Herdes til stål eller brennes på bål 🔥🔗

 

Det brenner. Det brenner. Du er ung, og en illusjon overtar ditt indre, fordi du lar det bli en selvoppfyllende profeti: Du smelter ned til en skjelvende klump til skue for sosieteten, og dine eldgamle hekseklær smelter inn mot huden din. De sårer deg og du lar dem brenne deg. Du er ung, og de vinner fordi du mangler erfaring.

Årene går, og tid helbreder sakte stille sår.

Du innser at alle bålene var fake, mens du var ekte, og alle tankene dine …var kun tanker..

Stål. Nå rimer du på bål, men du kan ikke brennes. For du kommer deg unna lenge før det går ille. Du er stål. De kan brenne så mange bål de bare vil. Dem kan ikke såre deg mer. Du er stålsatt.

En vakker dag. Den dagen var vakker. Du minnes den dagen. Den var vakker…

….en slik vakker dag innser du at du er fri. Du har ikke smeltet til en klump på ordentlig. Du kan løpe. Bruke flammene til å brenne broer. Komme deg unna. Kutte kontakt.

At de ikke liker deg, er ikke verdens ende likevel. Sky’s the limit, og kloden er rund; du lærer med årene at der ikke finnes en verdens ende i ditt runde hode. 

De kan ikke drepe deg med hatefulle tanker og imaginære gapestokker. Årene viser dem karma, og de må innta sine egne stokker med gapende overraskelse.

Slik er livet, lille venn. La dem ikke få deg til å tro at det er best du bryter deg selv ned. De kan hverken brenne eller lobotomere deg lenger. 

Og du. Du kan løpe.

Hvis ikke kan du la være å tenke på dem.

Eller du kan brenne en bro eller ti, og pleie deg selv i ro og fred.

De er dramasøkende, surrende fluer, og hører hjemme omkring skiten. Du, du er god og ekte. Du er ikke dirt, men ren kvalitet.

I det du tar kontroll på ekte vis, over flammer og ild i tørt gress, kjenner du at det er nå du skal begynne å leve. Det er nå du skal se dem inn i øynene med brennende iris, og være stolt av hver eneste lille bit av din fortid. 

Det brenner. Det brenner, på noen broer i sør, og i et par bridges i nord. Det fyres i vest og det brenner i øst. Men denne gangen var det DU som satte fyr på treverket. Med stål i hodet og varmt, hett, levende hjerte.

I det støvet legger seg, blir det deilig å puste. Som etter tårnet i den store Arkana har falt, kan du tørke støv av det som holdt ut i stormen. Det du nå sitter igjen med, min venn, er kloke sjelevenner og ekte folk som aldri ville brent deg til kull i tankene med kreftene sine. 

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg