Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Jeg ble ikke døpt Helene. Mitt navn var Hege Merete. 

Nå skal jeg fortelle historien om hvorfor og hvordan Hege ble til Helene. 

Det er enkelte ting som er lov, men som man bare ikke gjør. Det finnes uskrevne lover, regler og normer man bør holde seg innafor. 

Jeg var en av de som krysset en slik normete, reglete, lovete, usynlig grense. Uten å vite at den var der.

Jeg mistet henne. Jeg vet ikke når. Men jeg mistet henne.

Hun var den delen av meg som identifiserte seg med navnet sitt. Men da jeg fant meg selv hylende og ristende i senga av mareritt, natt etter natt, uke etter uke, visste jeg det. Han greide ikke å drepe meg. Men han drepte henne. 

Det er ikke normalt å leve i et fysisk og psykisk voldelig forhold. Det gjør noe med deg. Jeg har tidligere skrevet om disse tre årene i innlegget i arkivet ved tittel “Volden drepte noe i meg”. Nå skal jeg fortelle dere om tiden etterpå. Det var i år 2005.

Voldsalarmen var ikke på plass enda. Men den kommunale leiligheten var det. Og det var vel det eneste som var på plass. Ingenting i meg var på plass, og jeg ante ikke hvem jeg var lenger. 

Marerittene plaget meg natt etter natt. En morgen slet jeg voldsomt med å komme meg ut av en drøm. Han kom inn gjennom soveromsvinduet med en gjeng slemme folk, og gikk inn på stua for å vente på meg. Angsten red meg da jeg løp inn på stua for å be dem om nåde. Da våknet jeg. Gikk inn på stua, bare for å finne dem der. Så våknet jeg. Puh, bare en drøm! Men inne på stua, det fant jeg dem igjen, klare til å ta meg. Banke meg. Ikke bare han, men gjengen hans også. Slemme, onde, folk…

Jeg var så redd da jeg våknet. Livredd. For da jeg virkelig våknet på ordentlig, var stua mi tom. Og jeg var trygg? Nei. Jeg følte meg aldri trygg. Alltid var jeg rastløs og engstelig. Skvatt av ingenting. Prøvde å le det bort. Men jeg visste hvorfor jeg skvatt. Hver gang. 

Og jeg hatet det hver gang noen kalte meg “Hege”. For det var det han kalte meg da han sparket meg i hodet da jeg lå på stuegulvet til kompisen min. Det var det navnet han kalte meg da han slo på meg 7 blåmerker i ansiktet. Og det var det han kalte meg da ham sparket meg så hardt i magen at jeg mistet pusten.

Hege var død. Jeg var ikke henne. Jeg var faen ikke henne! 

Hege hadde sunket så lavt at hun druknet, desverre. 

Uke etter uke tenkte jeg på å skifte navn. Til slutt sendte jeg inn søknaden til folkeregisteret. 

En av pappa’s kusiner har tre døtre. Den ene heter Hege Merete, den andre Hedda Helene, og den tredje Heidi. Jeg visste ikke, og vet ikke, om jeg var oppkalt etter hun ene. Men jeg valgte å late som det, for så å kalle meg opp etter hun andre. 

En god varme bredte seg utover brystkassa mi den dagen jeg mottok brevet. Hege Merete hadde blitt til Helene Merethe. Og ærlig talt trodde jeg ikke dette kom til å bli noe slags problem for noen..

Men det ble det. Dette er straks 11 år siden nå. Og det føltes så riktig for meg. Men folk kan være både dumme, slemme og ekle. Voksne mennesker kan virkelig dette med småmobbing. Usynlige bemerkninger. Med ett hadde navnet “Hege” blitt til et mobbeord man brukte ca 15 ganger under en kort samtale bare for å terge. For å lete etter reaksjoner hos meg. For det var definitivt ikke greit altså, fikk jeg vite, at jeg hadde -gidameg: BYTTA NAVN! Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne tillate meg å VÆRE så forbanna UVANLIG? Hadde “Hege” oppmerksomhetsbehov eller??

Voksne mennesker…

Jeg bestemte meg tidlig for å ikke gi dem noen reaksjon. De var som små barn som visste at de gjorde noe galt, ergo var det best å ikke gi dem noe slags oppmerksomhet for det. Inni meg visste jeg at jeg hadde gjort det rette, og jeg følte med dem. For hadde de bare visst hvor viktig dette navnet var for meg å skifte, hadde de ikke villet dumme seg ut på denne måten. Det var altså de som var “oppmerksomhetssyk”. Hver gang de sa navnet Hege litt for mange ganger og litt for høyt, og hver gang de kritiserte meg for valget jeg hadde tatt. “Attention please…”

Det var nemlig ikke bare den nedverdigene måten de snakket til meg på. Det var i tillegg alt tullet jeg fikk “høre igjen på bygda”. Det var ikke måte på for en kriminell handling jeg hadde foretatt meg ved å skifte navn.

Årene gikk. Voldsalarmen kom, og gikk. Etter 4 år leverte jeg den tilbake. Trente kickboksing, styrke, kondis, aerobick og mindbuilding. Bygde meg opp, sten for sten, år etter år. Sakte men sikkert ble jeg den beste utgaven av meg selv. Og en etter en stund begynte de å si “Helene”. Særlig etter en periode der jeg lo og sa: “Kaller du meg Hege, kaller jeg deg Magda/Bertha/Berthram/Vagdus, for jeg har nemlig ikke LOV til å kalle meg “Hege”, da jeg i folkeregisteret heter HELENE, og det VET DU…”

…..vi sitter i stua til gamle tante Ranveig i Sigerfjord i Vesterålen. Pappa’s flotte kusine Randi, som selv har skiftet navn til Ingeborg, fyller rommet med sin feminine og vakre tilstedeværelse. De to kloke damene er som rosebuskene utenfor, og det dype Vesterålsvhavet nedenfor; duftende og dype. Det som blir sagt inne i den stua den dagen, gir meg styrke og en påminnelse om mine sterke røtter fra nord. Tante Ranveig viser meg bilder fra Revhaugen, hjemstedet til min far, og hun peker på en dame som bodde hos familien. Så ser vi på flere bilder. 

De kaller meg Helene. Jeg bemerker det, og at jeg er takknemlig for det. At de viser meg den respekten så lett og naturlig. De er så rolige og behagelige. Det tar tid før Ingeborg svarer: “Helene, du vet, i enkelte andre kultura, e det vanlig å skifte navn når man når en viss alder. Det e en del av de kulturan, det. Du ska ikkje bry dæ om ka folk synes om det. Vær stolt av dæ sjøl og navnet ditt, du.” Hun smiler lurt og blunker til meg. 

Jeg lytter heller til mine røtter, en til falske folk’s besettende behov for å trampe på andre for å løfte seg selv. Dette med å flytte fokus fra den forbanna bjelken i en selv, og over til min flis kalt “navnebytte, gosh!”.

What to do about it? Nothing. Mitt navn er Helene Merethe, og sånn er det. Plager det deg? Haha så gøy! Det er faktisk det. For hvis du er et sånnt fordomsfylt, fordømmende type menneske med anti-det-meste-firkant, som rommer det meste utenfor a4-livet ditt… Vel, da har jeg ikke særlig mye til overs for deg. Og da er det bare morsomt for min del å kunne kile deg litt irritende på overleppa med ordet “Navnebytte”

Jeg brydde meg virkelig aldri noe om de arrogante holdningene. For meg var det jo så viktig å skifte navnet mitt til noe jeg kunne leve med. Jeg syntes ikke Hege-navnet var stygt. Det var ikke det. Men noe skjedde inni meg, hver gang han brølte det navnet før han slo eller sparket. Jeg ville ikke skvette himmelhøyt resten av livet mitt hver gang noen sa navnet mitt.

Skjønner du NÅ hvor viktig det er å skaffe deg riktig informasjon om et navnebytte, før du hånflirer og sier det gamle navnet tre ganger så mye som normalt i en setning? Før du etter 5 år, sier: “Jeg klaaarer ikke å venne meg til det nye navnet assa, for meg er du hu derre Kari Nordmann for evig og alltid!”

Hører du hvor latterlig det er å si noe sånnt, du som lett glemmer det meste annet, og som enkelt venner deg til nye ting, navn, steder og tang, pluss duppeditter, hver eneste måned…? Skaff deg ryggrad og viljestyrke nok til å støtte de i samfunnet som følger sine egne originale stier, heller enn å sette skjegg i postkasser. Det kler deg ikke å dilte etter flertallet i slik voksen alder, vet du 😉

Karma might become your bitch

Look in your mirror now

Find yourself, somehow 

Cuz my name 

Aint no shame

Say it loud

Cuz I’m proud

You should know

Facts before making a show

Use your mind

And try to be kind

Before Karma’s to show

How it feels to lay low

Skrevet av Helene Merethe på tampen av 2015

Vi har to røvere med øyne blå, med silkehår og med ører små. Og midt i fjesene, peker nesene, med så farskete blikk som så… 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hils på virkeligheten’s Knoll og Tott…

Knoll Johannes ble født 22.november 2014. Han er lurere en de lureste luringene, og en stor, sterk og kosete 1åring.

Tott Even ble født 20.oktober samme år som Knoll Johannes, og er farsketere enn de farskeste farskene. Litt mer lettvektig enn sitt lure medsammensvorne søskenbarn. 

Eeey, talkin to ME?

…Det var ikke meg, det var Knoll!

Våre Knoll og Tott, er inspirerende oppfinnsomme, og fantastisk kreative hva angår fantestrekene sine. Livet hadde vært kjedelig uten dem. Og vi gleder gleder gleder oss, til framtida’s rampestreker 🙂

Jeg mener… Mette.   …ikke som i Marit, men  M E T T E. Ikke bare av PinneRibbeSurkålSintkålOgGladkål pluss FettSukkerSalt, men METTE av DETTE: JUL! Vi er mette av -j-u-l-   …her i gården jaffal.

Likevel skal dere få julaften-story’n våres, okay:

Vi begynner med slutten. Her ligger jeg som en annen Pink Blogger, og digger. Digger digger digger massasjeputa jeg fikk av morra mi. Det var så snilt det, mamma. Noe skjedde etter 5 minutter på den puta. Jeg ble treeegere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mathias brydde seg ikke særlig om hu pia her i fjor. Syntes det var teit med både aske og pott. Men i år. I år forelsket han seg tydeligvis heftig og begeistret i henne, og vi måtte minne han på flere ganger at han ikke måtte titte så nærme TV’n. …det hjalp ikke. Askepott måtte visst studeres nøye i år.

Superpappa Tore var på plass, og sammen lagde vi en trivelig og, seff, alkoholFRI julaften for KIDSA. ….menne.. maten kan jeg nok ikke ta særlig kred for. Det var mer “Nå har je vaska gølve, (men itte børi ved), så du får stå på kjøket, og hygge deg i fred. Neivisstsann, je skrelte potitan! Faktisk ganske typisk at andre lager mat på kjøkkenet mitt her..  bør jeg ta hintet,  maby baby?

Når sant skal sies, så ble jeg ikke mett. Jeg var for spent på at nissen skulle komme. Pluss at lille Even plutselig befant seg i alle tiders trassaldre, all at the same time, ved julemiddagsbordet. Jeje, gøy lell.

Hips ved juletella. No no my hips don’t lie, curves and big booties are all in ya. Som jeg skrev om tidligere: jeg kjøper ikke diettene deres, ukeblader 😉

Happybaby Christmas shady

Mamma bor rett nedi her. Hun og min mormor Alfhild, feiret julaften sammen der i år. Men, som i fjor, tok mamma seg tid til å leke nisse.

Vi avtalte tidspunkt, og etter julematen var inntatt, fant jeg henne ute på gårdsplassen. Hun var utkledd som nissefar, og stod i vinkel ved bilen, i et trillende latteranfall.

For jeg har noen herlige naboer fra Somalia, som har muslimsk tro. Disse stod der ute på gårdsplassen i det nissen kom kjørende og parkerte utenfor her. Mamma hadde akkurat greid å kjøre helt opp hit som nissefar, uten at noen ferska han/henne. Til h*n kom hit. Det var lite vi kunne si for å forklare naboene. Fikk ikke til å forklare noe heller. Bare stod der og lo. 

Jeg vet av erfaring hvordan det er å få latterkrampe før man skal gå inn utkledd som nissefant. Bare at da var det snø, og jeg ramla oppi den. Det var utenfor mamma’s hus, og jeg brukte flere minutter på å klare å dempe hysteriske lattertokter, før jeg gikk inn og HO HO’a til tantebarn Aron. 

Her ser dere Mathias akkurat i det det går opp for han at mormor er nissefar. Inntil dette øyeblikket var han livredd, stakkar. Det var fælest for stakkar lille Even…

Takk for en knall julefeiring gutta boyz og mormor. Nå-er-vi-Mette-, ikke sant Marit? Skikkelig norskete julestuggu-mette, og møkka lei av fargen RØD. Vi har priskriget oss gjennom trange butikker, stått og trippet i lange køer, juleboarderlinet oss på flaue dansegulv, og lagt på oss 3 kilo hver. 

Ja vi er mette av dette nå, og klare som tusenvis av sprekkeferdige egg, for nyttår og forsetter, vinter som glir over i vår med smeltende snø og lysere dager. Blomster som titter frem og..  ….men hey, de gjør jo det allerede, hva? Røde roser og blå fioler?

Og hey, jeg bare antok, men det gjelder ikke meg; jeg har ikke stressa mot lange køre i butikker og sånnt i år. Og de tre julebordene jeg deltok i, var edrue for min del. Langt fra juleboarderlinede. Og jeg som har en liten ettåring å løpe etter, glemmer å spise, så jeg har ikke lagt på meg de tre julekiloene. Formene mine henger på lell de. 

Og jeg har ingen nyttårsforsetter som går ut på å slanke bort de formene. Hvordan skal det gå til? Sager man av hoftene? Nei de bare er sånn de, og de skal få være i fred. 

Men jeg er M E T T. Mett av julesangevirvar i salgsdesperate butikker. Mett av rundvask fordelt på 3 etg. Mett av julerødt og stressetistressa folketifolksomt der ute i den glade glade jula…

I dag dro Tore og Mathias til Tore’s hus, og Even og jeg gikk ned til hun julenissen. Mamma. Mormora herself, og mormor-og-oldemor Alfhild. Vi spiste oss mette, og møtte søskenbarn som kom innom. Trivelige, koselige søskenbarn. Min fine tante Brit har gjort en fabelaktig god jobb, de tre ungdommene er eksellente.

Vel hjemme igjen, la jeg ned Even til å sove. Slo av lyden på telefonen og la den på lading i gangen. Så titta jeg på filmen “Butleren” på TV2, i fred, ro og harmoni. En hel film har ikke filmnerden sett siden Even kom til verden for 1 år og 3 mnd siden. Og jeg nøt det. Gråt litt, lo litt, og feiret 1.juledag’s peace på min egen måte. 

“…så når lysan tennes, og jula e her, ….send en tanke te mæ og aill sammen som går, alein gjennom gata kvar ei jul, kvart et år…” (hentet fra teksten til låta “Kan du sjå mæ” av Stjørdal Band Aid)

Jeg flytter aldri fokus fra det rørende, midterste, viktigste. Hverken før eller etter julaften. Aldri. Jeg ser dem, de som ikke har noen å feire jul med, hjemløse, ensomme, rusmisbrukere, alkoholikere…. , og hjertet mitt hamrer for EN eneste drøm: Å kunne tilby dem en drømmejulefeiring på et svært slott, med digg mat, julemusikk, plenty gaver, herskapelig overnatting hele romjula, og påfølgende nyttårsfeiring. 

Først DA, blir det skikkelig jul i hjertet mitt..

Jeg duger. Til mye. Jeg vet jeg duger, for det har dere lært meg.

Jeg kom til dere som vikar, våren 2013, som en Olivia Twist, med frynsete selvtillit og lurvete selvbilde. Jeg har lenge tenkt å skrive om den arbeidsplassen dere tilbød meg, og om hvordan jeg blomstret opp på de to årene. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Klokka tikker mot lille julaften. Det er duket for siste innsats i morgen, og vi gleder oss til å komme i mål her oppe på Lykketoppen, alle 4. 2 små gutter, og 2 stolte foreldre. Jeg vil skrive dette innlegget i julegave til arbeidsplassen som bygde opp store deler av selvtilliten min.

Jeg var langt nede. Hadde forsøkt å reise meg innen arbeidslivet flere ganger, da dere tilbød meg å få jobbe hos dere. For å belyse hele bildet, må jeg nesten fortelle hva som hadde hendt årene før jeg havnet hos denne fantastiske arbeidsplassen.

To å tidligere holdt jeg på å gå på veggen av desperat kjedsomhet. At NAV uføretrygdet meg som 21åring var kanskje bra for noe. Hvem vet, men det var definitivt ikke bra for mestringsfølelse og selvtillit. Noen ganger gjemte jeg honnørbeviset i kollektivtrafikken. Latet som om jeg var en av de arbeidende. Betalte og fullpriset meg ut av skammen for et øyeblikk. Jeg husker godt den gangen konduktøren i toget var en gammel klassekamerat. Jeg betalte fullpris, for å slippe å vise fram beviset på min arbeidsuførhet.

En dag jeg gikk forbi noen veiarbeidere nede i byen, tok jeg meg selv i å tenke: “Please, gi meg en jobb jeg kan gå til på morgenen. Whatever. Trenger ikke lønn engang. Lønna kan være mestringsfølelsen!”

For det er livsfarlig å stå opp om morgenen bare for å se resten av verden haste til noe. Til jobb. Til skole. Til noe. Noe som gjør dem viktig. 

Uten å ha noe å gå til selv. 

Tomme tanker som; “Hva gjør lille jeg her på klodens venterom? Hva er min misjon? Alle andre gjør noe her, unntatt jeg og noen til som sitter her på venterommet sammen med meg.”

Den dagen hastet jeg innom Nav. Hadde 5 minutter før et møte, så jeg løp inn og ba om fem minutter med Nav. 

-“Gi mæ en jobb. Please, gi mæ en jobb!!” sa jeg.

Jeg fikk gå på et kurs ledet av to spreke damer. Optimister. Siden jeg sa jeg var desperat som fy, fant vi ut at jeg kunne jobbe gratis. Vi kalte det praksis, som for å få referanser til å søke arbeid videre.

Jeg ønsker ikke å gå inn på hvilken type arbeidsplass dette var. Fordi jeg mener jeg ble utfryst og på en måte mobbet av enkelte som jobbet der. Til å begynne med fikk jeg høre av avdelingsleder at jeg var som skapt for jobben. Men så endret mye seg, og jeg ble gradvis tristere og tristere inni meg. For jeg kunne oppleve at de ansatte ikke svarte meg hvis jeg snakket til dem. Det var helt tydelig at de hørte hva jeg sa, men de tidde stille. Med mørke, alvorlige blikk. Jeg ble rammet av ondsinnede rykter, og måtte alltid bevise at jeg dugde. 

Til slutt brast det for meg. Tårene trillet inne på kontoret til sjefen, og jeg fortalte hvordan det føltes. At jeg følte at ingen likte meg på arbeidsplassen. 

Noen dager senere fikk jeg gjennomgå av avdelingslederen. Hun regelrett kjeftet meg huden full fordi jeg hadde gått til sjefen med dette, mens jeg gråt og kjente meg liten.  Hun hadde aldri hørt om noen som jobbet så lite som jeg, nei ærlig talt, det fikk være måte på latskap, og jeg burde vite at hun var den jeg skulle gå til dersom noe plaget meg.

Problemet var bare at DU var en av dem som behandlet meg respektløst, avdelingsleder.

Jeg valgte å slutte å jobbe gratis for dem. Og da forsvant klumpen i magen. 

Så hoppet jeg videre ned på samfunnets rangstige. Ville jobbe. Kjempet for å ha noe å stå opp til, jeg som resten av verden.

Det var lett å få seg jobb innen renhold, men det var ikke så lett å takle mobbende bemerkninger, stygge blikk og sinte folk som mente jeg var like lite verdt som dritten jeg vasket. Så glad som jeg var for å ha noe å sykle til grytidlig på morgenen den sommeren, like glad var jeg for å slippe ydmykelsen, da høsten kom og jeg krøp i hi.

Så kom våren da vinteren ga slipp, og jeg hadde gitt opp å være en viktig del av morgenfolket. Det kom ikke til å bli noe av meg. Ingen ville ha ei dame med så mange ondsinnede og like usanne rykter, i en så liten by. Og avdelingslederen ved den arbeidsplassen jeg hadde brukt 6 mnd av livet mitt på å jobbe gratis for, hadde bestemt seg for å gi meg dårlige referanser. Jeg krympet meg hver gang jeg så henne på treningssenteret. 

Så ble jeg tilbudt å komme å jobbe som vikar for en barnehage her i Trøndelag. Jeg takket pent for det, men sa at jeg nok ikke hadde noe særlig til cv å vise til. Det gjorde ingenting, fikk jeg vite. For på denne arbeidsplassen ville de selv vurdere hva de mente var bra og ikke bra, og folk fortjente en ny sjanse.

