Søndag skulle jeg egentlig advare dere mot at forbipolene var å finne på TV2’s God morgen Norge i går mårest, i tilfelle man ville gå i dekning. Jeg er jo ikke akkurat noen TV-prydplante. Men etter et altfor coolt herrebesøk av en god gammel bekjent lørdag kveld, var jeg rett og slett for sliten til å greie å blogge mellom pakking, Værnes, Gardermoen, og Scandic. Han lille her holdt meg forøvrig i aktivitet under turen:
Det er alltid gøy å samarbeide med TV2, samme om det er programledere, reportere eller kamerateamfolk. Så da TV2 kontaktet meg torsdag og ville fly meg nedover slik at jeg kunne intervjues på God morgen Norge fredag morgen, hadde det vært ja i min munn, hvis det ikke hadde vært for at det var min siste kveld med minsten før han dro til pappan sin fredag formiddag. Så ble det flytur på både meg og minsten søndag kveld heller, etter en myk landing hos broren min Hans Even og Kona Astrid, der jeg fikk powernap og kaffe mens småttisene lekte seg.. Min mor Eva valgte å fly nedover i et annet fly for å passe Even, noe som forenkler alt.
Jeg er sjenert, og når det kommer til alt som slekter på å holde taler, så er det egentlig rene krisa hele greia. Men jeg kom meg tidlig opp og landet i sminkestolen hos TV2.
Så var det bare å vente inne på Green Room. Ikke fullt så nervøs som dagene før. Hva skal man gjøre med det når man allerede har hoppet to meter ned, og det er rett før strikken forhåpentligvis catcher deg?
Så ble det ikke et strikkhopp likevel, men et behagelig tandemhopp med verdens snilleste og mest behagelig programleder Siri. Temaet kunne ikke vært mer sårbart, men i sofaen med Siri gikk det hele som en drøm. Sett bort fra at jeg definitivt ikke hverken hadde blitt godkjent av JanThomas eller er noe TVtryne generelt :http://www.tv2.no/v/1149067/
Tilbake på Green Room møtte jeg Stjørdal’s Morten Hegseth, som jo alltid er en trivelig kar på støte på. Linnie Meister og Petter Pilgård var også utelukkende koselig å treffe. Hva de tre snakket om, røper jeg ikke. Men det handlet om en eller annen farm. Av alle ting…
Endelig fikk jeg sagt til Petter: “Du har blitt mann nå ja, Petter!”
Og siden Morten bodde i hjembyen vår Stjørdal i sorthvite gamledager….:
På Green room møtte jeg også forfatter av boka “Fatte matte”, Elin Natås, samt forlagssjef Aleksander Ellguren med barna Andrea og Maxim. Andrea har gått opp fra karakter 3 til 5 ved å benytte metodene i denne boken, og skulle på God morgen Norge for å snakke om boken sammen med Elin Natås.Og det gikk jo bra, ikke sant Andrea?
Etterpå var det på tide med et nytt intervju i Operapassasjen, og det er secret stuff inntil publisitetsdato. Når man først er i Oslo må man jo treffe flere Stjørdalinger, så Linn Rygh og jeg tok oss en kopp kaffe på hotellet:
Tusen takk til TV2, familie og venner for at jeg fikk landet dette vanskelige temaer mykest mulig. Nå har jeg våkna opp til en lys vinterdag med mine to herlige barn, og vi skal bare nyte denne dagen. Hvert minutt med dem nytes. Jeg er så heldig. Jeg får være MAMMA 😍😍😍
Hei hå, bli med oss på vår fredagskveld i Trondheim, og la oss vise dere i bilder hvorfor det ikke var noen tvil om hvilken restaurant i skulle velge da vi suste innover til byen: Graffi Solsiden selvfølgelig!
Et annet sikkerstikk en slik morrokveld, er denne superdama her: Christina, min egen Chris J. Hun stråler, som dere ser, og svikter aldri sine venner, men skaper god stemning. Chris J var dem som kom hjem til meg gang på gang under mitt siste svangerskap, og sa alltid: “Æ tok med mæ nåkka småtteri æ!” i det hun kastet godsaker og små gaver på stuebordet. Eller kaker hun hadde bakt. Snuppa mi! Tenk hvordan det varmet, jeg glemmer det aldri. Å dra til Graffi og spise med Christina må være det ultimate av helgekos. Dama har tilogmed dikta sin egen sang om Graffi 😂 Nederst i dette innlegget finner dere linken til hennes geniale lavkarbo-blogg “Meglerfru1”.
(Bilde “dekket bord”, tatt av Christina Johansen)
En grillfest på Graffi var det vi gledet oss til på turen innover tim Trondheim, og som dere ser på bildene, var det kanskje ikke så rart…
(Bilde tatt av Christina Johansen)
Mine faste lesere vet at jeg ikke reklamerer for hva som helst her inne på forbìpoléne, og alle som har vært på Graffi vet at dette er noe å skryte av. Hils derfor på den drevne daglige lederen for Graffi Solsiden: Elegante Jan Robin Berg:
Hils også på en av hans ansatte, ei blid og serviceinnstilt dame:
Etter vi hadde kost oss med perfekt tilberedt kjøtt og tilbehør, samt brus med masse kullsyre, ja og for ikke å glemme den varme gode servicen; var det på tide å fortsette bykvelden. Av businessgrunner kan jeg ikke dele på bloggen hva Trondheim ga oss av lattermild underholdning i går, men jeg lover å fortelle om det senere:
Nei. Hvis du skryter av at en lærer har behandlet deg bra og lært bort mye nyttig, da vil det slettes ikke si at du roser hele Norge’s skolesystem. Ikke alle skolens ansatte heller, god damned. Hvor ble det av det ytringsbefridde land, i tåkemørket her nordafor jante og østafor loven?
Jeg er ikke sint. Ei heller skuffa. Bare river meg litt i håret.
For jaggu er det noe slående ironisk ved alle hatkommentarer: de skriver en del om noe som jeg aldri ytret en eneste bokstav om, og prøver å pålegge meg dårlig samvittighet for mine frie ytringer, noe som desverre ikke går an. Jeg er ikke mottakelig for å ta på alvor oppgulp fra folk som ikke har lest de siste setningene i dette innlegget som jeg nå skriver om. Fikk du det ikke med deg kan du lese det her (og les gjerne de siste linjene først dersom du ikke har tenkt å lese alt. Legg også merke til at det står at jeg forstår det slik at det faktisk blir begått feil av barnevernet) : http://m.forbipolene.blogg.no/1486981676_barnevern_handler_om__verne_barn_ikke_om__verne_foreldre.html
Jeg la ut dette innlegget for noen dager siden, som jeg ikke ante kunne være av særlig interesse. Det er vel normalt, at noen av oss har møtt de deler av barnevernet som har funka. I innlegget kommer jeg med forslag til endringer, og jeg skriver at jeg tror at grove feil også skjer. Det er bra med demonstrasjoner og forferdelig trist at det er gjort så store feil at så mange saker kommer opp i menneskerettighetsdomstolen. Jeg har jo aldri møtt disse saksbehandlerene, og for min del kan det selvfølgelig hende at store feil er begått. At jeg roser 4 godhjertede, stødige, kloke og oppbyggende kvinner som jobber innen barnevern, betyr ikke at jeg betviler foreldrene til de i såfall svært sårbare barna. Jeg har fulgt med, og grått mine tårer for de barna hvor det kan se ut til at de er feilbehandlet, og jeg mener også at endringer er det eneste riktige.
Som om jeg går i forsvar av barnevernet, bare fordi jeg av erfaring reagerer på medias vinkling av enkelte saker. Som om jeg snakker om hele landets barnevern, bare fordi jeg helt ærlig ikke kan påstå annet enn at tilsammen 4 ansatte innen barnevernet her i Trøndelag virkelig behandlet barna mine og meg kjempebra. At de styrket selvtilliten min som mamma, og fortalte meg at jeg ikke behøvde veiledning, som jeg mente selv, men at jeg trengte å få høre det i form av ros når jeg gjorde noe riktig.
Det er et helt år siden første gang jeg gikk ut på bloggen med innlegget “Positivt barnevern”, langt utenfor debatt, kun en loggføring her inne. Og det er hele to år siden jeg skrev hele historien her inne, så for meg er jo ikke dette noe nytt. For et år siden hadde bv henlagt en sak jeg selv hadde etterspurt. Selv om de hadde boostet selvtilliten min etter tidlige tiders tøffe tak, og jeg var klar for en tilværelse uten dem til stede, ble jeg oppriktig litt trist den dagen jeg sa farvel til to hjertelige damer. To damer som hadde ledd med meg, følt med meg, styrket meg og heiet på meg som mamma, slik at barna mine fikk en stødig og sterk mamma med selvtillit. Altså to av de fire jeg har positiv erfaring med. En epoke var over; og jeg glemmer aldri hvos vakker den var.
Tåles det ikke at alle får fortelle om sine opplevelser med debattens kjerne?
Jeg har blitt spurt om å uttale meg muntlig om dette, og det har jeg svart ja til. Men det er først over helgen. Ingen hatkommentarer fra folk som har misforstått, plager meg. Ikke blir jeg såret av det heller. Slike kommentaret blir smårusk i forhold til hva jeg har opplevd.
Dette er et svært vanskelig tema for meg å gå i dybden av når mandag kommer, og jeg skal prøve å holde klumpen i halsen såpass i sjakk at jeg greier å snakke om det. Den dag i dag er jeg frisk, stødig og sterk, og mitt yngste barn bor hos meg, mens mitt eldste barn bor hos pappan til barna våre, og er her på normale samvær. Men en gang i tiden, lenge før jeg ble mottakelig for offentlig støtte; da var det jeg som var den triste, nedbrutte mamman. Jeg som ikke maktet stor annet enn å prøve å holde følge med mine egne følelser.
Ideéne jeg har om tverrfaglig samarbeide mellom et foreldrevern og et barnevern, som jeg skriver om i innlegget, har jeg faktisk fått testet i praksis. Men det var jeg som tok initiativ til, og satte sammen ansvarsgruppen, ikke noen fra det offentlige. En ansvarsgruppe bestående av barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, helsesøster og oppfølgingstjeneste. I jevnlige møter gjennom svangerskap nr 2 samarbeidet alle disse instansense med hverandre slik jeg ønsket, og de slo ring omkring babyen min og meg den dagen han kom til verden. Et sikkerhetsnett. Det betydde alt for at det skulle gå bra denne gangen. Vi har den gruppa nå også, 3 år etter, bare unntatt barnevern og helsesøster, og med en dame fra familieteamet. Dette er dyktige folk, og jeg får lært massevis.
Hva om det kunne finnes et system fra statens side, for alle de som i en sårbar situasjon ikke tør eller makter å selv oppsøke alle nødvendige etater?
Jeg var klok av skade. Hadde opplevd det motsatte, og visste at hvis jeg ikke tok ansvar selv og samlet ei gruppe, stod jeg alene. Men poenget mitt er at alle de foreldrene som blir stående igjen alene, faktisk ikke får opplyst om noe tilbud. Og det er staten som burde ordne opp i dette.
Jeg har enda ikke sett noen intervjue den gruppen som kaller seg barnevernsproffene. De ungdommene som selv har erfart å være barnevernsbarn, og hvilke erfaringer de har. Kanskje finnes intervju i media, uten at jeg har fått det med meg.
La oss høre på de voksne barna. De som føler seg feilbehandlet av barnevernet. Hva gikk galt? Hva bør gjøres annerledes? Hva gikk bra? Samfunnet skylder de av disse menneskene med arr på hjertene sine, at det ryddes opp i det som gikk galt. Det finnes noen lærere på enhver skolegård. Ja det finnes noen hjerter i hvert et barnevernskontorlandskap, som vi kan beholde i det nye systemet. Som kan lede an og vise vei for alle de andre som befinner seg i riktig landskap. For det kan virke som om det også finnes noen i alle yrker, som er villfaren og i feil landskap. Men akkurat i barnevernet, er det for viktig til at feilgrep kan skje. Det handler om uskyldige små barn, og det er for viktig til å overse den minste lille detalj i kontorlandskapene. Da må vi også ta med oss det som faktisk funka.
På facebook skrev en bekjent av meg om hvordan hun hadde forstått innlegget jeg skriver om her. Om det at dersom man roser en lærer, gjelder det ikke hele lærerstaben. Hvordan er det med deg? Er du villig til å forstå at det å rose et par barnevernsansatte kun betyr å rose et par barnevernsansatte? Eller tror du virkelig jeg kjenner alle barnevernspedagoger i hele landet siden jeg uttaler meg om hvor positivt 4 stk av dem har behandlet meg?
Har noen noensinne fortalt deg hvor deilig det kan være å være bipolar? Selvfølgelig har man den sjeldne rene manien, hvilket er ren ekstase. Men også vi som er stabilt medisinert dithen at vi lever med diagnosen i remisjon, kan kjenne de positivt pregede vindene i seilene. Ganske ofte, faktisk. Selv er jeg bortskjemt med gladsiden av bipolar, da jeg er medisinert innen lithium på et vis som ikke drar meg ned i avflatet grunn. Å være på gladsiden er regelen, mens midtimellom, i gråsoneland, er heldigvis unntaket.
Men innimellom; wræl! Innimellom må også jeg kjenne på hvordan det er å være normalt menneske! Og jeg hater det! Jeg hater ingen, men disse forbaska gråkjedelige balansedagene; de kunne jeg godt hoppet over med et rungende NEI TAKK.. Stort sett høster jeg godt av de energiske og kreative sidene av pol glad innen bipolar 1, men så må jeg altså tåle disse forbanna gråværsdagene. Det å være midt på linja, i gråsonen. Føsj så kjedelig! BORING I say! MoReThAnBoRiNg 😖
I stil med det så var det faktisk gråvær ute også i dag. Men sånne små stygge øyer av usmeltet snø. Slikt pissevær som jeg hatet da jeg var liten. Alt som er grått og kjedelig skremmer meg. Det triste er ikke så farlig, men det tomme rommet i midten er jo helt freaky.
At jeg hadde satt av tid til en joggetur i dag, husket jeg. Det er bare det, at jeg til vanlig suser glisende ut av den døra, som lynet her self; takknemlig for en joggis. Men i dag drøyet jeg det i det lengste, og gledet meg ikke i det hele tatt. Jeg brukte joggeturen til å gi meg selv de sårt tiltrengte dopaminene og endorfinene jeg trengte. Det er bare å klamre seg fast til alt som kan gi et push i retning riktig pol, så det å gå 2 km til sentrum etter joggeturen, bare for å kjenne noen idéer komme flyvende til topplokket, er bedre enn å ta bussen på slike dager.
Jeg blir litt irritabel av å kjenne på slik “vanlig, normalt” sinnstemning, og gidder ikke engang kose med den stakkars katta, som heller må ligge for seg selv på en annen sofakant. På sånne sjeldne kjedeligdager orker jeg knapt klæsje på litt sminke. So what åssen jeg ser ut. Alt i mitt synsfelt synes å være grått likevel. Den litt avflatede og negative tankegangen overrasker meg, og jeg bare pløyer meg gjennom gjøremålene. Leverer kiden i barnehagen og når jeg kommer hjem igjen alene, tillater jeg meg selv å banne til helvete over småting som stress, glemsel og klæbb. Hva skal man kle seg i på slike dager? Buksa som siger ned over ræva? Jeje why not, jeg gidder ikke bøye meg etter andre bukser. Kan ta på den lange jakka så den nedsklidde dongeriræva ikke vises.
Jeg prøvde å være morsom mamma og danse litt med 2åringen før han la seg for kvelden, sånn for å dekke over den kjedelige mamman hans. Hoppe rundt og danse minisving. Han er jo vant til en kvinnelig utgave av Alex Rosén til mor, så noe må jeg gjøre for å opprettholde hans bilde av meg.
Så sovner han, og jeg kan sette meg foran tv’n og kjefte litt på den skjermen i blant. Gjenta setninger surt og hånlig, og bare være normal og sur. Og nei, jeg har ikke pms nå.
Skrivekickene mine, superenergien min, idéene mine, kom igjen! 2åringen bruker å kalle det: “Åm igjæn no!” Jeg sier bare: Bipolar come on! Jeg gidder ikke EN eneste normal dag til! I morgen får du glimte til med litt gladpol, du kjære bipolar. Alle andre må drekke alkohol og ruse seg, eller ta piller, for å oppleve pol glad. Jeg har det sånn deilig digg 95% av året, all natural. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og kaver midt i litt av de 5 kjedelige forbanna prosentene.
Men så husker jeg: 5 % ekke mye.
Og så kommer jeg på: Djizes hormonal puberty så GLAD jeg er for at jeg er utstyrt med bipolar nok til å aldri bli værende i slike normale gråsonedager: Tomorrow, Annie, du og jeg: TOMORROW!
Kanskje har du som meg, vokst opp med uttrykket som handler om å gjøre seg ut i buksa si og skylde på andre? “Ola Nordmann du Ola Nordmann, du er ikke grei, du tissa i buksa og skylda på meg..” You know. Vi lærte tidlig at det er viktig å ta ansvar selv hvis vi hadde vært uheldige; eller rett og slett hadde gjort det med vilje.
Du kanskje også har opplevd mye motgang, og har muligens også valgt å reise deg opp fra det gang på gang? Børstet av støv, innta rollen som bad ass tøffing, og kommet deg videre? Livet er tøft, så du velger å være tøffere, ikke sant?
Let’s face the fact; etter hvert som livet går, havner du i situasjoner der det beste er hvis du tar ansvar. Men du kommer til å møte mennesker som hater å ta ansvar for sine egne handlinger. Du vet, den lille idioten som ikke bare har tissa seg ut, men bæsja i buksa så det stinker. Så peker han på deg og sier: “Det vakke meg; det var h*n!”
That’s what denne teksten handler om. Jeg har nemlig tenkt å skrive et lite brev til den rette eieren av skitlukta, her og nå:
Kjære feigfis
Jada, jeg kjenner stanken av dine handlinger helt hit, og det er ikke helt bra. Jeg skjønner at du ikke tør å innrømme at du har driti deg ut. Forstår at det er ekkelt og ydmykende å innrømme hvor feil valg du tok gang på gang. Du tok ikke tegnene på alvor, men gjorde det du ikke burde. Fordi du visste du kunne spille skuespill til syvende og sist, og skylde på alt som har med alle andre å gjøre.
