Dette er en av mine tekster. Den handler om det å være på en ferd forbi fornuften, og lagt inne på tvang. Det å være så fortvilt forbi polene sine at man undrer på om man kommer til å overleve. Om ikke alt kommer til å knekke sammen snart.
Jeg har det heldigvis ikke slik nå. Men jeg vet med garanti at mange til enhver tid er på denne ensomme ferden. Vi må vise dem at vi bryr oss. Fortelle dem at de kan legge skammen til side og prate åpent om det. Vi må bidra til å bygge broer for dem, slik at de slipper å falle på sin ferd hjem. For vi vil ha dem hjem. Vi vil ikke miste flere for alltid nå.
Og i det vi ønsker dem vel hjem, skal vi strikke pledd av omsorg, forståelse og åpenhet, ønske dem velkommen inn i varmen og riktig tulle dem inn i gleden over at de overlevde.
Jeg vet at de trenger dette pleddet. Ford sitter her inne i varmen og er godt inntullet i et selv, og fordi jeg strikker slike daglig 😉
Dette innlegget inneholder produktplassering. Du har sikkert sett at det er moderne å fargelegge for oss voksne nå. At slike fristende fine bøker roper til oss stressa folks of 2015: kom å kjøp oss, vi kommer til å roe ned deg. Betraktelig, står der i reklamen, voksenfargelegging vil gjøre deg betraktelig mer avslappet og meditiativt konsentrert.
Jeg tittet innom bokhandelen forrige måned. Snuset med min nysgjerrige snute på disse morsomme greiene. Men tenkte: “nei ærlig talt, småbarnshelene, dette har du slettes ikke tid til!” Ruslet ut av bokhandelen. Rusler tvilende tilbake. Og ut igjen…
Denne måneden ruslet jeg tilbake. Dem hadde stilt ut massevis av sånne moderne fargeleggingsbøker på et bord. En av dem ble min den dagen, i det jeg kjøpte Johanna Basford’s “Den hemmelige hagen”. Som ei megasvær jentunge ruslet jeg ut av butikken med fargeleggingsbok, tynntusjer og blyanter i dukkevogna, nei, barnevogna. Stolt som en hane.
Nå skulle jeg også være moderne. Bli rolig og avslappet. Men boka, blyanter og tusjer ble liggende i dagesvis. Jeg var for stressa og hadde for mye å gjøre. Så kom dagen. Tore hadde samvær med Even, og jeg flyttet inn i stuesenga med ark og fagestifter tell. Her er resultatet:
Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette, eller ta disse ordene i munnen min: wow shit paradisewow: DETTE er beroligende, det! Tvert jeg må sitte og se på vakre ferdiglagde mesterverk og tenke ut nydelige fargesammensetninger, kommer jeg i en annen stemning. Mitt hypre bipolare adhdlignende hode med kjappe tanker, konsentrerte seg plutselig i en deilig harmoni.
Jeg koste meg skikkelig faktisk. Trodde at jeg ikke kom til å like å fargelegge a n d r e’ s mesterverk, men dette var jo koselig som bare det. Ja jeg syntes det var litt komisk, tenkte at jeg satt der som en forvokst jentunge i dyp konsentrasjon og faktisk fargelegget…
Alt i ett er jeg imponert, og hadde jeg trillet en JanThomas-terning her nå så hadde jeg ikke gitt meg før den hadde vist tallet 6. For dette var noe for meg.
Hvis Tore snakket til meg mens jeg satt det og fargelegget, kunne jeg plutselig l y t t e og det uten å avbryte. Jeg kunne s v a r e rolig og avslappet.
Det var bøker i alle varianter, og jeg kommer ruslende tilbake for å kjøpe den minste lille boka. Den var liten nok til å ta med seg i veska. Husker ikke hva dem het, men en sånn en skal jeg ha. Så kan jeg ta frem den når de andre tar frem strikking og broderier og sånnt. For nå skjønner jeg poenget med å holde på med noe i hendene mens man er sosial.
Takk og pris for moderne voksenfargelegging, I love it 💙
Hils på selveste Gjervprinsen, stolt vinner av 14 av 78 starter på hesteveddeløp. Han er Morten Valstad’s stolthet, og bor i en stall ved Honsvatnet.
Vi hører vrinsk utenfor Rema 1000, og Mathias og jeg ser på hverandre.
Som om vi var jevngamle tar vi hverandre i hånden og løper bort til hestevogna. Bare at dette er en litt vel utadvendt mamma med en veldig sjenert sønn. Vi tar bilder, og Mathias får mate den fine hesten. De forteller at de har vært i Oviken ved Østersund, men det ble ingen seier der for Gjervprinsen. Ikke helt dagen for hesteveddeløp viser det seg etterpå, med host og hark.
Dette er vår hverdagslykke. Dette med å være litt sosiale. Det er da vi opplever det vi ønsker å sanse. Og Gjervprinsen glemmer vi nok ikke med det samme. Bedre lykke neste gang, fine snille hesten, hilsen Mathias og Helene 👱👦🐎
Mathias ble kjempeglad for å endelig få leker som følger med borgen hans, og han leker masse der i borgkroken. Borgen har fått alle mamma sine palmetrær omkring seg, og drage, hester, legomenn og borgmennene har fått liv og personlighet. For borglekene satte Mathias sin fantasi i sving, og han inviterte legomenn og plastikkdyr inn i leken.
“Mamma du har jo aldri hatt nå å hatt dårlig samvittighet for heller. Og æ synes ikke du va såå streng..” sa Mathias. Og siden han er vant til at mamma tuller og tøyser en del, så måtte han innrømme at da pappa leste “brev til min eldste sønn” på mamma’s blogg, trodde han det var en spøk.
Men jeg står på mitt. Å forlange at han skulle lekt med borgen uten borgkeker å leke med, er som å gi en fotballbane uten fotball til et barn, og forlange at barnet skal spille fotball. Ja jeg er klar over at dagens barn må lære seg å bruke fantasien sin de som oss på åttitallet. Men det skal ikke presses på dem. Denne borgen har stått her lenge uten at den figurløst har fristet Mathias til å “lage pinnedyr” og “pappamasjedukker” og leke med.
Ikke at vi har snakker om pappmasjedukker og pinnedyr i denne sammenheng, men det er for å sette det på spissen.
For selv på åttitallet hadde det ikke vært så lett å bruke fantasien uten redskaper, leke med dukker uten dukkeklær, klippe og lime uten saks og lim, og lage pinnedyr uten kongler og pinner.
Noen ganger er det ok å titte inn i sine egne voksenøyne i speilet og spørre seg selv: var jeg fair nå? Rettferdig dette a?
NÅ er jeg fair, og jeg kjenner er flyt i leken i stua. At jeg kunne være så fjern og forlange at gutten min skulle leke med en borg uten leker, hehe kremt… Som om jeg sminker meg uten make up eller bader i badekaret uten vann og såpe… Og så glad gutten min ble for litt fair forståelse. Jeg er tilgitt, og det av verdens snilleste skolestarter!
Jeg er ikke grønn nok. Kjøper for mye nye klær i stedet for brukte klær, er for dårlig innen kildesortering og kan meget godt lære mer om miljøet. Jeg skal bli grønnere nå, mye grønnere!
Jeg vet som regel hva som rører meg. Hva som velter seg i magen og presser tårene ut av øynene idet brystet blir varmt. Men dette var nytt for meg. Dette at jeg blir så rørt at tårene triller når jeg leser Greenpeace sin brosjyre.
For det er moder jord dem vil redde. Våre etterkommere’s eneste hjem. Dem vil verne om regnskoger, Arktis og antarktis. Dem vil vi skal bytte og kjøpe brukte klær. Av mange grunner. Blant annet at det finnes så mye giftstoffer og kjemikalier i mange nyproduserte klær, at vi kan få kreft og dø. Men ikke bare kreft. Mange andre sykdommer også.
Jeg meldte meg inn i Greenpeace denne uka. Med glede. Og jeg skulle gjerne gjort mer enn bare å bli bedre kildesorterer, bytte og handle bruk, kjøpe mer økologisk, og bruke kollektivtrafikken flittig som før.
Har du noen tips til hvordan jeg kan bli grønnere, så tar jeg imot med glede.
For Even og Mathias, mine barn, jeg vil være en mamma dere oppriktig kan være stolte av. En mamma som bidrar til å ta vare på moder jord slik at hun overlever skadene og kuttene som har blitt gjort på henne. Jeg vil hjelpe til å plastre plaster, alle de stedene moder jord blør. For hun er det eneste dere har. Jeg vil ta det på alvor når jeg ser små barn i Greenpeace sin brosjyre, med teksten : “Detox our future”..
Visste du:
-At i 2013 samlet Greenpeace Norden inn 151,3 millioner kroner hvorav 76% gikk direkte til formålet?
-…og at de resterende 24% ble investert i innsamling og administrasjon for å gjøre Greenpeace mer effektivt i framtiden?
-At det er Greenpeace som har sørget for avgiftning av moteindustrien, og fått blant annet Hennes & Mauritz og Levis til å skjerpe seg med å bruke giftstoffer i klesproduksjonen?
-At Greenpeace i 1992 utviklet et freonfritt kjøleskap uten ozonnedbrytende kjemikalier eller drivhusgasser?
-At Greenpeace er godkjent av skatteetaten, og at du får skattelette her i Norge dersom du er støttemedlem av Greenpeace?
-at Greenpeace fikk APP, som er verdens ledende og største produsent av papirmasse, til å stoppe hogsten av Indonesia’s regnskog?
Ja og det er så mye mer Greenpeace gjør. De er seriøse. Og hvem kan nekte for at det dem jobber for er det viktigste i hele verden. Hvis ikke har vi jo snart ingen verden.
Skjerpings Helene! Bytteparty der alle tar med seg klær de vil kaste og legger i en haug på gulvet! Fretex! Koldesortering! Hudpleie og hårpleie fra helsekosten! Kollektivtrafikk! Økologisk! Grønnere, grønnere, og atter grønnere!
Har du tenkt på om det kan være på tide å bli med å verne om det biologiske mangfoldet du også? Urørte polarhav, hele tropiske regnskoger, omfordelte millitære utgifter, energirevolusjon, bærekraftig jordbruk, friskt rent vann…. ja takk. Og vi lar det stå i fred…
…nei dette er ingen hårklipp. Dette er en temmet hårkrise av dimensjoner… Jeg hadde svart hår for 1 1/2 år siden. Så var det litt av en prosess å få det knallrødt. Med knallrødt hår gikk jeg inn i svangerskapet.
En dag Mathias og jeg hadde badet i 10 timer i strekk i Pirbadet’s klorvann, så jeg meg i speilet og holdt på å le så jeg datt. For all rødfargen var borte. En bleking nå så var jeg blond. Men jeg utsatte det. Klæsja oppi rødfargen og fortsatte red head. Så skulle ei venninne av meg, Elisabeth, og jeg på weekend ala jentetur til Åre. Jeg visste det ble bading, og garderte meg med hårbleking denne gangen…
Gravid. Hårbleking. Prosess ala flere runder… Uti august stod jeg en dag tilnærmet høygravid og fiksa meg på det rare nye lyse håret mitt. Au. Stakk meg på noe ass…. kjente etter, var der ikke…? Joho visst var det en liten skog der oppe på topplokket som stakk ut. Snedig. Hadde jeg klipt av sånne småhår nå da eller? Og nå vokste de ut?
Neste måned var sannheten klar og tydelig der oppe: avsvidd skog in return. Panikken grep meg sakte men sikkert.
Nei fy nå løy jeg. Jeg fikk ikke panikk. Bare laget hentesveis med hårgele. Da Even var et halvt år var nesten alt håret på toppen brekt av og på vei til å vokse ut. Jeg lo så jeg ristet hver morgen da jeg så meg i speilet. For der var jo en av åttitallsrockerne jo, som lo tilbake til meg.
Jeg nekter å klippe alt kort. Styler heller håret slik at det går an å leve med. Gi meg et år, så skal jeg gro tilbake mitt hår 😉👱😃
Lista er skrevet, for uten handleliste kan vi like godt holde oss hjemme. Jeg triller deg de to kilokoseligemetrene ned til sentrum og dropper musikken på ørene. For du er våken nå, og det skal pludres. Følelsene buldrer i mammahjertet mitt, og vi babler i vei du og jeg. Shopping og tåteflaske, yeah det er digg det.
Vært flinke lenge vi nå baby. Bare laga hjemmelaga babymiddager sunne som fy. På tide å slå seg løs, eller hur? Vi lar der stå til og bestiller potetmos og p ø l s e til deg for aller første gang. Etterpå fatter jeg ikke hvorfor jeg bestilte plankestek til meg. For; tid til å spise, jeg? Nei det var lenge siden det. Nøyaktig 9 måneder siden det hehe…
Etter å ha matet deg, gitt deg vann, skiftet på deg og satt deg tibake i vogna (for etter maten er du trøtt), kan jeg skynde meg å lesse i meg litt biff. Men nei. Den saken er ikke biff. Ja nei for du er ikke trøtt lell. Du er utålmodig og vil trrrrille, mamma, trilleeee!
For ikke å nevne at du syntes det tok altfor lang tid å vente på maten gitt. Så du ropte og smelte. Kjefta på babyspråk så kokken sikkert hørte det inne på kjøkkenet. Og vi andre i restauranten lo og var enig med deg… Så. Jeg putter resten av tab xtraflaska i vogna og hører etter sjefen min som vanlig: trrrrilleeeeer i en sabla fart ut av den restauranten og en halv biff i et hav av saus..
Digger deg, baby, haha du er kulere enn kul. Du er action!
På vei ut av Torgkvartalet mot Rema, møter vi Simen fra Greenpeace. Han har mye å fortelle, og siden Even vil trilleee, sier Simen at om jeg vil kan han bli med å gå et stykke mens han forteller. Og han forteller og snakker og prater. Jeg lytter og nikker, smiler, oier og surlepper.
For han han mange bra poeng. Jeg får høre om oljeboring og oljesøl i Arktis. Om H&M og Nestle som har skjerpa seg med palmeoljen, regnskogen, landsbyer jeg ikke visste om som får skitna til drikkevannet sitt for at jeg skal kunne kjøpe billige forgiftede klær barna mine og jeg kan bli alvorlig syke av….
Selvfølgelig har du meg der, Simen, klart jeg støtter dere. Barna våre skal vokse opp her. Dessuten, du nevnte at mange vil tie dere stille. Få dere til å hysje, ikke fortelle oss i publikum sannheten…
Simen og teamet er på turne gjennom Norges langstrakte land i disse tider og forteller sannheter som absolutt er av viktig karakter. Har du tid så lytt, er du snill. Hva skulle vi gjort uten Greenpeace og co her på denne planeten?
Vel hjemme var der først babymatings og nattestell, etter en tur innom naboMona.
Sånn ser det ut på kjøkkenbordet når Helene har fulgt handlelista si med verdens snilleste gladeste baby i vogna. Ja du ser riktig Mathias, der ligger en splitter ny fotball oppi fruktskåla!?! I alle dager.. Og har mamma kjøpt seg sånn derre moderne voksentegneblokk, tynntusjer med fargeblyanter tell? (Funker mot sånn mammastress sikkert det har jeg hørt…) Og hvetegress, spirulina, chiafrø, glutenfriprodukter og sukkerfritt godteri? Ja det har a gitt..
Nå skal det fargelegges på moderne vis, mens jeg gleder meg til i morgen. For da skal Even og jeg på nye eventyr. Vi skal til Trondheim og møte bloggeren Drea Karlsen. Please sjekk ut den tøffe bloggen hennes, Drea Kay: dreakarlsen.com Du vil ikke angre ☺
Tenk jeg stod nettopp og kjefta på musikkanalen Trace urban på tv’n, og sa strengt: “Vær så snillaaa!” før jeg skyndte meg å trøkke av. For her skal fargelegges i deilig stillhet for meg som for alle som nærmer seg “førtiårskrise”! Men først litt Drea Kay blogglesing 😉
Ha en amazing kveld, it’s friday, friday that is! Hilsen 35 år men mer som 60 i kveld 😉
La meg ta dere med til 1600tallet. For å fortelle en historie fra virkeligheten om fire damer som levde i Vardøhus, som Finnmark het da. Vi skal snakke om girl power. Bare at på den tiden het det heksekraft og var definitivt ikke lov.
Men for å fortelle om Mari, Siri, Kirsten og Mette skal vi først en snartur innom Frankrike på 1400tallet. Vi skal ikke bruke mange linjene på denne idioten, men det er nødvendig å nevne hans senile deliriumiteter:
…for i 1430 blir Henrich Kramer (1430-1505) født i Schlettstad i Elsass, som nå er Frankrike. Han skulle etterhvert studere ved hjembyens latinskole, filosofisk grunnstudium, så ble han prest i dominikanerorden. Altså en dominikanermunk dette her. Klosterbrygget til dominikanerne gikk for å være av den sterke sorten. Så når Kramer beskriver at han ved flere anledninger var utsatt for angrep fra onde kvinner, som kom som ubudne gjester om natten i skapning av plagsomme hunder og geitebukker som stakk nåler i hodeputa mens han sov (og dette førte til voldsom skallebank når han våknet…) kan vi ikke unngå mistanken om at en rekke hardtslående fylledemoner må ha vært på ferde her…
Etter en prosess mot jøder, ledet Kramer an i forfølgelse av hva han mente var en heksesekt, og bringte to kvinner på bålet under den første hekseprosessen i byen Ravensburg.
Så tapte Henrich Kramer ansikt. Han ble ikke tatt alvorlig da han innledet en heksejakt i Innsbruck-området tidlig på 1480-tallet. Biskopen grep inn, avblåste forfølgelsen og satte fri livredde mistenkte kvinner. Han erklærte munken senil med delirium, og jaget han ut av byen.
Henrich Kramer vred det tapte ansiktet sitt i hevn og sinne, og begynte å skrive på sitt bloddryppende verk. Så bloddryppende er skriveriene at de nesten mangler sidestykke i bokhistorien. Han fikk assistanse av dominikanermunken Jacob Sprenger (1436-1496). Sprenger var en munk med et flammende kvinnehat, og sammen ble de to et farlig team.
Boken Heksehammeren (Malleus maleficarum) ble innledet med et brev fra pave Innocents Vlll fra 1484 som viser at pavekirken ga sitt samtykke til hekseforfølgelse. Boka ble båret fram av den nye boktrykkekunsten. Snart fikk skriftet stor spredning og kom ut i mange opplag.
I Heksehammeren ble det for flere hundre år framover i tid banket fast at trolldom primært var en kvinnebestemt forbrytelse. At kvinnens mentale, morale, fysiske og åndelige svakhet i kombi med heftig kjønnslyst, gjorde henne til et lett bytte for Satan.
Her ble også banket fast veiledning i hvordan myndigheten skulle bekjempe og avsløre slike syndige kriminelle kvinner. Heksene.
Endelig kan vi starte på gjenfortellingen om 4 damer som fortjener adskillig flere linjer enn en forstyrret staka på klosterbrygg fra 1400-tallet, som hadde trampet store spor i historien med sin heksehammer. Jeg kaller denne historien
Justismyrdede Heksekrefter
Vardøhus (Finnmark) 1655. I det arktiske klimaet på Vardø, bodde her 4 damer, ved navn Mari Thamisdatter, Siri Kristoffersdatter, Kirsten Olsdatter og Mette Nielsdatter . Ulvøya, som Vardø betydde, var datidens administrasjonssentrum i Vardøhus.
Mari ble kalt “Lille Mari”, fordi hun var kortvost. Foraktfulle nabokvinner kalte den unge kortvokste jenta for “skitten gris”. Mari kom tilflyttende til Vardø fra Bergen tidlig på 1950-tallet, og jobbet i tjeneste hos Kristen Lauritsen, som var en framstående mann i fiskeværet ved store bølger og grønne sletter. Siri er eldre enn Mari. Kirsten var ei ugift tjenestejente som opprinnelig kom fra Torsken på yttersiden av Senja. Mette var gift med Henrich Pedersen, lagrettemann og framtredende person i fiskeværet. Ekteparet bor i Krogen, som er et litt bedre strøk på øya.