 Tårene som presser på idet jeg skal til å fortelle om denne arbeidsplassen, er gode tårer. 

Jeg kom dit som en redd liten fugl, med brukne vinger og manglende tillit til meg selv; og entret en verden av klapp på skuldra, oppmuntrende smil fulgt av vennlige setninger, og mangfold. Mangfold og atter mangfold. Jeg fikk komme som jeg var. Med de klærne jeg hadde, og som jeg ellers var. I begynnelsen turde jeg nesten ikke prate med de ansatte der. Jeg var livredd for å bli tråkket på, og overbevist om at de andre ikke likte meg.

Jeg er i verkstedet og aktiviserer noen barn. En av de faste ansatte går forbi. Så stopper hun, peker på arma si, og sier: “Sjå her, Helene! Æ har frysninga! Vet du koffor?? Det e fordi du e så innmari flink!..”  Jeg glemmer aldri alle disse gjennomtenkte, rosende kommentarene.

Jeg kunne bli stoppet av en av de pedagogiske lederene, bare for at de ville minne meg på noe bra som de mente jeg hadde gjort. “Jeg så hva du gjorde tidligere i dag, Helene; steike det var en bra måte du samlet ungene på!”

Jeg husker hvor redd jeg var første dag. Nærmest for sosial angst å regne. Det var så skummelt. Og jeg husker en sommer som kom og gikk. I det den gikk, kom en høst med god selvtillit. Oppriktig stolthetsfølelse og glede i brystet.

Dere vet selv hvem dere er. Og nå skal dere få tidenes TAKK i julegave, fra ei som gråter av takknemlighet når hun skriver om dere. For jeg hadde virkelig mistet troen på meg selv, og jeg tror ikke jeg kunne funnet den alene. 

De snille ordene deres, aksepten, klappene på skuldra mi, og fokuset deres på mangfold, bygde meg opp igjen. Dette arbeidsmiljøet deres burde være mal for alle andre arbeidsplasser, og jeg kommer alltid til å være skikkelig, skikkelig glad i dere. 

Nå vet jeg altså at jeg duger. Jeg duger til å jobbe med barn, og hva enn jeg ønsker å få til. Jeg duger som mor, det vet jeg, for flere av dere sa det til meg.

Det hadde ikke blitt noen blogg, hadde det ikke vært for en vakker verden av en fantastisk barnehage. Der fikk selvtilliten min gro i fred og ro, og der møtte jeg ekte aksept i så mange øyne, at jeg til slutt begynte å tro på meg selv igjen.

Hjertelig takk til verdens aller beste arbeidsplass, fra verdens aller heldigste meg.

Du leser forbipolene. For oppdateringer, lik facebooksiden https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Overskriften min er “Du blir lurt”. Hva om jeg lurte deg nå, og begynte å skrive om fårikål. Eller om badestrender? Du trykket deg inn her for å lese om dette med at “du blir lurt”, ikke sant…  

Flere ganger i det siste har jeg blitt lurt. Innleggene som publiseres hos enkelte bloggere handler om noe helt helt annet enn hva overskriften viser til. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Javisst, vi bloggere bør tenke søkermotorvennlige og interessante overskrifter. Men når du skal skrive om temaet bukser, skriver du ikke “Hvordan hun ble myrdet”, til overskrift. Du misviser ikke folk ved å skrive “Nå fant jeg ut svaret!”, for så å unnlate å skrive “svaret” i innlegget. Nei du irriterer ikke de verdifulle leserene dine slik!

Og en annen greie: dere bloggere som driver på sånn. Denne desperate jakten på lesertall. Har dere tenkt over hvordan useriøsiteten i dette skader ryktet til oss seriøse i gamet?

Heldigvis vet mine lesere at de kan stole på meg. Jeg må også tenke over at overskriften skal være interessant. Slik er media. Men når jeg skriver mine innlegg, enten det er komi, eller sanne historier fra virkeligheten  er ikke overskriftene “En elefant satte seg på meg!!” , “Jeg overlevde skyteepisoden” eller “Min tur til månen!”  ….rent enkelt fordi jeg aldri har opplevd at en elefant har satt seg på meg (bank i bordet), aldri har vært borti noen skyteepisoder, og faktisk heller aldri vært på månen. 

Jeg er selv bloggleser. Og jeg blir både irritert på og mister respekten for bloggere som har så lite interressant å skrive om at de må lure meg inn på bloggen sin med syke overakrifter. For så å skuffe big time. Alvorlig talt; det er TIDEN min de stjeler. Og den er verdifull. Jeg får den aldri igjen. 

Så du blir lurt, du også, hver gang du tror du skal lese om turer til månen, elefanter som setter seg på folk, skyteepisoder, bukser og mystiske “svar”. Du blir frastjålet verdifull tid mot tull og tøys, du også.

Du blir lurt. Jeg blir lurt. 

Men nå begynner jeg å kjenne igjen bloggerene som har drevet og lurt meg med misvisende overskrifter. Nå vet jeg at det er løgn og fanteri, hele pakka. Så jeg trykker meg ikke inn der.

Jeg ser gull som glitrer på ekte, nå. Disse fabelaktige skribentene som aldri prøver å lure oss. Takk og pris for dere, gullbloggere, som leverer

EKTE VARE! I 💙 U! 

