Nå skal jeg ikke bare banne i kjerka nei. Jeg skal fise i heisen som en annen jegertvilling, og rape i bilen som den andre. Langt på vidda av svada; here we go:
Du er som en tegneseriefigur uten farger. Som en paranoid nordlening på en pub som tror den ukjente dama reiser rundt og “reklamera førr tørrfesk” fordi hun “spandera tørrfesk på pøbbgjæstainn”…
Oh! Baby baby!
Du er som en joggetur uten “Work b**ch” med Britney på ørene. Ja du er som en tassi som tror du kjenner Britney fordi du er overeksponert av bilder med henne på.
Du er som et komisk mannebein som har “homofobi” og tror du er så deilig at alle som forelsker seg i folk lagd av samme kjønn som du, kommer til å prøve seg på deg. (Noen gang undret på hvorfor det aldri har skjedd forresten?)
Du er som vorta i skyggen av kvisa på samfunnets rumpe. Som en latterkule uten hverken krampe eller latter. Som en brain uten kraetiv storm.
Du er som for pluss dom. Og du aner ikke engang hva det betyr etter 30 minutters huekløe. Klø tilbake. Cm on: scratch it!
You better work bitch: Du er som den rosa dassen til Trump; ja du tåler til og med hans Prump, bare du får sl..ke den r..a.
Here comes the big beat: Du er som en fake facebookprofil fordi din lovely fasade ikke stemmer med ditt indre bedritne landskap. Som en nisse som hater alle som “skryter av trening” på face, mens du synes at alle dine skålende offentlig rødvinsglass er hell yeeeah ya rock bby!
Du er min store inspirasjon noen ganger. Til å trene hardt, jogge fort, skrive mer, være original, sikte høyt og ta av, bare for å drite ned i hagen din når jeg flyr over deg, så den får tiltrengt næring.
Du er en hater og du kler det. Jeg elsker det. Digger å le av dine mange idéer om hvordan verden skulle fønka hvis bare du fikk bestemme reglene her.
Men: look who’s talkin now… i stillhet, hviskende bak rygg og i krok: det er DEG det! Yeah! SÅ tøff er DU gitt. Bygdadyr som deg er så søøøte, det tør jeg påstå. Så paranoide a. Konstruerere av fantasi, omgjørere til “virkelighet”, spredere av fargerike rykter..
..det må vi alle forstå at en dakar fargeløs tegneseriefigur må få lov til.
Jeg elsker deg villt og hemningsløst, hater! You rock! You roll! C ya, bring it on, and then rockaby 😉
(Dette innlegget er ikke tilegnet noen, ikke engang han derre ingen, eller hu derre invissible.)
Du leser forbipolene.blogg.no : now push the harry 90tallsbottom and have a rocked up freakin funny weekend!
Kjære den delen av Norge’s befolkning som er født uten det genet som gir evnen til å gi en situasjon flere alternativer. Dere enveistolkende sinnatagger som lider under en hjerne som paranoid nok går ut fra kun et alternativ. Dere som tripper rundt der ute på dramatær og evig søken etter en mamma å skape en negativ situasjon ut fra hvilke valg de mammaene tar og ikke tar: muttersheriffene; hey yo!
Dere ja, listen up, this is en av verdens mest omsorgsfulle alenemødre speaking, now hear me out!
Forrige uke var jeg og handlet, mens minsten var i barnehagen, og 7åringen på skolen. Jeg er (ikke sponset) fast kunde av Rema 1000 sentrum Stjørdal, der jeg bruker å sette fra meg Emaljungavogna mi ved inngangen mens jeg handler. Etterpå fyller jeg vogna med varer, mens de fleste av dere andre fyller poser og biler med varene. Hakke sånn bil jeg, så jeg busser selvfølgelig mye heller med ei praktisk handlevogn enn å ta taxi. De taxipengene kommer godt med i hverdagen.
Der stod jeg altså klar og hadde pakka vogna stappfull. Urbanposen til Even var overfylt med alt fra kjøkkenpapir til pålegg. Da kom du gående mot meg med strengt blikk. En ung herremann, bevisst på sin selvutnevnte oppgave som moralist og muttersheriff. Og muttra, det er meg det, i dette tilfellet.
Du stanset, så på varene i vogna som tøt ut hit og dit, og så sint på meg, mens du sa høyt: “Legg det ein onge poinni der???” (poinni = under)
Ja hva trodde du? Jeg lo høyt og sa: “Ja det hadde jaggu tatt seg ut hva? NEI ligger ingen unge oppi der kan du skjønne!!”
For svarte fargeblyanter og hell …oween, jeg hadde da aldri lagt en halvmeter med matvarer oppå ungen min! Jeg elsker unga mine! Og tror du virkelig at det sjuke mindretallet mødre som vil ungen sin vondt, gjør det i form av å lesse alle matvarene sine oppå ansiktet til barnet sitt in public i en butikk? Nei slike gangstere tror jeg gjør det i skjul.
I dag skjedde noe liknende, og jaggu var det deg igjen!
Nå hadde jeg ikke rukket å betale for varene mine engang. Jeg stod foran kassa, vogna stod der den bruker; et godt stykke unna, og barna mine var i barnehage og på skole. Der kommer du stormende mot meg igjen, som in the name of et eller annet selvutnevt. Samme unge sinte mannen. Du gikk ikke inn i butikken der alle andre går inn. Nei, du kortet runden inn for å passere meg. Rart, forresten, at du skjønte at akkurat jeg var muttra til den vogna der. Så stoppet du og pekte mot vogna mi: “E DET DI VÅGN??” Jeg bekreftet dette. Da ristet du på hodet og gikk videre. Så jeg ropte etter deg til du snudde deg, før jeg spurte: “Hvordan det? Hvorfor spør du om det er min vogn?”
Det går lenge mellom jeg ser så sinna et ansikt som ditt da du pekte mot vogna og ropte: “LEGG DET EIN ONGE OPPI DER??”
Jeg begynner jo å kjenne til deg, humre, så jeg svarte høyt, kjapt og tydelig: “SELVFØLGELIG IKKE!” med trøkk på “følgelig”.
Jeg må bare beklage at jeg igjen snøt deg for kjeftskura du i løpet av sekunder hadde innøvd at du skulle pepre det eventuelle forbannede kvinnemennesket av ei drittmutter som “satte fra seg beibin sin” ved utgangsdøra i butikken mens hu handla varer med molbohue sitt.
Og unnskyld så meget for at du ikke fikk utløp for mansen og temperamentet det fører med seg, da du sjokkert “så at ei helvetes mutter hadde lagt en halvmeter høyde med store og små dagligvarer oppå beibin sin så den ikke fikk luft!”
Jeg lover å lyve neste gang. Når du fersker meg i å ha med meg ei barnevogn der ute, og du roper sinna til meg som om jeg er en crimebitch mama drama, skal jeg svare deg: “Jepp. Ligger en unge der.” Slik får du utløp for sinne ditt, og du får endelig finally kjefta ei mutter hud og hår full. (Og guess what? Du får storyen din også, som du har så lyst til å bruke for å illustrere de “helsikes hueløse kjerringene” der ute. Don’t thank me, your welcome. Cuz I got my story first 😉 )
Så skal jeg si at jeg kødda din kødd, og spørre om du vil se oppi vogna. Mens du titter på mitt avanserte alenemammasystem med matvarer, og innser at vogna kan brukes til mye; skal jeg forklare deg hva som skjer når jeg som alenemor uten bil velger å bruke vogna til 2åringen min som handlevogn:
-Jeg sparer samfunnet for de utslippene en taxi bidrar med i miljøet. Jeg bidrar mot global oppvarming altså, ved å reise kollektivt.
-Jeg sparer ca 200 kr i taxipenger som jeg heller kan bruke på to lykkelige små gutter på 2 og 7 år.
-Jeg sparer samfunnet ytterligere ved å ikke ha behov for så mange poser.
-Jeg går gjerne de 2 kilometrene ned til sentrum, slik sparer jeg samfunnet for helseutgifter.
-Jeg bruker den kreative delen av hjernen min, og det å bruke hjernen variabelt skal vistnok holde oss mennesker unge, slik sparer jeg samfunnet for ekstra utgifter når jeg blir gammel og grå.
-Jeg får friskluft, noe som sammen med mosjon gir helsegevinst på det psykiske planet. Jeg har bipolar 1, så da sparer jeg samfunnet for unødige psykiatriutgifter.
Du skal være takknemlig for at jeg bruker den vogna til mer enn å bare ha barnet mitt oppi. Og det er flott at du bryr deg om barn, men da forlanger jeg at du snakker til meg på en mer respektabel måte i det du spør så fantasifulle spørsmål som du gjør.
Du skal dessuten få vite en hemmelighet jeg har holdt for meg selv hittil, mr muttersheriff:
Den første gangen jeg skulle ut og trille den nyfødte babyen min (som nå er 2 år), hadde jeg holdt oss inne noen dager ekstra fordi jeg ikke turde ut å trille babyen.Tenk hvis noe skjedde den lille skatten min? En venninne’s to døtre inviterte meg over på tacokake, og de greide å overtale meg. Men vi kom til en nedoverbakke. De to måtte gå foran vogna. Faktisk. For tenk hvis jeg mistet grepet på vogna?
Jeg ville aldri satt fra meg vogna med et av barna mine oppi, lenger enn en meter unna meg. Jeg blir livredd hvis barna mine er ute av litt synsfelt på et kjøpesenter, og det at jeg kan ha en tendens til å overbeskytte, har jeg faktisk måttet jobbe en del med.
Men jeg regner med at du ikke leser dette, så jeg ser frem til å finne ut nøyaktig hva som skjer med deg hvis jeg svarer litt annerledes. For: tåler muttersheriffen ironi midt i galskapen sin?
Langt det bak i fortiden skimter jeg en umoden og ensom sjel med mange venner. Ei jente som skrev dagbøker jeg den dag i dag ikke kan forstå helt. Var det virkelig jeg som hadde alle disse nedmedisinerte tåketankene? Så primitivt et språk. Så innsnevret en innlagt verden. En desperat skam og forsøk på å fornekte alt det tragiske.
Det inspirerer til å skrive, for min del. Denne teksten handler om å ha been there, done that. Vært svingdørspasient, og ferdig med det gjøkeredet. For jeg var sterk, og holdt ut Hadde lærsko å gå med.
…om at nå er det ukjente sjeler som er der, og går gjennom det samme som jeg gjorde. Om at de må ta på seg lærsko og flower power. Være kreative, og alltid finne nye måter å gå de tøffe veiene på.
Det er fortsatt skam i det å lese dagboka til ei jente som “feiret” 18årsdagen sin på en psykiatrisk avdeling, og som ikke maktet å skrive sannheten om hvor vondt det gjorde.
Sirkelen ble brutt, og jeg modnet til i et bråkete sinn. Heldigvis og takk og pris for det 😉
Even is in da house! Ja nå er det jaggu på tide at jeg tar over denne bloggen til mamma, ikke sant? All denne kjedelige voksenbloggingen hu driver med mens jeg er ute i the real world og opplever livet der det skjer: nemlig barnehagen. Hittil har jeg ikke sett noen hage der. Men den er kanskje gjemt under snøen. Anyway, mamma bringer meg dit så og si hver morgen, og jeg digger det, men det må ikke mamma vite. For det er litt gøy å late som om jeg griner. Morsomt å se hvor patetisk golligolli-mamma reagerer da, mohaha. Skulle tro jeg var en baby!
Brorsan kom hit i dag, derfor er jeg litt ekstra tøff, for hverken brødhue mamma eller bigbrother merker at jeg gjør meg til litt ekstra og tøffer meg for Mathias. Han er så stor og cool, og jeg bare dååner assa, han er helten min. Så jeg løper rundt her og bare: “Å ÅO!”, “Kjar fejddi GÅH!” og så løper jeg som en gangster hit og dit. Mamma ler. Aner ikke hva hu ler av. Hun ler av alt liksom så.
I dag vet jeg at mamma har jogga. Merker det på hele hu. Hun sprudler og stinker nydusja. Æsj. Damejordbærlukt! Hun skulle brukt den digge biler-såpa til storebror heller, den lukter det mann av ass! Dessuten. Hvem jogger i snø liksom? Jo mamma. Ikke har a coole joggeklær heller, men piper i at “jeg jogger ikke catwalk heller da!” Som om jeg ikke vet at bakken heter kætvåk. Håper ingen ser at det er min mamma som driver og løper der ute i karnevalklær!
Tror dere det ble fredagstaco i dag da folkens? Yndlingsretten min siden det er favorittmaten til Mathias.. Neida. Mamma skulle lage OMELETT heller, og vi skulle alle 3 lage den sammen faktisk. Og så laga vi grønnkålgull i stedet for å namme potetgull. Hun har plutselig fått for seg at hun skal ha en sånn sunn periode. Hah. Trenger det å gå utover oss stakkars små uskyldige en etterlengtet fredag da? Ja det behøver visst det! Takk mamma.
I skrivende stund driver jeg og taster fra drømmeland. Da vi skulle legge oss fikk mamma plutselig for seg at hun skulle gjøre 10 ting på en gang. På soverommet oppe på loftet! Hun skulle legge på poser med tøy på sengene (siden jeg spydde i natt mohahaaa arrrgh!) Vi kunne liksom ikke legge oss i hvite dyner. Why? WHY?), henge opp klær (skjønner ikke greia jeg, hvorfor ikke bare slenge klærne på stativet heller? mye enklere, så jeg prøver å vise henne ved å “hjelpe til”, men hun tar ikke poenget. Vil ikke såre henne heller, så la oss bare la henne holde på..) flytte det ene skuffestativet fra Ikea (mens hun pep om hvorfor hun ikke har tenkt på før nå at det stativet jo stod i veien foran senga og gjorde rommet trist. Seriøst mamma? Ikke sett det før nå? Rommet var jo deppa. Det gråt hver dag.) og rydde i klærne sine (…er det tellekanter det heter hos andre folk? Vel, det har mamma aldri hørt om.)
Det funka. Hun fikk det som hun ville! Hele greia var skikkelig trøttende. Jeg gadd bare å plage henne tre ganger med å sprette opp og åpne døra. Hehe, hun kommer alltid opp og later som om hun blir litt sint, men det ender med at jeg får kos og klem med en gang og en sang i et fang. Lettlurt sa du?
Nå sitter sikkert mamma og peser i den derre sofaen sin, og spiser sånn sukkerfritt godteri. Get a life? Nei hun mener hun har et. Så har hun sikkert slutta og stressa, slik at hun endelig legger merke til at jeg har bidratt bigtime i dag, med pynting av den kunstige stælken hun har på stuebordet. Klarer dere å se det? Mamma driver og henger på en sånn elefant (som jeg egentlig fikk låne som leke da men) og nå har hun satt på en ødelagt rosa sommerfugl der også.
Igjen tar jeg i bruk hintemetoden. “Kanskje hun skjønner greia hvis jeg henger på en smokk.” Uansett, hvis hun får henge på dilldall på den latekvisten, må jo jeg også få henge på smokken min. Rettferdig det vel?
Yeah! I mårra skal jeg tøffe meg enda mer for storebror, og kose massevis. For jeg elsker kos og suss og nit. Jeg mener. Jeg later som det. Kremt!
Yo yo yo fra toåringenes tivoli i drømmeland, Even Superleven bloggs ya!
Aldri har hun hittil vist på bloggen sin hvilken stor kunstnerisk sans hun bærer på, samfunnsengasjert og fokusert på rettferdighet som hun er.
Derfor er det med respekt og ære i brystkassa mi at jeg får lov til å dele med dere dette innlegget om Lena Andreassen og hennes bildekunst. Hold dere fast; disse bildene er awesome!
Alle disse fantastiske bildene er knipset av blogger, kokk og fotograf Lena Andreassen, og dette er et intervju med tilhørende galleri. Det er strengt forbudt å kopiere disse bildene.
Det skravles på telenettet mellom Oslo og Stjørdal; to ytringsfrie bloggere har mye å prate om.
Jeg har fått lov av Lena Andreassen til å lage et innlegg om hennes fotografier, og har en del å spørre henne om. For hva kan vi andre lære av ei som knipser så smashing photoes, at Visit Europa nettopp har utnevnt henne til deres offisielle Oslo-fotograf?
Her følger et knippe med Lena’s fotografier, og intervjuet av henne kan du lese mellom bildene:
Lena Andreassen vokste opp i Oslo, og er en såkalt byvanker. Hun har lenge jobbet som frivillig med å hjelpe byens rusmisbrukere. Kjent som toppblogger kan hun innimellom ha rundt 40 000 ivrige lesere inne på bloggen sin. Hun både engasjerer, gleder og provoserer sine lesere med up to date samfunnspolitikk. Nå viser det seg at forfatteren av denne bloggen altså har skjulte talenter i kunstens verden.
Hvordan tar du slike kunstbilder, Lena?
Beskjedent svarer hun kjapt: “Jeg har hatt überflaks!”
Jeg nekter å tro på at Lena har “überflaks” når hun knipser disse kunstverkene, så jeg vil til bunns i hva hun har å lære bort.
-“Bildene skal treffe folk, og jeg tror sånne ting er viktige.” Forteller Lena. “Når du plutselig ser noe som er bra; fram med kamera, om det så er telefon eller speilrefleks; bare følg magefølelsen og ta bilder. Mine bilder er tatt med Canon og Iphone”
Lena fortsetter: “Man kan ta bilder av objektet i mange forskjellige vinkler. Hvis du for eksempel setter deg ned og tar bildet opp mot himmelen, så får du et mye kulere bilde med en gang”
Det viser seg at jeg hadde rett; Lena har ikke “überflaks”. Hun har mye hun tenker på i det hun lager fotokunst.
“Man må tenke kreativt og bruke hue. Jeg tenker kunst, og: hva gir meg energi? Jeg bare “ser det”, ser motivet er bra, og knipser.”
Lena digger å ta bilder av motiver i byen, dyr og blomster. Og mennesker.
“Når jeg nærmer meg dyr, utstråler jeg ikke frykt. Jeg er ikke redd. Dette tror jeg er viktig. De senser alt du utstråler, dyrene.”
Lena opplevde å få slag i mai 2016. 10.mai satt hun på en av Oslo’s mange busser i en travel hverdag, og kanskje var det nettopp fordi hun satt på en buss at hun raskt fikk hjelp da hun ble en av mange slagrammede. “Jeg var så heldig. Hadde sånn flaks i uflaksen, men måtte bruke tid på f eks å lære meg å gå i trapper igjen.” Med galgenhumor spøker hun med at” hun brukte et år” på å gå opp trappa hjemme. Selvironien er på plass.
-“Etter slaget forsvant mye frykt. Nå tør jeg plutselig å gå på høyder. Det innebærer at jeg får tatt bilder jeg før ikke turde begi meg utpå for å ta.”
Hun mener man kan ta bra bilder av så og si alt. Et løvblad. En vissen blomst. Det aller meste, bare man bruker sine kreative deler av den artistiske høyredelen av hjernen, kan man trylle frem det spesielle i det meste. Lena tar bilder på sin måte; DU kan ta bilder på DIN måte. Det du ikke ser, ser mange andre. Det mange andre ikke ser, ser du.
For et år siden sa en venninne til henne: “Lena, hvorfor begynner du ikke å blogge, du som har så sterke og mange meninger?”
Vi er nok mange som er glade for at Lena hørte på venninnen sin, satte seg i bloggbåten og seilte ut på nye farvann. For hva var vel dette landet uten Lena’s sterke blogginnlegg?
Nå bare håper jeg du vil dele fotokunsten din med oss inne på bloggen din, Lena. Det er på tide å utvide horisonten, for dette har du nemlig peiling på 🙂
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at man kan lære seg hvor mange teknikker man bare vil innen foto, men det er dette med å like det å fotografere som er inngangsbilletten til å skape fotokunst. Når man trives med hva man gjør, er man i stand til å hente frem meditiative og kreative krefter innen det grenseløse hva angår idèer og sans for balanse. Logikken faller på plass i det du kjenner på ekte intuisjon. Du bare vet at DETTE, dette blir one hellova peace of magic art!
Du var så bitte bitte liten, at du fikk plass inni mamma sin mage. Jeg gjorde alt for å være en sunn form for deg å vokse i. Snakket til magen min og gledet meg. Så fikk jeg bli kjent med en sånn søt, god og blid en baby. Det var du det. Rene engelen.
En dag begynte du å krabbe…
…så begynte du å gå. Og løpe. Og snakke.
Og jeg nøt hvert eneste øyeblikk. Jeg lover deg; tilogmed da jeg vaiet av svimmelhet og døsighet, da jeg sovnet sittende og da jeg ikke engang hadde tid til å gå på do fordi du hadde behov for mat, trøst eller ny bleie. Tilogmed da var jeg superlykkelig. Å utsette mine egne behov eller sette de til side, var ikke så vanskelig likevel. Når du elsker noen så høyt, forsvinner tidligere behov, eller kan glatt utsettes.
Jeg digga deg da, og jeg digger deg nå!
Nå har du vokst deg to år lang, og kan så mye rart at jeg blir aldeles imponert. Du kan telle, du kan fargene, stupe kråke og alle navnene til de tøffe gutta i barnehagen.
