Nittitallsgjengen!! Samla som vi innimellom prioriterer høyt, og det er diggbart som vanlig. Vi har alltid noe å prate om fra eldgamle tider, og denne gjengen består av: Janne, Liz, Siw, Renate, Hilde Mari, Tine, meg, og dem vi mangler i kveld: Monica, Liv og Annette.
Jeg var med en bekjent i sentrum av Stjørdal en varm dag i sommer.
Da vi stod i hver vår kø inne på Rema 1000, kjente jeg det. Kunne det være at noen var så kjipe at de… i KØA? …Neeei.. Men da tok det virkelig av, og mens jeg lempet på vare etter vare, ble jeg overmannet av verdens verste menneskefjøs-lukt..
Du vet, av den type stank der du får assosiasjoner til molekyler i ivrig dans med all verdens bakterier, på vei inn i nesa di. Og du kan ikke flykte. Du står i kø med en beibi i vogna og forsøker å ikke puste. Jeg se bort på min bekjent og vifter med hånda foran nesen mens jeg hvisker: “I alle dager…” Hun ser kjapt tilbake på meg og freser: “Æ VEIT! ÆSJ!!”
Stanken varte og varte. Og varte dithen at vi begge rakk å tenke: “…enn om dem trur det e MÆ??” Noe sikkert hele køa bortsett fra EN person tenkte. En som visste..
Da vi endelig kom oss ut i frisklufta, hadde min temperamentsfulle bekjent rukket å bli rimelig irritert, for tenk at noen kunne være “så frekk?” Var det en kunde som var sur for dårlig service, og slapp ei “lita” bønne på ekspeditøren før vedkommede ilte ut av fjøsbutikken? Hun VAR faktisk sint og skuffet over at noen hadde lekket gass innen hennes luktfrie private roseduftsone, noe som gjorde at jeg ikke greide å slutte å le..
Hun sa: HVEM slapp den bønna? Inte vet jag, jeg vet bare at DET VAR IKKE MEG! Og at det ble til et vakkert og sansefylt sommerminne.
Fra låste dører til Stockholms favn del 1 og del 2, Fra Stockholm til tabuland og Reisen forbi polene del 1 og 2 er skrevet og fortalt. Nå gjenstår kun de siste delene, og det å eventuelt tette hull i historien som jeg har ventet med.
Jeg har en liten pause. Det var nemlig ikke helt slik at jeg gledet meg til å dykke langt nedi fortidens skrekkhistorier og sammensatte hendelser. Det var litt som både å orke, gidde og makte på en gang.
Nå skal jeg fortelle grunnene til at jeg velger å være åpen på en blogg, 17 år etter jeg rømte til Stockholm, 16 år etter jeg lot meg overtale til ectbehandling, og 6 år etter jeg høygravid gikk inn i psykose.
For det første. Da jeg var 17 år ble jeg båret over dørstokken og rett inn i psykiatriens tvang, strittende mot. Som så mange andre på min alder på nittitallet.
Men kanskje til deres motsetning, hadde jeg en pappa som ba meg være åpen om det. Han sa: “I går gikk æ på jobb, samla mine kollegaer og sa: I dag har æ det ikkje så bra. For min datter e innlagt med depresjon”. Han oppmuntret meg til å fortelle og være åpen. Til å ikke skjemmes. Jeg skjemtes likevel, men han sa jo i samme slengen at han var stolt av meg selv om jeg plutselig var blitt en “gal psykiatrisk pasien.”
Jeg skal endelig være helt åpen, pappa. Jeg er i gang med å fortelle det nå, og bidra til den åpenheten du alltid ønsket. Og selv om du måtte se det fra himmelen, ja så er det jo aldri for sent at jeg tar det rette valget. Og jeg lover å fortsette å ikke bry meg om hva mange måtte mene om min open mind.
For noen uker siden kjente jeg at jeg fikk nok av det å alltid vite at jeg var den eneste som visste hva som hendte i Stockholm, hvordan jeg opplevde å være pasient da de ga meg ectbehandling, og hvordan jeg opplevde verden i psykose. Hva om jeg døde før jeg fikk fortalt alt? Jeg er jo et menneske, og vi vet aldri når skjebnen mener at våre dager er talte. Det jeg opplevde, ville jeg ikke tatt med meg i graven.
