Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

La meg ta dere med til 1600tallet. For å fortelle en historie fra virkeligheten om fire damer som levde i Vardøhus, som Finnmark het da. Vi skal snakke om girl power. Bare at på den tiden het det heksekraft og var definitivt ikke lov.

 Men for å fortelle om Mari, Siri, Kirsten og Mette skal vi først en snartur innom Frankrike på 1400tallet. Vi skal ikke bruke mange linjene på denne idioten, men det er nødvendig å nevne hans senile deliriumiteter:

…for i 1430 blir Henrich Kramer (1430-1505)  født i Schlettstad i Elsass, som nå er Frankrike. Han skulle etterhvert studere ved hjembyens latinskole, filosofisk grunnstudium, så ble han prest i dominikanerorden. Altså en dominikanermunk dette her. Klosterbrygget til dominikanerne gikk for å være av den sterke sorten. Så når Kramer beskriver at han ved flere anledninger var utsatt for angrep fra onde kvinner, som kom som ubudne gjester om natten i skapning av plagsomme hunder og geitebukker som stakk nåler i hodeputa mens han sov (og dette førte til voldsom skallebank når han våknet…) kan vi ikke unngå mistanken om at en rekke hardtslående fylledemoner må ha vært på ferde her…

Etter en prosess mot jøder, ledet Kramer an i forfølgelse av hva han mente var en heksesekt, og bringte to kvinner på bålet under den første hekseprosessen i byen Ravensburg.

Så tapte Henrich Kramer ansikt. Han ble ikke tatt alvorlig da han innledet en heksejakt i Innsbruck-området tidlig på 1480-tallet. Biskopen grep inn, avblåste forfølgelsen og satte fri livredde mistenkte kvinner. Han erklærte munken senil med delirium, og jaget han ut av byen. 

Henrich Kramer vred det tapte ansiktet sitt i hevn og sinne, og begynte å skrive på sitt bloddryppende verk. Så bloddryppende er skriveriene at de nesten mangler sidestykke i bokhistorien. Han fikk assistanse av dominikanermunken Jacob Sprenger (1436-1496). Sprenger var en munk med et flammende kvinnehat, og sammen ble de to et farlig team.

Boken Heksehammeren (Malleus maleficarum) ble innledet med et brev fra pave Innocents Vlll fra 1484 som viser at pavekirken ga sitt samtykke til hekseforfølgelse. Boka ble båret fram av den nye boktrykkekunsten. Snart fikk skriftet stor spredning og kom ut i mange opplag. 

I Heksehammeren ble det for flere hundre år framover i tid banket fast at trolldom primært var en kvinnebestemt forbrytelse. At kvinnens mentale, morale, fysiske og åndelige svakhet i kombi med heftig kjønnslyst, gjorde henne til et lett bytte for Satan.

Her ble også banket fast veiledning i hvordan myndigheten skulle bekjempe og avsløre slike syndige kriminelle kvinner. Heksene. 

Endelig kan vi starte på gjenfortellingen om 4 damer som fortjener adskillig flere linjer enn en forstyrret staka på klosterbrygg fra 1400-tallet, som hadde trampet store spor i historien med sin heksehammer. Jeg kaller denne historien

Justismyrdede Heksekrefter

Vardøhus (Finnmark) 1655. I det arktiske klimaet på Vardø, bodde her 4 damer, ved navn Mari Thamisdatter, Siri Kristoffersdatter, Kirsten Olsdatter og Mette Nielsdatter . Ulvøya, som Vardø betydde, var datidens administrasjonssentrum i Vardøhus.

Mari ble kalt “Lille Mari”, fordi hun var kortvost. Foraktfulle nabokvinner kalte den unge kortvokste jenta for “skitten gris”. Mari kom tilflyttende til Vardø fra Bergen tidlig på 1950-tallet, og jobbet i tjeneste hos Kristen Lauritsen, som var en framstående mann i fiskeværet ved store bølger og grønne sletter. Siri er eldre enn Mari. Kirsten var ei ugift tjenestejente som opprinnelig kom fra Torsken på yttersiden av Senja. Mette var gift med Henrich Pedersen, lagrettemann og framtredende person i fiskeværet. Ekteparet bor i Krogen, som er et litt bedre strøk på øya. 

Vi ser oss tilbake noen måneder. Tilbake i 1654. Like oppunder juletider skjer det noe uventet like utenfor det lille fiskeværet. En båt med fire fiskere i, blant annet Peder Hansen og Lauritz Olsen forliste, kantrer og går ned i Vestervågen. Tre av dem omkommer og en berger seg halvdød i land. 

Lokalsamfunnet mente dette var mystisk, siden det var stille vann den dagen dette skjedde. I januar 1655 endte det hele endte på et rettsting i Vardø. Underretten banket sin heksehammer hardt i bordet og var fornøyd med å dømme gjerningskvinnen for forliset, til ild og bål. Ja for det måtte jo være henne. Heksa Kirsten Olsdatter. Hun hadde jo til og med tilstått.

“Jeg brukte svart magi” innrømmet Kirsten. “Jeg ville hevne meg på en av fiskerne, så jeg skapte meg om til en svær kobbe og veltet båten.” Under forhøret kom det fram at tjenestejenta fra Senja nok ikke var alene under aksjonen..  

De var fornøyde med å se bålet brenne, lokalsamfunnet’s naive nordboere. Det brant bål over hele norden, og den onde stanken sev inn i hvert hjørne av kjølige land, som varmet seg på troen om at heksebålet var det eneste riktige. En stank som overbeviste de fleste damer om at det var lurt å jekke seg ned og dempe seg. Høre etter mannfolka og være lydige og flinke. Ikke gjøre stort utav seg, smile, nikke og neie. Men ikke alle greide denne kunsten.

Det ble videre etterforskning i saken, som førte til trolldomstiltale mot Lille Mari og Siri Kristoffersdatter. Folkesladderen ville dessuten ha det til at ei kvinne ved navn Mette Nielsdatter også hadde vært innblandet i dette ondskapsfulle komplottet.

Januar hadde brent sitt bål og lagt sin eim over Vardø’s grønne sletter, bølger og fjell. Hetet ihjel en heks, og gått over til februar’s iskulde. Innen mars hadde gjort sin ankomst, ble Lille Mari og Siri tatt inn til forhør. Skal vi tro utsagnene i saksdokumentene, ja så tilstod jentene uten noen form for tvang. Det ble reist formell tiltake med påfølgende rettssak. 

Trolldomsprosesser. Det var mange av dem. Mang et bål brant, for alltid ugjort til evig tid. Vardøhus var Norge’s verste heksefylke, og det forløp i intervaller. Det toppet seg med en bølge av saker i perioden fra 1652 til 1656, da 32 mennesker, aller flest kvinner, ble tiltakt for grov trolldomskriminalitet. 20 norske kystkvinner og en samisk mann, ble alle idømt lovens strengeste straff, henrettelse ved bål og brann.

Legg merke til at flere kvinner ble renvasket og frikjent. Hils på “heksene’s advokat”, selveste Lagmann Manderup Pedersen Schønnebøl, som sommeren 1653 frifant 7 kvinner ved Steigen. Der lå Lagmannsdømme for hele landsdelen, Steig lagmannsdømme. Hvert tredje år skulle lagmannen besøke fylket. Lagmann Manderup P. Schønnebøl var av følgende formening og oppfatning: “ingen udediske mennesker må stå til troende i hva de sier”. Schlnnebøl mente med dette at beskyldninger fra andre trollfolk ikke har rettslig tyngde og skal avvises.

Det kan også se ut til at lagmann Manderup ikke hadde noe som helst til overs for uetiske usannsynlige tilståelsedmetoder som å kaste folk på havet for å se om de er uskyldige eller ei. Det var denne fantastiske mannen Manderup P Schønnebøl, merk heltenavnet, som i 1652 og 1653 til slutt klarte å stoppe et hysteri som i løpet av få måneder krevde 19 menneskeliv. Resten som satt innesperret i “Trollkvinnefengselhullet” på Vardøhus festning, var 10 trollkvinner og 10 trollunger (under 12 år). Disse ble frikjent bortsett fra et barn som ble sendt sørover til et tukthus. Amtmann Hans H. Lilienskiold skrev i en nokså indignert kommentar til Schønnebøl’s handlinger i heksesammenheng: “Hvis vi skulle følge Lagmannens prinsipper, kom ingen hekser på bålet”

Rettsak. 14.mars 1655, Vardø. Mari og Siri avla godvillig tilståelse. Det var viktig for sorenskriveren som førte justisprotokollen å understreke det frivillige i kvinnenes tilståelse. Ingen tortur. Lille Mari skyldet på Siri, og sa at det var hun som hadde lært opp henne innen trolldomskunster.Hun forklarte at husbonden hennes Kirsten Lauritsen hadde sendt de to jentene opp på øya for å stikke torv. Dette var på sommeren like etter at Mari kom til Vardø. Mari beskrev Siri som en utlært trollkvinne, opplært på Bjarkøy i Troms hvor hun vokste opp. Videre fortalte hun at Siri omga seg med en demon ved navn Jacob, som var en skapning som ga Siri all den nødvendig trolldomskraft hun ba om. Mari hadde tatt imot innvielse i svart magi. Siri ga henne et stykke flatbrød, som gjorde henne svimmel og rar. I saksdokumentene heter det at “hun ble straks så underlig,og det syntes som om marken beveget seg og løp omkring henne”.  Føden var altså enten bedervet, eller mer sannsynlig på en eller annen måte inneholdt rusfremkallende midler.

Djevelen åpenbarte seg dermed for Mari og Siri, som en diger, lodden, svart mann med lange klør. Han begjærte Mari’s tjeneste mot å skaffe henne klær og alt annet hun hadde bruk for. Deretter tok han fram en kortstokk, og pikene måtte spille med han. Da de utslitt etter kortspillet og Satanmøtet la seg ned for å sove på marka denne dagen, kom husbond Kristen og slo til dem fordi de ikke arbeidet. Da klokken var fem på ettermiddagen, tok de fatt på veien hjem. Da viste Satan seg igjen for å forsikre seg om at hun ville bli hos han og tjene han. 

Mari forklarer i sin versjon av forliset at Siri ba henne bli med på å forgjøre Siri’s husbond Peder Hansen, i hevn for uoverenstemmelser. De fikk hjelp av Satan til å kaste forbannelse over Peder da han var ute på havet. Dermed satte de i gang. Siri som ravn, Mette og Kirsten som to store kobber og lille Mari som måke. Hamskiftehistorier var Vardøværingene vant til.

Siden retten kun hadde jentenes tilståelse å bygge på, og ingen anklager fra almuen, var det nok til den smule tvil som gjorde at de utsatte dommen i saken til neste samling. 

Noe uventet skjedde da de to tiltalte ble ført for retten igjen tidlig mai 1655. Både Siri og Mari gikk fra sine tidligere bekjennelser og påsto nå at de aldri var blitt opplært i trolldom noen av dem. Heller ikke utøvd noen form for skademagi. Retten utsatte saken, selv om påtalemyndigheten, med fogd Abraham Lockert i spissen, krevde endelig dom. Han fikk ingen samtykke, og retten ba om 14 dager betenkningstid. Men 28.mai 1655 stod Mari og Siri fortsatt på sitt. Sorenskriveren og hans meddommere ba om råd fra lagmannen over Nordnorge. Trolldomssaken var i realiteten anket til en høyere rettsinstans.

Lagmannen var ventet til Vardø om et år, til sommeren 1656. Et år vi ikke vet noe om Mari og Siri’s livssituasjon, selv om Finnmark er det fylket i Norge med best kildedkning når det gjelder bevart tettsmateriale. De har ikke sittet innesperret på Vardøhus festning i påvente av dom. Regnskapsbilag med utgiftsføring av kost og losji til dem finnes ikke. Mer sannsynlig har de tilbragt året plassert i streng varetekt og under strengt oppsyn av hver sine arbeidsgivere mens de har tatt seg av daglige gjøremål som husstell, torvstikking og snømåking. Med en heksedom hengende over seg kan det ikke ha vært lett å slite med folkesnakk og verre adferd. 

Lagtingsseksjonen i 1656 tar til Vardø 19.mai . Kongens fogd Abraham Lockert og Hans Jensen Ørbech er til stede sammen med mektige og lovkyndige Schønnebøl. Ellers består retten av 12 menn uten annen praksis enn å bifalle lagmannens avgjørelse. Mange av befolkningen har også søkt til tinget denne vårdagen. Kongens brev leses opp. Det er uro i riket, og kongen ber sine undersåtter være på vakt mot svenskene. Trolldomssaken står øverst. Saken går sin gang, og lagmannen dømmer Siri til dødsstraff. Mari oppleves som liten og uberegnelig og vises bort fra lokalmiljøet som landflyktig. 

Slik kunne det endt. Men dette er ikke slutten. Hva som kan ha skjedd den kvelden, og natt til 20.mai, kan vi bare spekulere på. Hvordan er de to jentene blitt overtalt til å tilstå. Formaninger? Tortur? De kan ha blitt truet av Vardøpresten Herr Hans Pedersen Bang om evig pinsel i helvete og manglende sjelefred. 

Det må ja virket. Uansett pressmiddel har det virket. Neste dag blir saken gjenopptatt fordi jentene har tilstått. Tilstått med korte setninger. Begge bekjenner i korte setninger, og gir opp. Sverger på Guds navn at det de nå sier, der er sannheten. 

De får en mildere straff enn vanlig, Mari Thamisdatter og Siri Kristoffersdatter. De skal slippe bålet, og heller halshugges.. Mette frikjennes. Hun har høyere status i lokalsamfunnet, og får dessuten godt skussmål fra denne almuen.

Vi får håpe bøddelen greide å skille raskt hodet fra kroppen til Siri og lille Mari. Får håpe de døde raskt, og slapp å lide slik de kunne gjøre de gangene bøddelen måtte gjøre flere forsøk for å skille hodet fra kroppen. 

To unge kvinnehoder ble satt på stake et lett synlig sted på øya, og et av Norge’s mange justismord var et klart og tydelig faktum. Vi kan kjenne eimen av dødelig kvinneundertrykkelse helt hit til år 2015, og vi kan klart og tydelig se hvor ulogiske og naive de var for 350 år siden. Jeg er glad jeg lever nå? Ja og like viktig: jeg er glad jeg lever her. I Norge hvor man ikke jakter og dreper hekser i 2015.

For faktum er at det i løpet av de siste 50 årene er blitt brent flere hekser i Afrika enn hva tilfellet var i Europa på 1500- og 1600-tallet.

Her er tryggere tider for oss kvinner nå. I Finnmark heter der Finnmark, ikke Vardøhus. Norge styres av andre grunnlag enn en paranoid bok skrevet av en beruset mann med delirium  Bålene brenner av andre grunner her nå, og ingen halshugges. Jeg sender noen hjertelige tanker til flammende kvinner i en fjern fortid, et stille beklager over himmel og hav. Hva de opplevde kan ikke vi sette oss inn i. Hva de tenkte da bålet brant mot huden, eller hva de følte av redsel rett før bøddelen svingte øksa og hogg til. Kan vi rett og slett ikke tenke oss til…

Skrevet av Helene Merethe Dalland.  Maleri av fjell er malt av Hans Ernst Dalland. Påredigerte motiver av skikkelser: tarotkort fra Hanson-Roberts tarotkortstokk. Bok kilde: Hekser fra fortryllelse til forfølgelse av Rune Blix Hagen

….apropos hekser. Jeg jobber med å på min måte gjenfortelle og skrive en sann blogghistorie fra 1600tallet, hentet fra rettsarkivene i Finnmark. Den er altså fra virkeligheten, detaljert og omhandler fire damer som levde her til lands. Tre av dem fram til da…  Snart, snart, en ekte detaljert historie om justismord i Norge’s 1654: min egen bloggete særoppgave!