Mamma har vokst i hjertet sitt. For der bor to fantastiske gutter ved navn Mathias og Even. Storebror vil helst ikke ha så mye bilder på nett av seg selv for tiden, men hvis jeg skal se tilbake i tid så er dere jo prikk like uansett på disse bildene.
Javisst har mamma vokst i hjertet sitt. Og alt jeg gjør, spiser, drikker og sier, kretser rundt en trygg tilværelse for dere to.
For tilogmed når du trasser. Tilogmed når du nekter å sove. Når du roper av sinne. Når du bare sier “NEI” til alle som kommer på besøk ….nyter jeg hvert eneste sekund. For jeg er så heldig heldig heldig, som får være mamma!
Kos, suss og nit fra en toåring, det er det aller mest verdifulle man kan få her i verden. Det har mer verdi enn all verdens gull, mynter, lapper og diamanter til sammen, og i dag har jeg fått massevis, så nå er jeg rik.
Mamma sine skatter, som jeg elsker digger liker 💙Mathias💙Even💙
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor lettet og lykkelig jeg er nå. Jeg flyr. Svever. Gliser og smiler. Det er som om den lykkelige jeg har vært bortreist i tåkeheimen i et helt år, og nå.. ..nå endelig, har hun kommet hjem igjen. Tårene presser på av glede, og denne gangen skal jeg ikke svikte henne. Dama i mitt hjerte med godt humør er tilbake! Det er ikke en gang en avgjørelse jeg har tatt, det fortoner seg som en deilig selvfølge.
Dette innlegget handler om meg, og kun meg. Dersom noe av dette treffer deg på noe vis, så husk det. At det ikke handler om deg.
Jeg skrur tiden tilbake er år. Det var noen dager igjen av 2015, og jeg strålte der jeg satt og boblet over av energi og naturlig glede. En velmenende venninne hadde tatt med seg ei flaske rødvin til meg i julegave, og jeg takket, men prøvde å forklare at jeg hadde vært avholds i 2 år. “Men Helene.. Du som andre kan vel ta deg et glass vin enkelte kvelder, når barna sover? Vanlig det vel. Du må vel kunne lande på normalen”
Jeg hadde aldri bestemt meg for å være totalavholds resten av livet. Bare kjente på at det var deilig å være edru. Storkoste meg med å være med venner ut på byen og bare drikke koffein. Det var kaffekoppen, redbullen, vannglasset og meg. Da var jeg i storform, også dagen derpå.
Jeg var lykkelig, men visste ikke helt grunnen til det. Nå vet jeg det.
Etter to år komplett avholds, prøvde jeg forsiktig å “lande på normalen”. Malplassert prøvde jeg å balansere en kveldspils med nyhetene i ny og ne. Det smakte ufint. Jeg kjente etter. Ble jeg en bedre versjon av meg selv? Var det et åpenlyst poeng med å drikke dette skvipet til fordel for deilig kakao eller fresh kullsyrevann med sitrondråper i? Nei, men jeg prøvde å like det. Forsøkte å fortelle meg selv at det handlet om “livsnyt”.
En slags utrygghet begynte å regjere i min tilværelse. For dette var på flere måter nytt for meg. Og hva er “normalt” når det kommer til alkohol? Jeg tenkte grensene måtte gå ved små mengder og sjeldent nok til at det kjentes riktig, men hvor ble det av humøret mitt?
En god kompis av meg døde for tidlig. Han døde av alkoholisme. Hvis en så klok og samfunnsbevisst mann kunne bli avhengig, var det da ikke alltid en risiko for meg også, hvis jeg i det hele tatt åpnet døren for kong alkohol?
Minsten skulle begynne å overnatte hos pappan sin annenhver helg, så da ble det huset og jeg alene de helgene, og jeg prøvde litt mer å “lande på normalen”. Skeie ut og vaie litt i vinden. Men jeg ble alltid overrasket med et svært kjedelig tilbakeblikk på helgen; jeg hadde ikke hatt det noe morsomt rett og slett. Det var slett ikke noe arti å bli med ut på byen lenger.
I tåkeland famlet jeg i blinde, og prøvde å venne meg til å drikke litt rødvin som en ekte dame, og dra ut på byen og pilse som om jeg omfavnet “frihelger”. Men det var de helgene da barna var hjemme, og jeg var edru, at jeg hadde det gøy. Det var da jeg hadde fri.
I romjula var begge barna hos pappan sin i to netter. Jeg satte meg ned for å lande igjen. Lande på normalen med et glass rødvin. Jula hadde vært klinkende edru, og vi hadde hatt det koselig. Jeg skjenket i det eneste vinglasset jeg har, og knep øynene igjen i forkant av den skarpe fæle smaken. Etter et halvt glass med bare piss og fanteri, begynte tårene å trille, og det gikk opp et stort lys for meg: Jeg klarte rett og slett ikke å like dette skvipet, men følte jeg druknet meg selv hver gang jeg tok en slurk. Jeg var ikke sann mot meg selv og mitt behag hver gang jeg “prøvde å lande på den såkalte normalen”. For jeg hatet smaken, mislikte sløvheten som kom sigende, og syntes det var ubehagelig å kjenne på nummenheten som overtok beina mine. Like utilpass som de andre gangene jeg hadde forsøkt å “lande på normalen” gjennom året, følte jeg meg nå. Nå fikk det være nok!