 Seee på alle de nuskete søteste baby boomsene våre da..  Vi samlet oss til taco her oppe på Lykketoppen i går. Dette er en helt vanlig lørdag kveld for oss i denne velsignede slekta. Velsignet, fordi vi det siste året har blitt beriket med alle disse små knøttene, i tillegg til kjærlighetsbarna vi hadde fra før. Even er jo gutten min, som dere vet. Mathias sin lillebror. Johannes er min bror sin lille smiley, og om noen uker får Johannes (og Tuva 4 år) en liten søster eller bror. Babymagen til flotte Astrid ser ut som en guttemage, men hva vet vi vel…  Maria Louise er min søster Silje sin søte lille. Glenn Aron’s lillesøs. Dere ser Krister Andre på 6 mnd i vippestolen. Han er vår kusine Hilde Marie sin lille store stolthet. 

Tacokveldene våre har blitt heftig livat, and we love it. DDE, her e det liv, her!

Johannes (t.v.) og Even, prikk like og jevnaldrende søskenbarn 💙💙

 Alt som kan legges opp på hodet er gøy for Even theese days.. 

Foreløpig minstemann, Krister Andre..  

Vi er alle gode mammaer og pappaer i denne slekta. Elsker våre barn høyt og inderlig. Men hun som er aller best, er også yngst. Hilde Marie er 17 år, og mamma til Krister Andre. Vi er så imponerte over deg, Hilde Marie. Du er jo helt RÅ! FOR EN MAMMA! Jeg hadde glatt latt deg belære meg, for du er skapt for morsrollen 🙂 Da du var lita som Krister, passet jeg deg i gårdshuset på Ytterøya mens de andre stod på potetopptakeren og sorterte poteter. Nå er du så stor at du selv har denne søte lille krabbaten, og jeg er stolt av deg! Du har stått i en utfordrende situasjon, og taklet det med glans, hurra for deg 🙂

Blant alle gutta våre, har vi to prinsesser: Maria Louise og Tuva Sofie. Begge er søte som makroner, og snille som engler. Hvem får vi æren av å bli kjent med i 2016, tro? En minimakronprinsesse, eller en liten kakeprins? Vi gleder oss sprekkeferdige, for her i slekta er plass til både søte prinsesser og fine prinser. Mange, mange fler… De er gaver så overveldene store, og samtidig så bitte bitte små 😍😙😍

“Hun kan aldri bli som oss andre. Hun bærer galskapen med seg på skuldrene sine, og kan aldri aldri bli som oss. Stakkar hun er dømt til et liv med en diagnose…” tenker du. Sier du. Som om du har peil på dette. For jeg kan heldig heldig heldig vis aldri bli som dere. Og hvis du tok fra meg den bipolare delen som jeg bærer med meg, hadde jeg altså blitt så utilgivelig forbanna. 

Dette er ingen forherligelse av en komplisert diagnose. For både dudene, jentene og gudene vet hvilke lidelser man må gjennom i de dypeste dalers sorgers smerterom, og hvilke ristende angstpregede dager man må gråte seg gjennom. Før man lærer. Hvis man rekker å nå dit. Hvis man ikke gir opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ja dette er en medaljong med kart og kompass, men på baksiden kan du skimte tider med intense depresjoner og uutholdelige sekunder. Minutter. Dager. År stjelt av ditt liv. Det er nemlig den diagnosen som ruver der oppe på den forferdelige selvmordsstatistikken. 1 av 5 med bipolar 1 drar herfra med vilje.

Jeg ble ikke en av dem.

Jeg har latt meg farge av alle årene ja. Men en fargerik sokk behøver kontraster. Og da trenger du både lyse og mørke farger.

Verden så Britney Spears “klikke” og shave huet. Vi fikk nok kun se toppen av isfjellet. Vi har fulgt Jim Carrey i uttallige gummimimikker, med en galskap som fikk oss til å klø oss i hårsekkene. Demi Lovato synger med sin sjel’s intensitet, mens Stephen Fry lager dokumentarer. Kurt Cobain følger oss fra Nirvana, may you rest in peace. Listen er lang, diagnosen brer seg utover verden som et kreativt kart.

 Drar du til Hollywood med håp om en karriere i ryggsekken, ser de helst at du har en diagnose eller to på “cv’n”. De vet hva det innebærer. De kjenner galskapen på den dansende gangen.

 La meg vise dere hva som skjer dersom jeg venter 1 time eller 2 ekstra med å ta saltmedisinen min lithium på kvelden: 

Den kreative aktive delen av min positive pol trer fram, og jeg får ideer jeg koser meg med å gjennomføre. Noen få glimt av dekorering på et annerledes nivå. Men så må jeg stoppe. Jeg må ta medisinen og bli “normal” til natta kommer. Gå til sengs og sove. Være uthvilt og nesten normal mamma når dagen gryr. 

La meg fortelle dere hva som skjer når jeg jogger og møter en motbakke. Jeg pisker meg selv opp den forbanna bakken som min egen boss av en psycho PT, og jeg gir meg ikke før jeg har presset meg selv til det ytterste av hva jeg makter.

