det fordi det er meg ukjent. Noe fremmed. Samt at man får oppmerksomhet i det tiden plutselig stanser fordi et bilde skal knipses. Jeg er ikke så begeistret for oppmerksomhet, og er innerst inne sjenert.
Jeg kommer fra en tid der vi mye sjeldnere tok bilder, og jeg har nok en liten jantelov skrevet på skuldra mi som ofte stanser meg i å ta bilder. Dessuten vil jeg liksom ikke “plage” de rundt meg med å spørre om jeg får lov til å eksponere dem for alle og enhver inne i bloggland.
Linn hadde et klart svar på det hele: “Dette må du bare venne deg til, Helene! Tenk på alle som snapper da..”
Jeg skal herved skjerpe meg, og bli mer moderne hva angår det faktum at foto er en viktig formidlende part av selve bloggingen.
Vær tålmodig med en gammal nittitallsfreak, however… for det å vise dere hverdagen min per nåtid var aldri grunnen til at jeg begynte å blogge. Det var to alternativer for å unngå å risikere å ta med meg mine hemmeligheter i graven:
1: Leie en bankboks, skrive mine historier per hånd, og lagre dem i bankboksen. Det var imidlertidig mer risikofylt. Papir kan ta fyr, den dagen den bankboksen åpnes.
2. Opprette en blogg og skrive i vei.
“Ingen kom jo til å lese denne blogg-greia uansett”, så etter et års nøye vurdering, ble trønderine forbipolene opprettet.
….så ble jeg, mot alle odds, glad i å blogge. Fordi der kunne jeg skrive. Jeg er svært takknemlig for å ha et sted der jeg får utløp for skrivetrangen min.
I dag vet jeg at jeg har mange lesere. Innimellom flere enn dagligdags. Og noen ganger når jeg lesertalltopper. Dette er alle forfattere’s store glede. Når noen gidder å lese det du forsøker å formidle.
For å være helt ekte ærlig med dere, tør jeg påstå at den noe rufsete, komiske og uglamorøse hverdagen min, neppe er til annen nytte enn hverdastrøst for deg som føler for å se at andre heller ikke er perfekte.
Jeg lover å skjerpe meg as soon as possible hva angår hverdagsblogging innen bildetaking. Jeg skal ydmyke meg selv knallrød og spørre mine venner og familie om det er lov å leke plagsom fotograf. Og jeg skal prøve å sørge for at dere får mer innblikk i en bipolar mamma’s skrullete tilværelse.
Samtidig gir jeg meg ikke med det jeg lenge har brent for, nemlig: Enough about me, lets talk about YOU for a minute. Come as you are.
Jeg vil skrive om DEG.
Jeg vil lytte til DEG.
Derfor har jeg flere prosjekter på gang som handler om alt annet enn meg. Noen er kjente fjes og navn fra media, noen ikke. Noen har muntre innslag å komme med, for å balansere de triste og dype innslagene. Det er alvor pakket inn i humor. Alltid har jeg et halvt år fram i tid planlagt. De historiene som nå står på vent, er meg breathtaking, og jeg begynner å bli klar for å skrive dem. Men det innebærer reising og planlegging for å få skrevet dem. Det å få sette ord på dem, kommer til å bli som å hoppe i fallskjerm for min del.
Noen lever, noen ga opp. De fortjener alle mer av min skrive-energi enn det å fikse på fasaden min for å vise den fram.
Så dersom dere vil se mer hverdag her inne, kan det ikke bli annet enn rufsete og glam-fritt. For jeg er ikke her for å late som om jeg er noe annet enn det jeg er: en nittitallsfreak fra åttitallet. Sånn er det bare, og jeg har ikke tenkt å lakkere neglene mine for å jukse, når dem i virkelighetem ser ut som terningkast under null…
Hva mener DU? Er du komfortabel med nåtidens fotoknipsetidsalder?
