Da jeg var rødhåret, inntil for et år siden, var det annerledes å være til enn nå. Jeg ble vant til at folk skvatt til da de så meg, antakelig fordi fargen var såpass tydelig og knall.
Det var en kurfarge jeg brukte, så håret var sunnt og friskt. Jeg glemte etter hvert at jeg hadde en tydelig knallfarge i håret, og kunne ta meg selv i å spekulere på hvorfor folk glodde lenge med rynkede panner i butikken. Hadde jeg matsøl rundt munnen eller hadde jeg klær på vranga?
Som regel husket jeg knallfargen på topplokket på vei ut av butikken, og da ble det litt humring inni meg (og litt humring høyt noen ganger)
Jeg ble lei av å bli sett på som så sabla overoriginal, og det å bli glodd på over alt.
Selv om jeg synes rødt hår er fint som fy, selv om jeg er en skapliker av klorede dongeribukser, stripete Cobainjumprer og grønne strikkajakker til hullete jeans, og såvisst er en nittitallsfreak fra 80tallet, savner jeg ikke det røde håret enda heller.
Her kommer to enkle oppskrifter på babymaten lille søte elsker. Hørt om mammaene som ikke får vent til babyen sin butikkbabymiddager? Jeg er en av dem. Det bare ble sånn etter koking, skrelling og mosing. Plutselig hadde Even aldri smakt butikkmiddag, kun hjemmelaget. Omtrent slik var det også med Mathias, bare at da var det pappan som laget middagene siden jeg var syk på den tiden.
Her kommer en mammaoppskrift og en pappaoppskrift til baby fra 8 måneder:
Du trenger: 2 ts chiafrø, oregano, basilikum, 3 store nypoteter, 2 søtpoteter, 2 store gulrøtter, 1/2 kokt kyllingfilet og en 2 ss smør uten salt.
Legg 2 ts chiafrø i en 2 ss vann. La dem svelle mens du gjør følgende: sett på kokevann i 2 kaseroller. Skrell grønsakene og skjær i biter. Legg dem oppi ene kaserollen og kok dem til de blir passe kokt. Legg kyllingkjøttet i andre kaserollen og kok den mør.
Mos kjøttet, grønnsakene, 1/2 ts av krydderene, chiafrøene og smøret i hva du har å mose med. Jeg bruker faktisk smoothieblenderen du ser på bildet her. Fordel middagen i små frysebokser. Baby will loveit!
Her er Tore sin oppskrift:
Pappa’s hjemmelagede kottismos:
Du trenger: 3 store poteter, 2 nakkekoteletter, 3 gulrøtter, stor klatt usaltet smør, 1/2 brokkoli, 1 tomat og 1/2 paprika, 1 klype basilikum og 1/2 fedd hvitløk.
Kok nakkekotelettene lenge. Kok grønnsakene i biter etter skrelling. Bruk feita i kotelettene og mos med grønnsaker, smør ferskt hvitløksfedd og krydder i hva du har å mose med, spe ut med litt grønnsakskraft. Fordel i små frysebokser. Baby will likeitalot!
Hvis du har en populær babymatoppskrift, skriv gjerne i kommentarfeltet, we will love to test it!
…..ingen andre skal bære disse formene. Bare jeg. Ingen andre skal svømme med denne formfulle kroppen. Bare jeg. Og jeg kan pynte den med rødt, svart eller blondt hår, alt etter som jeg bestemmer meg for…
Jeg nekter å delta i kroppshysteri. Jeg har faktisk ikke peilig på hvor mye disse formene veier. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Eier ikke badevekt heller…
Jeg elsker kroppen min. Den er i stand til å bære fram barn. Gi liv til små spirer med de brede hoftene sine.. som jeg aldri har tenkt å slanke bort…
Jeg kan løfte dere høyt, mine barn. Jeg kan leke sisten, løpe og krabbe om kapp med dere fordi jeg er en sterk og sunn mamma…
Jeg nyter livet akkurat som jeg selv vil med denne kroppen. Ikke som resten av den slankende diettverden vil. Jeg er selvstendig med alle mine kiloer, og jeg står på egne sterke ben…
Kun en gang har jeg gått på diett. I 2 måneder. Det var de siste 2 månedene av mitt siste svangerskap, og fordi jeg hadde svangerskapsdiabetes. Og da alle diettene på en gang. Kroppen min bar barnet mitt og meg gjennom det også..
Det henger litt her og litt der, det er payback time: kroppen min har båret meg og barna mine over lang tid, nå er der på tide at jeg skal bære den med alt hva årene bringer av heng og sleng…
Barna mine elsker mammakroppen min. For den har gitt dem liv, og den leker og bader og tuller og tøyser med dem….
Jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er. Er tilogmed glad i kompleksene mine, og alt hva jeg enda har igjen å lære. Jeg gir meg selv sunn drikke og mat, jeg spiser junkfood iblant, jeg trener fordi det gjør godt for kropp og sinn, og jeg later meg også når jeg setter av tid til det.
Jeg røyker ikke og jeg drikker ikke, og det får holde: jeg er ikke med på noe kroppspress.
Regnbuebarna våre burde få slippe å vokse opp i en verden med sykelig kroppshysteri. De burde heller få lære seg at de kan få være glad i seg selv akkurat som de er.
De bør absolutt lære det. For de kan løpe fra alle de andre kroppene, men sin egen kropp kan de aldri aldri løpe fra. Like greit å bli kompis med den først som sist…
I Vestre gravlund ligger begravd et geni av en klok forfatter. En mann som satte ord på hva han mente var “menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned”, som han mente preget menneskene fra deres første samhandling.
Dansk-Norsk forfatter, flittig essayist og artikkelskribent Aksel Sandemose vokste opp i Nykøbing på øya Mors ved Limfjorden i Nordgylland. Han ble døpt Axel Nielsen, men foretok et navnebytte i 1921, til Aksel Sandemose, et navn med mer tilknytning til hans norske slekt, da hans mor kom fra Skedsmo utenfor Oslo.
Sandemose følte seg tidlig som en outsider i underklassemiljøet på Nordgylland, og hans oppgjør med dette var basis for forfatterskapet. Med hans dybdepsykologiske vinkling og brudd med konvensjonell romanform, sørget han for der betydeligste oppgjøret i norsk 1900-tallsliteratur.
Janteloven
Sandemose skrev meget, og han forfattet blandt alle sine prosjekter 3 hovedverk: “Det svundne er en drøm”, “Varulven” og “En flyktning krysser sine spor”. I sistnevnte storverk skrev han om hovedpersonen Espen Arnakke, som bodde i byen Jante. Boken ble utgitt i 1933, og det mest kjente ved denne boken er Janteloven.
Forfatteren selv hevdet følgende om Janteloven: “Jante og Nykøbing er den samme by, så længe det gælder omridsene, naturen, de døde ting. Menneskene kan lige så godt henføre til Ribe eller Arendal. Der finnes en lov, og den finnes over alt!”
Senere i boken skrev Aksel Sandemose det 11.bud, som lød: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?
Om det var i Nyrealismen tidlig 1900-tallet, eller om det er i våre byer, bygder og tettsteder i 2015, loven gjelder enda: Man skal hverken tro man er noen, vet noe, duger til noe eller bla bla bla noe..
Forskjellen er bare at nok er bud er tilføyd, hvilket lyder: “Du skal høylydt late som om Janteloven ikke gjelder, fordi det er fancy og moderne å mene det, og så skal du følge loven likevel i skjul”
Jeg for min del, kunne hatt en rykende varm kopp kaffe i handa, hjemmelaget is på bordet, Aksel Sandemose på andre siden av det gammeldagse bordet og ført en lang interessant samtale i trivsel og hygge.
For dette med å kjenne seg som en outsider, og humre litt av folk sin jantelov mens man virkelig ikke tar seg nær av det, det er noe jeg kjenner meg igjen i.
Man blir sterk av å være på utsiden sammen med alle de andre kreative og kloke outsiderene. For alle som higer etter å leve et pulserende liv til det fulle, bruke evnene sine og samtidig gi blaffen i baktalernes jabbsnakk, er jo her: out side. Utenfor. Her sammen med meg, Aksel og alle de spennende kunstnerene..
Vi er mange, og vi har ikke tid til tull. Har ikke tid til å bry oss om surmaga rapete ondsinnede utsagn. Dem som tulleprater tør jo uansett aldri stille seg foran oss og fortelle tullesynsingene face2face, og henvise til Jantelovsetningen de mener er gjeldende.
Du hører det etter ti fjær, ti høns og tjue kalkuner. Etter å ha hørt noen pip opp gjennom smalltown-årene, får du en deilig latterkrampe av å høre igjen oppgulpet om deg selv, henter deg inn og husker at: dette altså, dette skvipet har vi ikke tid til.
Vi har jo outsiderkunst å lage, stories 2 tell, bøker å skrive, viktigere samtaler å føre, movies 2 make og, gud forby: blogger å skrive…
Karma is a bitch, and she might be a witch… Watch your self, if you are no elf… What goes around really comes around, so do take care of your own sound…
RIP Aksel Sandemose, og takk for viktig belysning i mørke nordiske kroker. Vi sees for en himmelsk kaffeprat 😉
En trøtt og sliten gutt med vonde føtter fortjener intet mindre enn fotmassasje av noen som er glad i han.
Med gode kremer og varme trygge hender, gjør en slik fotmassasje et lite hjerte glad, trygg og lykkelig.
Mammahjerter og pappahjerter snakker regnbuespråket. Dette er kjærlighetsspråket som et lite barnehjerte forstår bedre enn noe annet. Alt som kan bety “jeg er glad i deg, respekterer deg og elsker deg akkurat som du er”, inngår i dette språket. Å hente et glass isvann med singlende isbiter i og servere på en liten sengekant, betyr “jeg gjør alt for at du skal ha det bra lille venn”…
Å lese noe sammen på senga er noe av det koseligste vi gjør. Og vi digger å løse artioppgaver. (Jeg ser på framsiden av månedens Tom og Jerry hvor Mathias fikk ideer til rampestreker i Pirbadet i dag..)
…glade lillebror følger med på fotmassasje, bladlesing og oppgaveløsing. Etterpå er det hans tur. Tåteflaske og trollmor. Mammas mange egne trollmorvers og babykos.
Som vanlig tar der litt av når vi løser oppgavene i bladet der oppi mammasenga. Vi tegner heller på hendene. Det er også gøy. Og denne tusjen kiler sånn at vi får oss en god latter i tillegg. Mathias greier ikke at jeg fullførte et smilefjes på hånda hans, der kiler altfor mye, og vi ler alle tre. En liten beibi (liker å si det, men kremt, han er jo 9 mnd nå gitt), en liten gutt (jah, vel, skolestarter nå da..) og et kontinuerlig rørt mammahjerte i regnbuefarger.
It’s done: I’m forever in love with two rainbowhearts 💙🌈👶💙👦🌈💙
Jeg skulle skrive: Heisann hoppsann, hils på Mathias og Basse delfin. Men da jeg spurte Mathias om jeg kunne kalle den nye badedelfinen hans for Basse, var det for det første en hval. Og for det andre skulle den slettes ikke hete “Basse”, den skulle hete Mathias.
Mathias og jeg har badet mange ganger i pirbadet helt siden Mathias var 2 år. En periode hadde han en svær badekrokodille. (CharterHilde hadde digga oss). Jeg prøvde å lære 3 år gamle Mathias om dette med å skaffe seg badevenner ved å låne bort krokodilla. Men det likte han dårlig den gangen. Han ble aldeles ikke glad av å se andre barn glad for å låne badedyret hans. Krokodilla døde på Storvika badestrand i fjord sommer.
