…elsker deg gutten min. Du er så fønni og søt 😂😍😙
Elektrosjokkene. Å leve med skadene.
Hun ligger alene på operasjonsbenken. Livredd. Hun er ikke alene, men hun føler ikke at hvitfrakkene omkring henne er mennesker. Og dem har makt. Så mye mer makt over lille henne, enn hun selv har. De bruker en klissete masse til å feste på de skumle elektrodene. Hun tør såvidt å se på strømboksen. Nå gir hun opp. Nå får dem gjøre hva dem vil. Alt hun trenger er de deilige sekundene av den fantastiske narkosen. Så hun får komme seg bort fra verden for en liten stund…
Noen år senere, nekter hun å tie mer. Hun har skammet seg nok nå.
Jeg har lenge skullet skrevet mer om elektrosjokkene som ble utført på meg. Men jeg har skyvd det unna. Ect-behandlingene fjernet store deler av min hukommelse, og det er trist å rippe opp i.
Jeg prøver å huske, men det er tåkeland. Jeg er omtrent 25/26 år, og jeg vet i ettertid at det var omkring mai. Fordi ei jeg kjente beskrev min 17.mai som at jeg drev og suste i svime rund i leiligheten. I bunad.
Det er runde nr 2 med elektrosjokk. Runde nr 1 pågikk da jeg var bare 18 år, og du kan lese om den første runden her:
http://m.forbipolene.blogg.no/1435335322_26062015.html
Jeg husker ikke at jeg skrev under på ect-behandlings-papirene. Nei jeg husker faktisk ingenting annet enn skammen. Mindreverdighetsfølelsen. Også etterpå. Som en fyr midt i gågata som har gjort i buksa. Han kan ikke snakke om det, vet du. Aldri.
Noen år etter begynner jeg å møte folk på gata som stanser og prater med meg om ting vi har gjort før, samtaler vi har hatt og opplevelser …som jeg aldeles ikke husker. Mange må tro at jeg er overlegen i denne lille byen. Men jeg har hukommelsestap.
Det er et minne jeg har. Som jeg aldri glemmer. Og jeg aner ikke om det var fra runde 1 eller 2 med elektrosjokk.
Jeg må ha våknet fra narkosen. Som vanlig også svimet meg ned til den psykiatriske avdelingen sammen med sykepleier. Må ha sovnet i sengen på rommet jeg disponerer der.
I det jeg våkner, sitter en kvinnelig sykepleier ved sengen min. Rommet er veldig lyst. Hun stryker meg over håret og viser meg en elektrode som er plassert over hjertet mitt.
Hun sier: “Du har kanskje lagt merke til den der?”
Jeg sier: “Nei.” Jeg har jo bare sovet..
-” Det gikk litt galt der oppe på operasjonssalen, vi mistet deg litt. Og vi måtte gjenopplive deg. Vi lot den være på i tilfelle vi trengte den igjen. Kom her så skal jeg fjerne den.”
Jeg satt i sengen i den vanlige svimen. Ville bare sove. Hodet verket og ting kjentes vondt og tungt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hun sa. Akkurat der og da kunne de gjøre hva de ville med meg. Jeg var som smør. En smørklatt som bare ville sove.
Det er altså det eneste minnet jeg har fra runde nr to. Eller var det nr 1?
Disse årene. Disse ungdomsårene. De er borte.
Fra runde nr 1 i 1998, kan jeg huske detaljer med følelse av skrekk. Det kan jeg ikke fra runde 2. Bare skrekken sitter i meg. Følelsen av at noe alvorlig illegalt ble gjort med meg. Men jeg husker bare en tykk tåke, hvite frakker og svime.
Den ydmykende handlingen det var å gjøre, å måtte hente meg en sykehus seng fra lageret med senger nede i kjelleren. Å som jeg gruet meg. Jeg har ikke ord for hvor redd jeg var.
Ei dame som jeg kan aldri bli innbilsk eller høy på pære. For har du vært neders i den kjelleren der, da er all ære og all stolthet for evig og alltid skadet. Den delen av en selv må kontinuerlig jobbes med. For alt du tok med deg inn i den heisen, var ei stygg, knirkende sykehusseng som du for alt i verden ikke ville legge deg ned i. Du ville stikke av. Langt unna hele forbanna dritt-senga, og rømme til et normalt soverom, med en helt vanlig seng, der ingen hvitfrakker skulle utføre 60tallsliknende psykiatribehandling på deg. Der du kunne få være i fred for galskapen.
Å ligge på operasjonssalen som ungdom, med leger og sykepleiere omkringe deg i dyp alvor. Vel, det kan være en normal situasjon, det.. Men når grunnen er at du som 18åring skal få elektrosjokk, da skal jeg lover deg at panikken nesten tar deg.
Det var så uhyggelig. Så skummelt. Dem hadde så mye makt over ei jente som meg, uten særlig selvtillit eller peiling på livet generelt. De hvite frakkene. Hodene opp ned over meg. Jeg ville ikke. Turde ikke. Men greide ikke si det. Jeg var for ung. For liten til å sette grenser. Klarte ikke å puste normalt engang, der jeg lå og var grenseløs.
De grove hendene som satte elektroder på hodet mitt. Så liten jeg kjente meg av skam, under alle sykepkeierhodene. Noe alvorlig galt skulle skje, men en del av meg håpet at de visste hva de gjorde. De var jo voksne. Jeg var nylig et barn… De måtte vite best, ikke sant? Jeg måtte kunne stole på de voksne.
Å suse inn i narkosen… Det var så godt. Jeg ble hekta på de sekundene der..
Livet mitt er avstumpet. Tider er meg frastjålet. Jeg har reparert meg selv på egen hånd etterpå. For det var traumatisk, og det måtte helbredes.
Hver eneste uke foregår dette. Over hele landet. Man blir forklart at elektrosjokk kan hjelpe. Desperate deprimerte pasienter, som ikke ser annen utvei.
Det er ikke slik det skal være. Det er ikke naturlig å påføre mennesker kunstige epilepsianfall. Det stjeler deler av livet til den uvitende pasienten det berører. Og bare vi som har kjent det på hue, vet hva vi snakker om.
Noen påstår at det virker.
Jeg vet om dem som tok livet sitt under prosessen. Midt i en serie med electronic conversional threatment.
Noen mener det funket på meg. Dette stemmer ikke. Jeg begynte å få psykoser og depresjoner etter ect-behandlingene, og jeg lider av hukommelsestapene. Elektrosjokkene ga meg vonde opplevelser og tapte minner.
Jeg har tvert imot måttet være sterkere enn jeg hadde behøvd å være dersom jeg aldri hadde blitt påført elektrosjokk. Sterkere, for å takle alt det kjipe det førte med seg. Jeg har måttet bygge meg opp ved å si setninger til meg selv foran speilet i form av affirmasjoner, og jeg har trent kropp og sinn med hjelp av aerobic, dans, kickboksing, styrke og jogging.
Elektrosjokk ødela livet mitt på mange måter, og jeg kommer aldri unna det. Det pågår daglig. Hukommelsen er svekket i nåtid også. Korttids. Og dersom vennegjengen fra nittitallet møtes, husker jeg nesten ingenting av de de husker. Det er ekkelt å alltid måtte forklare at man ikke husker det man burde huske.
En depresjon går som regel alltid over etter en stund. Og da har man med seg minnene sine i ryggsekken. Ingenting er tatt fra en, og det finnes fine medisiner som kan hjelpe.
Jeg får aldri tilbake minnene mine. Viskelæret ect har fjernet det for alltid, og jeg kan stort sett heller ikke skimte avtrykket i papiret. Ikke kan jeg tegne nye minner heller, for jeg rekker ikke tilbake til akkurat den blyanten og det papiret. Tiden har forlengst vandret videre. Uten avtrykk. Det er forsvunnet for alltid.
Så hvordan lever jeg med de tapte minnene, og traumene den dag i dag? Vel. Jeg kvier meg alltid for å oppsøke legehjelp. Er livredd leger. Særlig de hvite frakkene deres. Jeg bruker å spørre ungdomsvenner om å friske hukommelsen min opp litt. Men samme hva de forteller, er det ei for meg ukjent jente dem snakker om.