Jeg forstår.
Men jeg kan ikke forstå til jeg stuper heller. Det danske uttrykket “brænd i helvetet, eller velg at selv være en satan”, handler nok mer om å stå opp for seg selv enn å virkelig være en bitchete djevel.
Du skjønner, denne gangen kommer jeg ikke til å smile forståelsesfullt og ta på meg skylden for dine bedritne og falske handlinger. Nei, denne gangen godtar jeg ikke engang skitlukta di, og jeg forlanger at du går inn til deg selv og renvasker møkka di sjøl. Jeg er ferdig med å feie for døra di, og jeg er ferdig med å vaske bort bivirkningene av de såkalte uhellene dine.
Du har skyldt på så mangt hittil, for å rettferdiggjøre løgn og fanteri. Du har presset frem tårer lagt av kroko og dille, samt latt som om du kan krysse alle grenser, siden du selv mener du er et stakkars lite offer.
Og så passer det deg så bra, at jeg framstår som den tøffingen jeg er. For folk som ikke kjenner meg tror lettere på løgnen om at jeg er ei slem bitch dersom jeg står oppreist og viser styrke, ikke sant? Hun virker så tøff og sterk at. Intet rosasøtt preg over den dama, nei hun må være psycho ass.
Hørt om psykopaten som diagnotiserer andre “med psykopatiske trekk, straks noen disagrees”?
Vel guess what: denne gangen kommer du ingen vei med stanken du sprer om meg. Nå er det faktisk på tide at du tar på deg pampers til du greier å slutte å skylde på alle andre ved dine egne såkalte uhell. Du skjønner, slike uhell gjør vi alle. Men de klokeste av oss tør å stå for det selv, og ta de lærerrike nederlagene ved å aldri peke på alle andre rundt oss i desperasjon. Du vet, frykten for å tråkke litt feil, den bør du ha lært å håndtere by the ages of ages. Det heter: Å stå for, og ta ansvar for, sine egne handlinger. Enkelt og greit simple as that. It goes global.
Du skal vite at mange har sagt til meg at de trodde på deg. At de tenkte din æreskrenkning av meg var basert på sannhet. Det var inntil de ble kjent med meg.
Nei. Du har ikke rett til å tråkke på andre bare fordi du “sliter” og “handler i tåke”. Nei, det er ikke greit å kalle det kjærlighetssorg, når det i virkeligheten var du som dumpet henne, og gladelig kjørte på videre; akkurat da hun trengte deg som mest. Nei, du har ikke lov å påstå til andre at hun var utro, bare fordi du er paranoid. Nei, det heter ikke “tabber”, men selvvalgte handlinger. Nei, det er ikke ok å lyve hver dag bare for å slippe å face faces. Nei, det er absolutt ingen som kommer til å tro deg til slutt, fordi den skitlukta di begynner å kunne kjennes igjen på den stramme lukta, og folk flykter unna slike vibber.
For det er ikke modent å male falske bilder. Slikt stinker.
Du er sleip som kroko og våt som dille. Vant til dulle dalle dille, og puter sydd langt oppunder armer så høyt hevet at de alltid er klar for dine egne dramaskrik. Ansvar for ditt er du allergisk mot, og du skal vite at jeg takler både kroko og dille. Men at du driver og gjør ut deg i buksa di, og skylder på meg…
…DET er ikke greit nei 😂
Du leser forbipolene med trøkk på i og nest siste e 😉
Jeg går i hurtig tempo og nærmer meg joggebakkene mine. Jeg kommer til å jogge nesten alle bakkene ned i oppvarming, med a whole lotta love, før jeg presser meg selv oppover igjen. Bokstavelig talt lytter jeg til Led Zeppelin, som roper inn i ørene mine til gode gamle rytmer: “I’m gonna give you my love. A whole lotta lovin, babe!”
Det er rett før jeg ender den første bakken, og snart kommer jeg til å runde svingen. Paranoid titter jeg meg rundt i farta, og saumfarer skogen til venstre. Jeg har nemlig, på lik linje med edderkoppskrekk, utviklet elgskrekk med årene. Ikke så gøy å innrømme, av den tøffe jenta som brukte å rusle rundt alene i skogene der på nittitallet. Men sånn er det. Og ikke aner jeg hva jeg skal gjøre hvis jeg møter elg heller. Det sies den er mer redd enn meg, men hva om jeg ikke enser mora til kalven, liksom?
