Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Noen ganger kjører man privat. Ingen hører, ingen ser, og ingen hverken bør eller skal se eller høre! Det er nesten så man håper det ikke finnes spøkelser akkurat da liksom.. 

Jau, det er jaggu bra ingen ser eller hører meg:

1. Når jeg står ved kjøkkenbordet og heller det konsentrerte mango-brus-skvipet oppi sodastreamflaska etter å ha pumpa nedi way too much kullsyre med hele fire trøkk, og lager en vulkan, mens jeg på veien bort til vasken sprayer ned kjøkkenet med brus, SAMTIDIG som jeg beviser at jeg stammer fra Nordnorge: “GRR ALTSÅ! FAAE….. I HÆLV… I SAT… SVART… BRUSHÆLV….!!”

2. I det jeg tørker opp søl. F eks. altfor meget klissete brus!

3. Når jeg en sjelden gang blir sittende å glo på “En mann og fire koner” og “Kirurgiske katastrofer”. Slike ansiktsuttrykk kan jeg pent holde for meg selv.

4. Når jeg think I can dance i badekaret mens jeg synger i dusjen, og jeg faller og tryner. Nesa sprakk og jeg ble ikke bare blå på foten, men svart. ….ille nok at vi hadde det travelt, og at xen (som også DA var xen… …hmm så jeg ikke et smil der tro…) fikk gleden av å både høre at jeg tryna, og se meg etterpå.

5. Når jeg sminker meg. Gaaad, de ansiktsuttrykkene jeg iblant avslører i det speilet. Sint Gandalfine, glad smurf og gummiface, det kan jeg holde for meg selv. Trist at naboene iblant må oppleve å skvette av det synet utenfor kjøkkenvinduet mitt.

6. Når jeg har PMS og diskuterer med Telia, Canal Digital og gale telefonselgere: I’m the PMS boss my dear, mohaha, I bet you loose!

7. Når jeg jogger opp tvangstankebakkene mine (…ikkelovåstoppeikkelooov!!). Jeg er støggere enn bitterstøgg akkurat da. Og det fatale er at det hender seg at noen ser meg. Men jeg bruker bad taste treningsklær, slik at de ser mest på klærne og ikke min ildrøde hissige topp. Neida, det er ikke med vilje at klærne også er fæle. Jeg er bare vant til at når det skal jobbes, er det arbeidsklær og ikke catwalk outfit som gjelder. Kuene i mormors fjøs hadde ledd, liksom…

8. Når jeg har spist altfor mye tacorester på kvelden etter alle har sovna. Explode, I say! Explode! No mercy – no feminine fancy lady!

9. Når jeg gjemmer meg i et blindsonehjørne i butikken for å klø tilbake der det klør. Relax, det er som regel på kinnet, i panna eller …yeah.. 

10. Når jeg sitter på en stol i en ring fordi vi er i ferd med å gjennomføre et meditasjonskurs. Alle mediterer, og det pustes så høyt at latteren faretruende og sviktende BULDRER inni meg. Jeg greier å drepe latteren, og ingen ser meg kjempe den vonde og knalltøffe kampen. For alle mediterer jo. Bortsett fra meg, jeg dreper latter. Nesten som en mann som holder på å …ja..  som bruker fæle tanker som …ja, som turn off. Huff.

Hva med deg? Når er det perfect at du er alene?

Flere damer jeg kjenner har fikset på puppene sine. De er nydelige, og jeg respekterer de for valgene sine. Jeg kjenner også mange som fyller på her og der, som kommer til å gjøre det, og som her tidenes mest hotte lepper fordi dem har sprøytet inn noe sprøyt i munnen sin. Dette innlegget handler ikke om å kritisere disse valgene. Alle bør få respekt som man er. Og ingen er like. Selv om jeg noen ganger vrenger med i magen min når jeg ser på programmet “kirurgiske katastrofer” i grøss, gru og skrekkslagen sofaklatt.