I dag så jeg skolestarteren Mathias i full sving med å låne bort delfinMathiasen sin. Han nikket og smilte kjekt til andre barn, og fikk seg en kompis ved navn Noah. Plutselig hørte jeg en mann som kremtet ved siden av meg i det Mathias og Noah lekte med delfinmathias.
Da jeg så nærmere etter, så jeg at Mathias var i ferd med en av disse rare tullegreiene sine. Han har nemlig fått for seg, sjenert eller ei, at det er bare å klipe folk i neser, rumper og ører. På tull. I dag trodde han at det var ok å prøve å dra ned ei svart badebukse av en eldre mann. “Itj gjør sånn. Nei nei.” Sa mannen. “Nei nei!” Jeg måtte be Mathias si unnskyld, og da var det heldigvis greit…
I dag har jeg vært svømmelærer, og Mathias er superflink. Men for det meste har vi lekt oss og mimret. Vi glemmer aldri da vi overnattet to netter på hotellet ved siden av i fjord sommer. For når denne mamman her går gravid, forvandles hun til en badegal meganymfe av type langtidsdukkert. Jeg kunne bodd i vann hele begge svangerskapene. Digger det å flyte, elsker det. Mathias elsker jo selvfølgelig også at mamma er badegal, og i fjord sommer tok det helt av.. 10 timer bading ene dagen. Enda hadde vi ikke fått nok, og måtte bare bade 7 timer neste dag også.
Oppe på våtrestauranten Jafs har vi tilbringt mang en deilig junkfoodstund, herfra Kardemommebalkongen har vi utsikt over hele megaspaet våres, og maten er kjempegod.
Vi mimret mens vi spiste også i dag. Ingen av oss glemmer den gangen jeg skulle gjøre en elegant entre opp i ene boblebadet. Vi kaller dette en “klæbb” i Trøndelag: Jeg trodde trinnet var nærmere vannoverflaten og tråkket trønderfoten min hardt neddi boblebadet.. Trinnet var dypere ned enn jeg trodde. Foten gled og hele jeg landet med bigbootyrompa mi pladdask midt oppi det altfor lille boblebadet. Midt mellom to leende menn, ei sjokkert søt afrikansk jente og det som så ut til å være mamman hennes. Jeg fikk latterkrampe jeg. Oppi boblene. Og noe sier meg at dette ikke gjorde situasjonen bedre for sjenerte Mathias. Det at mamma lo en boblende latter mens hun kavet oppi boblene i tillegg til å klæbbe og dumme seg ut…
Stille sone med tropisk dusj, stille ro, badstu og sånn… Deilig å innom og samle seg.
Vakker utsikt med store flotte båter å se på gjennom svære vinduer ut mot Trondheimsfjorden med Munkholmen sin.
En grønn oase der Trondheim fastland slutter, og Trondheimsfjorden begynner.
Uteboblebad og deilig atmosfære inne..
Takk for denne gang, oasen våres. Vi kommer alltid tilbake 🌴🌵🌳
Et ord som klinger fint i mine ører, er ordet respekt. Før gjorde det ikke det. Det klang som ei svær kirkeklokke rett inni øregangene mine, til evig påminnelse om mangelen på det fæle sanne ordet. Respekt.
Aktelse. Ærbødighet. Anseelse. Respekt. You name it. Det skal være et positivt ladet ord. Men til tider var mangelen på disse ordene så tydelig og avslørende, at det fikk meg til å krympe meg. Krympe meg innenfor låste dører, i kantinen i en eller annen psykiatrisk avdeling, på rømmen i Stockholm, eller i møte med venner jeg helst ikke ville skulle vite alt dette om meg. Men som visste nok til at jeg trodde de manglet respekt for meg.
Det at staten mente jeg ikke skulle jobbe. Det at jeg bare var 20 år da de trygdet meg og aldri ga meg noen sjanse. Mangelen på ord hver gang noen spurte: “Hva driver du med for tiden da?” Det at jeg noen ganger unnlot å vise honnørbeviset på toget, fordi jeg kjente konduktøren. Det å ikke ha fullført noen utdannelse. Det å krympe seg i det hele tatt, mens verden suste blindt forbi. Det å over-respektere andre i forhold til meg selv…
Selvrespekt. Å respektere seg selv. Mangelen på dette var knusende. Jeg var i mine egne øyne ei som ikke fortjente min egen respekt engang. Og hvis noen andre noensinne respekterte meg, ja så kom de ikke langt med det, for jeg ga dem aldri lov til å respektere dette spetakkelet.
I det jeg nå skal rette respekt-blikket mitt ut mot omverdenen, skal jeg nå fortelle hvordan jeg tenker omkring ordet respekt. Jeg respekterer mine barn. Respekterer at de har mye å lære meg de også. Respekterer deres pappa. Respekterer at han gjør mye på en annen måte som far enn jeg som mor, og at jeg kan lære av mye av dette. Tilgivelse går hånd i hånd med respekt, da man kan tilgi, og så vise respekt heller enn forakt. Jeg respekter homofile og lesbiske. Jeg respekterer Greenpeace og alle som ærlige og oppriktige driver med veldedighet. Jeg respekterer moder jord. Jeg har respekt for likestilling, kunst, snillhet og godhet.
Men for å få klarere syn på alt dette, måtte jeg lære å respektere meg selv.
For jeg elsker, liker, respekterer og er glad i meg selv nå, akkurat som jeg er. Jeg er overlykkelig over livet mitt, og det er et liv som jeg har all respekt for. Jeg sluttet æ røyke nikotin for 9 år siden. Og begynte å trene samme året. Jeg begynte å respektere at jeg trengte saltmedisinen lithium for 5 år siden, og jeg gir kroppen min viktig stell i form av god hudpleie og hårpleie, og næringsrik mat. Alkohol har jeg ikke smakt på 1 1/2 år, jeg har ikke lyst på mer alkohol kjenner jeg. Jeg velger å tenke gode tanker, og takknemlig lykke.
Jeg respekterer at jeg er heldig som kan drikke rent vann fra springen. At jeg kan sove i en myk seng, og dusje under deilig lunkent vann etter et bedre måltid.
Ordet respekt klinger søtere enn Tingeling i mine ører nå. Og det danser i takt med egenkjærlighet, sannhet og følelsen av å være god nok uansett. Jeg kommer til å respektere både meg selv og andre i framtiden. Aldri mer skal jeg trampe hardt på meg selv sånn som før i tiden. Those days are gone, og jeg skal aldri tilbake dit igjen.
Og uansett hva barna mine velger å gjøre i framtiden, skal jeg respektere dem for alt hva de er, akkurat akkurat som de er.
Vi har tidlig besøk av pappa Tore (you know, the best daddy in the world), og vi har planene klare for dagen, slik ser det ut:
Tore og Even tar seg en babykosepappadag, noen impulstimer der alt kan skje. De gleder seg villt begge to.
Mathias og jeg skal ha Mathias sin bortskjemtdag. Vi skal på eventyr til Trondheim og slå oss løs i Pirbadet hele dagen. Det skal bades, spises, bades mer og le til det trilles. Med en mamma mer barnslig enn sønnen, lover dette bra for min del.. Så får vi bare håpe at skolestarteren blir altfor flau over den lille badenymfemamman sin..
Vi kunne hatt mye å bitre oss over, Tore og jeg. Vi kunne hengt oss opp i gamle feider og surleppa nesten ikke snakket med hverdandre.
Men sannheten er at han er min aller beste kompis. Vi har tilgitt, pratet og ledd av fortiden, og vi har forlengst bestemt oss for at et vennskap av et foreldresamarbeid med respekt til fornavn og humor til etternavn, der er tingen for små og store her i gården og der i gården. Vi har to hjem, er gulle gode venner, og vi trives med det ☺
Tore, jeg gjentar: verdens beste pappa for barna våre, det er DU, og takk og pris for at du er det. Hilsen mammahjertet mitt 😊
Have a nice day, Tore og Mathias, hilsen Mathias og Helene 😀