Vi ser oss tilbake noen måneder. Tilbake i 1654. Like oppunder juletider skjer det noe uventet like utenfor det lille fiskeværet. En båt med fire fiskere i, blant annet Peder Hansen og Lauritz Olsen forliste, kantrer og går ned i Vestervågen. Tre av dem omkommer og en berger seg halvdød i land.
Lokalsamfunnet mente dette var mystisk, siden det var stille vann den dagen dette skjedde. I januar 1655 endte det hele endte på et rettsting i Vardø. Underretten banket sin heksehammer hardt i bordet og var fornøyd med å dømme gjerningskvinnen for forliset, til ild og bål. Ja for det måtte jo være henne. Heksa Kirsten Olsdatter. Hun hadde jo til og med tilstått.
“Jeg brukte svart magi” innrømmet Kirsten. “Jeg ville hevne meg på en av fiskerne, så jeg skapte meg om til en svær kobbe og veltet båten.” Under forhøret kom det fram at tjenestejenta fra Senja nok ikke var alene under aksjonen..
De var fornøyde med å se bålet brenne, lokalsamfunnet’s naive nordboere. Det brant bål over hele norden, og den onde stanken sev inn i hvert hjørne av kjølige land, som varmet seg på troen om at heksebålet var det eneste riktige. En stank som overbeviste de fleste damer om at det var lurt å jekke seg ned og dempe seg. Høre etter mannfolka og være lydige og flinke. Ikke gjøre stort utav seg, smile, nikke og neie. Men ikke alle greide denne kunsten.
Det ble videre etterforskning i saken, som førte til trolldomstiltale mot Lille Mari og Siri Kristoffersdatter. Folkesladderen ville dessuten ha det til at ei kvinne ved navn Mette Nielsdatter også hadde vært innblandet i dette ondskapsfulle komplottet.
Januar hadde brent sitt bål og lagt sin eim over Vardø’s grønne sletter, bølger og fjell. Hetet ihjel en heks, og gått over til februar’s iskulde. Innen mars hadde gjort sin ankomst, ble Lille Mari og Siri tatt inn til forhør. Skal vi tro utsagnene i saksdokumentene, ja så tilstod jentene uten noen form for tvang. Det ble reist formell tiltake med påfølgende rettssak.
Trolldomsprosesser. Det var mange av dem. Mang et bål brant, for alltid ugjort til evig tid. Vardøhus var Norge’s verste heksefylke, og det forløp i intervaller. Det toppet seg med en bølge av saker i perioden fra 1652 til 1656, da 32 mennesker, aller flest kvinner, ble tiltakt for grov trolldomskriminalitet. 20 norske kystkvinner og en samisk mann, ble alle idømt lovens strengeste straff, henrettelse ved bål og brann.
Legg merke til at flere kvinner ble renvasket og frikjent. Hils på “heksene’s advokat”, selveste Lagmann Manderup Pedersen Schønnebøl, som sommeren 1653 frifant 7 kvinner ved Steigen. Der lå Lagmannsdømme for hele landsdelen, Steig lagmannsdømme. Hvert tredje år skulle lagmannen besøke fylket. Lagmann Manderup P. Schønnebøl var av følgende formening og oppfatning: “ingen udediske mennesker må stå til troende i hva de sier”. Schlnnebøl mente med dette at beskyldninger fra andre trollfolk ikke har rettslig tyngde og skal avvises.
Det kan også se ut til at lagmann Manderup ikke hadde noe som helst til overs for uetiske usannsynlige tilståelsedmetoder som å kaste folk på havet for å se om de er uskyldige eller ei. Det var denne fantastiske mannen Manderup P Schønnebøl, merk heltenavnet, som i 1652 og 1653 til slutt klarte å stoppe et hysteri som i løpet av få måneder krevde 19 menneskeliv. Resten som satt innesperret i “Trollkvinnefengselhullet” på Vardøhus festning, var 10 trollkvinner og 10 trollunger (under 12 år). Disse ble frikjent bortsett fra et barn som ble sendt sørover til et tukthus. Amtmann Hans H. Lilienskiold skrev i en nokså indignert kommentar til Schønnebøl’s handlinger i heksesammenheng: “Hvis vi skulle følge Lagmannens prinsipper, kom ingen hekser på bålet”
Rettsak. 14.mars 1655, Vardø. Mari og Siri avla godvillig tilståelse. Det var viktig for sorenskriveren som førte justisprotokollen å understreke det frivillige i kvinnenes tilståelse. Ingen tortur. Lille Mari skyldet på Siri, og sa at det var hun som hadde lært opp henne innen trolldomskunster.Hun forklarte at husbonden hennes Kirsten Lauritsen hadde sendt de to jentene opp på øya for å stikke torv. Dette var på sommeren like etter at Mari kom til Vardø. Mari beskrev Siri som en utlært trollkvinne, opplært på Bjarkøy i Troms hvor hun vokste opp. Videre fortalte hun at Siri omga seg med en demon ved navn Jacob, som var en skapning som ga Siri all den nødvendig trolldomskraft hun ba om. Mari hadde tatt imot innvielse i svart magi. Siri ga henne et stykke flatbrød, som gjorde henne svimmel og rar. I saksdokumentene heter det at “hun ble straks så underlig,og det syntes som om marken beveget seg og løp omkring henne”. Føden var altså enten bedervet, eller mer sannsynlig på en eller annen måte inneholdt rusfremkallende midler.
Djevelen åpenbarte seg dermed for Mari og Siri, som en diger, lodden, svart mann med lange klør. Han begjærte Mari’s tjeneste mot å skaffe henne klær og alt annet hun hadde bruk for. Deretter tok han fram en kortstokk, og pikene måtte spille med han. Da de utslitt etter kortspillet og Satanmøtet la seg ned for å sove på marka denne dagen, kom husbond Kristen og slo til dem fordi de ikke arbeidet. Da klokken var fem på ettermiddagen, tok de fatt på veien hjem. Da viste Satan seg igjen for å forsikre seg om at hun ville bli hos han og tjene han.
Mari forklarer i sin versjon av forliset at Siri ba henne bli med på å forgjøre Siri’s husbond Peder Hansen, i hevn for uoverenstemmelser. De fikk hjelp av Satan til å kaste forbannelse over Peder da han var ute på havet. Dermed satte de i gang. Siri som ravn, Mette og Kirsten som to store kobber og lille Mari som måke. Hamskiftehistorier var Vardøværingene vant til.
Siden retten kun hadde jentenes tilståelse å bygge på, og ingen anklager fra almuen, var det nok til den smule tvil som gjorde at de utsatte dommen i saken til neste samling.
Noe uventet skjedde da de to tiltalte ble ført for retten igjen tidlig mai 1655. Både Siri og Mari gikk fra sine tidligere bekjennelser og påsto nå at de aldri var blitt opplært i trolldom noen av dem. Heller ikke utøvd noen form for skademagi. Retten utsatte saken, selv om påtalemyndigheten, med fogd Abraham Lockert i spissen, krevde endelig dom. Han fikk ingen samtykke, og retten ba om 14 dager betenkningstid. Men 28.mai 1655 stod Mari og Siri fortsatt på sitt. Sorenskriveren og hans meddommere ba om råd fra lagmannen over Nordnorge. Trolldomssaken var i realiteten anket til en høyere rettsinstans.
Lagmannen var ventet til Vardø om et år, til sommeren 1656. Et år vi ikke vet noe om Mari og Siri’s livssituasjon, selv om Finnmark er det fylket i Norge med best kildedkning når det gjelder bevart tettsmateriale. De har ikke sittet innesperret på Vardøhus festning i påvente av dom. Regnskapsbilag med utgiftsføring av kost og losji til dem finnes ikke. Mer sannsynlig har de tilbragt året plassert i streng varetekt og under strengt oppsyn av hver sine arbeidsgivere mens de har tatt seg av daglige gjøremål som husstell, torvstikking og snømåking. Med en heksedom hengende over seg kan det ikke ha vært lett å slite med folkesnakk og verre adferd.
