Som vanlig møter jeg en god del blogglesere når jeg er ute i byen her jeg bor når jeg rocker livet litt sammen med gode venner. Trivelige Stjørdal har mye å by på. Det ekke det. Det er det at noen ganger så møter jeg folk som VET at jeg er en sånn derre blogger, men som ALDRI har lest bloggen min.
I kveldens nattehete skulle jeg tydeligvis både belæres, oppdras og moraliseres. Hyggelig og sexy fyr dette altså, men det han sa var så viktig et tema for meg å skrive om. Derfor takker jeg ham for inspirasjonen.
Han sa: “Helene. Livet er så mye mer enn sminke og hår, vet du!”
Jo takk du. Fått med deg bloggerstempelet, men glemt blekket bak fjell og daler der oppe i to “kloke” blå tjern?
Jeg hadde pyntet meg med mine nyeste øredobber som jeg kjøpte brukt på fretex for 10 kroner forrige uke. Sammen med den billigste mascaraen (maybelline, den grønnrosa, ikke sponset) hadde jeg limt på gjenbruks punktvipper. Jeg skriver gjenbruk fordi jeg vasker dem og bruker dem om igjen. All annen sminke jeg eier er kjøpt på salg. Skjorta er også kjøpt på fretex, for leeeenge siden.
Jålete? Vel. Jeg liker å pynte meg; og er veldig nøye med renslighet, men det er jo også slik at jeg SELVFØLGELIG i løpet av mine 38 år forlengst har funnet ut at livet består av mer enn sminke og hår for pucker. Forøvrig har livet mitt faktisk ALDRI bestått kun av sminke og hår.
Livet mitt dreier seg ikke om make up og hårstrå for svarte huteste heiteste, men om barna mine!
Om alle de jeg minnes som reiste for tidlig; men som jeg av dype grunner drømmer ofte om.
Om bønn.
Om skriving.
Om jogging.
Om å vaske gulvene og lage middagen klar.
Om sex.
Om film.
Om så mye forbanna mer enn jåleri.
Og vet du hva? Har du ikke mer peiling på media ala internett 2018 enn som så, så vennligst ikke uttal deg.
Det er jo som jeg skulle satt meg foran Beyonce og sagt: “Beyonce, livet er mer enn dans og kroppsfiksering, vet du!” ….når det er SANG hun driver med hovedsaklig.
Assa, my dear, hvis jeg sitter her på bussen med en mage som lager drama, can I blame it on you fordi du spanderte middag på meg?
Var det DU som svelgte glutenspruten og chipsydipsy’n?
Ååååå jeg har så æua i magen min, og jeg har så lyst til å slippe ei bønne som ville dysset resten av bussen i dyp søvn. “It wasnt me” ville IKKE fungert. Men poenget er at det er MIN feil og MITT ANSVAR at magen min krangler tilbake nå.
Åh, jeg er så lei av at du tisser i buksa og skylder på meg. So sick and tired over at du skylder på en barndom ages ago bare fordi du sliter i relasjoner.
Det var DA?
Var det ikke?
Akkurat NÅ så er et kun ET menneske som kan FIKSE DET, og det er meg eller? Butikkdama? Togkonduktøren? Nei for pokker: DEG OG BARE DU!
Hvis jeg fiser nå, min venn, da er det min fis, sant? Så vidt jeg vet er det hverken en fyren ved siden av meg sin bønne, eller dama der framme sin bombe. Den prompen ville vært min, og jeg har to valg: tvinge den til å holde seg pent og smertefullt inne, or release it!
Fra fis til friskluft: DU velger om du vil bli støtt, såret eller krenket. Bare DU!
BEGYNN NÅ og ta valget om å besitte det ansvarlige valget. Fis i vei på din egen superkontroll: for HER bestemmer Du, og INGEN i hele verden er ansvarlige for hvordan du velger å ha det nå!
Lille venn. Du gråter dine tapre, unge tårer. Bussholdeplassen virker med ett så fremmed for deg. Men du blir med meg på bussen, og vi finner fram til din bussholdeplass. Du spør meg hva jeg driver med, og jeg må jo svare at jeg blogger forbipolene. Og den, den har du lest, så da er jeg ikke så fremmed likevel.
Åh, lille jenta mi. 17 år. Vet du hva? De vonde tårene dine skal en gang bli til det saltet du behøver for å bli den balanserte og søte flyvertinna du drømmer om å bli. Og vet du hva? Du kommer til å ha ditt eget firma. Du vil greie det!
Du må bare ta deg en alvorsprat med alle disse vennene dine som er så misunnelig på deg.
Kjære deg. Jeg vet du gråter deg i søvn i kveld. Men en vakker dag, skjønner du, kan det hende det er en liten baby du legger deg ved siden av. I permisjon fra flyvertinnejobben din, mens du sjonglerer et firma sammen med drømmemannen din. Omgitt av gode, ekte venner.
You rock. Some people suck. But you rock.
Nå skal jeg hjem til en søt 3åring og en fin 8åring. En supergod venninne har passet barna mine i noen timer i kveld mens jeg har vært på en vidunderlig date.
Tørk tårene, vakre du. Det kommer til å bli helt supert en vakker dag, skjønner du! Og den kaffen, den er jeg med på.
Klem til deg. Jeg kysser bort tårene dine og gir deg et glimt av framtida. Gled deg
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Følelsen av ekte frihet. Det å virkelig løsrive seg, slutte å ta for mange hensyn, og bli ferdig med å bære andre’s ansvar på skuldrene. Å ta ansvar for sin egen sinnro og befrielse. Begynne å le igjen. Få lyst til å skrive mer enn 3 setninger.
Det er så godt.
Dagene er så deilige nå.
Hver morgen er fuglesang, barneklem og frisk mening.
Jeg har ikke følt meg så fri og glad på nesten et år. Noen ganger kjører man feil, ikke sant. Det finnes ord for slikt. Blindgater. Blemmer. Gråsoner. Jeg har funnet tilbake til meg selv, og skjønner at jeg rota meg bort en stund her.
Kjærlighet er ekte. Kjærlighet fryser ikke plutselig til is, men gir deg jevnt varme strømmer av godhet. Jeg har begynt å leve igjen. Skrive igjen. Være fargerik igjen. Gå på date igjen. Tenke på meg selv igjen. For jeg elsker jo meg selv, og kan ikke svikte den snille dama jeg tross alt er. Kjærlighet er hva jeg føler for mine barn og meg selv.
Onsdag skal minsten overnatte hos mormora si. Han gleder seg, og for første gang ser jeg også fram til litt voksentid. Dating er spennende, så hvorfor ikke prøve det igjen?
Sånn skal livet leves: befridd, med ansvar for egen lykke og vett til å la være å motta andres svada. De må bære sine vondter selv dersom de akter å ha vondter, så ingenting er verdt å gruble på. Man kan bare kontrollere sin egen verden.
Kvelden nytes tidlig i seng sammen med en liten 3åring som kommer til å rope ut: Det er mååårn, i morgen tidlig.
Og jeg kommer til å smile bredt og gi livet en varm og god mammaklem
Kanskje har du spekulert på om du er allergisk mot alkohol. Noen breiflabber liker å påstå at ingen egentlig tåler alkohol, men faktisk så finnes det noen som behaves on party med partydråper innabords, and some who does’nt. Politikken i Norge er som en ballong overfylt med sprelske kropper inni, som ikke evner å respektere andre kropper i ballongfylla si.
Slike ballonger har det med å sprekke til slutt, med tunga nedi halsen, uanstendige meldinger fra fortiden, og et …rop om hjelp? Nei, et rop om at “hu vil ha kar!”
Hva med DEG? Tåler du å drekka, riktig så fin på vin, eller skifter du ham i dram, og lager krøll på øl?
Versegod, her har du dine 10 sikre tegn, servert på et ironisk godterifat:
1. Du våkner i gågata i byen der du bor, en grytidlig mai morgen
(..ikke by? I den sentrale åkeren? Ok)
…nude as an animal, med sviende godteri i baken.
(åjoda, det finnes crime heads med dårlig humor som gjør sånne godis party triks the bigbrother kind of attention way. Disse wannabe partytrikserne er dine likesinnede som heller ikke tåler alkohol.)
Anyway; der våkner du, med null peiling på why ….WHY, og masse nerver dirrende langt utenfor din komfortsone. Hvis du i tillegg sutrer: “Jeg skal aldri mer drikke!” så er det sikkert: du tåler bare kaffe. Ikke det heller? Saft. Sukkerfri sådan. Kle på deg et par blader og kom deg hjem. Tenk positivt: snuten rakk ikke å se deg. Eller; det ville kanskje vært det beste. Sorry.
2. Du angrer dagen derpå, fordi du ble forvandlet til en glefsende, strippende, klovnete krokodille. Hverken en klovn eller en stripper står i stil med en en glefseropende krokodille, så det sier seg selv at det bare er å dukke under dyna og lukke kjeften. Åpne den kun for å beklage, eller ta fram gaffateipen og håp at de andre ikke husker, eller ivaretar sin Vegas-taushetsplikt. “WHAT? Happened?”
3. Tårer. Du skal ha det gøy når du drikker hvis du tåler alkohyler. Et illevarslende tegn er hvis du gråter på festen /griner deg i søvn vel hjemme. Har du vurdert å vente med å drikke alkohol til du er i stand til å elske deg selv 100 %? Drikk opp alt du har av tårer, tøm ut alle øøøøh spritflasker, og ta en laaang tørrlagt og glad pause.
4. Ensomhetsfølelse og tomhet. Hvis du ikke er av typen som tåler alkohol, har du mest sannsynlig opplevd heftige greier i din fortid, som har blitt i overkant for mye for din hjerne å takle. Som traumer, psykoser og rusutløste triper, der overbelastning av hjernen har ført til at kanaler er åpnet som mangler grenser. Begi deg ikke ut på nye rusutløste veier der oppe i stjernen hjernen eller nede i den ellers så sjarmerende tarmen; for selv om alkohol er legalt innen visse grenser her på denne steinkula (jorden) er det fortsatt en sterk rus vi snakker om.
5. Vold kommer inn i bildet iblant. Enten mot deg, eller du utøver det mot andre. Begge deler tyder på at du og de rundt deg har det best om du holder deg edru. Hvis du blir voldelig sier det seg selv. Men også dersom andre blir så provosert av deg i lystig lag at de flyr på deg. Jeg snakker ikke om blind vold, men framprovosert vold. Jeg sier heller ikke at andres vold mot deg er greit, men husk at hvis du forvandles til en strippende, glefsende klovn av en krokodille med ræva full av godterier: you aint safe nowhere, bitch. And if your name becomes Forrest i fylla; run, dude, RUN!
6. Der andre ler og koser seg, ser du ut som om du har satt deg et skudd med noe muffins. (Please don’t try that at home rent bokstavelig talt. Just don’t. Muffins betyr ikke bakst i denne sammenheng!)
Omformulert: Hvis du ser ut som om du kommer rett fra plata etter 2 øl, er det desverre et klart tegn på at du er av typen som kvitter deg med all positiv energi hvis du drammer og shotter bare littegrann. Shut up, shot down og shit sann; dette tåler du inte.
Jeg hadde med meg en kis på fest en gang hos happy friends of mine. Etter hans 2 små pils lurte de andre på om han gikk på heroin. Oh lord. Pinlig? Hell yeah, for det var faktisk bare litt promille alkohol.
7. Du forvandler deg til en slags drunken Skei Giske Grande long gone, og ingen omkring deg føler at sine edlere deler er trygge i ditt nærvær. Skipp fester i nærheten av en innbydende åker, rop “Æ vil ITJ ha kar!” eller “Not her too!” og drikk 3 kopper kaffe, samt en Solo. Eller noe. Eller vent. Drikk sukkerfritt også du, for tåler du ikke alkohol, blir du mest sannsynlig en sløvis sugar mama på søtt. Ikke søt akkurat, med andre ord. Høyt blosukker brings you down.
8. Etter ca 4 enheter begynner du å få tanker om konspirasjon. Du går automatisk ut fra at de du henger med misliker deg. Siden du i din skulende, apekattende alkoparanoia tror de gjør narr av deg bare de slår an en spøk, går du i sinnataggende forsvar og blir oppfattet som frekk. Folk som er allergisk mot alkohol takler ikke den vanlige humoristiske sjargongen sosialt, som jo alltid er preget av en viss dose hiearki, en dært manipulasjon, litt hersketeknikk og maktfordeling i gruppen. Der man normalt ville tøyset det bort og spilt med, begynner man i alkorus å gå til angrep i alle retninger. Glefse, jafse, tafse. Yeah, you go rockin, unstable table!
9. Du gjemmer ikke bare dine egne flasker, men naboens også. Oh, behave.
10. Trenger du er innertier? Ok: Du er ei lykkelig åkersprudle som edru, og en ulykkelig tosk som drita full drøbaksundefant. Da sier det seg sjøl ikke sant? Åker eller gågate, choose 2 be happy!
NB: Drinken på bildet er alkoholfri strawberry dackery med minimum sugar. Nice as candy, and makes your none brandy ass safe
Skrevet av hu forbìpolene herself. Ikke for det. Alt i denne bloggen er skrevet av gone polar, needs no drink solar.
Hva skjer med landet vårt i Norges små gater, kriker og kroker akkurat nå? La meg fortelle fra et slikt nabolag i rødt, hvitt og blått. Opplyse deg litt fra reality. Her om dagen sa en venn av meg til en annen: “Hun er den eneste hvite i rekka.”
Hun. Det er meg det.
La meg fortelle deg hvordan det er å være en minoritet i sitt eget land. Det er ikke synd på meg, og det heter heller ikke “rasisme” at jeg forteller om hvordan realitetene er. Er der noen som har blitt utsatt for rasisme i dette tilfellet, så er det nok meg.
Syria har også ankommet strøket, og en velkomstgave ble levert. Et maleri, en duk og et fruktfat. Jeg gledet meg til å endelig få stille opp for en av de syriske familiene fra båtene på havet. Jeg gråt hver gang jeg så de båtene på nyhetene, og ønsker å gjøre min plikt som samfunnsborger. Bidra innen integrering. Så jeg prøvde.
Da den Syriske familien klaget over å ha blitt plassert 2 km unna byens sentrum i et 3 etages rekkehus med panoramautsikt over byen, 3 soverom og plen utenfor, spurte jeg: “Men er det ikke godt at det er fred her da? Nei, jeg kan ikke hjelpe dere med å finne et stort hus i sentrum der dere kan bo.”
Jeg kjenner mange av de som jobber i denne kommunen. De gjør så godt de kan. Kanskje har de tenkt at en familie som har opplevd krig bør skånes fra lydene nede i sentrum. Kanskje ville de gi dem fred og ro, her, litt utenfor.
Mor, far og ungdomsskolebarn. Den eldste sønnen bor med sin gravide kone og datter i en annen by. Klager over sine stakkars søsken og foreldre som må bo her. Klager på nav. Klager på kulda om vinteren. Klager på hvordan de blir behandlet av systemet i det hele tatt.
Så begynte han å foreslå uanstendige ting; som at han og jeg skulle kjørt oss en tur alene til Sveringe. Jeg sa at jeg ble med hvis hans kone blir med. Men det måtte jeg da skjønne, at hans kone er gravid. Det måtte bli han og meg i den bilen.
Eh. Nope! Nei! No!
Jeg forklarte ham at han da måtte skjønne at jeg selvfølgelig ikke ble med en fremmed mann alene i bil på den måten. Dette var første gangen jeg møtte den muslimske mannen.
Kanskje han tror jeg ikke vet noe om sharialover. Kanskje han tenker at jeg ikke vet om hva han er opplært til at “tøsete, lettkledde, ureligiøse kvinner som meg fortjener.” Men jeg vet. Jeg måtte sette meg mye inn i muhammedanisme da jeg skrev sannheten om Merete Hodne her på bloggen.
For da jeg satt inne i stua deres den ene gangen, ble jeg lagt for hat, forakt, synd og skam. I det de spurte etter mannen min, fantes ingen mann å fortelle om. Og alenemor er ikke et ord der de kommer fra. Jeg fikk klar beskjed om at dette ikke var akseptabelt. At det ikke er lov i Syria å flytte fra mannen sin og bo alene. Og temaet homofile? Nei det er ikke lov. Nei fy.
MEN NÅ ER VI I NORGE!
Her om dagen skulle jeg rekke bussen. En taxi stod utenfor, som vanlig. Det er den syriske familien som fraktes med den slags luksus hver dag. Flere ganger om dagen. Kunne jeg sitte på? Sjåføren sa ja, men at jeg måtte spørre syrerne.
And so I did. “Nei!” sa sønnen, som tydeligvis var på besøk. Jeg spurte hvor mange de var som skulle sitte i taxien. De var tre, fikk jeg beskjed om.
-“Men da er det plass til meg!” Sa jeg, og joinet taxien likevel. Sjåføren var enig, det var jo plass. En nådeløs stemning hersket i bilen, med stygge blikk og stillhet hva angår norsk tale. Harde sinte ord hva angår et språk jeg ikke forstår.
For der satt den blonde, lettkledde alenemammaen meg, og snakket om løst og fast med en MANNLIG sjåfør! Jeg prøvde å snakke med mine naboer, som nå satt der med meg i en lokal taxibil, langt unna båter på hav i nyhetssendingene jeg en gang så på skjermen. Men de svarte meg ikke. Hånet meg. Sa at de snakket på sitt språk, og sånn var det! De var ikke interessert i å bli kjent med “en raring som meg”. I følge dem har jeg enormt mye å lære før jeg blir bra nok for dem og deres Muhammed’s lære. Først kan jeg visst begynne med å kle på meg minst 20 plagg til både her og der!
Men jeg er ferdig laga norsk kvinne. Jeg trenger ikke å lappes sammen til noe annet for å bli godtatt av naboene mine, selv om jeg er den eneste white trash i ei rekke på 7 hus. Midt i. Mine besøk bemerker hvordan jeg usynliggjøres. Naboene går forbi. Hilser knapt. Ser rart på meg. Kjefter. Kaster snusposene sine ved trappa mi. Kaster gjørme-kuler på veggen min når det regner. Barna deres får helst ikke gå inn i dette “grisehuset”. Altså her er det rent, men vi spiser svin her. Ikke for det, de kristne naboene gjør det de også. Men de er jo godkjent, for de har den rette hudfargen.
Tror du de vil lære norsk? Nei. Her snakkes ikke noe norsk må du tro.
Tror du de ønsker å respektere deg? Ja. De som kommer hit og integrerer seg, som min venninne fra et fjernt land for eksempel. Vi skal ikke generalisere, men vi skal heller ikke tie og godta. Ei heller glemme kong Haakons rungende nei. Det handler om kultur og grenser: hvordan vil vi ha det her i Norge?
Realiteten vet vi om, vi som bor i disse nabolagene. Heldigvis blir jeg tatt seriøst av kommunen her jeg bor. Det er ikke lenge siden jeg snakket med flyktningetjenesten, og tusen kilo murstein falt ned av skuldrene mine. For jeg ble nemlig tatt på alvor. “Dette er jo helt på trynet” sa han faktisk, og kalte meg inn til et møte. “Sånn kan du ikke ha det, det er begått brudd på visse regler av naboene dine!”
Og vil du vite hva mer jeg fortalte flyktningeetaten om som “var på trynet”?
Vi som støtter Hodne og Listhaug, burkaforbud, fred over kvinner og norsksvenske sangtekster, vi er ikke “rasister”. Forstå at vi har opplevd noe mange ikke har; sannheten. Realiteten i det norske nabolaget der du ikke bor. Vi kan garantere deg at det ikke er slik dine besteforeldre hadde villet hatt det her til lands.
Jeg lover deg at vi bare ønsler å opprettholde fred, orden og harmoni i det fine landet vi bor i. Akkurat som deg.
Denne er til deg. Og deg, og deg. For ikke å glemme DEG!
For jeg gråt mine kjipe tårer i dag igjen, og du lot dem trille, uten å dømme. Jeg dro hjem og tok ibux mot hodepinen, og så måtte jeg sove bort gamle meg. En halvtimes tid. Opp våkner en tøffing; down goes the weak one.
Latter og dans er tilbake. Og frihet.
Så kommer jeg på at, hey, DU fortjener et innlegg! For jeg tror ikke du vet hvor mye du gjør for sånne som meg! Og hvem er så DU? Vel, dere er mange. Jeg vet det er litt uproft, men jeg mååå få lov til å være bittelitt glad i dere!
Vinden fra nord, med langt hår og sterke meninger. Barnevernets utsendte Mary Poppins, i team med du som begynner på E. Så sterkt inntrykk gjorde dere, at historien havnet på God morgen Norge. For noen av oss har faktisk gode erfaringer med barnevern. Det heter ikke foreldrevern.
Sterke, stødige, forhatte, elskede dama i stilige klær på et muntert kontor. For lenge siden jobbet du i barnevernet. Blant annet. Nå gir du jernet i en annen instans. Din egen bagasje har du lært deg å deale med, og nå dytter du slike som meg i ræva. Lærer meg å putte meg selv øverst på lista, og gi blaffen i hva andre skulle finne på å synse, mene og tenke om det. I’m a bitch, I’m a nice, kind bitch. Jepp.
Legedamene som tar realistiske beslutninger, og får skammen til å flyte elegant ut av vinduet når den pumper ut av alle porer i en flau kropp med et levd sinn.
Og så har vi deg da. Smilende, snille tillitsvekkeren, som tålmodig ventet lenge lenge på å bli kjent med meg. I stua mi. På et kontor. Alltid med. Kjent meg så lenge. Ledd med meg og latt meg gråte. “Du e tøff, Helene. Klare herre du!” Du vet nok ikke helt selv hvor stødig du følger opp dine brukere, men vi vet. Vi kjenner stabiliteten din som en grunnmur i denne byen. Du er bedre enn du tror.
Kloke mannen. Upopulær og altfor dyktig i jobben sin til at noen kan lure deg. Godt likt av oss andre. Relasjonen har vært der siden 1997, og innimellom krysses veiene. Håper du ikke pensjonerer deg for tidlig. Tenk på hva rådhuset ville vært uten deg der til å samle trådene.
Du som pensjonerte deg, men ikke greide å la være. Du kom tilbake med kloke ord fra kyndig kompetanse. Jeg kommer aldri til å glemme alt du lærte meg. Aldri. Jeg skal ta det med meg og lytte etter din bestemte stemme i enhver vind som får bladene i byen til å danse.
Fancy kvinnene nede på de innerste kontorene, der Gråtta fritidsklubb en gang ga meg min lykkelige ungdomstid. For en karisma dere viser; som uungåelig havner innen kategori forbilde: SÅNN en styrke, det finnes i meg også! SÅNN støvtørking av god gammel tankegang, er nettopp hva jeg behøver. “Helene, du kan ikke endre andre. Du må jobbe med deg selv, husker du? Yeah, come on now young lady!”
Dere. Denne er til DERE som daglig gjør en innsats for oss i denne byen som ønsker å lære av deres kunnskap og erfaring. Dere kodeknekkere som respekterer at vi må finne løsningene selv.
Nå er det gledestårer som gjelder. For alltid er dere der lenge før jeg faller. Og ja, jeg vet; for å kunne være mottakelig for deres veiledende innsikt, måtte jeg gjøre forarbeidet selv: bli glad i meg selv, ta ansvar, og godta at jeg kun kan endre meg selv.
Men dere FINNES. Det ville ikke vært like bra, dette herlige livet, uten alle møtene og samtalene med dere.
Smashing thank you. Og Levangers vakre du, jeg har ikke glemt deg heller. Du begynner på K, og du skulle bare visst hvor viktig du var i starten av livet for min yngste sønn, meg og dem stolte storebroren
Jovisst kunne han vært giftig. Hvis noen noensinne tok ham seriøst. Men hvem gidder i det hele tatt å henge med i svingene, når det stormer den ene dagen, sunshine the next hour; for så å pøse på med stakkarslig regn den neste uka?
God damned.
Alltid noe galt med resten av verden. Det er en av oss sin skyld. Aldri i livet om man tar ansvaret for egne handlinger, og været skifter altså så brått at du ikke rekker å henge med. Fra “stakkars meg” til “føkk deg” til “let’s be friends, huh?”
Det heter “manipulasjon”, og det finnes hjelp for de som blir utsatt for det.
I dag fikk jeg altså høre at jeg er dum. Nei, jeg er ikke dum, det heter bipolar og betyr at jeg er smart nok til å oppnå toppkarakterer hva enn jeg prøver meg på. Det bare krever litt mer av meg enn andre. Nope, det at jeg har bipolar betyr ikke at jeg er dum. Han kommer snart til å merke at jeg er smart som en satan med vinger, og intelligent som en djevel med motor.
Noen ganger heter det: “Brenn i helvete, eller vær selv en satan.”
Du kødder ikke med ei som ikke lenger bryr seg om manipulatoren synes hun er ei bitch. Nei, du messer ikke med ei som per dags dato allerede har begynt å lære seg å sette klare, tydelige grenser som lyser i mørket.
For man kan ikke føle så mye rundt alt og alle. Hvis noen er bitchy mot meg, kan jeg ikke drive og bekymre meg for hvordan jeg blir oppfattet. Å være snill mot noen som behandler deg som møkk, er som å skru på kranen i ørkenen. Hva får du tilbake? En oase kan du se langt etter. Og en oase er hva du fortjener.
Det heter: “Åja, så for tiende gang truer du med selvmord, og det ovenfor ei som har mistet flere i suicide? Ring legevakten, for jeg kan ikke stanse deg. Kun du kan.”
Alle manipulerer til en viss sunn grad. Det skulle tatt seg ut uten, innen politikk og diskusjon. Men av diverse årsaker er det enkelte mennesker som manipulerer mer enn du har godt av. Hvis du blir utsatt for atferd som får deg til å føle deg uvel; ta kontakt med kommunen der du bor. Selv får jeg eksperthjelp for å takle slik atferd, og det er meget interessant å tenke i nye baner, samt sette grenser jeg ikke visste jeg eie. I own them limits! Yes I do, og denne personen kan aldri mer greie å overbevise meg om at jeg er noe jeg ikke er, eller bringe meg til tårer.
Endelig er jeg på vei til midten. Jeg har tidligere fortalt om psykologen som sa til meg for ca 12 år siden: “Her er en psykopat (viste med ene hånden, tegnet ei linje med andre hånden) og her, på andre enden er du. Du burde komme deg mer mot midten. Først nå forstår jeg hvor tragisk det var å dingle helt på andre siden, som det motsatte av en psykopat. Nå skjønner jeg at hun ikke tulla: jeg BURDE bli litt mer egoistisk. Å komme meg til midten handler om å ta kontroll, og sette alle de grensene som krever håndfasthet. Det kan medføre at noen synser og mener at jeg er ei kald bitch. Men hva
gjør
det,
når
jeg selv vet at jeg er snill?
Ta til spaken og styr. Grip roret; det er ditt. Oppfattes slem? Oppfattes bitchy? So what? Du har ikke tid til å dvele ved det, det er jo DITT liv, og rett og slett ikke ditt problem
You aint got time for manipulators, cuz you aint got space for haters!
Her kommer en energisk hilsen fra Lykketoppen. Jeg er innom for å fortelle litt om hvordan vi har det for tiden, og hva som skjer her oppe.
For å si det sånn: vi har det steike bra!
Standard setning jeg får høre for tiden er “Å mamman min æ ælske dæ!”
En liten treåring med blå øyne kommer løpende mot meg titt og ofte; og jeg må svare dønn: “Å Even min æ ælske dæ!”
Snart har min kjære 8åring endelig ferie, og vi gleder oss til han inntar toppen med oss.
For jeg virkelig elsker gutta mine, de er alt for meg. Når vi alle tre er samlet er det krutt og fyrverkeri, og det er da jeg har frihelgene mine; når barna er her.
I kjelleren bor min venninne Solfrid med sine barn Isack og Marte, og innimellom er Marthe’s kjæreste innom, pluss at Solfrid’s sønn Ole stikker ovom iblant. I går feiret vi Marte’s konfirmasjon, så jeg og en super dame ved navn Elisabeth var med og hjalp til. Vi hadde en herlig dag i Stjørdal sentrum. Sukkersjokk og hetebølge i skjønn harmoni.
Pusen Evine bor også nede i kjelleren, vel og merke med sine 5 kattunger. De tiltrekker mange nabobarn som vil kose med de små nøstene.
Det er altså stappfullt med rikdom og kjærlighet her oppe nå, with more to come. Flere kommer innom huset i uka som kommer. Vi er noen sosiale vesener her oppe, som du kan se hvis du følger meg på snap (forbipolene).
Mai rocker Trøndelag med skikkelig sommervær, og vi bader og soler oss. Stjørdal viser seg fra sin beste side, og jeg har akkurat fått vite at Solfrid & co blir værende lenger enn planlagt. Det betyr at følelsen av herlig og livlig kollektiv vil vedvare. Takk og pris for det.
Om kveldene ser Even og jeg tegnefilm oppi mammasenga, og når barna har sovnet studerer Solfrid og jeg flaggermus fra terrassen.
Oh holy life, nå er det digg. Ja nå er det bra å ha kollektiv på toppen. Ok så blir vi litt sløve i heten, men vi har hverandre.
Sitat fra komedien “Tilsammans”: “Det är bättre at eta gröt tilsammans, änn biff ensam!”
Har du tenkt over det i disse dager hvor fokus på ensomhet regjerer? Kan du se bort fra biffen og heller dele grøten? Godt selskap har sin egen verdi
Hilsen grøt, fiskesuppe, lasagne, kaker og smileys på Lykketoppen sommerkollektiv
Velkommen til Stjørdal. Hvor du skal spise? Ha god komfort mens du nyter maten? Få den beste servicen og den gladeste stemningen? Digge den beste maten? Få respekt for typ kosthold, hva enn det er preget av lavkarbo eller allergener? Finne stor smiley fra mattilsynet?
Vi er nemlig en gjeng som rett og slett testet service, atmosfære og mat på Steakhouse. Hils på Christina, Hilde Marie, Mathias, Tommy, Elisabeth, Elisabeth F, Solfrid, og så meg da. På bildet øverst ser dere en servitør. Han heter Ian, og er litt av en kar. Med humor og seriøs service vil han og de andre ansatte gi deg en en opplevelse. Det er en ekte rastaurant, dette. En lekker og elegant en.
Vi er jo sponset, så vi måtte smugtitte litt på hvilken service de andre gjestene fikk, snakke litt med andre kunder, og sammenligne med mat vi har fått servert på steakhouse før, for å finne fram til en ærlig oppsummering av restauranten som pryder Stjørdal torg. Du har kanskje lagt merke til at den har blitt penere og penere i det siste?
Grunnen til at jeg valgte å samarbeide med Steakhouse, var at da jeg tok med 3åringen min Even hit 17.mai, ble han behandlet som en liten prins, og jeg som en dronning. På de utrolig myke, nye hagemøblene, kunne vi nyte deilig mat og god service, omgitt av palmer, blomster og hygieniske forhold. De ansatte flørtet i vei med min fornøyde lille sønn, og de greide ikke å nøye seg med å gi ham en kjærlighet på pinne. Han fikk to, og vi gikk derfra fra oss av glede. Jeg følte meg rett og slett uthvilt, og det på 17.mai!
Vi har bestemt oss! Denne restauranten er en sekser, hilsen både store og små. Her får du ypperlig service; sponset eller ei, og de ansatte er opptatt av å gi deg helhet, oppdatert sådan. Nye palmer, nye utemøbler; og fleksibel meny dersom du går på lavkarbo og ønsker gratinerte blomkål i stedet for poteter.
Sitte inne eller ute? Samme det, i 2.etg finner du roen og ute kan du velge sofa eller stol, mens du nyter Stjørdalslivet.
Du blir ikke glemt. De som jobber her har sett deg, og kommer tilbake for å oppvarte deg etter alle kunstens regler.
Det handler om at god mat er vel og bra, men man må huske atmosfæren. Den bør være positiv, og du skal trives.
Vi trives på Steakhouse, både på dagtid med barn som får lov til å være barn, og på kveldstid ute med en glad gjeng.