Nattinatt fra løvemamma heksemor 😉😛😀

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mother lullaby blue 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mother’s lonely night, I admit that it might …be heavenly bright..

To be all alone, while all the worries are gone..

But I miss you baby. Mummy get a hug 2morrow maybe? I see you cuddle your ears. In sleep you might be fighting fears.

And I’m thinking about you child. Until my heart goes wild. I miss both of you boys, all I see is your toys. You are deep in land of dreams. At least so it seems…

All the things I thought I’d do, as night would turn lovely lonely dark blue. All faded with the fog, and all I could do was write blog.

Tomorrow. When I wake up, I will have a coffe cup, look at my boy and feel lucky happy. Never ever crappy.

..happy to go early morning with you. My cool child and my baby lullaby blue 💙👬💚

I dag er det hele 6 år siden vi for aller første gang fikk se den deg. Du så ut som en liten engel, Mathias. Gratulerer med dagen, skolestartern våres, vi er stolte av deg og glade i deg. Bursdagsklemmer fra Mamma, pappa og lillebror 👱👨👶: 💙👦💙

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvordan er en bipolar mamma? Hva gjør henne til en mor i hverdagen som andre mødre? Svinger hun hit og dit mellom to poler? Umulig for meg å si hvordan andre mødre med diagnose bipolar er, for det spørs om hun er frisk, syk, har bipolar 1 eller 2, og det spørs på livsstil. Men jeg kan godt fortelle hvordan jeg som har bipolar 1 i remisjon, er som mamma. Bipolar 1 er altså den alvorligste type bipolar, som jeg tidligere har forklart om i innleggene om reisen forbi polene. At jeg har den “i remisjon” betyr at jeg lever frisk og symptomfri. 

Det som holder meg frisk, er medisinene Lithium og seroquell, trening (for tiden jogging og styrketrening), sunt kosthold, åpenhet til venner og familie, avholdenhet fra alkohol og forøvrig alt av falsk stimuli, godt søvnmønster og affirmasjoner hver eneste dag. 

Jeg er en aktiv, kvikk, kreativ og sosial mamma, som ikke ville vært denne diagnosen foruten. Diagnosen bipolar skinner igjennom i hverdagen, selv om den er kontrollert og i remisjon. Mye energi siver gjennom, og evnen til å heade mot den glade positive polen, merkes og kjennes godt.

Hvis jeg drikker to kopper kaffe, og setter i gang med husarbeid mens barna er med pappan sin, kan jeg holde på lenge. Uten å sitte på rompa, i timesvis. Dette er den hypomane delen av meg, innen rimelighetens grenser. Jeg svinger ikke i humør. Humøret holder jeg stort sett oppe. Jeg sørger for å være glad og blid, med hjelp av affirmasjonene. Skjer det noe trist, reagerer jeg med tårer. Skjer det noe irriterende, reagerer jeg med å bli irritert som andre. Men jeg blir lett rørt, og det skal ingenting til før jeg kjenner det velter seg i mammahjertet mitt.

Jeg tror Mathias som er 6 år, opplever meg som en komisk, jevnt over positiv, snill, tydelig og passe streng mamma. Jeg er samvittighetsfull og får veldig lett dårlig samvittighet. Har jeg vært urimelig streng (f eks irettesatt Mathias for å søle, når jeg er den som søler og knuser mest av oss alle her), sier jeg unnskyld. Og selv det å si unnskyld får ikke bort de samvittighetsfulle følelsene.

For ja, jeg er full av følelser. Kanskje mer enn andre. Og samme hvor friskmeldt jeg er, merker jeg disse følelsene skvulpe i mitt indre landskap. Jeg føler lett med andre mennesker. Mange venner betror seg til meg, på kveldene når barna sover, eller når Mathias er ute og leker med venner. For mine venner vet at jeg både føler med dem og holder på hemmeligheter som om det gjaldt livet.

Jeg er mamman som veksler en hundrings i masse 5kroner før Trondheimsturen, så Mathias og Even ser at vi gir til tiggere. Samme hvor pengene havner til slutt, tar jeg ikke sjansen. Hva om akkurat denne tiggeren er en ekte en som virkelig trenger pengene selv? Hvis Mathias vil putte 5kronen i koppen, får han det. Hvis ikke, gjør jeg det. Og vi kjøper blader av Sorgenfriselgere, smiler og hilser.

Jeg er den gravide mamman som badet i Pirbadet i 10 timer sammen med 5 år gamle Mathias, og ruslet bort til hotellet ved siden av for å sove natta der, som følge av en impulsiv ide. Selv om vi bor på Stjørdal, en halvtime unna med toget.. Jeg er mamman som dagen etter tuslet tilbake med en blid gutt for å bade enda mer, etter å ha inntatt deilig hotellfrokost med en fornøyd Mathias. 

Jeg er den klossete livsnytermamman som søler kaffekoppen utover halve Ikearestauranten. Og når jeg ser Mathias flau gå sakte unna meg, tier jeg stille og lar han late som han ikke kjenner meg.

Jeg er en mamma som synes middag på et teppe på gulvet er verdens kuleste ide.

Jeg er mamman som får dårlig samvittighet hvis jeg ikke leser til Mathias på senga. Vi kan også gjerne ha med tusj og oppgavehefte. Og tuller og tøyser vi mye, kan det godt hende vi tusjer noen tatoveringer på hendene våre også. Disse kan vi vaske av dagen etter. Hvis vi vil. Sist skulle Mathias tegne en legohelt på handa mi. Han lurte meg og tegnet noe rart..