Jeg så meg tilbake på et alvorlig innhugg i humøret, bare jeg hadde drukket et glass rødvin kvelden før, og jeg likte ikke tilværelsen der alkohol skulle prege noe som helst i mitt liv.
Jeg lot tårene trille, og bestemte meg for at jeg skulle vekke til live Helene igjen, og aldri igjen svikte meg selv og mine egne teorier omkring “normalen” og hva som kom først av mennesket og vinglasset.
Nå vet jeg at jeg hadde rett i dette der jeg satt og gråt i romjula 2016, for bare noen dager siden. Etter dette har lykken flyttet inn i livet mitt igjen, og jeg nyter avholdslivet som jeg har savnet. Det er snakk om et glass vin, og det lille glasset ødela faktisk dagen etter hva angikk humøret mitt. Smilet forsvant, og jeg måtte presse det fram. Energien uteble.
Har du noen gang vært på et idyllisk sted og forelsket deg i plassen, for så å reise derfra? Har du opplevd å reise tilbake etter en stund, og kjenne sanseinntrykkene overvelde deg med lykke og glede?
Sånn føles det for meg i disse dager. Jeg har en deilig reunion som overvelder meg. Og denne gangen har jeg fått beviset som grunnlegger min egen avholds tankegang: jeg er allergisk mot alkohol, og trenger det ikke. Jeg er enig med min venninne i noe av dette med “normalen”. Er jeg på date en fredagskveld mens barna er hos faren sin, og jeg drikker et par glass vin, da går det sikkert greit å smake. Humøret holder seg nok bra søndagen etter. Men jeg tror ikke jeg gidder. Det er så fantastisk å være til stede. Alltid.
Heldigvis har jeg avholdsvenner som forstår meg.
For. “Lande” ….fra hva? Hadde jeg “tatt av” i edruelighet? Hvorfor skulle jeg drive å “lande”? Jeg hadde jo landet forlengst, og det på akkurat det som gjorde meg fantastisk lykkelig.
Jeg er snart 40 år, og hvis jeg ikke nå er bra nok for deler av omverdenen fordi jeg liker å holde meg edru heller å drikke, da er ikke det mitt problem. Jeg er mer en crazy nok til å ha det grenseløst gøy uten alkohol. Og det jeg nå har fått bevist er at jeg har det så uendelig mye MER morsomt uten, jevnt over.
Enkelte kanskje ikke føler seg vel hvis det er redbull i mitt glass, og dram i glasset deres. Men da kan vi ikke tilbringe tid sammen, for da forsvinner i mine øyne verdien i vennskapet og hele poenget med å møtes. Jeg har dessuten ingen meldeplikt til å informere om det er husholdningssaft eller rødvin jeg drikker, hvis jeg blir lei av å forklare at “Neeei jeg kjører ikke, for tiende gang…
….jeg bare liker best å være edru, og ja det er helt helt sant!”
Og dessuten, hvis det skal være en selvfølge at JEG skal godta at du drikker alkohol, da er det også en selvfølge at DU godtar at jeg drikker alkoholfritt, ikke sant?
For min spennende lykkepille heter “avholdenhet” og er faktisk noe av det cooleste og mest fancy av livsstil jeg noen gang har vært borti. Jeg kommer aldri til å prøve å prakke det på deg, for dette er noe som kler meg, men kanskje er det feil for deg. Det har en klar sammenheng med at jeg har bipolar, men det trenger ikke å bety at andre med bipolar trives med å gjøre det på min måte.
Jeg behøvde dette året som bevis. Nå trenger jeg aldri mer å tvile; det ER det å leve alkoholfritt som gjorde meg så sterk psykisk, og lykkelig. Det er vanskelig å forklare den motsatte livsstilen, men jeg kan bruke ordene tung tåke, treg og smådeppa. Og det er jo forsket på at bipolare kan påvirkes negativt i sinnsstemningen av allohol. Nå vet jeg mer om hvordan dette funker på meg. En med diabetes bør også være careful med alkohol, jeg har en sykdom som jeg må tenke i samme baner omkring.
Der du gleder deg til sydenturen eller konserten, gleder jeg meg nå like mye til å kjenne den naturlige rusen fylle meg med energi ukene og månedene som kommer. Jeg er fri til å leve livet mitt som JEG vil, og det er jaggu bra det ikke er jeg selv som plages av livsstilen min. Det er det samme med valg av interiør og design i hjemmet mitt. Dersom du ikke liker det, ja da er det jo jaggu bra at det ikke er du som bor her, hva?
Å være avholds er misforstått. Det er gøy og helt fantastisk, og har du først fått smaken på avholdslivet, blir du litt hekta 😉
Siden min lille Even på 2 viste tegn til at han savner tid med mamman sin, har han bare vært i barnehagen 3 dager denne uken. I dag ville han igjen være sammen med meg igjen, så da ble det sånn. Aller først et par gullkornpregede Even’s:
I dag da jeg laget middag, kom Even inn og pekte på noen rusk som hadde forvillet seg på kjøkkengulvet. Så sa han: “Mammah! Vashj!” Jeg gjorde som han sa, og mens jeg stod der og moppet, så han opp på meg og sa: “Gja i dæ mahma!”
Men da han skulle sove i mammasenga gikk det riktig ille. Han la seg under dyna mi, og der skulle han ligge! Så prompa han så det putret, før han, og han er streng for tiden, bestemte at vi måtte gjemme oss under den dyna, for nå kom reven fra hakkebakkeskogen!
