Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Jeg var nesten i mål. Strøk meg på en liten mage, og så meg tilbake. Dette skulle bli den siste oppoverbakken, men jeg visste det ikke. Det jeg så tilbake på var ikke ei normal fortid. Det var så mange tramp på min selvtillit der, at jeg hadde ikke tellingen. Likevel følte jeg meg supersterk denne gangen.

Jeg så tilbake på ei ung jente som de bar over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling. Ei vettskremt og dypt deprimert jente som akkurat hadde fylt 17 år, og som så for seg resten av livet sitt låst inne på et mentalsykehus. Ingen forklarte at det ikke var slik som på filmene fra 60tallet..  Bare bittelitt som på de filmene. Bitte bitte litt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

 Jeg så tilbake på denne jenta da hun var innelåst på tvang. Da hun plutselig kom på en ettermiddag at hun ikke hadde sett snurten av sin miljøkontakt som det het så fint, den dagen. Hun visste at de skrev rapporter, der inne på lukket avdeling post 2 Levanger. Så hva skulle denne miljøkontakten skrive om henne, som bare hadde sittet alene på en stol store deler av dagen, sovet og spist mat? Hun banket på personalrommet og spurte etter sin kontakt. Ut kom Egil. En høy og altfor muskuløs skallet fyr du ikke køddet for mye med. Det kunne du se tydelig. At det gjorde du ikke. Men det gjorde jeg. Jeg spurte om han hadde skreve dagens rapport. Han svarte at han hadde det. Jeg sa: “Kåss i alle dager kan du vite hva du ska skriv om mæ, når du ikke engang har snakka med mæ??” Svære Egil bøyde seg over lille meg og hveste: ” Det e år 2000 no, vi SKRIV ITJ, VI TASTE!” Han som skulle jobbe med å hjelpe pasienter, stod der over meg med et hånlig glis og mobbet meg…  

Jeg husker hvor sint jeg ble på deg, Egil. Husker hvordan jeg ble til en rapper og rappet ei regle tilbake opp mot gliset ditt, i det jeg forlangte å få se hva du hadde “tasssstet’.  Måtte forklare deg at jeg haddw krav på dette. Du stod over meg da jeg satt foran fellesdataen, du var irritert, pustet tungt og fort mens du fortsatte å mobbe meg. Jeg så du hadde skrevet at “jeg svingte denne dagen, i humøret”. Jeg gjorde ikke det serru, Egil. Jeg kan ikke skjønne hvorfor du skrev dette, den dag i dag. Men jeg kan skjønne at du plagdes med noe annet denne dagen. Hvis du leser dette noen gang, vennligs begynn å bring med deg omsorg inn i jobben din. For det er innen omsorg du jobber. Du jobber ikke i millitæret. 

Jeg så tilbake på jenta som rømte alene til Stockholm, og husket at det var da jeg begynte å be. For det var da jeg begynte å tro på at noe passet på meg der ute i de mørke vinteekveldene i vakre Gamla Stan. 

Jeg så tilbake på tiden i 2011, da jeg begynte å komme til meg selv på riktig medisin. Da jeg så veiarbeidere i fullt arbeid og tryglet og ba inni meg: “Kjære Guuuud, gi meg en JOBB! La meg også våkne opp om morgenen og være en del av denne verden.” Jeg fikk jobbe. Fikk jobbe masse. Både innen renhold og barnehage. Så takk Gud, eller hva jeg skal kalle deg..

Så tilbake på bursdagen min 14.april i 2011, dagen da vår kjære pappa, snille gode Hans Ernst, faktisk døde. Sjokket og dypet i sorgen…  Det er en annen historie. Det er en historie om en April måned som stod dirrende stille. Og det er en historie om at jeg er overbevist om at pappa hjelper oss fra stedet der han er nå. Den historien handler om en sterk og inspirerende mann… 

Ja jeg så meg tilbake. Mens magen min vokste på ny, så jeg meg tilbake og tenkte. Tenkte og tenkte. Ble klokere. Smartere. Sunnere. Aldri skulle noen få kødde med meg igjen! Denne mamman hadde bestemt seg: hun var ikke et sekund til på denne planeten for å behage andre enn sine barn og seg selv. Hverken psykisk eller fysisk. Jeg var som jeg var og så ut som jeg så ut. Punktum.

Kjærligheten jeg kjente for Mathias og barnet i magen, bugnet og veltet seg gjennom meg hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. Hva om jeg ble syk denne gangen også? Både Tore og jeg var livredde.

Jeg hadde fått jobbe som vikar i en fantastisk barnehage i et helt år. Hver dag jeg fikk jobb, gikk jeg dit med ei blomstereng i brystkassa. Arbeidsmiljøet i denne barnehagen er unikt, og dem satser på mangfold. At det er lov å være seg selv, være foskjellige, både store og små. Jeg må si dem virkelig bygde opp selvtilliten min betraktelig gjennom det året, denne gjengen. Både store og små. Tårene presser på når jeg skriver det, for jeg klarer ikke helt å beskrive hvor mye det betydde for meg å få ansvar og tillit, komplimenter og klapp på skuldra.

Jeg begynte der som vikar med en holdning om at ingen likte meg uansett. Etter ei stund var alt dette vonde borte fra mitt sinn, og jeg forstod at det kunne være en viss sjanse for at andre likte meg som jeg var. I tillegg er hele denne barnehagen preget av meget profesjonelle ansatte på alle nivå, og jeg lærte så mye hver eneste dag jeg jobbet der, at mammaselvtilliten min steg fra 3 % til 100 %. Ei av de ansatte så på meg en dag og sa: Du skal gjennom dette alene, Helene, men det kommer til å gå bra.” Jeg var vant til at denne kloke kollegaen visste mer og forstod dypere. Men dette kunne da ikke stemme? Tore og jeg var sammen om dette vel? 

