Verden er dekorert med edderkoppnett og høstfarger, og et bipolart sinn har akkurat våknet. Ingen forstår, kun et knippe mennesker som har tråkket de samme stiene.

Få skjønner den enorme lykken i å få vekke sin egen unge med en klem, lirke på ham ny bleie og klær, se ham smile, og mestre det å sette ham i ei barnevogn og trille ham til barnehagen…
 

 

Dem ser ikke verden slik som jeg gjør. De kjenner ikke gleden over alt som jeg har måttet kjempe for å oppnå. Dem har ikke stått på bunnen av havet, holdt pusten, og lengtet etter synet av en sensommer-rose.

 

 

De møter hverdagsvansker, men ikke så enorme som dype daler og høye fjell. Da kan dem skylde på at de kjenner en med bipolar, adhd, asperger eller scizofreni. Det er så slitsomt å være den friske, for de forholder seg til noe ukjent som de ikke kan forstå. De “har det så tøft, fordi de må stille opp for et sinnsykt menneske.”

Men å ha en relasjon til et diagnotisert menneske, er valgfritt.

Å leve med en diagnose, er derimot ikke valgfritt.

Og MÅ man stille opp? Kan man ikke bare være glad i, og legge martyrrollen til side? Er en bekjent syk til sinns, er det ingenting venner og familie kan gjøre. Har man ikke kunnskaper og erfaring nok, bør man være ytterst forsiktig i nærvær av en deprimert, manisk eller/og psykotisk person. Vi har institusjoner til den slags her til lands.

Man har aldri vært på mars. Da kan man ikke klage på at man ikke dealer med et landskap man aldri har vært i.

 

Det finnes de som tar ansvar for sitt eget liv, og det finnes de med behov for å skylde på andre. Vi med mentale diagnoser har et skarpt sinn, og vi gjennomskuer slike behov lett. 

Jeg luker nøye i min hage. Med en medfødt sensitivitet, kan jeg kun ha kontakt med den første gruppen: de som tar ansvar for sitt eget liv, de som ikke har behov for å skylde på meg fordi jeg har bipolar. De som ikke gidder å forsøke å ta ansvar for eget liv, provoserer meg. Irriterer meg. For selv har jeg tatt ansvar for mitt eget liv og velvære i over 6 år. Jeg har ikke tenkt å bære på mine skuldre dine sorger som du ikke vil deale med. 

Det er ikke min skyld, bare fordi jeg har en diagnose!

 

 

Tynn edderkopptråd fester alt i naturen sammen. We are connected. Men i løpet av dagen vil føtter tråkke på bakken, og kutte bånd. 

Naturen hvisker stille, med en søken etter å forstå. Men et grantre kan aldri forstå alt ved en rose. Og en rose vil stikke deg hvis du prøver å såre den. En hviskende natur må bøye seg i morgensløret; grantreet har også pigger..

 

 

Du kan løpe fra alle bipolare i hele verden. Men jeg kan aldri løpe fra min diagnose. Jeg må deale med den hver bidige dag, og det krever alt jeg har av teknikker, tankemåter, medisinsk presisjon og aksept av det faktum at jeg aldri kan forstå de tidene jeg var syk. 

 

 

Snart har jeg vært frisk i 7 år. Men jeg bærer et slør. Jeg husker hver eneste detalj fra en psykose jeg ikke kan forklare. Og det gjør ikke vondt. Jeg kan bare ikke dele de minnene med deg. For du ville ikke forstått hvorfor jeg jaget en øyenstikker ut av dusjen på instistusjonen, fremfor å bli livredd slik jeg hadde blitt i dag. Du ville aldri forstått hvorfor jeg hadde issues med maten og hvordan alle typer tvangstanker plutselig tok bolig i meg for noen uker. Eller hvordan det var å faktisk tro at alle som jobber på institusjonen var skuespillere utkledd som sykepleiere og psykologer.

Du ville aldri skjønt hvordan det var å være et åpent sår som fikk vondt bare noen strøk på huden min.

 

 

Og det er helt ok at du ikke forstår meg.

Bare ikke forvent at jeg skal forstå at du har slitt like mye på grunn av meg og min diagnose.

For jeg ser tvers gjennom deg, og du biter ikke på ugressmiddel. Du må ut av mitt blomsterbed, så du ikke sluker meg.

 

 

For jeg kan stå oppreist alene i tåke. Da jeg ikke ante hvor ferden bar, holdt jeg ut likevel, full av skjelv og redsel. Jeg takler både tåke og storm. Og jeg takler sol og blå himmel.

Du så meg ikke. Du var ikke der. Du greide ikke å forstå. Derfor ble jeg til en gjenstand for din usikkerhet og dine fordommer. Du “fikk det ille pgr av meg” kunne du konstantere. Nei det er jammen ikke lett å ha en relasjon til et mennenske med bipolar. Selv om du ikke aner hvordan det er å ha bipolar.

Jeg så deg tydelig. Det var dette du ikke tålte. Det at jeg så deg og satte klare, tydelige grenser. Du tråkket feil i min hage, og laget spor der du ikke skulle. På meg. Du tråkket på meg, slik at jeg gang på gang måtte reise meg. Men jeg skylder ikke på deg. For jeg har det strålende nå, og du ante jo ikke at du i det hele tatt tråkket feil i din søken etter å forstå. 

 

 

Så ble jeg frisk. Sterk, lykkelig og frisk, noe som forvirret deg ytterligere. For nå kunne du hverken styre eller kontrollere meg slik som før. Før kjeftet jeg tilbake eller falt sammen i angst og gråt. Nå overser jeg deg. Nå betyr det ikke noe lenger for meg, denne selvmedlidenheten din. Dette behovet ditt for å påvirke min samvittighet.

Her og nå letter morgensløret, og jeg er åpen om en diagnose som har gitt meg både fantastiske gleder og minner, energi, erfaringer og traumer. Det er null problem. Jeg har ingenting å skjemmes over. 

Og du. Du kan ikke nå meg ut hit. For jeg, jeg er frisk og fri som ny morgendugg!

Tekst og bilder av forbipolene, Helene Dalland.

 

 

 

 

Kjære søte lille nett-troll. Du som sitter ved en pc eid av en skole i Bergen. Anonym og liten, tror du at du har gjemt deg ved et skogholdt, bak et par busker, slik at vi ikke ser deg her oppe fra Trøndelagen. Du tror tilogmed du går i ett med tapeten, hva?

Men du burde vite, at når nett-troll som deg fiser, så stinker det ikke bare helt til Svalbard. Nei. Når et troll lager slik ufin lyd, da lukter det trollete langs hele linja. Fra pol til pol.

En fis ved navn “du burde dø!” …stinker enda mer, skjønner du, enn du sikkert skjønte da du skrev det til meg under et innlegg jeg postet om trening i sommer. Jeg heier på endorfiner og dopaminer. Jeg liker å jogge og trene aerobic. Derfor synes du at jeg burde dø. Flere uker etter at jeg postet innlegget.

Ikke misforstå. Det var ikke det at jeg ble redd. Heller ikke lei meg. 