Rett før jeg runder svingen, ser jeg det. Faen i helvette! En elg! Beklager banninga, men akkurat da banna nordleningen i meg, inni seg. Jeg bråsnudde, og turde ikke spurte med en gang. Gad, for en hjertebank jeg hadde, mens jeg småløp oppover. Blond som jeg er, fikk jeg for meg at den stakkars elgen, som en annen løve, skulle løpe etter meg. Men jeg snudde meg og så etter, og der bykset den oppi skauen. Of course; that’s what elger gjør..
So what? Skaden var allerede gjort, og jeg har aldri før løpt så raskt opp den siste tvangstankebakken min. Og det til Led Zeppelins lotta lovin.
Jeg lot ACDC ta over med Thunderstruck. Den passet bedre, i det jeg inntok kunstgressbanen for å jogge der heller. Jeg løp det av meg til “Rock you like a hurricane” av Scorpions, mens jeg undrer på om jeg noensinne kommer til å tørre å ta tilbake joggebakkene mine.
Helvettes elgskapning, here I am! Rock you like a hurricane! Visst skal du fjerne deg fra joggebakkene mine, for der er det jeg som ruler mister!
Sweet home Stjørdal, all that she wants is her forbanna joggebakker back!
Etter en slik blond traume legger man seg i blått fargebad og synger høyt og falskt for å roe ned:
Jeg vet det så godt, men jeg har bare latt det være. 95 % av mine lesere uttaler min bloggtittel feil. Og det er jo ikke så rart, men min egen feil: “Forbi polene” satt sammen i et ord, blir “forbi polene” sant?
Vel, nei. Ikke i dette tilfellet.
Bloggtittelen forbipolene er satt sammen av min diagnose, og mitt navn.
Bipolar er altså diagnosen min. Tenk deg at du sier “bipolar”. Du sier det med trøkk på i og fall i a, som i bìpolár, ikke med de manglende tonefallene i “forbi polene”.
I denne diagnosen handler det om at sinnet går forbi polene ved sykdomsperioder. Forbi pol glad blir mani, mens forbi pol trist blir depresjon. Bipolar er det nye navnet for “Manisk depressiv”.
…så legger du til slutten av mitt navn “Helene”.
forBIPO + lene blir altså ikke uttalt “forbi polene”, men “forBIpolene” som du uttaler bipolar og slutten av navnet Helene.
God helg fra forpììpolene, som forresten skal på en sånn dateliknende greie i kveld 😎 Wish me luck 😉
Kjære idiotblogger, vi vanker i samme kjerka, og må skal jeg banne høyt i den! Hold deg fast der oppe. Hvis du faller kan det hende du spretter opp og ned som en plastikksprettball, til evig tid!
Vi bloggere skriver og tar bilder. Så preker og synger vi det ut i denne blogg-kjerka. Har du noen gang tenkt på hvem resten av menigheten er?
Du tryner ut av paradis, og rett inn i en blogg. Så tjener du noen slanter på reklame og partyjobber, og bestemmer seg for å operere den nesa. Og de brystene. Og de leppene. Og resten av sulamitten.
Og vet du hva? Det synes jeg er helt ok. Fabelaktige greier for deg dette. Jeg dømmer ikke andre mennesker for at de opererer seg. Kjenner mange som har fikset på seg selv, men det er en privatsak for dem. At du utsetter deg selv for dette, skulle jeg jammen ikke blandet meg inn i
HVIS DU BARE HADDE HOLDT DETALJENE FOR DEG SELV, FOR POKKER!
For her på siste benk må alle vi andre reparere skadene som du forårsaker ved å reklamere for såkalte skjønnhetsoperasjoner. Alle vi bloggere som er oppmerksomme på hvilken påvirkningskraft vi kan besitte, må trøste og plastre sår på en stor og deprimert gruppe av våre lesere. Fortelle dem om virkeligheten. Vise oss uten sminke innimellom. You know. Skrive innlegg som dette og sånnt som du ikke liker at vi gjør.
Hva er det du tenker med, idet du skriver innlegg inn og innlegg ut om silikon, botox, restylane og nosejobs? Har du glemt midt mellom alle narkosene, at samfunnet har en stor gruppe som heter “UNGDOMMER”? More like: lettpåvirkelige ungdommer, som tror dine blogginnlegg om nye pupper, den nye nesa di og enorme ballonglepper ER SLIK DET SKAL VÆRE. Det tror de. At det er dette de skal prioritere tid, penger og energi på, framfor å lære å elske seg selv akkurat som de er. KUNNE DU IKKE HELLER LÆRT DEM DET Å VÆRE GLAD I SEG SELV SOM DE ER med den innflytelsesmakten du har? Mange andre bloggere har gått bort fra å blogge umodne innlegg omhandlende “misnøye med eget utseende og hva man gjør for å fikse det”. Nå blogger de heller om VIKTIGE saker, og påvirker heller leserene sine til å ta riktige valg i forhold til miljøvern og dyrevern, samt fokus på dette med å uegoistisk bry seg om sine medmennesker og dyr, og hvordan virkeligheten er med en sykdomspreget hverdag å hådtere. Det å overleve akkurat som man er.