Vi lever i 2015. Ikke i 1945, da man hadde lobotomert pasienter i Norge siden første mann ute, en skogsarbeider, ble lobotomert på Gaustad asyl. Han ble bedøvd med elektrosjokk, og måtte holdes nede så ikke ben i kroppen hans knakk underveis.
Jepp. Vi lever i 2015. Alt tabubelagt og feilbehandling burde vært luket ut BY NOW… Ikke sant, eller? Hvorfor skulle psykiatrien lovlig behandle meg med elektrosjokk som 18åring og gi meg 28 forskjellig typer medikamenter på 12 år mot min vilje, dersom det ikke skal kunne snakkes om? Jeg prøver å stole på at her ikke er gjort noe mot meg som er så feil at det skal holdes hemmelig. Så jeg tier ikke mer nå.
Skal psykiatrien utøve behandlingsformer i dette langstrakte land, så regner jeg med at det er såpass akseptert, trygge og legale former for behandling, at det på lik linje med kreftbehandling og behandling av brukne ben skal kunne snakkes om i all offentlighet. For dem mener det ikke er illegalt det dem bruker av behandling i Norges psykiatri. Jeg har jo ikke gjort noe galt. Så hva skal jeg tie om?
Familie og venner har som alltid vært fantastisk, nå som før. Deres støtte i å at jeg velger å gjøre som pappa anbefalte meg i 1997, kjennes like trygg og god som jeg er vant til fra dem.
Så, dersom du ikke trives med åpenhet omkring forskjellige behandlingsformer innen norsk helsevesen: Silence! This is a page for an open mind 😉
Jeg lover å snart fortelle videre fra år 2009, der del 2 av Reisen forbi polene sluttet, og del 3 begynner. Jeg lover å beskrive videre hvordan jeg ble nektet vann fra kjøkkenvask av Eli ved Levanger psyk post 2 , og måtte drikke vann fra springen på et urenslig toalett. Jeg lover å fortelle om hvordan han ene ropte til meg, illsint, og hvordan jeg nektet å gjøre som han sa. Jeg lover å fortelle om et par meget snille engler som jobber innen Psykiatrien i dette landet. Blant annet dere, Ole Martin ved psyk post 2 Levanger, Inger og Arvid ved DPS Stjørdal. Og Anne fra oppfølgingstjenesten Stjørdal.
Jeg lover alle psykiatriske pasienter i dette landet å bidra enda mer til åpenhet, så godt jeg kan, og sette fokus på hvordan det er dere blir behandlet, hver bidige dag. Ja hvorfor skulle jeg ikke? 😉😉😉
Solfrid, nå må du slutte å skinne over feil landsdel, come home, come home… Sola mi, du har vært altfor lenge på ferie, og der er på tide å vende nesa si hitover 🌞 …just saying…
Mine blogglesere vet hva jeg mener om gullgruven trening. Hva jeg føler trening gjør med kropp og sinn. Trening endrer liv, helbreder og mediterer sinnet.
Mer og mer utbrer seg en sport ala trend her til lands. Fitness for damer. Tøffe, sterke ladies som er helt rå på styrke og utholdenhet. Dyktige innen kosthold som en kan bli. De tør å vise styrke, og hiver seg uti tabuland.
Men hvor er medsøstrenes fokus? Joda, på dette: Fy fy, atte går an, hvem tror du atte du eeeER?
Ja jeg leste tilogmed et blogginlegg der bloggerdama skrev rett ut at hun “synes det er stygt” når damer har musker på det viset. Akkurat som om Northug er så himla vakker i det han spurter rød og hesblesende inn over målstreken.
Jeg ser ikke ut når jeg trener. Og gidamei assa, jeg lukter ikke godt heller. .
Jada masa, jeg skjønner, I hear you: atte dem trener ikke akkurat innspurt der dem står på scenen og viser hva dem har oppnådd av muskler og mye mer som jeg ikke har peiling på. Og poenget ditt er? At du er kul dersom du netthetser dem og mobber dem pgr av kroppen deres?
Se deg tilbake jente! Se tilbake på mormor’s ungdomstid. Hva enn ei dame gjorde som “kun menn gjorde”, fikk alle til å gispe og oie seg. Jeg så en film fra reality om da damer i England måtte kjempe for likelønn på 60/70tallet. Damer som kjempet for å gjøre det menn gjorde: tjene en viss samme type sum penger. De kunne det, damene. Det var mulig å tjene like mye som menn. Derfor ville de det. Of course…
En annen ting som rent faktamessig er mulig, er å trene opp musklene våre som menn.
Hva? Hva sutrer du om? …åååja, hehe, du trodde vi damer var født uten muskler? Aa jeg skjønner. Trodde det var plastikk eller noe, du da? At bare mannfolka var født med slike? Kremt…
Det er helt ok at du mener og synser at muskler er stygt på damer. Det som ikke er ok er at du bruker opp tiden du heller burde bruke til å ta like godt vare på kroppen din som dem du burde bli inspirert av, på å faktisk tro at din mening om stygt kontra fint, har noen betydning
For vi må jo innse det. Disse jentene hadde tatt deg i håndbak så det hadde dundret. De hadd løpt milevis lengre enn deg. De har et renset system som gjør at hjernen deres er på det smarteste. De er kvikke, veltrente og spretne i kroppen.
Plager det deg?
Hva om menn kritiserte Northug på en slik primitiv måte: “…ååååh assa! Petter eeeeER så stygg i det han suser i mål.. og han er litt for tynn assa, burde hatt 20 cm ekstra rundt midja JAFFAL!”
Hverken Petter eller fitnessjentene trener for å være vakre, søte og yndige slik at det behager akkurat deg. Like lite som du sitter der og gumler og junker for å være sexy for DEM.
La oss nå slutte å for enhver pris forsøke å bremse damer med suksess. Vi kan synes hverandre er rare, og leve med det. Men vi kan ikke bidra til å skape en verden med nettmobbing av pur misunnelse, og samtidig klø oss i hue over hvorfor barna mobber og mobbes i skolegården.
Du skal tro at du er noe, fitnessjente, du skal ikke forklare noen noe som helst, og du er original, kul og meget inspirerende!
Før jeg skriver del 2 av Reisen forbi polene, vil jeg belyse noen tema. Jeg beskriver dette slik som det kjentes den gang da. Den dag i dag forstår jeg godt at jeg ble innlagt ved tvang sommeren 2009, fordi jeg var veldig syk. Det er heller ikke slik at alle som jobbet der da, gjorde alt feil, selv om jeg trekker fram enkelte hendelser. Der jobber mange engler som gjorde så godt de kunne. Og jeg skriver her som jeg sa til en ambulanseklasse jeg holdt foredrag for: det er lov å le. Samme hvor trist det også blir, er det lov å le av meg/ med meg. Særlig også fordi i dag har alt ordnet seg, må vite, og ting er ikke relevant for 2015 som fortelles her.
Fanget i galskapen og klørne til “fienden”, kjente jeg meg dyrisk. Jeg måtte forsvare min store mage for enhver pris. Hva var de ute etter? Skulle de drepe meg og ta babyen min? Mitt lille mirakelbarn? Skulle dem skade barnet mitt med medisinpillene sine? Hva skjedde dersom jeg sovnet? Opererte de ut barnet mitt da?
Jeg kunne lukte hygiene på lang avstand. Det var ikke kun normal gravidnese dette, det var luktesans av en snedig sort. Han ene sykepleieren framstod for meg som en eneste stor snuspose dynket i urin. Jeg greide ikke å respektere en urinert snuspose, og kjente det ble pinlig på hans vegne.
Desperasjonen steg i takt med et vilt overlevelsesinstinkt, og jeg ble et annet menneske, samtidig som jeg kan huske alt. Hvert sekund. Jeg ble en fresende heks som forsøkte å overtale den ene sykepleierdamen om at jeg kom fra kontrollkomisjonen, og at observasjonen hadde gått meget for langt. Alle ville miste jobben sin. Ja unntatt henne da. Hvis hun slapp meg ut. Jeg husker godt adferden min. Men forstår ikke hvordan det er mulig å bli så paranoid og annerledes enn hva jeg er. Uten søvn også den natta, svimet jeg inn i en mellomverden. Det suste for ørene. Alt var slow motion.
Jeg var på et skjermet avsnitt med to rom, et observasjonsrom med vinduer, og et oppholdsrom i midten. En mann med blåmerker var på det andre rommet. I min verden ble blåmerkene i panna hans bevis på at han ble utsatt for elektrosjokk mot sin vilje, og jeg jamret meg hver gang de tok han ut av skjermet avsnitt. Til slutt var jeg sikker på at de utførte behandlingen på rommet, lydene for å regne, og at de satte på aaaalt for mye strøm.