Jeg er mamman som sa til Mathias 3 år på tivoli: “ååå gutten min, du er for liten for pariserhjul.”  Men det var før ene tivolimannen sa: “Nei det er han ikke!” …mamman som satt og latet som om jeg ikke hadde tidenes høydeskrekk, som greide å la være å tisse seg ut, og lot være å rope høyt, slik at Mathias fikk en tryggest mulig opplevelse. 

Jeg er mamman som koser og pludrer med lille beibi, og gir han masse oppmerksomhet slik at han føler seg sett. Som leker med Mathias og heller gir han en klem for mye enn en for lite. Mathias og Even får ofte høre av både mamma og pappa: “Æ ælske, digge, like, glad i dæææ!”

….det hender seg at mine impulsive ideer ikke faller i god jord. Da får jeg høre:”…mamma daaa..” “…nei det e itj nå kult det mamma.” Med himling av små øyne og flau mine.

Jeg er mamman som ikke turde å ut å trille lille Even på noen uker, akkurat som jeg ikke turde å trille Mathias da han var noen måneder, av redsel for å gjøre noe feil. Da min venninne Solfrid sine døtre endelig fikk meg ut av hus, med lille beibiEven i vogn og bankende hjerte, endte der med at de gikk foran vogna nedover den eneste lille nedoverbakken. Sånn just in case 😮

Ja jeg er mamma og har diagnose bipolar 1. Friskmeldt og lykkelig. Jeg ser at barna mine er lykkelige også. Ja vi lever noen ganger i en slags eventyrverden der alt kan skje, med nistepakke og tåteflaske i vogna, ut på tur aldri sur. Ja jeg detter lett ned på barnas nivå. Eller jeg hopper opp på barnas nivå, vil jeg si. Fordi jeg mener at de uformede søte små er klokere, smartere og mer til stede her og nå, enn oss voksne. Jeg har mye å lære av mine barn. Hver dag.

Barna mine har en bestemt mamma som tør å si meningene sine og stå for dem. Hva andre folk skulle synse og mene om mine regler inne på butikk, er meg revnende likegyldig. Dette vet Mathias. Han vet også at han og jeg kan beundre og se lenge på både biler, lego og plastikkdyr inne i butikkene, uten å kjøpe det. Vi storkoser oss på butikkturene våre. Mathias kan si: “Ååå mamma, se den her da! Kanskje vi kan kjøp den en anna gang. Æ legg den her æ!” Senere skal jeg blogge om trikset jeg har brukt for å lære han å være så behagelig i butikker.

Nei vi bor ikke i noen villa. Har ikke engang bil. Men vi har et lykkelig, avholds, fargerikt hjem. Og vi føler oss aldri fattige. For pengene jeg sikkert skulle brukt på sigaretter, alkohol, party og for mye godteri, bruker vi på badeland, tivoli og masse god mat. Livet ER en morsom lek for oss. Vi har altså en alvorlig diagnose  inne i bildet her. Men jeg lover på tro og ære å alltid holde den i sjakk. I remisjon og under kontroll. Har du erfaringer med denne diagnosen i forbindelse med barn? Gjerne skriv til meg om det.

På tide å pynte seg for den nye dagen, mens baby sover og Mathias er på tur med pappa; ha en strålende fin dag 😀

…..dette for noe da? Hva er det den crazy mamman min har gjort nå? Ti hi.. 👶

Virkelig?? MIN egen vinduskarm? Midt i stuggu? Yeah!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

This i MY wiew! MY toys!  MY window! And I’m the   b a b y b o s s !

I dag skjedde det! Even stilte seg på sine søte små føtter og holdt seg stående ved å holde seg fast med kun en hånd. Så da sjefen sovna, var det på tide med både rundvask og rydding. Etterpå gjorde jeg litt endringer her. Jeg flyttet alle orkideene mine fra den lengste vinduskarmen i stua, og lot dem bo andre steder i dette fargerike hjemmet.

Så pyntet jeg vinduskarmen med stilige babyleker. I like it. Ja faktisk, like it a lot, jeg kommer ikke til å savne de knusbare namnamjordfylte pottene me sene trege orkideer som bruker et år på å titte frem og si hallo, før den dype orkideiske søvnen overbemanner dem igjen. Vinduskarmen er fylt opp med knæsje farger, akkurat som hyllene ved gjestesenga i samme stue.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Baby takes over, and I LOVE it! Han krabber rundt her og ruler som fy, tvinger meg til å sikre alt, og inspirerer meg til nye løsninger. Gardinene knytes høyt oppe, og dukene brettes inn mens skapene sikres med ikeas lure babysikringer. 

Jeg er så forelska i deg, lille trille… Du er altfor søt og altfor kul. Jeg som er så forelska i storebror fra før, nå er det to av dere, og hjertet mitt danser rundt seg selv. At vinduskarmen er fylt opp med fargerike babyleker, gjør meg bare dobbelt så glad 😉 Gleder meg til å se deg oppdage verdens babysnilleste vinduskarm i morgen. Can’t wait ☺

Her er min oppskrift på deilig eggefløteis på hete sommerdager:

DU TRENGER: 5 eggeplommer, 2 dl sukker, 2 ts vaniljesukker og 7,5 dl fløte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For evt smak: oboypulver, ønsket smak av bærsyltetøy/bær, fri fantasi og godt humør. Dette tar kun noen minutter å lage, og noen timer å fryse.