Du har jo på en måte rett.

Innen jeg fyller 380 år, ja så BØR jeg dø, liksom.. Jeg BURDE dø, jeg som alle andre, før jeg fyller 200 år også. 

Men vi lever NÅ. Og jeg er en mamma. Jeg bør faen ikke dø enda, skjønner du, din lille luring. Alle rundt meg vil helst ha meg her levende. Desverre for deg.

Nei. Det var ikke det at det såret. Ikke det fnugg. Men jeg bestemte meg for å ikke la deg gå fri. Du er jo et lite troll. Og desverre kan det se ut til at du er et ungt et også.

Hvor mange fler prøver du å plage? Hvor unge og svake er de andre du forsøker å psyke ned med dine pinglete kommentarer? Mobber du de omkring deg? Fysisk? Psykisk? Da har jeg tenkt å STOPPE det…

Innen nå har kanskje politiet kontaktet deg. Jeg har iallefall kontaktet politiet. Javisst. Jeg og en venninne hadde en munter prat med en trivelig politibetjent ved Stjørdal Lennsmannskontor forrige uke. Han tok dette på imponerende alvor, og på forhånd hadde allerede en blogg-medhjelper av meg sporet opp din ip adresse. Jeg visste at du befant deg ved en pc i Bergen da du skrev din smarte kommentar. Jeg hadde mange til å hjelpe meg omkring din lille illeluktende fis.

Vi tviler på at du “virkelig ønsker meg død.” Derfor avventer vi en eventuell anmeldelse. Men hvis du tør (tvilsomt. Du er jo et lite troll), har jeg definitivt tenkt å ta en prat både med deg, og eventuelt dine foreldre. 

For det ER IKKE LOV Å SKRIVE AT NOEN BURDE DØ. 

Og DET har jeg tenkt å lære deg 😉

Dette er nok ikke den type oppmerksomhet du liker. Nei, du hadde nok kunne tenkt deg at ikke politiet ble innblandet. Det er nok en annen slags oppmerksomhet du søker, bak dine busker og skogholdt. Andre sin redsel. Lukten av frykt. Du vil ha lukten av frykt, for det er det som gir deg det lille kicket du trenger for å føle deg stor. Men. Du er, og du blir, et lite troll..

Og så er det selveste sola som skinner på deg denne gangen da, stakar. Da sprekker du og greier, troll, nei å nei.. 

Jeg skal fortelle deg om kick. Ekte kick, det er når du blir forelder til en liten baby. Ordentlig godfølelse, det er når du blir mamma eller pappa til to barn. Lykke, er når barna kravler inn til deg i søvne. Kraft, det er når du innser at du greier å ta vare på dem, selv om livet har gitt deg tusen utfordringer før du nådde til det punktet. 

…når du merker at det er liv i deg, og at noen trenger deg! Et par sett med små føtter, som tråkker i dine spor…

Jeg går rett til politiet med alle ubehageligheter inne på denne bloggen som kan tolkes som nettmobbing eller trusler. Hva trodde du, troll, at jeg leker? Trodde du jeg lekte skribent? Aner du i det hele tatt hvor seriøs denne skrivingen er for meg? Jeg mener alvor.

Mener DU alvor?

Jeg lover deg at jeg skal dø en vakker dag. En gang FØR jeg fyller 130 år. Men å mene at noen BURDE dø, er nok ikke så humoristisk ment som det jeg ironiserer med her. Trusselen som ligger i det å informere noen om noe så tankeløst som slike ord, handler ikke om å bringe frem humor. 

Og så er det ikke akkurat humor jeg har tenkt å bringe frem i deg når jeg ringer deg, heller. Da vil jeg snakke alvor.

Selv om jeg tviler på at du tør.

Jeg håper det, for jeg tror det kan bli interessant å snakke med deg. Og så skal du vite at jeg ikke biter. Jeg er en real dame, så selv om det er alvor i praten, er jeg hverken bitter eller biter 😉

Hvis du er for fegiz til å prate, kan du alltids lese dette.

Tilgivelse er en fin ting, eller hva?

 

‘Key everybody put them phones down, and them heads up, eyyýes contact!

Heisann hoppsann blogglesere. Jeg vet; harikke bloggetpånoendager…. 

Derfor. Fordi:  Noen ganger kan det være smart å finne frem en gitar, kaffe/pils/vin/sprudlevann/whatever, ta fri fra alt, sende barna dit de er trygge, og legge telefonen bort for en stund. VÆRE SOSIAL☆°?○●♡

Fredag kveld var en slik aften: ingen blogging, lite facebook, og bort med hele telefonen mer enn halvveis; det var klart for vors hos meg, uteliv og nars hos en nabo på samme toppen.

Vi tok lite bilder, og siden jeg vet at noen av folket ikke trives i fokus, tok vi ingen bilder av dem. Respect. 

 

 

Jeg er født med ekstra sosiale gener fra nord, og har behov for slike folksomme kvelder iblant. Hva enten vi er hjemme i stua til noen, joiner utelivet, ved et vann på fjellet i et par telt, eller på en kafé, er det noe som beriker livet mitt på en måte jeg ikke ville vært foruten.

 

 

Selv om man ser ut som noe slags klonede og sammensatte greier dagen derpå (bildet under), er det verdt det. Dårlig eksempel, for jeg er ikke akkurat kjent som noen divablogger gone pink. Utseende er ikke det verste dagen derpå. Det er derfor det er best å drikke mer vann enn alkohyler, og dessuten ta det hele på fredag og ikke lørdag. Synes nå jeg da.

Lørdag kveld kom frisørsøs og en kompis, og vi tok den sosiale delen i litt roligere tempo enn kvelden før. Jeg sovnet så tidlig lørdag kveld at søndag ble til en amokdag med alt for mye energi. Beklager, men hviledagen ble ikke holdt hellig her i gården i går, men mer holdt for narr med klesvask, gulvvask, kjøkkentjeneste og pynterydd. Sååå deilig å ta imot barna etter slike presist infallsvinklede anfall.

Takk for helgesprell Lille My, Guitar hero, long gone sommerflørt, Fredan, Kamillavenn, søs, Afgan og tre slags gode naboer!

Nå er hverdagen i gang, og det er fantastisk faktisk! For lille Even her har vært i barnehagen alene for første gang i dag. Det var 3. tilvenningsdag, og det kunne ikke gått bedre. Han hadde smilt og lekt seg gjennom dagen, han gitt. 

Sorry at jeg er så happy. Men jeg kanke late som om jeg ikke er det når jeg er det heller…

Ha en alt annet enn pusurpreget mandag kveld. Helga er en dag nærmere!

 

↘Again: the don’tcare makeupless TRUTH↙

 

 

 

Vi triller inn på gårspassen ute her rett før middagstid. Tripper opp trappa, lillevennen på 2 år, og jeg. Jeg tar ham med inn, men det viser seg straks å være upopulært. Han vil og skal ut. 

Multitaskeradaren min starter søkemodus. Kan jeg greie å følge med minsten her ute vekselvis med å løpe inn på kjøkkenet og røre i kjøttdeig og to sauser? 

Like bra som jeg greier å bære minsten ned trappa på mårran uten å tisse meg ut, og samtidig rekke toan, der jeg finner peace, mens den lille moroklompen leker titten tei bak dodøra?

Like bra som jeg klarer å naile bæsjebleie, matlaging og Mathias sitt behov for svar på 10 spørsmål på samme tid?

Tja…

Lasagnen lager seg ikke selv, og toåringen passer seg ikke selv. 

Men en alenemamma som er vant til å jogge fra vett, sans og samling mot bipolar og adhd, kan! Og det begge deler! 

Jeg har full oversikt over gårdsplassen og veien fra kjøkkenvinduet, men plena og lekene må jeg løpe ut for å se. Even vet han må holde seg på plena, hvis ikke er det rett inn. Og mamma, hu kødder ikke nei, det vet han. Her hersker konsekvens. Du kødder iallefall ikke med HENNE, for hun holder ord: da bærer det ikn samme hvor mye sutring og hvor høylydt hvining. Mamma er sta. Hun MÅ være sta.

Det funka. Ut og inn av den ytterdøra, steke kjøttdeig og koke sauser, passe på minstemann, som forøvrig var imponerende dyktig til å leke på grusen og plenen, og sette seg ned på trappen innimellom rundene. Rope ut av vinduet mellom røring og steking: “Gååår det braaa Even?” -“…jaaaAaa!”

Nei jeg slipper ham ikke ut der alene enda. Til det er jeg nok altfor hønemamma. Men denne ordingen her funka for dagen. Man må ta dag for dag. Innrette seg. Utvikle seg. 

I butikken står en halvstressa alenemamma med minsten sin i handlevogna. Varene har passert, det skal betales, og hun vet at det er nå jobben starter. Dette med å få lillegull over i vogna uten alfor mye sutring går, bank i bordet, som regel greit. Men så var det alle varene. For hun hakke bil, og skal rekke den fordømte bussen om 10 minutter. 

En og en vare under vogna. Noen varer i nettet og papirrullene i poser som hun knytter kjapt på styret. Folk glor. Hun vet de gjør det, så hun løfter blikket for å glo tilbake. Bare for å finne ut at hun har tatt feil; ingen glor på den tungvindte metoden hennes. Alle er opptatte med sitt. Så bra!  ….I wish, men det ville være løgn; en og annen snurt munn med to dømmende øyne; glor innimellom. De kan kanskje ikke holde ut det faktum at en ung kvinne bruker ekstra tid på pakking av matvarer på dette viset.

…lette ting i nettet, tunge ting under vognbagen, (i den lille greiea som Emaljunga mener er en perfekt underdel for handling, og som derfor i tillegg er utstyrt med esker!), gjøre-Even-glad ting i koppeholderene, det være seg smoothie eller grøtpose…

Etter 7 minutter med nøysom pakking, er det bare å rekke bussen. Kjentfolk kommenterer at hun går så fort. De skulle bare visst hvor raskt hun KAN gå, når hun har 1 minutt på seg og ikke 3. Dessuten har hun varmet opp. For hun gikk 2 kilometer ned til de butikkene før hun begynte å handle strategist etter ei god gammeldags liste. 

Kan du ditt? Blir du med på datt? Nei jeg kan ikke. Nope, det går ikke. Neh, hakke barnevakt. Jeg kan 2 helger i måneden, og utover det kan jeg bare på dagtid når pojken er i barnehagen, som regel. For neste uke starter han for fullt der. Men hverdagskvelder? Nope; ukekvelder bye bye.

Annenhver helg er det action. Legohelg. Da er det begge gutta som gjelder, og det bades, leses, lekes, matlages, ryddes, vaskes, organiseres og koses. 7åringen trenger oppmerksomhet av mamma disse dagene, og det er bare å fordele godene rettferdig. 2åringen må pent dele mamma i to.

Slik er livet som alenemamma uten bil, AND I LOVE IT! Ville ikke bytta det mot noe som helst. Dette er de tungvindte dagene som er så lett til sinns. Fordi jeg er vant til det, og fordi jeg er hodestups forelska i gutta mine. 

Pust pes? Ja det pustes og peses. Det er kjempeheavy, og skikkelig tussi: but Love’s got everything to do with it!

Morgenen er altså et kapittel for seg selv. Da trer multitaskemamma virkelig frem, og suser hit og dit mens minsten får seg en etterlengtet TVstund i ro og fred. Etter maratonet ned trappa for å rekke do, altså.

Det skal liksom være så himla “synd på” oss alenemødre. Men please da. Jeg er jo det motsatte av et offer, der jeg tøffer hit og dit med muskelkraft og bein i nesa. For ikke å snakke om rå besluttsomhet og enorm viljestyrke. Og konsekvent stahet, sistmenikkeminst. Nesten størst, faktisk!

Størst av alt er kjærligheten, og så kommer den konsekvente staheten på en solid og elegant 2.plass. På tredje: Velge sine kamper. Det er det du ser av oss foreldre in public, i det vi gir en smart kjærlighet på pinne til en liten søting for å overleve handlerunden. Relax. Slapp av. Vi har ca 5 tannkoster og 4 tannkremtuber fordelt på noen etager hjemme. Det ordner seg. Og barnet tåler en blodsukkertopp en sjelden gang; vi handler ikke såå ofte, vi “knallrike” aleneforeldre.

Dessuten slipper jeg hverdagskrangling, sjalusi og sure sokker i veien. Ja, man kan undre seg hvem som er ofrene i settingen mor, far og barn kontra mor/far og barn. 

Det hersker fordommer hva angår aleneforeldre. Den stakkarslige båsen vi får tredd ned over hodet, har feil størrelse. Vi passer ikke inn der, og vi kler den såvisst ikke. 

Nei, vi er noen forbanna tøffinger! Verstinger! Råinger! 

Vi gjør alt det to stykker gjør sammen, alene, dagen lang. Og det med glede og kjærlighet.

Jepp, det går på hue og ræva, og det er en god del baller å sjonglere, samt mye å takle. Alene. Men denne dama her, det er jeg det, og en ting har jeg erfart: selv om det er mye å deale med som alenemor, er det nettopp dette som er greia for meg.

Ikke ti ville dinosaurer (ok… kanskje…) ….iallefall: ikke ti ville mus, ikke hester heller (jo kanskje…)  …ikke ti ville fugler ville fått overtalt meg (…de kan jo ikke snakke, så.) til å flytte sammen med et annet voksent vesen nå. Ikke et menneske, ikke en ape og ikke en hest (Sorry Pippi, but that’s how it’s got to be!)

Gøy er det, å bo alene med barna. Kjærlighet er det, true love, det jeg føler for barna mine. Og slik takler jeg en relativt utfordrende alenemortilværelse uten bil: De små store gledene er enorme, og jeg kan ikke forklare hvor glad jeg er for å få oppleve dem i fred og ro, uten hverdagskrangling med en partner, mer snorking enn min egen, rot og sure sokker. Sofaen er så digg å ha alene om kveldene, at fjernkontrollen nærmest danser mot meg uten at jeg trenger å løfte en eneste finger, hvilket var den eneste løgnen her. Hvit, som den deilige fjernkontrollen. 

Når det gjelder sofaen, kvelden, den hvite, deilige fjernkontrollen, og den svarte, fine blueraykontrollen, sier jeg som toåringen min ofte sier for tida: “Min! Miiiin!”

…… “Min! Miiin! Kvelden, sofaen og fjernkontrollen er miiin!”

Du er inne på forbipolene.blogg.no , for mer lesestoff, trykk på meny, kategorier 😉👍 følg meg på facebook; forbipolene.

(Jepp, det er meg på bildet. Før jeg ble redhead, før jeg ble blond.)

 

I går var du fortsatt en ettåring som brukte å være sammen med mammasin hver dag. Med venner, med slekta, eller hjemme hos pappa. På lekeplassen, i bassenget, ut i naturen, eller på bytur til Trondheim.

I dag er du en stor gutt som fyller to år om en måned, og i dag begynte du i barnehagen! Gratulerer, store gutten våres ☺
 

 

Dette gikk jo så fint, det, vennen. Du lekte og kosa deg, du.

 

 

Rett inn i gjengen, sykla du. Der, med de andre barna, innom den grinda, hører du til. Jeg så jo det. Dette har du godt av. 

Og mamma, hun fikk servert noe av det beste hun vet av gutta på storbarn, nemlig mandelkjernepudding!

Dette blir gøy, Even; en helt ny hverdag for verdens snilleste lille trille. Men jeg skal være med deg enda noen dager før jeg gir slipp. (Selv om det så ut til at jeg bare kunne stikke. Du er nok lei av mamma nå, etter 2 år med altfor mange susser og altfor mye kos..) 

Kos fra mamma
 

 

 

Jeg hadde kjøpt bitte små tynnullbodyer, og bittesmå ullstrømpebukser. Bagen hadde jeg pakket for lenge siden, og nå stod jeg der og skulle ta på deg din første ullbody. Livredd, overlykkelig og supertakknemlig over å få være frisk nok til å ta vare på lille fantastiske deg, vurderte jeg å tilkalle en sykepleier skråstrek jordmor. For tenk om du datt ned på gulvet eller noe? Tenk om du gråt og fikk vondt i den lille babykroppen din i det jeg tredde bodyen over hodet ditt. Tenk om tenk om. Og tenk, tenk om…

Da bestemte jeg meg. Vi skulle jo bo alene sammen, du og jeg. Nå måtte jeg være sterk og klare dette uten bistand. 

Jeg tok på deg ullbodyen og resten av det bittelille antrekket ditt, etter å ha tatt på deg den første bleien jeg tok på deg. Så la jeg deg inntil meg. Der festet du deg fast for ever and ever. Jeg var lost. Du eide mitt hjerte.

Dagene som fulgte var fantastiske. Du og storebror. Jeg og dere. Dere var som fancy, uoppnåelige, smashing news kind of modern fantastics. Som splitter nye farger. Som SPA. Som all verdens meganatur samlet i ett. Og JEG fikk æren av å være mamman deres. Jeg! 

Jeg skrøt til sykepleierne om at jeg ikke hadde fått disse barseltårene alle vennene mine snakket om. Helt til dag 5.

Nå hadde jeg fått for meg at jeg ville snakke med en sykepleier eller ei jordmor om det jeg bekymret meg for. Så jeg gikk ut i gangen med deg i den lille trillen. Der ble jeg stående og prate med en dame. Sikkert en sykepleier. Kanskje en jordmor. 

Jeg hadde nok stålsatt meg for morsoppgaven. Helt alene i hele verden i leiligheten min, skulle jeg jo ta vare på deg, lille venn. Måtte være stealwoman nå.

Jeg sa til sykepleierjordmordamen: “Jo altså. Jeg drar jo snart hjem. Og så …og så er jeg så redd. Fordi. Hva om det skjer meg noe. Hva om jeg dør. Da blir ham liggende der mutters alene, babyen min.. “

Innen jeg nådde “og så”, stortutet jeg. Tårene trillet ikke, de sprutet ut av øynene mine og jeg barseltåregråt for harde livet. Vi gikk inn på rommet vårt og pratet videre der. 

På en eller annen måte gikk det bra, lille venn, og nå er du ingen baby lenger. All den deilige kjærligheten jeg fikk øse over deg. All den tryggheten jeg fikk gi deg. Alle nettene jeg fikk holde omkring deg. Alle tåteflaskene. Alle kosene. Smilene. Tårene. Badene. Nussene. De første skrittene. Det første ordet. Jeg fikk være med deg på alt det der. 

Og nå skal vi videre. 

Nå er du en liten komiker på to år som løper rundt her og klyper meg i kinnet før du springer og gjemmer deg. En liten gutt som hermer etter meg og ler så du rister. Du har et godt forhold til pappan din, og er rett og slett en sjarmis som smelter de fleste hjerter 

Det er på tide at du får begynne i barnehage.

Strengt tatt har DU vært klar for det lenge.

Det er nok JEG som ikke har vært klar.

Om en måned er det to år siden jeg så inn i øynene dine for første gang og tenkte: “Er det DEG? Jeg kjenner deg … ååååh..” mens gledestårene rant nedover kinnene mine. To år siden jeg tredde på deg din første ullbody. To år siden jeg lærte at jeg også fikk barseltårer etter sønn nr to. To år siden livet fikk ny mening.

I morgen skal du og jeg, lille venn, gå til den barnehagen som vi har vært på besøk hos flere ganger. Du skal videre i livet, og jeg må gi litt mer slipp på deg.

Vet du hva?

Det er så spennende. Så gøy. Så vanskelig.

For jeg elsker deg og storebror så innmari høyt. Har gitt slipp før. Mer enn jeg ville. Det var storebror som kom til verden den gang jeg var for syk til å ta vare på en baby.

Denne historien ble annerledes. Jeg lærte hvordan jeg holdt meg frisk, og jeg lærte hvordan er barn godt kan være avhengig av meg. 

Du har så godt av det, lille hjerte, å leke med de andre barna. Å knytte deg til enda flere voksne, og å utvide din horisont. 

Men jeg står klar hver eneste ettermiddag, og kommer og henter deg. Kanskje løper du og gjemmer deg i barnslig fryd. Kanskje løper du mot meg og vil klemme. Ingen dager kommer til å være like. Jeg skal være her for deg like mye som før, bare på en litt annen måte enn du er vant til. Gjennom andre voksne og litt mindre tid av dagen. 

Parkdressene, vinterdressene, regnklærne, tynnulla, fleecedraktene, buksene og jumprene er i str 92/98, vinterskoene, støvlene, joggeskoene og dockbootsene er i str 24/25,

og

luene 

er så

store

at de ville

dekt halve kroppen din de dagene i oktober 2014.

Nå er du ikke bitte lille babyen til mamma lenger, men en stor barnehagegutt som har blitt skikkelig lang i det siste. 

Og jeg er veldig, veldig stolt av deg. Du aner ikke. Jeg er sprekkeferdig. For du er et lite menneske som i mine øyne er så stort, skjønner du.

Det snedige er at storebror Mathias også bærer på denne kjærligheten for deg, Even.

Pappa, storebror og jeg, vi heier på deg nå lille vennen våres. Måtte du fortsette å få alle rundt deg til å le om dagene, og måtte du fortsette å være sånn en snill og kos gutt. Jeg håper de som jobber i barnehagen din får mange gode varne klemmer av deg utover vinteren. Til våren er du nok en vant barnehagegutt med mange venner i avdelingen.

Vi digger deg.

Hilsen dine fans, your family 😉😉😉

 

 

 

 

 

Den andre siden. Himmelen. Bak perleporten. Du vet, det stedet som du innimellom tenker på. Ja, du vet ikke engang om det er et “sted”, eller om det er et slags imaginært landskap som sjelen din tar med seg når den drar. Etter siste åndedrag er dratt inn, og du suser i vei. Kanskje er det her. Akkurat her, bare i en annen dimensjon. 

Vi er laget slik at vi ikke har stort peiling. Vi husker ikke. Kan sjeldent komme på hvor vi kom fra. Hva vi reiste fra før vi ankom moder jord.

Du ser dem reise forut. En etter en. 

Kirkeklokkene gir klang til sorgene, gang på gang. Tårene triller, og noen ganger gjør de ikke det. Noen ganger er du rett og slett for sjokkert.

For selv om vi vet

at døden

er like naturlig 

som fødselen

….kan det være så skremmende, det at vi ikke vet. At vi ikke har noen garanti for gjensyn, i det våre kjære slutter å puste den samme lufta som oss. Finnes det noen annen slags type luft å puste i etterpå? Det er så vanskelig å forstå, og tro på, at vi kan eksistere etterpå, uten oksygen…

Så. Er det et siste, aller aller, siste, farvel?

Jeg har er brennende ønske. Legg religion og alt annet informerende verktøy til side for en stund. Ikke slutt å tro, det handler ikke om det. Men akkurat dette svaret, kan du kun finne i dine drømmer når du sover. Ditt eldorado, med din fasit.

Dine drømmemønster

vil gi deg svarene du behøver.

Stopp opp, og mediter. Bruk denne pusten din som er verktøy. Og etter nattesøvn; Skriv opp drømmene dine om natten dersom du vil huske bedre. 

Jeg vet jeg har møtt mine kjære på den andre siden, i drømmeland. Det jeg ikke kan vite, er om det var min egen fantasi som fargela en svart sorg, eller om det var dem. Men jeg kan tro. Prøve å tro. For det føltes som om jeg møtte dem.

Etterpå har jeg begynt å forstå så mye mer ved livet. Jeg kan stå og hakke grønnsaker, og havne i et slags veikryss. De kaller det deja vou. Jeg kaller det altså veikryss med hundre retninger og tusen valg. I min verden har vi levd situasjonen ut flere ganger, enten kun i drømme, eller også i flere liv. Det er noe magisk og klart i det å forsøke å se inn i sin egen visdom og erfaring, og si til seg selv: denne gangen! Denne gangen skal jeg ta det rette valget!  Nøkkelen skal passe, and I shall pass!

Jeg kan sitte på en kafé, og kjenne at dette slags ensfargede hullet oppsluker meg for en kort stund. Jeg vet hvem jeg skal møte etterpå. Har jo repetert denne scenen om og om igjen. Aner hva som nå skal skje, og jeg følger årvåkent med.

Buddhismen inspirerer meg til å ta de rette valgene der og da. Jeg vet ikke mer om denne religionen enn folk flest, men det er basisen jeg behøver for å ta valg ut fra takknemlighet, kjærlighet, omtenksomhet og alt med måte. 

Vi mennesker er rare. Vi skal liksom ikke snakke om døden. Nei, vi krysser heller hele den fordømte gaten, enn å snakke om denne ukjente men velkjente døden. Det skremmer vettet av de fleste, dette emnet. Meg også. 

Men jeg vil snakke om mine kjære på den andre siden, som jeg innimellom føler prøver å nå meg på forskjellig vis. Vil fortelle om pappan min, og hvordan han og jeg deler bursdagen min og dødsdagen hans. Vil snakke om den dagen. Om drømmene etterpå. Om minnene. Om ham som person. 

Og hva med vennene mine og besteforeldrene mine? Skal jeg late som om de aldri har eksistert?

Jeg vil ikke at mine kjære skal slutte å snakke om meg den dagen jeg dør. Vil ikke glemmes på den forferdelige måten der. Bare fordi kroppen min er brent på et bål, og min sjel er der Gudene vet…

Det er på tide å sove igjen snart. Jeg gleder meg. En ny kveld nærmer seg, og jeg setter meg på skolebenken i drømmeland atter en gang. Studerer videre, og fastsetter at jeg ikke tilhører noen reoigion. Jeg er avdelingssjefen i mitt sinn. Selve sjefen over det hele, kan være fragmentert og fordelt over dimensjoner. 

Har to dype psykoser gjort meg klokere? Mer åpen for den dype type info?  Klarere i drømmene enn før? Ja. Jeg mener det. 7 år etter den siste psykosen, ser jeg det tydelig. Jeg er både klokere og mer åpen for svar nå enn før. Men jeg deler det sjeldent med noen. Jeg er ingen predikant. Selv om jeg har mye å fortelle om, fra hva jeg har opplevd, og funnet ut av sinnet’s underfulle fordypede verden.

Universet og jeg. Det er jeg og universet, når natta bretter det mørke teppet over meg, og jeg går i dvale mer eller mindre i omkring hele 8 timer. Jeg svømmer inn i meg selv og finner det jeg ubevisst søker, mens jeg bader i himmelens idylliske Selbuvann. Jeg flyter ut av Stjørdalselva på en stor badering. Der bader jeg omkring Langøra en stund. Hvorfor? Fordi underbevisstheten min tar i bruk både visuelle bilder, arketyper og tegn for å guide og forberede menneskesinnet på fremtiden. Survival of the you. Redskapet “skrudrøm” gir deg utstyr til å takle hendelser og ta riktige valg tiden som kommer.

Mange ganger drømmer jeg at jeg flyter med mot, og ned en slags foss. Vann. Det er mye vann. Vann er kjærlighet og følelser i tarotstokken. For min del symboliserer vann de store hendelsene i livet, fordi jeg har erfart det hittil når jeg setter sammen de sanne drømmene.

Dette er framtidsdrømmene mine.

Andre ganger møter jeg altså mine kjære i himmelen, og prater med de. Jeg som de fleste, vet for lite til å påstå at det faktisk ér dem. Det har jeg intet bevis for. Men det har funket fint for meg. Jeg skjønner i ettertid hva pappa forsøkte å vise meg da jeg drømte om ham for 4 år siden. I ene drømmen stod han foran meg på sykehuset, da jeg gikk mot døren på et sykehusrom som var så intenst opplyst av hvitt lys, at jeg senset noen var der med meg. Jeg aner ikke hvem, den dag i dag. Min bror kom gående fra høyre gang. I armene holdt jeg en baby. Så tittet jeg opp og fikk øye på pappa. Det synet var enormt mektig. Det var kun pappa, smilet hans, og masse lys. Jeg spurte: “Pappa!? Er DU her? Er ikke du død?”

Jeg var svært lykkelig i drømmen.

I ettertid forstår jeg hva drømmepappa ville si meg: “Her kjære datter, jeg kommer til å gi deg et barn. Ser du bror din? Han skal kalles opp etter ham.”

Det tredje året etter pappa døde på min bursdag, kom gledessjokk etter gledessjokk i vår familie. Først ble jeg gravid. Så min svigerinne. Så min søster. Vi er tre i søskenflokken; Min bror, min søster og jeg. 

Så de tre siste månedene innen det tredje året etter vår far døde, ble vi alle tre foreldre. Disse datoene stod for oss som eventyrlige milepæler det året: 20.10 , 22.11 og 22.12 2014 , ble henholdsvis Even, Johannes og Maria Louise født.

Det var ikke i våken sammenheng med drømmen at jeg kalte min andrefødte sønn for Even. Det er først nå flere år etter at jeg forstår den delen. Navnet kom jeg på da jeg så dokumentaren om Petter Northug, som gravid. Da hadde jeg tenkt å kalle ham Adrian. Men jeg la merke til at Petter har en lillebror ved navn Even Northug. Og da tenkte jeg på at det ville være genialt å kalle babyen i magen min Even, siden min bror heter Hans Even. Pappa må ha strevd fælt med å hinte til meg, for jeg hadde enda ikke bestemt meg for navnet da jeg dro til sykehuset. Men vel framme på sykehuset, var det akkurat som om noe eller noen tok avgjørelsen for meg; det var klart han skulle hete Even. Noe annet var nå utenkelig. Faktisk.

Om disse tre svangerskapene var planlagt, ja så var det ikke vi selv som planla dem.

Dette fikk jeg et glimt av i en klardrøm.

Jeg mener at vi alle er sanndrømte, og at dimensjoner kalt “andre sider” strekker ut til oss i drømmeland.

Jeg tilhører ingen religion, men ber til det noe som jeg er ydmyk nok til å innrømme at jeg ikke aner hva er eller heter, hver eneste dag. 

Vi må ikke stanse vår utvikling og søken etter geniale svar, ved religion. Mener jeg. Hjernen vår er født fri, og vi burde bruke den dag som natt, til å finne nye svar. Gå på nye vann. Lage nytt lys. Skape nye viner av nåtidens vann og kreere såkalte mirakler. Ikke stopp ved religionen din, men gå på eventyr i sinnet ditt og søk svar. 

Lytt gjerne til Bad Religion’s låt “Answer”. “The answer is perfect for you..” 

Jeg er fri til å skape min egen slags religion i mitt eget hode, (selv om jeg ikke kan kalle det religion.) Studere livet og finne svarene jeg behøver for å tro på det jeg tror på. Religiøse bøker kan påstå hva som helst. 

Og jeg kan mene og synse hva som helst. Hva jeg vil.

Takk og pris for spennende drømmer og frihet. 

Jeg mener det er sannsynlig at vi kan møte våre kjære fra den andre siden i drømmeland. Og jeg synes drømmer får for lite oppmerksomhet i samfunnets hverdag. Hvis drømmene ikke var viktige, ville de ikke finnes. Kall det gjerne fantasi, men forklar da i samme slengen hvorfor vi er utstyrt med noe vi kaller “fantasi”.

 

 

 

 

Jeg bråvåkner svett og varm, av en skremmende høy lyd i hodet. Skvetter så kraftig at jeg må sette meg opp i senga og puste dypt. Lyden var rungende som en jerndør nede i en bunkers slamrende hardt igjen. 

Både jeg og alle som kjenner meg vet jo at hodet mitt lett kan sammenliknes med en bunkers. Men det var denne lyden. Den skremmende, høye lyden.

Og så var det smerten omkring hjertet mitt.. 

Nært beslektet med den delen av hypokonder-rasen som er redd for å dø, begynte jeg å spinne oppe i tankene mine. Jeg er så glad i livet at jeg helst vil bli her, og denne bråbåkningen minnet mest på om pustestans.

I takt med tankespinningen omkring hjerteinfarkt og slag, begynte jeg å kjenne etter. Prikket det ikke litt i høyre arm? Hvorfor så vondt rundt hjertet? Jeg tittet bort på minsten på to, og bestemte meg for å gå ned og vekke søstra mi som var på overnatting. Men da jeg kom ned til kjelleren, ombestemte jeg meg. Jeg hadde jo ikke akkurat falt ned den trappa, men gått ned den. Ingen grunn til å vekke minsten hennes i samme slengen som jeg vekket søs. Hvis jeg overlevde et måltid på kjøkkenet, kunne det vel ikke være noe alvorlig. 

I survived, og begynte å søke info om pustestans dagene som fulgte.

Det jeg fant ut var interessant for min del. 

Det er ikke lenge siden jeg fikk høre av en psykiater at jeg med stor sannsynlighet kan hende å ha et snev av adhd. Dette vil vise seg ved utredning. 

Men. Dette er noe av det jeg lærte etter den skremmende natten med den høye dunkelyden i hodet:

Søvnapne er en tilstand der man har over 10 pustestans per time, hvorav hvert pustestans varer i over 10 sekunder (noen pustestans kan vare i over et minutt).  De øvre luftveier (nese, munn, svelg og strupehode) slapper, som resten av kroppen, av når man sover. Dette kan blokkere for normal pust hvis man ligger på ryggen, og man begynner å snorke. Ved blokkering av luftveiene, oppstår forbigående pustestans. Dette kalles obstruktiv søvnapné, som er noe annet enn sentral søvnapné. Sentral søvnapné har med signaler i hjernen å gjøre, og oppstår helst hos eldre. 

Man husker som regel ikke pustestansene når man våkner om morgenen. Men da har nattesøvnen allerede blitt forstyrret, og man våkner ikke uthvilt, men trett, og kan hende irritabel. Fordi man aldri får en hel natts sammenhengende søvn, kan man få symptomer som ADHD av søvnapné. Man mister konsentrasjonen og blir glemsk.

Jeg er mamman som kan levere minstemann på samvær til pappan sin, og tenke at jeg skal ta en formiddagshvil. Det tør jeg ikke hvis jeg har avtaler, for innerst inne vet jeg det; det blir ikke en hvil. Da er jeg fortapt, og kan sove i timesvis. Etter 8 timers nattesøvn. Ingenting hjelper for å vekke meg. Alarmene uler og ringer, og jeg sover. 

Nå har jeg bestilt meg time til lege for å få undersøkt hvorvidt det kan hende at det er søvnapné som gjør meg så utmattet om morgenen. Om det er pustestans om natten som forstyrrer konsentrasjonen min gir meg symptomer på adhd. Det blir et spennende år, og jeg ser frem til å finne svaret på dette. Er det søvnapné, kan det behandles, og da venter det meg et helt nytt liv. Nå tenker du nok at adhd også kan behandles. Jo, men for min del er denne psykiateren og jeg enige om at vi dropper medisinering. Det holder med lithium og litt seroquell, vi vil ikke kludre det til.

Å ta ansvar for egen helse er i mine øyne meget viktig. Ingen andre enn jeg selv kan ta bestemmelsen om å gjennomføre de forandringene som må til for å finpusse videre på diamanten “livet”. 

Å leve med støy i form at tankevirvarr i hodet hver dag, er slitsomt i seg selv. Det er som om farten er skrudd opp hos sånne som meg. Tankene kjører ikke innom fartsgrensa, det er snakk om racerfart og villmannskjøring. Og innimellom er det ikke en selv som styrer. 

Du sier til meg at du snakker om at du taler til meg om at det er noe.. det er et tema.. det var et tema jeg hang med på først, men nå er jeg på Rema og handler middag, og så er jeg en tur innom julegavene jeg tenkte å handle. Dessuten tenker jeg samtidig på at jeg må huske å notere på handlelista mi at jeg må kjøpe oppvaskmiddel. Ja, og hvitost. Huske! Huuuske det! Jeg tenker på midfulness. Meditering. Jeg må meditere mer, da blir jeg flinkere til å huske! Yeah, det er løsningen! Nå hører jeg deg. Men nå snakker du om noe annet. Nå har du skiftet tema.

Det er du som er såkalt normal. Det er vanlig og helt riktig å skifte tema når man er ferdig me forrige emne. Men jeg tok en forbikjøring skjønner du, i 110. Og så svingte jeg av. Men nå er jeg her igjen, og kan kjøre med deg et stykke igjen.

Men kan du gjøre meg en tjeneste? Bare spol litt tilbake. Ikke begynn helt på nytt, for den begynnelsen din, den fikk jeg med meg. Spol tilbale til der jeg svingte av, du.. Så: “Hæ? Hva var det du sa etter du sa det du sa?”

….tenk hvis behandling mot søvnapné kan gi meg normal fart oppe i topplokket? 

Det er nesten så jeg håper det lar seg fikse for alltid. Nesten så jeg håper det er pustestans om natten som gjør meg til en mix av trøtting og speedie queen salabim.

Da kan jeg få fjernet den surrete delen av meg selv med riktig behandling.

Så kan jeg lytte til alt du sier. Og det uten å avbryte eller svinge av og fade bort..

 

 

 

….and it goes like this: 

Det var på fredag. Denne fredagen. Lykkehormoner danset zumba inni meg, for om en time skulle mine goklompalomper komme på hjem. Begge to, hele helga, både 7åringen og 1åringen. 

I tillegg skulle min søster og hennes to barn på 1 og 13 år sove over, så jeg drev og vasket gulv og skiftet på sengeklærne nede på gjesterommet, mens jeg nynnet på en eller annen 90tallslåt. Søstra mi var i gang med tacoen oppe på kjøkkenet. Vi roptekommuniserte innimellom. Funka ikke helt men. Vi er søstre, så vi har telepati også. Tror vi selv da. 

Det er ei skummel verandadør nede på gjesterommet. Skummel, fordi det går en halvmeter rett ned utenfor. Noen glemte trappa der nede da de bygde dette huset. Jeg hørte noen barn gå på midtitrappa mellom husene, som halve byggefeltet benytter seg av, så jeg stakk hodet ut. Jeg er vel ikke stort bedre enn naboene til Morten Ramm har beskrevet ham som. Nysgjerrig, pratsom og aaaltfor utadvendt. 

-“Heisann, heter gammel bor hen dere da?”

Neida. Det var nesten sånn. Men sannheten var at det var sånn her:

-“Heisann. Stygt her ja? Dem kommer og fikser gjerdet her snart haha. Er dere naboer? Gamle dere a? Å, er dere 8 år og går i 3.klasse? Her bor en gutt annenhver helg som er 7 år. Han kommer snart. Vil dere komme en tur i morgen? Ja? Suupert, han kjenner ikke mange her.”

Og så glemte jeg hele greia da. Etter å ha styla gjesterommet til et hotellrom, (Jeg grŕreier ikke å stoppe dekoreringen når jeg først har et sykt kreativt anfall! Opp og ned trappene etter flere plastikkblomster, pyntedingser og duker, hit og dit for å lage balanse og harmoni, pust.. PUUUST!), tatt imot barna med altfor mange koser og susser, spist taco og nytet kvelden med mine kjære.

Fredag ble lørdag, og lørdag ble søndag. Jeg ble vekket av gogutta mine, aaaltfor tidlig. Men å spise frokosten foran TV’n en søndag grytidlig morgen mens mamma hviler på den samme sofaen, er noe av det beste de vet. Jeg satte både kaffe og redbull på hylla ved siden av, og la meg til. Etter en stund drakk jeg av både kaffen og redbullen, for så å duppe av litt. 

Hvis jeg drikker koffein, og i tillegg glemmer morgen-lithium (noe som skjer sjeldent, men som skjedde i dag!) …får jeg adhd. Ikke for det. Mange mener jeg HAR adhd i tillegg til bipolar. Anyway, jeg blir litt for spretten, altfor pratsom, og meget virrevapp av denne kombinasjonen.

I det jeg halvdupper på sofaen, ringer det på døra. Guttene mine gikk i pysjen, og jeg hadde hår til alle kanter og usmakelige inneklær..  Jeg tenkte det var søs og barna, for etter klokken 12 hadde vi planer med nabodama her og noen flere. Siden det regnet hadde jeg fått med meg på felleschatten vår at vi droppet den spreke søndagsgåturen ut i naturen. Vi stemte for middagen Diva skulle lage, og søs sine vafler. 

…men klokka var langtfra 12 enda…

Vips! Der stod guttene på 8 år fra 3.klasse på trappa her og studerte verdens rareste mamma med allekanter-hår. 

“Mathias. Mamma har invitert noen venner til deg.”

Stakkars Mathias. Selv om han sa senere på dagen at det var supert med nye venner, ble nok dette litt av det utfordende slaget for en sjenert gutt som ham. De ruslet ned på rommet hans, og det var stille der nede. Jeg spratt hit og dit her oppe, og ble til en nervøs mamma. Var det bra nok her? Kom de til å like seg på rommet hans? Kunne gogutten min få seg noen venner å leke med her i byen også nå? 

Koffeinet begynte å fungere, og jeg satte på musikk. Begynte dagen her oppe i stua sammen med Even. Løp ned et par turer for å prate med Mathias og de nye guttene, men det ble bare svada! Tulleprat! Herregud, heldigvis har jeg skamvett og selvinnsikt nok til å bukke og neie meg ut av den barneromsdøra og huke meg til h… opp den trappa!

Mathias kom opp i stua en tur. Selvfølgelig gjaldt det Pokemon. Jeg kan ingenting om pokemon, dem figurene kan bare “go” for min del. 

Jeg sa: “Jeg skal komme ned med en epostadresse etterpå. Men du Mathias. Hva om vi inviterer disse to gutta på barneparty her om to uker, sammen med noen av vennene dine fra Hommelvika? Du vet, mamma hakke peiling på hva dere vil leke med og sånn, men du kan jo finne ut av det, ja for jeg er jo litt treg sånn, men…”

Sønnen min avbrøt meg: “Mamma. Du er hyper.” 

Det er da en bipolar mamma vet det er på tide å sjekke om morgenmedisinen er inntatt, og senke koffeininntaket. 

Det er da en surrete mor må innrømme at, ja, gutten min, du har rett. Mamma er hyper.

Men var a ikke hyper, alfor utadvendt, skravlete og virrete som fy, hadde han nok heller ikke fått besøk av to sånne trivelige, snille gutter, heller. 

Og de gutta kommer tilbake. Jeg kan ikke ha skremt dem bort.

Såh.

Etterpå var det full fart her oppe. Latino goes Norway goes kids goes parents: Middag inne hos Nabodiva fra Cuba, med pappan til minsten hennes, venninna hennes fra SørAmerika, mannen og barna hennes, søstra mi og barna, og meg med gutta mine. Innviklet? Whatever, vi var en flerkulturell hurragjeng som danset med barna våre og spiste god mat.

Ungene var i topphumør da pappa kom inn for en kaffe da han hentet Mathias i ettermiddag. 

Og så lenge barna er glade og fornøyde, gjør det ingenting om mamma er litt hyper og pappa er litt glemsk. Jeg kunne hatt et Pippi-hus. Eller vi kunne bodd i hvert vårt hobbit-hus. Ja vi er litt rare, og foruten det, ville vi kjedet vettene av oss, og det ville ikke finnes noe som heter “Lykketoppen”!

Så ja, gutten min. Mamma er innimellom veldig hyper. Så hyper at hun snubler i sine egne ord, søler chiafrø på gulvet, må vaske opp dem mens besøket strømmer inn ytterdøra, og løper opp og ned i trappene som om hun har fanden selv i helene. Og du, du får deg mang en god latter. Men jeg vet du er glad i meg akkurat som jeg er. Lillebror elsker å danse med hypermamman sin, og du vil helst at jeg skal være som jeg er.

#psykiskhelse  #bipolarmamma #bipolar

 

Rikere enn dette blir jeg faktisk ikke. Kontoene er smekkfulle, og det sprenger i brystet.

Det sprenger i brystet på den deilige, gode måten. Du vet, når du er trygg. 

Når rikdommen din gjør deg trygg.

Og hvilke kontoer er det jeg snakker om? 

Den ene har kontonummer priceless, and goes like this: ALLE de tre soverommene i huset er stappfulle, og i stua brenner 12 levende lys. Oppe på loftet sover lille Even på snart 2 oppi mammasenga. A single mama don’t mind. Love it! Nede i kjelleren driver min gogutt Mathias på 7 og min gulle tanteungdom Aron på 13 inntatt Mathias sitt rom. På gjesterommet ved siden av skal søstra mi og min tante minipie Maria på 1 sove.

Mathias elsker overnattingsparty. Vi gjør det alle her. Er vel en gjeng oversosiale antennevesen alle sammen. I kveld spiste vi taco, og selv om søs og jeg ikke fikk med oss noe som helst av Tingeling og vennene hennes, var det visst en bra film i følge Mathias og Aron. Maria og Even lekte hunder på gulvet, og innimellom fikk tante Silje babymassasje av Even. 

Jeg sitter i midten. Det bobler inni meg, og jeg elsker denne stua akkurat nå. Elsker hele livet mitt, og alle som er i det. Dem er gods, gull, diamanter og krystaller. Tenk at man kan være så heldig?

De andre kontoene er stappa, de også. 

En av disse har kontonummer uncredible. Det er den følelsen man får, når man er så heldig å få ha med seg en av disse allrighte venninnene sine på lennsmannskontoret i det man skal ta en prat om et nett-troll som ønsker deg død. Den tryggheten man kjenner inni seg når en fantastisk ung dame du kjenner allerede har søkt opp ip-adressen kvelden før, og politibetjenten viser seg å være en hyggelig kar som tar deg på alvor. 

Etterpå tar du en kaffe med trivelige folk som har både vett og erfaring nok i bagasjen til å le med deg av deg selv og dine rare fakter når du faller ut av setningen og tror det er Jørn Hoel “som sitter der borte” …men så var det ikke det han Jørn. Søren.

Så drar du og handler julegaver i september, og overalt møter du digge kjentfolk som beriker dagen med nok en klem, nok et smil og nok en: “…æ følge med dæ på blogginj din chu.” 

Så er det tid for overlevering av barn. Barna kommer, og du gleder deg til to bløte klemmer. Og hva gjør barnefar? Jo han har glemt å stikke innom butikken for å ta med seg noen poser som ble for store å bære for hu mor, så han nøler ikke, men suser ned til sentrum de ekstra 20 minuttene for å holde det han lovte. Håper han koser seg i helga. En viktig konto er et godt foreldresamarbeid.  

Du vet. Den sosiale delen. Den kan være så viktig for et menneske. Jeg kjenner folk som ikke har særlig mye av den delen. Den kontoen er tom. De sliter med ensomhet, og er i mine øyne noen amazing folks som kunne hatt mange gode venner. Hvis de bare greide å tro på seg selv. Og så kjenner jeg de som er som meg; nærmest oversosiale.

Så jeg laget en gruppe på facebook ved navn network weekend. Bor du i Trøndelag, eller er du der innimellom? Da kan det hende det er ei gruppe for nettopp DEG, og da er du hjertelig velkommen. Det er et sted for alle som vil hive seg med og være sosial, eller invitere til sosiale sammenkomster. Kriteriene er at du må respektere de forskjellige legningene og nasjonene der inne, og også akseptere at enkelte er med på festen som avholds og kaffedrikkende. Det er altså ei out shout gruppe der du kan spørre: “Hvor er det vors?” “Hvem er med på festen?” “Noen som hiver seg med ut en tur?” 

Jeg for min del har det veldig gøy hvis jeg føler for å tenke praktisk en helg ala pose og sekk.

Hvis jeg både vil ut på byen og danse fredag, rydde og shine kåken lørdag, og ha besøk og trene søndag, drikker jeg bare kaffe, vann og brus ut på fredag. Jeg har det definitivt like morsomt, pluss at resten av helgen topper det hele med superform. Er du avholds? Da er du også velkommen til å joine gruppa! Er du gay? Supert! Fra et annet land? Kjempebra, vi er ofte multikulturelle på party 🙂

Network weekend er stedet for deg som vil bygge nettverk på en morsom måte. Og for all del, ikke bare i helgene. Kaffe smaker like godt hjemme hos folk som på kafé, ikke sant? 

Ekte rikdom er til for å deles.