Og du. Jeg vet ikke om jeg skal le, grine, brøle eller hvine like a desperate pig; men sånn seriøst useriøst: Siste mote er små brystvorter?? Men hva i helvete gjør du neste sesong da? Når det blir på mote med svære brystvorter? Eller firkantede brystvorter? Slå denne a: brystvorter formet som en rekkende langefinger! HVA SØREN HAR MATFATPUPPER MED “MOTE” Å GJØRE? Hvem er så avhengige av andre’s smak og behag, at de kjøper en mote bestående av en bitteliten brystvorte? Din forbanna voksesmert du er, du kyniske lege som fant opp denne “moten”, gikk ut i media med den, og prakket den på lettlurte ungdommer!
Og “bleke analåpningen”? Djizes… Virkelig? Kvinne skjerp deg; du er ikke laga for å være et objekt. Såpass åpen om privatlivet mitt skal jeg være, at jeg innrømmer det: BLEKE FISERINGEN MIN GJØR JEG IKKE! BASTA! Du kan likevel kysse meg bak, idiotblogger som åpent støtter denne bransjen, slik at ungjentene bleker ræva si i stedet for å drite i det. De som heller burde bruke hue og fise videre i livet akkurat som de er. Da ville de sluppet trangen til å ta frem den ræva si til enhver anledning for å vise frem siste mote! Hva skjedde meg klær på siste mote? Miss sixty, 555, boots og skinnjakke? Og for å banne enda høyere i denne bloggkjerka: kvinner har gjennomført analsex i årtider uten så mye som å klore rompa si! Det heter DIRTY, og Christina Aguilera kan fortelle deg om det i en av sine låter.
Hva skriver de fiseringklorede folka på datingprofilen sin by the way? “Har bleket rumpe; klar til bruk og kast..”
Og denne bransjen støtter du, slik at sponsorene dine kan tjene seg søkk rike på triste jenter som tror de får det bedre hvis de blakker seg på “siste mote”!
Hvorfor? Gi meg EN god grunn til hvorfor du deler dette med ungdommene våre, når det finnes så mye annet du kunne valgt å blogge om? Ok, så du får operasjonene gratis mot reklame? Er du virkelig så egoistisk, at du rett og slett grådig tar i mot operasjon etter operasjon, mot å bidra til at våre ungdommer tror de må operere seg for å bli bra nok? At du selger dine egne verdier og din egen selvrespekt er en ting, men driver du med god samvittighet også å selger selvtilliten til barna våre til en kynisk bransje? Kan det virkelig være slik at du mener det er greit å påvirke ungjentene våre til å tro at det bare er å operere seg? Hva om du får barn selv en dag; er det dette du vil lære dem, at de bør operere bort trekkene de arvet av deg?
Allright, du mener det florerer av folk på media som fronter operasjoner. OK, MEN MÅ DU? Må du virkelig ødelegge livet til den andelen unge jenter som ville gjort som deg hvis du hadde latt være å fronte dette? De som trengte ditt siste innlegg for å bestemme seg for at de ikke er bra nok som de er? Sannheten er, at du aldri må noe som helst. Du VELGER alt!
Du velger å skryte av din totalforvandling for å sanke lesere? Du kunne ikke bare sagt og skrevet elegant “Ingen kommentar”, dersom noen spurte om de nye puppene dine, leppene dine eller nesa di? FORDI GRUNNEN VILLE VÆRE AT DU SKULLE LA VÆRE Å PÅVIRKE NORGE’S UNGDOMMER I NEGATIV RETNING?
I dette landet har ungdommene det travelt. De studerer, de trener og er sosiale. Et døgn har ikke mange timer. Har det falt deg inn at mange av disse bare har tid til å lese Norske blogger? Hvilket er nettopp der du tryner så det dundrer i ditt argument om at internett og annen media allerede er eksponert for plastisk kirurgi. Du er en større hjernevask enn du skjønner selv. Men det er ikke rent. Det er skittent.
Ding dong.
Hører du ikke kirkeklokkene ringer?
Alarm, alarm!
Signal signal!