Pisk eggedosis av eggeplommene og 3 ss av sukkeret.

Pisk krem av fløten, vaniljesukkeret og resten av sukkeret.

Pisk sammen dosis og krem, dette er basis isblanding.

For fancy sjokoladeis: Hell ca 1/2 dl av basisblandingen i en bolle og hell over ønsket mengde oboypulver. Pisk. Hell denne blandingen over resten av basisblandingen du allerede har helt over i en tom iskremboks. Bland litt med gaffel og lag stilig møster som på bildet. 

For fancy jordbæris/blåbæris/annen smak, bytt ut oboypulver med jordbær/jordbærsyltetøy/blåbær/blåbærsyltetøy/annen smak, og gjør som beskrevet ovenfor. 

På bildet har jeg laget blåbæris og sjokoladeis på hver sin side oppi brukt isboks. Fancy, og alle gjestene digger isen 🙂

Lykke til og god sommer 😉

Her ute på “byn” er det jaggu ikke livat i det hele tatt. Vi er hele 8 stk her oppe på Up Town…

…men hva gjør vel DET, når vi sitter her i sommernatta med selveste Tarjei Westby som spiller Goggen i Hotell Cæsar?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Trivelig som fy, hele fyren!

Jepp. Vi kan i alle fall late som ☺ Etterpå skal vi rusle videre inn i sommernatta og le hele veien hjem, Mona og jeg, og jeg og Mona ☺ hilsen 😉 Molene 😃

Jeg var nesten i mål. Strøk meg på en liten mage, og så meg tilbake. Dette skulle bli den siste oppoverbakken, men jeg visste det ikke. Det jeg så tilbake på var ikke ei normal fortid. Det var så mange tramp på min selvtillit der, at jeg hadde ikke tellingen. Likevel følte jeg meg supersterk denne gangen.

Jeg så tilbake på ei ung jente som de bar over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling. Ei vettskremt og dypt deprimert jente som akkurat hadde fylt 17 år, og som så for seg resten av livet sitt låst inne på et mentalsykehus. Ingen forklarte at det ikke var slik som på filmene fra 60tallet..  Bare bittelitt som på de filmene. Bitte bitte litt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

 Jeg så tilbake på denne jenta da hun var innelåst på tvang. Da hun plutselig kom på en ettermiddag at hun ikke hadde sett snurten av sin miljøkontakt som det het så fint, den dagen. Hun visste at de skrev rapporter, der inne på lukket avdeling post 2 Levanger. Så hva skulle denne miljøkontakten skrive om henne, som bare hadde sittet alene på en stol store deler av dagen, sovet og spist mat? Hun banket på personalrommet og spurte etter sin kontakt. Ut kom Egil. En høy og altfor muskuløs skallet fyr du ikke køddet for mye med. Det kunne du se tydelig. At det gjorde du ikke. Men det gjorde jeg. Jeg spurte om han hadde skreve dagens rapport. Han svarte at han hadde det. Jeg sa: “Kåss i alle dager kan du vite hva du ska skriv om mæ, når du ikke engang har snakka med mæ??” Svære Egil bøyde seg over lille meg og hveste: ” Det e år 2000 no, vi SKRIV ITJ, VI TASTE!” Han som skulle jobbe med å hjelpe pasienter, stod der over meg med et hånlig glis og mobbet meg…  

Jeg husker hvor sint jeg ble på deg, Egil. Husker hvordan jeg ble til en rapper og rappet ei regle tilbake opp mot gliset ditt, i det jeg forlangte å få se hva du hadde “tasssstet’.  Måtte forklare deg at jeg haddw krav på dette. Du stod over meg da jeg satt foran fellesdataen, du var irritert, pustet tungt og fort mens du fortsatte å mobbe meg. Jeg så du hadde skrevet at “jeg svingte denne dagen, i humøret”. Jeg gjorde ikke det serru, Egil. Jeg kan ikke skjønne hvorfor du skrev dette, den dag i dag. Men jeg kan skjønne at du plagdes med noe annet denne dagen. Hvis du leser dette noen gang, vennligs begynn å bring med deg omsorg inn i jobben din. For det er innen omsorg du jobber. Du jobber ikke i millitæret. 

Jeg så tilbake på jenta som rømte alene til Stockholm, og husket at det var da jeg begynte å be. For det var da jeg begynte å tro på at noe passet på meg der ute i de mørke vinteekveldene i vakre Gamla Stan. 

Jeg så tilbake på tiden i 2011, da jeg begynte å komme til meg selv på riktig medisin. Da jeg så veiarbeidere i fullt arbeid og tryglet og ba inni meg: “Kjære Guuuud, gi meg en JOBB! La meg også våkne opp om morgenen og være en del av denne verden.” Jeg fikk jobbe. Fikk jobbe masse. Både innen renhold og barnehage. Så takk Gud, eller hva jeg skal kalle deg..