Vi er tre søsken i vår familie. Silje som er 4 år eldre enn meg og Hans Even som er 6 år yngre enn meg. Astrid er Hans Even’s kone, og min kollega. Astrid ga liv til lille Tuva, mitt fadderbarn, 9 måneder ette pappa døde. Astrid er som en søster for meg. Tidlig i svangerskapet fikk jeg vite at hun også var gravid. Så fikk jeg vite at Silje også ventet barn… Dette betydde at innen det tredje året etter pappa døde var omme, kom vi alle tre søsknene til å få et barn hver de tre siste månedene i året. Jeg ba om at alt måtte gå bra. At vi måtte komme vel i mål alle sammen.

Jeg hadde oppsøkt alt av støtteapparat, og akkurat i dette tilfellet vil jeg skryte både helsevesen, barnevern, familieambulatoriet, helsesøster og oppfølgingstjenesten høyt høyt til værs. Jeg fikk en type behandling av dem alle, som jeg før bare kunne drømt om. Medisinene ble nøye oppfulgt med blodprøver, og økt forsiktig i takt med kroppsvolum. Dette tok team lege, psykiater og psykiatrisk sykepleier ala psykolog seg av. Jeg hadde hele tiden psykiatrisk sykepleier ala psykolog, oppfølgingstjenesten og familieambulatoriet å snakke med.

Vi var alle samlet i en ansvarsgruppe omkring den voksende magen, og vi hadde jevnlige møter. Jeg var opptatt av at jeg ville ha veiledning. Men barnevernet var opptatt av at jeg også måtte få positiv tilbakemelding, bygges opp og få trua på at jeg var ei god nok mor. 

Overalt hvor jeg snudde meg, møtte jeg støtte. Både fra familie, venner og ansvarsgruppa. Ansvarsgruppa føltes ut som en sikkerhetsballong rundt hele meg. Jeg fulgte alle råd. Da jeg ble rådet til å kutte kontakt med alle som kritiserte meg og ikke respekterte meg for den jeg var, fulgte jeg det rådet også. For når sant skal sies så kan man lett oppleve at enkelte ikke respekterer en når man begynner å ha levd en stund med diagnose bipolar 1. Men jeg behøvde ikke disse menneskene. Behøvde kun dem som tok meg som jeg var.

Mellom Tore og meg lå en slitsom fortid og gnaget, og gjorde oss vettskremte og livredde. Vi ville ikke miste babyen våres. Tore var nok like redd som meg for at jeg skulle bli syk. Jeg tror at vi inners inne visste at jeg var nødt til å gå denne veien alene denne gangen. 

For å samarbeide så proft som vi gjør den dag i dag, og for å bli så gode venner som vi er i dag, måtte vi legge følelsene bak oss og gå gjennom et samlivsbrudd.

Nå var det i gang, jeg skulle herdes. Det var to måneder igjen til avtalt keisersnitt, det var samlivsbrudd, jeg hadde fått påvist lave jernlagre, og jeg hadde fått svangerskapsdiabetes. Jeg fartet fram og tilbake mellom sykehuset, der jeg lærte å sette insulinsprøyter og blodsukkermåling, og ble fulgt opp med ekstra ultralydtimer, ansvarsgruppemøter, samtaler med oppfølgingstjenesten og samtaler på DPS. Tårene trillet i 2 uker. Alt ble til flommende tårer, og jeg var så fortvilet. Så stoppet dem. Jeg begynte å forstå at jeg enda ikke hadde blitt syk… Jeg hadde ikke blitt innlagt. Det var igjen en måned nå, og barnevernet hadde troen på meg. Alle i ansvarsgruppa hadde troen på meg. Da kom gledestårene. Kanskje jeg fikk være sammen med babyen min denne gangen? Jeg turde ikke glede meg for tidlig. Bare kjente denne bugnende overveldende kjærligheten både for Mathias og barnet jeg bar på. Kjente meg urgammel. Kjente meg som en løvemor, klar til å gjøre alt alt alt for disse verdifulle små… alt!  

Jeg stakk meg i fingrene, lot blodet vise på måleren at høygravide jeg aldri drakk melk, juice og brus, aldri spiste frukt, godteri, gluten, ris, potet og pasta…  Jeg kjørte insulin i lårene. Spiste jerntilskudd og riktig mengde insulin og gjorde alt riktig. Alt måtte være perfekt nå. 

Jeg avtalte med Tore og svigerinne Astrid en spesiell avtale. Pgr av medisiner som måtte kontrolleres måtte jeg ha avtalt keisersnitt. Og jeg ønsket å ha med Astrid. Men jeg ville jo ikke spørre henne. Bare nevnte til henne at det var synd hun ikke kunne bli med siden hun også kom til å være nesten høygravid på dette tidspunktet. “Klart æ vil vær med!” Sa Astrid. Astrid som slet med at hun lett ble svimmel, hode snille Astrid våres, skulle trygg og rolig sitte ved min side 20.oktober 2014, og hilse min lille baby velkommen. 

Jeg var lykkelig. Lykkelig og klar som et egg for å bli tobarnsmamma. Alt det vonde var over.