Lagtingsseksjonen i 1656 tar til Vardø 19.mai . Kongens fogd Abraham Lockert og Hans Jensen Ørbech er til stede sammen med mektige og lovkyndige Schønnebøl. Ellers består retten av 12 menn uten annen praksis enn å bifalle lagmannens avgjørelse. Mange av befolkningen har også søkt til tinget denne vårdagen. Kongens brev leses opp. Det er uro i riket, og kongen ber sine undersåtter være på vakt mot svenskene. Trolldomssaken står øverst. Saken går sin gang, og lagmannen dømmer Siri til dødsstraff. Mari oppleves som liten og uberegnelig og vises bort fra lokalmiljøet som landflyktig.
Slik kunne det endt. Men dette er ikke slutten. Hva som kan ha skjedd den kvelden, og natt til 20.mai, kan vi bare spekulere på. Hvordan er de to jentene blitt overtalt til å tilstå. Formaninger? Tortur? De kan ha blitt truet av Vardøpresten Herr Hans Pedersen Bang om evig pinsel i helvete og manglende sjelefred.
Det må ja virket. Uansett pressmiddel har det virket. Neste dag blir saken gjenopptatt fordi jentene har tilstått. Tilstått med korte setninger. Begge bekjenner i korte setninger, og gir opp. Sverger på Guds navn at det de nå sier, der er sannheten.
De får en mildere straff enn vanlig, Mari Thamisdatter og Siri Kristoffersdatter. De skal slippe bålet, og heller halshugges.. Mette frikjennes. Hun har høyere status i lokalsamfunnet, og får dessuten godt skussmål fra denne almuen.
Vi får håpe bøddelen greide å skille raskt hodet fra kroppen til Siri og lille Mari. Får håpe de døde raskt, og slapp å lide slik de kunne gjøre de gangene bøddelen måtte gjøre flere forsøk for å skille hodet fra kroppen.
To unge kvinnehoder ble satt på stake et lett synlig sted på øya, og et av Norge’s mange justismord var et klart og tydelig faktum. Vi kan kjenne eimen av dødelig kvinneundertrykkelse helt hit til år 2015, og vi kan klart og tydelig se hvor ulogiske og naive de var for 350 år siden. Jeg er glad jeg lever nå? Ja og like viktig: jeg er glad jeg lever her. I Norge hvor man ikke jakter og dreper hekser i 2015.
For faktum er at det i løpet av de siste 50 årene er blitt brent flere hekser i Afrika enn hva tilfellet var i Europa på 1500- og 1600-tallet.
Her er tryggere tider for oss kvinner nå. I Finnmark heter der Finnmark, ikke Vardøhus. Norge styres av andre grunnlag enn en paranoid bok skrevet av en beruset mann med delirium Bålene brenner av andre grunner her nå, og ingen halshugges. Jeg sender noen hjertelige tanker til flammende kvinner i en fjern fortid, et stille beklager over himmel og hav. Hva de opplevde kan ikke vi sette oss inn i. Hva de tenkte da bålet brant mot huden, eller hva de følte av redsel rett før bøddelen svingte øksa og hogg til. Kan vi rett og slett ikke tenke oss til…
Skrevet av Helene Merethe Dalland. Maleri av fjell er malt av Hans Ernst Dalland. Påredigerte motiver av skikkelser: tarotkort fra Hanson-Roberts tarotkortstokk. Bok kilde: Hekser fra fortryllelse til forfølgelse av Rune Blix Hagen
….apropos hekser. Jeg jobber med å på min måte gjenfortelle og skrive en sann blogghistorie fra 1600tallet, hentet fra rettsarkivene i Finnmark. Den er altså fra virkeligheten, detaljert og omhandler fire damer som levde her til lands. Tre av dem fram til da… Snart, snart, en ekte detaljert historie om justismord i Norge’s 1654: min egen bloggete særoppgave!