Så tilbake på bursdagen min 14.april i 2011, dagen da vår kjære pappa, snille gode Hans Ernst, faktisk døde. Sjokket og dypet i sorgen…  Det er en annen historie. Det er en historie om en April måned som stod dirrende stille. Og det er en historie om at jeg er overbevist om at pappa hjelper oss fra stedet der han er nå. Den historien handler om en sterk og inspirerende mann… 

Ja jeg så meg tilbake. Mens magen min vokste på ny, så jeg meg tilbake og tenkte. Tenkte og tenkte. Ble klokere. Smartere. Sunnere. Aldri skulle noen få kødde med meg igjen! Denne mamman hadde bestemt seg: hun var ikke et sekund til på denne planeten for å behage andre enn sine barn og seg selv. Hverken psykisk eller fysisk. Jeg var som jeg var og så ut som jeg så ut. Punktum.

Kjærligheten jeg kjente for Mathias og barnet i magen, bugnet og veltet seg gjennom meg hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. Hva om jeg ble syk denne gangen også? Både Tore og jeg var livredde.

Jeg hadde fått jobbe som vikar i en fantastisk barnehage i et helt år. Hver dag jeg fikk jobb, gikk jeg dit med ei blomstereng i brystkassa. Arbeidsmiljøet i denne barnehagen er unikt, og dem satser på mangfold. At det er lov å være seg selv, være foskjellige, både store og små. Jeg må si dem virkelig bygde opp selvtilliten min betraktelig gjennom det året, denne gjengen. Både store og små. Tårene presser på når jeg skriver det, for jeg klarer ikke helt å beskrive hvor mye det betydde for meg å få ansvar og tillit, komplimenter og klapp på skuldra.

Jeg begynte der som vikar med en holdning om at ingen likte meg uansett. Etter ei stund var alt dette vonde borte fra mitt sinn, og jeg forstod at det kunne være en viss sjanse for at andre likte meg som jeg var. I tillegg er hele denne barnehagen preget av meget profesjonelle ansatte på alle nivå, og jeg lærte så mye hver eneste dag jeg jobbet der, at mammaselvtilliten min steg fra 3 % til 100 %. Ei av de ansatte så på meg en dag og sa: Du skal gjennom dette alene, Helene, men det kommer til å gå bra.” Jeg var vant til at denne kloke kollegaen visste mer og forstod dypere. Men dette kunne da ikke stemme? Tore og jeg var sammen om dette vel? 

Vi er tre søsken i vår familie. Silje som er 4 år eldre enn meg og Hans Even som er 6 år yngre enn meg. Astrid er Hans Even’s kone, og min kollega. Astrid ga liv til lille Tuva, mitt fadderbarn, 9 måneder ette pappa døde. Astrid er som en søster for meg. Tidlig i svangerskapet fikk jeg vite at hun også var gravid. Så fikk jeg vite at Silje også ventet barn… Dette betydde at innen det tredje året etter pappa døde var omme, kom vi alle tre søsknene til å få et barn hver de tre siste månedene i året. Jeg ba om at alt måtte gå bra. At vi måtte komme vel i mål alle sammen.

Jeg hadde oppsøkt alt av støtteapparat, og akkurat i dette tilfellet vil jeg skryte både helsevesen, barnevern, familieambulatoriet, helsesøster og oppfølgingstjenesten høyt høyt til værs. Jeg fikk en type behandling av dem alle, som jeg før bare kunne drømt om. Medisinene ble nøye oppfulgt med blodprøver, og økt forsiktig i takt med kroppsvolum. Dette tok team lege, psykiater og psykiatrisk sykepleier ala psykolog seg av. Jeg hadde hele tiden psykiatrisk sykepleier ala psykolog, oppfølgingstjenesten og familieambulatoriet å snakke med.

Vi var alle samlet i en ansvarsgruppe omkring den voksende magen, og vi hadde jevnlige møter. Jeg var opptatt av at jeg ville ha veiledning. Men barnevernet var opptatt av at jeg også måtte få positiv tilbakemelding, bygges opp og få trua på at jeg var ei god nok mor. 

Overalt hvor jeg snudde meg, møtte jeg støtte. Både fra familie, venner og ansvarsgruppa. Ansvarsgruppa føltes ut som en sikkerhetsballong rundt hele meg. Jeg fulgte alle råd. Da jeg ble rådet til å kutte kontakt med alle som kritiserte meg og ikke respekterte meg for den jeg var, fulgte jeg det rådet også. For når sant skal sies så kan man lett oppleve at enkelte ikke respekterer en når man begynner å ha levd en stund med diagnose bipolar 1. Men jeg behøvde ikke disse menneskene. Behøvde kun dem som tok meg som jeg var.

Mellom Tore og meg lå en slitsom fortid og gnaget, og gjorde oss vettskremte og livredde. Vi ville ikke miste babyen våres. Tore var nok like redd som meg for at jeg skulle bli syk. Jeg tror at vi inners inne visste at jeg var nødt til å gå denne veien alene denne gangen. 

For å samarbeide så proft som vi gjør den dag i dag, og for å bli så gode venner som vi er i dag, måtte vi legge følelsene bak oss og gå gjennom et samlivsbrudd.

