Din historie. Din historie er den ultimate for meg å skrive. Jeg har kjent deg i noen år nå, og hver gang jeg tenker på hva du har vært gjennom, og fortsatt sliter med, presser tårene på. De presser på nå også.
Men jeg tar min egen tunge ryggsekk på og vandrer videre. Tårene i øynene mine skaper et speil. Jeg lar dem alle speile seg. Slik de har speilet seg i dine tårevåte øyne i årevis. Uvitende. Blinde. Dømmende.
Slik de har dømt deg nord og ned og lekt dommere. Forsøkt å knuse deg, til du knapt kunne reise deg.
Om de så hadde grunn til å prøve å ødelegge deg, hadde de ingen rett til det.
Som jeg brenner etter å skrive for deg. Ser du ikke selv at du kan løfte hodet nå? Skjønner du ikke selv at du kan være stolt av alt du bærer på i ryggsekken din?
Stories to write. Words to tell, I’ve got stories to tell. Mange, mange. Og du skal vite, at hvis den dagen kommer, at jeg får lov til å lytte til din og fargelegge den med ord, skal jeg gjøre det med like mye verdighet og æresfrykt. Jeg skulle skrevet den så magisk og vakker, at du sakte men sikkert hadde løftet det vakre hodet ditt igjen.
Jeg ville ikke bare skrevet dine tanker for deg. For flere, mange flere.
Min venn. Jeg tror tiden snart er inne for at de har stjålet nok av din verdighet og trygghet. Hva som har hendt i fortiden, er noen ganger mørklagt, og lider du enda er det på tide at tårene dine endelig får trille.
For aldri kjenner du deg trygg. Alltid føler du deg ensom. Hver dag bøyer du hodet i evig sorg og smerte. Jeg greier ikke å overbevise deg om at du ikke er ensom. At du er bra nok for oss alle. Du druknet for lenge siden i et mørkt tjern laget av sorg.
Noen ganger, min venn. Noen ganger tror folk at de vet. Noen ganger dømmer folk fortsatt hekser til å brenne på moderne, uskyldige bål. Jeg vil så gjerne banke i bordet, og snarest hente deg ned fra bålet før du brenner opp. Min venn. Du har lidd nok nå.
Jeg tror ingen ville lide av å bli bedre kjent med deg, slik de tror de kjenner historien fra før. Jeg vet du er redd, men jeg tror ikke du har noe å frykte. Jeg forventer av folk at de slutter å speile seg i dine tårevåte øyne, og heller hjelper deg å tørke dem.
Du er ikke egentlig ensom.
Du bare trekker deg unna som en fugl flyr sørover om høsten.
Du prøver å finne varmen.
Men du rekker aldri fram i tide, for dem har skadet vingene dine lenge før du forsøker å flykte. Hver eneste gang. Hvert bidige fluktforsøk.
La meg hjelpe deg å fly. Tro på at jeg vil deg godt, min kjære kjære venn. La meg reise sammen med deg til et sted i fortiden der du mistet deg selv. Vi må finne deg igjen. Du må fly igjen.
Det er ei talentfull ung dame jeg kjenner, som bærer på musikalske evner. Men selvtilliten er for tung å bære på. Kanskje var det den hånlige mobbingen de trampet henne ned med. Kanskje er det hele den kritiske verden som stanser henne. Uansett går kloden glipp av et enormt talent.
Han er kunsthåndtverker. Tryller frem produkter fra en annen verden. Alt fra mat til treverk. Han elsker naturen, og man skulle tro det var en magiker man hadde med å gjøre.
Men det er ingen magiker. Det er en mann jeg kjenner. Som kjemper hver dag mot et selvbilde mer rufsere enn alle skoger han har tråkket seg gjennom. Kanskje var det rusen som tok selvbildet og knuste det. Kanskje var det følelsen av å ikke tilhøre verden.
Eller ensomheten. Kanskje var det ensomheten som fjernet selvbildet og gjemte det.
Uansett går universet nok en gang glipp av en stor multikunstner.
De er det usynlige folket.
Du hører dem ikke når de synger. Du ser ikke maten de lager. Eller treverket de kreerer. Tegningene de tegner. Klærne de syr. For ikke å snakke om idéene som farer gjennom hodene deres hver time av dagens lys, og i nattemørkets drømmeland.
Men jeg hører dem. Jeg ser dem ofte. Og jeg river meg i håret hver gang jeg skimter den manglende selvtilliten deres.
De er det originale folket. De diagnotiserte. Tidligere rusmisbrukere. Genier.
Misforstått av det “normale” folket. Dømt nord og ned. Holdes der nede av fordommer og kritikk mot det nye og det ukjente.
De er det usynlige kunstnerfolket.
Når sluttet dere å se dem? Var det da verden brente de uvanlige “heksene”? Var det under lobotomiens tid? Hvor ble det av den sunne galskapen, i den store kunsten?
Hvis vi vil bevare den verdifulle kunsten, må vi slutte å tråkke på hver eneste usedvanlig originale spire vi ser, i frykt det ukjente. Vi må løfte dem opp og helbrede våre underground kunstnere, slik at Leonardo Da Vinci’s mentale ætt blir synlig igjen.
…dere skulle hørt henne synge, men hun trives best med dyrene. De svikter henne ikke. Hennes behov for å være med dyrene, sier alt om hennes sans for det som er ekte..
…dere skulle sett maten og verkene han lager. Men han gjemmer seg bak angst og innbilt ensomhet. Mens han i virkeligheten er en hyggelig, likanes kar..
…dere skulle sett klærne hun syr. Slik en kvalitet. Men hun sliter psykisk, og gjemmer seg, hun også. Hun er så allright ei dame, og en kaffeprat med henne er trivelig. Men hun gjemmer seg…
…dere skulle sett kunstverkene han tegner. Men han er opptatt med å tegne. Han har ikke tid til berømmelse, heder og ære. Han er takknemlig for at han lever…
Dine private shades of Grey. Din egen måte å føle deg stilig på ….is pretty private, huh?
Da er det lovely at du her inne kan handle dine smashing klær og undertøy i all hemmelighet og seriøsitet, hvorpå det blir deg diskrét tilsendt.
Og det til 10 % avslag på alle dine kjøp.
Gå inn på http://erotikk1.no/shop/ , bruk kode polene for å få 10 % avslag, og handle i fred og ro.
Skroll gjerne videre og ta en titt på forbipolene’s originale bildegalleri over klær Erotikk 1 har i sitt sortement. Inne i nettbutikken vil du også finne undertøy fashion modern outfit.
Det brenner. Det brenner. Du er ung, og en illusjon overtar ditt indre, fordi du lar det bli en selvoppfyllende profeti: Du smelter ned til en skjelvende klump til skue for sosieteten, og dine eldgamle hekseklær smelter inn mot huden din. De sårer deg og du lar dem brenne deg. Du er ung, og de vinner fordi du mangler erfaring.
Du innser at alle bålene var fake, mens du var ekte, og alle tankene dine …var kun tanker..
Stål. Nå rimer du på bål, men du kan ikke brennes. For du kommer deg unna lenge før det går ille. Du er stål. De kan brenne så mange bål de bare vil. Dem kan ikke såre deg mer. Du er stålsatt.
En vakker dag. Den dagen var vakker. Du minnes den dagen. Den var vakker…
….en slik vakker dag innser du at du er fri. Du har ikke smeltet til en klump på ordentlig. Du kan løpe. Bruke flammene til å brenne broer. Komme deg unna. Kutte kontakt.
At de ikke liker deg, er ikke verdens ende likevel. Sky’s the limit, og kloden er rund; du lærer med årene at der ikke finnes en verdens ende i ditt runde hode.
De kan ikke drepe deg med hatefulle tanker og imaginære gapestokker. Årene viser dem karma, og de må innta sine egne stokker med gapende overraskelse.
Slik er livet, lille venn. La dem ikke få deg til å tro at det er best du bryter deg selv ned. De kan hverken brenne eller lobotomere deg lenger.
Og du. Du kan løpe.
Hvis ikke kan du la være å tenke på dem.
Eller du kan brenne en bro eller ti, og pleie deg selv i ro og fred.
