…..dette for noe da? Hva er det den crazy mamman min har gjort nå? Ti hi.. 👶
Virkelig?? MIN egen vinduskarm? Midt i stuggu? Yeah!
This i MY wiew! MY toys! MY window! And I’m the b a b y b o s s !
En abnormal vinduskarm i en bipolar mamma’s verden 🎡🎢🎠🎪🎨🎉🎊
I dag skjedde det! Even stilte seg på sine søte små føtter og holdt seg stående ved å holde seg fast med kun en hånd. Så da sjefen sovna, var det på tide med både rundvask og rydding. Etterpå gjorde jeg litt endringer her. Jeg flyttet alle orkideene mine fra den lengste vinduskarmen i stua, og lot dem bo andre steder i dette fargerike hjemmet.
Så pyntet jeg vinduskarmen med stilige babyleker. I like it. Ja faktisk, like it a lot, jeg kommer ikke til å savne de knusbare namnamjordfylte pottene me sene trege orkideer som bruker et år på å titte frem og si hallo, før den dype orkideiske søvnen overbemanner dem igjen. Vinduskarmen er fylt opp med knæsje farger, akkurat som hyllene ved gjestesenga i samme stue.
Baby takes over, and I LOVE it! Han krabber rundt her og ruler som fy, tvinger meg til å sikre alt, og inspirerer meg til nye løsninger. Gardinene knytes høyt oppe, og dukene brettes inn mens skapene sikres med ikeas lure babysikringer.
Jeg er så forelska i deg, lille trille… Du er altfor søt og altfor kul. Jeg som er så forelska i storebror fra før, nå er det to av dere, og hjertet mitt danser rundt seg selv. At vinduskarmen er fylt opp med fargerike babyleker, gjør meg bare dobbelt så glad 😉 Gleder meg til å se deg oppdage verdens babysnilleste vinduskarm i morgen. Can’t wait ☺
Enkelt å lage verdens beste fancy eggefløteis 🍨🍧🍦
Her er min oppskrift på deilig eggefløteis på hete sommerdager:
DU TRENGER: 5 eggeplommer, 2 dl sukker, 2 ts vaniljesukker og 7,5 dl fløte.
For evt smak: oboypulver, ønsket smak av bærsyltetøy/bær, fri fantasi og godt humør. Dette tar kun noen minutter å lage, og noen timer å fryse.
Pisk eggedosis av eggeplommene og 3 ss av sukkeret.
Pisk krem av fløten, vaniljesukkeret og resten av sukkeret.
Pisk sammen dosis og krem, dette er basis isblanding.
For fancy sjokoladeis: Hell ca 1/2 dl av basisblandingen i en bolle og hell over ønsket mengde oboypulver. Pisk. Hell denne blandingen over resten av basisblandingen du allerede har helt over i en tom iskremboks. Bland litt med gaffel og lag stilig møster som på bildet.
For fancy jordbæris/blåbæris/annen smak, bytt ut oboypulver med jordbær/jordbærsyltetøy/blåbær/blåbærsyltetøy/annen smak, og gjør som beskrevet ovenfor.
På bildet har jeg laget blåbæris og sjokoladeis på hver sin side oppi brukt isboks. Fancy, og alle gjestene digger isen 🙂
Lykke til og god sommer 😉
SELVESTE GOGGEN PÅ BLOGGEN!
Her ute på “byn” er det jaggu ikke livat i det hele tatt. Vi er hele 8 stk her oppe på Up Town…
…men hva gjør vel DET, når vi sitter her i sommernatta med selveste Tarjei Westby som spiller Goggen i Hotell Cæsar?
Trivelig som fy, hele fyren!
Jepp. Vi kan i alle fall late som ☺ Etterpå skal vi rusle videre inn i sommernatta og le hele veien hjem, Mona og jeg, og jeg og Mona ☺ hilsen 😉 Molene 😃
LØVEMAMMA I MÅL
Jeg var nesten i mål. Strøk meg på en liten mage, og så meg tilbake. Dette skulle bli den siste oppoverbakken, men jeg visste det ikke. Det jeg så tilbake på var ikke ei normal fortid. Det var så mange tramp på min selvtillit der, at jeg hadde ikke tellingen. Likevel følte jeg meg supersterk denne gangen.
Jeg så tilbake på ei ung jente som de bar over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling. Ei vettskremt og dypt deprimert jente som akkurat hadde fylt 17 år, og som så for seg resten av livet sitt låst inne på et mentalsykehus. Ingen forklarte at det ikke var slik som på filmene fra 60tallet.. Bare bittelitt som på de filmene. Bitte bitte litt.
Jeg så tilbake på denne jenta da hun var innelåst på tvang. Da hun plutselig kom på en ettermiddag at hun ikke hadde sett snurten av sin miljøkontakt som det het så fint, den dagen. Hun visste at de skrev rapporter, der inne på lukket avdeling post 2 Levanger. Så hva skulle denne miljøkontakten skrive om henne, som bare hadde sittet alene på en stol store deler av dagen, sovet og spist mat? Hun banket på personalrommet og spurte etter sin kontakt. Ut kom Egil. En høy og altfor muskuløs skallet fyr du ikke køddet for mye med. Det kunne du se tydelig. At det gjorde du ikke. Men det gjorde jeg. Jeg spurte om han hadde skreve dagens rapport. Han svarte at han hadde det. Jeg sa: “Kåss i alle dager kan du vite hva du ska skriv om mæ, når du ikke engang har snakka med mæ??” Svære Egil bøyde seg over lille meg og hveste: ” Det e år 2000 no, vi SKRIV ITJ, VI TASTE!” Han som skulle jobbe med å hjelpe pasienter, stod der over meg med et hånlig glis og mobbet meg…
Jeg husker hvor sint jeg ble på deg, Egil. Husker hvordan jeg ble til en rapper og rappet ei regle tilbake opp mot gliset ditt, i det jeg forlangte å få se hva du hadde “tasssstet’. Måtte forklare deg at jeg haddw krav på dette. Du stod over meg da jeg satt foran fellesdataen, du var irritert, pustet tungt og fort mens du fortsatte å mobbe meg. Jeg så du hadde skrevet at “jeg svingte denne dagen, i humøret”. Jeg gjorde ikke det serru, Egil. Jeg kan ikke skjønne hvorfor du skrev dette, den dag i dag. Men jeg kan skjønne at du plagdes med noe annet denne dagen. Hvis du leser dette noen gang, vennligs begynn å bring med deg omsorg inn i jobben din. For det er innen omsorg du jobber. Du jobber ikke i millitæret.
Jeg så tilbake på jenta som rømte alene til Stockholm, og husket at det var da jeg begynte å be. For det var da jeg begynte å tro på at noe passet på meg der ute i de mørke vinteekveldene i vakre Gamla Stan.
Jeg så tilbake på tiden i 2011, da jeg begynte å komme til meg selv på riktig medisin. Da jeg så veiarbeidere i fullt arbeid og tryglet og ba inni meg: “Kjære Guuuud, gi meg en JOBB! La meg også våkne opp om morgenen og være en del av denne verden.” Jeg fikk jobbe. Fikk jobbe masse. Både innen renhold og barnehage. Så takk Gud, eller hva jeg skal kalle deg..
Så tilbake på bursdagen min 14.april i 2011, dagen da vår kjære pappa, snille gode Hans Ernst, faktisk døde. Sjokket og dypet i sorgen… Det er en annen historie. Det er en historie om en April måned som stod dirrende stille. Og det er en historie om at jeg er overbevist om at pappa hjelper oss fra stedet der han er nå. Den historien handler om en sterk og inspirerende mann…
Ja jeg så meg tilbake. Mens magen min vokste på ny, så jeg meg tilbake og tenkte. Tenkte og tenkte. Ble klokere. Smartere. Sunnere. Aldri skulle noen få kødde med meg igjen! Denne mamman hadde bestemt seg: hun var ikke et sekund til på denne planeten for å behage andre enn sine barn og seg selv. Hverken psykisk eller fysisk. Jeg var som jeg var og så ut som jeg så ut. Punktum.
Kjærligheten jeg kjente for Mathias og barnet i magen, bugnet og veltet seg gjennom meg hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. Hva om jeg ble syk denne gangen også? Både Tore og jeg var livredde.
Jeg hadde fått jobbe som vikar i en fantastisk barnehage i et helt år. Hver dag jeg fikk jobb, gikk jeg dit med ei blomstereng i brystkassa. Arbeidsmiljøet i denne barnehagen er unikt, og dem satser på mangfold. At det er lov å være seg selv, være foskjellige, både store og små. Jeg må si dem virkelig bygde opp selvtilliten min betraktelig gjennom det året, denne gjengen. Både store og små. Tårene presser på når jeg skriver det, for jeg klarer ikke helt å beskrive hvor mye det betydde for meg å få ansvar og tillit, komplimenter og klapp på skuldra.
Jeg begynte der som vikar med en holdning om at ingen likte meg uansett. Etter ei stund var alt dette vonde borte fra mitt sinn, og jeg forstod at det kunne være en viss sjanse for at andre likte meg som jeg var. I tillegg er hele denne barnehagen preget av meget profesjonelle ansatte på alle nivå, og jeg lærte så mye hver eneste dag jeg jobbet der, at mammaselvtilliten min steg fra 3 % til 100 %. Ei av de ansatte så på meg en dag og sa: Du skal gjennom dette alene, Helene, men det kommer til å gå bra.” Jeg var vant til at denne kloke kollegaen visste mer og forstod dypere. Men dette kunne da ikke stemme? Tore og jeg var sammen om dette vel?
Vi er tre søsken i vår familie. Silje som er 4 år eldre enn meg og Hans Even som er 6 år yngre enn meg. Astrid er Hans Even’s kone, og min kollega. Astrid ga liv til lille Tuva, mitt fadderbarn, 9 måneder ette pappa døde. Astrid er som en søster for meg. Tidlig i svangerskapet fikk jeg vite at hun også var gravid. Så fikk jeg vite at Silje også ventet barn… Dette betydde at innen det tredje året etter pappa døde var omme, kom vi alle tre søsknene til å få et barn hver de tre siste månedene i året. Jeg ba om at alt måtte gå bra. At vi måtte komme vel i mål alle sammen.
Jeg hadde oppsøkt alt av støtteapparat, og akkurat i dette tilfellet vil jeg skryte både helsevesen, barnevern, familieambulatoriet, helsesøster og oppfølgingstjenesten høyt høyt til værs. Jeg fikk en type behandling av dem alle, som jeg før bare kunne drømt om. Medisinene ble nøye oppfulgt med blodprøver, og økt forsiktig i takt med kroppsvolum. Dette tok team lege, psykiater og psykiatrisk sykepleier ala psykolog seg av. Jeg hadde hele tiden psykiatrisk sykepleier ala psykolog, oppfølgingstjenesten og familieambulatoriet å snakke med.
Vi var alle samlet i en ansvarsgruppe omkring den voksende magen, og vi hadde jevnlige møter. Jeg var opptatt av at jeg ville ha veiledning. Men barnevernet var opptatt av at jeg også måtte få positiv tilbakemelding, bygges opp og få trua på at jeg var ei god nok mor.
Overalt hvor jeg snudde meg, møtte jeg støtte. Både fra familie, venner og ansvarsgruppa. Ansvarsgruppa føltes ut som en sikkerhetsballong rundt hele meg. Jeg fulgte alle råd. Da jeg ble rådet til å kutte kontakt med alle som kritiserte meg og ikke respekterte meg for den jeg var, fulgte jeg det rådet også. For når sant skal sies så kan man lett oppleve at enkelte ikke respekterer en når man begynner å ha levd en stund med diagnose bipolar 1. Men jeg behøvde ikke disse menneskene. Behøvde kun dem som tok meg som jeg var.
Mellom Tore og meg lå en slitsom fortid og gnaget, og gjorde oss vettskremte og livredde. Vi ville ikke miste babyen våres. Tore var nok like redd som meg for at jeg skulle bli syk. Jeg tror at vi inners inne visste at jeg var nødt til å gå denne veien alene denne gangen.
For å samarbeide så proft som vi gjør den dag i dag, og for å bli så gode venner som vi er i dag, måtte vi legge følelsene bak oss og gå gjennom et samlivsbrudd.
Nå var det i gang, jeg skulle herdes. Det var to måneder igjen til avtalt keisersnitt, det var samlivsbrudd, jeg hadde fått påvist lave jernlagre, og jeg hadde fått svangerskapsdiabetes. Jeg fartet fram og tilbake mellom sykehuset, der jeg lærte å sette insulinsprøyter og blodsukkermåling, og ble fulgt opp med ekstra ultralydtimer, ansvarsgruppemøter, samtaler med oppfølgingstjenesten og samtaler på DPS. Tårene trillet i 2 uker. Alt ble til flommende tårer, og jeg var så fortvilet. Så stoppet dem. Jeg begynte å forstå at jeg enda ikke hadde blitt syk… Jeg hadde ikke blitt innlagt. Det var igjen en måned nå, og barnevernet hadde troen på meg. Alle i ansvarsgruppa hadde troen på meg. Da kom gledestårene. Kanskje jeg fikk være sammen med babyen min denne gangen? Jeg turde ikke glede meg for tidlig. Bare kjente denne bugnende overveldende kjærligheten både for Mathias og barnet jeg bar på. Kjente meg urgammel. Kjente meg som en løvemor, klar til å gjøre alt alt alt for disse verdifulle små… alt!
Jeg stakk meg i fingrene, lot blodet vise på måleren at høygravide jeg aldri drakk melk, juice og brus, aldri spiste frukt, godteri, gluten, ris, potet og pasta… Jeg kjørte insulin i lårene. Spiste jerntilskudd og riktig mengde insulin og gjorde alt riktig. Alt måtte være perfekt nå.
Jeg avtalte med Tore og svigerinne Astrid en spesiell avtale. Pgr av medisiner som måtte kontrolleres måtte jeg ha avtalt keisersnitt. Og jeg ønsket å ha med Astrid. Men jeg ville jo ikke spørre henne. Bare nevnte til henne at det var synd hun ikke kunne bli med siden hun også kom til å være nesten høygravid på dette tidspunktet. “Klart æ vil vær med!” Sa Astrid. Astrid som slet med at hun lett ble svimmel, hode snille Astrid våres, skulle trygg og rolig sitte ved min side 20.oktober 2014, og hilse min lille baby velkommen.
Jeg var lykkelig. Lykkelig og klar som et egg for å bli tobarnsmamma. Alt det vonde var over.
Vi la oss inn søndag 19.oktober, to store mager. Stakkars Astrid fikk ikke sove den natta, siden jeg hadde svangerskapssnorke som en gammel gubbe. Kanskje ikke rart det ble samlivsbrudd noen måneder før med den snorken der.. Det var ei fæl natt, en salig blanding av gubbesnorking, faste og spente nerver. Medisinen som jeg hadde bråslutta med fredag som legen befalte, var under nøye oppfølgning med blodprøver på dagtid. Dagen grydde og vi ventet på dette store som skulle skje. Jeg var livredd selve operasjonen.
Takk for at du var der Astrid. Jeg glemmer aldri at du var der. Jeg hulket meg inn operasjonssalen. Fikk spinalbedøvelsen og så kunne du komme inn og sette deg. Du måtte selv oppfølges, høygravid og svimmel. Du så Even før meg, og så kom dere til meg med gullet mitt og la han på brystkassa mi. Den lille søte fantastiske nydelige så opp på meg. Da han møtte øynene mine, tenkte jeg: “DER e du ja! DÆ har æ møtt før!” Og det som var så vakkert, Astrid, var at du gråt av glede du også. Det varmet hjertet mitt sånn det, at du felte gledestårer for Even 🙂
Vi var på sykehuset i 10 dager. Storebror var så glad så glad, og var med mormoren sin flere ganger. En stolt pappa kom og hilste på sønnen sin.
Vi hadde et ansvarsgruppe der på barselavdelingen. Vi var fulltallig, og jeg var spent. Inn kom ei jordmor og forlangte å få ordet først. Dette hadde jeg ikke regnet med. Hun sa:”Æ vil bare si at vi e imponert over Helene her. Hu les babyen sin bra, spør dersom hu lure på nåkka, og tar imot veidedning på en fin måte…” Hun sa mer, men jeg husker ikke mer, for jeg brast i gråt og seilte på ei lykkesky. Etterpå fulgte rosende ord fra dem alle.
Dere vet litt om min fortid. Kanskje kan dere forestille dere den enorme gleden jeg kjente der jeg satt på min lykkesky og nesten ble flau av alt de sa. Denne herlige gjengen følger oss enda, og makan til kloke koner skal en lete lenge etter.
Johannes ble født 22.nobember 2014. Så ble Maria Louise født 22.desember 2014. Alle tre beibiene våre var trygt kommet frem. Et foreldresamarbeid av type unikt vokste frem mellom verdens beste pappa Tore og meg, og førte oss til det gode vennskapet vi har i dag. Vi er den dag i dag en munter gjeng. Vi er glade i livet, og barna våre virker tilfredse. Jeg vil alltid takke ja til oppfølging og veiledning dersom det skulle bli behov. Jeg er løvemamma. Jeg gjør alt. Jeg lever gjerne avholds, og drikker kaffen min med glede også ute på byen en kveld. Jeg er ….takknemlig for barna mine…
Vi er framme i et viktig mål. Og selv om du er himmelens beste pappa nå, pappa, så senser jeg deg her. Alle drømmene der jeg møtte deg, og alle dine spesielle barnebarn som du passer på: Glenn Aron, Maria Louise, Tuva, Johannes, Mathias og Even. Jeg vet du følger med oss, pappa. Og tusen hjertelig takk for det 💙 Takk til alle dere i helsevesenet som førte oss trygt i havn. Takk til en familie i gull. Takk til gode venner. Takk til verdens beste pappa. Og tusen innmari hjertelig takk Even og Mathias for at jeg får lov til å være løvemamman deres. For alltid.
Slutt.
Skrevet av Helene Dalland
Make some space! …baby feetz in u r face! 😪
Jeg har tatt kvelden, og utsikten er fantastisk! Søte bløte beibi feets, right at my face 😁 Sånnt som storebror ville ledd av hadde han sett det ☺ Det er ei uke til Mathias kommer på mammaferie, og vi ønsker oss hetebølge så vi må kjøpe parasoll, sitte ihjel de nye hagemøblene våre og plaske i bassenget nesten dagen lang. Jeg ganner herved Trøndersk hetebølge om 3 dager, rattttataaa huttitu heitituuu. Sånn. Kremt.
Fra spøk (nesten spøk) til ramme alvor. Jeg er i ferd med å innføre reportasjer og intervju til min blogg. I løpet av noen uker kommer jeg til å intervjue ei trivelig dame som selger bladet Sorgenfri i Trondheim. Samt være sammen med henne en dag Even er hos pappa og storebror. Da skal jeg sitte sammen med henne over tid for å observere og dokumentere blant annet folk i gata sine reaksjoner på henne der hun står og selger bladene sine. Dette er ei grepa dame som jeg ser fram til å blogge om. Får litt tårer i øyenkroken over hva hun hittil har fortalt de gangene jeg har møtt henne nede på City Lade.
Senere, senere, nå: sove deilig søvn, for så å bli vekt av deilig babypludring (ok kanskje babygråt da…) . Jada, mest sannsynlig litt sinna kjapp deg hent melka, da mamma-gråt , men jeg kommer til å bli like glad som om det var Even-pludring 👍
Sleep good, I would, if I were you, sleep all night throught 😌😪😏 Nattaklemmer fra lia med oss oppi ☺
Den store avsløringen!
Her kommer den store avsløringen! Er du klar? Du så meg første gang på skjermen 14.septemper i deilige 1985, der jeg hoppa og spratt og rutsja nedover idylliske underjordiske rutsjebaner.
Jepp. Jeg er selveste Mimmi, bompimamma, som stod for å ordne bompibærsafta som ga oss superkrefter. Men siden siste episode med oss bombibjørnene den 22.februar i 1991, har jeg forvandlet meg til bompimamma Helene.
Og bompibærsaft er bytta ut med kald kaffe ved nattbordet. Når lille Hompalompa Bompastompa våkner om mårran og vil ha supermelka si, skynder jeg meg å drikke den svarte kalde koffeindrikken, så homper jeg ut av senga med superkrefter. Vips: bompimamma homper uti dagen med et stort men desverre halvbrunt koffeinsmil.
Bare ikke fortell Marvin, Gulli, Tumle, Gumle, Gruffi, Kevin og alle de andre at jeg har gått over fra bompibærsaft til kaffe. Funker like bra den kaffen, som supersafta. Og jeg må innrømme det: 65 episoder med saftkoking ble kjedelig altså, så hipp hurra for bompimammaKAFFE 💪🍵🍼🐻📺
kjære jordmor..
Kjære jordmor
Beklager, sorry og unnskyld.
Jeg vet du sa til meg: “Nå må du ikke overdrive rengjøringa da Helene… la det være litt støv og skitt i krokene ok. Babyen tåler det vettu. Babyer skal ha litt bakterier å bli immune av. Sov når baby sover, og la det heller bare hope seg opp med husarbeid” Sa du.
Og det virket skremmende da du sa det. Men du skjønner, det ble så skremmende å leve med, at jeg har syndet. Syndet masse. Og både jeg og baby storkoser oss med det serru 😉 For når lille søte sover, så har jeg rett og slett ikke lyst til å danse tango med hybelkaniner og dotter, eller bli irritert hip hop danser av å drive å hoppe over rusk på gulvet. Dem og jeg gjorde ikke hverandre lykkelige. For å si det sånn.
Så jeg synder litt hver dag og utrydder dem, slik at baby og jeg kan kravle om kapp på gulvene uten at baby ser ut som en stor grå kanin etterpå. Slik at jeg kan trampe rundt her når jeg skal løpe hit og dit og plassere bittesmå klær, mellomstore klær og mammastore klær her og der, uuuten å tråkke på dem derre ruskene. Slik at jeg også kan trene push ups under styrketreningen etter joggeturen, uten å kline med dem kaninene hver gang nesa mi nesten møter gulvet.
Ja jeg vet at du mente det godt, snille jordmora, men jeg hviler best når kjøkkenet ikke vokser og gror, og jeg slapper mest av når jeg vet at baby ikke finner hybelkaninmat å tygge på med sine tre små bisser. Og jeg tror jaggu at gutten har utvikla bra immunforsvar også jeg gitt 🙂
Så får du bare være skuffa, men jeg skal legge meg i relativt nye sengetrekk i kveld. Sorry. Skifta dem i går, alle sammen. Fydda. Og dit skal jeg tråkke på støvsugde gulv. Ok beklager altså, jeg har ikke sittet på rompa enda etter baby sovna for to timer siden. Og når jeg våkner rundt kl 06.00 og baby vil ha melk, skal jeg lage mme på tåteflaske på nyshina kjøkken… shit. Unnskyld.
Kjære jordmora. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg gjorde litt arbeid ute også i kveld. Du skjønner, jeg sa fra til en rar nabo at jeg ville blitt glad dersom han ba barna sine ikke sparke fotballen på hageenglene mine, da den ene har mistet vingen sin. Han spurte: “hvorfor du ikke har den INNE?” Og pekte på rosebuskbedet mitt. I stedet for å peke på den svære trampolina han selv har plassert på samme plena, og spørre hvorfor han ikke har den inne, gikk jeg ut og jobba . Etter han gikk inn til fotballbarna sine, gikk jeg ut og flyttet alle hagemøblene mine veldig langt ute på plena. Akkurat der englene stod. Hihi..
Så jeg lover deg, kjære jordmor, hvis det blir solvær i mårra, ja da skal jeg slappe av max oppå de hagemøblene. Promise. Etter joggeturen..
Ny samboer i dag!
Jepp! Da ser det ut til at jeg fikk meg samboer i natt/dag. Han heter Petter, og flyttet rett inn, hovedsaklig inn på soverommet mitt. Der holdt han seg rolig og stille i sikkert flere timer. Men vi hadde slett ikke blitt enige om at han skulle flytte inn så fort, ja flytte inn i det hele tatt. Petter er nemlig ikke en dude av min smak. Han er en asosial type og alt for rolig for min del. Dessuten liker jeg ikke utseendet hans, at all! Så jeg fikk eksen min til å pælme han ut allerede i dag. Rett ut på plena. Han hadde ikke engang ting med seg som vi kunne pælme etter han. Bare et simpelt nett. Bye bye bye Petter Petter, bye bye; du er i k k e velkommen hit mer, håper du får innpass oppe hos nabodama oppe heller 🙂
Faktisk enda mer service fra en annen verden
(Inneholder reklame)
Jeg hadde lovet storebror å kjøpe en gøyal leke til lillebror. Troppet opp på lekebutikken med varnevogn og visa, og fant fram til denne støyete dingsen. Og hva skjer når jeg skal betale?
Jo, lille Even og jeg opplever igjen service fra en annen verden! For bak kassa står en snill Markus, og svarer “selvfølgelig”, da jeg spør om jeg kan legge igjen emballasjen hos han, så Even får holde på med den nye leken sin i vogna.
Og ikke bare det serru, Markus tar av emballasjen for oss. Heller ikke bare det, for han skrur opp leken og setter i nye batterier, uten at jeg spør engang.
Og alt dette mens jeg står å skravler med ei kjentfolk-dame på den tussige måten menn egentlig helst ikke har så lyst til å lytte til… Stakkars Markus, kvinnfolkskravvel og ekstraarbeid. Heldigvis ikke noe kø.. All ære til deg, mister, way to go, håper sjefen din leser dette 🙂 Sånn service, det er service vi liker 🙂