Jeg kan faktisk forstå, at jeg som aldri turde si hva jeg tenkte og følte, til dem som jobbet der, måtte framstå som enda mer splitter pine gal akkurat i det jeg innbiller meg at dunkelydene på mannen’s rom betyr alt for mye strøm. Mer og mer noiete, mer og mer strøm, og jeg mister nesten pusten av redsel der jeg virrer rundt som en hodeløs gravid høne med kalde føtter. Jeg er altså så innmari innmari livredd akkurat da, at det er vanskelig å forklare. Der og da mister jeg meg selv komplett. Jeg faller og faller ned i en annen verden.
Jeg hadde ikke hallusinasjoner, og jeg hørte ikke stemmer. Har aldri opplevd det. Men all fornuft og logikk var fratatt meg, og jeg styrtes kun av fantasien.
Plutselig åpner den dobbeltlåste døra seg, og inn kommer ambulansepersonell med sykebåre. Jeg er i en rollespillverden. Tror jeg må spille roller for å komme meg unna. Alt er tåkete, susete og sensitivt. Dem vil ha meg på båren med min verdifulle mage. Jeg stritter imot. Ei vennlig dame klapper meg på skuldra, sier Østmarka, og i det hun veksler et hurtig blikk med meg forstår jeg alt! Jeg skal jo dit både Elvis, Marilyn, Kurt og Michael er! Det er jo til det beste for alle at jeg som bærer på det viktige barnet, faker at jeg dør nå, slik som Elvis, og gjemmes bort på “himmel på jord”, nemlig “Østmarka”.
Ikke aner jeg hvordan jeg som godt vet at jeg er relativt anonym, plutselig plagdes med paparazzier, men ferden inn i ambulansen foregikk slik i mitt hode: Jeg ville ikke ligge på båre, for de forferdelige paparazziene utenfor kunne jo overfalle meg. Bedre at jeg hadde ei jakke over hodet. Noen knitrelyder utenfor ambulansevinduet var like fakta nok for meg som fogdene som dømte hekser til døden trodde på djeveldans og flyvende “hekser”… Knitrelydene var fotografer. Paparazzier. Og sånn var det!
Inne i ambulansen fikk jeg panikk. De to unge sommervikarene som satt baki sammen med meg, den urindynkede snusposen og en annen ung herremann, føltes som to skumle rømlinger som potensielt virkelig kunne være farlig for meg og magen min. Da mistet jeg oldenflaska mi i gulvet. Min “hellige gral”. Da mistet jeg også meg selv, trodde jeg, og katastrofer kom til å skje. Urinsnusen ropte dårlig ånde til meg: “RO DÆ NED! SÆTT DÆ! LEGG DÆ!” Så ble jeg lagt i seler.
Jeg tenkte at nå måtte jeg puste for å overleve. Puste for lille vennen i magen. Puste dypt og rolig. Men det hjalp ikke. Tårene rann og jeg hyperventilerte, mens snusposen ropte:”HYSJ NO DA! RO DÆ NED!” Med hard sint stemme.
Du snille ambulansepersponelldamen som satt i passasjersetet og snakket med sjåføren. Jeg så du snudde deg hver gang han ropte til meg. At du ble stille. Jeg skulle ønske du i framtiden tør å si fra. Stol på magefølelsen din og tør å si fra.
Men dette va barnemat i forhold til hva som ventet meg. Jeg måtte støttes opp trappene til den avdelingen jeg skulle til. For meg var det ikke trapper. Det var portaler til tidligere liv. Og jeg døde litt for hver trappeoppgang. Alt var lyst og tåkete. Hver pleier som hilste på meg, ble til engler og folk jeg “hadde møtt i tidligere liv”. Jeg var skjørere enn det tynneste porselen, og min sjel var i ferd med å dø ut. Kjentes det som.
Dem satte sprøyte på meg. Ikke at de trengte å bruke makt. Jeg var mer enn utmattet. Og jeg undrer på om hele meg faktisk hadde helt gitt opp, om jeg faktisk holdt på å tippe over og falle om. Hadde jeg noengang greid å komme tilbake til denne verden uten medisin?
Da jeg våknet igjen på en svart sofa i et stort rom med svære vinduer, spratt jeg kampklar opp. Fiendtlig innstilt og livredd for babyen min. Dagene og spesielt nettene som fulgte utviklet seg til det rene mareritt. Jeg har egentlig ikke ord for en slik nedverdigende behandling, og jeg har skjemtes i flere år. Men jeg skal prøve. De ville gi meg medisin. Jeg ble fresende rasende overbevist om at de forsøkte å forgifte barnet mitt, og i ren desperasjon spyttet jeg ut smelte-medisinen.
Ok. Nå kommer jeg til det vanskelige. Men det må ut og frem, for åpenhet er noe jeg vil bidra til. De låste meg inne på et rom hele natta. Første natta på rommet til venstre. Jeg tiltet og trodde det var gift overalt i rommet i min livredde psykoseverden. Ropte desperat at de måtte slippe meg ut. Jeg hadde jo ikke gjort annet enn å spytte ut medisinen. Hadde jeg vært av den voldelige typen hadde jeg forstått litt. Jeg gråt og ristet, og prøvde å forklare at jeg som alle andre gravide måtte på do. Men jeg fikk ikke. Fikk ikke noe. Ikke mat. Ikke gå på do. Ingenting. De ropte: “Legg dæ på madrassen!” Javel så det var gift i madrassen? Dette måtte jeg finne ut. Rev opp madrassen, og lager en slags trygg stol av den på gulvet som jeg kunne sitte å hvile på. Jeg sa til meg selv: “Nå skjer det. Nå kommer de og dreper meg og babyen min.”
Neste natt var på vakt to menn. Han ene var stor og tykk, han andre hadde langt hår og skjegg. Jeg følte intenst at det var noe suspekt med begge to. De låste meg ikke inne på det høyre rommet. De satte seg på to skinnstoler utenfor så jeg ikke kom meg ut. Det samme skjedde denne natta. Jeg fikk ikke gjøre noe menneskelig. Hele den natta stod jeg og pustet inn en bitteliten bris av friskluften utenfor, gjennom Østmarka’s gamle vinduer, for jeg var full av angst og overbevist om at de sivet giftig gass inn i rommet for å drepe barnet mitt og meg. Prøvde å skremme de to slemme mennene med klikkelyder på låsen. Prøvde å be til Gud. Prøvde å forstå, men jeg forstod ikke i det hele tatt hvorfor jeg var der, og hvorfor de ville meg så vondt.
Dagen etter begynte et nytt helvete. De forklarte ikke hva som ville skje dersom jeg nektet å ta medisinen. Hadde de sagt det, hadde jeg tatt medisinen. Først der ene rommet. Fem menn holder meg hardt nede, og drar av meg på underkroppen. En psykiater står i bakgrunnen og følger med. Den ene mannen tar fram ei sprøyte med lang spiss. Stikker meg. Hjertet pumper villt, og jeg føler meg livredd livredd livredd. Livredd. Reiser meg fort og illsint etterpå for å vise at dem ikke kan trykke meg helt ned. At medisinen ikke funker på meg.
Dagen etter skjer det samme på det andre rommet. Denne dagen har jeg ikke engang fått tilbud om å ta medisin før de kommer sakte gående mot meg og presser meg inn på venstre rom. De presser det høygravide brystet mitt så hardt mot ene sengestolpen, at smerten får meg til å bite han ene i hånda for å fortelle at de må stoppe. For jeg har ikke ord. Han ser sint på meg og roper: “Hu beit!”
Hvis dere leser dette, “menn”, skal dere vite at det brystet skal undersøkes en vakker dag.
Dagene som følger, bosetter jeg meg på den svarte skinnsofaen i det store rommet utenfor de fæle rommene. Livredd for å bli stengt inne og holdt nede, slår jeg leir der. Jeg innbiller meg rare ting fortsatt. Og jeg holder til i dusjen. Der er jeg trygg. Men jeg er sikker på at der er kamera over alt. En dag jeg står i dusjen og som vanlig synger så det jomer: “Heal the wooooorld, make it a better place…” , ser jeg e svær øyenstikker over meg som svirrer rundt dusjstrålene. Og tenker med en gang: “I svarte! Sender de kamera inn i dusjen også nå???!!!” Jeg roper:”Steike ta, dåkk e ikke særlig lite frekk heller! Kamera i dusjen min?” ….mens jeg stirrer den store øyenstikkeren “rett inn i øya”. Kjapt henter jeg en håndduk, og peller “kameraet” ut av vinduet.
Utenfor innenfor, er Østmarka mektig nydelig om sommeren, og jeg opplevde å være i ett med de store trærne, ekornene og floraen de gangene jeg fikk en rusletur ut. Slik var min høygravide tid første svangerskap.
Ja. Slik var det. Sånn, og mye mye mer som jeg kan gå nærmere inn på i ei bok heller.
I alle fall lå jeg der i sofaen og grublet på mine hyss, og det var 14.juli 2009. Jeg var 29 år, og høygravid, og fikk en av mine geniale fluktplaner dettende i hue. Jeg hadde jo kynnere. Kunne vel late som om det var rier… Så jeg gjorde det. Lot som om det var rier, slik at de spurte meg om jeg ville til sykehuset. Jeg sa: “Nei. Eller æ vet itj æ..?” Så de ikke fikk mistanke. Så bar det til sykehuset, noen dager før termin.
Det var ikke innen min fatteevne det jeg forstår nå. Jeg var jo for syk til å ta vare på babyen. Jeg trodde det skulle tilrettelegges slik at jeg og Tore kunne være en plass på Østmarka og ta vare på barnet vårt. Det skjedde mye i kulissene som er bokmateriale.
En lege overtalte meg til å ta keisersnitt. Jeg trodde fortsatt jeg skulle ta meg av babyen min, så jeg tenkte jeg måtte på handletur først. Alt var jo hjemme. Hadde hørt det var bra å bade babyn i kammillevann. Måtte kjøpe kamillete. Og noen kremer og sånnt no… Så jeg sa til legen: “Greit! Keisersnitt i mårra, hvis æ får shoppe først!” Dette var ok. Det utrolige er at jeg gikk fra innlåst tvang, til å kunne rusle alene rundt på Trondheim torg, mens ei sykepleierdame satt inne på det som den gang var Egon. Der i underetg satt hun og ventet på meg..
15.juli 2009. Da kom vår elskede kjære lille søte gutt til verden. Jeg hentet krefter fra et ukjent sted, og forholdt meg rolig da de ga oss beskjeden inne på rommet. Babyen vår ville bli midlertidig plassert hos et beredskapshjem. Babyen som hadde sparket inne i magen min, skulle reise langt langt unna meg. Sorgen var overveldende, men mens vi var på sykehuset, stålsatte jeg meg. Vi fylte halve kantina med slekt og venner som kom og ville støtte. De var fantastiske. Men jeg kunne ikke forklare. Kunne ikke forstå hvor syk jeg hadde vært, selv. Der og da var jeg midlertidig stabilisert på medisin.
Så ble min sønn fraktet en annen retning, mens jeg ble fraktet den andre veien uten barnet i magen min. Jeg var tom. Det eneste jeg bestod av, var tårer. Masse masse tårer, livredd for å felle dem på de fine bildene av gogutten min som jeg hadde fått av sykehuset, slik at jeg ødela bildene med tårer. Han var ubeskrivelig vakker, babyen, og jeg lengtet lengtet og lengtet. Jeg prøvde å stoppe melka som flommet, og savnet han som skulle drukket den. Det eneste jeg gadd å leve for nå, var babygutten på bildene. Alle gangene jeg hittil hadde trodd at jeg stod på bunnen og kavet, fortonet seg nå som helt greie dager, timer og minutter. Dette her kunne jeg egentlig ikke holde ut. Alt jeg greide å tenke på, var en liten gogutt som så ut som en vakker engel.
Den dagen de sendte meg til DPS Stjørdal, stod en ting i hodet på meg: å overleve bilturen slik at jeg fikk holde omkring babyen min igjen. Jeg ga CD’n venninna mi hadde brent, til sjåføren, og sangen “Håp” strømmet ut i bilen: “…dypp din penn i smerte, og dypp din penn i blod, brennmerk min hud med sjømannsordet..” Jeg så ut av vinduet og var helt helt i nuer. Opplevde fortsatt verden på en psykotisk måte, ser jeg nå. Det ventet krevende tider.
Barna våre, gode snille fine barna våre. Få kan forstå hvor takknemlig vi er for hver gang vi får se dem smile og gi dem varme klemmer. Få kan forstå hvor takknemlig vi er for at jeg ble syk da, og ikke to år senere eller 4 år senere. Men mange kan forstå foreldre’s intense kjærlighet, og alt hva vi vil gjøre for de fantastiske små 💙💚
Da barna var med sin verdens beste pappa i noen timer i dag, ruslet jeg rundt her på Stjørdal og shoppet litt gaver til forskjellig folk jeg er glad i. Igjen fant jeg serviceskatter som fortjener heder og ære inne i noen butikker. Jeg anbefaler:
Inne på Kremmerhuset, der de hadde deilig salg, ble jeg oppvartet av ei smørblid ung dame ved navn Marie. Hun tok seg tid til å pakke inn gavene pent, mens hun småpratet hyggelig og behagelig. Jeg kommer definitivt tilbake til smilet ditt, Marie, og handler mer der. Håper sjefen din ser dette, for den sjefen bør være stolt over å ha ei med et så bredt og snilt smil ansatt i butikken sin 😉
Jeg tviler sterkt på at det finnes særlig mange her på Stjørdal som ikke vet hvem Helle på Vita, er. Jeg har aldri sett Helle sur, der hun serviceinnstilt imøtekommer deg inne på den lyse trivelige Vita-butikken. Skapt for å yte profesjonell service, med trivelig prat og et smil ala Julia Roberts, er hun absolutt en av dem jeg velger å handle hos her i hjembyen våres.
Takk for superservice, Marie og Helle, dere er kvalitet, sercice og humørboost i hverdagen! Mange som jobber innen service, burde lære av dere 🙂
Dagene går, og rakkerungene våre blir mer og mer rakkete for hver dag som går. Even lager leven med lugging og farskfjes, og Mathias er skolestarter’n med massevis av påfunn.
På bildene over fremtrer mest Even sine rakkerstreker. Men det skal sies at rett etter bildene ble tatt, utbrøt Mathias: “Ææææ bææ ææ hæææhahaha! Æ tørka gullet mitt på arma di, mamma, med MASSE snørr på! Æhææ!” Det merkes at dem slekter på sine bestefedre, morfar Hans Ernst og farfar Steinar, som begge var kjent for sine rampete humorstreker.
: Morfaren likte å lure folk. En gang han og mormor Eva hadde overnattingsbesøk av et vennepar, erstattet han blå tannkrem i kompisen sin tannkremtube, med blå barberskumgel. Fryden var nok stor der han stod og gned hendene i påvente av kompisen’s nattestell 🙂
Farfar Steinar møtte jeg desverre aldri, men det er blitt meg fortalt at han også var en humoristisk mann.
Så fortsett med litt gøyale streker, Even og Mathias, gi oss latter som forlenger våre liv. Det er lov å tulle og tøyse litt. Håper bare Even sin luggeperiode snart går over til “miste ting på gulvet”-perioden ☺😊😀
…..kvelden har endelig tullet deg inn i dyna si, og det er på tide å sove lalle bysse. Ahh etter en lang dag skal det bli digg altså, tenker du mens du gnir hodet og kinnet riktig nedi den myke puta. Ingenting kan ødelegge idyllen.
Så hører du det. Innbruddstyven lager lyd. En velkjent surrelud. Plutselig sitter ei flue ned på armer, panne og nese 20 ganger i minuttet, og du kaver og slår deg selv, fly forbanna. Komme her og sitte, fly, sitte, fly og sitTE SÅNN DA?? Hvem slapp fluefjerten inn?
Akkurat nå når du skulle danse med delfiner i drømmelands sydligere strøk, utnytte trøttheten og sovne på 1 2 3… dukket denne syltynne knappenåla opp.
Se det positive i alt, mener noen. Positive tanker, det er toppers det altså, men positive fluer finnes ikke i min verden. Å bli befølt av nattas lille djevel 100 ganger i femminuttet, det er ikke videre snacksy altså… Men når surrelyden har stilnet, av en eller annen grunn jeg ikke trenger å edderkopp-vite, da er det positivt da. En hel arbeidsøkt med å bli kvitt den forbanna klåfingra flua, bærer frukter, og drømmeland kan intas utmattet.
Takk og pris for stillhet og privatliv, tenker du, før du igjen hører tannlegelignende lyder. Og denne gangen har djevelen tatt med kompisen sin Surresatan….
Lykken er en real trønderfrokost på plena sammen med naboMona, barna våre og to av Monas tantebarn.
Våre avkom, tantebarn og forøvrig resten av barna på denne kloden, er det kuleste mest givende selskap å være i, og dagen kunne ikke fått en bedre start enn latterkrampe oppi hagemøblene med frokosten vel konsumert 🙂