Så var vi altså hjemme sammen i dag, vi to. Som dere ser gikk vi amok på kjøkkenet. Fingermalingen han fikk av sin tante Silje kom godt med, og vi tok litt av..
Vi skulle ut og ake tenkte jeg, men han har tett nese og vondt i halsen sin, så det ble innedag med fingermaling, bading i blått vann og lek.
For første gang på lenge skal Even og jeg ha ei hel helg alene bare vi to, og jeg gleder meg som en unge. Han tripper rundt meg og sier “Gja i dæ, mahma” og har verdens søteste stemme, mens han deler ut koseklemmer stadig vekk.
På bildene under her ser dere hvordan fingermalingen endte..
…skjønner’n godt, jeg. Skulle gjerne fingermalt på den hvite kjipe veggen selv.
Etter eget initiativ stod han plutselig der og vasket vekk det hele (nesten det hele iallefall) …praktisk! :
Kun en type dager er bedre enn dette, og det er når min eldste sønn på 7, Mathias, også er her sammen med oss. Utover det ville jeg ikke vært noe annet sted eller gjort noe annet nå, enn å sitte her i sofaen med en nybadet toåring i bare bleien sin, som ivrig utforsker storebror’s nettbrett, og som har dilla på to ting: Musa i Hakkebakkeskogen og han derre “Hoi!” (Sabeltannmannen)
Digger deg, Even, digger digger digger deg. Du er mer morsom du, enn alle verdens komikere til sammen. Nå skal vi bare kooose oss sammen hele helga, vi to.
Oppturen tar deg med på ekspedisjon i lykkeland. Du reiser med tog, og har mest lyst til å sprette opp og danse. Hoppe opp på togsetet og spille luftgitar. Ekstase er en del av tilværelsen, pretty often, actually. Men grensene er der. Det bobler innom fasaden.
Grunnen til ekstasen? Myomy, det er alle disse ideéne. Det, i kombinasjon med rusen i brystkassa som alle de “friske” folka må dope seg med falsk stimuli for å oppnå, mens alt du behøver å gjøre er å ha en bra dag. Det er bipolar 1, og du har tilbakelagt årevis med jobbing for å knekke koden der oppe i det hodet. For svingende.
Til kontrast: den velkjente “kynikeren”. Den topputdannede kritikeren i samfunnet med det bedrevitende smilet, som anser all barnslig tankegang, for ikke å snakke om atfert, for uanstendig. Leken er forbi, forlengst. Den ligger der og surner i fortidens sandkasse sammen med kattebæsjen til nabokatta. Som forlengst har daua. “So what?” sier kynikeren og trekker bedrevitende på “smilet” sitt. Som om han vet noe du ikke vet. Som om han nesten kunne fortalt deg hva som kommer etter døden. Ja, han er nesten udødelig, kynikeren. Whop whop.
I motsetning til den fastgrodde kritikeren av en kyniker, har bipolare mennesker en velutviklet barnslig sans. Det er her intellegensen får utvikle seg i klokelig brainstorming og mulighetsoverbevisning.
Nei, bipolare mennesker er ikke i ekstase alltid. Men dypt der inne bor et kreativt senter som benytter seg av barnlig tankegang for å kunne tenke seg frem til uttallige idéer. Slik kunne Britney Spears lage music for deg og meg. Kurt Cobain også. Og slik kan Stephen Fry få oss til å le. Det er også sånn Catherine Zeta Johnes utviklet sine talenter innen skuespill. Og det er hvordan jeg skriver. Ved hjelp av bipolar.
En fastlåst kyniker kunne aldri utviklet seg kreativt til de stadiene bipolare, grenseløse, lekne mennesker gjør. De kan late som om de har sjeldne svar på det meste. Ja, de kan shake heads i takt, og si: “Nåh, det var det jeg sa” til ethvert feilsteg en bipper tar. Men en vakker dag vil den kyniske fasaden sprekke, i det et bipolart hode knekker koden og tar av med sitt talent. Og alle vil se i kritikeren at det var kynisme, og aldri sannhet. It was just pretend, to the end.
We don’t need no education; og er det ikke bittert, hva? Noen mennesker må stå for den bitre ingrediensen. Vi bippere er ikke så søte i det vi flyr opp og ned, parallelt med jevnaldrede ved skolebenken. Og så viser det seg at vi ikke skulle gått den A4formede veien uansett. Kanskje strør vi salt i årelange sår med andre sine vanskelige studier, men noen hoder må tenke ut det artistiske, kreative i samfunnet. Sånn er det. Det er en mye vanskeligere studieretning å ta; å prøve på å overleve helvetespolen i bipolar, og knekke balansekoden for å leve godt med diagnose geni. Noen må skrive lærebøkene, og jeg kjenner mange diagnotiserte hjerner som kunne skrevet et titalls hver. Noen må danse, synge, skuespille, male, tegne og spre humor.
Den maniske delen av bipolar. Du vet, den altfor glade, selvgode, barnslige polen. Motsetningspolen til den deppa polen. …den ekke så populær. For innerst inne vet vi bipolare hvor forbanna smarte vi er. For noen god damned genier vi er. Hvilke banebrytende idéer vi sitter og pønsker på. Hvem av fortidens genier, skuespillere, forfattere, artister, komikere og samfunnsengasjerte som var bipolare, scizofrene, ADHD eller aspergere.