Vi la oss inn søndag 19.oktober, to store mager. Stakkars Astrid fikk ikke sove den natta, siden jeg hadde svangerskapssnorke som en gammel gubbe. Kanskje ikke rart det ble samlivsbrudd noen måneder før med den snorken der..  Det var ei fæl natt, en salig blanding av gubbesnorking, faste og spente nerver. Medisinen som jeg hadde bråslutta med fredag som legen befalte, var under nøye oppfølgning med blodprøver på dagtid. Dagen grydde og vi ventet på dette store som skulle skje. Jeg var livredd selve operasjonen.

Takk for at du var der Astrid. Jeg glemmer aldri at du var der. Jeg hulket meg inn operasjonssalen. Fikk spinalbedøvelsen og så kunne du komme inn og sette deg. Du måtte selv oppfølges, høygravid og svimmel. Du så Even før meg, og så kom dere til meg med gullet mitt og la han på brystkassa mi. Den lille søte fantastiske nydelige så opp på meg. Da han møtte øynene mine, tenkte jeg: “DER e du ja! DÆ har æ møtt før!” Og det som var så vakkert, Astrid, var at du gråt av glede du også. Det varmet hjertet mitt sånn det, at du felte gledestårer for Even 🙂 

Vi var på sykehuset i 10 dager. Storebror var så glad så glad, og var med mormoren sin flere ganger. En stolt pappa kom og hilste på sønnen sin. 

Vi hadde et ansvarsgruppe der på barselavdelingen. Vi var fulltallig, og jeg var spent. Inn kom ei jordmor og forlangte å få ordet først. Dette hadde jeg ikke regnet med. Hun sa:”Æ vil bare si at vi e imponert over Helene her. Hu les babyen sin bra, spør dersom hu lure på nåkka, og tar imot veidedning på en fin måte…” Hun sa mer, men jeg husker ikke mer, for jeg brast i gråt og seilte på ei lykkesky. Etterpå fulgte rosende ord fra dem alle. 

Dere vet litt om min fortid. Kanskje kan dere forestille dere den enorme gleden jeg kjente der jeg satt på min lykkesky og nesten ble flau av alt de sa. Denne herlige gjengen følger oss enda, og makan til kloke koner skal en lete lenge etter.

Johannes ble født 22.nobember 2014. Så ble Maria Louise født 22.desember 2014. Alle tre beibiene våre var trygt kommet frem. Et foreldresamarbeid av type unikt vokste frem mellom verdens beste pappa Tore og meg, og førte oss til det gode vennskapet vi har i dag. Vi er den dag i dag en munter gjeng. Vi er glade i livet, og barna våre virker tilfredse. Jeg vil alltid takke ja til oppfølging og veiledning dersom det skulle bli behov. Jeg er løvemamma. Jeg gjør alt. Jeg lever gjerne avholds, og drikker kaffen min med glede også ute på byen en kveld. Jeg er ….takknemlig for barna mine…  

Vi er framme i et viktig mål. Og selv om du er himmelens beste pappa nå, pappa, så senser jeg deg her. Alle drømmene der jeg møtte deg, og alle dine spesielle barnebarn som du passer på: Glenn Aron, Maria Louise, Tuva, Johannes, Mathias og Even. Jeg vet du følger med oss, pappa. Og tusen hjertelig takk for det 💙 Takk til alle dere i helsevesenet som førte oss trygt i havn. Takk til en familie i gull. Takk til gode venner. Takk til verdens beste pappa. Og tusen innmari hjertelig takk Even og Mathias for at jeg får lov til å være løvemamman deres. For alltid. 

Slutt. 

Skrevet av Helene Dalland 

Jeg har tatt kvelden, og utsikten er fantastisk! Søte bløte beibi feets, right at my face 😁 Sånnt som storebror ville ledd av hadde han sett det ☺ Det er ei uke til Mathias kommer på mammaferie, og vi ønsker oss hetebølge så vi må kjøpe parasoll, sitte ihjel de nye hagemøblene våre og plaske i bassenget nesten dagen lang. Jeg ganner herved Trøndersk hetebølge om 3 dager, rattttataaa huttitu heitituuu. Sånn. Kremt.

 Fra spøk (nesten spøk) til ramme alvor. Jeg er i ferd med å innføre reportasjer og intervju til min blogg. I løpet av noen uker kommer jeg til å intervjue ei trivelig dame som selger bladet Sorgenfri i Trondheim. Samt være sammen med henne en dag Even er hos pappa og storebror. Da skal jeg sitte sammen med henne over tid for å observere og dokumentere blant annet folk i gata sine reaksjoner på henne der hun står og selger bladene sine. Dette er ei grepa dame som jeg ser fram til å blogge om. Får litt tårer i øyenkroken over hva hun hittil har fortalt de gangene jeg har møtt henne nede på City Lade. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Senere, senere, nå: sove deilig søvn, for så å bli vekt av deilig babypludring (ok kanskje babygråt da…) .  Jada, mest sannsynlig litt sinna kjapp deg hent melka, da mamma-gråt , men jeg kommer til å bli like glad som om det var Even-pludring 👍

Sleep good, I would, if I were you, sleep all night throught 😌😪😏 Nattaklemmer fra lia med oss oppi ☺

Her kommer den store avsløringen! Er du klar? Du så meg første gang på skjermen 14.septemper i deilige 1985, der jeg hoppa og spratt og rutsja nedover idylliske underjordiske rutsjebaner. 

Jepp. Jeg er selveste Mimmi, bompimamma, som stod for å ordne bompibærsafta som ga oss superkrefter. Men siden siste episode med oss bombibjørnene den 22.februar i 1991, har jeg forvandlet meg til bompimamma Helene. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og bompibærsaft er bytta ut med kald kaffe ved nattbordet. Når lille Hompalompa Bompastompa våkner om mårran og vil ha supermelka si, skynder jeg meg å drikke den svarte kalde koffeindrikken, så homper jeg ut av senga med superkrefter. Vips: bompimamma homper uti dagen med et stort men desverre halvbrunt koffeinsmil. 