Korttidshukommelsen er verst. Den hemmer meg mye. I løpet av sekunder glemmer jeg hva jeg skulle hente eller hva jeg skulle si.
Jeg prøver å ikke tenke på det i hverdagen. Men skvetter til dersom ect-behandling nevnes. I min verden burde den type “behandling” for alltid kriminaliseres.
Jeg husker jeg spurte en psykiatrisk sykepleier om hun ville mottatt ect-behandling. Hun ville ikke gjort det. Og man kan undre seg på om legene selv ville lagt hue sitt i strøm. Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er forsøkskaninene deres.
Måtte du hvile i fred, du den siste som ga opp under en serie med ect. Skammen og traumene ble for mye for deg å bære, og i en tilstand av likegyldig svime, var det lettere for deg å gjennomføre et selvmord.
Ja. Jeg er lykkelig den dag i dag. Men det er ikke pgr av elektrosjokkene. Det er på grunn av alt jeg måtte stå på for å helbrede etter skadene den form for behandling ga meg.
Jeg skulle lese om lobotomi i Illustrert vitenskap for noen år siden. For meg var det som å lese grøss, og jeg krøp under dyna. Så så, jente, dem skal aldri aldri aldri få røre det snille hue ditt igjen.
For jeg hadde aldri i livet og aldi i verden gjort det igjen.
Nå driver jeg og lager nye minner. Tider jeg skal være stolt av å huske. Minner som jeg skal prate om og dele med de jeg skaper dem sammen med.
Så får jeg bare håpe på at senvirkningene av Electronic Conversional threatment ikke er like ille som traumene og hukommelseståka.
Livet har oppturer og livet har nedturer. Noen ganger kan nedturene se ut til å aldri ta slutt for enkelte. Da er ikke alt prøvd. Nei det er ikke det, det vet jeg nå:
Da er ikke ALT prøvd…
Innbilske menn
I det sola akkurat har gått ned over noen forbìpoléne tanker her oppe på toppen i kveld, sender jeg herved ut et intoutchable innlegg. You can see it, but ya can’t toutch it, nemlig.
Temaet jeg skal skrive om nå, er et der jeg kjenner at samfunnet omkring meg, og jeg, ikke samarbeider om.
For jeg kjenner at jeg er i mål.
Mens resten av verden ser ut til å mene at jeg er på vei mot et mål. Ikke bare det, men også at det haster for meg å skynde meg inn i dette imaginære målet.
Mannen. Duden. Fyren. That’s what it’s all about. Siden mannen gjennom de aller fleste tider har vært det kjønnet som har vært å anse som dominerende og regjerende (…selv om det alltid har vært kvinnen som har vært sterk nok til å bære fram barn..) er det innprentet i verdenssamfunnet at en kvinne b e h ø v e r en mann.
Trenger en mann for å ha det bra.
Må ha en dude med sure sokker for at livet skal fønke.
Greier seg ikke alene uten en herre med hammer og spiker.
Du hører han kommentatorklikke på TVn. Det er sport. Det er lov å rope. Du ser han med stresskoffert, stressende ned Karl Johan en tidlig morgen, med like stressa dopapir hengende ned langs buksebaken. Du merker blikket hans på puben, og etter noen pils kan du kjenne hånda hans på rompa di, som du selvfølgelig straffer ved å kjefte opp ham og skvise til nedi på hans frontparti. Han er over alt. Mannen. The man. Og han tror vi damer ikke greier oss uten ham. Det er hva han er opplært til å tro.
Jeg har studert mitt liv, og jeg har alltid vært på mitt lykkeligste de periodene jeg har vært singel. Jeg har lagt flere samboerforhold bak meg. Gang på gang har jeg gått i klisteret, og gang på gang har jeg lært at jeg har det best som bie. Jeg ække noen blomst. Jeg trives best i single terreng.
Jeg vokste opp i et hyggelig byggestrøk, der det bodde en kompis i nesten alle nabohusene. Jeg hadde venninner, men også kompiser. Det betydde ikke at vi skulle kysse. Skulle vi hoppe i noe høy, så var det sånn at vi skulle hoppe i høyet. Ikke noe annet. Vi holdt aldri hender, og vi var verdens beste venner.
Nå er jeg 36 år, og endelig i mål. Det målet der jeg skjønner at jeg stortrives som singel. Jeg sier ikke at jeg aldri skal forelske meg igjen. Nåh, jeg skal nok sikkert hoppe i høyet uten å hoppe også. Men det trenger ikke å skje. Jeg har kofferten min, og det er ikke noen stressa koffert, for å si det sånn.
Men resten av verden ser det ikke slik. De kan ikke forstå hvorfor jeg ikke stresser med å finne en som kan holde meg i hånda og sprikre spikrer inn i veggene mine.
Hvis jeg drar på en date, rekner de med at det er for å gifte meg om noen måneder.
Hvilket bringer meg til poenget. For det kan se ut til at selve daten også har denne holdningen. Som om jeg TRENGER HAM.
Men kan vi ikke bare være venner, mann?
Og hvis vi hopper i høy, kan vi ikke bare være venner da også?
Jeg pratet med en fyr på et utested her for noen uker siden. Han var cool. Akkurat min type kompis. Helt til jeg sa: “Du, hvis jeg kommer til din by, kan ikke du og jeg ta en kaffe eller en pils, og prate mer da?”
Han lo og svarte : “Håhååå nei nei, er du gal, jeg har kone og barn og hele pakka, så det tror jeg ikke tar seg ut!”
Kremt. Unnskyld meg mann! Hvor i “kaffe skråstrek pils” lå en invitasjon til noe som helst annet enn en kompisprat? Og, kan du ikke ha venner fordi du har kone og barn? Ååja, selvfølgelig: bare venner med utovertisser?
Menn sender forresten slibrige meldinger med skrivefeil og bilde av de utovertissene sine. “Syn du den er din? Vil du den kal bli fin?” Det gikk trend i å prøve å “friste” oss damer med slike tissebilder, helt til flere av oss begynte å gå ut med hvor latterlig vi egentlig opplevde dette.
Jeg har fått tilbud i samme slengen. Et snabelbilde og slibrige tilbud. Så har det vist seg at vedkommende hadde dame. Samboer.
Jeg stiller store spørsmålstegn ved hvorfor i alle dager jeg skulle trenge en sånn derre mann..
Hva er der hos en slik innbilsk luring jeg skal finne, som skal fikse livet mitt til noe bedre enn det jeg har nå?
Jeg har mine egne regler for mitt liv. En nordisk kvinne i 2016 behøver slettes ingen innbilsk mann for å være komplett lykkelig.
Men. Der kanskje finnes en der ute som ikke er innbilsk. Som viser respekt og behandler sine medmennensker klokt og omtenktsomt. Kanskje han og jeg forelsker oss.
Men vi behøver ikke å gifte oss.
Vi trenger ikke å flytte sammen.
Vi må aldeles heller ikke annonsere offentlig at vi har et forhold.
Vi trenger ikke engang ha et forhold.
Vi kan hoppe i høyet.
Akkurat så mye vi vil.
Jeg har sagt det før. Og jeg har skrevet det før. I repeat: Da vi kvinner som pattedyr i utvikling krabbet opp på land fra der dype havet, stod det ingen plakat der, som i:
“Her (pil) er trær som dere skal bygge hus av. Der skal der bo med en utovertiss som dere skal gjøre noe som heter “gifte”dere, med, i et “bryllup”. Så skal dere rape, prompe og snorke sammen, samt spise mat og krangle sammen med. Det er meningen med oksygen-livet her oppe. Good luck!”
Kjære mann: Rompa mi er mi. Den skal du først spørre om å få ta på, før du gjør det. Ber jeg deg på kaffe eller pils, er det mer sannsynlig at jeg vil bli venninna di, enn noe annet. Jeg ønsker ingen tissemannbilder før jeg har godkjent den snabelen, takk. Og jeg har funnet lykken. Den lå ikke i armhulen din. Men vi kan være venner, vi to. Ha det gøy som kompiser! For tro meg, jeg ER faktisk veldig veldig lykkelig uten sure sokker og sinte stresskofferter. Jeg som kvinne, har det BRA uten deg, mann.