La meg også forklare dere hvordan jeg belønner meg selv etterpå. For jeg er en mester i å lage luksus i hverdagen. SPA i badekaret med smarte kurer og masker som jeg kan ta meg råd til. Jeg som ikke røyker eller drikker..  Samtidig har jeg en økonomisk sans som leder meg til salg, tilbud og nedpressede priser. For jeg har et detaljert hode med interesse for å holde hverdagens multitaske-blekksprut i tøylene, og lar meg sjeldent friste av trollgull i butikker. 

Og jeg er one hell of a mama! Ungene mine elsker at jeg danser, synger, ler høyt og dekorerer vegger og tak med planter, liksomfugler, sommerfugler og små elefanter. Alle følelsene som følger med en diagnose som denne, gjør at jeg kjenner på sterk kjærlighet for dem begge to. Jeg gjør alt for dem, alltid, og ville ikke vært foruten denne ekstra sterke morskjærligheten. Gutta mine ville ikke hatt en annen mamma, de heller 🙂

Hvorfor jeg aldri ga opp? Jeg ga opp jeg. Var flere ganger så langt nede at jeg ga opp livet. Hadde planene klare. Men det var planer jeg visste jeg aldri kom til å gjennomføre. Jeg kom aldri til å hoppe. Kom ikke engang til å reise til den store byen med de høye bygningene, langt unna der mine kjære kunne finne meg. Det var bare desperate tanker, og jeg var tvunget til å holde ut. Jeg kan takke barna mine. For jeg kunne aldri forlate den lille bylten. Selv om jeg hadde vært så syk at jeg ikke kunne ha han hos meg hele tiden, så ville jeg ikke la han vokse opp uten mamman sin. Så for gutten min sin skyld, bygde jeg meg opp. Murstein for murstein.

Så kom den minste lille goklompen til verden. Det var som om han helbredet siste rest. Jeg hadde klart meg fram. Og her er jeg fortsatt.

Vi med denne diagnosen må innse at bipolar henger sammen med mye som vi må ta kontroll over. Jeg er ikke en mamma som kan ta seg et glass vin hver kveld. Jeg tør ikke engang ta meg en cider. Har ikke rørt alkohol på 2 år. Bipolar og rus er en dårlig ide, og koffein holder lenge.

Men det snedige med bipolar og rus, er følgende: Når en person med bipolar er riktig medisinert, lever sunt og velger å drive seg selv positivt, er h*n i konstant naturlig rus. Den maniske delen av vedkommende bidrar med små input av hverdagslig partyglede, og kunstig stimuli er ikke lenger nødvendig. 

Alle som har diagnose bipolar er kreative. Grunnen til at jeg er dyktig til å skrive, er, trodetellerei, at jeg har bipolar diagnose. Opp gjennom årene har jeg møtt så mange andre med denne diagnosen, at jeg vet hva jeg skriver om nå. 

Så hva med å la oss vise dere galskapens kriker og kroker. Hva med å omfavne de delene av denne galskapen som er positive. 

Nei. Jeg ville virkelig ikke tilgitt deg dersom du fjernet min diagnose for evig og alltid! Det livet tror jeg ville blitt uintellegent, kjedelig, usanselig og lite fargerikt. Null kreativ kraft, og lite følelser å deale med. Nei takk. Jeg sier ja takk til galskapen, og har den under full kontroll.

“De kan aldri bli som meg. De bærer hverdagens A på den ene skuldra, og nattebekymringens 4 på den andre. Stakkar, de kan aldri føle himmelen, eller ta på drømmene sine. Ei heller fantasi-sette ukedager på skogs-stiene. De kan ikke gjennomskue løgn på min måte, eller farge seg med lykke på så dyp måte at de går rundt i rik ekstase og takknemlighet. Stakkar stakkar dem, som er dømt til et svart, hvitt og bittelitt grått, liv…”

Skrevet av hu derre forbipolena. Helene that is 😊

Hva gjør det vel at frisørsalongene fylles opp, og etterveksten minner om alt for store kontraster, når man har en frisør til søster?

Silje er erfaren frisør nå, og jeg med min frisørangst, følte håret mitt var trygt i hennes hender i går.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Før bleking av ettervekst:

Etter hairdresser-sis:

Pretty awesome satisfied 🙂 Christmas, u may come now 😉

Jeg fortsetter å åpne dørene til hjemmet vårt her oppe på Lykketoppen, og viser nå fram den forbipolene stuggu. Sist var det soverommet, nå er det altså stua mi som skal til pers.

I følge folk som kjenner meg, forteller dette hjemmet alt om meg. De sier de kan lese på veggene hvem som bor her. Min egen style, hellyeah, og det er så absolutt ikke en kostbar stil. Jeg vet godt hva jeg liker, og jeg setter nøye sammen alt jeg selv mener passer ihop.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den ene tella mi her, synger på siste verset sitt, ser det ut til. Jeg var så “smart” å sette den og alle de andre trærne mine ute ved bassenget sommeren i fjor. Skulle lage syden jeg da vettu.. De tålte ikke sola, stakkar. Det var vel på den tiden jeg ble blond, når jeg tenker etter..

Jeg elsker planter og trær, og har en viss grønn avhengighet. En sunn grønn avhengighet, sådan. Ikke den verste måten å være grønn på dette..

Plantasjen, Ikea, Indiska, Søstrene  Grene og jeg, er litt av en gjeng. 

Kjøkken til venstre, og gang til høyre. Men viktigst: Mathias sin mamma er glad i deg-kalender, som jeg skal sende med pappan denne uka her. Så kan han åpne en ny gave fra meg hver morgen, og huske at mamma er glad i seg..