De er dramasøkende, surrende fluer, og hører hjemme omkring skiten. Du, du er god og ekte. Du er ikke dirt, men ren kvalitet.
I det du tar kontroll på ekte vis, over flammer og ild i tørt gress, kjenner du at det er nå du skal begynne å leve. Det er nå du skal se dem inn i øynene med brennende iris, og være stolt av hver eneste lille bit av din fortid.
Det brenner. Det brenner, på noen broer i sør, og i et par bridges i nord. Det fyres i vest og det brenner i øst. Men denne gangen var det DU som satte fyr på treverket. Med stål i hodet og varmt, hett, levende hjerte.
I det støvet legger seg, blir det deilig å puste. Som etter tårnet i den store Arkana har falt, kan du tørke støv av det som holdt ut i stormen. Det du nå sitter igjen med, min venn, er kloke sjelevenner og ekte folk som aldri ville brent deg til kull i tankene med kreftene sine.
Jeg vrrrrenger opp harman/cardon og lar Alanis Morisette rope inn i ørene mine: “…ENOUGH ABOUT ME, LET’S TALK ABOUT YOOOOU FOR A MINUTE! ENOUGH ABOUT YOU, LET’S TALK ABOUT LIFE FOR A WHILE…!”
…hvilket er nøyaktig hva dette innlegget skal handle om, her oppe i lykketopp-stuggu, mens ertene og potetene koker, kjøttkakene stekes og oppvaskmaskina putrer. Jeg har nøyaktig en halv time på meg før samvittigheten min stille kveler meg dersom jeg ikke henter toåringen i barnehagen. Ja for han er ikke ett år når han fyller to om under en måned..
Jeg svitcher over inne på spotify, og lar Kurt nynne til meg fra Nirvana: “Come as you are, as I want you to be..”
På bildene ser dere Linn Alice og meg. Vi kommer fra et sted som kalles 80tallet’s nittitall. Vi kom til verden på en tid da internett var et uoppfunnet ord, og telefonen hang fast i veggen mens vi var fri som fuglene. Bortsett fra at vi ikke kunne fly for real.
Jeg tok meg en prat med Linn i dag, mens kaffen koffeiniserte oss på en kafé her i den lille landlige pregede byen vår. En by med ei gate. Kremt host. Jeg skal ta denne praten med dere lesere også, her og nå. For jeg har en issue.
Som blogger anbefales du å vise leserene bilder fra hverdagen din. “Leserene vil se deg nå. Her og nå. Fra nåtiden!” Er råd som gis oss bloggere. Dette er vel og bra, bortsett fra at livet mitt og hverdagen min langt fra er glamorøs. Det er denne bildetakingen som plager meg. Jeg blir rett og slett flau av å ta bilder. Kanskje er det fordi det er meg ukjent. Noe fremmed. Samt at man får oppmerksomhet i det tiden plutselig stanser fordi et bilde skal knipses. Jeg er ikke så begeistret for oppmerksomhet, og er innerst inne sjenert.
Jeg kommer fra en tid der vi mye sjeldnere tok bilder, og jeg har nok en liten jantelov skrevet på skuldra mi som ofte stanser meg i å ta bilder. Dessuten vil jeg liksom ikke “plage” de rundt meg med å spørre om jeg får lov til å eksponere dem for alle og enhver inne i bloggland.
Linn hadde et klart svar på det hele: “Dette må du bare venne deg til, Helene! Tenk på alle som snapper da..”
Jeg skal herved skjerpe meg, og bli mer moderne hva angår det faktum at foto er en viktig formidlende part av selve bloggingen.
Vær tålmodig med en gammal nittitallsfreak, however… for det å vise dere hverdagen min per nåtid var aldri grunnen til at jeg begynte å blogge. Det var to alternativer for å unngå å risikere å ta med meg mine hemmeligheter i graven:
1: Leie en bankboks, skrive mine historier per hånd, og lagre dem i bankboksen. Det var imidlertidig mer risikofylt. Papir kan ta fyr, den dagen den bankboksen åpnes.
2. Opprette en blogg og skrive i vei.
“Ingen kom jo til å lese denne blogg-greia uansett”, så etter et års nøye vurdering, ble trønderine forbipolene opprettet.