Hvordan jeg ville forklart det til sønnen min..
Kjære tøffingen min
Jeg husker den første gangen du sovnet i armene mine. Det var formiddag. Pappan din og du var på besøk til meg, og han lå og sov. Jeg satte på fin musikk, og vugget deg i armene mine mens jeg gikk omkring på gulvet.
Du var bare et halvt år gammel. Det føltes enormt for meg at du viste denne tilknytningen til meg, da jeg så ned på deg og du hadde sovnet. Jeg satte meg ned i sofaen og turde ikke røre på meg. Da du våknet, så du meg rolig inn i øynene mine, med verdens nydeligste store babyøyne.
Jeg hadde så dårlig selvtillit, lille venn. Trodde ikke jeg var god nok for deg. Jeg gråt hver dag, og savnet den lille babyen min. Du skjønner, mamman din ble syk, og noen andre måtte ta seg av deg. Noen mennesker blir syk i følelsene og tankene. Jeg ble sånn syk. Da du var 2 mnd gammel skrev pappan din og jeg en avtale om at du skulle bo der, og møte mamma jevnlig.
Det var vanskelig å skrive under på denne avtalen. Men fordi jeg visste at pappa din var like glad i deg som jeg, kunne jeg føle meg trygg på at du ble godt ivaretatt.
Du vokste til, og ble større. Jeg gjorde alt jeg kunne for å lære meg mest mulig om dere barn. Jobbet gratis i en barnehage, ba om veiledning av sånne som jobber med dere barn og så jobbet jeg som vikar i en annen barnehage.
Etter hvert var mamma blitt så frisk at du kunne bo hos meg nesten halvparten av tiden. Mamma’s mage begynte å vokse. Du skulle bli storebror. Vi koste oss med turer, tivoli og togturer til Pirbadet. Men du skjønner det, lille vennen min, at dette ble umulig å gjennomføre at du var like mye hos mamma da du begynte på skolen. For mamma bor i en annen kommune, rett over fylkesgrensa her borte vet du…
Denne gangen ble ikke mamma syk. Jeg holdt meg frisk. Og det var nok litt vanskelig for deg å bli vant til at din lillebror skulle være hos mamma hele tiden, men ikke du. Vi har snakket en del om dette, du og jeg, og vi har jo kommet frem til at det er helt ok at du får noen dager alene med pappa, du. At du trenger det, du. For lillebror, han er du jo så glad i. Men han kan være masete også, den lille tassen.
Vi er enige om at det er en allright ordning, du og jeg.
Men jeg vet du blir glad når jeg sier at jeg alltid alltid savner deg. At både mamma og lillebror er glade og lykkelige. Men at vi tenker masse på deg, og savner deg.
Du er så god. Du er så snill. Så veldig veldig omtenksom. Og du sier tusen takk og er så høflig og smart at jeg blir så stolt av deg atte.
Du vet her er rom for deg. Alltid venter vi på deg.
Du elsker at jeg leker med deg og lillebror på stuegulvet. Da er jeg monstermamma og du er farlig robot. Noen ganger har vi legokrefter. Du digger at jeg leser til deg på senga. Men enda bedre er det hvis mamma hopper i pysjen og legger seg samtidig som deg. Du skulle bare visst at jeg lister meg noen ganger opp igjen etterpå.
Vet du hva jeg elsker? Jeg elsker deg og lillebroren din. Og du vet, som jeg har forklart deg: mammas bukser har to lommer, med like stor plass til begge gutta sine. Jeg elsker å se deg skikkelig glad. Jeg elsker de helgene og feriene du er her sammen med oss.
Og jeg skulle ønske alt var annerledes. At du slapp å savne mamman din. Men du grodde fast der du bor nå, i et trygt og varmt hjem over fylkesgrensa, 5 minutter unna med toget, sammen med gode venner i en barnehage. Så begynte du på skolen, og grodde enda mer fast. Det viktigste er at du har det bra, gutten min.
Og jeg skal være her.
Mamma er her og tar imot deg om du faller.
Du kommer ikke til å slå deg i tankene og følelsene dine, det skal mamma og pappa sørge for.
Du vet, vi elsker digger liker og er glad i deg akkurat som du er.
Det var lenge for tidlig å snakke så veldig mye med deg om alt dette, kjære gutten min. Men nå er du snart 7 år, og en noe pent innpakket historie går an å snakke litt om. Men det er lenge til du får vite alt. Ikke engang når du er dobbelt så gammel som nå, får du vite alt.
Gamle tårer titter fortsatt fram når jeg skriver om dette, mest fordi jeg er så glad for at alt gikk bra til slutt. Du er så viktig for meg, vet du. Og jeg skal gjøre absolutt alt for å vise deg det.
For det gikk bra til slutt. Tenk det. Tårene som gjorde bildene uklare, tørket, og tiden gikk. En mamma på et sykehusrom var redd for at de tårene skulle viske ut de fremkalte, glatte bildene jeg fikk av en vakker liten baby med lyse tynne hår og glatt hud. Blå øyne og søt hake… Jeg vet hva ekte savn er, baby gutt som ble stor til slutt. Og hver eneste time jeg savner deg, er verdt de dagene vi har sammen.
Vi har det bra nå. Nå er det party i hue og glede i hjertet, ikke sant? Vi drar på kino, tivoli og i basseng sammen, og livet er toppers. Vi arrangerer fester for deg og vennene dine, og rocker villt på stuegulvet. Lenge siden vi lekte sisten ute nå, la oss gjøre det nå som snøen har smeltet.
Jeg kan ikke endre fortiden, kjære Mathias min. Men jeg kan trylle denne magiske nåtiden om til et eventyr for deg og lillebroren din. Fortiden er vakker den også. Alt som måtte til for å bringe oss hit, skjedde. Og det er bra. Det er coolt, gutten min, helt coolt.
Du er så tøff og stilig, og jeg gir meg ikke før du ser det selv. Du er helt rå!
Jeg er så innmari GLAD I DEG for ALT DU ER.
Hilsen den rare mamman din
Du vet du er misforstått når…. 😲⁉😮 10 sikre tegn på forvridd reality:
Ironien over ironien kan være at de omkring deg ikke helt alltid befinner seg på samme nett eller bølge som du.
Du vet du er misforstått når:
1. …h*n sier: “Nei vet du. Hyggelig assa. Men jeg har kone/mann, og barn. Det ville vært helt på vidda lizm…” Og alt du spurte om var om man skulle ta en kaffe eller en pils over en skravlestund en gang i framtiden. Man er vokst opp med kompiser/venninner, og mente kaffen/pilsen som en kompis/venninne-invitasjon jo..
Ta høyde for at folk kan være innbilske, og misforstå en kompis/venninne-invitasjon til det er vridd om til en helsprø date.
2. …en venninne ringer og er bekymra fordi hun har hørt sladder om at du har klikka mentalt og påstått at “du ser spøkelser og prater med dem…” Omg, what happened? Vel. Du var ironisk og slang ut en spøk til en felles bekjent, som: “Yeah, nå er jeg trøtt nå, men det gjør jo ingenting, jeg kan vel prate med alle de 10 spøkelsene jeg synes jeg ser, vræl haha. Dem kan holde meg våkne mohaha!”
Da forstår du at ikke alle hverken er på samme nett eller bølge. Du bare KAN ikke forvente det. Kremt! Som i: kødda bare.. jamen jeg tølla bare!
3. …alle i den milelange butikk-køen tror du har sluppet en bønne uten at du har det.. Men god damned da, hva skjedde??
Jo, dette: du står i køa i dagligvarebutikken og legger varene på båndet. Plutselig høres en slags prompelyd fordi du skraper den ene hælen i skoa di på det glatte gulvet. Sekunder etter skjer følgende: Han fyren foran deg er ferdig posepakket og ser seg nervøst rundt, før han lister seg av gårde med rødt topplokk. Rett etter din uskyldige lyd av en skofjert, sprer den seg. Fisen til han som nettopp lusket avgårde. Alle ser på deg og fnyser av din “frekkhet”… makan..
4 ….søstra til broren til kusina til fetteren til mora til naboen kommer bort til deg, klapper deg på struttemagen og sier: “Nææhæhæææmen daaaj! Eru gravvid a? Bare sånn ca 3 mnd igjen nå a kanskje?? Ååå så glad på dine vegne!” ….og du må desverre svare henne med: “Vel. Nei! Ække det! Jeg spiste 4 brødskiver på jobb i dag for å bevise for typen at jeg faktisk ikke tåler gluten! Og nå er jeg safe sikrere enn bom basta ever på at jeg har glutenallergi a§! Takk! Ha en rund og fin dag og hils naboen!”
5. …dama som jogger mot deg i den litt tåkebelagte og skumringsberørte, halvmørke yndlingsjoggeskogen din med plenty stier i, plutselig stanser 5 meter foran deg, snur seg og spurter i motsatt retning mens hun ser seg tilbake to kjappe ganger. Her er det ikke bare du som blir misforstått, men samtidig misforstår DU henne. For du har allerede trodd at dama var en mann, så du har snudd og spurtet i den andre retningen. Det er først etterpå dere ser sannheten i det komiske øyet, i det dere jogger forsiktig forbi hverandre og ser at dere begge er ufarlige joggedamer.
6. …duden på festen begynner å trøste og gi deg gode råd mot depresjoner og angst …og sånn.
Say say whaaat ..happened here?
Jo, det viser seg at han har hørt at du har diagnose bipolar. Og du må forklare ham at du for det første er symptomfri, frisk og perfect medisinert, samt at du tvert i mot opplever denne diagnosen som en boom boom heftig kreativ motor å ha i bagasjen. At du er megalykkelig, og at du slettes ikke behøver alle disse velmente rådene. Tjohey partey!
7. …den svenske dama på puben sier: “Ursekta. Jag har tittat på dej hela kvelden. Ska vi HÅNGLAST?” Du tror hu mener hun vil henge med deg og venninna di, så du skal til å si jepp. Men så spør du: “Hva betyder hånglast?” Og hun sier: “Aa, rara flickan, det betyder kjøssa, klina, och så dær…”
Okey, forklar: du har sett at hun har sett på deg. Men du trodde det var fordi du studerte henne. Og det gjorde du fordi du var fascinert av det grønne skjørtet hennes, og aldri hent greide å bestemme deg for om det var et fabulous inspirerende chic it-skjørt, eller om det var helt J’s pes pes. Du hadde akkurat landet på fab chic skirt, da hun kom sjanglende og hun trodde du hadde flirta.
8. ….fyren på torget midt på natta ei helg ved taxiholdeplassen, ber deg roe ned som den sittende venninna di, fordi han mener du er full. Og du må forklare ham at det er venninna di som er full. Du har bare drukket alt for mye koffein ala kaffe og redbull, og ikke en dråpe alkohol.
9. …du enda ikke har lært deg hva svenskene mener med å tilby deg en bæsj på pub. Din reaksjon vil skremme bort alle svenske beundrere.
10. …du får service på nivå med det en ape ville fått inne på parfymeriet. Okey..? Disse hullete jeansene. Aldri ha dem på ved shopping igjen.
Til slutt. Du vet at DU har misforstått når:
– ..du trodde alle de kjekke folka smilte til deg fordi du plutselig hadde blitt attraktiv..
….meéen, de smilte ikke. De lo. Av deg og den grønne kjolen du ved uhell hadde stappa oppi den truseløse tynnstrømpebukserte bakenden din. …såe…
Lykke til balanserende på en tynn linje av forstått og misforstått 😉
Jeg gjør alt, men er det nok? 😶💞
Skjønner han det? Forstår han det? Kjenner han hvor høyt jeg elsker ham? Holder det hvis jeg nusser han en gang på panna? Kanskje han skjønner det bedre hvis jeg susser 5 nusser. En på panna. En på hvert kinn og på hver hånd. Jeg gjør det for sikkerhets skyld. Han stryker meg på hånda mi. HAN STRYKE MEG PÅ HÅNDA MI den lille guttungen… det er så stort. Det er så fint!
Jeg trykker den bitte lille varme kroppen med stripete pysjamas på inntil meg. Fryser han på føttene? Trenger han sokker. Jeg kjenner etter. Han er god og varm. Men hva om han blir fotkald til natta?
Nå puster han jevnere, og øynene blir smalere, i det han stryker det bløte øret sitt med elegante små perfekte fingre. Hvorfor må dette bli til et minne? Hvorfor kan jeg ikke bare nyte dette synet til evig tid?
Min eldste gullevenn, seksåringen skolegutt. Han bor hos pappa. Jeg var syk da han kom til verden. Nå vil jeg ikke bryte ham opp fra sin vante hverdag, så jeg lar avtalen stå. Han får bo der. Og ha samvær her. Men vet han hvor mye jeg savner han? Sa jeg det mange nok ganger sist, at han alltid er like velkommen her som lillebror? Skjønte han at de to nye buksene, de fine viskelærene og kinobillettene jeg kjøpte til han, var av ren mammaglede? Er han klar over at jeg respekterer ham, og viser ham det blant annet ved å spørre for hvert bilde av han om det er ok at jeg legger det ut på internett? Vet han hvor mye han betyr for meg? Jeg tror det. Må forsikre meg om det neste helg, med en tur til Pirbadet.. da blir han glad..
Nå sover han. Lille søte nusket. Jeg vet at hvis jeg legger han over i sin egen seng nå, så får jeg et par timer alene i stua før jeg skal legge meg selv. Men mest av alt har jeg ikke lyst til å reise meg og gjøre denne varmen og dette nydelige synet til nok et minne.
Barna mine. Som jeg har kjempet for dem. Jeg har reist meg og klatret fjell. Brettet ermer og gjort alt i min makt for å være frisk nok til å fungere som mamman dem behøver.
Jeg prøver å vise dem hvor høyt jeg elsker dem. Men er det nok? Er alle klemmene, nussene, boklesestundene, glad i deg – ene, kosematstundene og turene ute …nok til at de forstår denne grenseløse løvemamma – kjærligheten som sprenger ut tårer i øyenkroken min?
Jeg hører om små barn som gir opp pgr av manglende omsorg. For lite kos og stryk. Ingen nærhet.
Jeg ser små utsultede unger på TVn. Og gråter for dem. Hvis det er uutholdelig for meg å se på, hvor forferdelig må det ikke føles å være en slik liten fortvilt og forsvarsløs kropp i det varme ulandet på skjermen?
Å skrive dette får meg til å gråte. Jeg er en mammajeger, alltid på jakt etter om barna mine mangler en klem, et glad i deg, en mer uthvilt mamma, mer mat, bedre mat, smokke, rent undertøy, ny bleie, et bad, en stund alene med mamman sin, lese bok, andre unger å leke med eller en kosestund. Og jeg er live live redd for at de skal mangle noe. Lide nød. Være lei seg. Kjenne sult for lenge eller rett og slett ikke ha det godt inni seg.
Man kan ikke krympe en slik følelse ned til et ord som “hønemor”. Jeg tviler på at en høne er i stand til å tenke på undertøy og bleier.
Det en mamma kjenner er enormt.
Det en mor føler kan flytte fjell.
Den innebygde samvittigheten som følger meg etter jeg fikk barn, er herskende overveldende, og det skal være sånn.
Jeg hadde ikke holdt det ut, gutter, hvis dere gråt i mitt hjem, og jeg ikke hadde hørt dere. Dere ruler mitt liv. Dere er mitt alt, og jeg går gjennom både ild, vann, luft og jord for dere begge. Mamma elsker digger liker dere akkurat som dere er.
Og den dagen dette er et minne. Når dere har blitt to voksne menn. Da skal dere vite en viktig ting. Som moren deres er jeg fornøyd hvis dere er lykkelige. Hvis det for dere betyr å jobbe på butikken, er det toppers. Hvis det betyr å utdanne seg til lege, er det også toppers. Musiker? Skuespiller? Toppers.
Om det er reising som er tingen, så go for it. Jeg støtter dere begge. Og skulle ting skjære seg helt, så er jeg her for dere. Alltid. Samme hva.
Jeg er
Glad i dere
Akkurat som dere er
Hilsen den rike mamman til to snille gogutter
Story of forbìpolène
Snøen smelter på kinnet mitt. Det er sent i 2014. Barnevogna knaker mot bakken. Den dyrebare babyen min sover, og jeg kjenner takknemligheten gjøre meg varm. For denne gangen gikk det bra. Jeg holdt meg frisk fra alle bipolare sidegater under hele svangerskapet, fikk barnet mitt i armene mine og kunne beholde det. Damned it, I am good, tenker jeg med meg selv, og klapper meg selv smilende på skuldra. Vi er på vei for å hente min eldste sønn hjem på samvær. For den gang da han ble født, var denne mamman dypt nede i gjøkeredet, og høyt oppe i crazyland bim bam.
Jeg stryker meg over håret. Det er blitt blondt, og det lange sorte er ødelagt. Men det gjør ingenting. Kjenner at jeg lever. Så lykkelig. Så god damned lykkelig.
Panikken griper meg igjen. Hva om jeg dør i morgen, og ingen vet hva som egentlig hendte i med ei ensom jente alene på flukt i Stockholm i 1998?? Hva om jeg tar med meg i grava mine erfaringer med elektrosjokk og tvangsbehandling? Hva om jeg aldri får fortalt noen hva som foregår nede i kaninhullet, som den ene kompisen min kaller det. Nede i wonderland, der kun de psykotiske, mest gale av alle har innblikk?
Jeg stopper. Står fast litt, der i snøen. Tripper. Begynne å blogge kanskje? Litt lei av alle papirene som flyter her og der i kåken. Uferdige nedskrevde history of past. Så rister jeg på hue, og sier til meg selv: “Nei, Helene. Den derre bloggverden ække no for deg. Du er og blir en freak, følger aldri moten, og er ikke noen sånn modelltype av en bimbo. Hold deg til penna, og legg historiene i en safe!”
Dagene og ukene gikk. Jula kom og nyttårsaften dro. Våren dryppet tårer på mine ark, og jeg kjente på en frustrasjon. Noen ganger gikk jeg inn på blogg.no og satt og så på linken “Lag din egen blogg”. Skal, skal ikke. Nope. Dropp det. Helene dropp det! Du ække rosa! Du er en rufsete freak. Er du! Ikke at det er noe galt i å være den jeg er. Det handlet ikke om komplekser. Men mer om det fasadeinntrykket jeg hadde av bloggverdenen.
Sommeren smilte bredere og bredere. Jeg smilte tilbake. Proppfull av stories to tell.
Det er sommerkveld. En av de få varme, denne sommeren. Lille Even er 8 måneder, og ligger og sover på rommet sitt. Jeg nyter alle de gode tilbakemeldingene jeg får som mamma. Alle instanser, målinger og veinger av babyen min, undersøkelser, familie og venner, overstrømmer meg med positive tilbakemeldinger om babyen, mammarollen min og hvordan jeg har taklet motstand fra enkelte mennesker.
Jeg vokser og gror. Helbredes. Sola slikker gamle sår, og jeg blir sterker og sterkere for hvert skritt jeg tar.
Men det er altså denne sommerkvelden. Sitter og surfer på samsungtelefonen min. Innom blogg.no. NÅ er jeg KLAR! Jeg trykker. Vips er jeg igang. Skriver. Trøkker. Lagrer.
Jeg aner ingenting om noen lesertall. Aner ikke om det i det hele tatt går an å se inne på bloggen hvos mange lesere man har. Så jeg skriver. Og skriver og skriver. Tida går, og det er på tide å rippe opp i gamle sår. Jeg tror jeg begynte med å skrive Stockholm-triologien. Så hoppet jeg i tid og skrev om psykosen i 2009. Det minner meg på om at jeg ikke har skrevet om den i 2005..
Så fikk jeg skrevet litt om Elektrosjokk. Men jeg er ikke ferdig med det. Det er for traumatisk, og jeg må bruke tid på det. Nesten et år etter.
Jeg kjente at det ble heavy stuff. Ville pakke inn de alvorlige og triste historiene i noe mer muntert. Jeg tenkte at jeg er jo ikke den som blir starstrucked, så jeg kunne jo gi leserene noen kjendisbloggervjuer innimellom. Gjerne komikere, musikere og TVansikt. Så jeg startet med et trivelige bloggervju av Nils Gunnar Lie inne i TV2’s fine lokaler, da jeg uansett skulle reise til Oslo sammen med lille Even og min mor. Det var en fantastisk tur.
Utpå høsten var jeg ferdig. Alt var skrevet. På mobil vel og merke. Det er ikke fordi det er et kjipt sistevalg å mobilblogge. Jeg har ikke pc, og er mest vant med å trøkke og redigere på min kompis Samsung.
Anyway. Det var høsten 2015, og jeg hadde ikke telling på hvor mange tårer som hadde renset mitt sinn mens jeg skrev dype dykk i fortiden min denne sommeren. Det var som å våkne til en lys dag. Eller gå ut av en kinosal en varm og lys sommerdag.
For jeg hadde inntil da snakket lite om mine crazy opplevelser. Veldig lite. Hva skulle jeg si da? “Jooo nei altså, så trodde jeg at øyenstikkeren i dusjen var kamera, og ble forbanna!” “Jo altså, jeg rømte fra den tvangsinnleggelsen, dro til Stockholm og satt og sang ved en gågate med en stjålet mus baki nakken under en rød lang parykk..!” Eller: “Legene ja… de plasserte elektroder på hue mitt og laget en grillsesong jeg ikke sent skulle glemme, men glemte for alltid!”
Jeg prøvde å fortelle noen ganger. Men jeg fikk følelsen av å ikke bli trodd. …og det skjønner jeg jo godt.
Her i den lille byen jeg bor i, begynte tilbakemeldingene å komme. Jeg bloggshoutet den sommeren, og kom opp i 2000 lesere i døgnet. Da visste jeg at jeg kunne nå lesere. Hadde lært meg hvordan jeg så hvor mange lesere jeg hadde. Mye enklere enn å gi ut bøker, dette gitt..
Jeg jobbet litt for lokalavisa som frilanser da jeg var 15 og så 16 år, i 1995/96. Løp rundt og intervjuet og tok bilder. Elsket det. Ei herlig dame som jobber i Stjørdalens Blad, likte måten jeg skrev på. Siden har hun forsøkt å fortelle meg det flere ganger. Men selvtilliten min var for lav, og jeg var for umoden og ustabil til å gjøre annet enn å skrive i bøkene mine med rufsete penner og slitne hender. All by my self. Jeg visste det bare ble med notatbøkene, det var ikke noe vits i å stille seg på torget og peke: “Eeey! Sjekk diktet jeg skrev i går da mann!”
Jeg ville lete i arkivene oppe hos avisa. Der møtte jeg den snille journalistdama, og vi avtalte lunsj. Jeg skvatt litt da hun undret på om ikke jeg ville la henne skrive om bloggen og meg i en reportasje. Men hvorfor ikke? Jeg var allerede blottlagt med all verdens rare rykter lenge før jeg begynte å blogge, i denne byen. Det ble avisreportasje. Og jeg kjente at det ikke gjorde meg noe. Bryr meg jo ikke om hva folk mener og synser om meg og livet mitt lenger. Så fikk jeg begynne å frilanse for avisen igjen også, og har såvidt startet med en reportasje om ungdomsklubben i byen.
Nå hadde jeg skrevet meg for det meste ferdig hva angikk meg selv og min story. Det var ingen fare for storyforspillelse dersom livet skulle ende nå. Jeg kunne begynne å vende meg utad. Ville skrive andre sine historier. Begynte med våre engler i himmelen. Eivind og Vilja up in the sky.
Dype, tunge, uvirkelige tabutema: selvmord. Min venninne Grete og jeg i dyp prat med Eivinds mamma Mimmi… Lange meldinger om Vilja, som er pseudonym, fra min venninne i Oslo.. Som jeg gråt! Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, da barna mine lå trygt i sengene sine og sov.
Så var det Tore Valstad sin tur. Vi møttes da jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnuist på Bamses Pup her i Stjørdal.
Jeg fikk meg en kompis i Tore, som åpnet seg og fortalte en historie om hvordan han opplevde å bli mobbet. Vi gråt begge to. Men vi trodde ikke at så mange kom til å dele og lese historien “Den åpne kista: en sann historie om mobbing”. Vi ville bare bidra til åpenhet.
Da lesertallet noen dager senere var oppe i 18554 stk i toppdøgnet, og bloggen hvilte et døgn oppe på 4.plass, kjente jeg hvordan dette var Tore sin 4.plass. Det var hans og alle andre tøffe mobbeofre, sin 4.plass. så jeg kjente en ro inni meg. Det var slettes ikke bare min toppblogg.
Så skrev jeg om Tor. Hvordan han kjempet seg opp fra rushelvete, og jeg kjente til deler av historien fra før. Han er en gammel ørn for meg, og en av de klokeste, sådan.
Veiene skulle gi meg lyst til å finne familie til en guttunge som døde da han var 11 år. Han tok livet sitt. Og jeg hadde hørt om hvordan han ble mobbet
Jeg var drevet. Jeg led, fordi jeg ikke fant familien. Det kjentes som om noe kriblet omkring i hele kroppen, og det eneste jeg kokte ned til hver eneste dag, var å finne denne familien. Og jeg fikk hjelp. Fant dem, og de ville dele.
Nå kom den store prøvelsen av hva jeg kunne tåle å sette ord på. Ordene strakk ikke til. Ei penn begynte uforklarlig å klikke av seg selv i stua, og lille Even som alltid sover så rolig, våknet hvert kvarter den kvelden jeg skrev ferdig den forferdelig triste historien om Lille Johnnis.
I ettertid kjenner jeg at jeg føler med dem alle. Mobbing må læres et sted. Det kan handle om generasjoner. Jeg tror åpenhet fungerer, ikke bitterhet. De som mobbet Johnnis, bør ikke gå rundt og plage seg selv og sine nærmeste med skyldfølelse. Men besøke grava. Tenne lys. Jobbe mot mobbing i nåtid og ta ansvar for de barna vi nå oppdrar.
Dette har vært en reise som ikke kommer til å ta slutt. Jeg har mange historier å skrive. Mange avtaler. Både med flere tøffe helter som vil fortelle sine historier, komikere, arrangører, og med meg selv. Jeg har også mer på hjertet.
Mange er direkte åpne og nysgjerrige omkring dette med penger. “Hvor mye har du tjent a Helene?” “La oss samarbeide og håve inn penger!?” Og svaret er helt ekte og ærlig: Jeg har ikke surret meg rundt enda når det kommer til å tjene penger på bloggen. Et eneste samarbeid har jeg hatt, og det er med utestedet UpTown, der jeg fikk lodde ut 3 billetter til Oslo Ess konsert, samt at jeg også fikk billett.
So yeah, det er sant: jeg har tjent 4 billetter 😉
Det haster ikke, men jeg er åpen for å hive meg rundt og drive business med skrivingen min. Det er mye jobb, og jeg mener de omkring meg har rett når de sier at jeg godt kunne tjent penger på å blogge, så mye som jeg skriver.
Det sier kanskje sitt om hvor glad jeg er i å skrive, når jeg har skrevet så mye, og ikke brydd meg om å tjene penger på det enda. Men sånn er det. Noen driver med hesteveddeløp, mens andre er så glade i hester at de bruker penger og energi på stall og hesteridning i fritiden. Noen har dans som jobb, mens andre bare har det som hobby.
Jeg elsker å skrive, og det har vært slik siden jeg lærte det. Alle som har prøvd å føre en samtale med meg, vet at jeg er en vimsete og avbrytende misforstått surrehøne uten like å snakke med. Jeg ække så god med talte ord altså. Men å skrive, det faller meg mer naturlig.
Story of forbipolene koker ned til ei greie. Og det er greia med alle de flere titalls tilbakemeldingene jeg har fått, som jeg virkelig helt ærlig aldri forventet å få da jeg begynte å skrive.
Skrive for å dele
For å være åpen, som min far rådet meg til å være.
Slik at jeg ikke skulle risikere å ta det med meg i ei ensom grav.
Nå, er tiden etterpå. Den jeg aldri planla. Etter alle mine egne historier, viste det seg altså at jeg skulle bli så heldig og få lov til å belyse og sette ord på andre mennesker sine, egentlig så ubeskrivelige, historier.
Det går mot en ny sommer, og denne våren er annerledes.
Ca 50 forskjellige blogginlegg venter, surrer entusiastisk rundt i hue mitt, når jeg jogger, når jeg sover, i det jeg trille Even i vogna og han sover, og mens jeg prater med alle våre bekjente.
Dette er lønna mi. Livet vårt ble beriket på en ubeskrivelig deilig måte. Barna mine fikk en mamma med topp selvtillit og godt bearbeidet fortid. Venner av Mathias og Even inviteres og kommer hit i mangfold, mine venner er tydeligere enn noensinne. Familien min klapper meg på skuldra og er med som bare det. Dette er ikke bare min blogg.
Dette. forbipolene.blogg.no er bloggen til mine søsken, min svigerinne, våre barn, min mor, min far, min kusine som er så flink ei ung mamma, mine venner, våre engler i himmelen, alfor unge og alfor snille, Tore Valstad, Tor, Nummis, Rønneberg, Ramm, Tørnquist, Lie, Oslo Ess, Brungoth og alle de deilige leserene våre. Jeg har aldri følelsen av at dette er min og kun min blogg.
Vi er sammen om dette. Sammen om åpenhet mot tabu, forståelse av at bipolar og andre diagnoser kan vise seg å være Narniaskap, gjenbruk, anti mobbing, mangfold og naturlige former.
Vi er sammen om å pakke inn alvor i humor, hva? Vi takler alt det vonde så mye bedre med humor, ikke sant?
You’re damned right, og vi har akkurat begynt denne forbipolent rufsete reisen: join us along, jeg kribler etter å blogge skrive fortelle.
Dere kan stole på alle oss bak denne bloggen. Vi kommer til å levere, og det kommer ikke til å bli glamorøst. I så tilfelle må det glamorøse pakkes inn i rufsete, freakete og ekte vare. Og mange tråder venter på å tas opp. Som økologiske tester og historiene omkring elektrosjokkene, samt bloggervjuer av komikere og fokus på naturlige kvinneformer. For ikke å glemme
den sminkeløse, nakne sannheten.
Bli med oss videre, vi har mye å vise dere.
Hilsen forbìpoléne & co
Når psykopaten gir deg skylden for psykopatien sin
Psykopatiske trekk. Manipulator. Antisosial. Sosiopat. Det er ikke bare kjært barn som har mange navn. Men spaltet er det, dette “barnet”; disse diagnosene er kun beslektet.
Myten sier at psykopaten er smart som manipulatoren, og sosiopaten likeså. Men dette er også spaltet. Du finner de smarteste av dem i toppsjiktet av toppstillinger hva angår både makt og ære, og du finner kanskje de mindre smarte dem i de pinligste hjørner av fengsler og underground kriminelle miljøer.
Deretter kan du finne de smarteste av dem i både fengsler og kriminelle miljøer, og de mindre smarte av dem i A4samfunnets hverdagsliv.
You never know. Og i det du finner det ut, kan det være for sent hva angår ditt rykte.
Tåkeleggingen og baksnakkingen kan gjøre det umulig for deg å fatte hva som foregår i den manipulerte gråsonen.
Der er løgner. Du vet om ca 30 avslørte løgner på et halvt år. Og du begynner å ane at dette er toppen av isfjellet. Apropos is… Du begynner å bli vant til en viss kulde. Men innimellom smelter isfjellet, så du tenker regel og unntak, for så å legge bort all isen. Frem til det neste isfjellet du må forholde deg til.
Vil du være Beyonce’s survivor, eller vil du gå under som Titanic?
“En som er spaltet mellom hjerne og hjerte, evner ikke å kjenne skam eller synd.” Det er hva du finner på internett. Samt en god del andre greier som du kjenner igjen i et menneske som forsurer tilværelsen din.
Det ender med kompromiss. Psykolog, that is. Vedkommende skal få psykologhjelp nå, og da roer du ned.
Du står foran veggen. Du ser et svart, utydelig mønster. Det likner på et edderkoppnett.
Enda aner du ingenting om all muggen bak det svarte mønsteret. River du veggen, vil du få øye på et skremmende spekter av store, svarte, stygge løgner, manipulerende spill, og farlig baksnakking.
Hos den psykologen er det nemlig du som blir framstilt som et ondt menneske med psykopatiske trekk. Og i hele nettverket til din sjarmerende og “snille, greie” spaltede manipulator, er du et farlig slemt menneske, ustabilt, full av all verdens diagnoser, deriblant antisosial personlighetsforstyrrelse, og rett og slett skyld i alle vedkommende’s lidelser.
Samtidig er det ansikt utad du får se, kun en stakkarslig selvmedlidende vegg med uskyldige trekk av muggmønster.
Alle vet at psykopaten vil være den første til å gi andre skylda for sin psykopati. Men ingen tenker over det i det det skjer.
Grip tak i en hammer og kakk på toppen av isfjellet. Riv den forbanna veggen nå! Det har seg nemlig slik, at alt nå er brukt mot deg. Alle provokasjoner som førte til dine sinneutbrudd, sammenbrudd og tårehelvete, er i tåkelagt manipulert sone gjort om til ren ondskap. Du er framstilt på en måte som får folk til å trekke seg unna deg, og nå kjenner du stanken av skitten og fuktig mugg. En mugg som over tid er blitt beriket av tårene til et menneske i ditt nærvær med store psykopatiske trekk.
Jeg står der nå. Kjenner muggstank og kulde fra knust isfjell. Ble framstilt nøyaktig slik av et menneske som var svært vanskelig å gjennomskue. Selv om jeg avslørte løgn etter løgn, var der også manipulerende og stakkarslige tårer. Som tvert frøs til mer is på isjellet.
Jeg begynte å blogge før jeg forstod alvoret. Før jeg kakket med hammeren på toppen av isfjellet, og rev muggveggen for fritt innsyn i svertende løgner og baksnakking. Æreskrenkelse på det groveste.
At jeg begynte å blogge, betydde også at jeg gikk ut offentlig med sannheten om meg.
Nylig fikk jeg høre av manipulatoren i mitt liv: “Jeg har fortalt alle i min omgangskrets at du har forandret deg til det bedre.”
Jeg sa: “JEG har ikke forandret meg. Det er DU som må kamuflere den JEG du har gitt dem løgner om! Ved å lyve, og påstå at jeg har forandret meg fra fantasiHelene som du har skapt..”
Jeg kjenner meg selv, og veldig mange andre kjenner meg. Som mor har jeg i oppgave av min sønn’s helsesøster å prøve å ikke få så innmari dårlig samvittighet for alt som mamma. Jeg er full av følelser, og har alltid tidligere vært et lett bytte for alle uten sammenheng mellom hjerne og hjerte.
Han kunne kjøre meg dit han ville i hue mitt. Kunne bygge opp så mye mugg i veggene rundt meg at jeg til slutt kjente stanken. Og det først nylig. Men veggene er revet, og nye freshe vegger er bygd opp. Havet mitt er nå fritt for is, og all tåke er fjernet.
Wide awake, wide awake…
Jeg vet det nå. Ingen kan noensinne lure meg igjen. Disse veggene er bygd av stål, og havet mitt er for varmt for slik kald is.
Men jeg har bare såvidt begynt å vaske mugg fra de gamle veggene på søppeldynga. Jeg er åpen om dette her inne på forbipolene.blogg.no, men sørger for å anonymisere slik at ingen vet hvem jeg skriver om. Jeg forteller alle som undrer, sannheten. For er det noe som virkelig provoserer meg, så er det at vedkommende i snart 10 år har forsøkt å innbille mange folk at jeg er et forferdelig slemt menneske.
Så hvis det er en myte at psykopater er smarte.. Og jeg har å gjøre med en mindre intellegent sosiopat.. Hva har en slik person å stille opp med, mot en smart, intellegent og snill dame som meg?
Nothing. I tell you. Nothing…
For det kommer en dag. En solskinnsdag hvor du reiser deg og hever hodet ditt. En dag hvor din båt er ferdig snekret sammen av alle de muggfulle plankene fra gamle dagers vegger, og du putter din lille flaue psykopat oppi den båten. Så vinker du farvel forever, smiler, og gir båten en dytt i retning kaldere strøk.
Og hver gang den båten forsøker å nærme seg ditt deilige paradis igjen, skal du leke heks og blåse opp til storm. Du skal rope: “Nånei! Neverrr! Ever!”, og du skal ikke gi deg før den mugne båten er ute av syne. Til slutt kommer den aldri mer tilbake til ditt varme farvann igjen, og du kan bade, i fred for is, mugg og tåke.
Lille Even hos frisøren for aller første gang
Se da dere, for en kjekkas…
Og så flink og rolig hos frisøren.
La oss spole tilbake litt. Siden Even skulle til frisøren i går, fikk han seg en pistasjeiskule først. På kafe og greier da vettu…
Jeg presiserer at dette innlegget ikke er sponset. Denne dama får litt gratisreklame likevel. For oppe på Karsten’s frisørsalong jobber en dyktig lærling ved navn Elisabeth. Hun fikset lett som fy en megacool liten guttesveis, på null komma niks.
Det er bare å se på min lille Even, det, så fin han ble:
Nå er han bare enda mer til å susse opp, og får høre av alle hvor fin de synes han er på håret.
I dag var vi til helsesøster, det alt gikk bra og jeg fikk bekreftet at ting er som de skal. Etterpå satt Even som en liten prins i vogna si og vinket til alle han så i butikkene. Det er nesten så jeg mistenker at den lille nettoppbabyen skjønner at han er hansum på håret sitt nå.
Nå sover han den lille rakkarn. Og når han våkner, står kokt torsk, poteter, gulrøtter og stekt løk på bordet.
Fordi han fortjener det 😍😙😘
Jeg er ei tutti frutti bipolar skrulle, og sånn er det!
“Ei bipolar skrulle??” Peser du. “Jah..” Puster jeg. “Eheh neeeeida..” prøver du å trøste fake. “Eh joda: jeg ER det!” Sier jeg deg..
Og jeg ville aldri i livet sluttet å være bipolar, dersom jeg fikk sjansen.
Let’s face the fact. Du har ikke en diagnose som bipolar, ADHD, schizofreni eller Asberger. Du aner ikke hva det innebærer å leve med et slikt abnormalt topplokk.
Selv har jeg ikke hatt denne diagnosen hele livet mitt, så jeg vet hvordan du har det. Og.. vel.. jeg gir deg min dypeste medfølelse.
Bipolar er en lidelse som ligger latent. Den er genestisk og det latente må altså arves. Så må sykdommen utløses. Oftest skjer dette omkring 17årsalderen. Jeg var 17 da jeg fikk min bipolardebutt med kjemiske reaksjoner i hue og dype daler fulgt av altfor høye fjell.
Årene som fulgte var uutholdelige. Helt forferdelige. Jeg ville ikke prøvd elektrosjokk igjen om jeg så måtte velge døden foran, og alle de feil typ medisinene dem døtta i meg. I just say: escape. Og jeg prøvde jo det også. Rømte helt til Stockholm alene som 18åring. Kom tilbake. Satt og dinglet på samfunnets skammekrok’s nederste trinn i årevis.
Jeg visste at folk dømte meg. Og jeg skammet meg.
Nå er det jeg som synes synd på dem. Jeg kan aldri mer skamme meg igjen, for noe så fantastisk som en bipolar lidelse i remisjon.
For det er slik, at jeg flere ganger har tenkt for meg selv: bare fordi vi er forskjellige, de ikkebipolare, og jeg, hvorfor skal det bety at jeg må innpasse meg etter dem og deres levemåte. Deres såkalte friske sinn. Deres normale normaliteter av normalen?
Er det egentlig jeg som er syk? Hvorfor skal ikke dem innpasse seg meg og mine bipolare landskap? Kan det være dem som eeegentlig er “syke”?
Altså, nå er jeg ikke syk av bipolar. Å ha den lidelsen i remisjon betyr å være frisk og symptopfri. Så jeg kan nyte godt av all kreativiteten og energien som siver gjennom fra den såkalte maniske siden av diagnosen. Den overglade delen.