Nå var det i gang, jeg skulle herdes. Det var to måneder igjen til avtalt keisersnitt, det var samlivsbrudd, jeg hadde fått påvist lave jernlagre, og jeg hadde fått svangerskapsdiabetes. Jeg fartet fram og tilbake mellom sykehuset, der jeg lærte å sette insulinsprøyter og blodsukkermåling, og ble fulgt opp med ekstra ultralydtimer, ansvarsgruppemøter, samtaler med oppfølgingstjenesten og samtaler på DPS. Tårene trillet i 2 uker. Alt ble til flommende tårer, og jeg var så fortvilet. Så stoppet dem. Jeg begynte å forstå at jeg enda ikke hadde blitt syk… Jeg hadde ikke blitt innlagt. Det var igjen en måned nå, og barnevernet hadde troen på meg. Alle i ansvarsgruppa hadde troen på meg. Da kom gledestårene. Kanskje jeg fikk være sammen med babyen min denne gangen? Jeg turde ikke glede meg for tidlig. Bare kjente denne bugnende overveldende kjærligheten både for Mathias og barnet jeg bar på. Kjente meg urgammel. Kjente meg som en løvemor, klar til å gjøre alt alt alt for disse verdifulle små… alt!  

Jeg stakk meg i fingrene, lot blodet vise på måleren at høygravide jeg aldri drakk melk, juice og brus, aldri spiste frukt, godteri, gluten, ris, potet og pasta…  Jeg kjørte insulin i lårene. Spiste jerntilskudd og riktig mengde insulin og gjorde alt riktig. Alt måtte være perfekt nå. 

Jeg avtalte med Tore og svigerinne Astrid en spesiell avtale. Pgr av medisiner som måtte kontrolleres måtte jeg ha avtalt keisersnitt. Og jeg ønsket å ha med Astrid. Men jeg ville jo ikke spørre henne. Bare nevnte til henne at det var synd hun ikke kunne bli med siden hun også kom til å være nesten høygravid på dette tidspunktet. “Klart æ vil vær med!” Sa Astrid. Astrid som slet med at hun lett ble svimmel, hode snille Astrid våres, skulle trygg og rolig sitte ved min side 20.oktober 2014, og hilse min lille baby velkommen. 

Jeg var lykkelig. Lykkelig og klar som et egg for å bli tobarnsmamma. Alt det vonde var over.

Vi la oss inn søndag 19.oktober, to store mager. Stakkars Astrid fikk ikke sove den natta, siden jeg hadde svangerskapssnorke som en gammel gubbe. Kanskje ikke rart det ble samlivsbrudd noen måneder før med den snorken der..  Det var ei fæl natt, en salig blanding av gubbesnorking, faste og spente nerver. Medisinen som jeg hadde bråslutta med fredag som legen befalte, var under nøye oppfølgning med blodprøver på dagtid. Dagen grydde og vi ventet på dette store som skulle skje. Jeg var livredd selve operasjonen.

Takk for at du var der Astrid. Jeg glemmer aldri at du var der. Jeg hulket meg inn operasjonssalen. Fikk spinalbedøvelsen og så kunne du komme inn og sette deg. Du måtte selv oppfølges, høygravid og svimmel. Du så Even før meg, og så kom dere til meg med gullet mitt og la han på brystkassa mi. Den lille søte fantastiske nydelige så opp på meg. Da han møtte øynene mine, tenkte jeg: “DER e du ja! DÆ har æ møtt før!” Og det som var så vakkert, Astrid, var at du gråt av glede du også. Det varmet hjertet mitt sånn det, at du felte gledestårer for Even 🙂 

Vi var på sykehuset i 10 dager. Storebror var så glad så glad, og var med mormoren sin flere ganger. En stolt pappa kom og hilste på sønnen sin. 

Vi hadde et ansvarsgruppe der på barselavdelingen. Vi var fulltallig, og jeg var spent. Inn kom ei jordmor og forlangte å få ordet først. Dette hadde jeg ikke regnet med. Hun sa:”Æ vil bare si at vi e imponert over Helene her. Hu les babyen sin bra, spør dersom hu lure på nåkka, og tar imot veidedning på en fin måte…” Hun sa mer, men jeg husker ikke mer, for jeg brast i gråt og seilte på ei lykkesky. Etterpå fulgte rosende ord fra dem alle. 

Dere vet litt om min fortid. Kanskje kan dere forestille dere den enorme gleden jeg kjente der jeg satt på min lykkesky og nesten ble flau av alt de sa. Denne herlige gjengen følger oss enda, og makan til kloke koner skal en lete lenge etter.

Johannes ble født 22.nobember 2014. Så ble Maria Louise født 22.desember 2014. Alle tre beibiene våre var trygt kommet frem. Et foreldresamarbeid av type unikt vokste frem mellom verdens beste pappa Tore og meg, og førte oss til det gode vennskapet vi har i dag. Vi er den dag i dag en munter gjeng. Vi er glade i livet, og barna våre virker tilfredse. Jeg vil alltid takke ja til oppfølging og veiledning dersom det skulle bli behov. Jeg er løvemamma. Jeg gjør alt. Jeg lever gjerne avholds, og drikker kaffen min med glede også ute på byen en kveld. Jeg er ….takknemlig for barna mine…  

Vi er framme i et viktig mål. Og selv om du er himmelens beste pappa nå, pappa, så senser jeg deg her. Alle drømmene der jeg møtte deg, og alle dine spesielle barnebarn som du passer på: Glenn Aron, Maria Louise, Tuva, Johannes, Mathias og Even. Jeg vet du følger med oss, pappa. Og tusen hjertelig takk for det 💙 Takk til alle dere i helsevesenet som førte oss trygt i havn. Takk til en familie i gull. Takk til gode venner. Takk til verdens beste pappa. Og tusen innmari hjertelig takk Even og Mathias for at jeg får lov til å være løvemamman deres. For alltid. 

Slutt. 

Skrevet av Helene Dalland