Fargerikt, sier de. Jeg ser egne mønster i farger og fasonger, og mener sort smijern er Guds gave til sånne som meg. Det er ikke slikt at jeg slenger sammen alle mulige slags mønster og farger. Jeg er egentlig mer kresen enn man skulle tro. Og jeg kjøper gjerne gjenbruk. Loppis og Fretex er jey! 

Fugler og elefanter fra Indiska gjør hverdagen min gladere 🙂

Affeksjonsverdi på høyt nivå: Maleri malt av min far Hans Dalland. Han malte dette, og mange mange flere nydelige malerier etter at han fikk sitt 3.slag, hvilket medførte afasi og lam høyrearm. Respekt, pappa. May you R.I.P. 💙

Dette maleriet er spraylakkert av en vakker sjel ved navn Marte Handraniel Aasen. Sjekk henne ut. Hun har mange flere nydelige verk å by på. Jeg kjøpte dette forsommeren 2009, med stor mage og spent sinn. Ventet min første baby, og gikk ukjente tider i møte. De sier Marte’s malerier helbreder. Det skal man nok ikke se bort ifra, så fine som de er å se på. 

Så langt har vi altså kommet hva angår stua her oppe på Lykketoppen. Men jeg er langt fra ferdig, og gleder meg til å dekorere mer med planter, trær og stæsj. Og jeg mener at en ekte, kreativ stil, aldri koster særlig mye penger. Fordi man finner gull over alt, både brukt og nytt. 

Okay, first of all, du som så meg danse en rar kombi av cumbia, flameco, samba, marengs, salsa og reggaeton ….altså zumba, i dag…: let me explain. Cuz I can feel the embaressed pain!

Jeg hadde varmet opp med lettjogg helt fra Lykketoppen og ned til joggeskogen min i sentrum av Stjørdal. Der hadde jeg superjogga til harry musikk med de nye mammutskoene mine. 

Så presset jeg meg selv til å jogge opp de aller fleste bakken tilbake hit til Lykketoppen. Rett nedi bakken her, kan du skjønne, så begynte edorfiner å danse i hue mitt, og lykken over å ha mestret all denne trimmen ga utslag i et flårete smil, and some mooves..

Jeg lyttet til en gammel workoutliste, og plutselig hørte jeg Shakira med sine rytmer og sin “Whenever, wherever, rattata…” Shakira og jeg, we go way back in time, okay. Jeg har et spesielt forhold til musikken hennes, siden jeg i min tidligere psykedeliske tilstand gikk i dybden av hennes låter under en psykose. Sangen “Timor”, blant annet, ble analysert av et åpent sinn, den gang da. 

Jeg trodde jeg var alene der nede på den snødekte gangveien, etter min suksessfylte trimtur. Og det er så lenge siden jeg hadde tid til deilige aerobic og zumba-timer på favoritt-treningssenteret mitt her i byen. Timing allright. Det passet så sabla bra å danse litt. Kjenne på at dansestegene fortsatt sitter. Snu seg litt rundt og shake that hip’s! My hip’s don’t lie, trudeluttetidei sann. 

Du kom bakfra. Som et spøkelse dukket du opp der bakfra, og jeg la ikke merke til deg før den femte gangen jeg snudde meg rundt for en komplisert salsa-moove. 

Farsken! Du smilte. Ja du lo sikkert også. Men jeg hørte bare min kjære Shakira, okay..  En altfor kjekk mann, sikkert på vei til noen venner eller noe sånnt. Med verdens flaueste historie å fortelle fra nede i bakkene her. “So you think you can danse?” Liksom.

Jeg synes jeg hører deg! “En fragleliknende skapning med knallrødt ansikt, barnelue og noe som liknet på treneingsantrekk, hadde danseoppvisning for dyrene i skogen her nede. Mohahaaa. Hun gikk ikke. Hun løp ikke. Hun DANSET! Og så datt hun sammen som Bambi på isen, bare at det var snøen, da hun oppdaget meg!” Og så lo dere alle sikkert høyere enn Trampe sjøl…

Ja dette her var neeeesten sant. Men bare nesten. Det er sant at jeg danset for harde livet der nede på gangveien i dag. Men jeg tror de eneste som så meg var fuglene, rådyrene og trærne. Forhåpentligvis. 

En eller annen gang kommer det til å skje. Shakira kommer til å drite meg ut så det stinker lang vei. For det hender seg ganske ofte at jeg danser når jeg tror ingen ser meg der ute. Shake it, shake shake shake it! Move not only the ass, but allso arms, legs and stumic, mooove it! 

Og det er Shakira sin feil. Hun synger for bra, og har for dansevennlig musikk. Hypnotiserer hoftene mine. Og så er det et treningssenter her i byen sin feil. Ja, og så Dianelys, som befinner seg på Cuba for tiden. Hun er naboen min, verdens beste zumbainstruktør, og kommer hjem i januar 2016. Skynd deg hjem, Diva, så vi kan DANSE!!

Til min framtidige flausemaker av en overraskende tilskuer: Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor vi kun bruker kroppene våre ute i offentligheten’s hverdag, til å løpe og gå. Heller ikke hvorfor vi bare bruker munnen til å snakke i hverdagen. I min lille verden er det helt ok å shake seg opp gågata, og synge ut til butikkansatte, en liten trudelutt..  

Why, why, whyyy not? 😉