….så ble jeg, mot alle odds, glad i å blogge. Fordi der kunne jeg skrive. Jeg er svært takknemlig for å ha et sted der jeg får utløp for skrivetrangen min.
I dag vet jeg at jeg har mange lesere. Innimellom flere enn dagligdags. Og noen ganger når jeg lesertalltopper. Dette er alle forfattere’s store glede. Når noen gidder å lese det du forsøker å formidle.
For å være helt ekte ærlig med dere, tør jeg påstå at den noe rufsete, komiske og uglamorøse hverdagen min, neppe er til annen nytte enn hverdastrøst for deg som føler for å se at andre heller ikke er perfekte.
Jeg lover å skjerpe meg as soon as possible hva angår hverdagsblogging innen bildetaking. Jeg skal ydmyke meg selv knallrød og spørre mine venner og familie om det er lov å leke plagsom fotograf. Og jeg skal prøve å sørge for at dere får mer innblikk i en bipolar mamma’s skrullete tilværelse.
Samtidig gir jeg meg ikke med det jeg lenge har brent for, nemlig: Enough about me, lets talk about YOU for a minute. Come as you are.
Jeg vil skrive om DEG.
Jeg vil lytte til DEG.
Derfor har jeg flere prosjekter på gang som handler om alt annet enn meg. Noen er kjente fjes og navn fra media, noen ikke. Noen har muntre innslag å komme med, for å balansere de triste og dype innslagene. Det er alvor pakket inn i humor. Alltid har jeg et halvt år fram i tid planlagt. De historiene som nå står på vent, er meg breathtaking, og jeg begynner å bli klar for å skrive dem. Men det innebærer reising og planlegging for å få skrevet dem. Det å få sette ord på dem, kommer til å bli som å hoppe i fallskjerm for min del.
Noen lever, noen ga opp. De fortjener alle mer av min skrive-energi enn det å fikse på fasaden min for å vise den fram.
Så dersom dere vil se mer hverdag her inne, kan det ikke bli annet enn rufsete og glam-fritt. For jeg er ikke her for å late som om jeg er noe annet enn det jeg er: en nittitallsfreak fra åttitallet. Sånn er det bare, og jeg har ikke tenkt å lakkere neglene mine for å jukse, når dem i virkelighetem ser ut som terningkast under null…
Hva mener DU? Er du komfortabel med nåtidens fotoknipsetidsalder?
Velkommen til en butikk som vil gi deg det du trenger for å føle seg enda mer sexy. I dag vil vi vise deg et glimt av flere tusen slags varer i et spennende og moderne sortement.
Disse deilige støvlettene, samt mange flere one kind of long boots, får du kjøpt inne på Erotikk 1 i Dronningens gt 40 i Trondheim. De er exclusive å få kjøpt der.
Har du lagt merke til den nye banneren inne på forbipolene.blogg.no? Trykk på “meny”, og der vil du finne denne, der det alltid er salg. Du trenger ikke lenger oppsøke en erotisk butikk, med mindre du er i nærheten av Dronningens gt 40 i Trondheim da. Nei, du trenger ikke ta på deg skoene and leave the buildning for å lete etter en tilfredsstillende butikk. Du kan sitte i ro og mak i sofaen og handle alt det andre du trenger rimeligere gjennom å trykke deg inn på denne banneren, og det vil bli sendt til deg diskrét.
Vær hilset, alle damers drøm: W 500 Magenta Lace pro womanizer! Den fantastiske stimulatoren som gir deg multiorgasmer uten å røre deg der du vet.
Denne nydelige skapningen på 12 cm lengde, med en diameter på 6 og tysk superdesign, vil minne deg om en vibrator. Men det er noe helt annet. Den er dessuten å få kjøpt i mange forskjellige design og farger.
Womanizer bruker heftige trykkbølger for å gi deg nytelse, og er den første i verden med slik type stimuleringsteknikk.
Damer, dette er verdt å prøve. Som mine lesere vet, er jeg en innbarka selvstendig feminist. Og nå har jeg lyst til å feire alle de tøffe, råe, coole damene her til lands. Denne verdensnyheten er verdt pengene, og jeg ønsker å gi leserene mine muligheten til å kjøpe denne litt rimeligere enn i butikkene. Så du får kjøpe den til 10 % rabatt.
Ta en titt innom Erotikk 1’s nettbutikk her, bruk promokode polene, og få 10% rabatt på alle dine kjøp: http://erotikk1.no/shop/
Velkommen til å dele denne på sosiale medier, vi er stolte av denne kvinnevennlige verdensnyheten.
On the edge? Ikke mer enn bladhyllene på dagligvaren… Join us rather on the o’s edge 😉
Mannen i 50årene skulle teste analkuler, så han dro til en amorøs butikk og kjøpte seg slike på rad og rekke på tråd, for han hadde lest på nett at det kunne oppstå vakum der bak hvis han puttet oppi en gjenstand. Det kunne jo gå riktig ille.
Glad, fornøyd og spent, dro han hjem for å teste herligheten.
Det tok ikke lange tiden før butikken ble ringt opp, og den samme mannen prøvde forgjeves å beherske seg på andre enden, bokstavelig talt.
-“Jeg var nettopp innom dere og kjøpte slike analkuler, og så røk tråden. Den siste kula sitter fast i rektum!”
Mannen ble rådet til å prøve klyster, og dessuten til å oppsøke kyndig legehjelp dersom han følte enden var nær, for å si det slik.
For å få tak i klyster måtte han ut blant folk for å kjøpe det. Forgjeves. For et visst vakum måtte den kula ha laget; den kom bare ikke ut, og mannen måtte ringe legevakten.
Legevakten, som langtfra var ukjent med slik type problemstilling, sendte ham rett til sykehuset. Det var de heller ikke uvant med gjenstand i baken; ja den er jo som baken den smaken, så de forsøkte å vise respekt likevel.
Det er en alvorlig tilstand dersom en gjenstand man har puttet i endetarmen skaper vakum og suges innover. Mannen måtte opereres, og denne gangen gikk det bra…
Annonse:
Dersom du ønsker å få profesjonell kunnskap før du kjøper sexleketøy, gå innom butikken Erotikk 1, Dronningens gt 40 i Trondheim, eller les om produktene før du handler på nettbutikken deres http://erotikk1.no/shop/
BRUK PROMOKODE polene, OG DU FÅR 10% rabatt på alle varer du kjøper i denne nettbutikken. Del gjerne dette innlegget i sosiale medier, slik at dine venner også blir oppmerksom på dette fantastiske tilbudet ☺👍
Denne topp moderne erotiske butikken er per nåtid lavest på pris og best på utvalg, fra før, og handler du gjennom denne bloggen får du altså ytterligere 10% rabatt.
Ps: Man kan kjøpe sammensatte analkuler med håndtak inne på nettbutikken… safe stuff 😉
Vi har vært sosiale som fy i dag. Som fy, fordi jeg er altfor dårlig til å ta bilder. Vil liksom ikke bry dem rundt meg med å knipse i vei. Så dere får nøye dere med en flæw flau selfie. Jeg er jo fra 80tallet. Vi drev hverken og tok selfies eller aloties på den tiden. Bare med engangskamera og sånnt, nøye tenkt ut og oppstilt. Og jeg lyver nå, selfies tok vi i sånne passfotobokser. Men however, jeg ekke vant til å ta bilder av folk, fe og meg selv. Lover å prøve å venne meg til det, så dere får se mer av livet rundt meg her inne.
Jeg tenker på alle de coole damene jeg møter. Så fantastiske og så verdige i sin atferd. Ville og modne. Snille og rampete. Ærlige og herlige.
Barna og jeg junket på grillen med nabodama og barna hennes. Det var nok litt av et syn, og ganske så heftig for ørene vil man tro. Vi trøstet oss med at i Spania er jaggu restaurantene laget for barn også. .
En bekjent av meg satt på bordet ved siden av. Hun kunne fortelle at hum har lest hvert eneste ord jeg har skrevet her inne på forbipolene. Og det er mye, det. Tenk at hun sa det til meg. Noe så snilt. Det er litt av et kompliment å få høre at ei så grepa dame gidder å lese alt jeg skriver.
Vi skulle ta bussen til søstra mi, og jeg ble stressa og sur av klemma til tidsklemma. Men hvem dukker opp før bussen rekker å stresse meg enda mer i regnet? Jo en sånn reddende venninneengel. Du vet, en sånn ekte type sort. Som du alltid kjenner, selv om hverdagen ofte har for få timer. Hun kjørte oss opp til søs og barna, og vi slapp å gå de siste motbakkene etter busstoppet.
Taco og kvalitetstid nede i Solveien var ikke å forakte.
Og nå er vi altså her hjemme. Godt rustet for vinter’n. Ulla, fleecen og alle dressene henger klare nede i gangen. Klare for den nordiske mørketiden, ja her kommer vinter’n..
Resten av helgen kommer til å bli koselig. Og jeg har planer for forbipolene. Wait n c 😉
Alle de tøffe damene, vet dere… det er på tide å feire dem. På en genial måte by internet. Snart lanseres spennende nye samarbeid 🙂
Alt dette kroppsfokuset i forbindelse med graviditet, får meg til å ville fortelle om mine to fødselsopplevelser på en annen måte enn tidligere her inne på forbipolene.blogg.no.
For hva skjer med båndet til barna dine, når du har vært nødt til å kjempe med nebb og klør for dem, gjennom sykdom og motgang, og lært deg å sette pris på dem som om morgendagen var dommedag?
Hva skjer med synet på din egen mage? Blir det viktig lenger?
Jeg kan skrive under på, med god gammeldags løkkeskrift, at det er ikke størrelsen på magen din du fokuserer på da, når alvorets time møter deg i døra etter du traff veggen, og kampens hete gjør deg klam og svett. Et vanskelig svangerskap går over til et helvete på jord, og du må endre på hele livet ditt for å greie å være mamma.
Det var i 2008 vi begynte på ferden hit.
Jeg skriver dette mens jeg og minstemann Even på snart 2 år har lagt oss for kvelden på loftrommet vårt, mens pappa Tore og eldstemann Mathias har lagt seg nede i kjelleren. De bor ikke her. Tore og jeg er ikke kjærester lenger, og Mathias bor fast hos ham. Begge barna sover, og som de kompisene Tore og jeg er, har vi nettopp sett den nyeste Jungelboken og spist snacks, etter Taco med gutta. Det kalles foreldresamarbeid, og er noe vi har måttet lære oss med årene. Jeg fikk meg to amazing sønner og en kompis. Det er her vi er i dag. I mål.
Etter en turbulent danskebåt-tur på sensommeren i 2008, begynte altså ferden vår. En voksende mage, og et umodent mammahjerte, ruslet inn i 2009, med en overbevisning om at psykiatrien tok feil; jeg hadde ikke bipolar. Se, det gikk jo så bra uten medisiner…
Jeg inviterte barnevernet inn i bildet. Vi flyttet. Ukene gikk mot termin, og jeg slet med sterk fødselsangst. Till slutt la jeg meg inn ved DPS Stjørdal, og ble søvnløs. Dette står beskrevet i et tidligere innlegg. Det er ikke det jeg skal fokusere mest på nå, dette med opplevelsen av psykosen jeg gled inn i. Det kan man lese om her, under “reisen forbi polene”:
Redselen jeg følte for barnet mitt da de måtte tvangsmedisinere meg på Østmarka, dit jeg ble sendt som en pakke etter først å ha blitt sendt to ganger til Levanger psykiatrisk, var enorm og vanskelig å beskrive. Jeg var utmattet, men brant inni meg av kjærlighet for babyen jeg bar på. Veldig veldig syk til sinns, var jeg, med utallige vrangforestilninger. Likevel greide de å få meg til å lande såvidt etter en ukes tid. De gjorde en del feil mot meg. Stengte meg inne på rom og gjorde meg ytterligere livredd, uten at der var grunnlag for det. Jeg var jo ikke farlig. Alt det handlet om i mitt hode var barnet mitt. Det lille barnet mitt. I magen min.
Det hele endte med at jeg valgte å sove på en svart skinnsofa på et fellesrom, i frykt for å bli stengt inne igjen. Det kunne jeg ikke holde ut. Jeg måtte ut derfra. Kynnerene ga meg muligheter, og idéen fikk jeg den 14.juli, sommeren 2009. Jeg kunne late som om kynnerene var rier.
Sykepleier og lege ble tilkalt, og de gikk fem på. Magen strammet jo seg den..
På sykehuset fikk jeg tilkalt barnefar og familie.
Dette er nok den mest crazye fødselshistorien du har lest, but it goes like this:
Legen overtalte meg til å ta keisersnitt. Manisk som jeg var, hadde jeg en illusjon om at jeg skulle få beholde barnet mitt. Så jeg måtte kjøpe noe til det. Forberede meg. Kamillete for eksempel. Det hadde jeg hørt var bra for babyer. Annet stuff også, trengte jeg til barnet mitt og meg. Jeg krevde at jeg måtte få shoppe først. Keisersnittet måtte utsettes til dagen etter.
Fra tvangsbehandling på Østmarka ble jeg sendt ut i Trondheims gater med en, for meg, splitter ny pleier. Hun lurte på om hun kunne ta seg en røyk. Så satte hun seg ned ved det som da var Egon på Trondheim Torg, og lot meg handle i fred. Jeg handlet det jeg skulle, og vi gikk tilbake til sykehuset. Det var en smak av frihet, og jeg hadde ingen tanker om at barnet mitt ikke skulle få være hos meg. Det var nok mitt innebygde forsvar. For innerst inne visste jeg det nok. Det gjaldt bare å holde ut og ha tunga rett i munnen. Ikke la dem se meg klikke
Slik gikk det til at vår sønn Mathias kom til verden med planlagt keisersnitt morgenen 15.juli 2009. Det var en umenneskelig tøff dag for meg. Jeg fikk såvidt holde barnet mitt, før de måtte sjekke ham i forhold til medisinene de hadde gitt meg under tvang. Det gikk fint. Babyen min var frisk.
Nederlaget var ingenting i forhold til sorgen. For de måtte ta ham fra meg. Barnet mitt. Alt i livet mitt. Det eneste ene som betydde noe, i mitt friske glimt midt i galskapen. 4 timer etter min baby kom til verden på St Olav hospital, fikk vi høre av barnevernet at de måtte plassere vårt lille mirakel i beredskapshjem.
Det skjedde på film. Det skjedde ikke meg. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg maktet å holde ut. Og jeg har venner som har fortalt at de var sikre på at jeg ikke kom til å overleve dette. Jeg var knekt, men utad holdt jeg en viss fasade.
For den nydelige vakre lille guttebabyen vår, hadde vi en kjærlighet så mektig, at den overgikk alt. Det var det vi hadde å tilby, og det var nok til å helbrede situasjonen etter hvert.
Men der og da måtte jeg ut av meg selv for å takle det.
Jeg fikk med meg noen bilder av en nett liten engel, og ble sendt tilbake på Østmarka, der jeg fikk et rom ute i avdelingen, med ei seng, et nattbord og en gammeldags, rund vask. I den senga lå jeg og badet i mine egne barseltårer, mens jeg lot krampene ta meg dypt ned i helvete. Nå kunne jeg ikke trå feil et eneste lite steg, for da fikk jeg kanskje aldri mer se gutten min igjen. Da noen tårer traff et bilde, fikk jeg panikk. Hva om pleierene så at jeg hadde grått på bildet av babyen min.
Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre med all melken. Jeg holdt ikke ut å trykke ut melken i den gamle vasken mens tårene rant, men jeg ante ikke hva annet jeg skulle gjøre.
Hvordan magen min så ut, var det siste jeg tenkte på. Bare jeg fikk holde gullskatten min i hendene mine igjen.
Og dette er ikke et behov for å sutre, eller på noen som helst måte søke medlidenhet. For som du vet, har denne historien en happy ending. Jeg forsøker å gi deg et bilde av hvor ubetydelig en mage er når du har vært til helvete og tilbake igjen for å få være mamma til barnet som bodde inni den magen.
Det ble en lang reise. En grusom, men vakker reise. Så mye måtte læres før jeg kom meg hit til dette paradiset jeg lever i nå. Jeg måtte lande fra psykosen, skaffe meg ny plass å bo, og prøve å leve med at det var best at ungen min fikk bo alene med pappan sin. I et år gråt jeg meg gjennom dagene, inntil jeg bestemte meg for å la psykiatrien medisinere meg med lithium. Jeg fikk være med barnet mitt, men det var ikke jeg som våknet hver morgen sammen med den lille gutten.
Barnet først. Jeg lærte meg å tenke barnet først. Så lenge han hadde det bra, var alt bra. Jeg jobbet i barnehage for å lære meg knepene som mor, og bygget meg opp. Det gikk sakte, men grunnmuren jeg bygde var stålsikker.
Da vi ventet barn nr to, gikk det helt fint psykisk. Jeg holdt meg frisk, og fikk reise hjem fra sykehuset med min lille engel i bagen. Jeg kunne se tilbake på et vanskelig svangerskap rent fysisk denne gangen. Å leve med svangerskapsdiabetes og sette insulinsprøyte på seg selv var en kunst jeg måtte lære meg. Ikke drikke melk, ingen frukt, ingen poteter, ris eller mel; forsiktig med alt. Det var virkelig lærerrikt.
Heller ikke denne gangen var det kroppen og størrelsen på magen som opptok meg.
Nei. Det som opptok meg var de blå skyene jeg humpet rundt på i lykkerus, hver gang jeg så storebror Mathias kose med lillebroren sin. Hver gang jeg fikk holde det minste lille barnet mitt tett inntil meg, og hver gang eldstemann og jeg fant på noe gøy sammen. Som å bade. Plukke blomster. Lese. Tulle. Tøyse.
Magen? Jeg ELSKET den. Akkurat som den var. Med et dypt arr etter to keisersnitt nederst på magen, og krydder av et par nydelige strekkmerker. Men viktig, det var den aldri, i forhold til de to stjernene jeg fikk henge med: Mathias og Even, som hver dag gjorde meg starstrucked. …og som fortsatt gjør meg helt mo i knærne.
Nå har toåringen vår begynt i barnehage, mens 7åringen vår går i andre klasse. Vi er stolte som haner av dem, og vi sprekker nesten bare vi ser på dem.
Og tenk, dem ER her! Dem ER her hos oss! Vi får LOV til å være foreldre! Hver eneste dag!
Foreldresamarbeidet har også vært viktig å fokusere på. Jeg er glad i pappan til barna mine. Selv om vi tidligere har ønsket hverandre dit pepper gror og ilden fyrer, har vi lært oss å bli glad i hverandre som venner. Vi har gått gjennom så mye for barna våre, at vi godt kan se på Jungelboken og spise snacks sammen, og la hverandre være i fred. Klappe oss selv på skuldra. Se oss tilbake på alt annet enn en “mage”.
Slik ble jeg mamma. Og magen har fått gjennomgå, men jeg elsker den. Det var den som bar fram to fantastiske, søte små farsker av noen morsomme rampegutter. To vakre engler som vi har kjempa for å få lov til å være sammen med.
Men for eldstemann var det ikke magen som gjaldt. Det var pappa’s armer som tok imot ham, da mamma var altfor syk til å bære mer. Pappa var det, som var der for ham etterpå. Samme hvor mye den magen min bar ham fram, var det han han far som bar ham videre.
Skal far i dette tilfellet legge ut bilder av armene sine?
Hellyeah, Tore, come on..
So screw the stumic, and tell me about them kids.. ikke? Hva om jeg skriver det på norsk: Gi blaffen i den magan, og fortell meg heller om barna dine. Da er du med, hva? Du også, Caroline?
Hvis ikke, må nesten alle de flotte alenepappaene her til lands legge ut bilder av armene sine; armer som jo sikkert har båret barna i mer enn 9 mnd etter de kom ut av den magen.
Barna våre… ååh de fine barna våre.. dem er det eneste Tore og jeg greier å tenker på, etter begge svangerskapene. Haha, jeg må le, for det ville vært absurd dersom det var magen min vi fokuserte på i ettertid av helvete. Her vi sitter i himmelen og nyter premiene våre: TO GUTTEBARN 💙💙