Det er ikke lov å forherlige selvskading og spiseforstyrrelser på plattformen blogg.no. Vet du hvorfor? DET ER FORDI UNGJENTENE VÅRE IKKE SKAL BLI PÅVIRKET AV DET, OG FORDI DE SOM SLITER MED SLIKT FRA FØR, IKKE SKAL TRIGGES. Selv om det er lov å forherlige plastiske operasjoner på blogg
…ER DET FOR SØREN LOV Å TENKE SELV OGSÅ!
Kjære ungdom. Ikke les disse plastikkbloggene. Gå heller på biblioteket og lån bøker som: “Elsk deg selv” og “Sky’s the limit” av Wayne W Dyer, “Du kan helbrede ditt liv” av Louise L Hay, “The secret”, “Kraften”, “Magien” osv.. Come on, innerst inne vet dere at løsningen ikke er å endre på 20 ting ved seg selv for å bli 100% fornøyd. Hva hvis man døde under en narkose pgr av en legefeil, hvor tragisk hadde ikke det vært? Det går an. Og det går an å vente til man har passert 30 år; og hvis man så fortsatt ønsker det like sterkt, så gjør det som en privat sak. Det er en personlig sak, ikke sant? Man går ikke rundt og viser frem analen si heller. Og man går helst alene på do. Noen ting er privat.
Kjære Kristin bak bloggen Styleconnection: Du er ikke alene om å fighte denne pestkoleraen som trekkes ned over våre ungdommer’s hoder. Det er ikke du som kaster stein i glasshus, slik de pesepåstår mot deg hver gang du går offentlig ut mot denne plastikkfrontegalskapen. Fortsett med å være en del av oss som prøver desperat å overtale ungjentene til å heller forsøke å elske seg selv enn å endre seg selv.
Jeg er med, og bruker min stemme mot all denne galskapen av crazy fokus på utseendet. Er DU? Del gjerne dette innlegget hvis du er enig med Kristin og meg.
Han kaver med føttene og kiler øreflippene sine. Det er kveld. Fantorangen har vinket god natt “vi sees i måårn, ha det bra min venn”. Minsten ligger i mammasenga, og jeg vet han koser seg når han digger ører. En liten stund får jeg holde Ole Brumm – bladet, og jeg leser om hvordan Tussi har stjelt honning av Brumm i søvne. “Nemmen KUA DA!” Ler Even, og så flirer vi som bare en toåring og hans henrykte mamma kan. “Haha, men pompen min daaa!” Sier jeg, og det er visst kjempemorsomt. At jeg kaller ham “pompen”.
Da han satt og spiste kveldsmat i kveld, gjorde han nettopp det. Han prompa. Så reiste han seg opp og titta ned på stolen, men han fant ingenting. Den var borte gitt. Han var seriøs; dette var et mysterium.
Jeg ble løpt ned igjen i barnehagen i dag, da jeg henta han. “Mammaaaaaa” roper han, så gliser han, og så løper han rett mot meg. Hver dag.
Min lille apekatt. Han greier å gjenta hvert eneste ord, så stor har n blitt. Og i morgen våkner jeg til en ny drømmemorgen.
Han kommer til å stryke meg på armen.
Han kommer til å ville ha klem.
Nede i stua kommer han til å strekke seg opp mot meg og si “memmeee”. For ordet mamma har mange varianter når det kommer fra en barnemunn.
Tenk at jeg får oppleve dette.
Å være mamma.
Jeg er så glad, at jeg smiler rundt meg selv.
Det koster å være mamma Det er dyrt. Det krever bekymringer, selvransakelse og masse dårlig samvittighet. Og når barna har sovnet, kommer gjerne tankene. Hvorfor forstod jeg ikke med en gang at han mente yoghurt da han stod og sa lollort om og om igjen etter middagen? Hvorfor sa jeg nede fra stua “Nei, gå å legg deg!” Da jeg hørte små barneskritt. Det viste seg jo at han hadde bæsja i bleien sin, et par minutter etterpå.
Og jeg er livredd for barna mine. Hva om noe skjer dem? Livet har blitt så skummelt, og jeg vil bare beskytte mine små i et trygt rede. Men det er et farlig sted å oppholde seg, denne kloden. Mitt rede vil aldri være 100 % trygt for krig og terror.
Derfor velsigner jeg hver time jeg får gi dem kjærlighet og trygghet. Og jeg vet det ikke varer evig. Denne tida har en ende, og akkurat det kan jeg ikke tenke for mye på.
Jeg vil bare være mamma. Bare få lov til å være mamma for gutta mine, så er jeg fornøyd.
Nå kryper han inntil meg i søvne og puster mot ryggen min. En to år gammel liten kropp; nybadet, mett og klar for livet. Jeg aner ikke hvor han skal, men jeg er glad hvis jeg bare får være med på ferden.
