I det sola akkurat har gått ned over noen forbìpoléne tanker her oppe på toppen i kveld, sender jeg herved ut et intoutchable innlegg. You can see it, but ya can’t toutch it, nemlig.
Temaet jeg skal skrive om nå, er et der jeg kjenner at samfunnet omkring meg, og jeg, ikke samarbeider om.
For jeg kjenner at jeg er i mål.
Mens resten av verden ser ut til å mene at jeg er på vei mot et mål. Ikke bare det, men også at det haster for meg å skynde meg inn i dette imaginære målet.
Mannen. Duden. Fyren. That’s what it’s all about. Siden mannen gjennom de aller fleste tider har vært det kjønnet som har vært å anse som dominerende og regjerende (…selv om det alltid har vært kvinnen som har vært sterk nok til å bære fram barn..) er det innprentet i verdenssamfunnet at en kvinne b e h ø v e r en mann.
Trenger en mann for å ha det bra.
Må ha en dude med sure sokker for at livet skal fønke.
Greier seg ikke alene uten en herre med hammer og spiker.
Du hører han kommentatorklikke på TVn. Det er sport. Det er lov å rope. Du ser han med stresskoffert, stressende ned Karl Johan en tidlig morgen, med like stressa dopapir hengende ned langs buksebaken. Du merker blikket hans på puben, og etter noen pils kan du kjenne hånda hans på rompa di, som du selvfølgelig straffer ved å kjefte opp ham og skvise til nedi på hans frontparti. Han er over alt. Mannen. The man. Og han tror vi damer ikke greier oss uten ham. Det er hva han er opplært til å tro.
Jeg har studert mitt liv, og jeg har alltid vært på mitt lykkeligste de periodene jeg har vært singel. Jeg har lagt flere samboerforhold bak meg. Gang på gang har jeg gått i klisteret, og gang på gang har jeg lært at jeg har det best som bie. Jeg ække noen blomst. Jeg trives best i single terreng.
Jeg vokste opp i et hyggelig byggestrøk, der det bodde en kompis i nesten alle nabohusene. Jeg hadde venninner, men også kompiser. Det betydde ikke at vi skulle kysse. Skulle vi hoppe i noe høy, så var det sånn at vi skulle hoppe i høyet. Ikke noe annet. Vi holdt aldri hender, og vi var verdens beste venner.
Nå er jeg 36 år, og endelig i mål. Det målet der jeg skjønner at jeg stortrives som singel. Jeg sier ikke at jeg aldri skal forelske meg igjen. Nåh, jeg skal nok sikkert hoppe i høyet uten å hoppe også. Men det trenger ikke å skje. Jeg har kofferten min, og det er ikke noen stressa koffert, for å si det sånn.
Men resten av verden ser det ikke slik. De kan ikke forstå hvorfor jeg ikke stresser med å finne en som kan holde meg i hånda og sprikre spikrer inn i veggene mine.
Hvis jeg drar på en date, rekner de med at det er for å gifte meg om noen måneder.
Hvilket bringer meg til poenget. For det kan se ut til at selve daten også har denne holdningen. Som om jeg TRENGER HAM.
Men kan vi ikke bare være venner, mann?
Og hvis vi hopper i høy, kan vi ikke bare være venner da også?
Jeg pratet med en fyr på et utested her for noen uker siden. Han var cool. Akkurat min type kompis. Helt til jeg sa: “Du, hvis jeg kommer til din by, kan ikke du og jeg ta en kaffe eller en pils, og prate mer da?”
Han lo og svarte : “Håhååå nei nei, er du gal, jeg har kone og barn og hele pakka, så det tror jeg ikke tar seg ut!”
Kremt. Unnskyld meg mann! Hvor i “kaffe skråstrek pils” lå en invitasjon til noe som helst annet enn en kompisprat? Og, kan du ikke ha venner fordi du har kone og barn? Ååja, selvfølgelig: bare venner med utovertisser?
Menn sender forresten slibrige meldinger med skrivefeil og bilde av de utovertissene sine. “Syn du den er din? Vil du den kal bli fin?” Det gikk trend i å prøve å “friste” oss damer med slike tissebilder, helt til flere av oss begynte å gå ut med hvor latterlig vi egentlig opplevde dette.
Jeg har fått tilbud i samme slengen. Et snabelbilde og slibrige tilbud. Så har det vist seg at vedkommende hadde dame. Samboer.
Jeg stiller store spørsmålstegn ved hvorfor i alle dager jeg skulle trenge en sånn derre mann..
Hva er der hos en slik innbilsk luring jeg skal finne, som skal fikse livet mitt til noe bedre enn det jeg har nå?
Jeg har mine egne regler for mitt liv. En nordisk kvinne i 2016 behøver slettes ingen innbilsk mann for å være komplett lykkelig.
Men. Der kanskje finnes en der ute som ikke er innbilsk. Som viser respekt og behandler sine medmennensker klokt og omtenktsomt. Kanskje han og jeg forelsker oss.
Men vi behøver ikke å gifte oss.
Vi trenger ikke å flytte sammen.
Vi må aldeles heller ikke annonsere offentlig at vi har et forhold.
Vi trenger ikke engang ha et forhold.
Vi kan hoppe i høyet.
Akkurat så mye vi vil.
Jeg har sagt det før. Og jeg har skrevet det før. I repeat: Da vi kvinner som pattedyr i utvikling krabbet opp på land fra der dype havet, stod det ingen plakat der, som i:
“Her (pil) er trær som dere skal bygge hus av. Der skal der bo med en utovertiss som dere skal gjøre noe som heter “gifte”dere, med, i et “bryllup”. Så skal dere rape, prompe og snorke sammen, samt spise mat og krangle sammen med. Det er meningen med oksygen-livet her oppe. Good luck!”
Kjære mann: Rompa mi er mi. Den skal du først spørre om å få ta på, før du gjør det. Ber jeg deg på kaffe eller pils, er det mer sannsynlig at jeg vil bli venninna di, enn noe annet. Jeg ønsker ingen tissemannbilder før jeg har godkjent den snabelen, takk. Og jeg har funnet lykken. Den lå ikke i armhulen din. Men vi kan være venner, vi to. Ha det gøy som kompiser! For tro meg, jeg ER faktisk veldig veldig lykkelig uten sure sokker og sinte stresskofferter. Jeg som kvinne, har det BRA uten deg, mann.