Men hva er det jeg senser. Er jeg ikke normal lenger? Er jeg for outsider å regne, siden jeg ikke har fikset på noen ting? Siden sminkepungen min er en original eske fra Søstrene Grene, som jeg oppbevarer på kjøkkenet, der jeg har et sminkespeil klart. For der er det som regel dagslys. Sånn at jeg ikke pøser på for mye. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Er jeg en raring, siden jeg kun kjøper sminke når eyelineren begynner å gå tom, når det er tid for mascarautbytte, og når den brune og den hvite refill øyenskyggen en sjelden gang går tom? 

For jordkloden har en svær, hot, sexy mama, restylanepreget munn. Denne munnen roper til meg som kvinne. Hver bidige dag. Gjennom internett. I bladene i dagligvaren. På TV. På kino. Jeg hører det godt, serru: “OPERER DEG! KJØP TI AV HVER SMINKETING! FJERN FINE LINJER FØR DE FORVANDLER SEG TIL RYNKER OG SPISER OPP DEG! BRUK DYRERE KREMMER! ENDRE PÅ HELE DEG! NÅÅÅ!”

Jeg hører. Men jeg nekter å svare.

Javisst har jeg et keisersnittarr som skal opereres. Men dette får jeg dekt av staten, og er av helsemessige årsaker. Og hadde det vært av kosmetiske årsaker, hadde det også vært ok. Det er ikke det. 

Det er dette forbanna maset! 

Se her! På de øverste to bildene er jeg uten sminke. Men siden jeg er født jente, skjønte jeg allerede i tidlig tenårene hva min mission som kvinne på kloden var. Det var ikke vanskelig å forstå, for jeg så det i bladene og på TV’n. Og jeg hørte jordklodemunnen allerede da. Bortsett fra at da var den ikke fylt opp med noe, den var mer klissete og rant over av gammeldags og duftende lebestift. Den ropte: “Smink deg og gå i dekning, jente! Ikke vær som du er! Dekk deg til, ingenting er bra nok her.”

Når du daglig begynner å sminke bort komplekser som 14åring, og fortsetter med det, kan det 22 år senere være utfordrende å kjenne igjen seg selv uten sminke. 

Dette fascinerer meg nok til at jeg setter på mine egne personlige breaks! Bremsene på kvinne! Det er ille nok at jeg ikke kjenner igjen meg selv uten sminke, om jeg ikke skal fjerne alle de søte kompleksene mine for alltid i tillegg.

Nei, jeg har ikke mer make up enn nødvendig i den eska mi. Nei, jeg legger ikke av penger til operasjoner og fillinger. Hvis rynkene mine plager folk i framtiden, er det ikke mitt problem. De kommer ikke til å spise opp meg, de rynkene, og jeg er ikke ute etter kjærest, så jeg trenger ikke glatte meg til for noen med et strykejern laget av botox og restylane.  Nei, jeg kjøper ikke de dyreste kremmene. Sorry, men jeg vet hva som fønker. Og jeg biter ikke på alle agnene som glinser på havbunnen.

Ja, jeg mener at trening fønker utseendemessig. Ja, jeg sverger til muskelavslappende meditasjon og masse god søvn. Ja, jeg elsker meg selv akkurat som jeg er, kompleksene mine også. Kan hende er puppene mine for store og tunge å bære på med tiden, men da går det sikkert an å fjerne deler av den bagasjen by sixty. For ryggen min sin del.

Sånn har JEG det. Bremsene på, og grenser i et kvinnesinn. For ja, jeg liker å pynte meg. Men jeg har ikke tenkt å fjerne hele meg selv for å være bra nok for jordklodekjeften! Det er ikke så nøye med å se ut som jeg er 40 den dagen jeg fyller 70. Den dagen er jeg glad jeg overlevde 50 og 60 nemlig. Den dagen skal ikke de vakre rynkene mine plage meg. Nå nei, det er ikke den slags tøv jeg den dagen skal lære mine barnebarn på 13 år!

Man kan se oss smile og prate rolig med barna våre i butikker. Vi ler og gir to søte sønner koser og klemmer. Så smyger vi oss raskt ut straks en av våre mini’s piper litt for høyt. Du vet, sånn rett før det går over til tidenes vrælekrise. Fasaden kan mange ganger være hesblesende strålende, siden vi legger all vår sjel i den stressende foreldrerollen. Ingen har vel mer misslykket bakgrunn enn oss. Får har hatt mer å kjempe for enn vi to.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Sannheten bak, ser litt annerledes ut. Ja, vi kan jo ikke ligge i ei mørje inne på kjøpesenteret og leke monstermamma og prompepappa. Jeg vet ikke hvilken instans vitnene ville ringt da. Kremt. Noen ganger tar det litt av når disse fire hobbitene møtes i hente og leverings-situasjoner. Heftig, er ordet. Det er heftig. 

I dag hadde Even vært hos pappa og bobbo (bobbo er storebror Mathias) (update new readers: Mathias har fast base hos pappan sin, mens Even har fast base hos mamman sin. Grunnen til det kan du lese her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, mine egne historier, reisen forbi polene del 1, 2 og 3)

Dette med at lillebror Even ikke er til stede alltid, passer Mathias fint. Han elsker all den tiden han får alene med pappa, og er møkka lei av sin store fan lillebror, innimellom. Ja, tiden med pappa er viktig. Det er jo en superpappa det er snakk om, tross alt. Mens lille Even, han er en liten mammadalt. 

Pappa Tore og jeg kan prate og le, og kjenne på verdien i det å være samstemte i oppdragelsen. Noe som ikke alltid er populært hos Mathias. Han kan ikke lure oss. Vi er enige om svaret. I dag satte han seg ute ved trappa i demonstrasjon. 

Sannheten bak vår blide glade hobbitfamilie-fasade i butikker og andre steder i samfunnet, er altså, når ingen ser oss: lekeslosskamp med hvinelyder og latebrøl. Dessuten får Tore pappa og jeg, streng oppdragelse av vår eldste sønn, som mener vi begge er noen skrytepave-foreldre bare vi nevner noe positivt som har skjedd. Vi er dessuten enige, denne mamman og pappan, og det er dødskjedelig. Ikke har vi mye peil på data heller. Blæææ. Det er mye mye mer, altså, med disse trege foreldrene i følge Mathias, men jeg vet ikke om jeg tør skrive det her.

Det kan lett hende fasaden slår sprekker snart. Vi skal alle fire innta Leo’s Lekeland i Trondheim om noen dager/uker. Der kan det jaggu hende vi får utfordringer, for det er ikke sikkert vi greier å la være å leke der. Neida, det er ikke fasadesprekkgrunnen. Å leke liksom.. Det er nok mer grensesettingen som kommer til å slå sprekker der.

Eller skal vi bare slippe dem løs og ta oss en coffee, Tore? Anyway, takk for suverent samarbeid, som vanlig, you rock, dad. 

Nå har det skjedd noe annet bak fasaden her. Jeg har vekket til live igjen selveste filmnerden i meg, faktisk! Gammeldags og uten stasjonær internet som jeg er, kan jeg ikke som andre leie filmer på nett. Og jeg rotet bort fjernkontrollen til Blue ray spilleren for lenge siden. Nå har jeg kjøpt ny fjernkontroll, finally, og er rett ut på filmkjøret igjen. Aaah, I Love it! 

Kos deg bak DIN fasade
 

Lørdag kveld skjedde noe ytterst sjeldent i Trøndelag, nærmere bestemt i Stjørdal by. 

I det de siste flyene hadde landet og de aller siste flyene tatt av på Værnes flyplass, kunne noe ræl høres oppe fra lia.

En av disse damene hadde nylig fylt førti (gjett hvilken. Nei ikke gjett…) og hadde bestemt seg for å dra med lillesøstra si, som ikke er så liten lenger, ut på byen. 

Der lærte ganstersøster førti at det er en dårlig idé å ikke bare fyke til Trondheim, siden Stjørdal lå rimelig stille og øde (folkens kom dere ut. Er det krise så drikk kaffe! Og brus! Vær sosiale!) Men litt folk fant vi da. 

At jeg ga ut søs sitt nummer til en fyr, var imidlertidig en tabbe jeg, og iallefall hun, ikke kommer til å gjenta, da telefonen hennes ringte natta lang. 

Nei du ekke mye gangsta, søs Silje. I voksen alder begynner vi å bli bedre kjent. Og jeg må innrømme at jeg synes du er coolere enn en gangsta, whatever a gangsta really is

Takk for en gøyal kveld

Jeg kan gråte litt ekstra sippete av rørende scener på skjermen. Er det funny, kan jeg le med den virkelig styggeste latteren jeg har. Jeg kan bruke første trinn i kjellertrappa som skittentøysdunk når jeg har det travelt, og jeg kan både rape og gi lyd fra meg på andre måter. Når jeg har jogget langt, kan jeg svett som fy danse rart i stua. I den samme stua har jeg mye besøk, og det akkurat når det passer meg  Jeg er single, og danser kun etter min egen pipe.

Jeg skviser dette innlegget inn mellom filmene Birkebeinerne og How to be single, hvorav jeg nettopp har sett sistnevnte. I kveld skjemmer jeg bort meg selv grundig med filmer og egenkomponert brus. Smashing. 

(Selv om en eller annen anonym luring nok mener jeg ikke fortjener å skjemme bort meg selv, siden h*n har kommentert “du burde dø” under et av mine innlegg. Ja vi skal jo alle dø her på kloden, så det er ikke bare sånn at jeg “burde”. Jeg -skal- dø, jeg også. Sorry mac, men dette såret ikke meg. Døden er jo naturlig den. Du får ikke stoppet tastaturet på denne dama, bare ved å slenge ut eder og galle. Beklager dette på det dypeste. Kanskje. Muligens. )

Back to basic.

Etter jeg har sett denne morsomme filmen om singellivet i New York, slår det meg at jeg ikke er som de fleste andre. “Alle” de andre single, som er på vei mot et forhold. Jeg for min del, er i mål. Fy skam meg. I mål, som single?

Eksperter, religiøse og forskere strides. Noen mener det var apene. Noen mener vi kom fra havet. Krabbende opp som pattedyr. Eller var de forfedrene til apene? Andre mener aliens er opphavet til human beings, og så er det de som tror det er Gudene’s verk, dette menneskelige livet.

Jeg forbeholder meg retten til å tenke selv hva angår nuet. Uansett hvor vi kom fra, er jeg høyst usikker på om meningen med det hele var å dele hule/rede/hus/kåk/leilighet med et eneste annet voksent menneske for resten av livet.

Jeg respekterer andre og deres behov for nettopp dette med å dele bosted. For all del, hvis dere kan holde ut med hverandre’s lyder, lukter, uvaner og bølgende sinnsstemninger for resten av livet, så er jo det genialt i mine øyne. Særlig hvis det gjør dere lykkelige.

Men det gjorde ikke meg lykkelig.

Jeg er ikke laga sånn at jeg blir glad og lykkelig av en mann. Heller ikke dyre lamper, malerier, ting og tang. Et bryllup der jeg ville vært den selvlysende bruden med alles øyne på meg, ville ikke passet for min sjenerte natur. Og et samboerskap kunne jeg ikke villet garantere til evig livstid etterpå. 

Så hva om meningen med livet mitt er annerledes enn med ditt? Hva hvis jeg står sterkere alene? Jeg har så enormt dype følelser, at jeg som regel mister meg selv i et forhold. Gir alt. Skrur på kraner i ørkenen og lar mine egne behov tørke ut. Glemmer meg selv.

Som singel og fri, kjenner jeg at dette er det riktige for meg. Det er nå jeg har energi til barna mine og alle vennene mine. Her i mitt rede kan jeg trekke meg tilbake, og jeg trenger aldri å gå på tå hev for å ta hensyn til noen som helst annen voksen uten lyddemper. 

Jeg sier ikke at jeg for alltid kommer til å være single. Men det er meget mulig at jeg aldri kommer til å flytte sammen med et voksent menneske. 

Jeg var ikke gift da jeg var en alien heller. Var singel som pattedyr da jeg kravlet opp av havet også. Og som apekatt var jeg litt av en tøs. Gudene vet hvorfor.

Jeg har hatt dårlige venner. Og jeg har hatt, og har, gode, ekte venner. Du var en sånn dårlig venn. En fake tassebass som likte å henge med meg da jeg var ung, feilmedisinert, angstpreget og deprimert. Da var jeg bra nok for deg. Da slapp du å stå på det synkende skipet alene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nå må jeg bare takke deg. For etter at jeg for ca 10 år siden brøt kontakt med deg, har du kommet med to klinkende klare tilbakemeldinger.

De går slik:

Nr 1: Jeg har forandret meg, og det er visst helt krise. Ikke bra. Nei fy søren altså.

Nr 2: Jeg har visst blitt “overfladisk”. Jepp. Nei altså, dette ekke bra! Føsj. Nå må jeg ta meg sammen.

Tusen takk, gamle “gode” “venn”, som jo tross alt kjente, og kjenner meg myyye bedre enn meg selv, til tross for at jeg aldri delte mine innerste tanker og idéer med deg, for at du forteller meg HVEM jeg er. 

Dette setter jeg altså SÅ umåtelig stor pris på, særlig fordi jeg ikke ante no shit om at jeg er slik; overfladisk. 

Nå skal jeg takke deg enda grundigere. I detalj. Ja nei, for man er ikke menneske for å drive å “forandre seg”, hva? Nei fydda. Dette ser vi jo allerede på oss humans som spedbarn. Vi endrer oss ikke, hverken psykisk eller fysisk. Nei det er ikke naturlig å holde på å forandre seg. På 18årsdagen våres kryper vi fortsatt rundt på ei matte på gulvet med sutt og bamse, mens vi gogo og gaga med de jevnaldrende vennene våre. For ikke å snakke om foreldrene våre, som jo heller ikke har forandret seg det spøtt siden sin fødsel.

Litt av en verden dette, ja. Knis. Gaga. Gogo. Wræl.

Ja nei nå tok jeg litt i. Sånn ER det jo ikke. Men ellers må vi påpeke at lite endrer seg her i verden hva? Man lærer aldri noe nytt, eller? Ordet “utvikle”, det betyr ingenting. Neh. Vi er stillestående og skifter aldri aldri hamm. Vi forelsket oss aldri. Flytter aldri sammen med noen. Rusmisbrukere slutter aldri med rus, og endrer aldri livsstil. Unge blir aldri eldre med annerledes klær og hårstil. Ingen utdanner seg. Alt står stille på stedet.

Takk for at du minte meg på at jeg må skjerpe meg. Slutte å drive og holde på med å “forandre” meg sånn. Nei jeg skulle virkelig holdt meg til de derre angstanfallene, den lille hybelen og de medisinene jeg fikk som gjorde meg mer crazy enn jeg er! Takk. Du var en “god” venn du. Og nå er jeg desverre ikke bra nok for deg lenger. Huff å lell. Du som var så “ekte” en venn, i følge deg selv 

Selv om jeg aldri så deg da jeg behøvde deg som mest. Selv om jeg satt på bunnen og gråt på psykiatrisk institusjon etter en traumatisk psykose som gjorde at de måtte ta fra meg barnet mitt. Selv om jeg tok livets mektige utfordringer på strak arm gang på gang, mens livet ga meg juling, uten at jeg så snurten til deg. Jeg så deg heller ikke da jeg mistet pappan min på bursdagen min. Det var tøft, men heldigvis har jeg så mange gode venner som alltid har vært der for meg fordi de kjenner meg. De er på mange måter mine fjerne slektninger. 

Ikke for det, ta det ikke ille opp. For jeg FORSTÅR jo deg. Hvorfo skulle DU, selveste DU, ville henge med ei som har blitt så overfladisk som MEG?

For det vet jeg jo nå. Du ropte det til meg i går på en fest i den lille byen vår, at jeg har blitt overfladisk. 

Men ja, du har jo rett. Takk for innsikten du gir meg i meg selv. For jeg må jo være utrolig overfladisk, siden jeg ikke var enig med deg i dine negative ytringer om Syriske flyktninger. Siden jeg ikke hater Kim Cardashian, og siden jeg ikke lenger dykker ned i crazy selvmedlidenhet og innbilte sorger.

Du kjenner ikke igjen meg. Og det er jo helt grusomt. Jeg lover deg å gjøre noe med dette, slik at jeg kan være bra nok for deg igjen, min “venn”. Jeg vet jo at du “kommer til å være der” for meg når livet stormer og jeg trenger en stødig hånd å holde i. En slik stødig hånd har du jo “alltid vært” for meg i fortiden.

For når du sier det… jeg lever et skikkelig overfladisk liv. Hver gang jeg får en suss og en kos av sønnene mine, og hjertet mitt smelter mens lykketårene presser på. Ja da er jeg jo litt overfladisk. Grunnen til at jeg har så mange gode venner, er jo også fordi jeg er overfladisk. 

Jeg handler inn klær og mat til barna mine, gjør husarbeid, sørger for en trygg tilværelse for to coole barn, (som du aldri har møtt da men…), kjøper klær til meg selv på salg og er aktiv på bruktmarkedet. Dette er jo aldeles usmakelig. Dette må jeg slutte med. Makan til materiell overfladiskhet.

Nei jeg burde heller bruke de pengene på sånnt som du gjør. For det du gjør i ditt liv, er jo helt riktig for meg og barna mine, i vårt liv. Vi er jo klonet, du og jeg, “kompis”.

Gleder meg til å henge med deg igjen. Tror jeg må begynne å røyke, som før, for å være sikker på at jeg er cool nok. Må nok endre på så og si alt ved meg, slik at jeg passer inn i ditt liv igjen.

Og jeg må nok slutte med å lytte til andre sine betroelser. Må nok slutte å drive å være sånn til å stole på. Nei Gud så kjedelig for en sånn spennende fyr som deg. Oh lord, du som har rett i alt. Jeg takker deg, priser deg, og bukker og neier, for viktige og informative påstander om HVEM JEG ER! You really rock, dude 

…men du.  Jeg har tenkt litt på det. Det er så mange endringer du krever av meg for at du skal like meg. Jeg tror ikke jeg gidder. Tenker jeg vil være akkurat som jeg er jeg.

What’s up? Tør du spørre?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Fire crazy damer (ja, crazy, I promise you that) har samla seg i et eneste stort zumbavrikkende lattervræl nede i Stjørdal sentrum. 

Linn Alice og jeg er fanget her sammen med to zumbainstruktører ved navn Ankie og Divanelys, og jeg for min del er home alone hele helga.

Og hva babler vi om, før flere ankommer bygningen? Overskriften. Vi snakker om overskriften. 

…og vi drikker litt overskrift.

…og jeg mottar warnings fra damene i Trondheim by (klem til dem)

We might be back 2morrow.

Nå skal det flires, skåles for livet, zumbadanses og …og …og flireskåledanses!

God helg god helg og atter god helg

Du lister deg stille inn på badet. Kan ikke låse. Har holdt deg lenge nå. Det har blitt en vane, og tilnærmet lite plagsomt, dette med å fortrenge sine behov. Så prøver du så godt du kan å gå på do. Det ser ut til å gå bra. Krabbaten ser ut til å være opptatt med lekene du satte fram. Og musikken. Og smokken. Og bøkene. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Men han har lært seg å gå nå, og kommer seg fortere frem.

Damtidam, boo, der står han plutselig. Som et barn i en grøsserfilm. The orphan eller noe. Vips. Ut av intet. Akkurat nå som du endelig skulle få ut møkka. Han tar tak i mammaknærne, og du husker at det er neggelkippedag i dag. Så strekker han armene opp mot deg og vil i fanget.

Noensinne gjort gått på do med en liten tassi i fanget? Det er det ultimate av det oversosialeste du kan gjøre. Spaaace.. Time alooone.. Men jaja, hyggelig med selskap. Not allways. But. Yeah.

Dette er minner som strømmer gjennom hodet mitt i det jeg snoker i bøkene på Stjørdal’s bokhandel, og finner Malin Meekatt Birgersson’s bok “La mamma bæsje i fred!” 

Jeg fåååår så lyst til å unne meg den, men må nok prioritere bleier, mat og annet nødvendig stuff. 

Neste gang jeg ser boka, er jeg på en hektisk handlerunde i Trondheim sammen med ettåringen min som ikke er ettåring siden det er en måned igjen til han fyller to. Som småbarnsmamma og samværshjem for min 7åring har jeg blitt for nærliggende dement å regne. Ting blåses ut av hue mitt støtt og stadig, og jeg aner behovet for en aktivitetskalender (spm forøvrig henger ubrukt i stua. Jeg bruker tid på å studere den. Venne meg til den.) 

Igjen ble jeg stående å bla i “La mamma bæsje i fred”. Jeg elsker slike ekte bøker, skrevet av kloke og ærlige foreldre som nekter å sannhetspynte. Det letter forhøyede mammaskuldre enormt å lære at det er helt vanlig å innom alle de positive OG negative sidene ved foreldrerollen. (les: Også Henriette Steenstrup og bloggerene CasaKaos og Pappahjerte har gitt ut bøker i samme sjanger.) 

Igjen var jeg streng mot meg selv. Må skulle det prioriteres klær til barna, ingen bok! Fader å…  

I dag, endelig, var det MIN tur! NÅ har jeg unnet meg boka! 

Så her ligger jeg, ved siden av en stor ettåring som la seg litt sent i kveld, som får ta badinga i morgen, som fikk både is og kjærlighet på pinne hos coole folk som vi besøkte i dag, som må ta badinga …ja det både nevnte og glemte jeg at jeg nevnte, og som sovnet med et smil om munnen i kveld, supertrøtt. For hver kveld og hver morgen tilgir han meg at jeg presset ham til tannpuss. Også i kveld. Jeg fikk kos, og han sa “Gjla i gæ” som betyr “Gla i dæ”.

Nederst nede ligger klær som skal vaskes. Det passet ikke meg i dag å vaske dem. Det er brannfarlig å sette på den maskina og gå fra kåken har jeg forstått, og vi er mye ute. Kanskje det passer i morgen? Kanskje ikke. Da skal den lille store ettåringen min reise til pappan og storebroren sin, dagen er stappfull, og denne mamman skal ta seg en fest med amazing ladies. Damer det er en gave å tilbringe tid med. Klærne kan vente, no need to hurry.

Takk oh mother earth for disse moderne bøkene om virkeligheten bak foreldrerollen. Det er snakk om formidling laaangt fra perfektivisering, og virkelig morsomt lesestoff.

Og var så dette innlegget sponset? Neida. Litt lat kanskje jeg da. Kunne sikkert for lenge siden bedt om å få denne boka gratis for å reklamere om den. Og jeg mener ikke det ville ikke vært noe galt i det altså. Jeg er bare ikke vant til det.

Så kjære Malin Birgersson, her er litt gratisreklame til deg. 

Og nå skal det LESES! Etter jeg har hentet mandelpuddingen som står i kjøleskapet. Minsten sover jo, lykkelig uvitende om mammas utskeielser. Spise på sengekanten? Nei fy og fy, det gjør aldri jeg. Ikke rent fasademessig. Bare kanskje. Happens here and stays here, tenkte jeg. Bortsett fra at jeg skrev det her nå. For en MOR! Spiser på sengekanten! 

  God kveld fra Lykketoppen

jæcpjxohxoy