Jeg skal være ærlig. Jeg er ei bipolar skrulle som er sjeleglad for å være ei bipolar skrulle, og …vel …altså …ofte synes jeg det er drepende kjedelig å skrulle forsøke å føre en givende, morsom og interessant samtale med en av de såkalte “normale”.
En annen ærlig og ganske skyskrapende bipolar tanke, versegod: Jeg ser du er stolt av den grisedyre svære kunstvasen din midt i stua di, som du selvfølgelig tar som en selvfølge, men som du også gjerne forteller hvor mange lapper kostet. Gjesp.
Dedignerkunstneren av vasen har bipolar, by the way.
Men poenget: Du kan godt ta den vasen som en selvfølge, for jeg ville ikke engang kjøpt den av deg om jeg fikk den for en 50lapp.
Mine gleder er mer levende og spennende enn en slik stillestående vase. Jeg ville heller brukt den femtilappen på å kjøpe is til de skjønne to guttungene mine en varm sommerdag. Med strøssel på. I skåler. På utekafe. Og i stedet for å glo på en vaseting, skulle jeg tittet fornøyd på to glade guttefjes med hvit is i munnvikene med tutti fruttu på.
Tuttifruttigal! Det er hva jeg er. Og jeg synes så synd på alle som ikke er det..
Jeg snakker med buss-sjåførene.
Ikke alle av dem liker det. Slik finner jeg dessuten ut hvem av de som ER buss-sjåfører. De med godt humør, det vet vi jo.
Jeg hilser på alle med Downs syndrom, og jeg elsker å ta meg en prat med dem. Ingen er innerst inne så kloke som dem..
En gang jeg stod inne på en butikk og slo av en hyggelig prat med ei som har Downs, opplevde jeg noe urovekkende. Da hun hadde gått, ristet han som var med meg, på hodet sitt og himlet med øynene. Som i “prater du med heennnnee lizm?”
Jeg prater fortsatt mye med henne.
Men svært lite med han.
Jeg drar noen ganger helt alene til Trondheim, og tilbringer en hel dag sammen med meg selv der. Nyter været, butikkintrykk, det å gi tiggerene penger, sushi og alle andre sanseboombooms. På lykkeferd. Med alt dette humøret, trenger jeg kun meg selv.
Når det kommer til medisiner, undrer jeg på hvorfor i alle dager jeg skal tabutie. Så lenge du snakker høyt om paraceten din, lykkepilla di, cellegift og insulin, snakker jeg faktisk like høyt om lithium og seroquell.
Disse to medisinene redder livet mitt, og gir barna mine den mamman de fortjener.
Jeg tåler ikke beroligende midler som valium og vival, ei heller sovemedisiner. Lykkepiller er fy fy for meg med bipolar, for den type medisin vil føre meg opp i mani.
Det finnes et grenseland. Jeg så at de brukte ordet psykotisk i Sex og Singelliv, for å beskrive en sint mann med psykopatiske trekk. Noe så uvitende. En psykose har ingenting med psykopati å gjøre.
Det psykotiske grenseland. Landet nedi kaninhullet. Galskapens paranoide skyggeside. Vi som har vært der, og flydd kjapt mellom angst, noia, mani, paranoia, depresjon og overnaturlige krefter, vet om dette landet. Det er den naturlige berusede siden av bipolar 1, og dit kan man reise ved å kjøpe billetten “søvnøs medisinfri”.
Jeg skal ikke dit nå, og heller ikke de nærmeste årene. Kanskje når jeg er 90 år og ingen behøver meg, at jeg stikker over just for fun. Men ikke nå. Nå tar jeg medisinene mine og sørger for å holde meg frisk og innafor remisjonssonen.
Vi som har vært over grensene, vi vet hvor viktig riktig medisin er. Når er det ok å si på en kafe: “Jepp, tar lithium. Har bipolar 1. Medisinene gjør med frisk som ei tuttifruttiskrulle, så jeg slipper å være syk som en strøssel-løs softis.” ?
Ja jeg tilstår. Jeg nyter å kjenne duften av frisk galskap. Elsker fargene av tutti frutti. Er stolt av å være ei impulsiv og kreativ skrulle på bærtur. Jeg holder meg ikke til opptråkkede stier på den bærturen min, slik som de normale gjør. De følger velkjente og trygge stier. Det gjør ikke jeg.
Jeg lager splitter nye stier. Får lyngen til å skille seg, slik at mine nye veier preger bakken.
Et hode med en diagnose, trenger ikke nødvendigvis å være sykt. Bare fordi vi ikke følger dine kart og kompass, betyr ikke det at det nødvendigvis må være vi som er syke.
Hva om det er motsatt? Hvem bestemmer normalen? Hvem avgjør fasiten? Skal vi legge våre meninger i hva andre hjerner har tenkt ut..? Kanskje diagnose normal er en sykdom. En grå og kjedelig en å ha sådan.
Jeg føler meg ikke lidende, når jeg tripper inn i min 5.time med husarbeid uten å ha sitti på ræva er eneste sekund for å pause. Jeg føler meg superkreativ.
Jeg føler meg ikke syk når jeg jogger overflødig vett av meg. Ikke fett, men VETT. Jeg føler meg smart som renser systemet på denne måten, drevet av noe som kan minne om rastløs hyperaktivitet.
Jeg kjenner ikke at denne sykdommen er noen belastning. Jeg har knekt kodene jeg trengte å knekke for å leve bra med bipolar. Du må helle bensinen riktig sted, ikke sant. Du heller ikke bensinen i glasset og drikker det. Du heller det i bensintanken i bilen din. Slik må du ta vare på deg selv også, ikke bruk shampoo på kroppen, men i håret. Ikke smør smøret i ansiktet, men på brødskiva.
Har du bipolar, ikke drikk for mye alkohol, ikke dropp medisinene, tren jevnlig, få nok søvn, utfør affirmasjoner og tenk positivt. Og ikke bare det, det finnes hundrevis av små, men viktige krydderkorn som du kan bruke for å spice opp et bipolart liv til en velsmakende delikatesse.
Har du bipolar, ikke la gamle tiders fordommer påvirke det. Hallo, de brente “hekser” og lobotomerte folk back there, ok!? Dem tok FEIL! Og dem tok skammelig feil i at det var de psykiatriske pasienter som var gale og dumme, også.
Hva mener DU? Hva bestemmer DU at regelen er i DITT liv og DIN verden? Er det kanskje dumt å la alle andre bestemme hva man skal mene og synse? Er det kanskje galskap på la livet sitt renne ut i timeglass-sanda av frykt for hva andre skulle mene om personlige endringer? Er det ike bra crazy, hva, menneskehetens behov for å desperat passe inn i en diagnose ved navn A4…?! Noe så ustabilt som mote, for eksempel. Å følge hva andre har bestemt at du skal kle deg i, forskjellig fra måned til måned.
Sorry, men det er mange bipolare som er designere av disse klærne.
Som har malt bildene på veggene dine
Som har skrevet tekstene i musikken du lytter til.
Som spiller hovedrollen i filmen du elsker.
Er det sykt, galt og dumt å skape nytt, med sunn galskap?
Eller er det en viss grønnfarget sykdom i dette med å la seg selv og sine egne meninger miste. Miste til fordel for redselen for hva andre mener om ens egen originalitet.
Vi bipolare ser perspektivet vi ser det faktum at vi lever her et lite glimt blant millioner av år. Hva andre mener om meg og mitt, er lite knips av all verdens tid, er irrelevant for mine avgjørelser.
Og i mitt liv er det ikke jeg som er syk. Har jeg bestemt. I mitt liv er det stappfullt av tuttifruttiskruller, fordi det er disse som er high kind of intellegente, morsomme, stødige og spennende. Det er ikke vi som er syke.
Det er vi som er de freshe tøffe skaperene, kjærringene mot strømmene, outsiders som nekter å gå inn. Kunstnere, forfattere, skuespillere, komikere, filosofer, genier og skribenter. Stae, påståelige og noe så så inn i hampen vel belært om hva som befinner seg forbi polene. Det er derfor vi kan vise dere hvilke vakre og stygge landskap som befinner seg der.
Det er nok ikke nødvendigvis vi som er syke, gale og dumme.
Da ville du ikke brukt alle de lappene dine på bipolar kunst i form av vaser, malerier, fimer og musikk.