Noensinne vært på en psykiatrisk institusjon og møtt pasientene? Det er der du hører de vakreste tonene, ser den mest imponerende kunsten og fører de dypeste samtalene. Sorry, men de er intelligente genier, alle som en. Bare pass deg for å bli informert om fremtiden din. Noen av dem kan ha krysset grensen over psykoselinja, og det borte ligger info som alle dere andre kun rører i drømme når dere sover. Dere aner ikke hva de er i kontakt med i tåkeland. Der hvisker skyggedansere og der roterer idèstormen og paranoiaen så lydmuren brytes.
Vi vet hvor upopulære vi blir av å si det høyt. Jeg er klar over hvor lite flatterende denne tittelen er. Men skal jeg lyve? Det pågår jo en stor kræsj skapt av en snedig misforståelse daglig i dette samfunnet. Folk’s bilde av diagnotiserte handler om stakkarsliggjorte offer som ikke finnes. Vi kan ikke fylle roller liksom. Spille. Late som vi er svake, når vi er supersterke.
Når et “vanlig” menneske møter en diagnotisert person, og er forutintatt bestemt på å gi medlidenhet, og synes synd på “stakkaren”, så klikker det litt feil. Misforstå meg riktig, men da blir det litt forvirrende og provoserende. Først for den diagnotiserte. Så for det “vanlige” mennesket, fordi inntrykket av den “syke” ikke stemmer likevel. Hvordan forholde seg da, god damned, når uvitenheten ikke vil gå og ingenting er til å forstå. Forestilninger i topplokket, og fordommer ikke til å rokke.
Kynikeren stålsetter sine teorier, og smiler sine bedrevitende smil. Rister litt på hodet sitt. Imens er det hjernestorm i det geniale diagnosehodet. Brainstorm. Utallige idéer. Kontakt med følelser av en annen verden. Innsikt nedi kaninhullene, hellyeah, det er studier av dimensjoner. Studier som A4skolebenken burde lært seg.
Sorry. Men vi er ikke retarde. Vi er kuene som reiser seg og går en runde på sletta straks bonden har ruslet inn til sine daglige rutiner. De kuene som slår av en prat med grisene, hestene og hønene vet du. That’s us.
Beklager. Men hvis sykdom er å måtte deale med en høyspent hjerne, så kall oss gjerne syke. Om hundre år er samfunnet klokere. Da er yrkene som passer de originale geniale, endelig oppfunnet.
Xcuse me, men jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg er smart som faen. For jeg er en av de derre snakkende beibiene. Bare at vi kun snakker når de voksne ikke ser oss, for de voksne er uvitende om det universelle språket.
I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk.
(warning: dette er IKKE et sponset innlegg, bare ærlig og oppriktig mening. Keep reading 😉 )
Har du en knallfet dag, og vil ikke at et grettent gufs bak en rusten disk skal ødelegge dagen for deg med manglende service? Eller har du hatt en fucked up day, og null ønske om at uteblivende smil og intet hei, skal gjøre dagen din ytterligere verre?
Ja service har mye å si, det kan vi alle si oss enige i. I begynnelsen av min bloggkarriere begynte jeg å fremheve bra service. Dette har alltid vært innlegg som ikke har vært sponset, fordi det er viktig for meg at dette er ekte omtale. Kall det gjerne gratisreklame, men noen snikreklame er det ikke, da jeg ikke har mottatt noe som helst for det. Jeg har alltid ekte omtale innen reklame her på forbipolene også, men hva angår innlegg om god service, vil jeg at du som leser skal føle deg helt sikker på at jeg mener det jeg skriver.
Lenge har jeg tenkt å spørre Stjørdal’s store smil om jeg ikke kan få skrive om ham, og i dag presset vi det inn i tidsklemma inne på Rema 1000 sentrum Stjørdal. Jeg har gang på gang lagt merke til en ung og opplagt mann som alltid smiler og står på for alle kundene. Nå er det altså på tide å la folket vite hvor de finner toppservice. I det jeg skal til å fotografere, spørre og grave, kommer et lite lass med kunder til kassa, og han spretter tilbake for å yte mer service; kundene kan ikke vente.
Jeg spør etter sjefen for å spørre om noen kan avlaste mr good service mens jeg tar et par bilder. Kjøpmann Morten Hepsø smiler mens jeg forklarer hvorfor, og sier: “Vet du hva? Det er sønnen min du snakker om nå.”
Så flott! Da kan jeg spørre og grave hos pappa Morten om Jonas Hepsø, som jeg får vite at sønnen heter.
Jonas er 23 år, og har jobbet for Rema 1000 i 5 år. Han er grundig opplært innen service, og det er ikke tilfeldig at han er dreven innen kundebehandling. Dette er noe hans far har tilbydd lærdom omkring innen serviceyrket, og det er tydelig at Jonas har talent innen området.
Jeg er sikker på at Jonas Hepsø kommer til å smile til deg om han så har dårlige dager. Så hvis du bor i området, eller farter gjennom distriktet; hvorfor ikke gjøre unna handelen inne på Rema 1000 i “gata” på Stjørdal, og sikre dagen med service? Det gjør jeg titt og ofte. Og jeg legger merke til i andre butikker, at mange som jobber der og er mye eldre enn Jonas, burde stikke innom Rema sentrum også; for å se og lære seg service og god kundebehandling av en 23åring 😉
Ps: enda en god grunn til å handle hos Jonas og faren hans er den splitter nye appen “Æ”. Last ned – save some money 😉 Og fortsatt: ekke sponsa nei, just love that app, check it out:
