Tittei. Bare innom for å sutre litt. Er det en ting en gammal freak fra nitti født i åtti, synes er weird og aldri så lite pinlig, ja så er det all fotograferingen som følger med blogging. Skulle virkelig tatt seg ut med slik selfiedyrking på 90tallet. Nå står alle og gjør seg selfie til.
I dag er det photosession med Chris J, som er aldeles smashing til å ta bilder. Det er hun som har tatt bildene på min bloggheader. Dette er et honorert oppdrag, in secret motion, så jeg kan ikke skrive hva bildene skal brukes til.
Mest sannsynlig er et par av de ute og løper på nettet i morgen.
Skulle virkelig ønske at jeg kunne dette med å posere og slikt, men jeg er liksom ikke laga for det. In fact så får jeg helt vondt i magen av å bli fotografert, så da er det allright at det er relaxing Chris J jeg har med å gjøre. So here we go, ut i skauen og fotografere da…
Ha en strålende aften, forbi polene og tilbake igjen. I got to run!
Okey er du klar? Nope. Du er ikke det. Du kommer aldri i livet til å bli helt klar for en shoppingrunde med Meglerfru1 og forbipolene. Chris J og Helene is in the house, so hide that mouse, get your feet, but do not tweet! More like “run” like hell; cuz… well oh well.
Første stopp: en sånn derre badebutikk med dasser, vasker og digge svære badekar. Hvorfor? Why? Fordi Christina skulle fortelle at noe slikt ræl skulle hun ikke kjøpe likevel; off to the next my dear 😎
I det siste har jeg funnet ut at det er på tide å freshe opp garderoben litt igjen, så hva er vel da bedre enn New Yorker. Og vi er ikke sponset. Men jeg bare måtte sitte litt på traktoren først. Alle de andre barna fikk jo. Chris J stod laaangt utenfor comfortsonen sin da hun tok dette bildet. Jeg er en sånn venn som man skjemmes over iblant:
Queen of multi, princess of task:
Jeg er den som helst shopper alene. Completely alone by my self. Men å rusle rundt i butikker med Chris J går faktisk smashing bra. Vi er like prisbevisste og effektive begge to. Meeen: What says in that car, stays in the car 😉 Peace.
Fargene glimter til hver eneste morgen, gjennom et skråtakvindu dekorert med et svært tribalmønstret pledd i lyseblått og turkis. Jeg spretter opp og smiler til dagen, mens jeg tar et par dansetrinn med en spent toåring. Noen ganger danser vi fordi det er rett før storebror kommer på legohelg. De andre dagene finner vi nye grunner til å danse oss ut av senga.
Vi skilles i barnehagen med to smil og noen slenkyss i vinkevinduet.
Jeg løper opp og ned trappene til dunk dunk musikk Vasker gulv og henger opp klær, rydder litt her og shiner litt der. Så skriver jeg litt. Tar noen telefoner. Fyker på et møte, og videre til neste. Gjør unna noen intervjuer og retter på dem per mail og en gang til før journalistene publiserer dem. Avtaler å treffe familie, venner og en viss diggbar fyr som jeg i alle de år trodde var aaaltfor deilig for meg.
Sånn går no dagan. Og æ går hand i hand med hver eneste en av dem.
Men stop it. Waitaminute. Is she not bipolar??
Ja jeg har bipolar 1, og hver dag er en drøm. Ja, jeg opplever å leve ut mine idéer og dreams, og det selv om jeg altså har bipolar 1. I payed my does, and now I got this. I can handle it. Selvtilliten har pakket meg pent inn i balanse og harmoni, og jeg føler at jeg er så innmari heldig, at ord kan ikke beskrive det. I got this, yeah, all of this…
Det tok meg år ut og år inn, å endelig lande på ei magisk side ved bipolar. All denne jobbingen med meg selv, og det faktum at jeg aldri ga opp, var verdt det. Tenk at alle affirmasjonene, den riktige dosen medisiner, trening, lavkarbo kosthold og en avholds livsstil fra alkohol, kunne bring me to this heaven. Da jeg trodde det ga meg noe, var svaret egentlig bare å kutte det ut. Det jeg trodde var ille for meg, var nettopp hva jeg behøvde for å bli frisk.
I got this, and I oughta keep it that way. Jeg kommer aldri til å kutte ut det som gjør meg godt, og jeg kommer alltid til å eliminere alt som ikke gjør meg godt. Når gevinsten er å danse seg ut av senga hver morgen, fordi man er så glad, er det verdt å holde fast på. All den tid jeg brukte på å knekke disse bipolare kodene, var heavy og krevende. Nå skal jeg nyte surfingen every day! For jeg gjentar meg selv: Å høste epletreet ditt handler om å spise eplene. Ikke hele treet. Den stammen smaker ikke godt. Den bipolare stammen smaker rather bad, den også. Derfor spiser jeg bare eplene.
En gang gjorde jeg nettopp det. Prøvde å redde en av dem. Hun begynte å bli blå. Jeg var livredd og ung, og tilkalte hjelp. Noen år senere døde hun. Hun ville fly for alltid, og det var det eneste hun ønsket.
Denne teksten er skrevet til en annen ung jente som forandret skjebnen med vilje. Alle som har opplevd å miste noen i en avgrunn uten mening, en selvvalgt siste reise, vet hvordan man aldri ble ferdige. Tiden stanset for den ene, mens vi altså skulle putte minnene i en sekk og vandre videre. Vedkommende hadde jo vært virkelig. For real.
Vi hadde noe levende å forholde oss til. Latteren. Smilet. Tårene. ordene. Kroppsbevegelsene.
Så plutselig en dag, skulle vi forholde oss til stillheten.
If I could, I would saveya. But now you are a bird in the sky. And it’s too late to saveya.
Jeg har lært. Hvis noen omkring meg har det tøft, gir jeg alt. Livet har lært meg at vi nordmenn er for lukkede mot hverandre. Hvordan skal vi kunne makte å dele virkelighetens demoner, når der hersker en stille regel om å tie? Når det handler om klasseskiller og skam. Skam, skam og atter skam…
For. Hvis jeg bare visste hvordan hun hadde det. hvis jeg bare ante, hva hun deala med.. Da skulle jeg gjort alt for å stansa den vakre fuglen fra å fly. For jeg visste at alt hun ville var å løpe. Ikke fly, men løpe. Hun var en idrettsstjerne i det lille fuglehjertet sitt. Men ungdommen kom og tok fra henne pusten.
Dagen svømmer i tid, og tiden flyter. Jeg synker ned i badevannet og flyter for en stund, jeg også. Det er en slik dag uten planer. Barna er hos pappan sin, og ut av døra gikk nettopp en fyr jeg liker altfor godt. En jeg gleder meg til å se igjen. Dagen et en sånn luftboble i havet, og jeg er så sløv at jeg bare gidder å flyte. Musikken gir meg alt jeg trenger nå, og det er bare såvidt jeg orker å reise meg etter fotfila mi det nede i badekaret.
REM. Gode gamle REM. “Maybe you’re crazy in the head, baby”.
Ingen middag å stresse med. Intet TVintervju på direkten å forberede seg til. Ingen møter. Ingen buss å fyke ut av døra til. Langt mindre noe fly å rekke. Bare meg og meg selv, og litt opperom til å skrive, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å ha behov for action igjen allerede i morgen.
Jeg behøver et par slike timer helt for meg selv i blant. Livet har visst tenkt å føre meg inn på stier jeg ikke ante fantes for meg, og noen ganger må jeg flyte litt i intet for å ta pauser. Noen dager blir for spennende, og det er kanskje ikke sunt å gå rundt med kriblende mage konstant.
Galskap er en gave. Og når du får et vakkert bilde i gave, er det bildet du skal henge på veggen, ikke innpakningspapiret eller annen emballasje. Hvis du får et syltetøysglass i gave, er det syltetøyet du skal spise. Ikke selve syltetøysglasset. Får du et epletre, er det greit å høste eplene, men ikke hele treet. En trestamme smaker ikke godt. Slik er det med psykiatriske diagnoser også. Jeg har fått bipolar 1 i gave. Da er det ok å høste eplene fra treet, og ikke hele treet. Greit å henge maleriet på veggen og spise syltetøyet. Men alt det andre som fulgte med, kvitter jeg meg med. Depresjoner, manier og angst er den emballasjen jeg får med, som jeg medisinerer bort med grunnstoffet lithium. Vi bipolare mangler lithium.
En gave er noe du har bruk for, som er pakket inn i noe du kanskje ikke har like god bruk for. Gjenbruk av gavepapir? Ok, en depresjon er nødvendig kunnskap, og en rik erfaring å ha med seg, slik et gavepapir også er nyttig å ha med seg. Men det er selve kjernen av kreativitet som er syltetøyet i diagnoser. Eplene. Maleriene.
For å nyttiggjøre meg gaven jeg har fått, må jeg være min egen aller beste venn. Spise riktig, aldri ruse meg, ikke drikke alkohol, trene jevnlig og sove om nettene. Now that sounds boring, huh? Nei, det er selve ironien i det hele. En bipolar er født naturlig “rusa”, og får best nytte av dette i denne klare krystalltilstanden av sunn livsstil og riktig dose lithium. Ny tids dosemengde med lithium gir heldigvis ikke bivirkninger, men lar en diagnotisert hjerne komme til nytte gjennom et forfrisket sinn.
Nå skal jeg synke ned i sofaen, sette på en morsom film, og digge disse timene med ro og hvile. Jeg skal savne en viss deilig mann, og bare slappe litt av. Være min egen bestevenn og nyte det å være frisk og lykkelig.
Nei nei. Nei. Det ekke mulig. Skal ikke være mulig iallefall, men når du heter Virvel Vind i bunn og grunn, går det slettes ikke bare over stokk og stein, men gjennom buskekratt, oppi brennhuttu og rett i salaten. Om og om igjen. Akkurat denne flausen er muligens dårlig karma, for jeg undrer på om akkurat denne tightsen er akkurat den som jeg lånte av min svigerinne Astrid for lenge siden, that I forgot to return:
Sverige Sverige, land of Abba, Emil og Pippi. Sweet Sweeden, the Ace of base og skjærgårdsidyllen. I’ll be crying out your name, cuz all that she wants, is Sweeden’s attention.
Sverige, jeg ber dere om hjelp. I Norsk media er en svensk dame etterlyst, og jeg ønsker at alle svensker deler denne så mye som overhodet mulig. På slutten av klippet under kan dere at jeg etterlyser Anna Larsson. I 1998 var hun ca 25 år, bodde i Gamla stan Stockholm, i en leilighet hun lånte av sin far. Hun var vegetarianer og hadde mørkt langt hår og en kjærest på sin egen alder. Hun studerte men jeg husker ikke hva. I leiligheten hadde hun hatter og parykker, og hun var en svært rolig og intellegent person. Hun tok vare på meg. Jeg var 18 år og på rømmen. Jeg het Hege og hadde mørkt langt hår. En annen jente bodde også hos Anna, og hun kan ha hett Pernille. Kjenner du noen som kjenner noen, eller tror du at du kjenner Anna? Vær så snill, snälla, ta kontakt per mld på facebooksiden for denne bloggen: forbipolene, eller ta kontakt med TV2 Norge så videreformidler de til meg, og har kontakt info.
Jeg er svært takknemlig for alle tips som kan føre meg tilbake til disse gamle gatene. Til denne dama, som kan ha reddet livet mitt back there. Så på forhånd takk for alt engasjement. Og vær så snill å del innlegget på sosiale medier, spesielt dersom du er svensk.
Det kan hende du oppholde deg i tåkeland, der skyggeverden hersker med sin ensomhet. Kan hende er det et tøft liv du lever. Men klamre deg fast og hold ut alt uværet. Reis deg sakte men sikkert, og se på det hele som når et fly trenger seg gjennom skylaget og himmelen over der er blå.
Velkommen innom to dagen våres. Vi har send minstekidza i barnehagen og eldstebarna upstairs. Vi sitter her og planlegger does og not to does, mens vi skravler venninnesnakk.
Hva er vel bedre enn en venn som alltid er ærlig og oppriktig, og som samtidig er den fotografen som får frem det naturlige i deg, og som alltid støtter deg og booster livet ditt positivt?
En venn som er åpen for idémyldring og brainstorm. Som har power til å bli med å leve livet. Dette er dama som tok bildene til min header, og som hiver seg rundt og joiner når det gjelder. “Skriv en tekst da forbipolene, sa lager vi en låt!” -“Ja, meglerfru1, du sier noe der. Let’s do that!”
Nå skal vi kaste oss videre ut i dagen; vi er bare her for å ønske DEG en NYDELIG ettermiddag!
Jeg mener det. Jeg var sikker på at jeg aldri mer skulle føle noe for en mann igjen. Sikker på at ingen noensinne skulle føle noe spesielt for meg heller. I mean – I’m a weirdo like she’s a maniac on the floor, og hvem som helst kan merke det etter en halvtimes prat med meg. Jeg er en rufsete uhelbredelig freak from the past. Men hva om der fantes en like rufsete grønn freak som jeg kjente bittelitt langt tilbake in that past?
Livet er stappfullt av overraskelser, og det er såvidt jeg greier å henge med i eventyret. Særlig dette kapitlet, fordi jeg hadde mista trua på slikt pølsevev og rosa luftkjærlighet. Virkelig. Jeg mener det. Jeg gledet meg til å slippe sånnt svada, brette meg utover sofaen alene og slippe stresset med kribling i magan.
Og akkurat da jeg senket skuldrene og godtok singeltilværelsen for alt det var verdt, begynte et pust fra fortiden plutselig å lete etter rosa luft. Og inne på ei datingside fant han en lite brukt profil med bilde av en annen vind fra fortiden. Virvelvinden meg.
Det var derfor jeg hadde gitt opp dette. Fordi jeg trodde en mann som han aldri i livet kunne finne en raring som meg interessant. Derfor tok jeg aldri kontakt med kompisen til x’n min for over 10 år siden. Flere ganger har jeg tenkt på øynene hans og alt annet ved ham, men jeg skrinla det. Han var uoppnåelig. Han var dessuten kompisen til xn min -make some peace, girl!
Da jeg så meldingen fra ham lørdag, trodde jeg ikke helt på det. Jeg er jo ikke i hans liga. De øynene der er fra en annen verden, og hele han er bare atfor god. For smart. For fin. For humoristisk. For snill. Altfor altfor god.
Å treffe et friskt pust fra fortiden har gitt meg litt trøbbel i vant tankegang. For nå er det glovarmt i magen min, og det kribler i brystkassa. Nå prøver jeg å deale med den greia der, jeg også. Som alle andre som tror på fargerike eventyr.
Akkurat denne mannen er det noe spesielt med, og jeg får bare prøve å henge med og godta magekribling og rosa luft. En mann som kjøper alkoholfri vin fordi han vet jeg er avholds, og som leser bloggen min for å bli bedre kjent med meg… God damned. Når drømmemannen sier at jeg er drømmedama, da vet jeg at jeg trenger tid for å greie å tro på det. Jeg fra nederst på rangstigen må nok puste litt dypere for å godta at drømmemannen fra fortiden i det hele tatt liker meg.
Hvis det er for godt til å være sant, da er det iallefall fantastisk godt…