Bare ikke fortell Marvin, Gulli, Tumle, Gumle, Gruffi, Kevin og alle de andre at jeg har gått over fra bompibærsaft til kaffe. Funker like bra den kaffen, som supersafta. Og jeg må innrømme det: 65 episoder med saftkoking ble kjedelig altså, så hipp hurra for bompimammaKAFFE 💪🍵🍼🐻📺

Kjære jordmor

Beklager, sorry og unnskyld.

Jeg vet du sa til meg: “Nå må du ikke overdrive rengjøringa da Helene…  la det være litt støv og skitt i krokene ok. Babyen tåler det vettu. Babyer skal ha litt bakterier å bli immune av. Sov når baby sover, og la det heller bare hope seg opp med husarbeid” Sa du.

Og det virket skremmende da du sa det. Men du skjønner, det ble så skremmende å leve med, at jeg har syndet. Syndet masse. Og både jeg og baby storkoser oss med det serru 😉 For når lille søte sover, så har jeg rett og slett ikke lyst til å danse tango med hybelkaniner og dotter, eller bli irritert hip hop danser av å drive å hoppe over rusk på gulvet. Dem og jeg gjorde ikke hverandre lykkelige. For å si det sånn.

Så jeg synder litt hver dag og utrydder dem, slik at baby og jeg kan kravle om kapp på gulvene uten at baby ser ut som en stor grå kanin etterpå. Slik at jeg kan trampe rundt her når jeg skal løpe hit og dit og plassere bittesmå klær, mellomstore klær og mammastore klær her og der, uuuten å tråkke på dem derre ruskene. Slik at jeg også kan trene push ups under styrketreningen etter joggeturen, uten å kline med dem kaninene hver gang nesa mi nesten møter gulvet.

Ja jeg vet at du mente det godt, snille jordmora, men jeg hviler best når kjøkkenet ikke vokser og gror, og jeg slapper mest av når jeg vet at baby ikke finner hybelkaninmat å tygge på med sine tre små bisser. Og jeg tror jaggu at gutten har utvikla bra immunforsvar også jeg gitt 🙂 

Så får du bare være skuffa, men jeg skal legge meg i relativt nye sengetrekk i kveld. Sorry. Skifta dem i går, alle sammen. Fydda. Og dit skal jeg tråkke på støvsugde gulv. Ok beklager altså, jeg har ikke sittet på rompa enda etter baby sovna for to timer siden. Og når jeg våkner rundt kl 06.00 og baby vil ha melk, skal jeg lage mme på tåteflaske på nyshina kjøkken… shit. Unnskyld.

Kjære jordmora. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg gjorde litt arbeid ute også i kveld. Du skjønner, jeg sa fra til en rar nabo at jeg ville blitt glad dersom han ba barna sine ikke sparke fotballen på hageenglene mine, da den ene har mistet vingen sin. Han spurte: “hvorfor du ikke har den INNE?” Og pekte på rosebuskbedet mitt. I stedet for å peke på den svære trampolina han selv har plassert på samme plena, og spørre hvorfor han ikke har den inne, gikk jeg ut og jobba . Etter han gikk inn til fotballbarna sine, gikk jeg ut og flyttet alle hagemøblene mine veldig langt ute på plena. Akkurat der englene stod. Hihi..

Så jeg lover deg, kjære jordmor, hvis det blir solvær i mårra, ja da skal jeg slappe av max oppå de hagemøblene. Promise. Etter joggeturen..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jepp! Da ser det ut til at jeg fikk meg samboer i natt/dag. Han heter Petter, og flyttet  rett inn, hovedsaklig inn på soverommet mitt. Der holdt han seg rolig og stille i sikkert flere timer. Men vi hadde slett ikke blitt enige om at han skulle flytte inn så fort, ja flytte inn i det hele tatt. Petter er nemlig ikke en dude av min smak. Han er en asosial type og alt for rolig for min del. Dessuten liker jeg ikke utseendet hans, at all! Så jeg fikk eksen min til å pælme han ut allerede i dag. Rett ut på plena. Han hadde ikke engang ting med seg som vi kunne pælme etter han. Bare et simpelt nett. Bye bye bye Petter Petter, bye bye; du er  i k k e  velkommen hit mer, håper du får innpass oppe hos nabodama oppe heller 🙂 

(Inneholder reklame)

Jeg hadde lovet storebror å kjøpe en gøyal leke til lillebror. Troppet opp på lekebutikken med varnevogn og visa, og fant fram til denne støyete dingsen. Og hva skjer når jeg skal betale?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jo, lille Even og jeg opplever igjen service fra en annen verden! For bak kassa står en snill Markus, og svarer “selvfølgelig”, da jeg spør om jeg kan legge igjen emballasjen hos han, så Even får holde på med  den nye leken sin i vogna.

Og ikke bare det serru, Markus tar av emballasjen for oss. Heller ikke bare det, for han skrur opp leken og setter i nye batterier, uten at jeg spør engang.

Og alt dette mens jeg står å skravler med ei kjentfolk-dame på den tussige måten menn egentlig helst ikke har så lyst til å lytte til… Stakkars Markus, kvinnfolkskravvel og ekstraarbeid. Heldigvis ikke noe kø..  All ære til deg, mister, way to go, håper sjefen din leser dette 🙂  Sånn service, det er service vi liker 🙂

Bilen virker splitter ny. Sjåføren sier ingenting. Jeg sitter der og bare overlever. Musikken fra Rita’s cd er mektig og fyller alt. Den er ikke bare lyd, foruten alle sansene i tillegg til luft, jord, ild og vann. Jeg er en ren arketype, der jeg sitter og fylles med manisk storhet, samtidig som jeg er skrekkelig livredd for å dø i trafikken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som ung dame med bipolar er det vanskelig å stå for det kvalme og anti-Jante-lovete i den egoistiske forhøyede selvfølelsen en mani kan bringe med seg. For slik er jeg ikke i nærheten av å tenke nå når jeg er frisk. Selvtilliten må hele tiden jobbes med, og da i form av aksept av alle komplekser. .

..så satt jeg altså der i bilen, under overførelsen fra det ene galehuset til det andre gjøkeredet og sammenlignet meg selv med Prinsesse Diana som jo døde i trafikken. Tenk det. Noe stort vokste i brystkassa mi. Og det kalles mani. Ei anna dame tok plass i kropp og sinn, og oppførte seg på en måte som gjør at jeg den dag i dag er sjeleglad for at de holdt meg skjermet. Lukket på tvang. 

Jeg hadde et lite glippe der, et lite frivillig innlagt et. Det var derfor den snille psykiateren Pål Sandvik overførte meg fra Østmarka til DPS Stjørdal. Han sa: “Jeg er 110 % sikker på at du har hatt en manisk psykose, Helene. Jeg vet du er uenig. Men jeg er sikker i min sak. Nå er du på bedringens vei, og vi overfører deg til Stjørdal DPS.” 

Joda, Pål, jeg ser det nå. For jeg hadde sunget Heal the world så mange ganger ut av Østmarka’s gamle vinduer, i høy tro på at jeg var et unikum av et talent, at det var vel ikke fugler og ekorn igjen i floraen rundt Østmarka…  Og jeg trodde så inderlig at jeg var ei klarsynt heks, at alle mine forestilninger om ansatte ved det gamle mentalsykehuset, ble fakta fy.

Og klart jeg spilte hovedrollen i en film! Klart både paparazzier og mamarazzier var ute etter å få tatt bilder av meg. Og fælt var det, for selv om storhetsfølelsen fylte mitt maniske sinn, vokste komplekser i like stor fart. Helt til jeg var overbevist om at jeg så noe så inn i satans hule ut som noe grufult. Så det var synd dette med alle fotografene bak busker og biler altså. Jeg måtte gjemme meg. Og desverre for hele gjøkeredet så stod jo radiokanalen P3 parat utenfor i en lastebil, dette for å redde meg og kjøre meg til et overraskelsesparty i Sverige…

Jeg var hovedrollen i The Trumanine show, der jeg VISSTE at ALT ville straks bli avslørt, hell yeah!  Skulle bare snuse inn alle fantastiske duftene først, dusje under SPAdusjfossen 4 til 5 ganger om dagen, nyte den utrolige blå frisørsjampoen fra Bed head, se det superverdifulle i tannkrem og hudkrem, synge ut med kraftrøst, og gjennomskue alle skuespillerne som jobbet der først…

Ja for ikke å snakke om å leve så i nuet at jeg var en del av lufta og en like stor del av vannet, mens tankene raste unna i vanvittige paranoide konklusjoner. Jeg befant med i hurtige reiser fra pol til pol med minutter å gå på, og jeg var keiserinne i min verden, med evne til å føle og tenke på et eventyrlig plan.. 

Men det var før dem tok barnet mitt. Den maniske storhetsfølelsen dykket litt nedover da gutten min ikke lenger sparket i magen min, og tårene tok over i storflom. Men det varte ikke lenge før sinnet vred seg i kamp, og beskyttet seg selv med impulsiv latter og megatankegang. 

Vel framme ved DPS tråkket jeg på skyer. Inne på rommet fant jeg alle de fantastiske hårpleie og hudpleieproduktene som jeg hadde kjøpt før dem sendte meg til Levanger. Det så ut som om noen bodde på rommet. Jeg satte i gang med det man normalt kaller å ta seg en dusj. Men det var aldeles ikke det jeg følte for å kalle det. Nei for jeg tredde inn i SPAavdelingen med ærverdig mine, og nytet hver eneste sjampoduft og balsamlukt fra helsekost og frisørsalong. Gurimalla for en rikdom: hygieneprodukter! En meget ekslusiv ting jeg hadde var ei “hotellsåpe” som pasientene hadde tilgang til. Ei sånn lita hvit greie. Plutselig kunne jeg kjenne at den var renere enn andre såper, og mer naturlig. Så jeg begynte å såpe inn håret også med denne. Jeg kan skjønne hvorfor håret mitt ser blast ut på bilder fra den tiden.

I ettertid kan det virke som om jeg på dette tidspunktet nektet å innse at jeg var fratatt mitt eget barn. Det faktum kunne ikke sinnet mitt godta. Og jeg var livredd for å miste barnet mitt for godt, så jeg måtte ikke gjøre feiltrinn. Alt ble sikkert vurdert, tenkte jeg. Ned i minste detalj. Jeg forsøkte å inngå et veddemål med psykiater Arvid: “Æ vedde 1000 kr på at æ ikke e manisk!!”

Dagene gikk, og det gikk som det måtte gå.  Det endte med at jeg ble sendt til Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der håpet jeg i det lengste å få være ute i avdelingen, der jeg suste rundt i min egen paranoide pol. Men det tok mer og mer av. En afrikask gutt var innlagt der, og i min hjerne krympet jordkloden betraktelig. Verden ble liten, og han ble sønn av Michael Jackson. Of course!

Lady Gaga var et nytt “navn”. Hun sang poker face, og jeg trakk igjen hurtige beslutninger. Lady Gaga var en mystisk pseudonym artist, som ingen visste hvem var. Og dem mørke stemmen i sangen Poker face, var selvfølgelig Morten Harket. En dag var det stille i og utenfor avdelingen. Jeg så ut vinduene, og nesten ingen biler var å se parkert på plassen utenfor.

Jeg så alarmtelefonene pleierne gikk med, og la sammen to og to. Jeg hadde lest overskrift i en avis at Madonna var i Norge med massevis av dansere. Selvfølgelig betydde de manglende bilene på plassen, og alarmtelefonene at Madonna var på vei for å besøke “Michael Jacksons sønn,” som jo også var en av hennes dansere…  Selvfølgelig var alle Madonna’s dansere spredd utover Norge’s land i privatfly og helikopter. Slik ble tankevås til ramme fakta alvor. 

Det ringer på avdelingsdøra. Inn kommer ei afrikansk dame for å besøke “Michael Jackson’s sønn”, og min galskap slutter ring i det jeg hilser på henne og godtar at det var dama fra Fugees som kom, ikke Madonna…

Jeg ender opp på skjermet avsnitt, der jeg hadde vært før de sendte meg høygravid med ambulanse til Østmarka. Denne ganger “bodde” en annen pasient på det andre rommet. Han var en mørkhåret lubben ung mann som “pratet” så fort at alt ble babbel.. Han var komisk av adferd, som en 40 år gammel Karlson på taket med ædda bædda fingrer sprellende ved kinnskjegget hver gang han fikk gå ut i avdelingen og ikke jeg. Jeg ga han godteri en kveld, og han snek til seg nesten alle seigmennene og sjokoladen. Da han “skravlet”, hørtes han ut som ei hysterisk dame. Så ædda bædda han til meg en dag. Det var den dagen han ble flyttet ut i avdelingen.

Manisk spilte supertalentet jeg fotball på plena og studerte skyer på himmelen der jeg mente det hadde vært krig på jorda under. Krigsfly formet skyene, mente jeg. Psykiatrisk sykepleier Ole Martin, som er av type så proff at alle burde lære av han, skulle en dag ta meg med i butikk. Det ble litt av et prosjekt..

Jeg brukte noen timer på å detaljere ei handleliste på størrelse a4 ark. Kunne kjenne verdien i alt jeg skulle kjøpe. Dagkrem, nattkrem, øyekrem osv. Skulle jeg virkelig i butikker? Se mennesker og dagligvarer, og puste inn lufta med de sansene her? Ole Martin måtte til slutt forklare at jeg ikke fikk mer tid på meg. Mente han virkelig at jeg skulle kaste meg ut i noe så stort.. NÅ? Ok…

Vel ute tok jeg capsen dypt ned foran panna, og la hår foran. Med det røde håret kan jeg tenke meg at jeg iallefall tiltrakk meg uønsket oppmerksomhet med klovnehår ned foran 1/3 av ansiktet. Vi gikk gjennom parken, der flere mystiske dresskledde menn satt på benker. Hmm…  Så til postkontoret for å ta ut penger. Inne på parfymeriet begynte jeg å skjelve noe voldsomt da ekspeditøren lurte på om jeg ville ha hjelp. Jeg pustet, peste, skalv og svettet, der jeg stod og følte meg som en kjøttklump uten hud, mens dama forklarte meg om hudpleieserien Lumene.

Jeg stod på bunn av hele min historikk. Men sinnet kjempet mot og nektet plent å godta det. Jeg fyldtes med manisk dårlig humor, og uvirkelighetsfølelser. Denne gangen kunne jeg ikke stikke av. Hvis jeg skulle ha noen sjanse til å få holde barnet mitt igjen. De kjørte meg noen gang til babyen min. Men jeg var så syk og observert at det fortonet seg som rene helvete der ute i trafikken.

En dag jeg hadde sneket til meg en telefonsamtale med Tore inne på soverommet, hørte jeg en velkjent “skravling”. Jeg utbrøt: “Åh, Tore no e han tilbake igjen, han duden med altfor mange bableord…” Jeg tittet ut av døra. Synet som møtte meg, glemmer jeg aldri. Ei stor dame i 50årene, med en svær mørkerød kjole med en mistenkelig flekk bak på rompa… Med langt mørkt hår, og av alle ting en slags hanekam på toppen.. Hun snudde seg, og de mest gnistrense brune sigøynerøyne satte seg i meg. Hun freste: “DU har JUKSA!”  Så bablet hun videre, før hun snudde seg mot meg  igjen og sa: “Æ e manisk!!” 

Jeg hadde utviklet tvangstanker innen renslighet. Måtte ha masse håndduker på gulvet hvis jeg dusja for jeg trodde alle dråper utenom var farlige bakteriebomber.

Så dukket altså denne store sinte dama opp, med flekken på kjolerompa si, en amazing stank hver gang hun hadde vært på doen sin, og skitne føtter på bordet i fellesrommet. Jeg holdt på å krepere. Var så fisefin som overhodet mulig, og så skulle jeg bo her med denne skapningen. Trollføtter og fjøsstank, i den hete sommeren av 2009.

 Vi var så sinte på hverandre. Midt oppe i det hele fikk jeg ikke lov av sykepleier Eli til å få rent vann fra kjøkkenet. Hun sa jeg måtte bruke et glass til å fylle i fra vasken rett ved doen. Jeg hadde sånn tvangstanker at jeg nesten kastet opp hver gang. Samtidig hadde jeg tvangstanker om at jeg måtte drikke masse vann for å overleve alt dette. 

Jeg var så sensitiv. Det var så hudløst. Og dem som jobbet der forstod så lite. Han unge millitærfyren som jobbet der, som ropte: “GÅ PÅ ROMMET DITT! NO!” Jeg som ropte tilbake:”Det der e ikke rommet mitt! Rommet mitt e ikke her!”

Jeg som plutselig sank nedover. Og Nedover. Og nedover. I sorg over et barn jeg skulle holdt tett inntil meg. Alle tvangstankene som tak over meg. Tall og telling. Bakterier og tankekraft. Jeg var borte. Noen andre hadde tatt over meg. Jeg landet ikke særlig mykt, som Onkl P synger. Jeg landa på DPS Stjørdal, på rommet med alle tingene mine. 

Lokalsamfunnet visste. Og trodde de visste alt. Mens jeg skammet meg. Jeg skrev under på at barnet mitt måtte få bo hos pappan sin. Den snille gode pappan sin. Jeg visste om en som elsket barnet like høyt som jeg, og det var han. Jeg hadde landet dypt dypt deprimert, uten barnet mitt og husløs. Det viktigste var at barnet vårt ble godt ivaretatt. Likevel kan jeg ikke skyve under et teppe at det var en nedtur. At jeg kjente meg mislykket. Og at jeg ikke turde å la dem medisinere meg med lithium,fordi jeg trodde det ville gjøre meg sløv og flat. 

Etter et halvt år ga jeg opp å finne meg en leilighet. Jeg fikk tilbake den jeg hadde flyttet fra. Selv om den er kommunal, var jeg veldig takknemlig for å kunne ha et hjem der jeg etterhvert kunne tilby min sønn samvær. 

Jeg var så deprimert at jeg innimellom ramlet fortvilet sammen på stuegulvet, lå der og ristet og ba Gud om hjelp. For hva søren feilte meg da? Og hvorfor var jeg så ensom? 

Jeg vet det nå. Det som feilte meg var Bipolar 1, og ensom var jeg ikke. Jeg bare skyvde alle unna og turde ikke engang ta telefonen. Jeg var en fiasko, og det eneste som hindret meg i å reise tilbake til Stockholm og hoppe fra noe høyt, var barnet mitt. Lille gogutten min.

Etter en stund begynte jeg på et kurs om diagnosen. Så begynte jeg å forstå. De hadde rett. Så, etter et år, lot jeg dem prøve ut lithium på meg. Jeg ble så frisk at jeg kunne begynne å jobbe. I barnehage fordi jeg ønsket å bli en god mor. Ei mor som kunne å sette grenser, som visste det meste om å ta seg av et lite barn. Utrolig nok ble jeg så frisk at jeg kunne ha min lille sønn nesten 50 %…  Det var et under, så syk som jeg hadde vært. Jeg kunne begynne med mine tanketeknikker igjen, og bygde meg sakte men sikkert opp. Denne gangen for godt. Jeg var nå i ferd med å bli så sterk at ikke noe kunne knekke meg. Herdet og uten evne til å bry meg om hva noen andre mente om meg.

Jeg hadde kommet hjem. Hjem til meg selv. Men jeg hadde enda bare kommet meg til kammerset. Snart skulle reisen helt inn i stua begynne. Vi trodde en periode at vi skulle forsøke på nytt igjen, kompisen og pappan til barnet mitt, Tore, og jeg. Snart vokste på ny en liten spire inni meg, og denne lille spiren skulle vise seg å få en helt annen start på livet. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Og hva jeg ikke måtte gjøre. Jeg var klar, tenkte: bring it on, life, og forberedte den siste krevende innspurten. Jeg skulle dypere, lengre, videre inn i mitt hjem. I mitt indre landskap. Og denne gangen håpet jeg virkelig det gikk bra..

Skrevet av Helene Dalland.   Fortsettelse følger.

Jeg presenterer:

Nittitallsgjengen!! Samla som vi innimellom prioriterer høyt, og det er diggbart som vanlig. Vi har alltid noe å prate om fra eldgamle tider, og denne gjengen består av: Janne, Liz, Siw, Renate, Hilde Mari, Tine, meg, og dem vi mangler i kveld: Monica, Liv og Annette.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

We go way back, fra en svunnen tid som vi aldri glemmer. Heldige vi som hadde vår freaky fjortistid sammen…  

Kommer til å blogge mer om disse kosegodeste megafantastiskdiggeste damene, for de er altså til å spise heeelt opp! Love the ladies 😉😇😊

Her er et bilde fra the 90’s

Jeg var med en bekjent i sentrum av Stjørdal en varm dag i sommer. 

 Da vi stod i hver vår kø inne på Rema 1000, kjente jeg det. Kunne det være at noen var så kjipe at de… i KØA? …Neeei..   Men da tok det virkelig av, og mens jeg lempet på vare etter vare, ble jeg overmannet av verdens verste menneskefjøs-lukt..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du vet, av den type stank der du får assosiasjoner til molekyler i ivrig dans med all verdens bakterier, på vei inn i nesa di. Og du kan ikke flykte. Du står i kø med en beibi i vogna og forsøker å ikke puste.  Jeg se bort på min bekjent og vifter med hånda foran nesen mens jeg hvisker: “I alle dager…” Hun ser kjapt tilbake på meg og freser: “Æ VEIT! ÆSJ!!” 

Stanken varte og varte. Og varte dithen at vi begge rakk å tenke: “…enn om dem trur det e MÆ??” Noe sikkert hele køa bortsett fra EN person tenkte. En som visste..

Da vi endelig kom oss ut i frisklufta, hadde min temperamentsfulle bekjent rukket å bli rimelig irritert, for tenk at noen kunne være “så frekk?” Var det en kunde som var sur for dårlig service, og slapp ei “lita” bønne på ekspeditøren før vedkommede ilte ut av fjøsbutikken? Hun VAR faktisk sint og skuffet over at noen hadde lekket gass innen hennes luktfrie private roseduftsone, noe som gjorde at jeg ikke greide å slutte å le.. 

Hun sa: HVEM slapp den bønna? Inte vet jag, jeg vet bare at DET VAR IKKE MEG! Og at det ble til et vakkert og sansefylt sommerminne.

Fra låste dører til Stockholms favn del 1 og del 2, Fra Stockholm til tabuland og Reisen forbi polene del 1 og 2 er skrevet og fortalt. Nå gjenstår kun de siste delene, og det å eventuelt tette hull i historien som jeg har ventet med.

Jeg har en liten pause. Det var nemlig ikke helt slik at jeg gledet meg til å dykke langt nedi fortidens skrekkhistorier og sammensatte hendelser. Det var litt som både å orke, gidde og makte på en gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå skal jeg fortelle grunnene til at jeg velger å være åpen på en blogg, 17 år etter jeg rømte til Stockholm, 16 år etter jeg lot meg overtale til ectbehandling, og 6 år etter jeg høygravid gikk inn i psykose. 

For det første. Da jeg var 17 år ble jeg båret over dørstokken og rett inn i psykiatriens tvang, strittende mot. Som så mange andre på min alder på nittitallet.

Men kanskje til deres motsetning, hadde jeg en pappa som ba meg være åpen om det. Han sa: “I går gikk æ på jobb, samla mine kollegaer og sa: I dag har æ det ikkje så bra. For min datter e innlagt med depresjon”. Han oppmuntret meg til å fortelle og være åpen. Til å ikke skjemmes. Jeg skjemtes likevel, men han sa jo i samme slengen at han var stolt av meg selv om jeg plutselig var blitt en “gal psykiatrisk pasien.”

Jeg skal endelig være helt åpen, pappa. Jeg er i gang med å fortelle det nå, og bidra til den åpenheten du alltid ønsket. Og selv om du måtte se det fra himmelen, ja så er det jo aldri for sent at jeg tar det rette valget. Og jeg lover å fortsette å ikke bry meg om hva mange måtte mene om min open mind.

For noen uker siden kjente jeg at jeg fikk nok av det å alltid vite at jeg var den eneste som visste hva som hendte i Stockholm, hvordan jeg opplevde å være pasient da de ga meg ectbehandling, og hvordan jeg opplevde verden i psykose. Hva om jeg døde før jeg fikk fortalt alt? Jeg er jo et menneske, og vi vet aldri når skjebnen mener at våre dager er talte. Det jeg opplevde, ville jeg ikke tatt med meg i graven.

Vi lever i 2015. Ikke i 1945, da man hadde lobotomert pasienter i Norge siden første mann ute, en skogsarbeider, ble lobotomert på Gaustad asyl. Han ble bedøvd med elektrosjokk, og måtte holdes nede så ikke ben i kroppen hans knakk underveis.

Jepp. Vi lever i 2015. Alt tabubelagt og feilbehandling burde vært luket ut BY NOW… Ikke sant, eller?  Hvorfor skulle psykiatrien lovlig behandle meg med elektrosjokk som 18åring og gi meg 28 forskjellig typer medikamenter på 12 år mot min vilje, dersom det ikke skal kunne snakkes om? Jeg prøver å stole på at her ikke er gjort noe mot meg som er så feil at det skal holdes hemmelig. Så jeg tier ikke mer nå. 

Skal psykiatrien utøve behandlingsformer i dette langstrakte land, så regner jeg med at det er såpass akseptert, trygge og legale former for behandling, at det på lik linje med kreftbehandling og behandling av brukne ben skal kunne snakkes om i all offentlighet. For dem mener det ikke er illegalt det dem bruker av behandling i Norges psykiatri. Jeg har jo ikke gjort noe galt. Så hva skal jeg tie om?

Familie og venner har som alltid vært fantastisk, nå som før. Deres støtte i å at jeg velger å gjøre som pappa anbefalte meg i 1997, kjennes like trygg og god som jeg er vant til fra dem.

Så, dersom du ikke trives med åpenhet omkring forskjellige behandlingsformer innen norsk helsevesen: Silence! This is a page for an open mind 😉 

Jeg lover å snart fortelle videre fra år 2009, der del 2 av Reisen forbi polene sluttet, og del 3 begynner. Jeg lover å beskrive videre hvordan jeg ble nektet vann fra kjøkkenvask av Eli ved Levanger psyk post 2 , og måtte drikke vann fra springen på et urenslig toalett. Jeg lover å fortelle om hvordan han ene ropte til meg, illsint, og hvordan jeg nektet å gjøre som han sa. Jeg lover å fortelle om et par meget snille engler som jobber innen Psykiatrien i dette landet. Blant annet dere, Ole Martin ved psyk post 2 Levanger, Inger og Arvid ved DPS Stjørdal. Og Anne fra oppfølgingstjenesten Stjørdal. 

Jeg lover alle psykiatriske pasienter i dette landet å bidra enda mer til åpenhet, så godt jeg kan, og sette fokus på hvordan det er dere blir behandlet, hver bidige dag. Ja hvorfor skulle jeg ikke? 😉😉😉

Mvh Helene Dalland